Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til endringer i reglene om strafferettslige særreaksjoner
i straffeloven 2005 og lov om psykisk helsevern. Videre foreslås
det endringer i reglene i straffeprosessloven om varetektssurrogat
for personer som antas å være strafferettslig utilregnelige.
Det foreslås å utvide virkeområdet for de strafferettslige
særreaksjonene slik at personer som er strafferettslig utilregnelige
og som begår gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom
art, skal kunne idømmes slik reaksjon.
Ifølge forslaget skal en særreaksjon idømt på grunnlag
av slike lovbrudd opphøre senest tre år etter rettskraftig dom.
Departementet går inn for at utvidelsen skal omfatte både dom på
overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Formålet
med en slik utvidelse er å ivareta samfunnets behov for å kunne
beskytte seg mot lovbrudd som har omfattende konsekvenser for andre
borgere og samfunnet, dersom de begås gjentatte ganger. Det er en
målsetting at dom på særreaksjon skal gjennomføres på en måte som
ivaretar den enkeltes behov for behandling.
Videre foreslås en endring i straffeprosessloven § 188
annet ledd om bruk av varetektssurrogat. Etter forslaget skal retten
kunne treffe avgjørelse om innleggelse i institusjon av en siktet
som er psykotisk og antas å være strafferettslig utilregnelig, uten
at institusjonen samtykker. I dag kreves samtykke fra institusjonen.
Det finnes to strafferettslige særreaksjoner
for utilregnelige lovbrytere i norsk rett: Den som på handlingstiden
var psykotisk eller bevisstløs, kan idømmes særreaksjonen overføring
til tvungent psykisk helsevern. Den som på handlingstiden var psykisk
utviklingshemmet i høy grad, kan idømmes særreaksjonen tvungen omsorg. Dom
på tvungent psykisk helsevern gjennomføres på ulike behandlingsnivåer
i psykiatrien, mens dom på tvungen omsorg gjennomføres ved fagenheten
for tvungen omsorg.
De strafferettslige særreaksjonene har som grunnleggende
formål å beskytte samfunnet mot fremtidige skadelige handlinger.
Slike reaksjoner har lange røtter både i norske og i andre vestlige
lands rettstradisjoner.
Felles for de strafferettslige særreaksjonene
er at de kun kan idømmes som reaksjon på alvorlige lovbrudd som
krenker rettsgodene liv, helse eller frihet eller utsetter disse
rettsgodene for fare. Andre kategorier lovbrudd enn integritetskrenkelser,
for eksempel vinningslovbrudd og skadeverk, kan ikke gi grunnlag
for særreaksjon. Ved slike lovbrudd vil lovbrytere som er straffrie
etter straffeloven, ikke få noen reaksjon.
To grunnleggende synspunkter ligger til grunn for
reglene om strafferettslige særreaksjoner. For det første skal reaksjoner
mot utilregnelige lovbrytere ikke ha et strafferettslig preg. Slike lovbrytere
skal derfor ikke anbringes under anstalter som hører inn under kriminalomsorgen. Det
andre utgangspunktet er at alvorlig psykisk syke lovbrytere prinsipielt
sett er det psykiske helsevesenets ansvar. Det innebærer at helsevesenet
får ansvaret ikke bare for behandlingen, men også for samfunnsvernet,
dersom vedkommende utgjør en fare for andres liv, helse eller frihet.
Et sentralt trekk ved dagens ordning med særreaksjoner,
er at helsevesenet er gitt stor grad av frihet til å fastsette særreaksjonens
nærmere innhold. Gjennomføringen av overføring til tvungent psykisk
helsevern er regulert i psykisk helsevernloven. Det samme gjelder
ved gjennomføring av tvungen omsorg. Det er således de prinsippene
som ligger til grunn for helselovgivningen som også styrer innholdet
i de strafferettslige særreaksjonene. Retten eller påtalemyndigheten
har ingen innvirkning på hvilken behandling som skal benyttes, eller
på hvilket behandlingsnivå særreaksjonen skal gjennomføres. Disse
er kun involvert ved spørsmål om etablering, opphør og forlengelse av
særreaksjon.
Det har lenge vært kjent at enkelte personer
som anses strafferettslig utilregnelige, begår vedvarende, klart
samfunnsskadelig kriminalitet som ikke kan gi grunnlag for verken
straff eller særreaksjon etter gjeldende rett, for eksempel vedvarende
innbruddsvirksomhet eller hærverk. Til tross for at de fleste av
disse lovbryterne har en psykose, har ikke det psykiske helsevernet
alltid hatt et behandlingstilbud til denne gruppen.
Det har vært gjennomført ulike kartlegginger
av hvor stort antall mennesker det dreier seg om, beskrivelse av
gruppen, grunnlaget for utilregneligheten og hvorfor de ikke er
egnet for tvungent psykisk helsevern, hvilken oppfølging gruppen
har behov for og muligheten for et egnet opplegg gjennom samarbeid
mellom politi, helsetjeneste og kriminalomsorgen.
Det fremkommer av dette materialet at et stort antall
saker er henlagt på grunn av tvil om gjerningspersonenes strafferettslige
tilregnelighet på gjerningstidspunktet. Kartleggingene viser at hovedtyngden
av personene i denne gruppen har psykotiske lidelser og lang tids
sykdomsbelastning, en stor andel kombinert med rusmisbruk. Personene
har varierende grad av nåværende tilknytning til psykisk helsevern.
De henlagte lovbrudd omfatter alvorlige trusler, legemsbeskadigelser
og -fornærmelser, ran, tyveri, vold mot offentlig tjenestemann,
seksuallovbrudd, promillekjøring, sjikane samt flere andre mindre alvorlige
lovbrudd.
Helse- og omsorgsdepartementet tok i 2010 initiativ
til et treårig pilotprosjekt «Mellom Alle Stoler» (MAS-prosjektet).
Målgruppen er personer med alvorlig psykisk sykdom som begår gjentatt
kriminalitet av mindre alvorlig grad, det vil si dem som ikke begår
så alvorlig kriminalitet at de kan møtes med særreaksjon etter gjeldende regelverk.
Prosjektet kom i gang 2013 og gjennomføres i Oslo, Bergen og Trondheim.
I de tre byene er det kartlagt totalt 107 personer innenfor målgruppen
Disse blir tatt inn i prosjektet etter hvert som de blir tatt for
nye lovbrudd.
Det erfares at taushetspliktsreglene kan være
et hinder for etablering av gode tilbud for den enkelte, men det
er samtidig erfaringer for at det i noen grad er mulig å få til
samarbeid gjennom samtykke. Det er en særlig utfordring at mange innen
målgruppen er negative til at det utveksles opplysninger mellom
helsetjeneste og politi. For øvrig er tilgang på tilrettelagte boliger
i kommunal regi tilpasset gruppen en svært viktig faktor for å lykkes.
Mange i målgruppen mangler et slikt tilbud.
Hensynet til samfunnsvernet kan tilsi at den
aktuelle gruppen utilregnelige nå må møtes med nye tiltak.
Departementet har merket seg at en rekke instanser
har innvendinger mot å utvide virkeområdet for de strafferettslige
særreaksjonene. Til tross for at flere av disse innvendingene både
er prinsipielt viktige og rimelige, mener departementet at samfunnets
behov for beskyttelse mot gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig
eller særlig plagsom art nødvendiggjør en relativt snever utvidelse
av virkeområdet for de strafferettslige særreaksjoner.
Departementet mener at terskelen for å idømme særreaksjon
er satt for høyt. For det første har samfunnet et legitimt behov
for å beskytte samfunnets borgere mot de mindre alvorlige integritetskrenkelsene.
Etter gjeldende rett er strafferettslige særreaksjoner kun aktuelt
ved de mest alvorlige integritetskrenkelsene. De mindre alvorlige
integritetskrenkelsene kan som regel ikke møtes med særreaksjon,
heller ikke når de begås gjentatte ganger. Undersøkelser viser at integritetskrenkelser
er blant de lovbruddkategorier som oftest begås av den aktuelle
gruppen utilregnelige som ikke kan idømmes særreaksjon etter gjeldende
regelverk.
For det annet bør samfunnet ha mulighet til
å beskytte seg mot andre kategorier lovbrudd enn integritetskrenkelser.
Også andre kategorier lovbrudd kan påføre enkeltpersoner og samfunnet
alvorlige skadevirkninger. Dette gjelder særlig der det begås gjentatte
lovbrudd. Dels kan det dreie seg om skadevirkninger av økonomisk karakter
og dels av betydning for den enkeltes trygghet, fred og privatliv.
Departementet er kjent med at små lokalsamfunn har opplevd at enkeltpersoner
har begått en rekke innbruddstyverier uten at myndighetene har hatt noen
virkemidler til å sette en stopper for den kriminelle aktiviteten.
Slike lovbrudd krenker ikke bare den enkeltes eiendomsrett og økonomiske
interesser, men innebærer også en krenkelse av den enkeltes grunnleggende
rett til å ha sitt privatliv i fred. Det er uholdbart om lokalsamfunn
skal måtte tåle å bli utsatt for slike gjentatte lovbrudd uten å
kunne gi innbyggerne noen form for beskyttelse. Det samme gjelder
tilfeller hvor enkeltpersoner blir utsatt for gjentatte krenkelser
i form av for eksempel personforfølgelse, skadeverk eller tilgrising.
Den enkeltes frihet, herunder retten til å nekte å motta behandling, må
i slike tilfeller vike for å kunne gi andre borgere tilstrekkelig
vern.
Departementet foreslår etter dette å senke terskelen
for å idømme strafferettslig særreaksjon slik at også gjentatte
lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art kan møtes
med særreaksjon. Det tas sikte på en relativt snever utvidelse.
Terskelen for å idømme særreaksjon på grunnlag av slike lovbrudd
skal således være høy. Det grunnleggende formål med en strafferettslig
særreaksjon er som nevnt å beskytte samfunnet mot fremtidige lovbrudd.
Det er imidlertid også et grunnleggende formål med gjennomføringen
av en slik særreaksjon at den skal ivareta den enkeltes behandlingsbehov. Særreaksjonen
skal bidra til at mennesker med alvorlig sykdom som ikke tar imot
hjelp fra helsetjenesten og andre instanser på annen måte, skal
få den hjelpen de trenger.
Reglene om gjennomføring av dom på overføring
til tvungent psykisk helsevern er gitt i psykisk helsevernloven
kapittel 5.
Regler om gjennomføring av dom på tvungen omsorg
er gitt dels i straffeloven 2005 §§ 63 og 64 og dels i en forskrift,
jf. forskrift 1. januar 2002 om gjennomføring av særreaksjonen tvungen
omsorg. I tillegg gjelder flere av bestemmelsene i lov om psykisk
helsevern tilsvarende så langt de passer.
Departementet er kommet til at gjeldende regelverk
i utgangspunktet gir den beste rammen for å gjennomføre en særreaksjon
på en måte som både ivaretar samfunnsvernet og den enkelte domfeltes
behov for behandling og annen oppfølgning. Dette gjelder for begge
særreaksjonene. Departementet foreslår derfor at særreaksjon idømt
på grunnlag av lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom
art gjennomføres etter samme regelverk som særreaksjon idømt på
grunnlag av mer alvorlige lovbrudd.
Selv om en særreaksjon idømt på grunnlag av lovbrudd
av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art i utgangspunktet bør
gjennomføres etter gjeldende regelverk, mener departementet at det er
behov for å justere regelen i psykisk helsevernloven § 5-3 annet
ledd om at hensynet til samfunnsvernet skal gis større vekt enn
hensynet til behandling av den domfelte ved vurdering av hvilket
behandlingsnivå domfelte skal plasseres på. Departementet mener
at denne regelen ikke bør gjelde der særreaksjon er idømt på grunnlag av
samfunnsskadelig eller særlig plagsom kriminalitet. Den nye gruppen
som etter forslaget skal kunne dømmes til tvungent psykisk helsevern, har
begått mindre alvorlige lovbrudd enn dem som dømmes etter dagens
regler i straffeloven. Sikkerhetsvurderingen vil derfor som regel
være annerledes for denne gruppen, og det vil ofte være tilstrekkelig
med et lavere sikkerhetsnivå. For å tydeliggjøre denne forskjellen,
foreslår departementet å endre psykisk helsevernloven § 5-3 slik
at det fremgår at sikkerhetsvurderingen for den nye gruppen domfelte
vil være annerledes enn for domfelte etter dagens regler. Dette
vil også være best i tråd med oppfatningen om at differensiert oppfølgning
og behandling i pasientens eget bomiljø gir de beste behandlingsutsiktene
på lang sikt for denne gruppen.
For øvrig finner ikke departementet grunn til
å gjøre endringer i de reglene som gjelder for gjennomføring av
tvungent psykisk helsevern. Departementet ser heller ingen grunn
til å gjøre endringer i reglene for gjennomføring av tvungen omsorg.
Vilkårene for å idømme strafferettslig særreaksjon
fremgår av straffeloven 2005 § 62. Fire grunnvilkår må være oppfylt.
Lovbryteren må være strafferettslig utilregnelig, tiltalte må ha begått
minst én alvorlig forbrytelse som krenker rettsgodene liv, helse
eller frihet eller utsetter disse rettsgodene for fare, det må foreligge
gjentakelsesfare, og en særreaksjon må være «nødvendig for å verne
andres liv helse eller frihet».
Departementet mener det bør være et absolutt vilkår
for å bli idømt særreaksjon på grunnlag av andre lovbrudd enn dem
som allerede kan møtes med særreaksjon etter straffeloven 2005 §§ 62 og
63, at de er av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art og at
det dreier seg om gjentatte lovbrudd.
Kravet om gjentakelse markerer at det må dreie seg
om mer enn ett lovbrudd. Samtidig er det vanskelig å angi kravet
til antall lovbrudd mer presist. Selv om det ikke stilles noe eksplisitt krav
om at det er begått mer enn to lovbrudd, vil et stort antall lovbrudd
kunne gi et bedre grunnlag for å si noe om faren for nye lovbrudd.
Hvilken gjentakelsesfare som foreligger, vil videre ha betydning
for vurderingen av om en særreaksjon er nødvendig. Departementet
antar at gjerningspersonen normalt må ha begått mer enn to lovbrudd
for at det skal anses nødvendig med en særreaksjon.
Kravet om at lovbruddene er av samfunnsskadelig
eller særlig plagsom art, angir den nedre grensen for hvilke lovbrudd
som skal gi grunnlag for strafferettslig særreaksjon, og markerer
at plagsom atferd i sin alminnelighet ikke kan møtes med en særreaksjon.
Departementet mener at det ikke bør stilles krav om bestemte typer lovbrudd.
Etter gjeldende rett kan dom på overføring til tvungent
psykisk helsevern og tvungen omsorg bare opprettholdes når vilkåret
om gjentakelsesfare er oppfylt. Den domfelte, dennes nærmeste eller
den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret
for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Påtalemyndigheten
fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Reaksjonen
kan prøves årlig, men tidligst ett år etter siste rettskraftige dom.
Departementet mener at det bør settes en maksimal
tidsramme i loven for hvor lenge en særreaksjon idømt på grunnlag
av lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art bør vare.
På den annen side mener departementet at en reaksjon bør ha tilstrekkelig
varighet til at det kan gi samfunnet en beskyttelse mot slike lovbrudd.
Departementet foreslår på den bakgrunn at regelen i straffeloven
2005 § 65 fjerde ledd annet punktum om at særreaksjonen kan opprettholdes
utover tre år etter siste rettskraftige dom, ikke skal gjelde dersom
særreaksjonen er idømt på grunnlag av lovbrudd av samfunnsskadelig
eller særlig plagsom art. Det foreslås således at en særreaksjon
idømt på grunnlag av denne type lovbrudd, senest vil måtte opphøre tre
år etter at dom på særreaksjon ble rettskraftig. Særreaksjon idømt
på grunnlag av slike lovbrudd kan altså ikke opprettholdes når det
har gått tre år, slik særreaksjon idømt på grunnlag av mer alvorlige
lovbrudd kan. Dette gjelder selv om det foreligger fare for at den
domfelte vil begå nye lovbrudd.
Det forutsettes imidlertid at det skal være
anledning til å gi ny dom på særreaksjon dersom den kriminelle aktiviteten
vedvarer etter at særreaksjonen er opphørt. Dette gjelder uavhengig
av om særreaksjonen er opphørt som følge av at tidsrammen på tre
år er utløpt, eller at den er opphørt på et tidligere tidspunkt
som følge av at det ikke lenger ble ansett å foreligge gjentakelsesfare.
Departementet mener at det ved særreaksjon idømt
på grunnlag av lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom
art, bør være adgang til å begjære opphør noe hyppigere enn det som
følger av gjeldende regelverk. Departementet foreslår at det gis
adgang til overprøving med seks måneders intervaller.
For øvrig går departementet inn for at de øvrige reglene
om opphør skal gjelde også der særreaksjon er idømt på grunnlag
av lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art.
Straffeprosessloven § 188 annet ledd fastslår
at varetekt kan utholdes i en institusjon eller kommunal boenhet.
Det er et vilkår at institusjonen eller kommunen samtykker i dette
fengslingssurrogatet. Fengslingssurrogatet er ikke begrenset til
personer som antas å være strafferettslig utilregnelige. Det kan
også være aktuelt for personer som er psykisk syke, men som likevel
ikke oppfyller kriteriene for å bli ansett strafferettslig utilregnelige,
og personer som på gjerningstidspunktet ikke hadde tunge psykiske
symptomer, men som senere på fengslingstidspunktet har utviklet
slike symptomer.
Kravet om samtykke fra institusjonen gjelder ikke
for personer som er psykisk utviklingshemmede, og antas å være strafferettslig
utilregnelige. Retten kan i slike tilfeller beslutte at varetektstiden
skal utholdes i en fagenhet for tvungen omsorg.
Departementet mener at personer som er psykotiske
og som med stor grad av sikkerhet er så syke at de oppfyller straffelovens
kriterier for å bli ansett strafferettslig utilregnelige, ikke bør utholde
varetekt i fengsel. Både hensynet til at alvorlig syke ikke bør
være i fengsel og hensynet til å unngå at personer som ikke er strafferettslig ansvarlige
blir sittende i fengsel, taler for en slik løsning.
Det er i utgangspunktet å foretrekke at påtalemyndigheten,
domstolen og helseforetaket kan finne frem til en løsning gjennom
samarbeid. Dette gjelder ikke bare i de tilfellene hvor siktede
antas å være strafferettslig utilregnelig, men også i de tilfellene
hvor vedkommende var strafferettslig tilregnelig på gjerningstidspunktet
og hvor han eller hun på fengslingstidspunktet har utviklet sterke
psykotiske symptomer.
Undersøkelser viser imidlertid at det i noen
få tilfeller ikke har vært mulig å få samtykke til plassering i
institusjon, noe som har resultert i at personer som er strafferettslig
utilregnelige har sonet flere måneder i varetektsfengsel. Dette
er svært uheldig. Departementet foreslår derfor et unntak fra regelen
i straffeprosessloven § 188 annet ledd annet punktum om at plassering
i institusjon krever samtykke fra institusjonen. Det foreslås også
at det er det regionale helseforetaket hvor den siktede har bosted,
og ikke retten, som peker ut hvilken institusjon siktede skal overføres
til. Dette tilsvarer ordningen ved dom på overføring til tvungent
psykisk helsevern.
Forslaget om at varetektssurrogat ikke skal
forutsette samtykke fra den aktuelle institusjonen, omfatter kun
siktede som på fengslingstidspunktet er psykotiske og som antas
å ha vært strafferettslig utilregnelige på handlingstidpunktet.
For å sikre at retten har et tilstrekkelig grunnlag for
å treffe beslutning om varetektssurrogat uten institusjonens samtykke,
bør det stilles krav om at det foreligger en entydig sakkyndig utredning. Av
samme grunn bør det fremgå av bestemmelsen at det regionale helseforetaket
i den siktedes bostedsregion bør få uttale seg før beslutningen treffes.
Forslaget om å utvide virkeområdet for de strafferettslige
særreaksjonene vil føre til at noen flere vil bli gitt dom på overføring
til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Det er vanskelig
å beregne hvor mange som vil oppfylle kriteriene i forslaget her.
Selv om det kan innhentes statistikk over antall saker som er henlagt
på grunn av tvil om utilregnelighet og hvor mange lovbrytere disse
sakene fordeler seg på, gir ikke dette grunnlag for å si noe om
hvor mange som vil kvalifisere til en særreaksjon etter forslaget.
Departementets vurdering er at det i en overgangsperiode
vil kunne bli en økning på 15 til 30 personer som skal gjennomføre
dom på særreaksjon i psykisk helsevern. Den årlige tilveksten antas
å bli vesentlig lavere. Anslagene over utgiftene til spesialisthelsetjenesten
som følge av lovforslaget er svært usikre.
Forslaget om å endre straffeprosessloven § 188 annet
ledd slik at retten kan treffe avgjørelse om innleggelse i psykiatrisk
institusjon av en siktet som er psykotisk og antas å være strafferettslig utilregnelig
uten at institusjonen samtykker, antas ikke å få nevneverdige konsekvenser
for helsevesenet, ettersom det kun antas å ville gjelde et lite
antall personer.
Forslaget om å utvide virkeområdet for de strafferettslige
særreaksjonene, vil kunne føre til en økning i antall saker som
anmeldes, etterforskes og behandles av domstolene. Forslaget vil
videre medføre en økning i antallet rettslige avgjørelser under
gjennomføringen av reaksjonen knyttet til prøving av om vilkårene
for opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern foreligger. Behovet for
offentlig oppnevnte forsvarere vil også bli større, med de omkostninger
dette innebærer.
Det er imidlertid usikkert hvor mange saker
dette vil dreie seg om. Det er vanskelig å tallfeste økningen av
saksmengden for politiet, påtalemyndighet og domstolene. De strenge
kriteriene for idømmelse av en særreaksjon etter forslaget her,
tilsier at det ikke vil bli reist mange saker. Som følge av at en
antar at inntil 15 til 30 personer vil kunne kvalifisere for en
særreaksjon etter forslaget, vil det i en overgangsperiode kunne dreie
seg om i overkant av 20 til 30 saker. Det årlige antall saker utover
dette vil imidlertid være langt lavere. Økningen i saksmengde for
politiet, påtalemyndigheten og domstolene vil således ikke være
stor.
Samtidig vil en kunne forvente en nedgang i antall
lovbrudd begått av personer som ikke kan straffes fordi de er utilregnelige,
noe som vil kunne medføre en viss ressursbesparelse for politiet.
Det antas videre at forslaget om å endre straffeprosessloven
§ 188 annet ledd, ikke vil føre til noen nevneverdig økning i saksmengden for
politiet, påtalemyndighet og domstolene.
Justiskomiteen sendte 9. februar 2016 foreløpig avgitt
innstilling til helse- og omsorgskomiteen til uttalelse. Helse-
og omsorgskomiteen hadde følgende merknader i brev av 18. februar
2016:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet
mener proposisjonen i for liten grad omtaler og drøfter helseperspektivene
ved forslaget. Gjennomføringen av den nye særreaksjonen som foreslås
vil være helsevesenets ansvar.
Disse medlemmer mener
det er behov for å ivareta pasienter som er å regne som utilregnelige og
som dermed er aktuelle for særreaksjon, på en bedre måte. Målet
må være at pasientgruppen får riktige tiltak og vedtak, slik at
de og ofrene for deres kriminalitet, kan leve gode liv i sine lokalsamfunn.
Disse medlemmer merker seg at høringsuttalelsene
peker på at disse personene ivaretas for dårlig i dag og at det
behov for forbedringer, både i tilbudet de får fra spesialisthelsetjenesten og
fra andre etater og tjenester. Det vises til at det er behov for
å styrke tverrfaglig og tverretatlig samarbeid rundt disse.
Disse
medlemmer mener regjeringen bør vurdere behovet for å endre Lov
om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven)
§ 3-3 punkt 3 om vedtak om tvungent psykisk helsevern, i egen sak
eller som en del av evalueringen. Det bør vurderes om loven også
skal kunne omfatte de tilfeller der en pasient har begått flere
straffbare handlinger av særlig krenkende, særlig ødeleggende eller
særlig plagsom art, og andre tiltak har vist seg åpenbart nytteløse.
Et slikt tillegg i bestemmelsen vil åpne for at det kan gjøres vedtak
slik at personen det gjelder vil kunne få riktig oppfølging uten
at vedkommende må dømmes. Dette vil også kunne forebygge ny kriminalitet.
Disse medlemmer vil be om at det foretas en helhetlig
gjennomgang av tiltakene også for denne gruppen i regjeringens oppfølging
av NOU 2014:10, Tilregnelighetsutvalget.
Disse medlemmer
vil påpeke at det er svakheter ved at en person dømmes til særreaksjon,
i stedet for at vedkommende følges opp gjennom regelverket om psykisk
helsevern. Vedkommende har ikke skyldevne og hører dermed i utgangspunktet
ikke hjemme i domstolene, men i helsevesenet. En dom vil kunne gjøre
disse personene sårbare for utnyttelse fra kriminelle.
Disse
medlemmer vil påpeke at høringsinstansene er nærmest samstemte i
sin oppfatning av at forslaget om å senke terskelen for særreaksjon
legges frem som en følge av at helsevesenet ikke har lykkes med
sin oppfølging av denne gruppen utilregnelige. Mot dette bakteppet
mener disse medlemmer at det kan synes nødvendig å se nærmere på
om det bør gjøres endringer i psykisk helsevernloven for å forhindre
at disse personene begår lovbrudd. Disse medlemmer vil påpeke at
proposisjonen anslår at det vil dreie seg om få personer.
Disse
medlemmer forutsetter at regjeringen har vurdert de etiske dilemmaene
knyttet til å senke terskelen for å idømme særreaksjon og bruk av tvang
versus, å utvide bestemmelsene i psykisk helsevernloven og utvidelse
av tvangsbestemmelsene der. Det innebærer at handlingen er av forholdsmessig
så sterk karakter at det veier tyngre enn å straffe en person uten
skyldevne. Det er videre et dilemma at særreaksjoner forutsetter en
plikt til helsebehandling ut fra en alvorlig hendelse og ikke ut
fra en psykisk sykdom. For de det gjelder, vil det uansett være
tvangsanbringelse og et alvorlig inngrep. Et overordnet spørsmål
må være, hva vil hindre framtidig gjentakelse av kriminelle handlinger
på beste og mest effektive måte. Disse personer anses ikke å ha
skyldevne og begge deler er en inngripen uten samtykke. Når regjeringen
foreslår å senke terskelen for å kunne idømme særreaksjon, bør det vurderes
å også åpne for en tilsvarende utredning av psykisk helsevernloven
som det som er gjort av endring av straffeloven. Disse medlemmene er
også urolige for at dette lovforslaget innebærer at mindre alvorlige
syke tar opp plasser til personer med langt mer alvorlige psykiatriske lidelser.
Disse
medlemmer vil påpeke at nærmest samtlige høringsinstanser uttrykker
bekymring for at de som dømmes til tvunget psykisk helsevern vil presse
ut andre brukere av døgntilbudet i psykiatrien. Det vises blant
annet til at dette er tilfellet i Danmark. Det er avgjørende at
antall døgnplasser er tilstrekkelige for å ivareta innleggelser etter
de nye bestemmelsene. De som dømmes til særreaksjon etter lovendringen
må ikke skyve ut pasienter som ikke har begått lovbrudd.
På
denne bakgrunn anbefaler disse medlemmer at følgende forslag blir
fremmet:
‘Stortinget ber regjeringen vurdere om
lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk
helsevernloven) § 3-3 punkt 3 om vedtak om tvungent psykisk helsevern,
også skal kunne omfatte de tilfeller der en pasient har begått flere
straffbare handlinger av særlig krenkende, særlig ødeleggende eller
særlig plagsom art, og andre tiltak har vist seg åpenbart nytteløse.’
‘Stortinget ber regjeringen sørge for at strafferettslig
utilregnelige personer som står i fare for å kunne begå lovbrudd
av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, får nødvendig behandling
og oppfølging. Øvrige tiltak, på tvers av etater og tjenestetilbud,
som vil kunne ivareta vedkommendes behov og dermed forebygge at
vedkommende begår lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom
art, må iverksettes.’
‘Stortinget ber regjeringen
sørge for at det til enhver tid er tilstrekkelig antall døgnplasser
i psykiatrien som omfatter de som dømmes til tvunget psykisk helsevern
etter ny særreaksjon.’
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet foreslår å be regjeringen
vurdere endringer i psykisk helsevernloven § 3-3. Flertallet har
vurdert dette og kommet til at håndtering av disse sakene bør skje
gjennom dom på særreaksjon, og ikke gjennom utvidelse av hjemmelsgrunnlaget for
tvang etter psykisk helsevernloven. En utvidelse av adgangen til
tvungent psykisk helsevern vil harmonere dårlig med den uttalte
målsettingen om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern,
jf. Prop. 122 L (2014–2015) punkt 3.5.4.
Flertallet
viser til at ønsket om å sette i verk tiltak er begrunnet med at
disse personene begår gjentatte straffbare handlinger. Hovedformålet
med tiltakene er å forebygge ny kriminalitet. Etter forslaget skal
det derfor være et vilkår at personene har begått flere straffbare
handlinger. Dette kan vanskelig vurderes av fagpersoner i det psykiske
helsevernet. Det er derfor slik flertallet ser det, mest hensiktsmessig
at tvang skjer med hjemmel i straffeloven og etter behandling av
en domstol.
Flertallet er redd for at en generell
utvidelse av hjemmelsgrunnlaget etter psykisk helsevernloven uten
straffbare handlinger som vilkår, vil bli vanskelig å avgrense og
kunne føre til stor økning i tvangsbruken og dermed dårlig rettssikkerhet
for pasientene.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf
Leirstein, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til at proposisjonen
følger opp rapporten «Etterkontroll av reglene om strafferettslig
utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring» som
ble overlevert Justisdepartementet i 2008 og som var til høring på
nyåret 2009.
Komiteen viser til at lovforslaget
peker på de to hovedformål reglene om strafferettslige særreaksjoner
skal ivareta: at reaksjoner overfor personer som vurderes som utilregnelige
ikke skal ha et strafferettslig preg og at de derfor ikke skal anbringes
under anstalter tilhørende kriminalomsorgen, og at psykisk syke
lovbrytere prinsipielt er et ansvar for den psykiske helsetjenesten.
Det er bred enighet om at disse personer skal gis behandling nødvendig
omsorg samtidig som anbringelsen skal ivareta samfunnsvernet, utenfor
kriminalomsorgens rammer.
Komiteen er enig i at man trenger
vern mot denne type kriminalitet og at tiltak som iverksettes må
ivareta hensynet til samfunnsvernet og den enkeltes rettssikkerhet
på best mulig måte.
Komiteen viser til de foreløpige
erfaringene fra det treårige pilotprosjektet «Mellom Alle Stoler»
(oppstart 2013) der god håndtering av taushetspliktreglene og tilgang
på tilrettelagte boliger i kommunal regi synes å være viktige elementer
for å lykkes med oppfølging. Komiteen registrerer
at det er noe usikkerhet knyttet til anslaget over hvor mange som
vil omfattes av lovendringen. Politiet henlegger flere saker, noen
blir fulgt opp av helsevesenet i dag, og erfaringene viser at et
mindretall av deltakerne er tilregnelige.
Komiteen viser til høringene
i proposisjonen og den muntlige høringen på Stortinget 12. januar
2016, hvor det blant annet ble pekt på behovet for tilstrekkelig
kapasitet i spesialisthelsetjenesten, behovet for godt samarbeid
mellom helsetjenestene og justissektor/kriminalomsorg og bekymring
for at innleggelser etter bestemmelser i denne sak skal oppta plasser
for frivillig innlagte.
Komiteen viser til at i stortingshøringen
anførte Advokatforeningen at dersom antallet viser seg å være så
lavt som anslått, måtte man stille spørsmål ved om problemområdet
var av en slik karakter at det utløser lovendring. Komiteen mener
hensynet til ivaretakelse av enkeltpersoner utsatt for slik kriminalitet
kan begrunne at tiltak iverksettes.
Komiteen viser videre til Riksadvokatens høringssvar
kapittel 3.5.3 s. 21 i proposisjonen, der denne uttaler:
«Disse personene burde vært ivaretatt av helsevesenet,
men det må konstateres at det ikke skjer. (…). Dessverre er det
da ingen annen utvei enn å søke en løsning gjennom strafferettslige virkemidler.»
Komiteen viser også til NOU 2014:10
Tilregnelighetsutvalgets utredning som omhandler tilgrensende problemstillinger.
Komiteen legger til grunn at
det iverksettes en evaluering senest 3 år etter at lovendringen
er trådt i kraft, og at innspillene fra høringsinstansene blir vurdert
i den sammenhengen. Komiteen legger videre til grunn
at det i oppfølging av lovendringen legges vekt på tett samarbeid
mellom spesialisthelsetjeneste, kommunale tjenester, justissektor
og kriminalomsorg.
Komiteen vil understreke at ulike
høringsinstanser har pekt på usikkerhet knyttet til omfang og kostnader
av forslaget. Norsk psykiatrisk forening skriver følgende i sitt
høringsnotat til komiteen:
«Det er minst to usikkerhetsmomenter angående den
foreslåtte endringen i særreaksjonssystemet. Det ene er hvor lovgiver
og rettspraksis legger grensen for samfunnsskadelig og plagsom atferd samt
hvor ofte slike handlinger må forekomme før særreaksjonen blir aktuell.
Det andre som er usikkert er hvilke tiltak retten mener at skal
ha vært prøvd før en særreaksjon til tvungent psykisk helsevern
eller tvungen omsorg kan bli aktuell.»
Komiteen viser til at de peker
på at anslaget over antall personer som kan være aktuelle er usikkert,
og viser til tidligere utredninger der anslagene er fra 15–200 personer
pr. år.
Komiteen mener på dette grunnlag
det er viktig at det føres årlig statistikk over hvor mange som
dømmes til særreaksjon hjemlet i de lovendringer som fremkommer
i denne proposisjonen, hvilke tiltak som har vært prøvd før domfellelse, og
hvilken behandling og oppfølging disse har fått. Oversikten vil
kunne benyttes i den foreslåtte evalueringen av endringen.
Komiteen mener det er nødvendig
å styrke virksomme og forebyggende tiltak overfor personer som anses
som utilregnelige. Det er i alles interesse at et menneske unnlater
å begå lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art. Det
synes å være behov for mer aktiv oppfølging fra helsetjenesten og
kommunens side for å lykkes med å forebygge denne type lovbrudd.
Innspillene fra høringsrunden til departementet og i høringen på
Stortinget er samlet sett klare på at helsevesenet i for liten grad
har tatt ansvar for disse personene. Innspillene viser også behov
for godt samarbeid mellom ansatte i spesialisthelsetjenesten og
kommunene, at kompetansen er tilpasset og at oppfølgingen er tverrfaglig:
«Tverrfaglig kompetanse er en betingelse for å kunne
utvikle helhetlige og sammenhengende tjenester til målgruppen. Ulike
profesjoner representerer ulike metodiske og kunnskapsbasert tilnærminger
som til sammen utgjør viktige verktøy for å gi målgruppen et trygt
og godt hverdagsliv. De som jobber med gruppen må ha et felles kompetansegrunnlag
i psykisk helsearbeid.» (Fra KS sin høringsuttalelse til Stortingets behandling
av Prop. 122 L (2014–2015).»
Komiteen registrerer at det legges
opp til en maksimal tidsramme på tre år, og at det skal være anledning
til å gi ny dom dersom den kriminelle aktiviteten vedvarer etter
særreaksjonens opphør. Komiteen mener det er behov
for at det etableres ettervern for dem som dømmes til særreaksjon
med maksimal tidsramme for å sikre god tilbakeføring til samfunnet
og forhindre at de, når særreaksjonen er ferdig, begår nye kriminelle
handlinger. Relevante departementer bør i samarbeid vurdere hvilke
ettervernstiltak som er mest virksomme og metodikk som understøtter
dette. Komiteen viser til følgende fra KS’ høringsuttalelse
til komiteens behandling av saken:
«Dersom tidsbegrenset tvungent opphold skal fungere
som grunnlag for utredning av brukers hjelpebehov etter at oppholdet
er avsluttet, må det foreligge et godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunen. Kommunen må være sterkt delaktig i å utarbeide en plan
for oppfølging av domfelte etter endt tvungent opphold. For brukere
med store og sammensatte behov kan det dessuten være tidkrevende
og svært ressurskrevende å etablere et faglig forsvarlig helse-
og sosialtilbud i kommunen. Pasientforløpet til målgruppen er ikke
lineært og ensartet, men oppstykket, langvarig og svingende …»
KS peker videre på at behovet for tilrettelagte boliger
tilpasset gruppen i kommunene er viktig både før og etter særreaksjonen
for å lykkes. KS sier videre:
«Mange i målgruppen mangler et slikt tilbud, det er
også store utfordringer med å etablere slike bo- og oppfølgingstilbud.
(....). I etterkant av særreaksjoner må spesialisthelsetjenesten,
og særlig DPS, ha en sentral og tydelig rolle i tjenestetilbudet
til målgruppen. Spesialisthelsetjenesten må ta medansvar for forebyggende
arbeid og bidra med blant annet tidlig intervensjon, ambulerende
tjenester og veiledning og opplæring.»
Disse momentene bør tas med i det forebyggende
arbeidet og når ettervern etableres, og komiteen mener
videre at de ovenfor nevnte momenter kan inngå i evalueringen.
Komiteen mener at av hensyn til
samfunnsvernet og for bedre å ivareta de personer som er i den aktuelle
gruppen, er dagens terskel for å idømme særreaksjon satt for høyt. Komiteen mener
det er viktig å få på plass et lovverk som sørger for at ingen faller
mellom to stoler, og det er viktig at denne gruppen nå må møtes
med nye tiltak.
Komiteen viser også til at et
grunnleggende formål med gjennomføringen av en slik særreaksjon
er at den skal ivareta den enkeltes behandlingsbehov. Særreaksjonen
skal bidra til at mennesker med alvorlig sykdom som ikke tar imot
hjelp fra helsetjenesten og andre instanser på annen måte, skal
få den hjelpen de trenger.
Komiteen viser til at i henhold
til gjeldende rett vil de mindre alvorlige integritetskrenkelsene ikke
bli møtt med særreaksjon, heller ikke når de begås gjentatte ganger.
Undersøkelser viser til at integritetskrenkelser er blant de lovbruddkategorier
som oftest begås av den aktuelle gruppen utilregnelige som ikke
kan idømmes særreaksjon etter gjeldende regelverk.
Komiteen presiserer, jf. proposisjonens
kapittel 1.2.3, at det spesielt ved integritetskrenkelser og gjentatte
kriminelle forhold er viktig at samfunnet har sanksjonsmekanismer,
og at påtalemyndigheten benytter seg av disse i praksis. Komiteen understreker
at samfunnet etter denne lovendringen vil ha en sanksjonsmekanisme
overfor personer som anses strafferettslig utilregnelige og som
begår lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art.
Komiteen vil også peke på nødvendigheten
av at offentlig sektor organiserer og finansierer aktører, som gjennomfører
behandling for personer underlagt en strafferettslig særreaksjon
eller eventuelt ettervern, på en måte som muliggjør tilstrekkelig
kapasitet.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre en god oppfølging
for dem som er dømt til særreaksjon på grunnlag av gjentatte lovbrudd
av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, for å sikre god tilbakeføring
til samfunnet og forhindre at den kriminelle aktiviteten vedvarer
etter at særreaksjonen er opphørt.»
«Stortinget ber regjeringen starte en evaluering senest
tre år etter at lovendringen er trådt i kraft.»
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
føres årlig statistikk over hvor mange som dømmes til særreaksjon
på grunnlag av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig
plagsom art, hvilke tiltak som har vært prøvd før domfellelse, og
over hvilken behandling og oppfølging disse får.»
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
A.
vedtak til lov
om endringer i straffeloven 2005 mv.
(strafferettslige særreaksjoner m.m.)
I
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff gjøres følgende
endringer:
§ 62 skal lyde:
§ 62 Vilkår for å idømme overføring
til tvungent psykisk helsevern
Når det anses nødvendig for å verne andres liv, helse eller
frihet, kan en lovbryter som er straffri etter § 20 bokstav b eller
bokstav d, ved dom overføres til tvungent psykisk helsevern, jf.
psykisk helsevernloven kapittel 5, når han har begått eller forsøkt
å begå et voldslovbrudd, et seksuallovbrudd, en frihetsberøvelse,
en ildspåsettelse eller et annet lovbrudd som krenket andres liv,
helse eller frihet eller kunne utsette disse rettsgodene for fare
og vilkårene i annet eller tredje ledd er oppfylt. Overføring
til tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven kapittel
5, kan også idømmes en lovbryter som er straffri etter § 20 bokstav
b eller bokstav d når han har begått gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig
eller særlig plagsom art, dersom det er nødvendig for å verne samfunnet eller
andre borgere mot slike lovbrudd og vilkårene i fjerde ledd er oppfylt.
Var lovbruddet av alvorlig art, må det være en nærliggende
fare for at lovbryteren på nytt vil begå et alvorlig lovbrudd som
krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet.
Var lovbruddet av mindre alvorlig art må
a) lovbryteren tidligere ha begått eller forsøkt
å begå et alvorlig lovbrudd som krenket eller utsatte for fare andres
liv, helse eller frihet,
b) det antas å være en nær sammenheng mellom det tidligere
og det nå begåtte lovbruddet, og
c) faren for tilbakefall til et nytt alvorlig lovbrudd som
nevnt i bokstav a, være særlig nærliggende.
Var lovbruddene av samfunnsskadelig eller særlig
plagsom art, må faren for nye lovbrudd av samme art være særlig
nærliggende, og andre tiltak må ha vist seg åpenbart uhensiktsmessige.
Ved vurderingen av faren for tilbakefall etter
bestemmelsen her skal det legges vekt på det begåtte lovbruddet
sammenholdt særlig med lovbryterens atferd, sykdomsutvikling og
psykiske funksjonsevne.
§ 65 tredje ledd nytt annet punktum skal lyde:
Ved særreaksjon idømt på grunnlag av lovbrudd som
nevnt i § 62 første ledd annet punktum, kan det ikke begjæres opphør
før seks måneder etter at overføringsdommen eller dom som nekter
opphør er endelig.
§ 65 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Særreaksjon idømt på grunnlag av lovbrudd som nevnt
i § 62 første ledd annet punktum skal senest opphøre tre år etter
overføringsdommen.
II
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
gjøres følgende endringer:
§ 188 skal lyde:
I stedet for fengsling kan retten treffe beslutning om
forføyning som nevnt i § 181, eller om sikkerhetsstillelse ved kausjon,
deponering eller pantsettelse.
I stedet for fengsling kan retten treffe beslutning om
plassering i institusjon eller kommunal boenhet. Slik plassering
kan bare skje dersom institusjonen eller kommunen samtykker.
Samtykke ved beslutning etter annet ledd er likevel
ikke nødvendig når siktede på fengslingstidspunktet er psykotisk
eller psykisk utviklingshemmet og antas å være straffri etter straffeloven
§ 20 bokstav b eller bokstav c. Vurderingen av om siktede antas
å være straffri etter straffeloven § 20 bokstav b må bygge på en
entydig sakkyndig utredning. Det regionale helseforetaket i den
siktedes bostedsregion bør få anledning til å uttale seg før beslutningen
treffes. Det regionale helseforetaket avgjør ellers hvilken institusjon
siktede skal oppholde seg i. Dersom siktede er psykisk utviklingshemmet,
skal plassering skje i fagenheten for tvungen omsorg, jf. straffeloven
§ 63.
Når den siktede skal oppholde seg i institusjon
eller kommunal boenhet, kan retten fastsette at den siktede skal
kunne holdes tilbake der mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse,
om nødvendig med tvang og med bistand fra offentlig myndighet.
Reglene i §§ 184, 185 og 187 gjelder tilsvarende.
III
I lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring
av psykisk helsevern gjøres følgende endringer:
§ 5-3 annet ledd skal lyde:
Den faglig ansvarlige bestemmer deretter hvordan det tvungne
psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres. Ved
avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til behandling av den
domfelte og på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye lovbrudd.
Dersom den domfelte er dømt etter Almindelig borgerlig Straffelov
22. mai 1902 nr. 10 § 39 nr. 1 eller 2 eller straffeloven § 62 første
ledd første punktum, skal det legges særlig vekt på behovet for samfunnsbeskyttelse.
IV
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
B.
I
Stortinget ber regjeringen sikre en god oppfølging
for dem som er dømt til særreaksjon på grunnlag av gjentatte lovbrudd
av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, for å sikre god tilbakeføring
til samfunnet og forhindre at den kriminelle aktiviteten vedvarer
etter at særreaksjonen er opphørt.
II
Stortinget ber regjeringen starte en evaluering senest
tre år etter at lovendringen er trådt i kraft.
III
Stortinget ber regjeringen sørge for at det føres årlig
statistikk over hvor mange som dømmes til særreaksjon på grunnlag
av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, hvilke
tiltak som har vært prøvd før domfellelse, og over hvilken behandling
og oppfølging disse får.
Oslo, i justiskomiteen, den 1. mars 2016
Hadia Tajik | Kari Henriksen |
leder | ordfører |