Eg viser til brevet dykkar av 21. oktober 2015 der
de ber om vurderinga mi av representantforslag frå stortingsrepresentantane
Sveinung Rotevatn, Iselin Nybø, Karin Andersen og Ingunn Gjerstad
om å opne for moglegheit til å erverve dobbelt statsborgarskap.
Eg har merka meg argumenta til ovannemnde stortingsrepresentantar
for å endre prinsippet om eitt statsborgarskap i lov 10. juni 2005
nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven). Det blir oppført
som bakgrunn for forslaget at eit moderne demokrati ikkje bør tvinge
frie menneske til å seie frå seg eit statsborgarskap dei har fått
og ynskjer å halde på. Til dette vil eg seie at spørsmålet blei
nøye vurdert før innføring av ny statsborgerlov i 2005, og eg meiner
det er grunn til å halde fast ved vurderingane og konklusjonen som
blei gjort den gongen.
Forslagsstillarane oppfører at det er vanskeleg
å seie ifrå seg det tidlegare statsborgarskapet sitt ved søknad
om norsk statsborgarskap. Her vil eg likevel understreke at det
følgjer av statsborgerloven § 10 første ledd at: Det
kan gjøres unntak fra kravet om løsning dersom løsning anses rettslig
eller praktisk umulig eller av andre grunner fremstår som urimelig. Denne
avgjerda gjer at det i mange tilfelle blir gitt unntak frå løysingskravet
der det er vanskeleg for søkjaren å seie ifrå seg det tidlegare
statsborgarskapet sitt.
Forslagsstillarane skriv at utviklinga internasjonalt
har medført at prinsippet om eit statsborgarskap i stor grad er
forlate, og meiner dette talar for at Noreg skal gjere det same.
Her vil eg påpeike at òg ved innføringa av ny statsborgerlov var
mange land som hadde prinsipp om dobbelt statsborgarskap, sjå punkt
4.2 .8 i Ot.prp. nr. 41 (2004–2005). Her går det fram at både Finland,
Sverige og Island nyleg hadde forlate prinsippet om eit statsborgarskap.
I punktet går det òg fram at ei rekkje andre europeiske land har prinsipp
om dobbelt statsborgarskap allereie den gongen, men Noreg kom likevel
til eit anna resultat.
Forslagsstillarane peikar på at i NOU 2000:32 gjekk
eit fleirtal i statsborgarskapsutvalet inn for at det skulle vere
mogleg med dobbelt statsborgarskap i Noreg. Fleirtalet i utvalet
oppførde at fleire av argumenta mot dobbelt statsborgarskap tvert
imot var argument for dobbelt statsborgarskap, til dømes høvet til
å yte vern og bistand i utlandet. Forslagsstillarane meiner òg at
argumentet om at ein skal unngå dobbel verneplikt ikkje er særleg
relevant, sidan Noreg har gjort ei rekkje avtalar med andre land
om avtening av verneplikt, grunna i omsynet til dei som av ulike årsaker
har dobbelt statsborgarskap i dag.
Eg er kjent med at fleirtalet i statsborgarskapsutvalet
vurderte det slik at det burde vere mogleg å ha dobbelt statsborgarskap
i Noreg. Likevel konkluderte Bondevik II regjeringen med at statsborgerloven
skulle byggje på eit prinsipp om eitt statsborgarskap, og dette
forslaget vart vedteke av Stortinget. Eg kan ikkje sjå at forslaget
frå ovannemnde stortingsrepresentantar inneheld vesentleg nye moment
samanlikna med det som var kjent ved innføring av ny statsborgerlov
for under ti år sidan. Forslagsstillarane peikar på at SSB-rapporten
"Overgang til norsk statsborgarskap 1977–2011" viser at mange som har
høve til å få norsk statsborgarskap lèt vere å søkje på grunn av
prinsippet om eitt statsborgarskap. Sjølv om desse tala ikkje fanst
på tidspunktet då statsborgerloven blei vedtatt i 2005, så blei det
lagt til grunn at mange vil avstå frå å søkje på grunn av prinsippet
om eitt statsborgarskap. Dette går fram av punkt 4.2 .11 i Ot.prp.
nr. 41 (2004–2005).
For meg er det viktig at statsborgarskap skal hengje
høgt. Dette blei sist understreka i tilleggsnummer om auka asylankomster
Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016) der det går fram at regjeringa vil
vurdere å fremje forslag om å heve botidskravet for å få statsborgarskap.
Vi vil òg innføre krav om norskkunnskapar og bestått prøve i samfunnsfag,
jf. Prop. 144 L (2014–2015). Statsborgarskapet er eit viktig symbol
på tilhøyrsla, og viser lojalitet til det norske politiske fellesskapet
og dei prinsippa som ligg til grunn for dette, og det bør vera klart
kor den primære lojaliteten ligg. Konklusjonen min er derfor at
eg ikkje tilrår representantforslaget om å endre prinsippet om eitt
statsborgarskap.
Ein del av representantforslaget handlar om
at det bør lempast på språkkrav for nordiske borgarar som søkjer
norsk statsborgarskap. Her vil eg gjere merksam på punkt 6.3 i Prop.
144 L (2014–2015) som gir ei forklaring for at nordiske borgarar
som forstår det norske eller samiske språket, korkje er omfatta
av gjeldande språkkrav i statsborgerloven eller dei nye krava som
blir føreslått i proposisjonen.