Partskonferansen under FNs klimakonvensjon vedtok
i desember 2015 Paris-avtalen med tilhørende beslutninger. Paris-avtalen
og dens beslutninger markerer et vendepunkt for internasjonalt samarbeid
på klimaområdet. Avtalen bygger på og videreutvikler det eksisterende
internasjonale rammeverket på klimaområdet, og styrker gjennomføringen
av FNs rammekonvensjon om klimaendring av 9. mai 1992 (FNs klimakonvensjon).
Både folkerettslig og politisk representerer avtalen, sammen med
klimakonvensjonen, et rammeverk for fremtidig global klimainnsats.
Som i FNs klimakonvensjon vil partene i Paris-avtalen være stater
og regionale organisasjoner for økonomisk integrasjon.
For å bedre gjennomføringen av klimakonvensjonen
og dens målsetting tar avtalen sikte på å styrke den globale responsen
på trusselen som klimaendringene utgjør. Formålet inkluderer å
1. holde økningen i
den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 °C sammenlignet
med førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen
til 1,5 °C
2. øke evnen til å tilpasse seg klimaendringene
og fremme klimarobusthet og en lavutslippsutvikling, på en måte
som ikke setter matproduksjonen i fare
3. gjøre finansieringsstrømmer forenlige
med en klimarobust lavutslippsutvikling
Formålet skal nås på en måte som tar hensyn
til bærekraftig utvikling og innsats for å utrydde fattigdom. Gjennomføringen
skal også reflektere prinsippet om rettferdighet og prinsippet om
felles, men differensiert ansvar og respektive muligheter, sett
i lys av ulike nasjonale omstendigheter.
For å oppnå målet om begrenset temperaturøkning
setter avtalen opp et kollektivt utslippsmål. Det går ut på at partene
tar sikte på at de globale klimagassutslippene når toppunktet så
hurtig som mulig og deretter at utslippene reduseres raskt, slik
at det blir balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser
i løpet av andre halvdel av dette århundret. Dette balansepunktet
kan beskrives som klimanøytralitet.
Paris-avtalen er ikke tidsbegrenset, og den
er den første klimaavtalen som etablerer juridisk bindende forpliktelser
for alle parter om at de skal ha nasjonalt fastsatte bidrag som
skal meldes inn hvert femte år. De nasjonalt fastsatte bidragene
skal inkludere utslippsreduksjoner, og partene kan også inkludere
tiltak for klimatilpasning, klimafinansiering, kapasitetsbygging
og teknologiutvikling og -overføring. Avtalen etablerer også en
juridisk bindende forpliktelse om at alle parter skal gjennomføre
nasjonale tiltak for å følge opp disse nasjonalt fastsatte bidragene. Nasjonale
bidrag kan gjennomføres både med innenlandske tiltak og ved frivillig
samarbeid med andre parter, for eksempel i form av overføring av
utslippsreduksjoner. Avtalen oppretter et styrket måle- og rapporteringssystem
for tiltak og støtte der hver part skal gi informasjon om utslipp
og opptak av klimagasser (nasjonalt regnskap) og informasjon om
gjennomføring og oppnåelse av sine nasjonalt fastsatte bidrag til
utslippsreduksjoner.
Avtalen inneholder også bestemmelser om at innsatsen
til alle parter vil utgjøre en progresjon over tid. Den sier også
at utviklingsland skal motta støtte til gjennomføringen av de nasjonalt
fastsatte bidragene, og erkjenner at økt støtte vil muliggjøre økte
ambisjoner.
Når Paris-avtalen trer i kraft, vil den bli
en juridisk bindende avtale under FNs klimakonvensjon. Klimakonvensjonen
er det sentrale rammeverket for globalt samarbeid for å begrense
klimaendringer og styrke tilpasning til et klima i endring. Det
endelige målet med klimakonvensjonen er å oppnå stabilisering i
konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre
farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet.
Klimakonvensjonen inneholder ikke tallfestede, tidsbestemte
utslippsforpliktelser for de enkelte partene, men forplikter partene
til å sende inn informasjon om sine utslipp av klimagasser, og oppfordrer partene
til å ta hensyn til klimaet i sine nasjonale prosesser. Konvensjonen
etablerer et skille mellom industriland og utviklingsland gjennom
et eget vedlegg I. Den inneholder i tillegg ytterligere og mer spesifikke
forpliktelser for industrilandene, blant annet for rapportering,
utslippsbegrensninger og utvikling av nasjonale virkemidler og tiltak.
Partskonferansen er øverst besluttende organ
under klimakonvensjonen, og har til nå hatt årlige møter. På den
første partskonferansen i 1995 ble det erkjent at forpliktelsene
under konvensjonen ikke var tilstrekkelige til å nå konvensjonens
endelige mål. Det ble derfor vedtatt å igangsette forhandlinger
om en ny avtale under forutsetning av at dette ikke skulle føre
til nye forpliktelser for utviklingslandene.
Som et resultat av denne prosessen ble Kyotoprotokollen
vedtatt 11. desember 1997. Kyotoprotokollen er en juridisk bindende
avtale under klimakonvensjonen. Den har et omfattende system for
fleksibel gjennomføring og overholdelse av utslippsforpliktelsene.
Kyotoprotokollen trådte i kraft i 2005, og etablerte tallfestede
utslippsforpliktelser for perioden 2008–2012 for rundt førti parter
som den gang ble klassifisert som industriland. Disse er listet
opp i vedlegg B til protokollen, etter de samme hovedlinjer som
konvensjonens vedlegg I. Fremvoksende økonomier som Kina, India
og Brasil har ikke utslippsforpliktelser under Kyotoprotokollen.
Veksten i de globale klimagassutslippene har
de siste årene hovedsakelig funnet sted i utviklingsland. Utviklingslandenes
klimagassutslipp utgjør nå om lag to tredeler av de globale utslippene.
Dersom klimakonvensjonens langsiktige mål skal nås, vil det være
nødvendig å myke opp den rigide todelingen som følger av konvensjonen
og Kyotoprotokollen, slik at alle land stiller opp med sine bidrag
i en mer global avtale.
På partskonferansen for klimakonvensjonen i Durban
i 2011 ble det enighet om et mandat for å forhandle en protokoll,
et annet juridisk instrument eller et omforent juridisk bindende
resultat som skulle omfatte alle land (Durban-mandatet). Det var
også enighet om at den nye avtalen skulle være ferdig forhandlet
i 2015 og tre i kraft fra 2020. Kyotoprotokollen er ikke tidsbegrenset,
men dens andre forpliktelsesperiode utgår i 2020. Det er derfor
uvisst hvilken rolle Kyotoprotokollen vil ha etter 2020.
Forhandlingene under Durban-mandatet startet
i 2012 og ble avsluttet 12. desember 2015 med vedtaket av Paris-avtalen.
Den vil tre i kraft når minst 55 parter som til sammen står for
minst 55 pst. av de totale globale klimagassutslippene har ratifisert
eller på annen måte tiltrådt avtalen.
Ett av de mest grunnleggende elementene i Paris-avtalen
er at den gir hver part ansvaret for å fastsette sine nasjonale
bidrag. Den legger også opp til et system hvor partene må vurdere
sine nasjonale bidrag og oppdatere eller fornye disse regelmessig
i tråd med avtalens krav og prinsippene om at nye bidrag vil utgjøre
progresjon og høyest mulige ambisjon. Der Kyotoprotokollen fastslår
prosentvise mål om utslippsreduksjoner for industriland, pålegger
Paris-avtalen alle parter å utarbeide, melde inn og oppdatere nasjonalt
fastsatte bidrag som kan inkludere ulike former for mål eller tiltak
for utslippsreduksjoner. Partene er ikke juridisk bundet til å gjennomføre
bidragene, men partene skal gjennomføre nasjonale tiltak for å redusere
klimagassutslippene med sikte på å nå målene i sine bidrag. Avtalen
legger til rette for samarbeid mellom land om gjennomføring av de
nasjonalt nasjonal fastsatte bidrag, inkludert utslippsreduksjoner.
Paris-avtalen pålegger industriland en plikt
til å bistå utviklingsland med finansiering av utslippsreduserende
tiltak og tilpasning, i tråd med industrilandenes eksisterende forpliktelser
vedtatt under konvensjonen. Samtidig blir andre land oppfordret
til å bidra med slik støtte på frivillig basis.
Videre heter det i avtalen at industrilandene
bør fortsette å lede an i å mobilisere klimafinansiering fra flere
kilder, instrumenter og kanaler som en del av en felles global innsats.
Avtalen etablerer ikke en forpliktelse for hvert enkelt industriland
til å styrke mobiliseringen over tid, men oppfordrer til at dette
gjøres.
Paris-beslutningen sier at industrilandene tar
sikte på at det kollektive målet om mobilisering av 100 mrd. USD
årlig skal fortsette til 2025, og at partsmøtet for Paris-avtalen
før den tid skal vedta et nytt tallfestet mål med 100 mrd. USD årlig
som gulv.
Klimafinansiering er også en integrert del av
avtalens rapporteringssystem og den globale gjennomgangen.
Paris-avtalen ble åpnet for undertegning i New York
den 22. april 2016, og den ble undertegnet av Norge samme dag. Paris-avtalen
antas å være av særlig stor viktighet, slik at Stortingets samtykke
til ratifikasjon er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet
ledd.
Avtalen nødvendiggjør ikke lov- eller forskriftsendring
for å kunne ratifiseres, men vil legge juridiske og politiske føringer
på Norges nasjonale og internasjonale klimaarbeid.
Avtalen i engelsk originaltekst, med oversettelse til
norsk, følger som trykt vedlegg til proposisjonen.
Norge har meldt inn som et nasjonalt fastsatt
bidrag et betinget mål om å redusere utslippene av klimagasser med
minst 40 pst. i 2030 sammenlignet med nivået i 1990, jf. Meld. St.
13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning
med EU. Norge er i dialog med EU om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen,
og intensjonen om felles oppfyllelse ble formelt bekreftet på EUs
miljørådsmøte i september 2015.
Norge deltar i EUs kvotesystem gjennom EØS-avtalen.
Kvotesystemet setter et tak for de samlede klimagassutslippene som
er omfattet av systemet. Dette taket vil bli gradvis redusert, og
i 2030 vil utslippene være 43 pst. lavere enn nivået i 2005.
Felles oppfyllelse med EU betyr at også ikke-kvotepliktige
utslipp vil bli inkludert i samarbeidet med EU. Regjeringen arbeider
for at Norges mål for utslippsreduksjoner i ikke-kvotepliktig sektor
fastsettes på samme grunnlag som for EU-landene, og i størst mulig
grad parallelt med EU-landene. Det forutsettes at Norge får samme
tilgang til fleksibilitet i gjennomføringen som EUs medlemsland.
EU-kommisjonen forventes å legge frem et forslag
til EU-landenes nasjonale mål for ikke-kvotepliktig sektor til sommeren
2016. Endelig avtale mellom Norge og EU forventes først i 2017/2018,
etter at EU har fastsatt relevant regelverk. Norge følger regelverksutviklingen
nøye og gir innspill i relevante prosesser.
Dersom en felles løsning ikke fører frem, vil
målet om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenliknet med
1990 være Norges nasjonalt fastsatte bidrag til Paris-avtalen. Dette
målet er betinget av tilgang på fleksible mekanismer i avtalen og
en godskriving av Norges deltakelse i EUs kvotesystem som bidrag
til å oppfylle vårt bidrag.
Paris-avtalen åpner eksplisitt for at land og
regionale organisasjoner, som EU, kan samarbeide om nasjonalt fastsatte
bidrag. Norges intensjon om å gjennomføre bidraget sammen med EU
legger ingen føringer på hvor raskt Norge kan ratifisere Paris-avtalen.
Departementet viser til at avtalen er i tråd
med norsk politikk og med forhandlingsmandatet som ble fastsatt
i forkant av partskonferansen.
Den nye klimaavtalen innebærer økte krav over tid
også for Norge. Forutsatt Stortingets samtykke til ratifikasjon
vil Norge, sammen med andre parter til avtalen, måtte bidra til
å begrense den globale oppvarmingen i tråd med avtalens formål.
Det kollektive overordnede temperaturmålet er skjerpet sammenlignet
med beslutningen fra partskonferansen for klimakonvensjonen i Cancún
i 2010, der det ble vedtatt et mål om å holde temperaturøkningen
under 2 °C.
Paris-avtalen fremmer en prosess hvor partene vil
føre en gradvis mer ambisiøs klimapolitikk. Norge vil være forpliktet
til å melde inn nasjonalt fastsatte bidrag, som inkluderer utslippsmål,
innen 2020, og deretter hvert femte år. Hvert suksessive bidrag
vil utgjøre en progresjon i forhold til gjeldende bidrag og høyest
mulig ambisjon. Det spesifiseres ikke hva som menes med mer ambisiøst,
men av dette følger at det er nødvendig at innsatsen øker over tid
ut over det som gjøres i dag.
Alle parter oppfordres til å formulere og melde inn
langsiktige lavutslippsstrategier. I beslutningene fra partskonferansen
inviteres parter til å melde inn slike strategier innen 2020.
Norge skal også rapportere til klimakonvensjonen
hvordan de nasjonalt fastsatte bidragene følges opp. På dette, og
mange andre punkter, står Norge godt rustet til å oppfylle forpliktelser
gjennom eksisterende forpliktelser under klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen.
Norge sendte inn informasjon om vårt indikative nasjonalt
fastsatte utslippsbidrag for perioden frem til 2030 i mars 2015,
der målet oppgis å være å redusere utslippene med minst 40 pst.
i 2030 sammenlignet med 1990, og at dette skal gjennomføres sammen med
EU.
Paris-beslutningen slår fast at industrilandene samlet
tar sikte på at mobilisering av 100 mrd. USD årlig fra 2020 skal
fortsette til 2025, og at partsmøtet for avtalen før den tid skal
vedta et nytt tallfestet mål.
Det må påregnes at avtalen over tid vil medføre samfunnsøkonomiske
og administrative konsekvenser. Kostnadene for Norge vil, som i
dag, mest sannsynlig bestå dels av kostnader knyttet til å redusere klimagassutslipp
gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner,
kvotehandel og prosjektbasert samarbeid, og dels av kostnader knyttet
til finansiell og annen støtte til utviklingsland for at disse skal
klare å gjennomføre sine nasjonalt fastsatte bidrag og strekke seg
utover dette.
Norge er i dialog med EU om felles oppfyllelse av
utslippsmålet for 2030, i tråd med avtalens artikkel 4 nr.16, som
gir rom for slikt samarbeid. I Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse
for 2030 – en felles løsning med EU, er det gjort rede for mulige
økonomiske og administrative konsekvenser av en forpliktelse frem
mot 2030.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
med en sak, etter at innsatsfordelingen i EU er klar, som beskriver
hvordan regjeringen vil arbeide for å nå utslippsmålene.
Klimaendringene er en global utfordring som krever
internasjonalt samarbeid. Regjeringen mener Norge bør bidra i den
globale innsatsen ved å bli part til avtalen. Avtalen er den første
juridisk bindende klimaavtalen hvor alle parter skal ha nasjonalt
fastsatte bidrag. Avtalens formål er ambisiøst, og kan bare oppnås
dersom alle store utslippsland blir part til avtalen og leverer
og følger opp sine bidrag. Oppslutningen under vedtaket av avtalen
under FNs klimakonferanse i Paris gir grunn til å tro at mange land
vil signere og ratifisere avtalen. Selv om avtalen er en folkerettslig
avtale og således juridisk bindende for landene, er de individuelle
forpliktelsene begrenset. Det enkelte lands bidrag skal fastsettes
nasjonalt, og partene skal gjennomføre nasjonale tiltak for å redusere
klimagassutslipp med sikte på å nå målene i sine bidrag. Avtalen
legger til rette for samarbeid mellom land om gjennomføring av de
nasjonalt fastsatte bidrag, herunder utslippsreduksjoner.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren, Audun Otterstad
og Terje Aasland, fra Høyre, Tina Bru, Odd Henriksen, Eirik Milde og
Torhild Aarbergsbotten, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og
Øyvind Korsberg, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide,
fra Senterpartiet, Marit Arnstad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, understreker betydningen av Paris-avtalen
som en ny plattform for verdenssamfunnets felles innsats mot global
oppvarming. Målet om å holde temperaturstigningen godt under 2 °C
sammenliknet med førindustrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen
til 1,5 °C, innebærer en betydelig økning i ambisjonsnivået for det
internasjonale klimaarbeidet, og vil måtte legge grunnlaget for
framtidig norsk klimapolitikk.
Komiteen viser spesielt til målet
om å oppnå en balanse mellom menneskeskapte utslipp fra kilder og
opptak av klimagasser i naturen andre halvpart av århundret.
Komiteen mener dette vil tilsi
vesentlige og økende utslippsreduksjoner av klimagassutslipp fra fossile
kilder så raskt som mulig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser
til at dette i praksis vil innebære at man må ha en ambisjon om
full utfasing av klimagassutslipp fra fossile kilder i alle land
så raskt som mulig, for å ha god sikkerhet for å oppnå klimamålene.
Komiteen støtter regjeringens
ønske om en rask ratifikasjon og ikrafttredelse av Paris-avtalen, og
oppfordrer regjeringen til å arbeide for at andre land ratifiserer
avtalen så raskt som mulig.
Komiteen viser til at Paris-avtalen
etablerer felles forpliktelser for alle land, men at avtalen samtidig
bygger på klimakonvensjonens prinsipper om rettferdighet, felles,
men differensiert ansvar og respektive muligheter, sett i lys av
ulike nasjonale omstendigheter.
Komiteen understreker at rike
land fortsatt har et spesielt ansvar i klimaarbeidet, både når det
gjelder å gå foran med egne utslippsreduksjoner, og for å bidra
til å finansiere nødvendige klimatiltak i utviklingsland. Komiteen viser
spesielt til at Paris-avtalen i artikkel 4, § 4 ber alle land sette
mål som utgjør deres høyest mulige ambisjonsnivå.
Komiteen merker seg samtidig
at sekretariatet for FNs klimakonvensjon har fastslått at utslippsmålene
som er innlevert i forbindelse med Paris-toppmøtet, ikke er tilstrekkelig
ambisiøse til å oppnå avtalens formål. I Paris-beslutningen uttrykker
partene sterk bekymring for at det estimerte samlede utslippsnivået
i 2025 og 2030 som følger av de planlagte nasjonalt bestemte bidragene,
ikke er forenlige med nødvendige utslippsreduksjoner for en kostnadseffektiv
overholdelse av togradersmålet. Komiteen viser til
at sekretariatet for FNs klimakonvensjon har estimert at samlede
globale utslipp i 2030 vil være om lag 55 gigatonn CO2-ekvivalenter dersom planlagte nasjonalt
bestemte bidrag gjennomføres, mens utslippene bør holdes under 40
gigatonn CO2-ekvivalenter for å være
i tråd med togradersmålet, og betydelig lavere for å tilstrebe å
begrense temperaturøkningen til 1,5 grader.
Komiteen viser til FNs klimapanels
femte hovedrapport som slår fast at dersom det skal være sannsynlig
å overholde togradersmålet, må verdens samlede utslipp av CO2 fra 2011 og framover holdes under om
lag 1 000 gigatonn. Det tilsvarende «karbonbudsjettet» for å tilstrebe
å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C er på om lag 400 gigatonn CO2. Estimatene fra sekretariatet for FNs
klimakonvensjon viser at dersom utslippsmålene som ble meldt inn
til Paris-toppmøtet ikke skjerpes, vil karbonbudsjettet for 1,5
°C overskrides allerede før 2030, og karbonbudsjettet for to grader
vil være oppbrukt få år senere. På hvilket tidspunkt det skjer,
avhenger av hvilken risiko for å mislykkes man er villig til å ta.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser
til at Paris-avtalen etablerer et system for jevnlig gjennomgang
og oppjustering av landenes klimaforpliktelser.
Flertallet viser til at en første
dialog om de kollektive utslippsmålene skal finne sted i 2018, mens
en full gjennomgang av både utslippsmål, finansiering og andre bidrag
skal skje i 2023 og deretter hvert femte år.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at felles innsats for det
kollektive utslippsmålet skal finne sted i 2018, som grunnlag for
å vurdere endrede nasjonale klimamål.
Disse medlemmer viser til klima-
og miljøministerens redegjørelse om Paris-avtalen i Stortinget den
12. april 2016. I redegjørelsen ble det bemerket følgende:
«Regjeringen vil (…) komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av dette spørsmålet [framskyndig av målet om karbonnøytralitet
fra 2050 til 2030] i forbindelse med at partene melder inn sine
endelige utslippsforpliktelser til FN etter at klimapanelets ekstrarapport
foreligger.»
Denne konklusjonen ble begrunnet som følger:
«Gjennom Paris-avtalen har vi fått en avtale med høyt
ambisjonsnivå. Den er et vendepunkt i det internasjonale klimaarbeidet.
Alle land skal nå være med å bidra, svært forskjellig fra den todeling
som har preget klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen, der kun industriland
har hatt kvantitative forpliktelser. De femårige innmeldingene og
globale gjennomgangene vil gi progresjon i landenes bidrag over
tid og dermed bidra til å oppnå avtalens ambisiøse utslippsmål.
Regjeringen
mener likevel at premissene for å fremskynde Norges mål om karbonnøytralitet
ikke er oppfylt nå. Avtalen overlater til den enkelte stat å bestemme
sin utslippsforpliktelse. Foreløpig har statene kun meldt inn sine
indikative bidrag. Analyser presentert i Paris-beslutningen viser
at de indikative bidragene langt fra er tilstrekkelige til å være
på en bane i tråd med 2-gradersmålet. Hvilke forpliktelser landene
endelig og faktisk vil påta seg, vil vi først få klarhet i når statene
melder inn sine forpliktende utslippsbidrag til avtalen innen 2020.
Det er derfor i dag for tidlig å fastslå hvorvidt andre industriland også
vil påta seg store forpliktelser i den nye avtalen.
Det
betyr at det er naturlig å vurdere en fremskynding av Norges klimanøytralitetsmål
i sammenheng med den endelige bekreftelsen av det norske 2030-målet
under Paris-avtalen, som skal skje senest i 2020. Dette har flere
fordeler: For det første vil vi på den måten ta i bruk Paris-avtalens
eget system for økning av ambisjoner, der første gjennomgang av fremgang
mot de kollektive utslippsmålene skal skje i 2018. For det andre
vil vi ved å gjøre vurderingen på et slikt tidspunkt ha langt større
mulighet til å oppnå hensikten om å bidra til at andre land også
påtar seg store forpliktelser, enn i dag når både EU og andre har
slått fast at det ikke er aktuelt å øke sine ambisjoner før gjennomgangen
i 2018. For det tredje vil det også gjøre det mulig å se en eventuell
fremskynding i lys av prosessen med EU om felles oppfyllelse og
den spesialrapporten som FNs klimapanel skal legge frem i 2018 om
hva 1,5-gradersambisjonen vil kreve.»
Disse medlemmer er
av den formening at argumentene gitt i statsrådens redegjørelse
om å vente til etter gjennomgangen av framgangen mot det kollektive
utslippsmålet med å vurdere spørsmålet om å fremskynde norsk klimanøytralitet
fra 2050 til 2030, også bør gjelde i forbindelse med diskusjonen om
generell innstramming i 2030-målet.
Komiteen viser til
Innst. 211 S (2014–2015), der Stortinget ga sin tilslutning til
det nasjonalt bestemte bidraget Norge leverte inn i forkant av Paris-toppmøtet,
som ble forutsatt å være i tråd med det daværende målet om å holde
temperaturstigningen under to grader. Komiteen merker
seg at Paris-avtalen nå har skjerpet temperaturmålet til «godt under
to grader», og til å tilstrebe å begrense temperaturøkningen til
1,5 grader. Komiteen mener derfor Paris-avtalen må
få konsekvenser for de norske klimamålene.
Komiteen mener at Norge, på linje
med andre rike land – og i tråd med avtalen – har et spesielt ansvar
for å bidra til et økt ambisjonsnivå i tråd med de nye og mer ambisiøse
temperaturmålene som Paris-avtalen fastsetter. Komiteen peker
særlig på at målene vi rapporterer inn til FN skal være uttrykk
for Norges høyest mulige ambisjonsnivå.
Komiteen viser til at dialogen
som skal gjennomføres i 2018, blir avgjørende for å bidra til økte ambisjoner
og for å oppnå Paris-avtalens formål.
Komiteen foreslår:
«Stortinget ber regjeringen, før dialogen om
økte ambisjoner i 2018, komme til Stortinget med en sak om Norges
forslag til forsterkede mål – som utgangspunkt for prosessen for
å oppnå Paris-avtalens formål.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
Norge bør arbeide for å gjøre dialogen i 2018 til et viktig skritt
framover i klimaarbeidet, og ser det derfor som naturlig å bruke
denne anledningen til å skjerpe Norges målsettinger i tråd med Paris-avtalens
skjerpede temperaturmål.
Komiteen viser til
at dialogen under partskonferansen mot slutten av 2018 skal være
en vurdering av partenes samlede (kollektive) innsats mot Paris-avtalens
langsiktige utslippsmål om karbonnøytralitet i andre halvdel av
dette århundre. Denne gjennomgangen skal partene se hen til når
de innen 2020 melder inn eller oppdaterer sine nasjonalt bestemte bidrag.
Rapporten fra IPCC som skal vurdere utslippsbaner i tråd med å tilstrebe
å begrense temperaturøkningen til 1,5 graders oppvarming, er berammet å
foreligge høsten 2018.
Komiteen foreslår:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
til Stortinget om Norges endelige nasjonalt fastsatte bidrag for
perioden 2021–2030 så raskt som mulig etter at forhandlingene med
EU om felles oppfyllelse er avsluttet, og i god tid før fristen
for innmelding av slike bidrag i 2020.»
Komiteen viser til
Innst. 211 S (2014–2015) om ny utslippsforpliktelse for 2030 – en
felles løsning med EU. Komiteen har merket seg at
klima- og miljøministeren anslår at en mulig avtale med EU neppe
er på plass før mot slutten av 2017.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
det er en risiko for at prosessen kan ytterligere forsinkes. Flertallet understreker
at Norge står fritt til å følge opp Paris-avtalen gjennom å øke sitt
ambisjonsnivå i klimapolitikken uavhengig av EU. En slik økning
i ambisjonsnivå vil kreve tiltak og virkemidler som går ut over
de som følger av en eventuell tilknytning til EUs beslutning om
innsatsfordeling.
Flertallet peker videre på at
landenes nasjonalt bestemte bidrag under Paris-avtalen ikke er begrenset
til et mål om utslippsreduksjoner, men også bør inneholde blant
annet mål for bidrag til klimafinansiering og tiltak for klimatilpasning.
Som del av en vurdering av økt ambisjonsnivå i klimapolitikken vil
det også være aktuelt å øke innsatsen på disse områdene.
Komiteen merker seg at Paris-avtalen
og den tilhørende Paris-beslutningen inneholder en rekke oppfordringer
til avtalens medlemsland generelt, og til de rikere landene spesielt.
Komiteen vil be regjeringen på
egnet måte legge frem for Stortinget en oppsummering av de oppfordringene
Paris-avtalen og Paris-beslutningen inneholder, med en oversikt
for hvordan hver enkelt oppfordring skal følges opp.
Komiteen foreslår:
«Stortinget ber regjeringen – på egnet måte
innen våren 2017 – legge frem for Stortinget en oppsummering av
de oppfordringene Paris-avtalen og Paris-beslutningen inneholder,
og en oversikt over hvordan oppfordringene skal følges opp videre.»
Komiteen har særlig
merket seg at Paris-avtalen ber om at alle land innen 2020 leverer
en strategi for omstillingen til et lavutslippssamfunn. Komiteen mener
utarbeidelsen av en slik strategi er en god anledning til å fastsette
langsiktige mål for omstilling og utslippsreduksjoner i alle samfunnssektorer,
og at dette bør gjøres gjennom en bred prosess som legger til rette
for offentlig debatt om veien til et norsk lavutslippssamfunn.
Komiteen ber regjeringen om å
gjennomføre en slik prosess med sikte på å legge fram en sak for Stortinget,
og ber om at regjeringen kommer nærmere tilbake til gjennomføringen
av denne prosessen i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.
Komiteen merker seg Norsk Industris
«Veikart for prosessindustrien – Økt verdiskapning med nullutslipp
i 2050», og mener veikartet må være et viktig bidrag for regjeringen
i utarbeidelsen av lavutslippsstrategier.
Komiteen viser til klimaforliket
i Innst. 390 S (2011–2012), der flertallet i komiteen skriver:
«Som en del av en global og ambisiøs klimaavtale
der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, skal
Norge ha et forpliktende mål om karbonnøytralitet senest i 2030.
Det innebærer at Norge skal sørge for utslippsreduksjoner tilsvarende
norske utslipp i 2030.»
Komiteen viser til Prop. 115
S (2014–2015), der det slås fast:
«Parisavtalen er ikke tidsbegrenset og er den første klimaavtalen
som etablerer juridisk bindende forpliktelser for alle parter om
at de skal ha nasjonalt fastsatte bidrag som skal meldes inn hvert
femte år. De nasjonalt fastsatte bidragene skal inkludere utslippsreduksjoner,
og partene kan også inkludere tiltak for klimatilpasning, klimafinansiering,
kapasitetsbygging og teknologiutvikling og -overføring. Avtalen
etablerer også en juridisk bindende forpliktelse om at alle parter
skal gjennomføre nasjonale tiltak for å følge opp disse nasjonalt
fastsatte bidragene. Nasjonale bidrag kan gjennomføres både med
innenlandske tiltak og ved frivillig samarbeid med andre parter,
for eksempel i form av overføring av utslippsreduksjoner. Avtalen
oppretter et styrket måle- og rapporteringssystem for tiltak og
støtte der hver part skal gi informasjon om utslipp og opptak av
klimagasser (nasjonalt regnskap) og informasjon om gjennomføring
og oppnåelse av sine nasjonalt fastsatte bidrag til utslippsreduksjoner.
Avtalen
inneholder også bestemmelser om at innsatsen til alle parter vil
utgjøre en progresjon over tid. Den sier også at utviklingsland
skal motta støtte til gjennomføringen av de nasjonalt fastsatte
bidragene og erkjenner at økt støtte vil muliggjøre økte ambisjoner.
Når
Parisavtalen trer i kraft, vil den bli en juridisk bindende avtale
under FNs klimakonvensjon.»
I Prop. 115 S (2014–2015) står det videre:
«Parisavtalen er et gjennombrudd for globalt klimasamarbeid.
Avtalen er global og peker ut en ambisiøs og langsiktig retning
for det globale klimasamarbeidet.»
Komiteen mener at
regjeringen godt dokumenterer at Stortingets forutsetning om «en
global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på
seg store forpliktelser», er innfridd gjennom Paris-avtalen.
Komiteen mener derfor at Norge
må legge til grunn et mål om klimanøytralitet for 2030, forstått slik
det er formulert i klimaforliket i Innst. 390 S (2011–2012), om
at Norge sørger for utslippsreduksjoner tilsvarende norske utslipp
i 2030.
Komiteen vil peke på at Paris-avtalen
åpner for bruk av frivillig samarbeid i gjennomføringen av nasjonalt
fastsatte bidrag, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner,
kvotehandel og prosjektbasert samarbeid.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at Norge skal sørge for klimareduksjoner tilsvarende norske utslipp
fra og med 1. januar 2030, og at klimanøytralitet kan oppnås gjennom
EUs kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel
og prosjektbasert samarbeid.»
Komiteen ber regjeringen
legge frem forslag til retningslinjer for hvilke mekanismer som
kan brukes i forbindelse med fastsettelsen av de endelig nasjonalt
fastsatte bidragene for perioden 2021–2023. Komiteen mener
det er viktig at innfrielsen av målet om klimanøytralitet følger
standarder som garanterer reelle og permanente utslippsreduksjoner
og miljømessig integritet.
Komiteen viser til
at Paris-avtalen ber partene bevare reservoarer og opptak av klimagasser,
herunder skog, og framhever det som særlig positivt at tiltak for
å redusere avskoging i utviklingsland (REDD+) er gitt en framtredende
plass i avtalen. Dette understreker betydningen av at Norge viderefører
sin satsing på slike tiltak, som et tillegg til innsatsen for å
redusere egne klimagassutslipp.
Komiteen merker seg samtidig
at et nærmere regelverk for skogens rolle i nasjonalt fastsatte
bidrag foreløpig ikke er utarbeidet under Paris-avtalen, og at EU
heller ikke har avklart hvordan utslipp og opptak av klimagasser
fra skog og arealbruk skal håndteres fram mot 2030. Komiteen viser
i denne sammenheng til Innst. 211 S (2014–2015), der en samlet komité
understreket at «inkludering av skog ikke må skje på en måte som
senker ambisjonsnivået for utslippsreduksjoner».
Komiteen mener gapet mellom eksisterende utslippsmål
og nødvendige utslippsreduksjoner for å overholde Paris-avtalens
overordnede målsettinger taler for at skog og arealbruk heller bør
bidra til å øke ambisjonene ut over dagens nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
dette best kan håndteres ved å etablere egne mål for klimainnsatsen
i skog- og arealbrukssektoren, som et tillegg til målene som er
etablert for øvrige klimagassutslipp. Flertallet ber
regjeringen legge dette til grunn i dialogen med EU om utforming
av regelverk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er av den formening at tiltak for
reduserte utslipp og bevaring av karbon i skog og landarealer er
helt nødvendige tillegg til, og ikke til erstatning for reduksjoner
i fossile klimagassutslipp.
Disse medlemmer viser til at
dette innebærer at utslippsreduksjoner bør måles, rapporteres og
verifiseres på sektor- og landnivå. Dette gjelder også for utslippsreduksjoner
fra skog- og landarealer, der klimakonvensjonens REDD+-rammeverk
må legges til grunn.
Komiteen viser til
Prop. 115 S (2015–2016), der det heter:
«Klimagassutslippene fra internasjonal luftfart og
sjøfart er ikke eksplisitt nevnt i Parisavtalen, men er omfattet
av avtalens formål og kollektive utslippsmål.»
Komiteen understreker betydningen
av at Paris-avtalens formål, kollektive utslippsmål og øvrige regelverk
må legge rammene for at de internasjonale luftfarts- og sjøfartsorganisasjonene
ICAO og IMO utarbeider et regelverk for reelle reduksjoner av disse sektorenes
utslipp. Komiteen ber regjeringen orientere Stortinget
om framdriften i dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser
til at dersom ICAO og IMO ikke treffer tiltak som sikrer at internasjonal
luftfart og sjøfart bidrar i tråd med Paris-avtalens overordnede
mål, bør Norge arbeide for at det etableres ytterligere regulering
av disse sektorene. Dette kan for eksempel gjøres ved å etablere
en avgift på internasjonal luftfart, som både kan fungere utslippsreduserende
og bidra til å finansiere nødvendige klimatiltak i utviklingsland,
slik det er beskrevet av FNs generalsekretærs høynivågruppe for
klimafinansiering (Stoltenberg/Meles-rapporten).
Komiteen merker seg
at Paris-avtalens artikkel 6 åpner for utvikling av nye markedsmekanismer, og
at regelverket for disse mekanismene gjenstår å utarbeide. Dersom
forhandlingene med EU om felles gjennomføring ikke fører fram, er
Norges utslippsmål for 2030 betinget av tilgangen på markedsmekanismer
for handel med klimakvoter.
Komiteen mener det er avgjørende
at en eventuell bruk av klimakvoter for å oppfylle Norges utslippsmål
følger standarder som garanterer reelle og permanente utslippsreduksjoner
og miljømessig integritet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil peke på at regjeringen
i proposisjonen peker på målet om å «gjøre finansieringsstrømmer
forenlige med en klimarobust lavutslippsutvikling», som ett av tre
hovedformål med avtalen. Flertallet vil også peke
på at klimafinansiering er omtalt i proposisjonen som ett av flere mulige
nasjonalt fastsatte bidrag.
Flertallet viser til
at Paris-beslutningen sier at industrilandene tar sikte på at det
kollektive målet om mobilisering av 100 mrd. USD årlig fra 2020
skal fortsette til 2025, og at det skal vedtas et nytt mål for de
påfølgende årene.
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne mener Norge bør melde inn et ambisiøst bidrag for
klimafinansiering. Dette medlem mener derfor at Norge
bør innføre en klimaprosent, noe som vil innebære at Norge skal
bruke tilsvarende 1 pst. av Norges samlede nasjonalinntekt (BNI)
per år til klimatiltak i utlandet. En slik forpliktelse tilsvarer
i overkant av 30 mrd. kroner. Dette medlem mener
klimaprosenten bør foreslås finansiert hovedsakelig gjennom å hente
penger fra Statens pensjonsfond utland (SPU), og betale disse inn
til FNs grønne klimafond. Dette medlem mener at en
klimaprosent er et rimelig norsk bidrag til den globale klimadugnaden.
Dette medlem vil peke på at SPU
er et resultat av at Norge har bidratt med en, relativt sett, svært stor
andel av verdens klimagassutslipp gjennom vår petroleumsproduksjon. Dette
medlem vil også peke på at råderetten over SPU gir Norge
et unikt politisk og økonomisk handlingsrom i en tid der en svært
omfattende global omstilling må skje svært raskt. Dette medlem understreker
også at forslaget innebærer årlige utgifter på rundt 0,5 pst. av
den samlede kapitalen i SPU. Dette medlem viser videre
til Dokument 8:64 S (2013–2014) om en klimaprosent.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen raskest mulig melde inn
innføring av en årlig norsk klimaprosent til klimatiltak i utlandet
som bidrag til Paris-avtalen.»
Dette medlem viser til at verden
har funnet mellom 5 og 10 ganger mer fossile ressurser enn vi kan
brenne innenfor rammen av togradersmålet. Dette medlem mener
derfor at det ikke bør åpnes for ny oljeleting på norsk sokkel,
og at regjeringen bør iverksette en gradvis og kontrollert utfasing
av norsk petroleumsproduksjon over en tjueårsperiode. Dette
medlem mener derfor at Norge bør melde inn en tilleggsforpliktelse
om utfasing av norsk petroleumsvirksomhet til FNs klimakonvensjon.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag;
«Stortinget ber regjeringen melde som tilleggsforpliktelse
til Paris-avtalen at norsk olje- og gassvirksomhet skal fases ut
over en 20-årsperiode.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil
peke på at det er flere sider ved konsekvensene av regjeringens oppfølging
av en ratifikasjon av Paris-avtalen som står ubesvart, og som disse
medlemmer vil mene det hadde vært fordelaktig å få avklart
før avgivelse av saken etter planen.
Utenriks- og forsvarskomiteen viser til energi-
og miljøkomiteens utkast til innstilling datert 2. juni vedrørende
Prop. 115 S (2015–2016) Samtykke til ratifikasjon av Paris-avtalen
av 12. desember 2015 under FNs rammekonvensjon om klimaendring av 9. mai
1992.
Utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer slutter
seg til energi- og miljøkomiteens utkast til innstilling til Prop.
115 S (2015–2016) og har ingen ytterligere merknader.
Forslag fra Miljøpartiet De Grønne:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen raskest mulig melde inn
innføring av en årlig norsk klimaprosent til klimatiltak i utlandet
som bidrag til Paris-avtalen.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen melde som tilleggsforpliktelse
til Paris-avtalen at norsk olje- og gassvirksomhet skal fases ut
over en 20-årsperiode.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen, før dialogen om økte ambisjoner
i 2018, komme til Stortinget med en sak om Norges forslag til forsterkede
mål – som utgangspunkt for prosessen for å oppnå Paris-avtalens
formål.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem en sak til Stortinget
om Norges endelige nasjonalt fastsatte bidrag for perioden 2021–2030
så raskt som mulig etter at forhandlingene med EU om felles oppfyllelse
er avsluttet, og i god tid før fristen for innmelding av slike bidrag
i 2020.
III
Stortinget ber regjeringen – på egnet måte innen våren
2017 – legge frem for Stortinget en oppsummering av de oppfordringene
Paris-avtalen og Paris-beslutningen inneholder, og en oversikt over
hvordan oppfordringene skal følges opp videre.
IV
Stortinget ber regjeringen legge til grunn at Norge
skal sørge for klimareduksjoner tilsvarende norske utslipp fra og
med 1. januar 2030, og at klimanøytralitet kan oppnås gjennom EUs
kvotemarked, internasjonalt samarbeid om utslippsreduksjoner, kvotehandel
og prosjektbasert samarbeid.
V
Stortinget samtykker i ratifikasjon av Paris-avtalen
av 12. desember 2015 til FNs rammekonvensjon om klimaendring av
9. mai 1992.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 7. juni
2016
Ola Elvestuen | Heikki Eidsvoll Holmås |
leder | ordfører |