1.1 Fornybare skogressurser – et grunnlag for styrket fastlandsøkonomi

Meldingen trekker opp regjeringens politikk for skog- og trenæringen framover. Meldingen har et verdikjedeperspektiv, og bygger på hovedtrekkene i skogpolitikken og de skogpolitiske virkemidlene, slik de framgår av tidligere meldinger til Stortinget og de årlige budsjettproposisjonene. Meldingen tar for øvrig utgangspunkt i klimaforlikene inngått i Stortinget i 2008 og 2012, tidligere avklaringer av forholdet mellom næring og miljø, og regjeringens politikk for videre utvikling av et omstillingsdyktig og mangfoldig næringsliv. Økt aktivitet i skogbruket skal kombineres med økt kunnskap om miljøverdiene i skog og styrkede miljøhensyn i skogbruket.

Etter OECDs vurdering vil bioøkonomien, der ulike former for biomasse blir utnyttet i bærekraftige kretsløp i produksjon av mat, produkter og energi, være et bærende element i Europas økonomi. Regjeringen vil legge fram en nasjonal bioøkonomistrategi. Strategien skal bidra til næringsutvikling og et grønt skifte. Skog- og trenæringen kan spille en viktig rolle i framtidens bioøkonomi.

Landbruks- og matdepartementet oppnevnte i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet i 2013 en strategigruppe – SKOG22 – som har foretatt en helhetlig gjennomgang av effektiviserings- og omstillingspotensialet i de trebaserte verdikjedene. SKOG22-strategien ble lagt fram i 2015, og er vurdert i arbeidet med denne meldingen.

1.1.1 Prioriteringer for økt verdiskaping i skog- og trenæringen

Skog- og trenæringen i Norge er en del av et åpent, globalt marked. Rammevilkår som legger til rette for effektiv produksjon i skog- og trenæringen og god konkurranseevne i et globalt marked, kan bidra til å realisere verdiskapingspotensialet i skogsektoren.

Regjeringen vil bidra til forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår som legger til rette for investeringer for framtiden, både i eksisterende bedrifter og i ny virksomhet.

Forvaltningen av norske skoger skal være bærekraftig – økonomisk, miljømessig, sosialt og kulturelt. Prinsippene for bærekraftig skogbruk, som følger av skogbruksloven og tilhørende forskrift om bærekraftig skogbruk, vil bli videreført.

Regjeringen vil styrke miljøhensynene i skogbruket ved å ta i bruk de nye virkemidlene i naturmangfoldloven og skogbrukets virkemidler, blant annet miljøregistreringer, kunnskapsutvikling og Norsk PEFC Skogstandard, slik at uttaket av biomasse fra skog kan økes samtidig som det biologiske mangfoldet ivaretas.

Klimaforlikene inngått i Stortinget i 2008 og 2012, herunder ambisjoner for nasjonale utslippsreduksjoner og et langsiktig mål om å omstille Norge til et lavutslippssamfunn, ligger til grunn for videre arbeid knyttet til skog og klima. FNs klimapanel legger til grunn at skogplanting, bærekraftig skogforvaltning og redusert avskoging er blant de mest kostnadseffektive klimatiltakene i skogsektoren. Regjeringen bygger sin politikk på kunnskapsgrunnlaget til FNs klimapanel.

Det produktive skogarealet er fordelt på om lag 128 200 skogeiendommer. Dette er eiendommer med minst 25 dekar produktiv skog. Disse eies og forvaltes av et stort antall eiere, i hovedsak private. En fragmentert eiendomsstruktur er utfordrende for lønnsomheten i skogbruket, samtidig som betydningen av skoginntekten kan være marginal for mange skogeiere. Regjeringen vil legge til rette for økt omsetning og bedre arrondering av landbrukseiendommer, slik at eiendomsstrukturen på sikt kan endres i retning av mer rasjonelle driftsenheter. Regjeringen satser også på å bedre infrastrukturen fra skog til marked for å øke lønnsomheten og konkurranseevnen i næringen.

Det er en ambisjon at mest mulig av norsk skogråstoff videreforedles i Norge, der dette er lønnsomt. Tilgang på kapital er avgjørende for videreutvikling av eksisterende industri og nyinvesteringer i skog- og trenæringen.

Regjeringen legger vekt på miljø- og klimahensyn i arbeidet med produktkrav, retningslinjer og offentlige innkjøp. Dette vil gi grunnlag for utvikling av kompetanse, nye produkter og investeringer i skog- og trenæringen.

Forskning, utvikling og innovasjon er sentrale innsatsområder i arbeidet med omstillingen av norsk økonomi, og avgjørende også for å utløse potensialet for utvikling og økt verdiskaping i skog- og trenæringen, og for å nå nasjonale miljø- og klimamål. Landbruks- og matdepartementet vil vurdere tiltak for å bedre skog- og trenæringens evne til å gjøre nytte av relevante virkemidler for stimulering av forskning, utvikling og innovasjon.

1.1.2 Viktige tiltak i meldingen

1.2 Skog- og trenæringen – viktig i det grønne skiftet

Treforedlingsindustrien i Norge har i stor grad vært spesialisert mot produksjon av trykkpapir, der mer enn 90 prosent har gått til eksport. Europa er hovedmarkedet for den norske treforedlingsindustrien. Sviktende etterspørsel har resultert i overkapasitet i treforedlingsindustrien i hele Europa. I Norge har dette ført til betydelige nedleggelser av treforedlingsfabrikker. Norske Skog la ned produksjonen ved Union (Skien) i 2006 og ved Follum (Hønefoss) i april 2012. Høsten 2011 innstilte bedriften Hunsfos Fabrikker i Vennesla sin virksomhet. Våren 2012 ble Peterson AS i Moss slått konkurs, og i 2014 ble Södra Cells fabrikk på Tofte i Hurum lagt ned. Nedleggelsene av norsk treforedlingsindustri har ført til store endringer for hele verdikjeden knyttet til skog- og trenæringen.

For å styrke sektorens konkurranseevne, og øke den samlede verdiskapingen fra skog- og trenæringen, er det et behov for omstilling og utvikling av ny skogindustri i Norge. En eventuell vekst i norsk trebrukende industri må trolig komme fra nye produksjoner og produkter.

Eiendomsstrukturen i skogbruket, driftsforhold og infrastruktur for transport av virke fra skog til industri påvirker mulighetene for lønnsomt skogbruk, og for stabile og kostnadseffektive råstoffleveranser til industrien.

Forholdet mellom tømmerpriser og driftskostnader er viktig for hogstaktiviteten. I de siste tiårene har realverdien av skogsvirket hatt en synkende trend. Samtidig har økt mekanisering og utvikling av ny teknologi i maskiner og driftssystemer gitt en stor økning i produktiviteten. Denne utviklingen har bidratt positivt til skogeiernes rotnetto (bruttoinntekt fratrukket driftskostnad) og for hogstaktiviteten.

Det er i dag få skogeiere som har arbeidsinntekt fra skogen. For skogeiere med positiv næringsinntekt fra skogbruk utgjorde denne bare sju prosent av bruttoinntekten i 2014.

Klimaforlikene inngått i Stortinget i 2008 og 2012 ligger til grunn for videre arbeid knyttet til skog og klima, jf. også Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU.

For å løse globale klima- og miljøutfordringer og samtidig kunne opprettholde velstandsnivået i Norge i en framtid der oljesektoren vil spille en mindre rolle, må en større del av verdiskapingen komme fra produksjon i andre sektorer. Lønnsom foredling av biologiske ressurser kan gi viktige bidrag til dette. Regjeringen vil legge fram en bioøkonomistrategi. Regjeringens strategi skal gi overordnede og langsiktige føringer for en nasjonal innsats på bioøkonomiområdet. Det er første gang det lages en slik strategi i Norge. En viktig merverdi med strategien vil derfor være å skape et felles grunnlag for en videre satsing på området.

1.3 Bærekraftig skogbruk

1.3.1 Internasjonale skogpolitiske prosesser

Det har i lang tid vært arbeidet i FN og andre fora for en felles forståelse av hva som er bærekraftig skogforvaltning. Så langt har dette resultert i ikke-bindende avtaler og målsettinger, hvorav den mest omfattende ble forhandlet fram gjennom FNs skogforum.

Norge har siden 1990-tallet vært aktivt med i det europeiske skogsamarbeidet som nå kalles FOREST EUROPE. Dette er en paneuropeisk samarbeidsprosess utenfor EU-systemet. 46 europeiske land samt Europakommisjonen deltar i arbeidet. Det er utarbeidet kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning som har dannet grunnlag for endringer av nasjonal skoglovgivning i flere land og vært basis for utformingen av enkelte markedsbaserte sertifiseringsordninger i regionen. FOREST EUROPE har også utviklet retningslinjer for nasjonale skogprogram, som nesten alle europeiske land nå har implementert.

De største markedsbaserte sertifiseringsordningene er Forest Stewardship Council (FSC) og Programme for the Endorsement of Forest Certification schemes (PEFC). Sertifiseringsordningene er svært viktige for markedsaktørene. Videre reguleres handel med tømmer og treprodukter i EØS-området nå gjennom EUs tømmerforordning, som trådte i kraft i Norge 1. mai 2015. EUs tømmerforordning innebærer forbud mot omsetning av ulovlig hogd virke.

Regjeringen vil arbeide for en felles forståelse av bærekraftig skogforvaltning internasjonalt, gjennom aktiv deltagelse i relevant internasjonalt skog- og miljøsamarbeid, og for at kriterier for bærekraftig skogforvaltning skal ligge til grunn ved vurderinger av bærekraft, uavhengig av sluttprodukt.

1.3.2 Skogen i Norge

Norge har betydelige skogressurser. Skog og annet trebevokst areal utgjør om lag 14 millioner hektar eller rundt 43 prosent av landarealet. Beregninger fra Landsskogtakseringen viser at av dette er om lag 8,3 millioner hektar produktivt skogareal.

Skogeierne solgte i alt 10,2 millioner kubikkmeter tømmer til industriformål i 2015. Dette er det høyeste nivået siden 1990. I tillegg hogges årlig om lag 2–3 millioner kubikkmeter ved. Samlet avvirkning var da i 2015 på 12–13 millioner kubikkmeter, tilsvarende om lag 50 prosent av tilveksten. Som en følge av at avvirkningen over tid har vært lavere enn tilveksten, har volumet i norske skoger gått fra om lag 300 millioner kubikkmeter i 1925 til over 900 millioner kubikkmeter i 2015.

Skogen i Norge blir stadig eldre, og andelen gammel skog øker. Halvparten av tilgangen av hogstmoden skog de neste 30 år vil komme på det sentrale Østlandet. En stor del av dagens hogstmodne skogressurser står i vanskelig tilgjengelige områder. Den arealmessige fordelingen i forhold til driftsveglengde og terrengbratthet er mer gunstig for den skogen som blir hogstmoden de kommende tiårene. Ifølge Norsk institutt for skog og landskap (Rapport 03/14) er det ut fra ressursgrunnlaget, mulig å øke årlig hogstkvantum til om lag 15 millioner kubikkmeter tømmer innenfor miljømessig forsvarlige rammer.

Skogsråstoff er den viktigste råstoffkilden for bioenergi. I 2014 lå forbruket av bioenergi på 14 TWh. Det er et stort potensial for økt utnytting av skogressursene til bioenergi først og fremst fra hogstavfall, herunder greiner og topper (GROT).

I 2014 hadde norske skoger et nettoopptak på 30,8 millioner tonn CO2. Nettoopptaket i skog og andre arealer tilsvarer om lag halvparten av Norges samlede utslipp av klimagasser.

Bevilgede klimamidler skal gå til skogplanteforedling, skoggjødsling og tettere planting etter hogst, og understøtte de næringsrettede virkemidlene på skogområdet slik at en i større grad utnytter klimapotensialet i skogen. Klima- og næringsrettede virkemidler vil i kombinasjon med den eksisterende skogfondsordningen, gi insentiver til å styrke framtidig skogproduksjon og derved også skogens betydning i klimasammenheng.

1.3.3 Mål og virkemidler for bærekraftig skogbruk

Tall fra SSB viser at det i 2015 var nær 128 100 skogeiendommer med minst 25 dekar produktivt skogareal. Det produktive skogarealet til disse eiendommene var om lag 70,1 millioner dekar. Det er stor overvekt av mindre eiendommer, og der ni av ti er under 1 000 dekar. I 2015 ble om lag 33 500 skogeiendommer drevet i kombinasjon med aktiv jordbruksdrift. Gjennomsnittseiendommen består av 550 dekar produktiv skog. Enkeltpersoner eier 94 prosent av eiendommene.

Regjeringen mener at en utvikling i retning av større skogeiendommer vil understøtte økt aktivitet i skogbruket og gi grunnlag for større verdiskaping.

Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av Prop. 124 L (2013–2014) Endringer i konsesjonsloven og tvangsfullbyrdelsesloven en rekke anmodningsvedtak til regjeringen, jf. Innst. 153 L (2015–2016).

Som oppfølging av anmodningsvedtakene har Landbruks- og matdepartementet bestemt at det ikke skal være priskontroll ved overtakelse av landbrukseiendommer med bolighus når kjøpesummen er under 3,5 mill. kroner. Videre har forslag til endringer i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven samt forslag om endringer i jordlovens drivepliktsbestemmelse og delingsbestemmelse vært på høring.

Regjeringen tar sikte på å fremme forslag om endringer i konsesjonsloven, jordloven og odelsloven våren 2017.

Tilskuddsordningene til henholdsvis nærings- og miljøtiltak i skogbruket og til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer, skogfondsordningen og verdiskapingsprogrammene for tre og bioenergi er sentrale økonomiske virkemidler. Det gis tilskudd til skogsvegbygging og drift i bratt terreng samt tilskudd til utbygging av tømmerkaier. Det gis også tilskudd til skogkultur, hovedsakelig til planting og ungskogpleie. Fra 2016 gis det også tilskudd til tettere planting og gjødsling av skog. Dette er nye klimapolitiske virkemidler som skal bidra til å øke karbonopptaket i skogen. Fra 2008 har Kystskogbruket hatt en egen bevilgning over jordbruksavtalen, med bakgrunn i kystskogregionens særskilte utfordringer.

Skogfondsordningen ble i sin tid opprettet for å sikre kapital til langsiktige investeringer i skogen som virket ble høstet fra.

Regjeringen varslet en gjennomgang av landbruksbeskatningen i Revidert nasjonalbudsjett 2014, jf. Meld. St. 2 (2013–2014). Dette er fulgt opp dels gjennom endringer i det særskilte skatteregelverket for landbruket i 2016, dels gjennom forslag i Meld. St. 4 (2015–2016) og dels gjennom forslag til endringer i landbruksbeskatningen i budsjettet for 2017.

Fram til nylig har inntekter fra skogeiendommer med en årlig tilvekst helt ned til 3–5 kubikkmeter vært regnet som næringsvirksomhet i skattemessig forstand. Fra 2016 vil de alminnelige prinsippene for skattemessig virksomhetsklassifisering bli lagt til grunn for skogbruket. Det er anslått at endringen vil omfatte om lag 20 000 skogeiere.

Fra 2016 er gevinstbeskatningen ved salg av landbrukseiendom ut av familien redusert. Endringen stimulerer til økt omsetning av landbrukseiendommer.

Regjeringen har foreslått å erstatte gjennomsnittsligning for skogbruk med en ordning med tømmerkonto, tilsvarende en gevinst- og tapskonto, jf. Prop. 1 LS (2016–2017). Endringen har til hensikt å bidra til forenkling samt å begrense skattemotiverte tilpasninger i skogsdriften.

Regjeringen foreslår videre at den særskilte skatteregelen for bruk av skogfond til avskrivbare skogbruksplaner oppheves. Endringen innebærer en forenkling.

I budsjettet for 2017 foreslår regjeringen også et skattefritak for visse utdelinger fra selskap med deltakerfastsetting (deltakerlignet selskap). Dette gjelder utdelinger som skriver seg fra gevinst ved erstatning som følge av skogvern etter naturmangfoldloven. Bakgrunnen for forslaget er å sikre ønsket frivillig vern av verneverdig skog.

Skogplanteforedlingen i Norge står i dag overfor store utfordringer. For å opprettholde dagens produksjon av foredlet frø, må frøplantasjene som ble etablert på 1960–70-tallet fornyes de neste ti årene. Det er beregnet at etablering av 2. generasjons frøplantasjer kan gi ytterligere foredlingsgevinst med hensyn til volum og opptak av karbon i størrelsesorden 20 prosent eller mer.

Det er Stiftelsen Det norske Skogfrøverk og Norsk institutt for bioøkonomi som driver skogplanteforedlingen i Norge. Skogfrøverket har i samarbeid med skogforskningen og skognæringen utarbeidet «Strategi for skogplanteforedling 2010–2040». Med bakgrunn i den utarbeidede strategien, næringens satsing på full utnyttelse av foredlingspotensialet og regjeringens klimatiltak i skog fra 2016, vil departementet videreføre oppdragene til institusjonene som er involvert i modernisering av skogplanteforedlingen. Det omfatter også foredlingsmål knyttet til klimatilpasning. Med bakgrunn i klimapolitikken må produksjonen av skogplanter øke i årene som kommer.

Hogst og framkjøring av tømmer er i dag for en stor del industrialisert og fullmekanisert. Det er skogsentreprenørene som utfører nesten 100 prosent av all tynning og over 95 prosent av all hogst i Norge. En kartlegging gjennomført av Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) i 2011 viser at det er om lag 250 profesjonelle skogsmaskinentreprenører i Norge. Det er behov for å legge til rette for å sikre rekruttering til bransjen over tid. Det er et viktig og stort ansvar for skogsentreprenører å avklare miljøhensyn ved skogsdrift.

Riksrevisjonen gjennomførte i 2012 en forvaltningsrevisjon av skogpolitikken, presentert i Dokument 3:17 (2011–2012) Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig forvaltning av norske skogressurser. Riksrevisjonens undersøkelse ble behandlet i Stortinget i 2013, jf. Innst. 102 S (2012–2013). Departementet har i løpet av de siste tre årene arbeidet med å følge opp hovedmerknadene fra Riksrevisjonen og forslagene fra Stortinget, se også nærmere omtale under pkt. 3.3. i meldingen.

1.3.4 Nærmere om skogbruk og miljøverdier

Det er beregnet at norske skoger i gjennomsnitt har om lag 20 prosent mer død ved per hektar enn skogene i Sverige, og om lag 65 prosent mer enn skogene i Finland. Norsk rødliste for arter 2015 viser videre at det har vært en reell nedgang i andel truete arter i skog. Skog- og klimapolitisk hadde det vært ønskelig å kunne utnytte tømmerressursene økonomisk i stedet for at de råtner i skogen. Samtidig har denne utviklingen positiv effekt for det biologiske mangfoldet.

På fastlandet er skogen den naturtypen som rommer flest arter, og mange av de rødlistede artene i skog er knyttet til gammel skog. Den aller eldste skogen er viktig for truet naturmangfold. Ifølge Landsskogtakseringen er om lag 2,4 prosent av den produktive skogen eldre enn 160 år. Regjeringen vil kartlegge hvor den eldste skogen finnes, for å sikre god forvaltning av denne.

På bakgrunn av forskning på rødlistearter i prosjektet Miljøregistrering i skog (MiS) ble 29 ulike livsmiljøer identifisert som viktige for de arter som er avhengig av at det tas spesielle hensyn i skogbruket. Slike livsmiljøer bevares og utvikles ved å etablere dem som nøkkelbiotoper. Det er til nå satt til side opp mot 70 000 nøkkelbiotoper som skal tas vare på, noe som utgjør om lag 750 000 dekar. Departementet vil, sammen med Klima- og miljødepartementet og skogeiernes organisasjoner, utrede hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige for økt ivaretakelse av nøkkelbiotoper.

Når en regner med nøkkelbiotoper, der verdiene ivaretas langsiktig, er 3,5 prosent av det produktive skogarealet i Norge langsiktig bevart eller vernet. Under behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet, ba Stortinget regjeringen sette et mål om vern av både offentlig eid skog og frivillig vern av privateid skog til 10 prosent av skogarealet.

Skogen er den naturtypen i Norge med flest arter. Av totalt 2 355 truede arter på rødlista lever 1 122 arter (48 prosent) utelukkende eller delvis i skog. Det er risiko for utdøing som er vurdert i rødlista. Ved prioritering av forvaltningsinnsatsen må det derfor vurderes om det faktisk finnes tiltak som vil bedre bestanden av de aktuelle artene. For mange arter er det mangelfull kunnskap. Det er viktig at det i forvaltningen legges vekt på bruk av kunnskap som er vitenskapelig fundert og har en metodisk tilnærming og systematikk som gjør den etterprøvbar.

1.3.5 Forbedring av infrastrukturen i skogen

Et rasjonelt skogsvegnett med tilfredsstillende vegtetthet og -standard er avgjørende for å kunne drive et lønnsomt skogbruk. Skogsvegene har stor verdi for alt transportarbeid i forbindelse med forvaltning av skogen, herunder etterarbeider og oppbygging av ny skog og videre skjøtsel. Hovedformålet med økt utbygging av skogsbilveger er å redusere driftsveglengden. Driftsveglengden er den avstanden tømmeret må transporteres med lastetraktor fra hogstfeltet og fram til en skogsbilveg som er godkjent for tømmerbil. Rasjonell adkomst legger til rette for et mer stedstilpasset skogbruk med drifts- og foryngelsesmetoder som kan gi positive miljøgevinster.

Tall fra SSB viser at det totalt ble ferdigstilt skogsveier for 243 mill. kroner i 2015. Offentlige tilskudd dekket 89 mill. kroner av de totale byggekostnadene.

Mye av skogsvegnettet i Norge er gammelt. Disse vegene er bygd for annet transportutstyr og etter andre krav enn det dagens transportbehov og -utstyr stiller. Regionene Vestlandet og Nord-Norge har størst behov for nybygging av skogsveger. Regionene Østlandet og Sør-Østlandet har størst behov for ombygging av eksisterende skogsvegnett. Midt-Norge trenger både flere nye skogsveger og modernisering av gamle veger. Bruk av større tømmervogntog, økt behov for helårs bæreevne og prognoser om økt nedbørintensitet og kortere teleperioder vil stille store krav til god planlegging og dimensjonering knyttet til både ombygging og nybygging av skogsvegene. Skogbruket har hatt egne vegplanleggere i lang tid. Rundt 15 personer arbeider helt eller delvis som skogsvegplanleggere i Norge i dag.

1.4 Effektiv transport fra skog til industri

Bedret infrastruktur er ett av regjeringens viktigste satsingsområder. Infrastruktur som effektiviserer transporten og bidrar til konkurransedyktige rammevilkår er av stor betydning for næringslivet, herunder skog- og trenæringen.

Skog- og trenæringen er en betydelig transportbruker, særlig på veg, men i økende grad også på jernbane og båt. Transport av tømmer fra velteplass i skogen til industritomt utgjør for massevirke 30–50 prosent og for sagtømmer 12–15 prosent av råvarekostnadene til industrien. Relative endringer i transportkostnadene slår kraftig ut på de totale kostnadene i verdikjeden og næringens konkurranseevne. Utviklingen i handelsmønstre og internasjonale markeder bidrar til økende transportbehov. Sett i lys av dette, er det viktig at fortrinnene til de ulike transportformene utnyttes og at det legges til rette for effektive kombinasjoner av transporter på sjø, jernbane og veg – såkalte intermodale transporter.

I 2014 ble modulvogntogordningen, som tillater vogntog på inntil 25,25 meter og 60 tonn, permanent for et utvalg strekninger i Norge. Det er etablert et sett av kriterier som må være oppfylt før vegstrekninger kan åpnes for modulvogntog. Disse kriteriene er viktige verktøy i arbeidet med planlegging og strategier for vegbygging, og de vil gi næringslivet og andre berørte aktører større forutsigbarhet og åpenhet rundt de vurderingene som må gjøres. Sverige og Finland har åpnet for tyngre tømmervogntog enn det som er lovlig i Norge. Også skognæringen i Norge har bedt om prøveordning med 74 tonn tømmervogntog, og saken er til vurdering i Vegdirektoratet.

Flaskehalser i vegnettet begrenser transporteffektiviteten og øker transportkostnadene for tømmer og andre produkter som transporteres med vogntog. I arbeidet med kartlegging og utbedring av flaskehalser blir det derfor lagt vekt på framkommelighet for næringstransport, for eksempel i form av tilpasninger av lengde-, høyde- og vektbegrensninger for vogntog.

Riksvegstrekningene som inntil videre ikke kan åpnes for tømmervogntog, ligger på Vestlandet, i Midt-Norge og i Nord-Norge. Flere av disse vil bli åpnet i 2016 som følge av forsterkningstiltak og sluttføring av styrkeberegninger på en del større bruer. I dag gjenstår beregning av om lag en prosent av de knapt 5 000 riksvegbruene.

Arbeidet med å identifisere flaskehalser for tømmertransporten på fylkesvegnettet har vist seg å være langt mere omfattende enn antatt. Statens vegvesen viderefører arbeidet med gjennomgang av tillatt brukslast på fylkesvegbruene. Beregning og reklassifisering er i dag gjennomført på omkring 9 000 av i alt 11 300 bruer. De aller fleste bruene skal være gjennomgått i løpet av 2016. Arbeidet som Statens vegvesen har gjort så langt, har gitt grunnlag for å åpne større deler av fylkesvegnettet for tømmervogntog.

Mellom 80 og 90 pst. av tømmertransportene på bil fra skog til leveringssted er innom fylkeskommunal og/eller kommunal veg. Det er mange kommunale veger som er klassifisert i veglistene med 8 tonns aksellast, og andre begrensninger på totalvekt og vogntoglengde, som betydelig reduserer tømmervolumet som kan fraktes med tømmerbilene.

Regjeringen vil legge til rette for god og effektiv utnyttelse av vegnettet og formidle oppdatert informasjon om tillatte vekter og dimensjoner. Regjeringen legger vekt på systematisk kartlegging av flaskehalser for godstransport i hele det offentlige vegnettet. God sammenhengende vegstandard er viktig for kostnadseffektiv godstransport. Regjeringen vil i samarbeid med skog- og trenæringen foreslå en egen ordning for utbedring av flaskehalser som er til hinder for effektiv tømmertransport, og komme tilbake til dette i NTP 2018–2029.

Båtfrakt er ofte eneste alternativ for lønnsom langtransport av tømmer fra mange kystfylker. I 2014 ble det fraktet over en million kubikkmeter tømmer på skip. En stor andel av dette tømmeret ble eksportert til Sverige og Tyskland. Dersom avvirkningspotensialet i kystskogen fra Rogaland til Finnmark fram mot år 2040 utnyttes, vil transportbehovet av tømmer over kai dobles til over to millioner kubikkmeter årlig. Med bakgrunn i dette har SINTEF i rapporten Transport av skogsvirke i kyststrøk (2011) beregnet at det kan være økonomisk gunstig å renovere eller etablere inntil 60 tømmerkaier langs kysten, fra Rogaland til Finnmark. I en senere rapport fra Skogkurs, SINTEF og NIBIO (Infrastrukturprogrammet, 2015), blir det pekt på behov for utbygging av 26 kaier innen 2024. Disse rapportene vil utgjøre et viktig grunnlag for den videre utviklingen av kaier langs kysten. Regjeringen vil legge til rette for videre utbygging av kostnadseffektive kaier og terminaler egnet for tømmer og som grunnlag for lønnsom bruk av skogressursene langs kysten. Samtidig er det viktig at fylkeskommunene og kommunene legger til rette for effektiv tømmertransport på tilførselsvegene, jf. omtale av flaskehalser i vegnettet.

Jernbanen er godt egnet for lange godstransporter av tømmer og flis, både med hensyn til økonomi, miljø og trafikksikkerhet. I 2015 ble det transportert mer enn tre ganger så mye tømmer og flis på jernbane som i 2010. Hovedårsaken til den markante økningen er nedleggelse av norsk treindustri, som igjen har ført til behov for i større grad å eksportere tømmer til Sverige. Siden 2010 er det utført fysiske tiltak på flere steder for å bedre forholdene for lasting av tømmer på tog. En hovedutfordring ved tømmertransport på jernbane er kostnadseffektivisering gjennom effektive terminaler av god standard og lavest mulig omlastingskostnader. En annen hovedutfordring er kostnader knyttet til framføring av tog. Tømmer transportert med elektriske tog har fortrinn ved lavere transportkostnader og at kjøperne kan dokumentere miljøvennlig transport. Det er derfor et tydelig ønske fra bransjen at Røros- og Solørbanen elektrifiseres. I Nasjonal transportplan for perioden 2014–2023 framgår det at Trønder- og Meråkerbanen elektrifiseres i løpet av planperioden.

1.5 Konkurransedyktig og verdiskapende foredlingsindustri

Skogindustrien er avhengig av konkurransedyktige rammebetingelser. Dette må i hovedsak sikres gjennom regjeringens generelle satsing for å styrke konkurransekraften i norsk næringsliv. Skogindustriens lønnsomhet påvirkes av blant annet tømmerprisen, som igjen avhenger av effektiv avvirkning og transport. Samtidig må foredlingsbedriftene forholde seg til skiftende etterspørsel, og være konkurransedyktige på produktpris, kvalitet, bærekraft og innovasjon.

I tillegg til de justeringene i skogpolitikken meldingen legger opp til, knyttet til innsats for mer effektiv transport på veg, jernbane og sjø, er det grunn til å vurdere særskilte tiltak som kan forbedre rammebetingelse for foredlingsbedrifter i skogsektoren. Regjeringen mener at kapitaltilgang for industrien, effektivisering og økt industrialisering av treprodukter, forenklinger eller justeringer i regelverk, og tilrettelegging for utvikling av nye produkter og løsninger, vil være sentrale elementer for å styrke foredlingsleddet i skog- og trenæringen. Videre vil forskning i ulike ledd i verdikjedene fra skog til marked kunne gi et grunnlag for omstilling og videreutvikling.

Deler av den norske skog- og trenæringen har ikke hatt den samme investeringsevnen som konkurrenter i Sverige og Finland. Regjeringens forslag til skattereform vil bidra til å gi norsk næringsliv større investeringsevne. Samtidig har regjeringen lagt til rette for tilgang til statlige ordninger for å muliggjøre de investeringene som er nødvendige for å gjennomføre et grønt skifte i norsk økonomi. I 2013 ble det satt av 500 mill. kroner til en kapitalutvidelse i Investinor, øremerket til investeringer i skogindustri i tidlig vekst- og ekspansjonsfase. Det er fortsatt over 400 mill. kroner som står ubrukt. Regjeringen vil derfor endre vedtektene for Investinor, slik at midler som er forbeholdt investeringer i skog- og trenæringen også kan investeres i modne unoterte bedrifter, jf. Nærings- og fiskeridepartementets Prop. 1 S (2016–2017).

Dersom markedet etterspør mer bruk av tre i bygg, vil det være et stort potensial for videreutvikling av den tremekaniske industrien. Den tremekaniske industrien står i dag for rundt 70 prosent av tømmerinntektene til skogeierne. Økt omsetning og verdiskaping i denne verdikjeden vil derfor ha stor betydning for hele skogsektoren. I tillegg til markedet for nye bygg, er markedet for rehabilitering, ombygging og tilbygg (ROT-markedet) stort i Norge, og viktig for mange produsenter av trelast. Det er fortsatt forbedringspotensial og produktutviklingspotensial i omsetningen av tre i varehus og andre utsalg.

Byggsektorenes direkte klimagassutslipp utgjør en betydelig del av de norske utslippene. Det meste av dette knytter seg til framstilling og transport av byggevarer. Bare en mindre del, rundt tre prosent, er knyttet til bygningers drift gjennom livsløpet. Trevirke kan erstatte mer energikrevende materialalternativer og gi forlenget lagring av karbon. Ved å bruke tre i konstruksjoner og produkter med lang levetid, bindes karbon for lang tid. Trevirke har også mange andre gode miljøegenskaper.

Manglende dokumentasjon og manglende standardisering gjør at tre ikke blir det foretrukne materiale i mange prosjekter. Landbruks- og matdepartementet vil legge til rette for å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget for kost-nyttevurderinger av miljø- og klimavennlige løsninger ved prosjektering og bygging i tre. Arbeidet med å forbedre dokumentasjonen om trevirkets egenskaper som byggemateriale, vil også være en del av dette.

I den nye loven om offentlige anskaffelser, som ble vedtatt i juni 2016, slås det fast at offentlige oppdragsgivere skal innrette sin anskaffelsesvirksomhet slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger der det er relevant. Det nye anskaffelsesregelverket legger dermed til rette for at offentlig sektor kan legge vekt på kostnadseffektive og miljøvennlige materialvalg og byggeløsninger i sine anskaffelser.

Norsk treforedlingsindustri har lenge hatt en tung eksponering og spesialisering innenfor trykkpapir. Redusert etterspørsel etter trykkpapir har presset lønnsomheten til bedriftene i Norge. Skogindustrien i våre naboland har hatt bredere produktporteføljer og har lykkes bedre med omstilling. Treforedlingsbedriftene har en nøkkelfunksjon i verdikjeden gjennom avsetning av massevirke og restråstoff fra sagbruksindustrien. På kort og mellomlang sikt er det spennende muligheter innenfor blant annet fiberbaserte byggprodukter. SKOG22 peker videre på at det på mellomlang og lang sikt finnes muligheter innenfor blant annet funksjonskjemikalier til oljesektoren, produksjon av trebaserte fôrprodukter, nanocellulose, trefiberkompositter og ulike kjemikalier.

Bioraffinering bygger både på bioteknologi og fysisk/kjemisk behandling av biomasse. Borregaard i Sarpsborg er ett av verdens fremste bioraffinerier som benytter tømmer. Ved siden av Borregaard er NTNU, SINTEF, NMBU og PFI viktige forsknings- og utdanningsmiljøer innen bioraffinering og skogbasert bioteknologi. Både Norges forskningsråd og Innovasjon Norge har program som støtter bioraffineriprosjekter.

Produksjon av biodrivstoff basert på skogråstoff eller cellulose kan være et viktig område for økt verdiskaping innenfor skog- og trenæringen framover. Bruk av biodrivstoff er særlig aktuelt for tungtransport, sjøtransport og luftfart, der det er få andre kjente utslippsreduserende teknologier. Størsteparten av omsatt biodrivstoff i Norge og Europa i dag er basert på matvekster (førstegenerasjons biodrivstoff). Fra 2014 dobbeltelles andregenerasjons biodrivstoff, eller såkalt avansert biodrivstoff, i det norske omsetningskravet for biodrivstoff til vegtrafikk etter modell av fornybardirektivet. Dette gir et viktig insentiv til økt bruk av andregenerasjons biodrivstoff.

Vedfyring er den desidert største bioenergiformen i Norge og viktig for forsyningssikkerheten av energi. I klimaforliket ble det vist til bioenergistrategien for økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh. Ett av målene i klimaforliket er at insentivene for uttak av råstoff fra skogen til bioenergi bedres.

1.6 Forskning og innovasjon sentralt i grønt skifte

Kapittel 6 i meldingen gir en helhetlig oversikt over kunnskapsbehov, samt relevante aktører og virkemidler for økt forsknings- og innovasjonsinnsats i skog- og trenæringen. Høy forsknings- og innovasjonsaktivitet, der utvikling av nye produkter og produksjonsmetoder står sentralt, er en viktig forutsetning for å styrke konkurranseevnen i skog- og trenæringen. Dette gjelder alle verdikjeder, som omfatter hele spekteret av trebaserte produkter.

Videre forskningsinnsats skal gi kunnskap om hvordan skogens klimabidrag kan økes og hvordan skogbruket kan tilpasses klimaendringer. Forskning er også nødvendig for å framskaffe kunnskap for politikkutvikling, for å nå nasjonale miljømål og for å utvikle nye bærekraftige løsninger i sektoren. Norges forskningsråd har flere program som finansierer langsiktig, grunnleggende forskning knyttet til skog, for eksempel innenfor områder som skogskjøtsel, miljøkunnskap, avvirkning, økt bruk av trevirke, energiproduksjon basert på tre, samt aktiv utnytting av skogen i nærings- og klimasammenheng.

Forskningsprosjekter finansiert gjennom programmene BIOTEK2021 og NANO2021 gir viktige bidrag til grunnleggende forskning innenfor alternativ bruk av trevirke og bioraffinering. Kunnskap om bruk av råstoff fra skogen til bioraffinering og energiformål vil kunne gi viktige bidrag til et framtidig lavutslippssamfunn.

For å dekke skog- og trenæringens mer kortsiktige forskningsbehov med tanke på omstilling og økt konkurransekraft er de generelle, næringsrettede ordningene viktige. Dette gjelder både for eksisterende industri og med tanke på etablering av nye innovative bedrifter.

Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) er en hovedarena for brukerstyrt forskning i Norges forskningsråd. BIA skal fremme næringslivets evne og vilje til innovasjon gjennom å støtte FoU-prosjekter som tar utgangspunkt i bedriftenes egne strategier og utfordringer, uavhengig av område eller tema.

Opprettelsen av Senter for fremragende forskning og Senter for forskningsdrevet innovasjon gir muligheter for nettverksbygging og næringsrelevant FoU. Det er i dag ingen slike sentre direkte knyttet til skog- og tresektoren. Så langt har ingen aktører innen skog- og trenæringen nådd opp i konkurransen innenfor disse ordningene.

Regjeringen legger stor vekt på internasjonalisering av norsk forskning, og det er iverksatt en rekke tiltak for å bedre suksessraten for norske søknader mot EUs rammeprogram Horisont 2020. Forskningsinstituttene knyttet til skog- og trenæringen er en del av denne satsingen.

Oversikt over søknadstilfanget til Norges forskningsråd viser et potensial for økt FoU-aktivitet i skog- og trenæringen. Relativt lave søknadstall fra skog- og trenæringen de senere årene kan ha sammenheng med en generell økonomisk vanskelig periode for næringen, med lite finansielt overskudd til å ta initiativ til prosjektsøknader. Potensialet for at flere skog- og trebedrifter benytter seg av denne skattefunnordningen vurderes som stort. Regjeringen har utvidet Skattefunnordningen ved å øke beløpsgrensen for egenutført forskning og utvikling og innkjøpt FoU, samt økt timesatsen. SKOG22 peker på at det for skog- og trenæringen er viktig at det offentlige virkemiddelapparatet innenfor FoU og innovasjon er tilpasset næringens behov og evne til å delta i prosjekter. Landbruks- og matdepartementet vil ta initiativ til et samarbeid med skog- og trenæringen, FoU-institusjonene og Norges forskningsråd for å se nærmere på hvordan FoU-aktiviteten i næringen kan øke, og vurdere tiltak for dette.

Gjennom Trebasert innovasjonsprogram har Innovasjon Norge i over 15 år gitt støtte til innovative prosjekter som fremmer bruk av tre som bygningsmateriale. Videre er det gjennom Bioraffineringsprogrammet i Innovasjon Norge bevilget midler til å realisere forretningsmuligheter knyttet til bruk av fornybare råvarer og ny foredlingsteknologi. Gjennom støtte til teknologiutvikling eller verifisering i liten skala er programmet et viktig ledd i innovasjonskjeden fra forskning og utprøving og fram til nye produkter. Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge er styrket, senest gjennom tiltakspakken for økt sysselsetting i 2015 og i statsbudsjettet for 2016. Det er et viktig samspill mellom Bioraffineringsprogrammet og Miljøteknologiordningen. Bioraffineringsprogrammet verifiserer nye prosesser og øker dermed tilfanget av modne prosjekter som når fram til den kostbare oppskaleringsfasen der Miljøteknologiordningen kan avlaste risiko.

For å lykkes med å bringe flere forskningsresultater fram til kommersialisering, vil god koordinering mellom virkemiddelaktørene for ulike forskningsprogrammer og ordninger være sentralt. Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og SIVA samarbeider om et eget program som legger grunnlaget for etablering av kunnskapsklynger. Arena Skognæringa i Trøndelag er etablert som et klyngeprosjekt bestående av 46 aktører som arbeider innenfor skog og som har som sin hovedvisjon å ta en ledende rolle innenfor utviklingen i bioøkonomien.

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) skal utvikles til å bli det ledende instituttet innen bioøkonomi, og vil spille en sentral rolle i å utvikle kunnskap som kan styrke skog- og trenæringens rolle i det grønne skiftet. Instituttet arbeider i denne sammenheng primært med FoU knyttet mot forvaltning og næringsmessige problemstillinger. Andre relevante forskningsmiljøer er Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Norsk Treteknisk Institutt (NTI), Papir- og fiberinstituttet AS (PFI), Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Det er behov for å rekruttere skogfaglig kompetanse både på fagarbeidernivå og akademikernivå til næring, forvaltning, rådgivning og forskning.

Skogsentreprenørene må ha skog- og miljøfaglig kompetanse for å ta de rette beslutninger under sluttavvirkning, tynning og annen skogskjøtsel. Det er derfor viktig å opprettholde en fagbrevordning for skogsoperatører. Landbruks- og matdepartementet vil gjennom dialog med Faglig råd for naturbruk og Kunnskapsdepartementet bidra til utvikling av en skogbruksutdanning som er i samsvar med næringens behov. Det kan være utfordrende å skaffe nok læreplasser. Bransjen har et årlig behov for nyrekruttering på om lag 30–40 skogsoperatører.

Det er i dag ikke utdanningstilbud på fagskolenivå i skogfag. Landbruks- og matdepartementet vil derfor, sammen med næringen, vurdere behovet for å utvikle modulbaserte fagskoletilbud i skogfag som et etterutdanningstilbud med formell kompetanse til skogeiere og rådgivere.

Utdanningsinstitusjoner som utdanner akademikere til skog- og tresektoren, er blant annet Høgskolen i Hedmark (HiH), som tilbyr bachelorutdanning i skogfag, og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), som tilbyr både bachelorprogram og masterprogram. Disse utdanningsinstitusjonene, sammen med videregående utdanning innenfor skogrelaterte fag, er viktige for å sikre framtidig verdiskaping og bærekraftig forvaltning av skogressursene. Videre er det teknologiske miljøet i Trondheim ved NTNU, med blant annet Tresenteret som et bindeledd mellom NTNU, byggenæringen og skog- og trenæringen, viktig for styrket kompetanse på økt og riktig bruk av tre innenfor ingeniør- og arkitektfag.

Regjeringen vil bidra til rekrutterings- og kompetansetiltak for skogbruket gjennom skogfaglig utdanning og etter- og videreutdanning på alle nivå.

1.7 Samfunnssikkerhet og beredskap

Landbruks- og matdepartementet har ansvar for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i egen sektor.

Skog dekker store deler av landarealet. Klimaendringer vil kunne øke faren for klimarelaterte skader som skogbrann og vindfellinger. Slike skader kan også ramme infrastruktur og sentrale samfunnsfunksjoner. Opprydding etter større naturkatastrofer vil også kunne få vesentlig innvirkning på verdikjedene fra skogen til industri og marked. Truslene mot skogens helse og vitalitet i Norge vil også øke som følge av naturlig forekommende skadegjørere som sopp og insekter. I tillegg kan nye skadegjørere ved et endret klima etablere levedyktige populasjoner i Norge. Det er derfor gode grunner til å legge stor vekt på å forebygge skogskader og sikre at myndighetene og aktørene i verdikjedene fra skog har gode, koordinerte planer for å håndtere stormfelling av skog og andre vesentlige skogskader.

Beredskapsplanverk bør så langt det er mulig og hensiktsmessig koordineres mellom privat og offentlig skogforvaltning.

Landbruks- og matdepartementet har ansvar for den statlige erstatningsordningen for naturskade gjennom naturskadeloven. Erstatning over ordningen er blant annet betinget av at det ikke er adgang til å forsikre seg mot skaden ved en alminnelig forsikring. I underkant av 50 prosent av skogarealet på landsbasis er stormforsikret gjennom private forsikringsavtaler.

1.8 Økonomiske og administrative konsekvenser

Meldingen vil bli fulgt opp innenfor gjeldende budsjettrammer.

Tiltakene i meldingen fordrer ikke vesentlige systemendringer eller administrative tiltak.