3.1 Generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen og Eirin Sund, fra Høyre, Frode Helgerud,Frank J. Jenssen, Bjørn Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Peter N. Myhre og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til Prop. 84 S (2016–2017).

Komiteen viser videre til sine respektive partiers merknader under behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016), jf. Innst 377 (2015–2016).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter regionreformens intensjon om å styrke lokaldemokratiet og bidra til å desentralisere makt til et folkevalgt regionalt nivå. Videre merker flertallet seg at regionreformen må føre til redusert byråkrati og en mer effektiv offentlig forvaltning.

Flertallet er opptatt av at en ny regioninndeling i Nord-Norge skal skje på en måte som ivaretar samiske interesser i de tre nordligste fylkene. Derfor er flertallet fornøyd med at departementet har gjennomført konsultasjoner med Sametinget i forbindelse med denne proposisjonen.

Flertallet understreker at det er behov for en regionreform som resulterer i større og sterkere regionale folkevalgte enheter som kan ta et større ansvar for samfunnsutviklingen i sin region. Flertallet legger til grunn at de nye regionene vil kunne påta seg flere oppgaver som hittil har tilfalt staten og/eller Fylkesmannen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for sterke og myndige fylkeskommuner som har og tar ansvar for oppgaver som best kan løses på regionalt nivå.

Disse medlemmer viser til at regionreformen er en oppfølging av Stortingets vedtak ved behandling av kommunereformen i Kommuneproposisjonen for 2015. Stortingets flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, uttrykte at det er behov for folkevalgt styring på regionalt nivå i Norge og at dette må være et grunnleggende prinsipp for arbeidet med endringer i kommunestrukturen. Det samme flertallet sa også at endringer i fylkesstrukturen må på samme måte som endringer i kommunestrukturen bygge på lokale ønsker.

Disse medlemmer mener regjeringen svekker grunnlaget for en gjennomføring av en regionreform ved å legge opp til vurdering av antall fylker først for deretter å vurdere hvilke oppgaver framtidens fylkeskommuner skal ha. Dette er å begynne i feil ende.

Disse medlemmer mener en debatt om nye folkevalgte regioner først og fremst må handle om hvilke oppgaver framtidens fylkeskommuner skal ha. Ut fra prinsippet om at oppgaver som må løses gjennom skjønnsmessige avveininger av ulike interesser, skal underlegges folkevalgt styring, og at oppgavene skal løses på lavest mulig nivå, er det riktig å overføre en rekke oppgaver fra den sentrale stat, direktoratene og Fylkesmannen til fylkeskommunene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er enig i at det ideelle hadde vært å avklare oppgavene først, og deretter lage en hensiktsmessig struktur. Dette medlem understreker at i politikk er det ikke alltid mulig å få til den perfekte prosess. Også tidligere prosesser med regionreform har tydelig vist det. Dette medlem mener det nå var så påkrevet å få en fremdrift i saken med nye og sterke regioner, at det i seg selv var avgjørende. Om man ikke får den ideelle prosessen, er det i alle fall viktig at nye sterkere regioner kommer på plass, og at det kan være starten både på en mer effektiv og regiontilpasset politikk og på en demokratisering av skjønnsoppgaver, som i dag er tillagt regional stat.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil videre understreke at Fylkesmannen fortsatt skal spille en viktig tilsynsrolle, men at flere av Fylkesmannens oppgaver bedre kan løses av et regionalt folkevalgt organ.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg ellers at grensene til dagens fylkeskommuner ble tegnet i en tid der en helt annen økonomi og samferdsel knyttet fylkeskommunene sammen. En reform vil som sådan legge til rette for at unaturlige grenser mellom fylkeskommuner forsvinner.

Dette flertallet merker seg videre at å flytte oppgaver ut til regionale folkevalgte organer, vil ha en demokratifremmende virkning, ved at beslutningsmyndigheten flyttes nærmere der folk bor.

Dette flertallet vil også understreke at regionreformen må føre til større fylkeskommunale fagmiljøer og et kompetanseløft for fylkeskommunene som et resultat av dette miljøet. Resultatet av dette vil være et styrket fylkeskommunalt tjenestetilbud, og flere oppgaver.

Dette flertallet mener at reformen innebærer en styrking og satsing på det regionale folkevalgte nivået, og at alternativet hadde vært en statlig sentralisering av oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker et sterkere regionalt nivå under direkte folkevalgt styring. Regionene skal ta et lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvaltning. Regionene må få en sterkere samfunnsutviklerrolle, og regionale planer skal styrkes som utviklingsverktøy.

Disse medlemmer mener sterkere regioner bør overta flere oppgaver innen sektorer som samferdsel, utdanning, forskning, næringsutvikling og miljø. Det regionale nivået skal beholde sine oppgaver innen skole, helse, kollektivtransport og tannhelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er positive til lokale prosesser hvor fylkeskommuner vurderer å slå seg sammen til større regioner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringen gjennom denne stortingsperioden har svekket fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler. Regjeringen har blant annet kuttet i de regionale utviklingsmidlene til fylkeskommunene, kuttet i kompensasjonen for økt arbeidsgiveravgift, kuttet i satsingen på bredbånd og ikke bevilget tilstrekkelig med midler til opprusting av fylkesveinettet. I tillegg ønsker regjeringen å flytte oppgaver bort fra regionalt folkevalgt nivå, slik som tannhelse og kollektivtransport.

Disse medlemmer mener regjeringen viser liten vilje til å styrke det regionale folkevalgte nivå. Disse medlemmer registrerer at regjeringen ikke følger opp tidligere vedtak i Stortinget som ville styrket regionalt folkevalgt nivå. Disse medlemmer mener regionreformen bærer preg av å bli drevet fram av en regjering som primært ønsker å avvikle dette nivået.

Disse medlemmer forutsetter at samiske interesser ivaretas ved eventuelle endringer i fylkesstrukturen i Nord-Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at bevilgningene til samferdsel på tre år er økt fra 40 til 60 mrd. kroner, og at vedlikeholdsetterslepet er redusert både på vei og jernbane. Flertallet viser også til at regjeringen har økt det direkte tilskuddet for bedre fylkesveier til 1,3 mrd. kroner, som er dobbelt så mye som ligger til grunn i Nasjonal transportplan. Flertallet viser til at en næringsvennlig politikk, styrket kommuneøkonomi og en styrket satsing på innovasjon bidrar til stimulans av næringslivets vekstkraft og omstillingsevne i hele landet. Flertallet viser også til at regjeringen har lagt fram en strategi for Nordområdene som vektlegger fylkeskommunens rolle i utviklingen av landsdelen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet peker på at fylkeskommunenes rolle som samfunnsutvikler ikke kan reduseres til et spørsmål om størrelsen på de regionale utviklingsmidlene, men vel så mye om hvordan fylkeskommunen bidrar til at felles ressurser utnyttes på best mulig måte, i alle deler av landet. Gjennom harmoniseringen av fylkeskommunens rolle overfor nasjonale virkemiddelforvaltere som Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva og gjennom mer forpliktende deltakelse i regional planlegging for alle forvaltningsnivå, legger regjeringen til rette for at sterkere regioner reelt kan ta rollen som regional samfunnsutvikler.

Disse medlemmer viser til avtalen om regionreform, inngått mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 22. februar 2017, som oppfølging av Meld. St. 22 (2015–2016) og Innst. 377 S (2015–2016). Disse medlemmer viser også til Sundvoldenerklæringen, der regjeringen ønsker å styrke lokaldemokratiet, blant annet gjennom en kommunereform. Gjennom større og mer robuste kommuner og fylkeskommuner med flere oppgaver, vil flere beslutninger fattes nærmere innbyggerne, og dette er et mål i seg selv.

Disse medlemmer viser også til at reduksjonen av antall fylkeskommuner skal følges opp av en desentralisering av makt ved at oppgaver og ansvar blir flyttet fra stat til folkevalgte på regionalt nivå. Disse medlemmer viser også til at avtalen mellom regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre skal medføre færre tilsatte i administrative stillinger, færre heltidspolitikere på regionalt nivå og mer ressurser til tjenester som kommer innbyggerne og næringslivet til gode.

Disse medlemmer viser til at disse medlemmer i sitt primærstandpunkt er tilhengere av en tonivåmodell uten mellomnivå. Disse medlemmer mener fylkeskommunens oppgaver i hovedsak skal være overtatt av kommunene, og at en kommunereform vil legge bedre til rette for et mangfold av lokalsamfunn med flere muligheter, større ansvar og nye oppgaver.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti legger til grunn at endringer i fylkesinndelingen skal baseres på frivillighet og lokale prosesser. Endringene som foreslås gjennomført av regjeringen og som det er inngått avtale med Kristelig Folkeparti og Venstre om før saken er lagt fram for Stortinget, bygger ikke på de vedtak som er gjort i fylkene. Av de foreslåtte endringene er det bare Aust-Agder og Vest-Agder som har vedtatt fylkessammenslåing på de premissene som gis i Prop. 84 S (2016–2017).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at de respektive partier ønsker et sterkt fylkes- eller regionnivå i Norge. Regjeringens reform bærer preg av at regjeringspartiene ikke ønsker fylkes- eller regionnivå og at forslaget fra regjeringen og samarbeidspartiene viser at de ikke ønsker at regionene skal bli et nytt kraftfullt politisk nivå. Mangelen på forslag om nye store oppgaver og forslag om fjerning av viktige regionale oppgaver viser at regionreformen ikke er alvorlig ment fra regjeringens side, men noe de motarbeider aktivt slik at det ikke skal bli vellykket.

Disse medlemmer kan ikke forsvare å ommøblere Norge så dramatisk uten at en vet hva en vil bruke de store regionene til.

Disse medlemmer mener at verken kommunereformen eller regjeringens forslag til regionreform svarer på det to største utfordringene i lokaldemokratiet.

Det ene er samarbeid mellom kommuner rundt byene om klima og miljøvennlig arealdisponering og transport. Det må løses, og det gir verken kommunereformen eller regionreformen svar på. Det er ikke felles planlegging mellom geografisk store kommuner i Distrikts-Norge som er problematisk.

Det andre hovedproblemet er hvordan en kan få til vekst og utvikling i distrikt med fraflytting. Større kommuner og fylker løser ikke dette.

Kommunereform og regionreform som er kjørt fram under dekke av økt lokaldemokrati og behovet for større faglighet i tjenestene, er i realiteten en sentraliserings- og sparereform som ikke vil avhjelpe problemene. I noen tilfeller vil reformene heller forsterke problemene, fordi regjeringen ikke vil bruke virkemidler for å motvirke de tunge trendene som driver utviklingen.

Disse medlemmer mener at skal regionnivået ha politisk legitimitet i befolkningen og bidra til mer deltakelse fra befolkningen i viktige beslutninger, må regionnivået ha myndighet over oppgaver som angår folk og skaper engasjement og som krever at en ser et stort geografisk område under ett for å løse oppgaven.

Videre må det være tid til god politisk prosess lokalt og regionalt, både når det gjelder eventuell sammenslåing og skikkelige fagutredninger bak nyorganisering av oppgaver.

Disse medlemmer viser til at en regionreform vil koste mye. Det kan kun forsvares dersom en hadde valgt å flytte tyngre driftsoppgaver til dette nivået og latt være å fjerne oppgaver som hører hjemme der.

Disse medlemmer mener at regjeringen og støttepartiene gjennom denne reformen driver med styrt avvikling av fylkesnivået, ikke styrking av det.

Disse medlemmer mener at det er svært kritikkverdig av regjeringen å tvinge fylkeskommunene til å bruke så mye tid og ressurser på en reform som i realiteten svekker fylkesnivået kraftig. Disse medlemmer mener det ikke er greit å kaste bort tid og penger på å ommøblere hele norgeskartet for ingenting. Regjeringen og flertallets reform fjerner viktige oppgaver fra fylkene, har halvert de regionalpolitiske virkemidlene og gir ingen nye viktige oppgaver, slik som barnevern, overordnet planlegging eller innen helse. Reformen er kjørt fram av en regjering som består av partier som også i pågående prosess understreker at de vil legge hele nivået ned. Disse medlemmer mener at regjeringen og støttepartiene driver med styrt avvikling av fylkesnivået, ikke styrking av det.

3.2 Regioninndeling

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg at den nye fylkeskommunen bestående av Østfold, Akershus og Buskerud vil utgjøre den desidert største fylkeskommunen befolkningsmessig.

Flertallet forutsetter at en ny kollektivordning prioriteres i og mellom de nye fylkeskommunene. Flertallet viser til at en sammenslåing av Østfold, Buskerud og Akershus kan legge til rette for utvikling av et eget administrasjonsselskap for kollektivtransporten i pendlingsområdet til Oslo både på øst- og vestsiden av Oslo. Flertallet peker likevel på at det ikke finnes lovgrunnlag eller andre virkemidler som innebærer at departementet kan pålegge forsterket samarbeid eller fusjoner av for eksempel kollektivselskaper.

Flertallet støtter forslaget om å beholde Oslo kommune som selvstendig kommune og fylkeskommune, men ønsker å poengtere at dette krever enda større fokus på samarbeid og samhandling mellom Oslo og den nye fylkeskommunen bestående av Østfold, Akershus og Buskerud, samt omkringliggende kommuner. Flertallet viser til at regjeringen varsler en egen utredning av løsninger som skal medvirke til mer effektivt arbeid med areal og transport i Osloregionen, herunder muligheten for å etablere et eget hovedstadsråd.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at det foreslås vedtatt at Østfold, Akershus og Buskerud blir slått sammen til et nytt fylke, Viken. Forslaget er ikke i samsvar med vedtakene som er gjort i Østfold og Akershus.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Oslo foreslås videreført som eget fylke selv om det vil bli liggende som en øy i Viken og skape omfattende behov for samarbeidsløsninger innenfor arealdisponering, kollektivtransport og samferdsel som må løses gjennom interkommunale samarbeid.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter forslaget om en ny fylkeskommune bestående av Hedmark og Oppland, og mener den nye strukturen vil gi langt bedre vilkår for fylkeskommunale tjenester i regionen, sterkere fagmiljø og bedre samhandling i regionen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslaget om sammenslåing av Hedmark og Oppland fylkeskommuner da begge fylkestingene har motsatt seg sammenslåingen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, vil understreke at den nye fylkeskommunen, bestående av Vestfold og Telemark, vil ha gode forutsetninger for å løse flere og tyngre oppgaver. Som region vil Vestfold og Telemark være en mellomstor region, med flere allerede eksisterende samarbeidsprosjekter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke sammenslåing av Telemark og Vestfold da denne sammenslåingen ikke har støtte i de to fylkene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter sammenslåingene av Vest- og Aust-Agder, samt av Nord- og Sør-Trøndelag.

Flertallet mener disse sammenslåingene reflekterer naturlig utvikling som et resultat av integrerte bo- og arbeidsmarkeder, med felles regional identitet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at sammenslåing av Nord- og Sør-Trøndelag til Trøndelag fylke ble vedtatt av Stortinget i juni 2016, jf. Innst. 360 S (2015–2016), og at disse partier støttet denne sammenslåingen.

Disse medlemmer viser til at sammenslåingene av Vest- og Aust-Agder samt Nord- og Sør-Trøndelag er et resultat av frivillighet og lokalt styrte prosesser. Det er likevel grunn til å peke på at de berørte fylkene har lagt til grunn at fylkene skal tilføres nye oppgaver, noe som regjeringen ikke har fulgt opp.

Disse medlemmer har også merket seg at vedtaket i Aust-Agder har noen forutsetninger om lokalisering av statlige arbeidsplasser i Arendal i tillegg til fylkesmannsembetet. Disse medlemmer vil anbefale sammenslåing av Aust-Agder og Vest-Agder, men vil ha tett dialog med fylkeskommunene om de nevnte forutsetningene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener det hadde vært naturlig med én vestlandsregion bestående av Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Til tross for dette registrerer flertallet at Rogaland fylkeskommune både har den økonomiske og befolkningsmessige tyngden til å bestå som egen region. Flertallet mener at utflytting av tunge oppgaver til de nye regionene vil gjøre det mer interessant for Rogaland å gjenoppta forhandlingene med Hordaland og Sogn og Fjordane.

Flertallet er videre glad for at Hordaland og Sogn og Fjordane har funnet sammen i en ny vestlandsregion. Så lenge Rogaland er alenestående, er det imidlertid viktig at grensen mellom vestlandsregionen og Rogaland ikke hindrer samhandling på tvers av fylkesgrensen mot Haugalandet.

Samtidig merker flertallet seg Møre og Romsdals ønske om å forbli udelt, og har derfor forståelse for at fylkeskommunene ønsker å bestå som egen region.

Flertallet viser for øvrig til omtalen i proposisjonen, og mener Møre og Romsdal har flere forutsetninger for å håndtere rollen som selvstendig fylkeskommune.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at prosessen på Vestlandet startet med samtaler mellom Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Dette ville blitt en stor og slagkraftig region i vest. Møre og Romsdal ble aldri med på denne nabopraten. Rogaland gjorde tidlig vedtak om ikke å være med i en Vestlandsregion på grunn av regjeringens manglende vilje til å komme med konkrete signaler på hvilke oppgaver den nye regionen skulle få. Hordaland og Sogn og Fjordane inngikk intensjonsavtale om sammenslåing under en rekke forutsetninger.

Disse medlemmer viser til at disse fylkene har gjennomført grundige prosesser og forhandlet fram en intensjonsavtale for frivillig sammenslåing. Avtalen setter som forutsetning at det skal overføres nye oppgaver til den nye regionen slik det er beskrevet i intensjonsavtalen, og å få til en god fordeling av hovedkontorene til de statlige institusjonene.

Disse medlemmer vil understreke at sammenslåing av fylker skal bygge på frivillighet. Da må også intensjonsavtalen legges til grunn og nye oppgaver tilføres. Dersom nye oppgaver i tilstrekkelig grad blir overført, og inngått intensjonsavtale blir fulgt opp, vil disse medlemmer støtte at forhandlingene om sammenslåing blir fullført. Disse medlemmer viser til at svært få av forutsetningene i intensjonsavtalen er fulgt opp av regjeringen. Nye oppgaver av betydning er ikke tilført, og disse medlemmer ser ikke lenger på en sammenslåing av Hordaland og Sogn og Fjordane som frivillig. Disse medlemmer vil på den bakgrunn ikke støtte sammenslåing av Sogn og Fjordane og Hordaland.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke sammenslåing av Hordaland og Sogn og Fjordane. Fylkene har i sine vedtak om sammenslåing gitt premisser som ikke er oppfylt fra regjeringen. Det vises i denne sammenheng til vedtaket fra Sogn og Fjordane fylkesting hvor det legges en rekke forutsetninger, bl.a. om oppgaveoverføring, administrasjons- og tjenestestruktur m.m. som ikke følges opp i regjeringens forslag.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å inndele Nord-Norge i to regioner. Nordland består som i dag, mens Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. Flertallet mener at med to regioner i nord med om lag 240 000 innbyggere hver, får vi en god balanse mellom fylkene. Flertallet mener at de to nye regionene er godt rustet for å kunne motta flere statlige arbeidsplasser. Flertallet viser for øvrig til Kommuneproposisjonen 2018 hvor inndelingen av Nord-Norge behandles.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede å gi fjelloven samme anvendelse i Nordland og Troms som sør for Nordland grense. Utredningen skal legge til grunn at Statskog fortsatt skal beholde ansvaret for skogressursene. Utredningen skal videre legge til grunn at gjeldende finnmarkslov videreføres innenfor dagens fylkesgrense for Finnmark, men ikke utvides til nye geografiske områder.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Samerettsutvalget II har foretatt en grundig gjennomgang av samiske rettigheter sør for Finnmark. Et av forslagene i deres utredning, slik det framgår av NOU 2007:13, er å overføre de landområdene i Troms og Nordland som i dag forvaltes av Statskog, til en egen Hålogalandsallmenning. Forslagene fra Samerettsutvalget II er ennå ikke lagt fram for og behandlet av Stortinget. Det vil derfor være svært uheldig om Stortinget skulle foregripe beslutninger om framtidig forvaltningsmodell i Troms og Nordland uten at det foreligger et beslutningsgrunnlag fra regjeringen og uten konsultasjoner med Sametinget og de to berørte fylkene. Disse medlemmer ber regjeringen sørge for at eierforholdet til statens grunn i Nordland og Troms får en avklaring, og at de to fylkene involveres i den videre prosessen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke avtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å dele Nord-Norge inn i to regioner, hvor Nordland består som eget fylke og Troms og Finnmark slås sammen til ett fylke. Disse medlemmer viser til at denne modellen er i strid med de vedtak som er gjort i de berørte fylkeskommunene.

På bakgrunn av ovenstående vil disse medlemmer støtte forslag i romertall I, om sammenslåing av Aust- Agder og Vest-Agder. Forslagene i romertall II om sammenslåing av Østfold, Akershus og Buskerud til et nytt fylke, romertall III om sammenslåing av Telemark og Vestfold til et nytt fylke, romertall IV om sammenslåing av Hordaland og Sogn og Fjordane til et nytt fylke og romertall V om sammenslåing av Oppland og Hedmark til et nytt fylke, støttes ikke.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, legger ellers til grunn at regjeringen vurderer grensejusteringer etter stortingsbehandlingen av denne proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener at nye fylkeskommuner vil skape behov for enkelte justeringer, selv om samtlige slike justeringer bare kan skje på en måte som ikke på fundamentalt vis endrer størrelses- eller befolkningsgrunnlaget i én eller flere av de nye fylkeskommunene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at arbeidet med grenseendringer mellom de nye fylkeskommunene må ha en vid nok ramme til å skape hensiktsmessige regionsgrenser. Dersom utredningene viser at disse blir for omfattende til at regjeringen kan behandle dem innenfor gjeldende lovverk, vil det måtte fremmes en supplerende sak for Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at regjeringen foreslår flere sammenslåinger av fylker der det ikke er lokal tilslutning. Disse medlemmer støtter ikke noen av de foreslåtte sammenslåingene av fylker, der det ikke er lokal enighet om dette.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil endre eventuelle tvangsvedtak av fylker etter valget til høsten, hvis fylkeskommunene ber om det.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti skulle gjerne sett en annen løsning for regioninndelingen, men har valgt å støtte den foreliggende fordi viktigheten av å få til en regionreform er stor, blant annet for distriktspolitikken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det kun er Stortinget som kan slå sammen fylkeskommuner. Derfor må Stortinget vedta et konkret sammenslåingstidspunkt. I Prop. 84 S (2016–2017) er vedtaksformuleringene dessverre feil. Dette rettes derfor opp i forslagene til vedtak i innstillingen slik at ordet «seinast» tas ut.

3.3 Statlige regionale strukturer

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, setter pris på at regjeringen nå vurderer en bedre samordning av statlige regionale strukturer, slik at de i større grad blir samordnet med den nye regionstrukturen. Det er viktig å sikre en inndeling av statlige regionale strukturer som i størst mulig grad møter de utfordringene de er skapt for å håndtere. Flertallet mener det er viktig å komme raskt i gang med dette arbeidet, da dette er en viktig del av regionreformen, i tillegg til å sørge for en mer effektiv statlig styring, samt styrke samhandlingen mellom den regionale stat og de nye regionale folkevalgte nivåene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regional stat i hovedsak må følge inndelingen av regionalt folkevalgt nivå, ikke omvendt. Disse medlemmer registrerer at regjeringen i tillegg til å tegne kommunekart og fylkeskart, også har tegnet fylkesmannskart. Disse medlemmer er bekymret for at en sentralisering av fylkesmannsembetene i verste fall kan gå ut over tilsynet med tilbudet til noen av de gruppene i samfunnet som har størst behov for hjelp, som barnevern og vergemål.

Disse medlemmer er kritiske til at regjeringen legger opp til en fylkesmannsstruktur basert på en regional folkevalgt struktur det er sterk lokal motstand mot. På nok et område mener disse medlemmer man ser en regjering som er mer opptatt av kart, grenser og antall enheter enn innhold og finansiering av de tjenestene befolkningen har behov for.

Disse medlemmer understreker at behovet for en bedre samordning av statlig regional struktur med fylkeskommunenes grenser ikke er knyttet til gjennomføring av fylkessammenslåinger.

På bagrunn av dette fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre et arbeid som gir en samordning av grensene for statens regionale etater og fylkeskommunene.»

3.4 Konsekvenser ved ny fylkesstruktur

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, påpeker at nye fylkesstrukturer vil bety større og mer mangfoldige fylkesvalgdistrikter. Derfor vil flertallet understreke at regjeringen har et spesielt ansvar for å følge opp effektene av denne endringen på fylkestingsvalgene, og legge til rette for et fortsatt levende fylkesdemokrati.

Komiteen viser til at regjeringen peker på at en konsekvens av sammenslåing av fylker er at hvert fylkesting skal representere et større og mer sammensatt fylke. Komiteen støtter regjeringens vurdering av at både velgere og partiene regner en god geografisk fordeling av representantene som et gode. Komiteen har tillit til at partiene gjennom sine nominasjonsprosesser ivaretar disse hensynene på en god måte.

Komiteen viser til at Grunnloven slår fast at det skal være 169 mandater på Stortinget og at det skal være 19 valgdistrikt, samt at det skal være ett utjevningsmandat fra hvert valgdistrikt. Valgloven slår fast at det er fylkene som er valgdistrikt. Komiteen viser til at endringer i fylkesstrukturen dermed vil ha direkte konsekvenser for valgordningen ved stortingsvalg. Komiteen viser til at enten må antall valgdistrikt reduseres gjennom en grunnlovsendring, eller så må valgloven endres slik at det ikke lenger er fylkene som er valgdistriktene. Regjeringen mener dette er et spørsmål som bør utredes grundig, både prinsipielt og med hensyn til geografiske og partipolitiske konsekvenser. Komiteen støtter dette.

Komiteen mener at endringer i inndeling av valgkretser til stortingsvalg som følge av endret fylkesstruktur, må underlegges grundige vurderinger. Komiteen støtter regjeringens forslag om nedsettelse av et offentlig utvalg for å vurdere eventuelle endringer i Grunnloven og valgloven.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til eget forslag om å nedsette et offentlig utvalg (NOU) for å utrede valgordningen etter fylkessammenslåing, fremmet under behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har gjennomført endringer i inndelingen av fylkesmannsembetene. Selv om dette formelt sett er regjeringens ansvar og kan gjøres uavhengig av vedtak om inndelingen av fylkeskommunene, vil det få uheldige konsekvenser om fylkesmennene og fylkeskommunene får helt ulike grenser.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at inndelingen av fylkesmannsembetene, med unntak av Oslo og Akershus, fortsatt skal følge grensene for fylkeskommunene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at regjeringen legger vekt på behovet for økt samhandling mellom fylkeskommune og stat. Proposisjonen gir ikke videre føringer for hvordan dette skal skje, men flertallet forventer at departementet vil videreutvikle dette i samspill med relevante aktører, som Sametinget, fylkeskommunene og KS.

Komiteen støtter regjeringens økonomiske virkemidler når det gjelder engangsstøtte ved sammenslåing av fylkeskommuner. Komiteen understreker at dette er midler fylkeskommunene selv rår over.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener styrket fylkeskommunal økonomi er viktig uavhengig av regionreformen. Disse medlemmer viser i den sammenheng til de respektive partiers alternative budsjett, der midler til blant annet fylkesveier og videregående opplæring prioriteres.

3.5 Regional planlegging

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at departementet, tidlig i proposisjonen, stadfester at «en mer aktiv bruk av eksisterende virkemidler vil kunne gi mer forpliktende deltakelse i utarbeidelse og oppfølging av regionale planer». Flertallet vil samtidig understreke at fylkeskommunene ikke skal være en overkommune. Flertallet forstår det slik at departementet med dette ikke ser for seg noen nye roller for fylkeskommunen i regional planleggingsarbeid, utover det fylkeskommunen har i dag.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at det er enighet om i større grad å rendyrke fylkesmenn til tilsyn og kontroll og at vurderinger der det trengs skjønn/vekting av ulike hensyn i størst mulig grad skal ligge til folkevalgt nivå, fortrinnsvis på kommune. Rettledningsfunksjonen overfor kommunene som Fylkesmannen har i dag kan i større grad legges til regionene. Dette flertallet ber også regjeringen om nødvendig å fremme forslag til lovendringer som klargjør at det er kommunene som er planmyndighet, og at regionene ikke skal være overkommuner med myndighet til å vedta egne planer på områder som primærkommunene har ansvar for.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at dersom regionalt folkevalgt nivå skal innta en mer strategisk og samordnende rolle med hensyn til kommuneoverskridende og sektoroverskridende samfunnsutfordringer, vil det kreve endrede rammebetingelser, styringssystemer og handlingsrom.

• Helhetstenkning på tvers av kommunegrenser

• Helhetstenkning på tvers av sektorer

• Helhetstenkning på tvers av forvaltningsnivåer (fragmentert offentlig myndighet)

Dette medlem vil påpeke at økt spesialisering og fragmentering (NPM), et svært fragmentert virkemiddelapparat (regionale statlige myndigheter), til dels overlappende oppgaver, gjør oppgaven krevende, men også svært viktig, fordi den kan hvis det gjøres gjennomgripende, løse noen av styringsproblemene i dagens forvaltning. Gode regionale løsninger kan kreve tverrsektorielt samarbeid og nettverk – gjerne på tvers av forvaltningsnivåer.

Dette medlem vil påpeke at en slik rolle vil kunne kreve harmonisering av lovverk .

Dette medlem vil påpeke at store regioner kan få en økt utfordring med større geografisk kompleksitet.

Dette medlem vil særlig påpeke Riksrevisjonens rapport 3:11 (2006–2007). Arealutviklingen er ikke bærekraftig. Dette medlem mener derfor at det blir svært viktig at en regionreform må gi bedre svar på denne viktige utfordringen. Det må bygges tettere og mer kompakt, langs akser som kan gi klimavennlige transportløsninger. For å oppnå dette må noen ta en kommuneoverskridende samfunnsutviklerrolle.

Dette medlem viser til at forslaget som er framlagt, ikke svarer på disse behovene, verken de geografiske områdene som er foreslått eller med de oppgavene som disse nye fylkene skal ha.

3.6 Nye oppgaver og ansvar

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener i tråd med stortingsflertallets anmodningsvedtak ved behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016), jf. Innst. 377 (2016–2017), at administrasjonen av fylkesveinettet skal falle under de nye regionene.

Flertallet erkjenner behovet for utredning, med formål å sikre en forsvarlig overføring av dette ansvaret til fylkeskommunene, men mener at intensjonen med regionreformen er oppnådd med den inndelingen som blir presentert i proposisjonen, og at det derfor er naturlig å legge administrasjonen av fylkesveinettet til de nye enhetene. Flertallet mener at oppgaven må følge med når de nye fylkeskommunene etableres fra 1. januar 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at samtlige partier på Stortinget i behandlingen av Innst. 377 S (2015–2016) mente regional administrasjon av fylkesvegnettet skulle overføres til regionalt folkevalgt nivå, og ba regjeringen sørge for dette. Disse medlemmer registrerer at ett år etter Stortingets behandling har ikke regjeringen engang prioritert å utrede spørsmål knyttet til dette. Disse medlemmer finner det underlig at regjeringen ikke følger opp Stortingets vedtak i denne saken.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at regional veiadministrasjon som har ansvar for planlegging og drift av fylkesveiene, overføres fra Statens vegvesen til regionalt folkevalgt nivå.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at forslaget om å overføre ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten fra fylkeskommunene til kommunene, har møtt bred motstand både fra politisk og faglig hold. Tannhelsetjenesten i fylkene er utviklet til en god tjeneste, og en overføring til kommunene er uhensiktsmessig både ut fra en kostnadsmessig vurdering og faglig vurdering. Disse medlemmer mener at den offentlige tannhelsetjenesten skal videreføres som en fylkeskommunal oppgave.

Komiteen viser i denne sammenheng til behandlingen av Prop. 71 L (2016–2017) Endringer i helselovgivningen (overføring av det offentlige tannhelsetjenesteansvaret, lovfesting av kompetansekrav m.m.), som er til behandling i helse- og omsorgskomiteen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil vise til sine respektive partiers merknader og forslag i helse- og omsorgskomiteens innstilling.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at partiet ikke er representert i helse- og omsorgskomiteen, men vil stemme mot en lovendring som innebærer å overføre ansvaret for den offentlige tannhelsetjenesten fra fylkeskommunene til kommunene. Dette medlem er også imot eventuelle lokale forsøk med overføring til kommunene, da det også vil bryte opp og svekke fagmiljøet, noe som vil gå ut over muligheten til å opprettholde og videreutvikle denne viktige helsetjenesten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til Innst. 333 S (2014–2015), hvor partiene uttalte at

«ansvaret for kollektivtrafikken fortsatt som hovedregel skal ligge på det regionale folkevalgte nivå. Ansvaret for kollektivtrafikken kan overføres til større kommuner på de vilkår som skisseres i meldingen, og forutsatt at det inngår et samarbeid/partnerskap med det øvrige fylket/regionen om å sikre et helhetlig kollektivtilbud i regionen.»

Flertallet viser til at regjeringen i Prop. 91 L (2016–2017) foreslår en lovendring som gir større kommuner adgang til på visse vilkår, herunder at det foreligger en avtale eller et partnerskap med fylkeskommunen, å overta ansvaret for kollektivtransporten. Det vises for øvrig til behandlingen av proposisjonen og partienes merknader der.

Flertall er fornøyd med regjeringens forslag om å overføre tilskuddene til ikke-statlige flyplasser til fylkeskommunens rammetilskudd, og understreker at dette er i tråd med intensjonen i regionreformen. Det samme gjelder overføring av innkjøp av innenlandske flyruter for de fylkeskommunene det gjelder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke forslagene om å overføre tilskuddene til ikke-statlige flyplasser og overføring av innkjøp av innenlandske flyruter, fra staten til fylkeskommunene. Disse medlemmer mener tilrettelegging for flytrafikk er en sak som må samordnes over fylkesgrensene og vurderes ut fra nasjonale føringer for samferdselspolitikken.

Disse medlemmer mener eierskap og finansiering av fiskerihavnene fortsatt skal være et statlig ansvar.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at tilskudd til ikke-statlige lufthavner, innkjøp av innenlandske flyruter og statlige fiskerihavner videreføres som et statlig ansvar.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er enig i Samferdselsdepartementets vurdering av at utvikling av fiskerihavner og tilrettelegging av bredbåndsutbygging ligger naturlig som oppgaver og ansvar hos de nye fylkeskommunene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener endringsforslagene vil medføre at staten ikke lenger vil ha samme ansvar for å synliggjøre statens bidrag til fiskerihavner og bredbånd. Så ulike behov fylkene vil ha på dette området i lang tid framover, kan ikke staten løpe fra ansvaret for å finansiere nødvendig oppgradering av fiskerihavner og fiberbredbånd i hele landet. Dette medlem viser til at fylker med spredt bosetting har langt større kostnader og problemer med å få bygget ut moderne bredbånd til alle. Dette er helt nødvendig infrastruktur for næringsliv, kommuner og befolkning, og staten må sikre at det gis statlige tilskudd til utbygging ut fra de ulike behovene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener at det i lys av ESAs kjennelse rundt den norske drosjeløyveordningen er behov for en regionalisering av dette ansvaret. På bakgrunn av denne erkjennelsen fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest fremme forslag om å fornye regelverket for løyver og behovsprøving for persontransport slik at bestemmelser knyttet til dette kan fastsettes av de nye fylkeskommunene.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser for øvrig til at representanter fra Senterpartiet har fremmet et Representantforslag 115 S (2016–2017) hvor det bes om en egen stortingsmelding om drosjenæringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at flere fylkeskommuner ønsker en regionalisering av beslutninger rundt prosjektstøtte i Regionale forskningsfond (RFF). Flertallet mener det er viktig at slike avgjørelser kan bli fattet nærmere de miljøene det gjelder, heller enn å opprettholde den nasjonale ordningen som finnes i dag. Flertallet er uenige i departementets vurdering og fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre ansvarsfordelingen mellom Regionale forskningsfond (RFF) og Forskningsrådet slik at beslutninger rundt prosjektstøtte blir fattet på fylkeskommunalt nivå.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til omtalen av Regionale forskningsfond. Disse medlemmer støtter endringene regjeringen foreslår om at forskningsfondene vil ha geografiske grenser som sammenfaller med de nye fylkeskommunene, og at de fylkeskommunalt oppnevnte styrene bevilger midler fra fondene. Disse medlemmer viser også til at Kunnskapsdepartementet vil revidere retningslinjene for RFF før den nye fylkesstrukturen trer i kraft 1. januar 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i at det kan være rett å overføre Regionale forskningsfond til fylkene, men mener dette må utredes og legges fram som egen sak.

På den bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge fram forslag til hvordan fylkene kan få ansvaret for og finansiering til å overta de Regionale forskningsfondene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, var positive til vedtaket ved behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016), hvor det ble tatt til orde for å vurdere å overføre oppgaver fra Innovasjon Norge til de nye fylkeskommunene. Flertallet mener det er positivt å la de nye fylkeskommunene i større grad styre egen næringsutvikling, og deler ikke departementets bekymring for at en overføring av oppgaver fra Innovasjon Norge til fylkeskommunene vil gi ulemper for det regionale næringslivet. Flertallet slår fast at næringsutvikling tilhører regionenes kjerneområde, og at dette var en av beveggrunnene til å gjennomføre en regionreform.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen overføre oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling fra Innovasjon Norge til de nye regionene.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016) foreslo å videreføre Innovasjon Norge med regionale styrer og regionalt medeierskap.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet var positive til at det i Meld. St. 22 (2015–2016) ble tatt til orde for å vurdere å overføre oppgaver fra Innovasjon Norge til de nye fylkeskommunene. Disse medlemmer mener det er positivt å la de nye fylkeskommunene i større grad styre egen næringsutvikling, og her er en videreutvikling av fylkeskommunen som eier og oppdragsgiver til Innovasjon Norge viktig. Dette gjelder også fylkeskommunenes ansvar for koordinering av nasjonale virkemiddelaktørers regionale innsats og fylkeskommunens ledelse av de regionale partnerskapene. Som eier og oppdragsgiver til Innovasjon Norge kan den enkelte fylkeskommune trekke på ressursene i hele organisasjonen. Dette inkluderer også utekontorstrukturen og internasjonaliseringskompetansen i Innovasjon Norge, noe som i sin tid var en sentral grunn for å samle disse funksjonene i selskapet. Disse medlemmer slår fast at næringsutvikling tilhører regionenes kjerneområde, og at dette var en av beveggrunnene til å gjennomføre en regionreform.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere overføring av oppgaver tilknyttet regional næringsutvikling fra Innovasjon Norge til de nye regionene.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er enig i at flere oppgaver knyttet til regional næringsutvikling bør flyttes fra Innovasjon Norge til fylkene, men mener dette må utredes og at det må legges fram forslag til hvordan staten skal bidra med finansiering.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge fram forslag til overføring og finansiering av regional næringsutvikling fra Innovasjon Norge til fylkeskommunene.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti deler ikke Nærings- og fiskeridepartementets tolkning av at håndteringen av akvakultursøknader ikke kan gjennomføres på det nye regionalnivået. Disse medlemmer mener dette er et spørsmål som klart hører hjemme hos fylkeskommunen, i tett samarbeid med lokaliseringskommunene. At fylkeskommunen i dag ikke sitter på den kompetansen som trengs for å overta ansvaret umiddelbart, er snarere et tegn på at det er behov for et kompetanseløft i de nye fylkeskommunene, slik at de kan ta hånd om slike oppgaver.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det har vært gode erfaringer med fylkeskommunal rolle innenfor akvakultur. Blant annet har den såkalte Trøndelagsmodellen interessante deler som kan vurderes. Flertallet mener at forsøk innenfor akvakultur ikke må kunne skape problem for opprettelse og funksjoner på produksjonsområdene. Flertallet mener at det må flyttes faglige ressurser fra direktoratets regionkontorer til de folkevalgte regionene.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til Landbruks- og matdepartementets vurdering av mulig oppgaveoverføring innen landbruk, og legger til grunn at fastsetting av antall fylkeskommuner til om lag ti vil føre til at forvaltning av utrednings- og tilretteleggingstiltak, samt ansvaret for kystskogbruket og satsing på økologiske foregangsfylker blir overført fra Fylkesmannen fra og med 2020.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at flere oppgaver som ikke er knyttet til tilsynsfunksjonen i landbrukspolitikken, kan overføres fra Fylkesmannen til folkevalgt regionalt nivå.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til Kunnskapsdepartementets vurdering av hvilke oppgaver tilknyttet utdanningsfeltet som skal tilfalle de nye regionene. Flertallet understreker at utdanning er et kjerneområde for de nye fylkeskommunene, og at Kunnskapsdepartementet i sin videre behandling og konkretisering skal legge nærhetsprinsippet til grunn når en evaluering av eventuell flytting av oppgaver til fylkeskommunene blir gjennomført.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke regionenes rolle og ansvar i kompetanseheving tilpasset regionale behov. Disse medlemmer viser til at mange steder i landet ikke har høyskole/universitetscampus eller andre tilbud innen høyere utdanning/videreutdanning. Disse vil i stadig større grad ha behov for kompetansesentre eller studiesentre som kan organisere og gi tilbud om desentralisert utdanning og kompetansepåfyll. Disse medlemmer mener det kan være fornuftig å koordinere mer av dette på regionalt nivå. Det passer også inn under oppfølgingen av kompetansereformen og flere tiltak der for å lære gjennom et stadig lengre arbeidsliv. Reformen inneholder også tiltak både på regionalt og nasjonalt nivå.

Disse medlemmer viser til egne merknader og forslag under behandlingen av Meld. St. 22 (2015–2016) og Meld. St.18 (2016–2017) om å sørge for regionale virkemidler for å kunne initiere og sikre at innbyggere og næringsliv får tilgang til desentralisert høyere utdanning. Dette er helt avgjørende for regional utvikling og av de viktigste virkemidlene for å kunne møte de ulike behov som finnes i ulike deler av landet. Dette må gjøres i samarbeid med høyskoler og universitet og med egne midler til fylkeskommunene for å sikre infrastruktur, kompetansekartlegging, koordinering og utvikling. Behovene vil variere fra sted til sted, og også over tid, og derfor må tilbudet veksle i takt med behov.

Disse medlemmer understreker at regioner og fylker trenger egne økonomiske virkemidler for å kunne initiere og sikre at innbyggeren i regionen får tilgang på høyere utdanning. Dette må gjøres i samarbeid med høyskoler og universitet, og disse medlemmer viser til egne forslag om å etablere statlige finansieringsordninger for at fylkeskommunene skal kunne sikre dette i Innst. 300 S (2016–2017) om Bærekraftige byer og levende distrikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, merker seg at Kulturdepartementet ønsker å gjennomføre en grundig utredning av hvilke kulturfaglige oppgaver som kan overføres fra staten til fylkeskommunen. Flertallet ønsker en slik utredning velkommen, og ønsker å presisere at kulturoppgaver i størst mulig grad bør kunne flyttes fra det nasjonale til det regionale nivå. Det er også hensiktsmessig at slike oppgaver faller under et folkevalgt, regionalt nivå. Flertallet legger som premiss at den kulturelle infrastrukturen og kulturtilbudet til innbyggerne skal føres videre og stimuleres.

Flertallet legger til grunn at det i forbindelse med overflytting av kulturoppgaver fra nasjonalt til fylkeskommunalt nivå følger med finansiering som gjør at fylkeskommunene har mulighet til å finansiere virksomhetene.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti understreker at den utredningen som Kulturdepartementet har varslet, må belyse spørsmålet om hvilke kulturinstitusjoner som har nasjonale eller internasjonale oppgaver. Dette medlem mener det er naturlig at disse fremdeles får sine driftstilskudd over statsbudsjettet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har varslet en ny kulturmelding. Disse medlemmer mener at ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene må utredes grundig i forbindelse en ny kulturmelding. Disse medlemmer finner det underlig at det i proposisjonen foreslås overført tilskudd til et utvalg av kunst- og kulturinstitusjoner til fylkeskommunal forvaltning uten at det foreligger en begrunnelse for forslaget og uten at konsekvensene av det er belyst. Disse medlemmer mener at en eventuell overføring av disse oppgavene må utsettes og sees i sammenheng med den varslede kulturmeldingen. Dette vil sikre at Stortinget får et langt bedre og mer helhetlig beslutningsgrunnlag enn det regjeringen har lagt fram.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det står i Meld. St. 22 (2015–2016) s. 54:

«Før det eventuelt kan overføres ytterliggere oppgaver på kulturområdet til nye folkevalgte regioner, må det utredes hvordan den nasjonale kulturpolitikken kan ivaretas.(…) Før den faktiske overføring av nye oppgaver til nytt regionalt folkevalgt nivå kan finne sted, skal det utredes nærmere hvordan dagens nasjonale kulturpolitikk og det samlede kulturpolitiske området vil bli ivaretatt.»

På tross av dette har regjeringen i Prop. 84 S (2016–2017) fremmet en lang liste over konkrete tiltak på kulturfeltet man ønsker å overføre til fylkene allerede fra 1. januar 2018 uten den utredningen regjeringen har lovet. Dette er et av mange alvorlige løftebrudd.

Dette medlem viser til at flere av disse tiltakene i dag representerer viktige virksomheter i den nasjonale infrastrukturen for scenekunst generelt og for dansekunst spesielt. Det er gjennom flere tiår brukt betydelige statlige midler for å bygge opp denne infrastrukturen. Dette medlem kan ikke støtte at man gjør et så dyptgripende omstruktureringsgrep nå, uten å se på hvilke konsekvenser dette får for infrastrukturen og uten at den enkelte virksomheten det gjelder har fått uttale seg.

Dette medlem viser til at komitéflertallet i Innst. 377 S (2015–2016) skriver at

«[Flertallet er] opptatt av å se på hvordan den nasjonale kulturpolitikken ivaretas, hvordan kvaliteten best kan sikres i det profesjonelle kunst-, og kulturlivet, før nye oppgaver tildeles det nye folkevalgte nivået.»

Dette medlem viser til at regjeringen selv skriver i proposisjonen:

«Ei rekke tilhøve må avklarast i ein grundig prosess som involverer dei ulike forvaltningsnivåa og aktørane i kultursektoren» og videre «Det må mellom anna vurderast om det finst andre føremålstenelege styringsverktøy for å sikre nasjonale omsyn innanfor kulturpolitikken […]»

Dette medlem viser i den sammenheng til den bebudede kulturmeldingen som skal ha sin første innspillskonferanse i vår og at disse endringene som nå foreslås, rives ut av sin sammenheng.

Dette medlem mener at det godt kan være klokt å flytte enkelte virksomheter fra nasjonalt til regionalt nivå, men dette må utredes på en god måte i kulturmeldingen, og miljøene må få uttale seg. Dette medlem kan ikke akseptere at kulturlivet skal unntas fra grundige prosesser og vurderinger. Mange av disse tiltakene utfører oppgaver som et ledd i en nasjonal kulturpolitikk, og som også har betydning for internasjonal aktivitet på området.

Dette medlem konstaterer at den grundige prosessen ikke har funnet sted. Derfor må den foreslåtte overføringen stilles i bero inntil en slik prosess er gjennomført.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er åpen for å vurdere en overføring av flere oppgaver på kulturminnefeltet til det regionale folkevalgte nivå, men det forutsetter at man ikke svekker god og kunnskapsbasert forvaltning. Det er derfor viktig å sikre at regionene kompetansemessig og økonomisk er godt rustet til å ivareta dette området. Flertallet er kjent med at det blant annet er et stort økonomisk etterslep når det gjelder forvaltning og ivaretakelse av kulturminner, og vil derfor avvente en beslutning om dette inntil Stortinget har fått en nærmere oversikt og redegjørelse over behov og bevilgninger på feltet.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, slutter seg til Klima- og miljødepartementets vurdering av hvilke oppgaver som kan overføres til de nye fylkeskommunene. De oppgavene som blir pekt på i proposisjonen, hører klart hjemme på fylkeskommunalt nivå, samtidig som det finnes en rekke andre oppgaver tilknyttet klima- og miljø som ikke er naturlig å overlate til de nye regionene. Departementet har funnet en god løsning som følger nærhetsprinsippet, men samtidig legger til rette for en ambisiøs miljø- og klimapolitikk.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at viktige naturvernsaker, vern av matjord, nasjonale kulturminner og miljø trenger et sterkere nasjonalt vern, slik at ikke viktige nasjonale verdier går tapt. Saker som omhandler reelt politisk skjønn i slike saker, bør håndteres av et politisk nivå, mens derimot saker som omhandler dispensasjonsadgang fra nasjonalt lovverk, bør håndteres av statlig forvaltning.

Dette medlem understreker også behovet for kompetanse i slike saker, og at det må sikres i det nivået som til enhver tid har ansvaret for sakene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er uenig i Justis- og beredskapsdepartementets vurdering av at det ikke er formålsnyttig å flytte oppgaver fra IMDi til de nye regionene. Integrering er et spørsmål der regionalt skjønn kan spille en viktig oppgave, og hvor et mangfold av tilnærminger vil gjøre det mulig for regionene å lære av hverandre i det de løser ulike oppgaver tilknyttet integrering.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan som konkretiserer hvilke oppgaver som kan overføres fra IMDi til de nye fylkeskommunene.»

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at IMDi er statens kompetansesenter på integrering. Flertallet mener at det er viktigere enn noen gang å lykkes i integreringsarbeidet. Vi må sørge for at flyktningene kommer i arbeid og deltar i samfunnet.

Flertallet mener at regionalt skjønn kan være viktig, og at et mangfold av tilnærminger vil gjøre det mulig for regionene å lære av hverandre i det de løser ulike oppgaver tilknyttet integrering. Flertallet viser til at IMDi har seks regionkontorer, og at noe av suksessfaktoren til direktoratet nettopp er regional og lokal kunnskap og kjennskap.

Flertallet viser til at integreringsfeltet er, som omtalt i Prop. 84 S (2016–2017), avhengig av flere aktører. Fylkeskommunen, med ansvaret for videregående opplæring, er en av disse. Flertallet mener videre at hovedlinjene i dagens ansvars- og oppgavefordeling på integreringsområdet skal beholdes, men at det bør vurderes om noen av IMDis oppgaver kan flyttes til de nye fylkeskommunene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere nærmere hvilke oppgaver som kan overføres fra IMDi til de nye fylkeskommunene.»

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen vil styrke det europapolitiske strategiarbeidet mellom stat og regionalt nivå, og at dette arbeidet skal systematiseres bedre. Når det kommer nye EU-initiativ for politikk og regelverk, vil fylkeskommunene involveres tidligere og mer aktivt i det europapolitiske arbeidet til departementene og etatene. Europapolitisk Forum skal reorganiseres slik at de nye fylkeskommunene blir godt representert i dialogen mellom regjeringen, kommunesektoren og Sametinget om europapolitiske spørsmål.

Flertallet viser også til at regjeringen, når de nye fylkeskommunene er etablert, vil gjennomgå arenaene der sentrale og regionale myndigheter møtes rundt internasjonale spørsmål, for å medvirke til å se de ulike arenaene i sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at Utenriksdepartementet ser for seg en mer aktiv rolle for de nye fylkeskommunene i europeisk samarbeid. Disse medlemmer deler denne vurderingen, men savner en konkretisering av hvilke nye ansvarsområder regionene kan motta i sammenheng med denne ambisjonen.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget deler regjeringens ambisjon om å øke fylkeskommunenes rolle i europeisk samarbeid, og ber derfor regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om hvordan regionene best kan settes i stand til å gjennomføre denne nye rollen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, ser på proposisjonen som fortsettelsen på en oppgaveoverføring fra stat til fylkeskommune.

Flertallet støtter forslaget om å nedsette et ekspertutvalg som kan se på videre oppgaveoverføring til regionene, etter behandlingen av denne proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ved tidligere stortingsbehandlinger har foreslått å overføre en rekke oppgaver til regionalt folkevalgt nivå. Disse medlemmer konstaterer at stortingsflertallet har stemt ned disse forslagene. I tillegg viser disse medlemmer til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener regionalt folkevalgt nivå skal beholde hovedoppgaver som videregående opplæring, tannhelse, fylkesveiene og kollektivtransport.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at oppgaver som i dag ligger hos regional stat/Fylkesmannen og som legger til rette for bruk av politisk skjønn, som hovedregel legges til regionalt folkevalgt nivå.»

«Stortinget ber regjeringen videreføre Innovasjon Norge med regionale styrer og regionalt medeierskap som i dag.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at regionalt folkevalgt nivå fortsatt skal ha ansvaret for videregående opplæring, og at det derfor ikke gjennomføres forsøk med overføring av denne oppgaven til kommunene.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for regionale virkemidler til styrking av desentralisert høyere utdanning.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det oppnevnes styremedlemmer med politisk kompetanse og lokal forankring i helseforetakene. Oppnevningen skal foregå i dialog med regionene.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at fordeling av skjønnsmidler fra Fylkesmannen til kommunene skal være en oppgave underlagt regionalt folkevalgt nivå. Fylkesmannen beholder skjønnsmidler knyttet til beredskap.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at forvaltningsoppgaver som i dag er lagt til Fylkesmannens miljøavdeling og landbruksavdeling, overføres til regionalt folkevalgt nivå.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti, leverer den mest omfattende nyorganiseringen av fylkeskommunene siden de først ble opprettet. Flertallet viser videre til at tidligere regjeringer verken har oppnådd en slik oppgaveoverføring eller en så omfattende reform som det flertallet her har kommet til enighet om.

Komiteens medlem fra Venstre mener regionreformen har vært et viktig steg i riktig retning, men viser samtidig til partiets stortingsvalgprogram hvor partiet går inn for at helseforetakene bør overføres til et nytt fylkeskommunalt nivå, i lag med flere oppgaver som i dag tilfaller de forskjellige direktoratene. Dette medlem er opptatt av at fylkeskommunen på lang sikt blir tilført flere av disse oppgavene, for å i større grad flytte makt ned til folkevalgte organer, i tråd med nærhetsprinsippet.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til viktigheten av at kompensasjonsordningen for fylkeskommunen videreføres, slik at de nye fylkeskommunene har de finansielle ressursene som kreves for å gjennomføre de nye oppgavene de blir tildelt. Disse medlemmer viser til behovet for et nytt inntektssystem for fylkeskommunene, i tråd med de nye strukturene og oppgavene som blir vedtatt gjennom regionreformen.

Komiteens medlem fra Senterpartiet mener fylkeskommunene bør gis et større ansvar innenfor det sosiale området. Det vises i denne sammenheng til forslag som ble fremmet i Innst. 377 S (2015–2016) om overføring av ansvaret for det statlige barnevernet gjennom Bufetat til fylkeskommunene, om overføring av ansvaret for de distriktspsykiatriske klinikkene – DPS – fra stat til fylkeskommunen og om at familievernet overføres fra stat til fylkeskommune.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede forslag om overføring av det statlige barnevernet gjennom Bufetat, de distriktspsykiatriske klinikkene og familievernet fra staten til fylkeskommunene.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at oppgaver som overføres fra Fylkesmannen, direktorat og annen regional stat til de nye regionene skal skje samtidig som de nye fylkeneskommunene opprettes, dvs. fra 1. januar 2020.

3.7 Statlig lokaliseringspolitikk

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, merker seg at regjeringen, i samarbeid med Venstre, har lagt opp til en ambisiøs omlokalisering og nyetablering av statlige arbeidsplasser utenfor Oslo. Flertallet forventer at regjeringen jobber videre med å sikre en jevnere spredning av statlige av arbeidsplasser i hele landet. Det er også viktig at regjeringen legger dette ønsket til grunn når framtidig lokalisering av nye statlige enheter blir besluttet. Flertallet ser det som særlig viktig at statlige arbeidsplasser også tilfaller landets mindre byer.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader og forslag fra sine respektive partier når det gjelder statlige arbeidsplasser i Innst. 300 S (2016–2017).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at lokalisering av statlig virksomhet ofte blir grunngitt med historiske forhold og hvilke preferanser som den enkelte virksomhet legger vekt på. Den store veksten i statlige arbeidsplasser kommer først og fremst gjennom utvidelse av eksisterende virksomheter. Tall fra Difi viser at Oslo har en sterk overvekt av statlige arbeidsplasser, 29,3 pst. eller 49 000 av de totalt 167 000 sysselsatte i staten. Veksten i den statlige sysselsettingen har etter 2013 vært større i Oslo enn i landet for øvrig. Dette viser at til tross for regjeringens vedtak om utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo, er virkningen beskjeden i forhold til den generelle utviklingen i lokalisering av arbeidsplasser.

Disse medlemmer viser til at statlig lokaliseringspolitikk ikke bare omfatter statlige virksomheter, men også virksomheter som finansieres gjennom statlige bidrag. Eksempler på dette er bl.a. private utdannings- og helseinstitusjoner, sosiale institusjoner, asylmottak og private kulturinstitusjoner. Selv om denne typen tiltak ikke vil være direkte underlagt statlige føringer for lokalisering, bør det i større grad sikres en geografisk spredning som ivaretar overordnede nasjonale behov. Eksempelvis vil en mer desentralisert etablering av asylmottak virke positivt både når det gjelder mulighet til integrering i trygge nærmiljøer og gi verdifull sysselsetting og stabil arbeidskraft.

Disse medlemmer mener målet må være å få en statlig lokaliseringspolitikk som er sentraliseringsdempende, ikke sentraliseringsfremmende.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, vil benytte fagkompetansen som finnes i forskjellige deler av landet for å sikre en mer balansert lokalisering av statlige arbeidsplasser. Spredning av kompetanse er et bidrag til å styrke kunnskapsmiljø utenfor de store byene. Flertallet viser til at det i perioden 2013–2016 er tatt avgjørelser om å flytte ut eller nyetablere mer enn dobbelt så mange statlige arbeidsplasser utenfor Oslo som under den rød-grønne regjeringen i årene 2009–2013. Dette er et viktig virkemiddel mot sentralisering utvist av tidligere rød-grønt styre.

3.8 Nordområdepolitikk

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, legger til grunn at regionreformen vil sikre de relevante fylkeskommunene en enda mer sentral rolle i utformingen og gjennomføringen av norsk nordområdepolitikk. Flertallet vil peke på at det nye fylket Troms/Finnmark står i en særstilling når det gjelder nordområdepolitikken, og i forholdet til Russland.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av Meld. St. 10 (2010–2011), jf. Innst. 433 S (2010–2011), om en kunnskapsinnhenting om virkninger og ringvirkninger av økt satsing på verdiskaping i Nord-Norge. Dette medlem viser til de klare anbefalingene i sluttrapporten og at det kreves samordnet innsats hvis dette store potensialet skal utløses. Dette medlem viser til egne forslag om å følge opp dette i Representantforslag 147 S (2016–2017).

3.9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, anerkjenner at reformen på sikt vil føre til stordriftsfordeler og en mer effektiv ressursbruk. Samtidig er det viktig at fylkeskommunene sikres tilstrekkelig finansiering til å håndtere sammenslåing på en god måte. Dette gjelder både kortsiktige og mer langsiktige kostnader. Flertallet forventer at regjeringen legger dette til grunn i arbeidet med kommende forslag til statsbudsjett.