Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre,
Peter Frølich, Guro Angell Gimse og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet,
Liv Gustavsen og Solveig Horne, fra Senterpartiet, Jenny Klinge
og Emilie Enger Mehl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide, viser
til at det finnes en rekke prinsipielle spørsmål knyttet til muligheten
for å få voldsoffererstatning for eldre forhold. Lovverket på området
er revidert en rekke ganger. Dette har i stor grad blitt gjort uten
at lovendringene har fått tilbakevirkende kraft.
Komiteen viser til at dette
også gjelder i saker som er gjenopptatt etter beslutning fra Gjenopptakelseskommisjonen,
og dom deretter er gitt til tiltaltes ugunst. At en dom etter behandling
i Gjenopptakelseskommisjonen er avgjort til tiltaltes ugunst, har
etter hva komiteen kjenner
til, bare skjedd i ett tilfelle. I Kristin-saken ble Kristin Juel
Johannessens foreldre tilkjent erstatning i lagmannsretten, men
erstatningen fra Kontoret for voldsoffererstatning ble langt lavere
enn hva tilfellet ville vært etter nåværende lovverk. Dette er en
viktig problemstilling komiteen tar
på alvor.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet mener Kristin-saken er et
eksempel på at dagens ordning for voldsoffererstatning kan slå urimelig
ut for eldre saker. Erstatningsrammen er hevet en rekke ganger de
senere årene. Disse
medlemmer er klar over at endringene i all hovedsak er gjort
uten tilbakevirkende kraft. Dette medfører at erstatningsrammen
i praksis varierer fra 200 000 kroner til 5,6 mill. kroner avhengig
av når et overgrep eller en voldshandling har blitt utført. Disse medlemmer har
forståelse for at mange ønsker et regelsett der det gis tilbakevirkende
kraft for nye endringer i erstatningsrammen.
Disse medlemmer viser til at
det er gode grunner for at de berørte i Kristin-saken bør få mulighet
til erstatning på bakgrunn av nye regler. Samtidig er det mange
ulike grupper av tidligere voldsofre som også står i samme situasjon. Disse medlemmer mener det
er nødvendig å se disse gruppene i sammenheng, og viser til at det
fort kan oppfattes minst like urimelig om man innfører regler om
tilbakevirkende kraft som kun gjelder for enkelte. Disse medlemmer mener et vedtak
i tråd med forslaget fra representantene fra Arbeiderpartiet vil
fremstå som en vilkårlig utvelgelse av én bestemt gruppe voldsofre.
Disse medlemmer er fornøyde
med at erstatningsrammen for voldsofre har økt flere ganger de siste årene.
Det er viktig å opprettholde prinsippet om at det er skadevolder,
i disse tilfellene voldsutøver eller overgriper, som er ansvarlig
for det økonomiske tapet til ofre og pårørende. Det er likevel slik
at skadevolder i mange tilfeller ikke har økonomiske midler til
å betale erstatning til voldsofrene. Disse medlemmer mener derfor
det er riktig at staten forskutterer denne erstatningen gjennom
voldsoffererstatningsordningen, for deretter å kreve inn disse pengene
fra skadevolder. Det er viktig at ofre for alvorlig kriminalitet
har muligheten til å sikre seg en kompensasjon, og at staten garanterer
for dette uavhengig av betalingsevne hos skadevolder. Samtidig representerer
ordningen med voldsoffererstatning et ikke ubetydelig kostnadsspørsmål,
særlig dersom ordningen skal gis tilbakevirkende kraft for alle grupper.
Dette er noe som det må tas høyde for i budsjettene.
Disse medlemmer viser til at
departementet for tiden behandler NOU 2016:9 «Rettferdig og forutsigbar
– voldsskadeerstatning». Utvalget anbefaler her at dagens øvre grense
på 60 G (5,6 mill. kroner) skal bestå, men gis tilbakevirkende kraft
for alle som søker om voldsoffererstatning etter at ny lov trer
i kraft. Disse medlemmer mener
departementet i denne sammenheng også bør vurdere hvordan saker
som allerede har blitt avgjort etter gammelt regelverk, kan få en
ny vurdering etter dagens erstatningsrammer.
Disse medlemmer mener forslaget
fra Arbeiderpartiet er vilkårlig i tillegg til at det ikke tar høyde
for at det pågår et større arbeid med dette i departementet, der
alle grupper og hensyn skal vurderes for å oppnå en mest mulig rettferdig
og forutsigbar voldsskadeerstatning.
Disse medlemmer vil også vise
til at Arbeiderpartiet satt i regjering under revisjonene av voldsoffererstatningsloven
i 2001, 2008, 2009 og 2012. Arbeiderpartiet har ikke vist noe ønske
om å utvide ordningen til forhold som ligger tilbake i tid. Lovendringen
i 2012 ga riktignok tilbakevirkende kraft for voldsofre som ble
utsatt for overgrep i 2011, men ikke for saker fra 2010 og bakover.
På tross av politisk uenighet og debatt rundt problemstillingen
om tilbakevirkning, har Arbeiderpartiet aldri tidligere signalisert
at de er positive til en slik endring. Disse medlemmer mener likevel
det er positivt at Arbeiderpartiet nå ser problemstillingene Høyre
og Fremskrittspartiet allerede har igangsatt prosesser for å løse,
blant annet gjennom utarbeidelsen av NOU 2016:9.
Disse medlemmer ser frem til
at arbeidet med oppfølgingen av utredningen raskt ferdigstilles,
og ønsker at regjeringen her ser de ulike voldsoffergruppene
i sammenheng for et mest mulig rettferdig og forutsigbart regelverk.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2016:9 komme
tilbake til Stortinget med en vurdering av behovet for å endre regelverket slik
at voldsoffererstatningsordningen omfatter voldsofre fra
eldre saker.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise
til at straffesaker kan gjenopptas etter beslutning fra Gjenopptakelseskommisjonen.
En rekke saker er blitt gjenopptatt siden kommisjonen startet sitt
arbeid i 2004, de fleste til gunst for tiltalte. Disse medlemmer vil videre
vise til at kun i ett tilfelle har saken vært til ugunst for tiltalte,
i saken som er kjent som Kristin-saken, hvor tiltalte ble dømt for
drapet på Kristin Juel Johannessen i 1999. Dom i gjenopptakelsessaken
falt i 2016, 17 år etter hendelsen. Gjerningsmannen soner nå en
straff på 13 år.
Disse medlemmer vil påpeke
at det vil kunne komme flere slike saker i fremtiden, selv om det
nok ikke vil bli snakk om mange saker.
Disse medlemmer mener at denne
saken er prinsipiell. Disse
medlemmer mener at den illustrerer, som den første
av sitt slag i Norge, at det er behov for endringer i regelverket
om voldsoffererstatning fordi dagens regelverk vil gi urimelige
utslag til ugunst for etterlatte i saker som denne. Dagens regelverk
fører til at etterlatte i saker som gjenopptas, som Kristin-saken, ikke
vil kunne få utbetalt den erstatningen domstolene tilkjenner dem.
Disse medlemmer viser til at
i Kristin-saken ble Kristin Juel Johannessens foreldre tilkjent
erstatning i lagmannsretten. Det ble så sendt krav om voldsoffererstatning
til Kontoret for voldsoffererstatning (KFV). Her ble kravet avslått
med henvisning til voldsoffererstatningsloven § 19. Bestemmelsen
har overgangsregler som innebærer at kapittel 2 i loven ikke kommer
til anvendelse for straffbare handlinger som har funnet sted før
lovens ikrafttredelse. Det avgjørende ble dermed tidspunktet for
når den skadevoldende handlingen fant sted, ikke tidspunktet for
domfellelse. Disse
medlemmer vil vise til at dette fikk den urimelige konsekvens
at Kristin Juel Johannessens foreldre ikke fikk tildelt voldsoffererstatning,
til tross for domstolens avgjørelse om at de hadde krav på erstatning.
Klageinstansen, Statens sivilrettsforvaltning, stadfestet KFVs vedtak.
Disse medlemmer mener det fremstår
som sterkt urimelig og ikke i tråd med grunnlaget for ordningen
med voldsoffererstatning at mennesker som har blitt offer for svikt
i politiets arbeid, og som har måttet vente i årevis for å få en
avklaring og domfellelse i datterens drapssak, skal frarøves muligheten
til å få utbetalt de pengene retten har tilkjent dem, fordi regelverket om
voldsoffererstatning ikke er tilpasset gjenopptakelsessakene. Det
må også anses å være i strid med den alminnelige rettsfølelsen. Disse medlemmer vil
understreke at det at staten forskutterer erstatningen, er et av
de bærende prinsippene for en statlig rettighetsordning for voldsofre.
Disse medlemmer mener man i
denne saken står overfor et hull i regelverket som må tettes igjen.
Dette vil kun gjelde et fåtall saker – kun gjenopptakelsessaker
som har fått et resultat til ugunst for tiltalte. Disse medlemmer vil understreke
hvor belastende det må være for etterlatte å vente i årevis på en
dom i en drapssak. Disse
medlemmer vil vise til at konsekvensene økonomisk, arbeidsmessig,
helsemessig osv. er store for personer som går gjennom dette. Disse medlemmer mener
det derfor er rimelig at det er domstidspunktet som skal gjelde,
slik forslaget beskriver.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet mener svaret fra justis- og beredskapsministeren
til komiteen av 24. januar 2018 (vedlagt) fremstår underlig. Disse medlemmer er
spørrende til om ministeren har forstått forslaget slik det er fremmet. Disse medlemmer er
uenige i at dette forslaget vil få de konsekvensene ministeren peker
på.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise
til utgangspunktet i erstatningsretten og til hva justiskomiteen
uttalte som begrunnelse for voldsoffererstatning Innst. S. nr. 171
(1975–1976) side 2:
«I en rettsstat som
Norge har samfunnet – etter komitéens mening – et overordnet ansvar
for at personer som uforskyldt blir utsatt for vold i forbindelse
med straffbare handlinger, i rimelig utstrekning blir holdt økonomisk
skadesløse.»
Disse medlemmer mener
argumentet om at loven er komplisert, ikke er et godt argument. Disse medlemmer mener
at forslaget om endring ikke vil komplisere, men nettopp klargjøre
situasjonen for gjenopptakelsessaker. Disse medlemmer mener at Kristin-saken
har vist at loven ikke har tatt høyde for erstatning i denne typen
saker.
Videre mener disse medlemmer at
argumentet om urimelighet for andre heller ikke er et godt argument. Disse medlemmer viser
til at det konstrueres et eksempel knyttet til en eventuell annen
drapssak på samme tidspunkt. Disse medlemmer mener dette ikke
blir riktig, og viser til at erstatningsutmålingen i Kristin-saken
nettopp er knyttet til den tiden som er gått siden drapet, både
oppreisningen og den rene erstatningen er basert på de 17 årene
siden Kristin ble drept. Disse medlemmer kjenner
godt til dommens innhold og viser til at på s. 9 i dommen skriver
lagmannsretten følgende:
«Ved utmålingen av
oppreisningen må det også tas i betraktning at det har tatt ekstraordinær
lang tid å oppklare forbrytelsen. Først 17 år etter drapet foreligger lagmannsrettens
dom. Det sentrale i denne sammenheng er imidlertid at foreldrene
over år har måttet leve med at drapet på datteren sto uoppklart.
Dette har utvilsomt vært en betydelig tilleggsbelastning.»
Disse medlemmer vil
vise til at i en ordinær straffesak – ikke gjenopptakelse – vil
man ta utgangspunkt i det man vet på det tidspunktet saken behandles. I
denne saken hadde man 17 år å vurdere erstatningen ut fra, derfor
den høye erstatningssummen – som hovedsakelig er knyttet til at
mor, far og søster hadde mye lavere krav grunnet at de klarte å
jobbe. Disse medlemmer mener
det derfor ikke blir noen urimelighet for andre saker. I de tilfeller
hvor man får dom i en ordinær straffesak, har man ikke den tilleggsbelastningen som
det her er utmålt oppreisning og erstatning for. Disse medlemmer mener det blir
en helt illusorisk prosess om fornærmede og etterlatte som de eneste
i saken ikke skal kunne forholde seg til når saken faktisk blir
behandlet og pådømt.
Disse medlemmer viser også
til at det nevnes fra justis- og beredskapsministeren i svaret til
komiteen at det ikke kan lønne seg å trenere en søknad om erstatning,
og at domstidspunktet kan variere ut fra når saken er ferdig etterforsket.
Også her mener disse
medlemmer dette ikke blir problematisk, da forslaget utelukkende
knytter seg til gjenopptakelsessaker.
Disse medlemmer mener det er
behov for å gi endringene i regelverket tilbakevirkende kraft. Dette
er også gjort tidligere, etter 22. juli-saken, da regelverket knyttet
til voldsoffererstatningen ble endret og gitt tilbakevirkende kraft
til gunst for dem som søkte erstatning.
Disse medlemmer vil understreke
at det at regelverket gis tilbakevirkende kraft, kun vil ha betydning for
én sak. Det vil ikke føre til store konsekvenser for samfunnet.
Derimot vil konsekvensene dersom man ikke gir regelverket tilbakevirkende
kraft, være betydelige og sterkt urimelige for dem det gjelder.
Disse medlemmer mener at ved
å gi regelverket tilbakevirkende kraft retter lovgiver opp den urimeligheten
som ligger i at dommen fra lagmannsretten i praksis ikke kan realiseres
og på mange måter fremstår som verdiløs. Disse medlemmer mener at slik
saken nå står, er den et tydelig eksempel på hvor stor forskjell
det kan være på å ha rett og å få rett.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet noterer seg at det pågår et større arbeid
i departementet med å gjennomgå reglene for voldsoffererstatning,
og ser frem til regjeringens oppfølging av NOU 2016:9 «Rettferdig
og forutsigbar – voldsskadeerstatning». Disse medlemmer er samtidig
enige med forslagsstillerne i behovet for en regelendring når det
gjelder tidspunktet som legges til grunn ved vurdering av voldsoffererstatning
i gjenopptakelsessaker, og at disse endringene gis tilbakevirkende
kraft.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer og foreta
de nødvendige forskriftsendringer slik at tidspunktet
som legges til grunn ved vurdering av voldsoffererstatning i gjenopptagelsessaker,
går fra å være tidspunktet for den skadevoldende handlingen til
tidspunktet for domfellelsen. Ved vurdering av tildeling av voldsoffererstatning
i gjenopptagelsessaker skal tidspunktet for den siste domfellelsen
legges til grunn. Regelverksendringene skal gis tilbakevirkende
kraft.»