9.1 Sammendrag
Det blir i proposisjonen
vist til at tenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF) set grenser
for kva krav ein kan stille til føretak som er etablerte i ein EØS-stat,
og statsborgarar i ein EØS-stat som tilbyr eller yter ei teneste mot
betaling. Artikkel 16 nr. 2 b i direktivet set opp eit generelt
forbod mot ordningar med løyve og obligatoriske registreringar for
mellombelse tenesteytarar.
Lov 19. juni 2009
nr. 103 om tjenestevirksomhet gjennomfører tenestedirektivet i norsk
rett. Lova fastslår mellom anna i § 9 at retten til å starte og
utøve tenesteverksemd ikkje kan gjerast avhengig av krav som direkte
eller indirekte fører til forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgarskap,
bustad eller etableringsstat. Det blir vidare fastslått i § 10 at
krav om løyve til å starte og utøve tenesteverksemd eller kriteria
for å gi løyve berre gjeld dersom ordninga med løyve eller kriteria
ikkje fører til forskjellsbehandling på grunnlag av statsborgarskap,
bustad eller etableringsstat, dersom ordninga er grunngitt ut frå
tvingande allmenne omsyn, og dersom ordninga er eigna og nødvendig
for å oppnå formålet med ordninga for løyve eller kriteria.
Departementet meiner
derfor at det kan vere vanskeleg å innføre ei rein føretaksgodkjenning
for landmålarføretak. Departementet foreslår som nemnt i punkt 5
ovanfor ei ordning med personleg autorisasjon.
Personleg autorisasjon
er ei ordning som har stor utbreiing i Europa. I dei fleste landa
i Europa som har ei slik autorisasjonsordning for landmålarar, må
rett nok også sjølve landmålarføretaket godkjennast.
Det er ikkje i strid
med EØS-avtalen å stille krav til utøvinga av bestemte yrke. Men
også når det gjeld personlege godkjenningsordningar, er Noreg forplikta
etter EØS-avtalen til å sikre at borgarar som er kvalifiserte til
å utøve eit yrke i ein EØS-stat, ikkje blir diskriminerte når dei
søkjer tilgang til eit regulert yrke i ein annan EØS-stat.
Etter EØS-avtalen
artikkel 30 med tilhøyrande direktiv (Europaparlaments- og rådsdirektiv
2005/36/EF og 2013/55/EU – yrkeskvalifikasjonsdirektiva) skal medlemslanda
leggje til rette for gjensidig godkjenning av diplom, eksamensbevis
og andre kvalifikasjonsbevis for å gjere det enklare å arbeide i
ein annan EØS-stat. Direktiv 2005/36/EF er teke inn i EØS-avtalen.
Direktiv 2013/55/EU er venta å bli teke inn i EØS-avtalen med det
første.
Yrkeskvalifikasjonsdirektivet
2005/36/EF er gjennomført i 28 forskrifter. Stortinget vedtok 7.
mars 2017 lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, jf. Prop. 139
L (2015–2016) og Innst. 190 L (2016–2017), som gjennomfører direktiva
2005/36/EF og 2013/55/EU i norsk rett. Lova er ikkje sett i verk.
Dei kvalifikasjonskrava
og den autorisasjonsordninga som no blir foreslått for landmålarar,
må tilpassast til dette regelverket, slik at det er i samsvar med EØS-avtalen.
For landmålarar frå andre EØS-statar vil det vere aktuelt å stille
krav om mellom anna kvalifikasjonsbevis, praksisperiode/yrkeserfaring,
kompetanseprøve og språkkunnskapar. Dette er vanleg også i andre europeiske
land.
Det er usikkert
når lova og forskrifta om godkjenning av yrkeskvalifikasjonar blir
sett i verk. Departementet har derfor funne det nødvendig å ta inn
ein heimel i matrikkellova om at dei nødvendige føresegnene kan
fastsetjast i forskrift, jf. § 38 sjette ledd i lovforslaget.
Forslaget frå departementet
føreset at kommunane skal kunne halde fram med oppmålingsforretningar
i konkurranse med private landmålarføretak. Kommunane må i så fall
leggje opp verksemda si slik at ho ikkje kjem i strid med forbodet
mot offentleg støtte til næringsverksemd etter artikkel 61 i EØS-avtalen.
Dersom den delen av den kommunale forvaltninga som skal drive oppmålingsverksemd,
får bruke infrastrukturen til kommunen i form av bygningar, utstyr
eller personale utan vederlag, vil dette kunne vere ei skjult subsidiering som
kan vere i strid med artikkel 61. Kommunen kan ikkje gi verksemda
urimelege konkurransefordelar i form av til dømes eksklusiv tilgang
til det tidlegare oppmålingsarkivet i kommunen. Kommunen må også
følgje marknadsaktørprinsippet, som mellom anna vil seie at det
må setjast krav til avkastning på kapital som blir nytta i den eininga
som utfører eigedomsoppmåling i konkurranse med private aktørar.
Kommunen bør mellom anna vurdere om aktiviteten knytt til eigedomsoppmåling,
bør skiljast ut i eit eige rettssubjekt som er underlagt allmenn
skatteplikt.
Dersom kommunen
driv verksemda si i reell konkurranse med private aktørar, vil det
ikkje vere noko til hinder for at kommunane tilbyr oppmåling på
lik linje med private landmålarføretak. EFTA sitt overvakingsorgan,
ESA, har stilt spørsmål om det generelle skattefritaket for m.a.
staten og kommunane er i strid med reglane om offentleg støtte når
desse organa driv økonomisk aktivitet, jf. omtale i Prop. 128 S
(2016–2017) Kommuneproposisjonen 2018 punkt 4.10.1. ESA har foreslått
at det blir innført eit krav om at aktivitetar som er å rekne som
økonomisk aktivitet, blir lagde i selskap som er skattepliktige,
og som kan gå konkurs. Regjeringa har, som nemnt i punkt 4.4, sett
ned ei ekstern arbeidsgruppe som skal greie ut og vurdere konkurranseforholdet mellom
offentleg og privat verksemd. Gruppa skal vurdere kva for tiltak
som er nødvendige etter EØS-avtalen, og kva for andre tiltak som
kan vere ønskjelege av omsyn til like konkurransevilkår og effektiv
ressursbruk m.m. Gruppa blir leidd av professor Erling Hjelmeng ved
Universitetet i Oslo. Resultatet av dette arbeidet kan verke inn
på korleis kommunane må innrette seg dersom dei ønskjer å tilby
oppmålingstenester i konkurranse med private aktørar.
2005-lova opna for
at enkeltkommunar kunne vedta at berre kommunen skulle kunne tilby
oppmåling i den aktuelle kommunen (kommunalt oppmålingsmonopol).
Departementet meiner i dag at ei slik ordning lett kan komme i strid
med retten til fri etablering i EØS-området, og vil ikkje tilrå
ei slik moglegheit.