Avdeling I – Alminnelige bestemmelser

Artikkel 8 – definisjoner: Bestemmelsen inneholder definisjoner av begreper som er relevante for annen del av avtalen, med unntak av avdeling III (trygdekoordinering). Det gis en definisjon for følgende begreper: «familiemedlem», «grensearbeider», «vertsstat», «arbeidsstat» og «rett til foreldreansvar». For EØS/EFTA-borgere betyr «vertsstaten» Storbritannia, under forutsetning av at borgeren har utøvet retten til fri bevegelighet før Storbritannias uttreden fra EU og fortsetter oppholdet deretter. For britiske borgere er vertsstaten på samme vilkår den EØS/EFTA-staten de har opphold i, og kun den.

Artikkel 9 – personkrets: Bestemmelsen angir personkretsen som omfattes av bestemmelsene i avtalens annen del avdeling I, II, og IV. For det første omfattes EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som har utøvet retten til fri bevegelighet før Storbritannias uttreden fra EU, og som fortsetter sitt opphold i vertsstaten. Tilsvarende omfattes grensearbeidere fra Storbritannia eller EØS/EFTA-statene som har utøvet retten til fri bevegelighet før Storbritannias uttreden fra EU. For det andre omfattes nærmere angitte familiemedlemmer. Framtidige familiemedlemmer, unntatt framtidige barn, er ikke omfattet av avtalen. Nasjonal lovgivning for tredjelandsborgere vil gjelde for personer som ikke er omfattet av avtalen, med mindre det senere inngås egne avtaler om dette.

Artikkel 10 – sammenhengende opphold: Bestemmelsen fastslår at en person som har hatt fravær fra vertsstaten på inntil seks måneder per år, likevel anses å ha sammenhengende opphold og dermed omfattes av personkretsen i artikkel 8 og 9. Personer som har varig oppholdsrett før Storbritannias uttreden fra EU, skal beholde denne retten ved fravær fra vertsstaten på inntil fem år.

Artikkel 11 – ikke-diskriminering: Bestemmelsen nedfeller et generelt prinsipp om ikke-diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet slik det er beskrevet i EØS-avtalen artikkel 4, for alle personer omfattet av artikkel 9.

Avdeling II – Rettigheter og plikter

Kapittel 1 Rettigheter i forbindelse med oppholdet, oppholdsdokumenter

Artikkel 12 – retten til opphold: Bestemmelsen angir de nærmere vilkårene for rett til fortsatt opphold etter Storbritannias uttreden fra EU for EØS/EFTA-borgere og britiske borgere, og deres familiemedlemmer. EØS/EFTA-borgere og britiske borgere skal ha rett til opphold i vertsstaten på de vilkår som følger av EØS-avtalen artikkel 28 og 31 og bestemmelser i fri bevegelighetsdirektivet (direktiv 2004/38/EF). Familiemedlemmer som er omfattet av avtalen, og som selv er EØS/EFTA-borgere eller britiske borgere, skal ha rett til opphold i vertsstaten på de vilkår som i dag gjelder for familiemedlemmer som er EØS-borgere etter fri bevegelighetsdirektivet. Familiemedlemmer som ikke er EØS/EFTA-borgere eller britiske borgere, skal ha rett til opphold på de vilkårene direktivet oppstiller for familiemedlemmer som er tredjelandsborgere. Vertsstaten kan ikke innføre andre begrensninger for rett til opphold enn de som følger av avtalen. Statene er ikke innrømmet noen skjønnsmargin ved anvendelsen av begrensninger eller vilkår i bestemmelsene, med mindre dette går i favør av personene det gjelder.

Artikkel 13 – retten til inn- og utreise: Bestemmelsen slår fast at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere med opphold i vertsstaten etter avtalen skal ha rett til ut- og innreise etter reglene i fri bevegelighetsdirektivet ved fremvisning av gyldig pass. I tillegg fastslås det at det ikke kan kreves visum for personer med dokumentert rett til opphold. Dersom vertsstaten oppstiller visumplikt for familiemedlemmer som slutter seg til borgeren etter Storbritannias uttreden, skal vertsstaten legge til rette for utstedelse av visum kostnadsfritt og gjennom hurtigprosedyrer.

Artikkel 14 – rett til varig opphold: Bestemmelsen fastslår at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere og deres familiemedlemmer får rett til varig opphold i henhold til avtalen, dersom de har hatt sammenhengende lovlig opphold etter EØS-avtalen i vertsstaten i en periode på fem år eller en periode som beskrevet i fri bevegelighetsdirektivets artikkel 17. Perioder med lovlig opphold eller arbeid før og etter Storbritannias uttreden fra EU skal legges sammen. Sammenhengende opphold skal vurderes i tråd med bestemmelser i direktivet. Fravær av lengre varighet kan også godtas, dersom dette skyldes obligatorisk militærtjeneste eller viktige årsaker som graviditet og fødsel, alvorlig sykdom, studier mv. Etter bestemmelsen vil varig oppholdsrett først opphøre ved fravær fra vertsstaten på mer enn fem sammenhengende år. På dette punktet gir bestemmelsen utvidede rettigheter til personer omfattet av avtalen sammenlignet med det som følger av fri bevegelighetsdirektivet.

Artikkel 15 – akkumulering av perioder: Bestemmelsen presiserer at perioder med lovlig opphold og arbeid før og etter Storbritannias uttreden fra EU skal slås sammen, slik at en person har rett til varig opphold når kravet til oppholdstid er oppfylt.

Artikkel 16 – status og endringer: Bestemmelsen fastsetter at rettigheter etter avtalen ikke skal påvirkes dersom personen skifter status, for eksempel mellom student og arbeidstaker. Imidlertid kan personer som har opphold som familiemedlemmer, ikke få status som person som omfattes av artikkel 9 bokstav a til d. Familiemedlemmer som er forsørget på tidspunktet for Storbritannias uttreden fra EU, skal opprettholde rettigheter etter avtalens avdeling II også etter at de ikke lenger er forsørget.

Artikkel 17 – utstedelse av oppholdsdokumenter: Bestemmelsen inneholder detaljerte regler om søknadsprosedyrer. Avtalepartene kan selv velge om de vil stille krav om at personer som er omfattet av avtalen, må fremme søknad om opphold og oppholdsdokumenter. Dersom staten ønsker en slik prosedyre, skal det settes en frist for å fremme søknad på minimum seks måneder etter dagen for Storbritannias uttreden fra EU, eller tre måneder etter ankomst dersom dette er senere i tid. Det skal umiddelbart utstedes bekreftelse på at søknad er levert. Søknadsprosedyrene skal være enkle. Det kan ikke avkreves høyere gebyr for utstedelse av oppholdsdokumenter enn for tilsvarende dokumenter til egne borgere. Personer som allerede har dokumentasjon på varig oppholdsrett, skal kunne bytte inn denne gratis. Videre oppstiller bestemmelsen detaljerte krav til hvilken dokumentasjon som kan kreves, veiledningsplikt, klageadgang og rettigheter under behandling av søknad og klage.

Artikkel 18 – begrensninger i retten til opphold: Bestemmelsen regulerer vertsstatens rett til å avvise, bortvise eller utvise en person som ellers fyller vilkårene for opphold etter avtalen. Bestemmelsen innebærer at handlinger som kan danne grunnlag for utvisning mv., foretatt før Storbritannias uttreden fra EU, skal vurderes etter reglene i fri bevegelighetsdirektivet, mens handlinger foretatt etter uttreden vurderes etter nasjonal lovgivning. Videre kan vertsstatene treffe nødvendige tiltak for å nekte, oppheve eller tilbakekalle en rettighet etter avtalens avdeling II ved misbruk av rettigheter eller bedrageri. Søkere kan i tillegg bortvises som følge av misbruk av rettigheter eller bedrageri før endelig dom er avsagt eller klageprosedyren er avsluttet, i henhold til reglene i fri bevegelighetsdirektivet.

Artikkel 19 – rettssikkerhetsgarantier og klageadgang: Bestemmelsen gir bestemmelser i fri bevegelighetsdirektivets tilsvarende anvendelse for enhver beslutning som begrenser retten til opphold for personer som er omfattet av avtalen, herunder ved tilbakekall.

Artikkel 20 – beslektede rettigheter: Bestemmelsen slår fast at familiemedlemmer til en borger av en EØS/EFTA-stat eller til en britisk borger som har oppholdsrett eller varig oppholdsrett, skal ha rett til å ta arbeid eller være selvstendig næringsdrivende i samsvar med artikkel 23 i fri bevegelighetsdirektivet. Retten gjelder uavhengig av familiemedlemmenes nasjonalitet.

Artikkel 21 – likebehandling: Bestemmelsen nedfeller en generell rett til likebehandling i samsvar med artikkel 24 i fri bevegelighetsdirektivet, slik at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere med rett til opphold skal behandles likt som vertsstatens borgere. Retten begrenses av de øvrige bestemmelsene i avtalen. Vertsstaten har ingen plikt til å tildele rett til sosial hjelp ved opphold inntil tre måneder. Før personen innvilges varig oppholdsrett, har vertsstaten heller ingen plikt til å tilby studiestøtte til andre enn arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer.

Kapittel 2 Rettigheter for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende

Artikkel 22 – arbeidstakeres rettigheter: Bestemmelsen fastslår at arbeidstakere i vertsstaten og grensearbeidere i arbeidsstaten etter Storbritannias uttreden fra EU skal opprettholde rettigheter etter EØS-avtalen artikkel 28 og forordning (EU) nr. 492/2011 om fri bevegelighet for arbeidstakere. Det omfatter blant annet retten til ikke å bli forskjellsbehandlet på grunnlag av nasjonalitet når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeids- og ansettelsesvilkår, rett til å ta faktisk tilbudt arbeid og rett til likebehandling når det gjelder arbeids- og ansettelsesvilkår. Det omfatter også rett til utdanningsstøtte på like vilkår som norske borgere. Artikkel 22 viderefører kun eksisterende rettigheter og gir ingen nye rettigheter. I likhet med etter EØS-avtalen artikkel 28 nr. 3 og 4 kan nasjonale tiltak legge restriksjoner på den frie bevegeligheten hvis tiltaket er begrunnet i hensynet til offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen. I tillegg er det i rettspraksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen utviklet en lære om at restriksjoner på nærmere vilkår kan begrunnes i tvingende allmenne hensyn. Bestemmelsen gjelder heller ikke for stillinger i den offentlige administrasjon. Det følger av henvisningen til EØS-avtalen artikkel 28 nr. 4.

Det gis videre regler om rett til inn- og utreise fra arbeidsstaten for grensearbeidere i samsvar med reglene for rett til utreise og innreise i avtalen artikkel 13. Grensearbeiderne som er omfattet av bestemmelsen, skal også beholde de rettighetene de hadde som arbeidstakere etter fri bevegelighetsdirektivet artikkel 7 nr. 3.

Artikkel 23 – selvstendig næringsdrivendes rettigheter: Det følger av bestemmelsen at selvstendig næringsdrivende i vertsstaten og grensearbeidere i arbeidsstaten også etter Storbritannias uttreden fra EU skal nyte godt av rettighetene som garanteres i EØS-avtalen artikkel 31 (om etableringsretten) og 124 (om kapitalanbringelse). Rettighetene inkluderer den selvstendige næringsdrivendes rett til å starte og utøve aktiviteter som selvstendig næringsdrivende, og til å starte og drive en virksomhet på tilsvarende vilkår som vertsstaten har satt for sine egne borgere. Rettighetene etter avtalen gjelder kun for fysiske personer.

Artikkel 24 – utstedelse av dokumentasjon for grensearbeidere: Bestemmelsen fastsetter at arbeidsstaten kan kreve at grensearbeidere søker om dokumentasjon som gir dem rettigheter etter avtalen. Hvis arbeidsstaten oppstiller et slikt krav, skal grensearbeidere ha en rett til å få utstedt et slikt dokument. Inntil søknaden er endelig avgjort, skal de fastsatte rettighetene fortsette å gjelde.

Kapittel 3 Yrkeskvalifikasjoner

Artikkel 25 – godkjente yrkeskvalifikasjoner: Bestemmelsen slår fast at EØS/EFTA-borgere og britiske borgere med yrkeskvalifikasjoner som allerede er godkjent, skal beholde godkjenningen og retten til å utøve yrket i vertsstaten også etter at Storbritannia trer ut av EU. Dette gjelder godkjenning etter etableringsreglene i avdeling III i yrkeskvalifikasjonsdirektivet (direktiv 2005/36/EF), etter advokatdirektivet (direktiv 98/5/EF) artikkel 10 nr. 1 og 3, og etter revisjonsdirektivet (direktiv 2006/43/EF) artikkel 14. Videre gjelder det yrkesutøvere som har fått godkjent kvalifikasjoner fra tredjeland etter reglene i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 3 nr. 3, delvis adgang til yrkesvirksomhet etter yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 4f og etter reglene for europeisk profesjonskort for etablering. Retten gjelder også for familiemedlemmer.

Artikkel 26 – pågående prosedyrer: Bestemmelsen regulerer behandling av søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner som er innkommet, men ikke ferdigbehandlet, på tidspunktet Storbritannia trer ut av EU. Bestemmelsen gjelder kun søknader om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra personer som ønsker å etablere seg innenfor et lovregulert yrke i vertsstaten. Bestemmelsen angir hvilke regler som fortsatt skal gjelde for behandlingen av slike innkomne søknader. Familiemedlemmer fra tredjeland omfattes ikke av bestemmelsen. Det slås videre fast at Storbritannia og EØS/EFTA-statene skal iverksette nødvendige tiltak som følge av at Storbritannia ved sin uttreden mister tilgang til ulike EU-systemer for informasjonsutveksling, slik at søknader omfattet av bestemmelsen kan ferdigbehandles.

Artikkel 27 – administrativt samarbeid: Bestemmelsen fastslår at britiske myndigheter og myndigheter i EØS/EFTA-statene skal samarbeide ved behandlingen av søknader som dekkes av reglene i artikkel 26. Det kan gjelde utveksling av opplysninger, blant annet om ilagte disiplinære eller strafferettslige sanksjoner, eller andre alvorlige omstendigheter som kan ha konsekvenser for utøvelsen av yrket.

Avdeling III – Koordinering av trygdeytelser

Artikkel 28 – personkrets: Bestemmelsen angir personkretsen som er omfattet av avdeling III i avtalen om koordinering av trygdeytelser. For det første omfattes EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som har utøvet retten til fri bevegelighet før Storbritannias uttreden fra EU, og som umiddelbart forut for uttreden er trygdedekket i hhv. Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat. Det samme gjelder EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som er bosatt i hhv. Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat og omfattet av lovgivningen i hhv. en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia umiddelbart forut for Storbritannias uttreden fra EU. EØS/EFTA-borgere og britiske borgere som ikke omfattes av disse bestemmelsene, men som utøver yrkesaktivitet i hhv. Storbritannia eller en EØS/EFTA-stat ved Storbritannias uttreden, og som er trygdedekket i hhv. en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia, er også omfattet. Videre er statsløse og flyktninger som er bosatt i en EØS/EFTA-stat eller Storbritannia, i hovedsak omfattet av avtalen hvis de er i en av situasjonene beskrevet over.

Alle disse persongruppene skal være omfattet så lenge de fortsatt, og uten avbrudd, befinner seg i en av de situasjonene som er beskrevet over, som involverer både en EØS/EFTA-stat og Storbritannia på samme tid. Videre er personer som ikke (lenger) er omfattet av bestemmelsene nevnt ovenfor, og deres familiemedlemmer og etterlatte, likevel dekket dersom de er omfattet av personkretsen beskrevet i artikkel 9 så lenge de har oppholdsrett eller arbeidstillatelse i vertsstaten etter avtalen artikkel 12, 22 og 23.

Artikkel 29 – regler for koordinering av trygdeytelser: Bestemmelsen fastsetter at bestemmelsene i EØS-avtalen artikkel 29, forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger og forordning (EF) nr. 987/2009 om fastsettelse av nærmere regler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger gjelder for personer som er omfattet av avtalen avdeling III. Videre skal avtalepartene ta hensyn til beslutninger og rekommandasjoner fra Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger. Bestemmelsen innebærer at trygdeforordningene gjelder fullt ut for den personkretsen som er omfattet av avtalen.

Artikkel 30 – særlige situasjoner: Bestemmelsen gir enkelte rettigheter til personer som ikke dekkes av artikkel 28. Bestemmelsen omfatter personer som tidligere har vært i en grenseoverskridende situasjon, men som ikke lenger er det på tidspunktet for Storbritannias uttreden fra EU. Artikkel 30 skal sikre eksisterende og fremtidige rettigheter basert på tidligere trygdeperioder, perioder med yrkesaktivitet og botidsperioder. Personer som dekkes av denne bestemmelsen, skal kunne påberope seg sammenlegging av trygdeperioder, arbeidsperioder med mer. Bestemmelsen sikrer også at pasienter som har påbegynt behandling i Storbritannia eller i en EØS/EFTA-stat eller anmodet om tillatelse til å gjennomføre en planlagt helsebehandling før Storbritannias uttreden fra EU, får fullført den aktuelle behandlingen og dekket utgiftene.

Artikkel 31 – tilbakebetaling, innkreving og motregning: Det følger av bestemmelsen at reglene i forordning (EF) nr. 883/2004 og forordning (EF) nr. 987/2009 om tilbakebetaling, innkreving og motregning fortsatt kommer til anvendelse for personer som ikke er omfattet av artikkel 28, dersom tilfellet oppsto før Storbritannias uttreden fra EU. Videre kommer bestemmelsene fortsatt til anvendelse dersom tilfellet oppsto etter Storbritannias uttreden, og gjelder personer som var omfattet av artikkel 28 eller 30 da tilfellet oppsto.

Artikkel 32 – oppdatering av relevant regelverk: Bestemmelsen fastsetter prosedyrer som sikrer at oppdateringer og endringer av trygdeforordningene blir tatt inn i avtalen. Hovedregelen er at dersom trygdeforordningene blir oppdatert eller endret etter Storbritannias uttreden fra EU, og endringsrettsakten er inntatt i EØS-avtalen, skal Felleskomiteen vurdere hvorvidt det skal treffes en tilsvarende beslutning om å endre del II av vedlegget til avtalen. Det følger av bestemmelsen at trygdeforordningene skal anvendes med de tilpasningene som følger av del III av vedlegget til avtalen. Hvis Storbritannia gjør endringer i sin nasjonale lovgivning av betydning for del III i vedlegget, skal Storbritannia så snart som mulig informere EØS/EFTA-statene. Bestemmelsen fastsetter videre at ved anvendelsen av denne avtalen skal beslutninger og rekommandasjoner fra Den administrative kommisjon anses å omfatte de beslutninger og rekommandasjoner som er listet opp i del I i vedlegget. Felleskomiteen kan endre vedlegget slik at nye beslutninger eller rekommandasjoner fra Den administrative kommisjon som er inntatt i EØS-avtalen, oppføres på listen i del I.

Artikkel 33 – revisjon av avdeling III: Bestemmelsen pålegger partene i fellesskap innenfor rammene av Felleskomiteen å jevnlig gjennomgå bestemmelsene i avtalens avdeling III. Felleskomiteen skal i den forbindelse vurdere hvorvidt avtalens avdeling III fortsatt er den mest egnede måten å sikre trygdekoordinering for den aktuelle personkretsen, eller om denne delen av avtalen bør endres eller erstattes.

Avdeling IV – Øvrige bestemmelser

Artikkel 34 – publisitet: Bestemmelsen pålegger EØS/EFTA-statene og Storbritannia å gi informasjon om rettigheter og plikter til borgere som omfattes av avtalen, blant annet gjennom kampanjer i egnede kanaler.

Artikkel 35 – mer gunstige bestemmelser: Det slås fast at avtalens bestemmelser ikke skal påvirke nasjonal regulering i vertsstaten som er mer gunstig for borgeren enn den som følger av avtalen. Denne artikkelen gjelder ikke for avdeling III om koordinering av trygdeytelser.

Artikkel 36 – livslangt vern: Bestemmelsen slår fast at borgere som har rettigheter etter avtalens annen del, skal beholde disse livet ut, med mindre de ikke lenger oppfyller vilkårene beskrevet i avtalen.

Avdeling I – Institusjonelle bestemmelser

Artikkel 37 – Felleskomité: Bestemmelsen etablerer en felleskomité bestående av representanter fra hver av avtalepartene. Felleskomiteen skal være ansvarlig for å overvåke gjennomføringen av avtalen. Felleskomiteen skal fastsette sine egne saksbehandlingsregler. Komiteen kan opprette de underkomiteer og arbeidsgrupper som den anser nødvendig for å bistå komiteen med å gjennomføre de pålagte oppgaver. Komiteen skal møtes ved forespørsel fra en av avtalepartene, men minst én gang i året. Ved forespørsel fra en av partene skal komiteen møtes så snart som mulig, men senest 45 dager etter at forespørselen er mottatt. Komiteen skal utarbeide en årlig rapport om hvordan avtalen fungerer.

Artikkel 38 – beslutninger og anbefalinger: Felleskomiteen har kompetanse til å fatte beslutning på alle områder som avtalen fastsetter, og kan gi anbefalinger til partene. Beslutninger fattet av Felleskomiteen skal være bindende for partene når de trer i kraft, og partene skal gjennomføre dem. Dersom en beslutning fra Felleskomiteen kan bli bindende for en part først etter at nasjonale rettslige krav er oppfylt, skal beslutningen tre i kraft for den staten på den første dag i den andre måneden etter den datoen staten meddeler depositaren at de interne kravene er oppfylt, med mindre noe annet er avtalt. Felleskomiteen treffer sine beslutninger og anbefalinger ved enstemmighet.

Avdeling II – Tvisteløsning

Artikkel 39 – samarbeid: Bestemmelsen fastslår at partene til enhver tid skal søke å bli enige om fortolkningen og anvendelsen av avtalen, og skal gjennom gjensidig samarbeid og konsultasjon forsøke å komme til en gjensidig akseptabel løsning i enhver sak som kan påvirke avtalens funksjon.

Artikkel 40 – tvisteløsning: Enhver part kan når som helst bringe en tvist om tolkning eller anvendelse av avtalen inn for Felleskomiteen. Felleskomiteen skal forsøke å løse tvisten. All nødvendig informasjon skal forelegges Felleskomiteen slik at den kan foreta grundige undersøkelser, med sikte på å finne en akseptabel løsning. Felleskomiteen skal undersøke alle muligheter for å opprettholde avtalens gode funksjon. Felleskomiteen kan løse tvisten ved en beslutning.

Avdeling IV – Sluttbestemmelser

Artikkel 41 – vedlegg: Avtalens vedlegg utgjør en integrert del av avtalen.

Artikkel 42 – originalspråk og depositar: Bestemmelsen fastslår at avtalen er utarbeidet i én original på engelsk. Norge skal være depositar for avtalen.

Artikkel 43 – ikrafttredelse og midlertidig anvendelse: Bestemmelsen slår fast at avtalen skal godkjennes i overensstemmelse med partenes respektive internrettslige krav. Avtalen skal bare tre i kraft hvis det ikke foreligger noen utmeldingsavtale mellom Storbritannia og EU etter artikkel 50 i traktaten om Den europeiske union som dekker borgernes rettigheter. Avtalen trer i kraft, i relasjon til de partene som har godkjent avtalen, den dagen Storbritannia trer ut av EU, forutsatt at Storbritannia og minst én EØS/EFTA-stat har deponert sine godkjenningsdokumenter. Avtalen åpner for at den kan anvendes midlertidig for de partene som har meddelt at midlertidig anvendelse er mulig.

Regjeringens vurdering

Utkastet til avtale sikrer at norske statsborgere som har utøvd retten til fri bevegelighet før Storbritannias uttreden fra EU, og deres familiemedlemmer, skal opprettholde rettigheter i Storbritannia for seg og sin familie. Tilsvarende rettigheter gis til britiske borgere og deres familiemedlemmer i Norge. Inngåelse av avtalen vil medføre at persongruppen beholder rettigheter til blant annet opphold, arbeid og etablering, trygdekoordinering som i dag følger av EØS-avtalen. Det anses som positivt med en folkerettslig regulering av videreføring av disse borgernes rettigheter gjennom en avtale. Dette gir norske statsborgere og deres familiemedlemmer som omfattes av avtalen, en avklart og sikker situasjon i Storbritannia som ikke vil kunne endres gjennom senere nasjonal lovgivning. Det anses videre som positivt at britiske borgere og deres familiemedlemmer får klarhet og sikkerhet rundt sine rettigheter i Norge.

Da gjennomføringen av avtalen krever lovendringer, og den anses som en sak av særlig stor viktighet, er Stortingets samtykke til inngåelse av avtalen nødvendig etter Grunnloven § 26 annet ledd.