Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre,
Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen,
fra Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal og Morten Wold, fra Senterpartiet,
Olav Urbø, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård,
fra Venstre, Grunde Almeland, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn
Gleditsch Lossius, viser til representantforslaget om likelønn.
Det ble avholdt åpen høring om representantforslaget i komiteen 31. januar
2019.
Komiteen stiller seg bak forslagsstillernes
intensjon om å utjevne kjønnsbaserte lønnsforskjeller i norsk arbeidsliv.
Komiteen viser til likestillings-
og diskrimineringsloven § 34, hvor lik lønn for likt arbeid er lovfestet. Videre
har den som mistenker lønnsdiskriminering, rett til å kreve opplysninger
om lønnen til den hen sammenligner seg med, jf. § 32. Etter § 26
har arbeidsgiver plikt til å arbeide for likestilling, bl.a. når
det gjelder lønn. Partene i arbeidslivet har en sentral rolle i
arbeidet med likelønn i gjennomføringen av lønnsoppgjørene. I samarbeid
med myndighetene følges arbeidet med lønnslikestilling opp i relevante
utvalg og råd.
Komiteen viser til at regjeringen
har hatt ute på høring et forslag om å styrke aktivitets- og redegjørelsesplikten
på likestillingsområdet. Forslaget inneholder blant annet en lovpålagt
plikt til å gjennomføre lønnskartlegging fordelt på kjønn. En slik
lønnskartlegging vil kunne være med på å gi et bedre kunnskapsgrunnlag knyttet
til likelønnsutfordringer. Dette forslaget vil komiteen komme tilbake
til i en senere sak.
Komitéens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
er enige med forslagsstillerne i viktigheten av lik lønn for likt
arbeid. Flertallet deler ambisjonen
om å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ytterligere
og vil jobbe for et mindre kjønnsdelt arbeidsliv. Tall fra SSB viser
at en viktig årsak til vedvarende lønnsforskjeller mellom kvinner
og menn er at kvinner oftere velger lavt betalte yrker, mens menn
velger yrker med høyere lønn. I tillegg jobber flere kvinner enn
menn deltid, noe som kan bidra til svakere karriereutvikling.
Flertallet mener det allerede
framgår tydelig av dagens lovverk at lik lønn skal fastsettes for
likt arbeid, og at det ikke kan diskrimineres på bakgrunn av kjønn eller
andre grunnlag ved lønnsfastsettelse. Politikerne og partene i arbeidslivet
har ansvar for å sørge for at regelverket blir fulgt, og flertallet vil understreke trepartssamarbeidets
rolle i å sikre likestilling i arbeidslivet. Flertallet mener også at et
viktig grep for å redusere lønnsforskjellene mellom kjønnene er
å gjøre arbeidsgivere mer bevisst sitt ansvar. Når det kommer til
å motvirke lønnsforskjeller i samme bransje, vil en styrking av
aktivitets- og redegjørelsesplikten være et godt virkemiddel, og flertallet er
glade for at regjeringen foreslår nettopp dette. Å pålegge virksomheter
å kartlegge lønnsforskjeller fordelt på kjønn vil synliggjøre forskjellene
der de finnes, og gjøre det lettere å iverksette målrettede tiltak.
Flertallet vil også trekke
fram en annen utfordring som særlig rammer kvinner i arbeidslivet,
nemlig seksuell trakassering. Metoo-avsløringene viste hvor stort
og alvorlig omfanget av uønsket seksuell oppmerksomhet var. Det
er usikkert hva slik ukultur kan bety for kvinners yrkesvalg og
-deltakelse, men flertallet understreker
at det er avgjørende at folk føler seg trygge på utdanningsstedet
og arbeidsplassen sin. Det er nødvendig dersom begge kjønn skal
ha reelle valg og muligheter i utdanning og karriere. Flertallet er
derfor glade for at regjeringen vil opprette et lavterskeltilbud
for mennesker som har opplevd seksuell trakassering, slik det framgår
av Granavolden-erklæringen.
Flertallet viser til at regjeringen
har et bredt og pågående arbeid for å forebygge kjønnsdelte utdannings-
og yrkesvalg. At begge kjønn er representert i hele spekteret av
yrker, er viktig for å sikre reduserte lønnsforskjeller, gode rollemodeller,
rekruttering, ulike perspektiver og representasjon. Det er allerede
nedsatt et UngIDag-utvalg for å få unge til å velge yrker som bryter med
de tradisjonelle kjønnsmønstrene. Videre støtter flertallet regjeringens plan
om å fremme en strategi for å bidra til et mer likestilt utdannings-
og arbeidsmarked. En slik helhetlig tilnærming vil være et godt
utgangspunkt for å forsterke arbeidet for et likestilt arbeidsliv.
Flertallet viser til høringen,
hvor flere instanser pekte på at problemet med kjønnsdelte yrkesvalg
ikke bare er lønnsforskjellene i seg selv, men hvordan vi tradisjonelt
verdsetter arbeid. Det er fortsatt slik at det som regnes som «tradisjonelle
kvinneyrker», gjerne har lavere status og et lavere lønnsnivå enn
de tradisjonelt mannsdominerte yrkene. Derfor støtter flertallet regjeringens
arbeid med programmer som skal bidra til at flere kvinner velger
yrker som i dag er mannsdominerte, og at flere menn velger jobber
i kvinnedominerte bransjer, som blant annet «Menn i helse» og «Jenter
og teknologi». Det er særlig viktig at flere menn velger yrker innenfor
helse- og omsorgssektoren som i dag er kvinnedominerte, fordi de
skal jobbe med sårbare pasienter og brukere av begge kjønn, og de
ansatte bør representere befolkningen.
Flertallet mener regjeringens
arbeid med de ovennevnte tiltakene er et godt utgangspunkt for å
redusere lønnsforskjellene mellom menn og kvinner i norsk arbeidsliv.
Samtidig mener flertallet at
forslagene fra medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti har en svært
usikker kostnadsramme, er lite treffsikre og sannsynligvis vil ha
begrenset effekt. Flertallet vil derfor
ikke støtte representantforslaget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet peker på at likestilling ikke
kommer av seg selv, men krever målrettet politisk innsats over tid,
skal man oppnå ønskede resultater.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at det er arbeidslivets parter
som forhandler lønninger, men at politikken kan støtte opp under
arbeidet for likelønn på flere måter: ved å støtte opp under det
organiserte arbeidslivet og arbeid til alle, gjennom arbeidslivspolitikken,
herunder en sterk og god arbeidsmiljølov, gjennom utdanningspolitikken, familie-
og likestillingspolitikken og den helhetlige fordelingspolitikken.
Innføring av skatteklasse 2, økning i kontantstøtte, bortfall av
tiltak mot ufrivillig deltid, økning i adgangen til midlertidige
ansettelser samt den generelle skjeve fordelingsprofilen i regjeringens skattepolitikk
er politikk som til sammen virker negativt på kjønnsbalansen.
Disse medlemmer viser til at
arbeidsinntekt er den viktigste måten å forsørge seg på. Det skal
lønne seg å jobbe. At alle skal kunne forsørge seg selv, er grunnleggende
for likestilling.
Disse medlemmer peker på at
arbeidslivet er en arena hvor vi fortsatt har store uløste likestillingsutfordringer.
Til tross for et relativt høyt nivå av likestilling i det norske
samfunnet er det norske arbeidsmarkedet svært kjønnsdelt. På tross
av innsats over år har vi ikke klart å utligne likelønnsgapet mellom
kvinner og menn. Disse
medlemmer viser til at målet er et arbeidsliv uten systematiske
lønnsforskjeller mellom kjønnene.
Disse medlemmer mener at likelønn
er en av de aller viktigste forutsetningene for reell likestilling.
Disse medlemmer ser utfordringene
med et kjønnsdelt arbeidsmarked og viser til at det fortsatt er systematiske
kjønnsforskjeller i det norske arbeidsmarkedet. Kvinner jobber i
større grad deltid, innehar sjeldnere lederposisjoner, har lavere
inntekt og høyere sykefravær og uførhet, og det er store kjønnsforskjeller
etter både sektor, bransje og stillingskategori. Det kjønnsdelte
arbeidsmarkedet henger i stor grad sammen med kjønnsdelte utdanningsvalg.
Disse medlemmer påpeker at
kampen for likelønn er et politisk ansvar, men at det også er et
ansvar for partene i arbeidslivet. Disse medlemmer viser til den
norske modellen og at lønnsdannelsen skal skje gjennom frie forhandlinger
mellom partene i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
Skjeie-utvalget samt regjeringen Stoltenberg foreslo etablering
av et trepartsprogram for likestilling i arbeidslivet. Disse medlemmer viser
til at det er etablert en arbeidsgruppe for likestilling som er
underlagt Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd, men at denne arbeidsgruppen ikke
rår over noen virkemidler og i praksis er en møteplass for informasjons-
og meningsutveksling og ikke en arena for reelt trepartssamarbeid. Disse medlemmer mener
det bør komme på plass et reelt trepartsprogram som et nødvendig
og effektivt virkemiddel for å komme videre med å løse likestillingsutfordringene
i arbeidslivet. Disse
medlemmer mener at store samfunnsutfordringer best løses innenfor
rammene av nettopp trepartssamarbeidet.
Disse medlemmer vil ikke svekke
det norske systemet for lønnsdannelse og støtter forslaget om utredning
av en likelønnsstandard og sertifiseringsordning, etter modell fra
Island, under forutsetning av at partene i arbeidslivet selv ønsker
å utrede dette.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på
bakgrunn av dette et alternativ til forslag 2 i representantforslaget:
«Stortinget
ber regjeringen starte et eget trepartsprogram for økt likestilling
sammen med partene i arbeidslivet, som skal få årlige midler over statsbudsjettet.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til
at likestillingskampen på flere viktige områder har vunnet fram
med å legge til rette for kvinners deltagelse i arbeidslivet og
et mer likestilte foreldreskap, for eksempel gjennom å innføre en
lovfestet rett til barnehage, gode foreldrepermisjonsordninger og
økt fedrekvote ved fødsler. Likestillingsloven har gradvis blitt
styrket og slår dessuten fast at kjønnsbaserte lønnsforskjeller
i arbeidslivet er forbudt. Disse medlemmer vil vise til at
Norge er nummer to i verden på likestilling, ifølge «Global Gender
Gap Report 2017», etter Island, men foran de andre nordiske landene.
Rapporten måler kjønnsforskjeller innen blant annet økonomiske muligheter,
politikk og helse.
Dette til tross,
har vi fortsatt et svært kjønnsdelt utdannings- og arbeidsmarked
og urimelige lønnsforskjeller basert på kjønn. I underkategorien
«Lik lønn for likt arbeid» viser rapporten nemlig at Norge interessant nok
er nede på en 14. plass, slått av blant andre Island og Finland,
men kanskje mer overraskende også av land som Rwanda, Guinea, Burundi
og Malaysia. Totalt sett gjør Norge det godt sammenlignet med andre
land, men i eget land går det sakte. Kvinners andel av menns lønn
har krøpet sakte oppover, og færre kvinner arbeider deltid enn før.
Men selv om kjønnsforskjellene har jevnet seg noe ut med årene,
er det fremdeles mange sider ved arbeidslivet som har likestillingsutfordringer.
Disse medlemmer vil vise til
Statistisk sentralbyrås likestillingsindikatorer, som viser at arbeidsmarkedet
i Norge fremdeles er svært kjønnsdelt. Andelen kvinner som jobber
deltid, er fortsatt stor sammenliknet med menn. Selv om andelen
kvinner som jobber deltid, har gått noe ned de siste ti årene, er
Norge, med 37 prosent av sysselsatte kvinner i deltidsarbeid, blant landene
i Norden med størst andel deltidsarbeidende kvinner. Det har betydning
for lønna. Deltidsarbeid gir kvinnene lavere inntekt, mindre økonomisk
selvstendighet, lavere pensjon, en skjevfordeling av arbeid hjemme
og ute, mindre innflytelse på arbeidsplassen og færre muligheter
til faglig utvikling. I gjennomsnitt tjener kvinner 87 kroner for
hver 100-lapp menn tjener, uavhengig av hvorvidt man jobber heltid
eller deltid. Disse
medlemmer vil dessuten vise til at kvinner og menn i stor
grad jobber innenfor ulike sektorer og næringer, noe som bidrar
til ulik lønn blant kvinner og menn.
Disse medlemmer viser til at
noe av forklaringen på lønnsgapet mellom kvinner og menn ligger
i de store forskjellene i lønnsnivå mellom offentlig og privat sektor.
Systematiske lønnsforskjeller mellom kvinnedominerte yrker i offentlig
sektor og mannsdominerte yrker i privat sektor bidrar til ulik status
og omtales ofte også som verdsettingsdiskriminering av kvinners
arbeid. Mens menn etter høyere utdanning på lavere nivå (inntil
fire år) i stor grad arbeider i det private næringsliv som ingeniører,
teknikere eller salgsrepresentanter, arbeider kvinner med tilsvarende
utdanningsnivå oftere i offentlig sektor som sosionomer, barnehagelærere
eller sykepleiere. Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning
er lønnsgapet størst.
Disse medlemmer mener dette
viser at kvinneyrker fortsatt har lavere status enn de mannsdominerte
yrkene. Kvinner tjener mindre enn menn, og langt flere kvinner enn
menn jobber deltid. Flere kvinnedominerte arbeidsplasser er utsatt
for kommersialisering. Mange kvinnedominerte arbeidsplasser har
dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Disse medlemmer vil understreke
at likelønnsutfordringene er forskjellige og må løses med ulike
tiltak. Kvinner i arbeidslivet er ikke en enhetlig gruppe. Om en
skal få bukt med alle sider av den systematiske lønnsdiskrimineringen
av kvinner i Norge i dag, mener disse medlemmer at tiltak for
likelønn må omfatte både lavlønnsløft og heving av lønnen for kvinnedominerte
yrkesgrupper med høyere utdanning.
På denne
bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede hvordan en likelønnsstandard og sertifiseringsordning,
etter modell av Island, kan innføres i Norge, og målet er å sørge
for at både private selskaper og offentlige institusjoner innfører
tiltak som reduserer de gjenstående lønnsforskjellene mellom kjønnene.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen ta initiativ til et partssamarbeid med partene i
arbeidslivet, som innen 1. oktober 2019 får i oppdrag å levere løsninger
for likelønn, inkludert en mulig likelønnspott i offentlig sektor,
tiltak for økt heltid og tiltak for å motvirke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.»
«Stortinget
ber regjeringen på bakgrunn av partssamarbeidet om løsninger for
likelønn komme tilbake til Stortinget ved første anledning med en
forpliktende opptrappingsplan for likelønn, inkludert forslag til
finansiering.»