Det vises til brev av 19. februar 2019 hvor det bes om min vurdering av Dokument 8:78 S (2018-2019) med et representantforslag om at utdanningen av legespesialister skal svare til helsetjenestens behov fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe,Marit Knutsdatter Strand, Willfred Nordlund og Siv Mossleth.

Forslagsstillerne ønsker at regjeringen snarest oppretter 200 nye stillinger for LIS1-leger. Forslagstillerne ønsker også at regjeringen utreder en ordning der et visst antall av de nye stillingene kobles til såkalte ALIS-stillinger for leger. Forslagsstillerne ønsker videre en oversikt over omfanget av såkalte postleger i sykehusene, herunder tiltak som kan sørge for at arbeidsoppgavene som disse utfører i framtiden kan utføres av LIS1-leger.

I brevet redegjør representantene for bakgrunnen for sine forslag. Som kjent foreligger nå Helsedirektoratets nye vurdering av dimensjonering av LIS1-stillingene, et utredningsarbeid som er foretatt på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Jeg merker meg at de presenterte forslagene har innholdsmessig likhet med forslagene som nylig er fremmet og er til vurdering i departementet. Mine foreløpige kommentarer til de presenterte forslagene følger i det videre.

Til forslagets punkt 1: "Oppretting av 200 nye stillinger for LIS1-leger"

Helse- og omsorgsdepartementet ga i 2018 Helsedirektoratet i oppdrag å kartlegge behovet for LIS1-legestillinger i helse- og omsorgstjenestene i Norge. Direktoratet overleverte sin kartlegging nå i januar 2019. Direktoratet tilråder at antallet stillinger økes på noe sikt med 200, samt at det enten blir gjennomført, eller vurderes å gjennomføre, en rekke ulike tiltak som kan bidra til at flere leger kan få gjennomført LIS1. Tilrådningen skiller seg vesentlig fra direktoratet tilråding om samme sak fra 2014. Direktoratet frarådet da en økning av stillingsantallet, og vurderte da på bakgrunn av analyser av framtidig behov at antallet stillinger heller burde reduseres. Direktoratets tilråding ble ikke fulgt opp av departementet, og antallet stillinger ble videreført.

Det er flere årsaker til at direktoratet vurderer at situasjonen er noe annerledes i 2019 enn i 2014:

1. Det har vært høyere vekst i antallet legestillinger i tjenestene de siste årene enn forutsatt.

2. Flere blir nødt til å å fullføre LIS1 når overgangsordninger for EØS-utdannede leger opphører.

3. Det har kommet nye krav som krever spesialisering i allmennmedisin for leger i kommunale helse- og omsorgstjenester.

4. Tilstrømningen av spesialister fra utlandet er redusert.

5. Det har vært en stor økning i søkere til stillinger.

6. Det er behov for å styrke rekrutteringen til henholdsvis allmennmedisin, sårbare spesialiteter, og områder med rekrutteringsutfordringer.

LIS1-stillingene utgjør nå første del av legenes spesialistutdanning. Det er derfor viktig at dimensjoneringen og innretningen på stillingene er i tråd med tjenestenes behov, også med hensyn til legespesialister. Direktoratets tilrådninger innebærer både økning av antallet stillinger og ulike tiltak som kan bidra til at flere leger kan få gjennomført første del av spesialistutdanningen. Dette siste er en god og nødvendig tilnærming. Direktoratets kartlegging viser også at det er store ressursbehov og kostnader relatert til hver enkelt stilling. Det er derfor nødvendig å vurdere ulike grep utover kun mulig oppretting av nye stillinger når direktoratet nå har vurdert at det er behov for at flere leger får fullført LIS1.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er behov for å øke antallet stillinger og gi flere leger mulighet til å kunne fullføre LIS1. Regjeringen har i Granavolden-plattformen gjort det klart at antallet LIS1-stillinger skal økes. Samtidig må en slik økning skje på en bærekraftig måte, og vi må blant annet være trygge på at tjenestene har tilstrekkelig kapasitet til å kunne veilede LIS1-legene. Vi må vurdere om det finnes andre måter å oppnå målsetningen på. Direktoratets kartlegging er et viktig utgangspunkt for å vurdere hvordan vi kan gjøre dette. Departementet vurderer for tiden tilrådningene til direktoratet og vil følge opp disse på egnet måte.

Til forslagets punkt 2: Koble LIS1-stillinger til såkalte ALIS-løp for leger

Det er i dag utfordringer med å sikre rekruttering til fastlegestillinger/-avtaler, spesielt i distriktskommuner og til allmennmedisinske oppgaver i kommunene. En partssammensatt arbeidsgruppe nedsatt av trepartssamarbeidet (staten, Legeforeningen og KS), har beregnet at det kan være behov for om lag 500 nye allmennleger årlig. Situasjonen gjør det nødvendig å vurdere tiltak som kan bidra til at flere nyutdannede leger i enn i dag velger å spesialisere seg innen allmennmedisin.

En av tilrådningene i direktoratets kartlegging av behovet for LIS1-leger er relatert til rekruttering av leger til allmennmedisin. Tilrådningen innebærer forslag om oppretting av noen såkalt "øremerkede" utdanningsstillinger koblet til allmennmedisin (ref. ALIS-avtaler).

Jeg er kjent med at det har vært gode erfaringer med prosjektene ALIS-Vest og ALIS-Nord. På linje med forslagsstillerne mener jeg det er det relevant å vurdere om en slik mulig kobling kan være et tiltak som kan bidra til å forbedre rekrutteringen av leger til fastlegeordningen. Dette vil bli vurdert i forbindelse med departementets oppfølging av direktoratets foreliggende rapport..

Til forslagets punkt 3: Oversikt over omfanget av såkalte postleger i sykehusene, og tiltak som kan sørge for at arbeidsoppgavene som disse utfører i framtiden kan utføres av LIS1-leger.

Som jeg tidligere har omtalt i svar på skriftlig spørsmål fra Stortinget i vinter (spørsmål nr. 632 fra representanten Kjerhol), er hovedregelen for LIS1-stillinger er at det skal ansettes i stillingene som er utlyst for dette formålet. Disse stillingene skal gi grunnlag for å oppnå læringsmål i samsvar med det systemet som er etablert for dette. Utover LIS1-stillinger ansettes det i mange ulike ordinære tidsavgrensede LIS1-vikariater i sykehusene. Dette skyldes blant annet ferieavvikling, svangerskap og sykefravær. I tillegg kan det være behov for å opprette særskilte tilpassede ordninger for å dekke opp for fravær (eksempelvis relatert til forskningsoppgaver), og i noen tilfeller avgrensede legetjenester på områder med kapasitetsutfordringer som ikke er koblet til spesialiseringsløp for LIS1. Den sistnevnte gruppen vikariater har jeg fått forståelse for at benevnes som "postleger".

Det foreligger ikke en enhetlig oversikt på nasjonalt nivå over mangfoldet av ulike vikariater og engasjementer i norske sykehus, som også er noe dynamisk og i endring. Informasjon er tidligere innhentet fra regionale helseforetak om deres oversikt over forekomsten av vikariater som ikke er direkte knyttet til LIS1-stillinger. Det samlede inntrykket er at omfanget synes beskjedent i form av kortvarige vikariater i sykehusene for å dekke opp for ulike utfordringer som beskrevet ovenfor. I tillegg er slike stillinger til dels i avdelinger hvor LIS1-legene ikke jobber eller som ikke er direkte knyttet til LIS1-stillinger. Jeg er ellers oppmerksom på problemstillingen, og vil avslutningsvis vise til at det vurderes ulike aktuelle tiltak for å bidra til at flere leger kan få gjennomført LIS1.