Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og lederen Erlend
Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Eirik Faret Sakariassen, fra Venstre, Terje Breivik,
og fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser
til at arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010 og erstattet rehabiliteringspenger,
attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Intensjonen var at
den nye ytelsen skulle ha samme målgruppe som de tre forutgående
ytelsene, men at tidligere og tettere oppfølging og færre venteperioder skulle
føre til kortere stønadsperioder i forhold til tidligere ordninger.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser til at formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt
for medlemmer mens de får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet
tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde
arbeid. Sammenslåingen skulle bidra til å vri ressursbruken fra
stønadsforvaltning til avklaring og oppfølging, og å snu fokuset
fra hvilken inntektssikring den enkelte har rett på, til arbeidsmuligheter
og hvilke tiltak og tjenester den enkelte har behov for. Innføring av
én ytelse skulle styrke den arbeidsrettede innsatsen gjennom å frigi
ressurser til en tettere og mer tilpasset oppfølging. Endringene
skulle legge til rette for en raskere avklaring, og maksimal stønadsperiode
ble satt til fire år.
Flertallet viser til at det
var et vilkår for rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad
at helseproblemer var hovedårsaken til at arbeidsevnen var nedsatt.
Dette kravet ble ikke gjort gjeldende for arbeidsavklaringspenger,
og flere grupper har derfor kommet inn på ordningen med arbeidsavklaringspenger uten
forutgående helseproblemer. I Sintefs evaluering av hvordan arbeidsavklaringspenger
fungerer som ytelse og ordning ble det pekt på at flere grupper
enn de som tidligere mottok rehabiliteringspenger, attførings-penger
og tidsbegrenset uførestønad har kommet inn i den nye ordningen,
som unge uten arbeidserfaring, rusmiddelbrukere og innvandrere med
svak norskkompetanse. Sintef mente at dersom disse ikke mottok arbeidsavklaringspenger,
ville de vært sosialhjelpsmottakere, deltakere i kvalifiseringsprogrammet
eller vært uten egen inntekt. Analyser fra Arbeids- og velferdsdirektoratet
av tilgangen til arbeidsavklaringspenger bekrefter Sintefs funn
av at ordningen har åpnet for nye grupper mottakere i forhold til
de tre forutgående ytelsene.
Flertallet viser til at ved
gjennomgangen av ordningen for arbeidsavklaringspenger i 2016 var
hovedbildet at overgangen til arbeid ikke hadde økt og at samlet varighet
med arbeidsavklaringspenger ikke var blitt redusert sammenliknet
med de tre tidligere ytelsene.
Flertallet viser til at av
de som startet å motta arbeidsavklaringspenger i 2016, mottok i
underkant av 60 pst. sykepenger to måneder tidligere. Om lag 25
pst. var to måneder tidligere registrert uten arbeid. De øvrige var
personer som to måneder tidligere ikke var registrert som brukere
av de statlige Nav-tjenestene, og omfattet deltakere som hadde avsluttet
kvalifiseringsprogrammet, personer som har vært i utdanning, selvstendig
næringsdrivende eller hjemmeværende.
Flertallet viser til at både
Sintef, Fafo og Schreiner stiller spørsmål ved om arbeidsavklaringspenger
er en hensiktsmessig ordning for mange i den nye, fremvoksende mottakergruppen,
særlig ungdom som er i en gråsone mellom arbeidsledighet og helseproblemer.
Flertallet viser til at med
Prop. 74 L (2016–2017) Endringer i folketrygdloven mv. (arbeidsavklaringspenger
og tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak mv.) foreslo regjeringen
derfor endringer som ville gi en smalere inngang til ordningen,
at det ble lagt til rette for et strammere stønadsløp og økte arbeidsinsentiver. Sammen
med iverksatte tiltak for å styrke og målrette det arbeidsrettede
tilbudet i Arbeids- og velferdsetaten var målet å gi en raskere
avklaring av stønadsmottakers arbeidsevne og økt overgang til arbeid.
Flertallet viser til at regjeringens
mål er at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Innretningene
på ulike velferdsordninger og ytelser er avgjørende for om disse
bidrar til økt arbeidsdeltakelse. Risikoen for ikke å komme tilbake
til arbeid øker med varigheten av fraværet. Derfor er det viktig
at ulike ordninger treffer de gruppene ordningene var tiltenkt,
og at disse ikke utvides og dermed uthules gjennom praksis over
tid, noe som vil vanskeliggjøre arbeidet med å hjelpe de ordningene
var tiltenkt enten inn i eller tilbake til arbeidslivet eller til
varig uføreytelse. Dette er viktig for å sikre riktig oppfølging,
og viktig for å beholde integriteten og tilliten til våre felles
velferdsordninger.
Flertallet viser til at ved
gjennomgangen av ordningen for arbeidsavklaringspenger i 2016 var
hovedbildet at overgangen til arbeid ikke hadde økt og at samlet varighet
med arbeidsavklaringspenger ikke var blitt redusert i tråd med målsettingen.
Samtidig var det klart at flere grupper enn de som kvalifiserte
til de tidligere ytelsene hadde kommet inn på ordningen.
Regjeringen la derfor
31. mars 2017 frem Prop. 74 L (2016–2017) om endringer i regelverket
for arbeidsavklaringspenger (AAP). Endringene har som mål å sikre raskere
oppfølging og avklaring av arbeidsevnen, deretter overgang til arbeid
og aktivitet eller til uføretrygd.
Flertallet understreker at
arbeidsavklaringspenger har vært og skal være en tidsbegrenset,
midlertidig ordning. Evalueringene av ordningen viste at den maksimale
perioden på fire år for arbeidsavklaring ikke ble utnyttet godt
nok. Av de som hadde rett til arbeidsavklaringspenger i desember
2016, hadde 19 pst. mottatt ytelsen lenger enn fire år. Av dem som
hadde mottatt ytelsen lenger enn fem år, hadde 46 pst. fått ytelsen
konvertert fra en av de tre tidligere ytelsene. Praksis tydet på at
unntakene var i ferd med å bli regelen, og at for mange gikk for
lenge uten å få oppfølging eller avklaring. Tallene viste at det
særlig var de unge som mottok ytelsen lenger enn fire år. I høringene
i forbindelse med endringene som ble foreslått i 2017, gikk blant
annet de fleste kommunene, Nav-kontorene, Spekter, Virke, YS, KS,
Akademikerne, Den norske legeforening og NHO, inn for å redusere
maksimal varighet til tre år, men med ulike unntaksbestemmelser.
Flertallet viser til at det
var et behov for å avklare unntaksbestemmelsene for å sørge for
bedre likebehandling av tilfeller som gis unntak og lette saksbehandlingen
for Arbeids- og velferdsetaten. Det kan fortsatt gis unntak der
stønadsperioden med arbeidsavklaringspenger kan forlenges i inntil
to år der sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til at mottakerens
arbeidsevne ikke er avklart mot arbeid eller uføretrygd. Ved at det
stilles vilkår om at sykdom, skade eller lyte er hovedårsak til
at arbeidsevnen ikke er avklart, utelukkes andre grunner til at
arbeidsevnen ikke er avklart, som for eksempel sosiale grunner eller
manglende medvirkning fra mottaker. Unntaksmuligheten ivaretar godt
de som ikke kan forventes å bli ferdig avklart, der bruker har vært
forhindret fra å delta i arbeidsrettede tiltak som følge av langvarig
medisinsk utredning og behandling. Unntak kan også gis i inntil
to år for mottakere som deltar på opplæringstiltak. Det er i disse
tilfellene ikke krav til at sykdom, skade eller lyte er hovedårsak
til at arbeidsevnen ikke er avklart.
Flertallet viser til at det
ved endringene ble fastholdt at det ikke var sykdommen eller helsetilstanden
i seg selv som skulle styre retten til ytelsen, men konsekvensene
av den nedsatte arbeidsevnen. Dersom sykdom, skade eller lyte ikke
er en vesentlig medvirkende årsak til nedsatt arbeidsevne, som for
eksempel mestringsproblemer, arbeidsledighet, økonomiske eller sosiale
problemer, skal ikke dette gi rett til arbeidsavklaringspenger.
Flertallet viser til at tettere
oppfølging skal gi raskere avklaring til enten arbeid eller uføretrygd.
Økt saksbehandlingsinnsats i Nav har ført til at flere søknader om
uføretrygd har blitt behandlet i 2018 enn i 2017, og flere mottakere
av arbeidsavklaringspenger har blitt avklart til uføretrygd. I desember
2017 var det totalt 20 700 personer som mottok AAP ut over ordinær
periode, mens dette falt til 8 800 i desember 2018. Mens antallet
som har gått over på sosialstønad har vært henholdsvis 7 600, 7 400
og 7 700 i årene 2015 til 2017, så steg det til 10 800 for 2018,
en klar økning fra årene før regelendringen ble iverksatt 1. januar
2018. Reduksjonen i ordinær periode fra 4 til 3 år, og maksgrense
på inntil to år for forlengelse har så langt ikke hatt effekt. Flertallet mener
imidlertid det er viktig å se utviklingen over noe tid før det trekkes
konklusjoner om hvorvidt endringen har hatt ønsket effekt eller
ikke.
Flertallet mener det er nødvendig
med et bredt spekter av virkemidler for å nå målet om flere i arbeid
og færre på helserelaterte ytelser. I Meld. St. 33 (2015–2016) ble
det varslet bredere fagmiljøer på Nav-kontorene og mer myndige Nav-kontor,
et mer fleksibelt tiltakssystem som gir større rom for de faglige
vurderingene til Nav-veiledere og ny ungdomsinnsats som erstattet
fragmenterte garantiordninger for unge. Likeledes har det vært bevilget
midler til et forsterket samarbeid mellom Nav og næringslivet, for
lettere å fremskaffe tilbud om arbeid. Det er inngått en ny IA-avtale
med partene i arbeidslivet, som nå er blitt generell og treffer
hele arbeidslivet med utprøving av nye virkemidler. Regjeringens
inkluderingsdugnad har ambisiøse mål om å inkludere flere i arbeid,
der partene i arbeidslivet også samarbeider. NHO og Nav har etablert
et nytt samarbeidsprosjekt kalt «Vi inkluderer». I prosjektet deltar også
arbeidsgiverorganisasjonene Virke, Spekter og KS og arbeidstakerorganisasjonene
LO, Akademikerne, YS og Unio. Prosjektet ledes av Arbeids- og velferdsdirektoratet
og skal prøves ut i Vestland, Trøndelag og Oslo.
Regjeringen har
satt seg høye ambisjoner for et mer inkluderende arbeidsliv, og
har satt som mål at 5 pst. av alle nyansatte i staten skal ha nedsatt
funksjonsevne eller «hull i CV-en». Nytt Nav-tilbud skal gjøre det
enklere for statlige virksomheter å nå det ambisiøse målet, og nylig
gikk forslag til endringer i forskrift om arbeidsmarkedstiltak på
høring, med sikte på å øke bruken av lønnstilskudd og sikre god
arbeidsrettet opplæring som arbeidsmarkedet etterspør.
Flertallet viser til at endringene
i AAP også innebar flere utvidelser. For å gi mer trygghet i overgangen
til arbeid kan nå mottaker arbeide inntil 80 pst. i tolv måneder
uten å miste retten til arbeidsavklaringspenger, mot tidligere maksimum
seks måneder. Utvidelsene innebar også mulighet for å motta AAP
som arbeidssøker i seks måneder mot tidligere begrensning på tre
måneder. Oppfølgingen av mottakerne ble videre styrket gjennom en
lovfesting av rett til oppfølging hver gang et arbeidsrettet tiltak
eller medisinsk behandling er gjennomført.
Flertallet tilrår at representantforslagene
ikke vedtas.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til brev
fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 9. april 2019 med spørsmål
om dokumentasjon på flertallets påstander, også fremsatt i Stortingets
høring i saken, om at flere grupper uten forutgående helseproblemer
har kommet inn på ordningen med arbeidsavklaringspenger, herunder
unge uten arbeidserfaring, rusmisbrukere, innvandrere med svake
norskkunnskaper og husmødre uten yrkeserfaring. Det ble også spurt
om hvilken hjemmel som i så fall var brukt.
Det vises til statsrådens
svarbrev av 3. mai 2019, som henviser til Sintefs evaluering av
arbeidsavklaringsordningen og til analyser fra Nav, og der statsråden
konkluderer med følgende:
«Analysene peker
imidlertid ikke på at personer som ikke tilfredsstiller inngangskriteriene
har fått innvilget arbeidsavklaringspenger. Det foreligger således heller
ingen statistikk over antall personer som eventuelt har fått innvilget
arbeidsavklaringspenger uten å tilfredsstille inngangskriteriet
om helseproblemer.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at formålet med arbeidsavklaringspenger var en raskere avklaring,
ikke bare til arbeid, men også til trygd. Det vises i den forbindelse
til Innst. O. nr. 28 (2008–2009), side 7–8, jf. Ot. prp. nr. 4 (2008–2009)
om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger
og aktivitetsplaner):
«En ny tidsbegrenset
ytelse i folketrygdloven skal gi mottakerne økonomisk trygghet og
legge til rette for at flere raskere skal komme tilbake i arbeid
eller i arbeidsrettet aktivitet. Det skal tydeliggjøres hvilke rettigheter og
plikter brukerne har. Det er lagt vekt på forenkling av regelverket.
Sammenslåingen av de tidligere ytelsene legger til rette for at
Arbeids- og velferdsetaten skal kunne bruke mer ressurser på relevant
og arbeidsrettet oppfølging av hver enkelt bruker, og mindre ressurser på
å avgjøre hvilken livsoppholdsytelse den enkelte kvalifiserer til.
Forslaget skal medvirke til tidligere og tettere oppfølging av mottakeren.
I de tilfeller hvor arbeid ikke er et alternativ skal det gis en
rask avklaring i forhold til eventuell rett til varig uførestønad.»
En sammenslåing
av de tidligere ordningene – medisinsk rehabilitering, yrkesmessig
attføring og tidsbegrenset uførepensjon – var ett av tiltakene som
skulle bidra til å realisere intensjonen med Nav-reformen. Det skulle
ikke lenger være paragrafen i folketrygdloven den enkelte var inne
på, som skulle bestemme hvilke tiltak som kunne brukes i en avklaring
til arbeid eller til trygd. Utgangspunktet skulle være en vurdering
basert på den enkeltes situasjon, muligheter og ønsker. Alle statlige
og kommunale tiltak skulle kunne stilles til disposisjon for brukere
på arbeidsavklaring, dette i motsetning til de tidligere ordningene,
der det var stønaden, ikke brukerens behov, som bestemte hvilke
tiltak som kunne settes inn. Under yrkesmessig attføring var dette
primært arbeidsrettede tiltak. Under medisinsk rehabilitering var det
medisinske tiltak, mens de på midlertidig uførepensjon ikke hadde
krav på tiltak i det hele tatt. For dem uten rettigheter i trygden
var alternativet sosialhjelp, der eventuelle tiltak varierte etter
bostedskommune.
Arbeidsavklaringspenger
innebar en forenkling av regelverket og en enklere saksbehandling.
Tre ordninger ble til én, og alle tilgjengelige tiltak skulle kunne
benyttes i avklaring av den enkelte, i tråd med Nav-reformens intensjon
om økt vekt på den enkeltes muligheter, mer bruk av skjønn og mindre
vekt på de begrensningene som lå i det tidligere til dels rigide
regelverket. Inngangskriteriene til ordningen var at man hadde rettigheter
i trygden, og at arbeidsevnen på grunn av sykdom, skade eller lyte
var nedsatt med minst halvparten. I den vurderingen skulle det tas
hensyn til forhold knyttet til den enkeltes situasjon, som alder,
helse, interesser, lokalt arbeidsmarked mv. Det skulle legges mer
vekt på skjønn. Beslutninger om midlertidige ytelser skulle tas
i førstelinjen.
For dem som sto
uten rettigheter i trygden, og som sto i fare for å kunne bli langtids
sosialhjelpsmottakere, ble det i lov om sosiale tjenester i arbeids-
og velferdsetaten etablert et kvalifiseringsprogram, med forhøyet stønad
og et innhold bygd etter samme lest som i ordningen med arbeidsavklaringspenger,
basert på tilsvarende individuelle planer med tett oppfølging.
Disse medlemmer viser for
øvrig til Representantforslag 85 S (2018–2019) for en nærmere beskrivelse av
intensjonene med Nav-reformen og med innføringen av arbeidsavklaringspengene.
Ved Stortingets behandling av Meld. St. 33 (2015–2016) Nav i en
ny tid – for arbeid og aktivitet, fremgår det tydelig at målet med
arbeidsavklaringspengeordningen, raskere avklaring til arbeid eller
trygd, ikke er oppfylt. I nevnte melding ble «myndige Nav-kontor»
vist til som et viktig tiltak.
Disse medlemmer viser til
regjeringens og stortingsflertallets innstramminger i arbeidsavklaringspengeordningen
med virkning fra 1. januar 2018, og vil særlig fremheve de sterke
innstrammingene som nå er gjort i mulighetene for individuell forlengelse.
En slik innstramming av mulighetene for forlengelse av perioden på
arbeidsavklaringspenger er i strid med prinsippet om økt bruk av
skjønn etter en individuell vurdering. Det samme gjelder den interne
innstrammingen i ordningen, som skjedde i Nav allerede med nytt
rundskriv av 26. juni 2016, og som førte til mindre rom for skjønn basert
på lokale forhold av betydning for konsekvensene av sykdom, skade
eller lyte i det enkelte tilfellet. Begge typer innstramminger bryter
i tillegg med prinsippet om «myndige Nav-kontor».
Disse medlemmer viser videre
til at innstrammingene i arbeidsavklaringspengeordningen umiddelbart
fikk store konsekvenser for brukerne. I løpet av 2018 ble antall
mottakere av arbeidsavklaring redusert med hele 16 700 personer,
en reduksjon som også kom overraskende på Nav selv. Samtidig viser
statistikken at den kraftige nedgangen startet allerede etter de
interne innstrammingene i 2016. Nedgangen skyldes først og fremst
innstrammingen i mulighetene til forlengelse av perioden med arbeidsavklaringspenger.
Nav var dessuten ikke forberedt på de nye og strammere reglene for forlengelse.
Flere hundre personer mistet stønaden uten forutgående varsel og
uten avklaring til verken arbeid eller trygd. De ble i stedet stående
uten inntekt fra den ene dagen til den andre og uten muligheter
til å fullføre den planen de hadde for avklaring til arbeid eller trygd.
Konsekvensene er brutte avklaringsløp som kunne ført til arbeid,
samtidig som de nektes å søke uføretrygd på grunn av manglende fullført
avklaring.
Disse medlemmer viser til
at dette foreløpig kun gjelder dem med vedtak om arbeidsavklaringspenger
etter den tidligere varighetsbestemmelsen på fire år. Disse medlemmer frykter
at vi bare ser toppen av et isfjell, som slår sterkere inn når personer
med vedtak etter de nye og strengere varighetsbestemmelsene på tre år,
har gått perioden ut. Disse
medlemmer minner om inngangskriteriet til arbeidsavklaringspengeordningen,
som er sykdom, skade eller lyte, der kravene også er skjerpet. Mange
av dem dette gjelder, er avhengige av lange løp i helsevesenet.
Mange har uklare diagnoser, mange venter på å få stilt en diagnose.
Mange står på venteliste for oppfølging. Disse medlemmer viser til
at slike forhold, før regjeringen Solbergs innstramming i 2016 og
regjeringens og stortingsflertallets innstramming i 2017, ga grunnlag
for forlengelse, på lik linje med manglende oppfølging fra Nav.
Det er nå fjernet som begrunnelse for forlengelse. Disse medlemmer viser til
Dokument 15:1481 (2018–2019) med spørsmål fra Arbeiderpartiet om
praktiseringen av § 12-7 i folketrygdloven om krav til varigheten
av nedsatt inntektsevne før man kan søke og få innvilget uføretrygd.
Spørsmålet ble stilt med bakgrunn i brukerhenvendelser, blant annet
fra ME-pasienter og andre med ulike utmattelsesdiagnoser, som har
vist til et varighetskrav på sju år som begrunnelse for avslag på
uføretrygd, og at mange med slike lidelser også før innstrammingene
i arbeidsavklaringspengene ble henvist til sosialhjelp eller privat
forsørging. Disse
medlemmer viser til statsrådens svar, der det fremgår at direktoratet viser
til at:
«i henhold til praksis
har varighetskravet utviklet seg til et syvårskrav».
Disse medlemmer stiller seg
undrende til at slike saksbehandlingsregler kan utvikles administrativt, all
den tid Stortinget har forutsatt at det skal gjøres en individuell
vurdering av den enkeltes situasjon. Disse medlemmer viser i denne
forbindelse også til forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti i Innst. 49 S (2016–2017) til Meld. St. 33 (2015–2016)
Nav i en ny tid, sålydende:
«Stortinget ber
regjeringen snarest iverksette et arbeid for å kartlegge hvilke
interne mekanismer i arbeids- og velferdsetaten som har bremset
eller hindret den forventede gjennomføringen av Nav-reformen, slik
at det nå blir fortgang i gjennomføringen.»
Disse medlemmer viser videre
til debatten om nevnte melding i Stortinget. Det siterte forslaget
ble der nærmere begrunnet fra Arbeiderpartiets side. Et av spørsmålene
som ble reist, var hvordan det kunne ha seg at det etter at Stortinget
hadde vedtatt en ordning med arbeidsavklaringspenger, der alle tiltak
skulle være tilgjengelige for den enkelte etter behov, er innført
fire kategorier av AAP-brukere som er bestemmende for hvilke arbeidsrettede
tiltak den enkelte kan få: standard innsats, situasjonsbestemt innsats,
særlig tilpasset innsats og varig tilpasset innsats (jf. Meld. St.
33 (2015–2016), faktaboks side 42. Disse medlemmer mener at dette
er nok et eksempel på at det lages nye regler uten stortingsbehandling,
på samme måte som den ovennevnte «syv-årsregelen» for å kunne søke
uføretrygd. Intensjonen med arbeidsavklaringspenger er avklaring
til arbeid eller trygd. Det er ikke i tråd med denne at personer
mister arbeidsavklaringspenger uten ferdig avklaring og samtidig
utelukkes fra å søke og å kunne få uføretrygd fordi man ikke er
ferdig avklart. Disse medlemmer konstaterer
at regjeringen Solberg velger å se bort fra den gjensidigheten i
rettigheter og plikter mellom bruker og forvaltning som lå til grunn
for Nav-reformen. Disse
medlemmer er uenige i at brukerne bare skal ha plikter og
ingen rettigheter, mens arbeids- og velferdsforvaltningen ikke skal
ha noen plikter overfor brukerne. Det er i strid med Stortingets premisser
for Nav-reformen.
Disse medlemmer viser i samme
forbindelse til regjeringens og stortingsflertallets såkalte avbyråkratiserings-
og effektiviseringsreform, som har ført til et kutt på rundt 500
stillinger i Nav. Slike kutt bidrar i seg selv til en kraftig svekkelse
av Navs muligheter til individuell oppfølging og rask avklaring.
Dette var også et poeng som ble fremhevet av de ansattes representanter
i Stortingets høring om saken 2. april 2019. For øvrig viste høringen
at brukerorganisasjonene og de ansattes organisasjoner var samstemte
i sine innspill om at innstrammingene verken hadde ført til at flere
ble avklart til arbeid eller trygd eller til økt overgang til arbeid,
snarere det motsatte.
Disse medlemmer viser i tillegg
til Navs egne vurderinger av at den økte tilgangen til sosialhjelp
i løpet av 2018, med 3 100 personer, for en stor del kan tilskrives
innstramminger i mulighetene til forlengelse av arbeidsavklaringspengeperioden.
Dette har ført til store utgiftsøkninger i kommunesektoren. Disse medlemmer har
registrert oppslag i Kommunal Rapport, der Arbeids- og sosialdepartementets
politiske ledelse hevder at kommunene skal bli kompensert, mens
kommunalministeren på sin side, i Stortingets spørretime 10. april
2019, avviser at så vil skje. Disse medlemmer viser til
Dokument 15:1480 (2018–2019) med spørsmål fra Arbeiderpartiet om
å oppklare hvem av de to nevnte statsrådene som uttaler seg på vegne
av regjeringen i denne saken. Disse medlemmer viser til statsrådens
svar, der hun opplyser at departementet:
«har igangsatt dialog
med KS med sikte på å kartlegge i hvilken grad endringene i regelverket
for arbeidsavklaringspenger har betydning for kommunenes utgifter».
Disse medlemmer viser til
at Nav allerede før ovennevnte spørsmål ble sendt har offentliggjort
at økningen på 3 100 sosialhjelpsmottakere i 2018 for en stor del
kan tilskrives den ene av de fire innstrammingene (unntaksbestemmelsene),
og at det kan bli flere sosialhjelpsmottakere etter hvert, når de
tre andre innstrammingene (smalere inngang til ordningen, karensperiode
på 52 uker og redusert ordinær varighet fra fire til tre år) får
virkning. Disse
medlemmer registrerer at arbeids- og sosialministeren i sitt
svar til Stortinget på ovennevnte skriftlige spørsmål, korrigerer
svarene fra kommunal- og moderniseringsministeren til Stortinget 10. april
2019 om at kommunene ikke skal kompenseres, men har samtidig merket
seg at statsråden i sitt svar til Stortinget bruker begreper som
«i hvilken grad» endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger har
betydning for kommunenes utgifter til økonomisk stønad, at «eventuelle»
større merutgifter skal kompenseres og at «eventuell» kompensasjon
skal følge ordinære budsjettprosesser. Disse medlemmer viser til
at det i politisk ledelses uttalelser til Kommunal Rapport ikke
var tatt slike forbehold. Disse medlemmer forutsetter
at temaet blir omtalt i revidert nasjonalbudsjett 2019 eller i kommuneproposisjonen
for 2019, siden Nav allerede har offentliggjort at innstrammingene
i AAP har ført til flere sosialhjelpsmottakere. Disse medlemmer vil likevel
understreke at konsekvensene for den enkelte stønadsmottaker som
står uten inntekt, er viktigere. Mange får krav om å selge bolig
og tære på oppsparte midler før sosialhjelp kan innvilges. Andre henvises
til privat forsørging. Det er derfor grunn til å tro at det er flere
enn de 3 100 som er rammet, og at antallet vil fortsette å øke. Disse medlemmer mener
at dette bryter med selve grunnlaget for velferdsstaten.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake med lovforslag som utvider muligheten
for bruk av unntaksbestemmelsen i folketrygdloven § 11-12 annet
og tredje ledd, slik at AAP-perioden kan forlenges etter en individuell
vurdering av behov, i tråd med målet om at flest mulig skal kunne
komme helt eller delvis i arbeid.»
«Stortinget
ber regjeringen sikre mottakere av arbeidsavklaringspenger rett
til forlengelse dersom Nav og/eller helsevesenet ikke har klart
å avklare brukeren innen utgangen av perioden man kan motta arbeidsavklaringspenger.»
«Stortinget
ber regjeringen innføre økte krav til Nav i form av en plikt for
etaten til tett oppfølging av mottakere av arbeidsavklaringspenger,
slik at gjensidigheten i forholdet mellom bruker og forvaltning
gjenopprettes, som forutsatt da Nav-reformen ble vedtatt.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at beslutninger om midlertidige ytelser,
herunder AAP, skal tas i førstelinjen, som forutsatt da Nav-reformen
ble vedtatt.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at sikkerhetsnettet i Norge består av flere elementer der folketrygden
er helt sentral. Lov om folketrygd ble innført i 1967 og har vært
en viktig grunnmur i velferdsstaten som ble bygd opp etter krigen.
Formålet med loven er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt
og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap
og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom
og dødsfall. Videre skal loven bidra til utjevning av inntekt og
levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer, samt
bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne
forsørge seg selv og klare seg best mulig i det daglige.
Ifølge Nav-lovens
formålsparagraf skal arbeids- og velferdsforvaltningen:
«møte det enkelte
mennesket med respekt, bidra til sosial og økonomisk trygghet og
fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet.»
Disse medlemmer viser til
at endringer må være i tråd med formålet. Endringene regjeringen
har gjennomført, er ikke det. Disse medlemmer viser til at
mange har havnet i en fortvilet situasjon fordi de har mistet arbeidsavklaringspenger
uten å være avklart for verken arbeid eller uføretrygd. Dermed står
man uten inntektssikring, og mange må søke om sosialhjelp. Systemet
sender dermed folk ut i en voldsom personlig krise.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til
at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti hele veien har advart
mot konsekvensene av kuttene. Innstrammingene har fungert i litt
over et år. Reaksjonene har vært kraftige, både fra de som er direkte
rammet, legene til de som er rammet og fra de som arbeider i Nav.
Dette kom også tydelig frem under høringen i komiteen der organisasjoner
som representerer personer som mottar arbeidsavklaringspenger var
godt representert. Disse medlemmer vil
understreke at forslagene i Representantforslagene 85 S (2018–2019)
og 80 S (2018–2019) fikk bred støtte blant organisasjonene i høringen 2. april
2019.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti understreker
at for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet, må folk gis
en reell mulighet til å komme i arbeid. Da må de gis mulighet og
tid til, gjennom Nav, å nå den kompetansen arbeidslivet etterspør. For
de som står lengst unna arbeidslivet, kan dette ta lengre tid enn
de trange tidsrammene som gis nå. Uansett vil det være mer fornuftig
å tilby nødvendig kvalifisering i en noe lengre periode framfor
å risikere at flere enn nødvendig havner på sosialhjelp og kanskje
varig mister kontakten med arbeidslivet.
Disse medlemmer understreker
at ordningen med arbeidsavklaringspenger må endres slik at det gis reell
individuell oppfølging og en mulighet til å fullføre nødvendig kompetanseheving
for de som har behov for dette. Rammevilkårene de ansatte får, har
påvirkning på oppfølgingen. Mange steder har hver veileder så mange å
følge opp at de ikke har mulighet til å gi individuell oppfølging
tilpasset behovet til den enkelte.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen ta initiativ til å innføre en aktivitetsrett for
personer som har behov for tiltak og oppfølging fra Nav. Retten
skal sikre at den enkelte blir fulgt opp regelmessig med tiltak
som er individuelt vurdert for den enkelte. Navs plikt til oppfølging
må styrkes.»
Disse medlemmer viser
til at innstrammingene går hardest ut over de som trenger mest fra
Nav. Kompliserte sykdomsforløp med utredninger og behandling tar
tid. Dessuten opplever mange månedsvis med ventetid for å komme
inn på tiltak. I dag opplever folk avslag på forlengelse av perioden
uten å være avklart for verken arbeid eller uføretrygd. Noen står
midt i et opplæringsløp og mister derfor muligheten til å kvalifisere
seg videre uten en trygg inntekt
Disse medlemmer viser til
at flere hundre personer har fått stans i sin ytelse uten varsel
og vedtak fra Nav. For enkelte har vedtaket om stans først kommet flere
måneder etter at utbetalingene har stoppet opp.
Mulighetene for
forlengelse av perioden er strammet kraftig inn, og det er lite
rom for å utøve skjønnsvurderinger når det gjelder mulighet for
forlengelse. Disse medlemmer viser
til at det i dag er Nav Arbeid og ytelser som avgjør om en mottaker
kan få forlengelse av sin stønadsperiode etter de strenge kriteriene.
Det må åpnes for skjønnsmessige vurderinger av den enkeltes behov
i reglene om forlengelse, og det lokale Nav-kontoret må gis myndighet
til å fatte vedtak om forlengelse av ytelsen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener stønadsperioden
for arbeidsavklaringspenger må tilbakeføres til fire år, og det
må defineres kriterier for reell mulighet for forlengelse for de
som har behov for ytelsen ut over fire år. Det er viktig at dette
skjer etter en individuell vurdering der både medisinske behov,
sosiale behov og kompetansebehov ivaretas.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til at det også er viktig at Navs lokale kontorer får myndighet
til å fatte beslutninger angående både ytelse og oppfølging av arbeidsavklaringspenger,
da det er de som har best forutsetninger til å forstå og å se den
enkeltes individuelle situasjon.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge fram forslag til lovendring der stønadsperioden
for arbeidsavklaringspenger settes til inntil fire år, og der det
defineres kriterier for reell mulighet for forlengelse for de som
har behov for ytelsen ut over fire år. Endringsforslaget må gi rom for
skjønnsmessige vurderinger av den enkeltes behov for forlengelse
av stønadsperioden. Forlengelse skal blant annet kunne innvilges
når mottakeren ikke er ferdig avklart, eller Nav og offentlig helsevesen
ikke har oppfylt sine forpliktelser. Denne myndigheten må ligge hos
det lokale Nav-kontor.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å fjerne den innførte karenstiden
i AAP-ordningen og reversering av innstrammingene i folketrygdloven
§ 11-5, der andre hensyn enn sykdom ble tonet ned.»
Disse medlemmer viser
til at situasjonen er svært alvorlig for de som nå har falt ut av
ordningen med arbeidsavklaringspenger uten å være ferdig avklart.
Inntil nødvendige regelendringer er på plass må regjeringen sørge
for at det iverksettes konkrete tiltak for de som nå står uten inntektssikring.
Det må også umiddelbart iverksettes strakstiltak for mottakere som er
i sluttfasen av sin AAP-periode og vil falle ut av ordningen i løpet
av 2019.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen raskt gjennomgå konsekvensene av innstrammingene
i arbeidsavklaringspenger og komme tilbake til Stortinget med en
helhetlig redegjørelse om dette. Gjennomgangen skal blant annet
gi svar på hvor mange som på grunn av omleggingen er skjøvet over
på sosialhjelp eller har falt utenfor systemet uten kommunal eller
statlig inntektssikring.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen ta initiativ til konkrete fattigdomsforebyggende
strakstiltak som kan settes inn for de som har opplevd og de som
nå opplever inntektsbortfall på grunn av innstrammingene i AAP.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at regjeringen Stoltenberg II
la frem St.meld. 9 (2006–2007) som dreier seg om virkemidler som
Nav skulle ha til rådighet. Det var fire hovedgrep i meldingen:
-
Stønadssystemet
skulle forenkles, rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførepensjon skulle gjøres om til arbeidsavklaringspenger. Personer
skulle bli fulgt opp ved en vurdering av den enkeltes ressurser,
arbeidsevnevurdering, jf. Ot.prp nr. 4 (2008–2009) og Innst. O.nr
28 (2008–2009). Raskere avklaring til trygd for dem som ikke var
i stand til å arbeide.
-
Alle typer tiltak
skulle åpnes for alle brukere av Nav kontor, tilpasset den enkeltes
situasjon gjennom en individuell plan. Personens behov skulle være avgjørende
for tiltak og ikke stønadstypens innretning.
-
Varig lønnstilskudd
ble innført for personer som ellers ville bli henvist til uførepensjon.
-
De som stod i fare
for å bli langtidsmottakere av sosialhjelp skulle med det nye kvalifiseringsprogrammet
få samme mulighet til kvalifisering og stønad som dem med rettigheter
i folketrygden.
Dette medlem viser
til at det endelige regelverket for arbeidsavklaringspenger ble
avklart i forbindelse med Stortingets behandling av Innst. O. nr.
28 (2008–2009), jf. Ot.prp. nr. 4 (2008–2009). Proposisjonen fulgte opp
St. Meld. 9 (2016–2017)
«…ved blant annet
å foreslå at rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad skal erstattes av en ny tidsbegrenset inntektssikring
i folketrygdloven og at det skal tas i bruk systematiske arbeidsevnevurderinger
som redskap og metode for å avklare brukerens behov for arbeidsrettet
bistand.»
Dette medlem viser til at
koblingen mellom arbeidsavklaringspenger og arbeidsevnevurderingen med
andre ord kom tydelig frem.
Det stod videre
i det tekniske sammendraget at:
«Dagens regelverk
har i praksis ført til at oppfølging og tiltak i for liten grad
har vært bestemt av mottakers behov. Det er viktig at regelverket
utformes slik at etatens oppmerksomhet og ressurser i større grad
rettes mot oppfølgingsarbeidet og at ressurser frigjøres fra administrative
rutiner. Søkelyset har vært rettet mot vedkommendes begrensninger,
fremfor mot den enkeltes ressurser og hva som skal til for å kunne
komme i arbeid.»
I komitéinnstillingen
til Odelstinget understreket komiteen følgende:
«Komiteen viser
til at alle som henvender seg til et NAV-kontor skal ha rett til
å få vurdert sin arbeidsevne og sine bistandsbehov. Komiteen legger
vekt på at brukeren skal kunne delta i utforming av en aktivitetsplan, som
skal være en konkret plan for hvordan vedkommende skal kunne komme
i arbeid»
Dette medlem viser videre
til Stortingets behandling av Innst. 390 L (2016–2017), jf. Prop.
74 L (2016–2017). Dette
medlem vil sitere følgende fra innstillingen:
«Komiteens medlem
fra Senterpartiet mener det må være et mål at mottakere av arbeidsavklaringspenger
faktisk får tett oppfølging, konkret innhold og plan for sin stønadsperiode
og unngår ventetid som følge av at veilederne hos Nav har for mange
å følge opp. Dette medlem mener videre det må være til det beste
for den enkelte å få avklart sin situasjon så raskt som mulig, samtidig
som det tas hensyn til de helsemessige utfordringene den enkelte
har, og at det gjøres individuelle vurderinger i hvert enkelt tilfelle.
Dette medlem mener
at en endring som innebærer at maksperiode for å motta arbeidsavklaringspenger reduseres
fra fire til tre år, forutsetter at Nav-kontorene faktisk får ressurser
og myndighet til oppfølging av brukere, og at det innvilges nødvendige
unntak for dem som trenger det.
Dette medlem støtter
imidlertid ikke at det skal være en tidsbegrensning på unntak fra
maksimal varighet, og mener videre at vilkårene for unntak må håndheves
av Nav lokalt. Dette innebærer at det er Nav lokalt som skal ha
siste ord når det gjelder forlenging av stønadsperioden ut over
tre år, og at dette legges til grunn når ansvarlig enhet i Nav skal
fatte vedtaket.
(…)
Dette medlem viser
til at det er lagt opp til at det fortsatt skal være slik at personer
med helseproblemer som har behov for et lengre stønadsløp for å
avklare arbeidsevne eller komme tilbake i arbeid, skal få det. Videre
forutsetter dette medlem at veiledere ved Nav får tid og ressurser
til tett oppfølging av den enkelte, slik at hver enkelt har en fremdriftsplan
og et innhold i stønadsperioden.
Dette medlem mener
det er helt avgjørende at veileder ved Nav lokalt har reell beslutningsmyndighet
knyttet til varighet og unntak ut over maksperioden. Dette medlem
legger til grunn at mottakere av arbeidsavklaringspenger får beholde
ytelsen frem til vedkommende faktisk er avklart mot arbeid eller
andre ytelser.
Dette medlem mener
derfor at unntak fra maksperiode ikke skal tidsbegrenses, slik det
er foreslått, fordi dette kan gjøre det vanskelig for dem som er
i lange behandlings- eller tiltaksløp. Det må videre være mulighet
for lengre stønadsløp for dem som opplever betydelig ventetid for
medisinsk utredning, behandling eller plass i arbeidsrettede tiltak,
eller som ikke har nådd sitt mål innenfor en viss tidsfrist, men
som er i et hensiktsmessig løp mot arbeid. Dette medlem mener at
en tidsbegrensning heller ikke ivaretar behovet for skjønnsmessige
vurderinger og individuelle behov hos den enkelte.
Dette medlem fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
‘I lov 28. februar
1997 nr. 19 om folketrygd gjøres følgende endringer:
§ 11-12 Varighet
Arbeidsavklaringspenger
gis så lenge det er nødvendig for at medlemmet skal kunne gjennomføre
fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid, se § 11-7, men likevel
ikke lenger enn tre år.
Stønadsperioden
kan forlenges dersom sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til
at medlemmets arbeidsevne ikke er avklart mot arbeid eller uføretrygd, og
a) medlemmet først
etter langvarig utredning har begynt med hensiktsmessig medisinsk
behandling, og/eller arbeidsrettet tiltak, eller
b) medlemmet har
vært forhindret fra å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettet
tiltak, eller
c) medlemmet har
behov for særlig langvarig oppfølging, behandling, rehabilitering
eller arbeidsrettede tiltak, og medlemmet fortsatt har en viss mulighet
for å komme i arbeid.
Stønadsperioden
kan også forlenges dersom medlemmet deltar på et opplæringstiltak.
Ved beregningen
av den maksimale stønadsperioden inngår den tiden medlemmet har
vedtak om arbeidsavklaringspenger etter §§ 11-5, 11-14, 11-15 og 11-16.
Øvrige perioder hvor medlemmet har vedtak om arbeidsavklaringspenger,
skal ikke inngå i beregningen av den maksimale stønadsperioden.’»
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen definere kriterier for forlengelse for de som har
behov for ytelsen ut over tre år. Endringsforslaget må gi rom for
skjønnsmessige’ vurderinger av den enkeltes behov for forlengelse
av stønadsperioden. Forlengelse skal blant annet kunne innvilges
når mottakeren ikke er ferdig avklart, eller Nav og offentlig helsevesen
ikke har oppfylt sine forpliktelser. Myndighet for vedtak og ev.
forlengelse av AAP-perioden må ligge hos det lokale Nav-kontor.»
Arbeidsavklaringspenger
(AAP) er den viktigste inntektssikringsordningen for personer med
et uavklart forhold til arbeidsmarkedet. Hvor lenge personer kan
motta AAP må være avhengig av den oppfølging den enkelte gis av
Nav og arbeidet med arbeidsevnevurderinger. Det er for dette medlem viktig
at avgjørelser omkring arbeidsavklaringspenger og eventuelle forlengelser
av tidsfrister foretas av Nav lokalt. Alt forutsetter en entydig
arbeidsevnevurdering. Dette var den opprinnelige og klare intensjonen
ved etablering av Nav. Dette
medlem forutsetter at arbeidsevnevurdering og oppfølging av
den enkelte mottaker av arbeidsavklaringspenger skjer uten opphold
fra Navs side, og er effektiv når det gjelder målsettingen om å
bli avklart med hensyn til arbeid, eventuelt uføretrygd.
Dette medlem vet at Nav-medarbeidere
har ansvar for å følge opp et altfor stort antall mottakere av arbeidsavklaringspenger.
Dette gjør det svært vanskelig for disse Nav-ansatte å ha den nødvendige
oppfølging av den enkelte AAP-mottaker. Det kan i slike tilfelle
ikke bli annet enn kontrollmekanismer som iverksettes og ikke kvalitativ,
god oppfølging.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er også kjent med
at resultatene gjennom Supported Employment som brukes overfor enkelte
mottakere av arbeidsavklaringspenger, har gitt langt mer positive
resultater når det gjelder deltagelse i arbeidslivet. Modellen er
spesielt brukt overfor personer som sliter med psykiske lidelser. En
av suksesskriteriene for dette resultatet er at Nav-ansatte har
langt færre personer (om lag 20) å følge opp i det daglige.
Disse medlemmer mener derfor
at Nav må styrke de lokale Nav-kontorene med flere fagfolk, noe som
vil gi langt tettere oppfølging av den enkelte AAP-mottakere, uavhengig
av diagnoser. Denne omprioriteringen av faglige ressurser i Nav
er nødvendig for at de Nav-ansatte skal kunne gjøre jobben som forutsatt
for de personer som mottar arbeidsavklaringspenger.
Disse medlemmer mener det
skal være naturlig å delta i arbeidslivet for alle grupper. Tallene
fra arbeidskraftundersøkelsen viser at andelen sysselsatte som selv
oppgir å ha sykdom/funksjonshemning dessverre har vært stabilt lavt
så lenge dette har vært målt. Andelen sysselsatte som oppgir å ha
sykdom/funksjonshemning, er om lag 45 pst. mot 74 pst. i befolkningen
for øvrig. Dette på tross av ulike tiltak for å oppnå økt sysselsetting
av ulike regjeringer fra ulike politiske farger. Disse medlemmer vil minne
om at Norge ved ratifikasjon har forpliktet seg til å følge FNs
konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD.
Artikkel 27 i CRPD omhandler arbeidslivet spesielt. Denne gir oss
forpliktelser langs flere dimensjoner knyttet til arbeidslivsdeltagelse
for denne målgruppen på lik linje med andre innbyggere. Det sies
blant annet «(…) å fremme ansettelse av mennesker med nedsatt funksjonsevne
i privat sektor gjennom hensiktsmessige strategier og tiltak, som
kan omfatte positiv særbehandling, stimuleringstiltak og andre tiltak»,
og videre: «(…) ansette mennesker med nedsatt funksjonsevne i offentlig
sektor».
Norge er nylig blitt
sterkt kritisert av CRPD-komiteen i FN for ikke å sikre likestilling
av funksjonshemmede i arbeidslivet. Derfor anbefales Norge å gjøre
en tydeligere innsats for å oppnå et likestilt arbeidsmarked. Disse medlemmer ber
regjeringen ta hensyn til kritikken.
Disse medlemmer mener det
bør bli like naturlig på enhver arbeidsplass at det er et mangfold
som i samfunnet for øvrig. Da kvinnene kom inn i arbeidslivet var
det et likestillingsperspektiv, og gjennom lov, forskrift og andre
rammebetingelser var vi som samfunn villig til å bruke kraftige
virkemidler for å oppnå likestilling. Skal personer med nedsatt
funksjonsevne oppnå likestilling i arbeidslivet, er det nødvendig
at samfunnet på samme måten som da kvinner fikk sin naturlige plass i
arbeidslivet, nå bruker nødvendige, kraftige virkemidler for å oppnå
slik likestilling.
Dette er noe langt
mer enn dugnad. Arbeidsavklaringspenger med tett oppfølging fra
Nav lokalt til arbeid er ett virkemiddel. Disse medlemmer mener at vi ikke
skal redusere retten til velferdsytelser for å oppnå økt sysselsetting
blant mottakere av livsoppholdsytelser. Det som trengs er at vi
nå må legge vekten på reguleringsbestemmelser og virkemidler for
å få flere arbeidsplasser for personer med redusert arbeidsevne.
Dette er helt avgjørende for et rikt og mangfoldig arbeidsliv. Fokuset
fremover må være hvordan vi kan sørge for at ingen holdes ute fra
et arbeidsliv som de selv ønsker å være en del av.
Dette arbeidslivet
må gis nye virkemidler, slik at det blir langt flere arbeidsplasser
for personer med redusert arbeidsevne. Uten flere arbeidsplasser
for personer med redusert arbeidsevne, vil vi aldri lykkes. Det
må skapes etterspørsel som fører til et likestilt arbeidsliv.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen instruere Nav til å gjennomgå alle sakene hvor personer
har mistet retten til AAP som følge av redusert varighet eller som
følge av innstramminger i unntaksbestemmelsene, slik at AAP-ytelsen
videreføres for å unngå at disse personene blir avhengige av sosialhjelp.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag som gir
en etterspørsel i arbeidslivet som fører til reell likestilling
for folk med redusert arbeidsevne.»