Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Eva Kristin Hansen og Magne Rommetveit, fra
Høyre, Svein Harberg og Bente Stein Mathisen, fra Fremskrittspartiet,
Hanne Dyveke Søttar, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra Sosialistisk
Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, og uavhengig representant
Ulf Leirstein, viser til Dokument 12:3 (2015–2016), som gjelder
grunnlovfesting av retten til asyl.
Komiteen støtter forslagsstillernes
påpekning av at retten til å søke tilflukt i et annet land på grunn
av forfølgelse er internasjonalt anerkjent. I 1948 vedtok FNs generalforsamling
Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Artikkel 14 lyder: «Enhver
har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.»
Komiteen minner om at «asyl»
ikke er et presist juridisk begrep, men betegnes som et fristed
for personer som har behov for beskyttelse mot forfølgelse på grunn
av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial
gruppe eller politisk oppfatning. Flyktningers rettslige stilling
er regulert av flyktningkonvensjonen av 28. juli 1951 med tilleggsprotokoll
fra 1967. Dette er den mest sentrale internasjonale avtalen om beskyttelse
mot forfølgelse og overgrep. Komiteen viser videre til at
flyktningkonvensjonen inneholder bestemmelser om hvem som anses
som flyktning, hvilke rettigheter en flyktning har, og hvilke forpliktelser
statene har til å ta imot flyktninger. Komiteen viser til at en av
de mest sentrale bestemmelsene er retten til ikke å bli returnert
til områder hvor vedkommendes liv eller sikkerhet er i fare, jf.
konvensjonens artikkel 33 (non refoulement-prinsippet).
Komiteen viser til at bestemmelsene
i flyktningkonvensjonen, Den europeiske menneskerettskonvensjon
eller FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som gir
rett til beskyttelse eller vern mot utsendelse, i dag er reflektert
i lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)
av 15. mai 2008 nr. 35 § 28.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at Menneskerettighetsutvalget, som tidligere har vurdert spørsmålet
om asyl, konkluderte med at retten til asyl, eller retten til å søke
asyl, ikke egner seg for grunnlovfesting. Retten til asyl er en
begrenset rettighet som må begrenses av presiseringer og unntak
som det vil føre for langt å liste opp i Grunnloven. Utvalget vurderte
det slik at en detaljert regulering av retten på grunnlovs nivå
ville gjøre asylretten lite fleksibel for de faktiske endringer
som fortløpende inntreffer på dette området. For utvalget var det også
et tankekors at mange av dagens asylsøkere ikke er på flukt fra
forfølgelse, men fra vanskelige levevilkår, og dermed ikke er reelle
asylsøkere.
Flertallet deler Menneskerettighetsutvalgets konklusjon
og anbefaler at forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at tilgang til asylprosedyre
og mulighet for innvilgelse av asyl i Norge er avgjørende for å sikre
at voksne og barn ikke sendes tilbake til forfølgelse i hjemlandet.
Dette medlem viser til at selv
om Menneskerettighetsutvalget konkluderte med å ikke foreslå grunnlovfesting
av retten til asyl eller retten til å søke asyl, understreket utvalget
at det også var gode argumenter for å grunnlovfeste retten til å
søke asyl. Utvalget sier blant annet følgende, jf. Menneskerettighetsutvalgets
rapport side 204, punkt 34.3.5:
«Tar man utgangspunkt
i at menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven skal markere og
konkretisere de verdier det norske samfunn er bygget på, kan det argumenteres
for at retten til å søke asyl bør tas inn i Grunnloven. Asylretten
er en del av vår kristne og humanistiske arv, som det vises til
i Grunnnloven § 2, ved at det gis beskyttelse til mennesker på flukt
fra forfølgelse. Slik beskyttelse kan bare gis dersom disse menneskene
også har en rett til å søke asyl.»
Forslagsstillerne
viser til at kjernen i asylretten, beskyttelse mot å bli utsatt
for alvorlige krenkelser i form av tortur og annen umenneskelig
behandling, er tolket inn i Den europeiske menneskerettskonvensjon
(EMK) av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD).
Å grunnlovfeste retten
til å søke asyl vil ikke endre dagens rettstilstand, ettersom Norge
allerede er forpliktet gjennom menneskerettslige konvensjoner på
asylfeltet. Dette
medlem mener likevel at en grunnlovfesting av retten til å
søke asyl vil gi denne rettigheten et sterkere vern. Det vil det
være behov for i en tid der retten til å søke asyl er under politisk
press. Ved å grunnlovfeste retten til å søke asyl vil denne rettigheten
være bedre beskyttet mot skiftende politiske strømninger.
Dette medlem vil stemme for
at forslaget bifalles, slik at § 93 nytt femte ledd skal lyde:
«Enhver
har rett til å søke asyl. De nærmere vilkår for innvilgelse av asyl
fastsettes ved lov.
–
Alle har rett til
å søkje asyl. Dei nærare vilkåra for å gje asyl blir fastsette i
lov.»