Jeg viser til brev fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Kari Elisabeth Kaski, Lars Haltbrekken, Arne Nævra, Mona Fagerås, Karin Andersen, Torgeir Knag Fylkesnes og Freddy André Øvstegård datert 9. april 2019 om klimastreik for klimakutt.

Forslagene berører flere departementer, og svarene er samordnet med henholdsvis Olje- og energidepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet og Samferdselsdepartementet.

Forslagene er vurdert og besvart under i kronologisk rekkefølge.

1. Stortinget ber regjeringen sørge for at det ikke gis noen nye utvinningstillatelser til oljeselskapene i Norge.

Petroleumspolitikken, rammer for virksomheten og avveininger mot andre samfunnsforhold har vært gjenstand for grundige vurderinger og avveininger i Stortinget over flere tiår. Brede politiske flertall bak mål og rammebetingelser for petroleumsnæringen har gitt stabile og forutsigbare forhold i nærmere 50 år.

I henhold til Granavolden-plattformen er hovedmålet i regjeringens petroleumspolitikk å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Regjeringen vil videreføre en stabil og langsiktig petroleumspolitikk. Letepolitikken skal bidra til dette. Nye, lønnsomme funn som sikrer inntekter, verdiskaping og sysselsetting er viktig for å opprettholde vårt velferdssamfunn. Regjeringen vil legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass, blant annet gjennom forutsigbare rammevilkår, og videreføre dagens praksis med jevnlige konsesjonsrunder på norsk sokkel for å gi næringen tilgang på nye letearealer

En stor andel av verdiskapingen skal tilfalle den norske stat, slik at den kan komme hele samfunnet til gode. Olje- og gassnæringen er Norges største og viktigste næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. Næringen har bidratt til næringsutvikling, teknologiutvikling og titusenvis av arbeidsplasser i hele Norge.

Petroleumsforvaltningen skal skje innenfor forsvarlige rammer også når det gjelder hensynet til det ytre miljø. Ved revidering av Forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten vil regjeringen legge vekt på miljøfaglige råd i eller nær verdifulle og sårbare områder (SVO). Regjeringen vil ikke åpne for petroleumsvirksomhet, eller konsekvensutrede i henhold til petroleumsloven, i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2017-2021, og ikke iverksette petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten, Skagerak eller på Mørefeltene. Regjeringen vil videre fortsette kunnskapsinnhentingen gjennom videre kartlegging av petroleumsressursene, også i områder som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet, og gjennomføre 25. konsesjonsrunde etter at revideringen av forvaltningsplanen for Barentshavet er ferdig behandlet, og ved utlysning legge vekt på miljøhensyn i tråd med forvaltningsplanen.

Regjeringen fører en ansvarlig og forutsigbar petroleumspolitikk i møte med klimautfordringene. Norsk petroleumspolitikk og norsk klimapolitikk bygger på prinsippet fra det FN-ledede klimasamarbeidet om at hvert land er ansvarlig for utslipp fra sitt territorium og sin økonomiske sone. Petroleumsvirksomheten i Norge er allerede underlagt streng virkemiddelbruk for å begrense utslippene til luft fra produksjonsaktiviteten, vesentlig strengere enn i andre petroleumsproduserende land. Virksomheten har i dag kvoteplikt under det europeiske kvotesystemet for klimagasser (ETS) i tillegg til CO₂-avgift. Kvoteplikt og CO₂-avgiften er hovedvirkemidlene i klimapolitikken på norsk sokkel, jf. Prop 80 S (2017-2018). Avgiftssatsen er høy og kommer på toppen av kvoteplikten. Sammen gir disse økonomiske virkemidlene oljeselskapene kontinuerlig en økonomisk egeninteresse av å gjennomføre alle utslippsreduserende tiltak som har et rimelig kostnadsnivå. I henhold til Granavolden-plattformen vil regjeringen stille strengere klimakrav under produksjonsfasen for felt på norsk sokkel, herunder krav om beste tilgjengelige teknologi. Disse virkemidlene begrenser utslippene av klimagasser fra sektoren og bidrar til at utslippene på norsk sokkel er langt lavere enn de ellers ville vært.

Regjeringen har også fått utredet klimarisikoen som norsk økonomi står overfor. Økt kunnskap om et lands samlede eksponering mot klimarisiko vil styrke informasjonsgrunnlaget, slik at politikk og virkemidler kan rettes inn på en måte som reduserer landets sårbarhet for klimarisiko og ivaretar langsiktig verdiskapning. Regjeringen vil, i henhold til Granavolden-plattformen, vurdere og følge opp anbefalingene og vurderingene fra klimarisikoutvalget, og stille krav til at selskapene synliggjør klimarisiko i sine utbyggingsplaner.

Skal verden nå Parisavtalens mål, må vi ha en omstilling til lavutslippssamfunnet. Dette krever en styrket klimainnsats i årene framover. Norge gir et betydelig bidrag til utviklingen av fornybare alternativer til fossil energi. Vi er også en pådriver for at det settes en global pris på utslipp av CO₂. Sammen vil dette på sikt gjøre fossile ressurser mindre lønnsomme å produsere. Dermed vil også etterspørselen globalt etter olje og gass påvirkes av klimatiltak som gjennomføres i de enkelte land.

2. Stortinget ber regjeringen øke Norges klimamål til en reduksjon på 60 pst. kutt innen 2030 sammenlignet med utslippene i 1990.

Som det fremgår av Granavolden-plattformen vil Norge melde inn et forsterket klimamål til FN i 2020. Regjeringen arbeider for at EUs samlede ambisjonsnivå øker til 55 prosent. Norsk klimapolitikk er tett knyttet til EU. Hvis en stor aktør som EU skjerper sine mål, vil det utløse mer teknologiutvikling og omstilling av næringslivet.

Frem til regjeringen legger frem et forsterket mål, gjelder målet Norge allerede har meldt inn til FN om å redusere klimagassutslippene med minst 40 prosent innen 2030 sammenlignet med utslippsnivået i 1990. Før påske ba regjeringen Stortinget slutte seg til en avtale med EU om felles oppfyllelse av klimamålet for 2030. Forslaget til avtale innebærer at Norge vil ta del i EUs klimaregelverk fra 2021 til 2030. En avtale vil være forpliktende, og EØS-avtalens vanlige system for overvåking, domstolskontroll og tvisteløsning tas i bruk.

3. Stortinget ber regjeringen i forslag til statsbudsjettet for 2020 legge fram en plan med en årlig opptrapping av bistand fra Norge til klimareduserende tiltak og klimatilpasning i utviklingsland.

Norge er en stor bidragsyter av klimafinansiering til utviklingsland. Særlig gjennom klima- og skogsatsingen er vi et foregangsland i langsiktig og forutsigbar finansiering. Norge ga i 2017 4,8 milliarder kroner i klimafinansiering til utviklingsland. Det er en økning fra 2016 på om lag 500 millioner. Tallene for 2018 er ennå ikke klare.

Regjeringen vil øke nivået på klimafinansering i årene som kommer for å bidra til at utviklingslandene når målene i Parisavtalen. I utviklingsmeldingen har regjeringen signalisert at bistanden til fornybar energi vil dobles i løpet av stortingsperioden. Dette har allerede blitt fulgt opp i 2019 budsjettet gjennom at regjeringen har økt bevilgningen til fornybar energi fra 570 millioner i 2018 til over 1,1 milliarder kroner i 2019. I tillegg er Klima- og skogsatsingen økt fra 3 milliarder til 3,2 milliarder. Støtten til Norfund er også økt med 187,5 millioner. Totalt vil nærmere 2 milliarder kroner bli overført til Norfund i ny forvaltningskapital i 2019. Investeringer i fornybar energi skal utgjøre om lag halvparten av tilført kapital. Det gjør at Norfund er et særdeles viktig supplement til regjeringens bevilgning til fornybar energi over bistandsbudsjettet.

Regjeringen er med dette godt i gang med å øke klimafinansieringen. Fremover vil Det grønne klimafondet være hovedkanalen for klimafinansiering under klimakonvensjonen. Utviklingsministeren har uttalt at bidraget til Det grønne klimafondet økes fra 400 til 800 millioner kroner for perioden 2020-2023. Klima- og skogsatsingen vil også fortsette frem til 2030. Norge vil derfor også fremover tilby forutsigbar og langsiktig klimafinansiering til utviklingslandene.

4. Stortinget ber regjeringen gjennomføre en konseptvalgutredning og etterfølgende ekstern kvalitetssikring for 3. rullebane på Gardermoen og andre store flyplassutbygginger, slik det gjøres for andre store samferdselsprosjekt. Utredningen må blant annet se utbyggingen av 3. rullebane i lys av Norges klimamål og mål for bevaring av dyrket jord.

Det er usikkert om og eventuelt når behovet for en tredje rullebane oppstår og regjeringen har ikke tatt stilling til spørsmålet om utbygging. Mener Avinor at behovet oppstår, må selskapet søke konsesjon etter luftfartsloven. Staten vil da ta stilling til om det skal bygges en tredje rullebane på Gardermoen gjennom en konsesjonsprosess etter luftfartsloven. Forvaltningsloven krever at et slikt konsesjonsvedtak skal bygge på et forsvarlig kunnskapsgrunnlag.

Avinor skal som utgangspunkt være selvfinansierende, noe som også gjelder saken om en tredje rullebane. Prosjektet med tredje rullebane på Gardermoen vil derfor ikke være omfattet av den statlige ordningen for kvalitetssikring av store statlige investeringsprosjekter, herunder reglene om konseptvalgutredning og etterfølgende ekstern kvalitetssikring. Avinor har imidlertid et tilsvarende system for kvalitetssikring som det statlige kvalitetssikringssystemet. Dette vil tilsvarende gjelde for andre store flyplassutbygginger så lenge de er selvfinansierende. Dersom det foreslås prosjekter der staten må bidra med hel eller delvis finansiering eller garanti av prosjektet, vil tiltaket være omfattet av kravet om konseptvalgutredning og ekstern kvalitetssikring i tråd med føringene gitt i Finansdepartementets rundskriv R-108/19 som trer i kraft 21. september 2019.

Videre vil kravet om forsvarlig grunnlag for konsesjonsvedtaket i praksis innebærer at de sentrale innholdsmessige sidene ved konseptvalgutredninger trolig også bør inngå i det saksforberedende arbeidet med beslutningsgrunnlaget for konsesjonsvedtaket. I en eventuell konsesjonsprosess vil regjeringen foreta en grundig og helhetlig vurdering av saken.

5. Stortinget ber regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2019 utrede og foreslå å innføre et ungdomskort på kollektivtransport i Norge. Kortet skal gjelde for alle under 20 år.

En ordning med ungdomskort i lokal kollektivtransport ble innført allerede i 2002 i forbindelse med at staten kompenserte fylkeskommunene for slike ordninger gjennom en økning i rammetilskuddet på 11 mill. kr for perioden 01.08.2002-31.12.2002. For 2003 ble det lagt inn en kompensasjon på 27 mill. kr for dette, og beløpet har blitt videreført og prisomregnet i senere budsjetter.

Fylkeskommunene har ansvar for å gi tilbud om ungdomskort, og de fastsetter også prisnivået. Ordningen gjelder for ungdom fra 16 til og med 19 år, dvs. ungdom som i all hovedsak er elever i den videregående skole.

Ungdomskortene gir rett til et ubegrenset antall reiser innen et fylke, normalt for en måned. Kortene gjelder på kollektivtransport som mottar fylkeskommunalt tilskudd (dvs. ikke for eksempel NSB (Vy fra 24.04.2019), riksveiferjer og kommersielle ekspressbusser) og mot fremvisning av legitimasjon. En del fylkeskommuner har likevel inngått avtaler med andre aktører, blant annet med NSB og riksveiferjene, om at kortene også skal gjelde for disse transportmidlene.