Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, lederen Kristin Ørmen Johnsen, Vetle Langedahl og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal og Morten Wold, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Grunde Almeland, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, viser til at Kulturdepartementet i 2017 sendte ut på høring et avgrenset endringsforslag som gikk ut på endringer i reglene om navnevern og som innebar større frihet til kommunene til å bytte ut tradisjonsrike navn. Regjeringen kom frem til at det ikke skulle legges frem lovforslag etter høringsrunden i 2017, men at det heller skulle tas en bredere gjennomgang av stedsnavnloven og en ny høringsrunde. Her ville man ikke bare vurdere navnevern, men også kompetansen som stat, kommune og fylkeskommune har til å vedta skrivemåte av stedsnavn. Komiteen merker seg at proposisjonen er et resultat av dette arbeidet.

Komiteen registrerer at målet med proposisjonen er å gi kommunene større frihet til å ta avgjørelser om stedsnavn, både når det gjelder valg av stedsnavn og måten de skrives på. Lovforslaget skal muliggjøre å vedta flere dialektformer i skrivemåten av stedsnavn. Forslaget åpner for at eldre og tradisjonsrike skrivemåter kan brukes mer enn i dag. Videre er målet å følge opp det som står om vern og bruk av samiske stedsnavn i NOU 2016:18 Hjertespråket – Forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk.

Komiteen viser til at stedsnavn ikke bare er navn på geografiske lokaliteter, men også kilde til kunnskap om vår historie og vårt språk. Stedsnavn bærer på interessante opplysninger om språket vårt, om livene som er blitt levd, bosetninger, tidligere samfunn m.m. Komiteen vil understreke at mange stedsnavn er immaterielle kulturminner, og en viktig del av vår kulturarv som vi må ta vare på.

Komiteen viser til at stedsnavn er en viktig del av kulturarven. Samiske stedsnavn inneholder for eksempel viktig informasjon om egenskapene ved områdene, noe som er nyttig informasjon som ikke burde gå tapt. Departementet foreslår at stadnamnlova i størst mulig grad bør likebehandle norske, samiske og kvenske stedsnavn som immaterielle kulturminner. Komiteen understreker at en slik likestilling vil være med på å sikre viktige stedsnavn.

Komiteen er enig med det samiske språkutvalget og departementet i at det bør sikres at skrivemåten for reinbeitedistrikt blir behandlet etter reglene i stadnamnlova, og viser til forslag om å ta inn reinbeitedistrikt som eksempel på administrativt område i § 2. Samtidig blir det foreslått i § 7 tredje ledd at Statens kartverk skal være vedtaksorgan for skrivemåten til navn på reinbeitedistrikt, men at det er reinbeitedistriktene selv som velger navn på reinbeitedistriktene.

Komiteen ønsker endringene i stadnamnlova velkommen. Komiteen er positiv til at kommunene får større frihet til å velge stedsnavn samt gjøre vedtak om skrivemåten av disse.

Komiteen er videre enig med flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om at forslaget om å ta inn en unntaksregel i § 3 (navnevern) må praktiseres strengt – nedarvede stedsnavn må ha et sterkt vern i loven. Komiteen er enig i at unntaksregelen må gjelde når særlige grunner taler for det, og noterer seg at departementet presiserer at denotasjonsendringer vil regnes som særlig grunn.

Komiteen noterer seg at kommunens synspunkter vil bli vektlagt ved en eventuell endring i henhold til unntaksregelen. Det begrunnes med at kommunen har den lokale kunnskapen og vet best hva som vil tjene navnevernet lokalt, noe komiteen støtter oppunder.

Komiteen registrerer at flere høringsinstanser, deriblant Språkrådet, Nasjonalbiblioteket, Sametinget, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Finnmark fylkeskommune, Norsk namnelag, Hardanger folkeminnelag, Noregs Mållag og Nynorsklaget er negative til forslaget om å flytte setningen «Har skrivemåten vore lenge i bruk og er vel kjend og innarbeidd, kan ein fråvike gjeldande rettskriving og rettskrivingsprinsipp», fra forskrift til stedsnavnloven til § 4 regler om skrivemåten i loven. Det er en bekymring for at konsekvensen av dette blant annet vil bli at ulike skrivemåter fører til mistolkninger, at det blir større innslag av feilstavelser, og gjøre det mer komplisert å legge inn navn i gps-tjenester. Det settes også spørsmålstegn ved om kommunene har tilstrekkelig navnefaglig kompetanse til å gjøre vedtak i tråd med stedsnavnlovens formål.

Komiteen viser til at nedarvede stedsnavn utgjør en viktig del av kulturarven vår. Ulike, men viktige hensyn skal balanseres: hensyn til lokal medvirkning og hensyn til vern av tradisjonelle og historiske stedsnavn.

Komiteen har forståelse for de innvendingene som har kommet, men vil samtidig vise til at det i forarbeidene er gitt retningslinjer for hva som taler for å ta i bruk unntaksregelen i § 4. Departementet presiserer at der det blir vurdert å bruke denne unntaksregelen, skal følgende momenter tas med i vurderingen: uttalelsen, innarbeidet skrifttradisjon, meningsinnholdet og lokale betraktninger.

Komiteen mener det er viktig å fastholde at stedsnavnlovens hovedprinsipp og hovedregel må være at tradisjonelle, nedarvede stedsnavn videreføres.

Komiteen registrerer at departementet foreslår at klage på manglende bruk og feilbruk av kommunalt vedtatte stedsnavn skal rettes til Fylkesmannen. Det er svært viktig at Fylkesmannen har nødvendig kompetanse på dette feltet til å håndtere innkomne klager. Komiteen viser til høringsinnspillet til departementet fra Kartverket, og forutsetter at regjeringen sikrer at Fylkesmannen bygger opp tilstrekkelig faglig kompetanse:

«Dette [endringen] forutsetter at Fylkesmannen internt må bygge opp tilstrekkelig faglig kompetanse innenfor stedsnavnlovens virkeområde, da Fylkesmannen per i dag ikke tidligere har behandlet denne type saker.»