Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Elise Bjørnebekk-Waagen, Hilde Kristin Holtesmo, Jorid Juliussen Nordmelan, Tuva Moflag og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Torill Eidsheim, Erlend Larsen, Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet, Åshild Bruun-Gundersen og Knut Magne Flølo, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Sheida Sangtarash, fra Venstre, Carl-Erik Grimstad, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold, viser til Prop. 106 L (2018–2019) Endringer i abortloven (fosterreduksjon). Komiteen viser til at det er gjennomført åpen høring som ledd i behandlingen av saken.

Komiteen understreker at det er knyttet etiske vurderinger til alle former for abort, også ved fosterantallsreduksjon. Likevel står retten til selvbestemt abort sterkt i Norge, begrunnet i at det er kvinnen selv som er nærmest til å ta den etiske vurderingen, og som selv kjenner sin egen situasjon best, med støtte fra sin behandlende lege.

Komiteen viser til at det gjøres i underkant av 15 000 svangerskapsavbrudd i Norge hvert år, og at tallet har vært fallende. De fleste svangerskapsavbrudd skjer tidlig i svangerskapet, og så mange som 90 pst. er gjennomført innen utgangen av niende svangerskapsuke. Komiteen viser videre til at det er svært få som ønsker fosterantallsreduksjon av ikke-medisinske årsaker. Ifølge Nasjonal behandlingstjeneste ble det i perioden 2016–2018 utført 14 reduksjoner ved tvillingsvangerskap uten påvist alvorlig sykdom hos foster.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til Granavolden-plattformen, hvor det fremgår at flertallet er enig om å fjerne åpningen for abort av én eller flere friske flerlinger (fosterreduksjon) i et svangerskap før grensen til selvbestemt abort. Flertallet viser til at departementet foreslår å regulere dette i en egen bestemmelse i abortloven. Flertallet viser til at det ut over dette ikke gjøres endringer i abortloven. Flertallet viser til at endringen vil sidestille fosterreduksjon med behandling av andre seinaborter.

Flertallet deler en rekke prinsipielle måloppfatninger: den abortsøkende sin rettssikkerhet skal ivaretas, abortsøkende skal erfare likebehandling, kvinnens integritet skal ikke krenkes, kvinnens helsemessige og sosiale situasjon skal tillegges vekt, og den abortsøkende skal få en trygg behandling i nemnd.

Flertallet er kjent med at fosterreduksjon er et ressurskrevende og høyspesialisert inngrep som krever erfaring og spesialkompetanse. Ettersom det er få slike inngrep per år i Norge, er disse inngrepene sentralisert til Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital HF i Trondheim.

Flertallet er kjent med høringssvarene som ble gitt til Helse- og omsorgsdepartementet innen 2. april 2019, og at flertallet av høringsinstansene gikk imot forslaget om å kreve tillatelse fra nemnd ved alle fosterreduksjoner. I begrunnelsen for å ikke støtte forslaget uttaler noen instanser at fosterreduksjon ikke reiser andre etiske problemstillinger enn øvrige aborter, mens andre mener de etiske dilemmaene er ulike. En del instanser viser til at kvinnens selvbestemmelse før utgangen av tolvte svangerskapsuke har vært et grunnleggende prinsipp i abortloven i 40 år, og at kvinnen og hennes familie er nærmest til selv å vurdere konsekvensene av svangerskapet. Noen instanser tar opp at møtet med nemnd kan oppleves vanskelig og belastende for kvinnen. Flere instanser tar opp manglende kunnskap om hva det betyr å vokse opp med kjennskap til at det var en flerling som ikke fikk leve. Noen instanser tar opp belastningen på kvinnen og uttaler at avgjørelsen om fosterreduksjon er en stor avgjørelse som kan være fornuftig å gjøre i samråd med andre. Enkelte høringsinstanser mener behandling i nemnd styrker fosterets rettigheter, og at kvinnen kan få mulighet til å drøfte avgjørelsen sammen med medisinske eksperter.

Flertallet viser til at å fjerne ett av flere fostre under et svangerskap ikke var særskilt regulert i abortloven eller omtalt i lovens forarbeider. Flertallet viser til at fosterreduksjon derfor var et uavklart tolkningsspørsmål i mange år. Flertallet viser til at spørsmålet først ble tatt opp i tilknytning til abort når ett av fostrene er alvorlig sykt eller skadet. Flertallet viser til at Helse- og omsorgsdepartementet i 2001 gav ut et rundskriv om fosterreduksjon på grunnlag av stor fare for alvorlig sykdom hos fosteret. Flertallet viser til at fagmiljøet ønsket en avklaring på om abortloven åpnet for fosterreduksjon av friske fostre allerede i 2010, men dette ble ikke fulgt opp av den rød-grønne regjeringen. Flertallet viser til at Justisdepartementets lovavdeling først i 2016 konkluderte med at abortloven åpner for fosterreduksjon av friske fostre. Flertallet merker seg at fosterreduksjon av friske fostre dermed har vært mulig i tre år.

Før 2016 var fosterreduksjon av friske fostre ikke en godkjent praksis i Norge. Justisdepartementets tolkning i 2016 medførte at det i henhold til abortforskriftens § 3 ble åpnet for å kunne utsette inngrepet i kortere tid, uten at begjæringen må nemndbehandles. Flertallet viser til at ifølge klinikksjef og professor Kjell Å. Blix Salvesen ved St. Olavs hospital HF er Norge det eneste landet i Europa som gir kvinner rett til selv å bestemme fosterreduksjon.

Flertallet viser til at nemnda består av to fast oppnevnte leger, den ene ansatt ved den avdeling der svangerskapsavbruddet skal foretas, den andre oppnevnt av fylkesmannen. Nemnda skal bestå av en kvinne og en mann.

Flertallet viser til at fosterreduksjon reiser vanskelige etiske spørsmål. Nemndsbehandling er en måte å sikre at alle relevante medisinske og menneskelige momenter kommer frem før beslutningen tas.

Flertallet viser til at mange sykehus har tilbud om samtale med sosionom både i forkant og i etterkant av møtet med nemnda. Flertallet viser til at dersom en kvinne ikke automatisk får tilbud om informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne, har hun mulighet til å be om det selv.

Flertallet viser til høringsuttalelsen fra fagmiljøet ved St. Olavs hospital HF, som er det eneste fagmiljøet i Norge som utfører fosterreduksjoner, om at spørsmålet bør reguleres slik det foreslås i proposisjonen.

Flertallet viser til at fagmiljøet ved Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin, som utfører fosterreduksjonene i Norge, har pekt på at det er teknisk vanskelig å utføre fosterreduksjon tidlig i svangerskapet, og mener det av medisinske årsaker ikke kan anbefales å utføre fosterreduksjon før utgangen av tolvte svangerskapsuke. I praksis gjør de derfor i dag alle inngrepene etter tolvte svangerskapsuke. Flertallet viser til at selvbestemt fosterreduksjon systematisk praktiseres på bakgrunn av en unntaksbestemmelse i lovverket.

Flertallet viser til at departementet foreslår at nemnda skal kunne innvilge fosterreduksjon fra tre eller flere til to eller flere av hensyn til risikoen for spontanabort eller tidlig fødsel.

Flertallet viser til at nemnda har et spesielt ansvar for å skape en god dialog og legge vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv vurderer sin situasjon. Flertallet viser til Håndbok for abortnemndarbeid og understreker at det der fremkommer at det ikke bare er de konkrete begrunnelsene for beslutning, men også prosessen som fører frem til nemndas vedtak, som er med på å gi vedtaket legitimitet. Hvis prosessen oppleves som god og rettferdig, vil den kunne være med på å legitimere vedtaket.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at for første gang siden abortloven ble innført for førti år siden, så foreslås det nå en historisk svekkelse av kvinnens rett til selvbestemmelse, noe som vil være et svært uheldig tilbakeskritt i likestillingskampen. Til tross for en usedvanlig rask prosess for å få vedtatt loven har det kommet inn mange gode og tydelige høringssvar. Disse medlemmer merker seg at det store flertallet av disse går imot forslaget om at alle fosterantallsreduksjoner skal vurderes i nemnd, fordi det innebærer en innstramming i kvinnens rett til selvbestemmelse.

Disse medlemmer viser til at lovforslaget begrunnes med både medisinske og etiske problemstillinger. Den etiske vurderingen knyttet til fosterantallsreduksjon går ut på at disse skiller seg så mye fra de etiske vurderingene ved fullstendig abort at det krever at kvinnen må møte i nemnd. Det synet støttes ikke av flertallet av høringsinstansene, og ikke av disse medlemmer.

Disse medlemmer er enige i Helsetilsynets vurdering når de skriver at det faktum at de etiske dilemmaene i noen grad er ulike når det gjelder fosterantallsreduksjon og en fullstendig avslutting av svangerskapet, ikke er en tilstrekkelig begrunnelse for at kvinnen ikke skal kunne ta et selvstendig valg. Disse medlemmer sier seg enige med flertallet av de oppmøtte i Stortingets åpne høring, som anser at tilleggsbelastningen ved å møte i nemnd er så stor at det er en klar svekkelse av hennes rett til selvbestemmelse.

Disse medlemmer viser til at tolkningen fra helsejurister før 2016, blant annet Aslak Syse, var at lov om svangerskapsavbrudd også tillot fosterantallsreduksjon. Den konklusjonen Justisdepartementets lovavdeling gjorde i 2016, bekreftet denne lovtolkningen, og det er således ikke korrekt at fosterantallsreduksjon av friske kun har vært mulig i tre år. At dette også tidligere var regjeringens syn, fremgår av at helseminister Høie i en debatt i Stortinget 19. januar 2017 uttalte at «det var Stortinget i 1975 som vedtok en lov som åpnet opp for fosterreduksjon i Norge».

Disse medlemmer viser til lovforslaget, der det fremgår at for en kvinne i nemnd vil «det ikke være tilstrekkelig å vise til at omsorgsbyrden er større ved tvillinger enn ved ett barn». Disse medlemmer mener at denne føringen i forarbeidet til loven innebærer en ytterligere innstramming i kvinners rett til selvbestemmelse.

Disse medlemmer mener det er avgjørende at kvinnen og hennes familie får tilgang på god informasjon, og tilbud om samtale slik at hun har mulighet til å ta et godt og velinformert valg før en eventuell fosterantallsreduksjon. Disse medlemmer ser ikke hvordan et krav om nemndbehandling legger til rette for en åpen og god dialog basert på informasjon, tvert imot setter det kvinnen i en vanskeligere stilling i en allerede krevende situasjon. Disse medlemmer mener at ansvaret for å gi god informasjon må ligge hos den enkelte kvinnes behandlende lege, men at beslutningen bør ligge hos kvinnen.

Disse medlemmer merker seg at flere av høringsinstansene reagerer sterkt på at det er blitt fremstilt som om et samlet fagmiljø står bak rådene om at fosterantallsreduksjon alltid skal behandles i nemnd. Blant disse er Legeforeningen og Norsk gynekologisk forening, som begge understreket at det langt fra er enighet i fagmiljøet, og at de var bekymret for at en prinsipiell og viktig avgjørelse som en endring i abortloven er, gjennomføres under tidspress og uten tid til en grundig etisk og faglig vurdering. Disse medlemmer mener dette er svært vektige innvendinger, som ytterligere befester inntrykket av at en slik historisk innstramming av loven ikke bør gjennomføres.

Disse medlemmer merker seg særlig Legeforeningens innspill om at det er flere uavklarte sider knyttet til de fremførte faglige og prosedyremessige argumentene, som ikke er drøftet i forslaget. De viser blant annet til at forskningen ikke gir tydelig støtte til at det er enklere å foreta fosterantallsreduksjon etter uke 12, og at det heller ikke er entydig hvilke konsekvenser det har for gjenværende foster, avhengig av sen eller tidlig fosterantallsreduksjon. Legeforeningen viser videre til at lovendringen begrunnes i dagens teknologi og kunnskap, og at det skaper et sviktende fundament for loven.

Disse medlemmer viser til at Mark Evans, en av verdens fremste eksperter på fosterantallsreduksjonsprosedyren, har uttalt seg om det faglige grunnlaget som lovforslaget bygger på. Disse medlemmer mener at professor Evans’ uttalelser viser at de behandlende legers erfaring i stor grad påvirker den mulige risikoen ved fosterantallsreduksjon, og at det er faglig uenighet om hvorvidt det er enklere å foreta fosterantallsreduksjon før uke 12.

Disse medlemmer finner det særlig underlig at forslaget fra regjeringen understreker at nemndbehandling også skal være påkrevet ved reduksjon av flerlingsvangerskap med mer enn to fostre. I høringsnotatet fremgår det tydelig at fosterantallsreduksjon kan redusere risikoen for tidlig fødsel fra 25 til 8 pst. for trillinger og fra 40 til 16 pst. for firlinger. Disse medlemmer mener at vurderingen om hvorvidt man skal utføre et slikt risikoreduserende inngrep, må ligge hos kvinnen, og ikke en nemnd.

Disse medlemmer mener statistikken over antall svangerskapsavbrudd viser en god utvikling og illustrerer hvordan andre tiltak enn nemnd har gitt oss færre uønskede svangerskap og satt flere kvinner i stand til å gjennomføre svangerskapet.

Disse medlemmer mener at å tvinge flere kvinner som står i vanskelige valg, til å måtte møte i nemnd er å påføre dem skyld og skam, og viser liten tillit til kvinners evne til å ta selvstendige og gode valg. Disse medlemmer vil derfor på det sterkeste protestere mot å gjøre en slik innstramming av retten til selvbestemmelse.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at det følger av Granavolden-plattformen at regjeringen vil fjerne åpningen for abort av én eller flere friske flerlinger (fosterreduksjon) i et svangerskap før grensen til selvbestemt abort. Helse- og omsorgsdepartementet foreslår endringer i abortloven for å følge opp dette. Det foreslås en ny bestemmelse som regulerer fosterreduksjon. Dette medlem er enig i de foreslåtte lovendringene, og viser til at etter forslaget skal alle fosterreduksjoner behandles i nemnd, uavhengig av når i svangerskapet begjæring om abort fremmes eller inngrepet utføres. Nemndene skal kunne innvilge fosterreduksjon på grunnlaget av de alminnelige kriteriene for abort etter utgangen av tolvte svangerskapsuke, jf. abortloven § 2 tredje ledd (medisinsk indikasjon, sosial indikasjon). I tillegg skal fosterreduksjon innvilges der antallet fostre reduseres til to eller flere på grunn av risiko for spontanabort og tidlig fødsel ved flerlingsvangerskap. Også fosterreduksjon ved tvillingsvangerskap skal innvilges på grunn av risiko for spontanabort eller tidlig fødsel.

Dette medlem viser til at fosterreduksjon ikke var en problemsstilling da abortloven ble vedtatt, og er ikke løftet i lovens forarbeider. I et rundskriv fra 2001 ble det slått fast at abortloven gir adgang til å gjennomføre fosterreduksjon ved alvorlig sykt foster. I 2009 fikk Helsedirektoratet spørsmål om fosterreduksjon fra fagmiljøer. Direktoratet tok spørsmålet opp med departementet i 2010. Dette medlem viser til at Justisdepartementets lovavdeling gav en ny tolkningsuttalelse om fosterreduksjon i 2016, på forespørsel fra Helse- og omsorgsdepartementet. Lovavdelingen kom til at abortloven åpner for fosterreduksjon ved flerlingsvangerskap også innenfor retten til selvbestemt abort innen tolvte svangerskapsuke. Inngrepene utføres etter uke tolv. Men ifølge abortforskriftens § 3 kan det åpnes for å utsette inngrepet i kortere tid, uten at begjæringen må nemndbehandles. Dette medlem viser til at fosterreduksjon i dag utføres ved Nasjonal behandlingstjeneste for avansert invasiv fostermedisin ved St. Olavs hospital HF. Dette medlem viser til at det ikke påvist vesentlig medisinsk gevinst ved reduksjon fra tvilling- til singelsvangerskap. Risikoen for spontanabort av gjenværende foster anslås i dag til 5–10 pst. Fra 2016–2018 ble det utført til sammen 14 fosterreduksjoner på grunn av alvorlig sykdom hos fosteret, og 14 reduksjoner ved tvillingsvangerskap uten påvist alvorlig sykdom. I tillegg ble det utført 3 reduksjoner ved firlingsvangerskap og 13 reduksjoner ved trillingsvangerskap.

Dette medlem er kjent med at flertallet av høringsinstansene går imot forslaget om å kreve tillatelse fra nemnd ved alle fosterreduksjoner. I begrunnelsen for ikke å støtte forslaget uttaler noen instanser at fosterreduksjon ikke reiser andre etiske problemstillinger enn andre aborter. Noen mener at de etiske dilemmaene er ulike, men ikke tilstrekkelig til å begrunne krav om nemndbehandling. Dette medlem er uenig med begge disse standpunktene. Flere går imot kravet om nemndbehandling av alle fosterreduksjoner ut fra argumentet om at kvinnen og hennes familie er nærmest til å vurdere dette. Disse peker slik på det de mener er problematisk med nemndbehandling som sådan, uavhengig av om det er snakk om fosterreduksjon eller andre senaborter. Av instanser som støtter forslaget, vises det også til at Nasjonal behandlingstjeneste ved St. Olavs hospital HF ikke gjennomfører fosterreduksjon før etter utgangen av tolvte svangerskapsuke, og at det er uheldig med en systematisk bruk av dagens unntaksbestemmelse i forskrift. Inngrepet bør derfor reguleres som andre svangerskapsavbrudd etter tolvte uke. Dette medlem støtter dette. Noen peker også på at det etiske dilemmaet rundt faren for å skade det gjenværende fosteret ikke er ubetydelig (5–10 pst.), noe dette medlem er enig i at er et stort etisk dilemma. Helse Midt-Norge HF tar opp at nemndbehandling vil gjøre det lettere å håndtere henvendelser fra utlandet. Den norske legeforening og Norsk gynekologisk forening med flere uttaler at endringer i abortloven bør skje gjennom en grundig gjennomgang, avklaring av faglige og etiske premisser og en ryddig politisk prosess. Det reises kritikk mot at en lov som har stor reell og symbolsk betydning for kvinners rettigheter og reproduktive helse, foreslås endret i en partipolitisk forhandling uten at de prinsipielle sidene er bedre belyst. Dette medlem er enig i dette.

Dette medlem viser til at Senterpartiet har programfestet i gjeldende stortingsprogram 2017–2021 å videreføre dagens abortlovgivning, men ikke tillate fosterreduksjon av friske fostre. Dette medlem viser også til representantforslag fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, Dokument 8:95 S (2015–2016), jf. Innst. 148 S (2016–2017), om å be regjeringen fremme forslag om endring av lov om svangerskapsavbrudd der det presiseres at fosterreduksjon ikke er tillatt.

Dette medlem vil ut fra dette støtte forslag til endringer i abortloven med nemndbehandling ved fosterreduksjon, der fosterreduksjon sidestilles med behandling av andre seinaborter. Dette medlem mener at fosterreduksjon av friske fostre, uten medisinsk indikasjon, reiser andre etiske avveininger enn andre aborter. Dette medlem vil særlig fremheve at inngrepet utgjør en ikke uvesentlig risiko for å skade gjenværende foster, at risikoen for abort hos gjenværende foster i Norge i dag regnes til mellom 5 og 10 pst. Dette medlem legger også vekt på at alle slike inngrep i dag utføres etter uke tolv, og at legene ved kompetansemiljøet ved St. Olavs hospital HF er positive til nemndbehandling i og med at inngrepet slik sidestilles med andre seinaborter. Det vil også løse dagens utfordringer med at fosterreduksjon utføres på basis av et unntak i abortlovens forskrifter. Dette medlem vil også fremheve at før 2016 var fosterreduksjon av friske fostre ikke en godkjent praksis i Norge, og at andre land i Europa ikke har slik praksis i dag.

Dette medlem vil imidlertid rette kritikk mot regjeringspartiene for at en lov av så stor betydning foreslås endret på bakgrunn av en partipolitisk forhandling og et spill om regjeringsmakt.

Dette medlem vil presisere at Senterpartiets stortingsrepresentanter er fristilt i slike saker av etisk karakter, for å kunne stemme i tråd med sin overbevisning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er riktig å gjøre en vurdering av om det skal innføres endringer i abortloven. Høstens debatt om kvinners rett til selvstendig vurdering og effekten av nemndbehandling, og den manglende tillit den viser til kvinner som står i et vanskelig valg, viste tydelig at selvbestemmelsen bør utvides. Dette medlem viser til at i de 362 nemndbehandlingene som ble gjennomført i 2017, ble bare to avvist. Dette viser med all tydelighet at kvinner evner å ta selvstendige og gode valg, og at nemndbehandlingen er et byråkratisk mellomledd som gjør valget ytterligere krevende, og som gir tidsutsettelse.

Dette medlem mener derfor at retten til selvbestemt abort bør utvides til uke 16, og at det må utredes hvordan dagens system med nemnder ved abort etter grensen for selvbestemt abort kan avvikles og erstattes av et regelverk som ivaretar kvinnens selvbestemmelse.