Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ruth Grung, Cecilie Myrseth, Nils Kristen Sandtrøen og Terje Aasland, fra Høyre, Margunn Ebbesen, Linda C. Hofstad Helleland, Kårstein Eidem Løvaas og Tom-Christer Nilsen, fra Fremskrittspartiet, Morten Ørsal Johansen og Bengt Rune Strifeldt, fra Senterpartiet, Nancy P. Anti og lederen Geir Pollestad, fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, fra Venstre, André N. Skjelstad, og fra Kristelig Folkeparti, Steinar Reiten, viser til Prop. 117 S (2018–2019) Endringer i statsbudsjettet 2019 under Landbruks- og matdepartementet (Reindriftsavtalen 2019/2020) m.m. Proposisjonen omhandler Reindriftsavtalen 2019/2020, inngått mellom staten og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) 26. februar 2019.

Komiteen ser det som positivt at det gjennom forhandlinger ble oppnådd enighet mellom partene. Det vises til at rammen for Reindriftsavtalen 2018/2019 er på 136,1 mill. kroner, en økning på 13 mill. kroner sammenlignet med inneværende avtale.

Komiteen viser til at reindriftsavtalen og reindriftsloven er de viktigste redskapene for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. Komiteen viser videre til Meld. St. 32 (2016–2017) Reindrift. Lang tradisjon – unike muligheter. Denne stortingsmeldingen om reindriftspolitikken er den første meldingen om reindrift på 25 år.

Komiteen merker seg at reindriftsavtalen viderefører arbeidet for å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell, markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv, og påpeker viktigheten av at økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft er likestilt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, er enige i at tilskuddsordningene som styrker økt produksjon og omsetning, skal prioriteres, og at det legges til rette for de reineierne som har reindrift som hovednæring.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at den dreining som har vært av virkemidlene, med vektlegging av næringsretting og tilrettelegging for de som har reindrift som hovedvirksomhet, videreføres.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at det er viktig å sikre et stabilt reintall i samsvar med beiteressursene, og er derfor enige i at reindriftsavtalen skal støtte opp om dem som har fulgt opp vedtakene om reduksjon. Dersom faktisk reintall overstiger reintallet som er fastsatt i bruksreglene, skal det overskytende antall rein reduseres. Fremgangsmåten følger av reindriftsloven § 60 tredje ledd.

Komiteen viser til at det meste av beitekapasiteten i dag er utnyttet maksimalt. Reindriftsnæringen må derfor øke produksjonen og lønnsomheten gjennom andre driftstilpasninger enn gjennom et økt dyretall.

Komiteen viser til at det er stor variasjon i gjennomsnittsvekt mellom reinbeitedistriktene. Enkelte distrikter har en gjennomsnittsvekt på under 15 kg per kalv, og enkelte av disse er helt nede på 13,8 kg per kalv. I den andre enden av skalaen er det flere distrikter som har en gjennomsnittsvekt oppunder 26 kg per kalv.

Komiteen registrerer at markedet for reinsdyrkjøtt over flere år har hatt en positiv utvikling, og etter Markedsutvalgets vurderinger har prisen ut fra butikk hatt en mer moderat prisutvikling de senere årene. Den betydelige økningen i produsentprisen samtidig som prisøkningen i butikk har vært mer moderat, har medført at bedriftenes marginer har blitt presset.

Komiteen merker seg at i årets avtale øker distriktstilskuddet, det etableres en egen tilskuddsordning for kvinner som har en egen siidaandel, de direkte tilskuddsordningene opprettholdes, og velferdsordningene i reindriften styrkes.

Komiteen viser til at en styrking av HMS-tjenesten i reindriften har vært et sentralt tema under de siste års forhandlinger. I årets avtale er partene blitt enige om å etablere et eget pilotprosjekt i den hensikt å få etablert en HMS-tjeneste i reindriften som vil bidra både til å redusere ulykkene i reindriften og til å styrke bedriftshelsetjenesten.

Komiteen merker seg også at det er avtalt et møte mellom Norge og Sverige på politisk nivå for å drøfte situasjonen for den grenseoverskridende reindriften. Dagens situasjon med manglende konvensjon gir norsk reindrift mange utfordringer i den daglige drift. Noen områder opplever i praksis å bli stengt ute fra tidligere beiteområder i Sverige, samtidig som de opplever mye ulovlig beiting fra svensk reindrift på norske områder.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringsinnspillene fra Sametinget. Disse medlemmer støtter innspillene og vil spesielt trekke fram at reindriftens arealgrunnlag må sikres. Summen av ulike arealinngrep i reindriften er omfattende. Samtidig finnes det lite nasjonal oversikt over omfanget. Ofte må distriktene selv utrede konsekvensene av ulike former for utbygging. Disse medlemmer mener at denne typen kartlegging burde finansieres av fellesskapet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med reindriften eller samiske institusjoner lage kart som viser status for reinbeitearealer, og gjøre det mulig å få løpende oversikt over tap av arealer i utbyggingssaker.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at reindriftsnæringen utøves over store arealer, og det kan oppstå interessemotsetninger mellom reindrift og andre brukere av arealene, for eksempel ved utbygging og annen næringsutøvelse. I enkelte reindriftsområder er det også konkurranse om areal mellom ulike reindriftsaktører. En av reindriftens større utfordringer er knyttet til tilgang på nødvendige arealer for økt produksjon og lønnsomhet.

Flertallet påpeker at reindriftens vern mot annen bruk av deres beiteområder i utgangspunktet er sterkt, ved at reindriftsretten har et ekspropriasjonsrettslig vern, jf. reindriftsloven § 4. Ekspropriasjonsrettslig vern innebærer at Grunnloven § 105 gjelder for reindriftens bruksrettigheter, og at begrensninger i denne bruksretten bare kan skje etter de alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler.

Flertallet viser videre til at utviklingen av reindriftens arealbrukskart er i en sluttfase. Hensikten er å få etablert helhetlige og dynamiske kart til bruk for reindriftsnæringen, offentlig forvaltning, planmyndighet og utbyggere. Videre skal kartene danne grunnlag for innsyn i reindriftens arealbruk og være et sentralt saksbehandlingsverktøy i analyser og tematisk framstilling i saker hvor reindriften blir berørt. Det er også en intensjon i utviklingen av disse kartene at de kan gi en samlet oversikt over gjennomførte utbyggingstiltak innenfor grensene til det enkelte distrikt. Dette gir en god nasjonal oversikt over reindriftens arealbruk og gjennomførte utbyggingstiltak/arealinngrep.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener også at reindriftsnæringen må styrkes økonomisk, og at den må få større kapasitet til reell medvirkning og konsultasjon i relevante beslutninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at markedet for reinsdyrkjøtt over flere år har hatt en positiv utvikling, og siden 2013 har prisen på reinsdyrkjøtt økt betydelig. Følgende forhold kan fremheves som årsak til prisøkningen: økt konkurranse og profesjonalisering av reinkjøttbransjen, økt bevissthet fra reineier knyttet til kvalitet, aktivt og strategisk arbeid fra Markedsutvalget for å gjenskape tilliten til norsk reinsdyrkjøtt i markedet, samt ingen import av reinsdyrkjøtt med redusert toll.

Flertallet viser videre til at det til dels er store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelenes økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein.

Flertallet påpeker at totalproduktivitet og slakteproduktivitet relatert til reintall kan fortelle mye om hvordan tilpasningen mellom rein og beite er i et område. Eksempelvis vil en høy totalproduksjon per livrein ofte innebære god kalvetilgang, lave tap og gode slaktevekter, mens en lav totalproduksjon per livrein gir signaler om lav kalvetilgang, høye tap og/eller lave slaktevekter. Dette vises også ved at enkelte distrikter har en slaktevekt helt nede i 13,8 kg per kalv, mens det er flere distrikter som har en gjennomsnittsvekt oppunder 26 kg per kalv.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at fagbrevordningen i reindriften ikke har hatt noen reell økonomisk økning siden år 2000. Ifølge Sametinget fører dette til at man har lærlinger i reindriftsfaget som i dag ikke mottar lærlinglønn dersom lærlingene ikke har foreldre med en siidaandel. Dette fører til en forskjellsbehandling mellom ungdom innenfor og utenfor ordningen.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med Sametinget legge fram en sak som belyser utfordringene ved dagens lærlingordning i reindriften, og med forslag til en mer rettferdig modell.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at reindriften rammes tidlig og tydelig av klimaendringene. Disse medlemmer mener at regjeringen i kommende reindriftsoppgjør bør legge fram forslag som legger til rette for klimatilpasning i reindriftsnæringen.