5.1 Sammendrag
Etter bioteknologiloven
§ 2-16 andre ledd skal befruktede egg destrueres eller avgis til
opplæring, kvalitetssikring eller forskning etter fem års lagring.
Lovens tidsgrense for oppbevaring av befruktede egg er ikke den
samme som for ubefruktede egg. I § 2-17 er grensen for lagring av
ubefruktede egg satt til «så lenge hensynet til kvinnen som har
avgitt materialet, tilsier det og det kan anses medisinsk forsvarlig».
Departementet viderefører
i hovedsak forslaget fra høringen om å oppheve femårsgrensen for
lagring av befruktede egg. Dagens grense på fem år, og krav om destruksjon
eller avgivelse til opplæring, kvalitetssikring og forskning kan
føre til uheldige konsekvenser for par som ønsker å benytte seg
av sine lagrede befruktede egg. Det samme gjelder kvinner som etter
et samlivsbrudd kan ha nytte av at det befruktede egget – som er
befruktet med donorsæd – lagres videre. Etter departementets vurdering
bør det ikke være slik at lagrede befruktede egg som kunne ha vært
benyttet, destrueres.
Videre har EMDs
praksis de senere årene gått mer i retning av å vektlegge retten
til rådighet over egne befruktede egg etter EMK artikkel 8. En mer
fleksibel regulering av lagringstiden for befruktede egg vil således
harmonere med rettsutviklingen på EMK-området.
Departementet mener
at loven bør pålegge lagring til kvinnen er fylt 46 år, noe som
også vil gi en regel som er enkel å praktisere.
Departementet foreslår
at lagringstiden kan være kortere etter samtykke. I høringsforslaget
var det satt krav om samtykke fra paret. Departementet mener imidlertid
det må være tilstrekkelig med samtykke fra kvinnen egget stammer
fra. Det må være denne kvinnen som tar stilling til at det ikke
lenger er aktuelt å sette inn det befruktede egget, verken nå eller
i framtiden.
Det foreslås også
at befruktede egg fortsatt skal destrueres eller avgis til opplæring,
kvalitetssikring eller forskning etter at lagringstiden er over.
Ressurshensyn, vurdert
mot nytten, kan imidlertid tilsi en kortere oppbevaringstid enn
til kvinnen har fylt 46 år. Virksomheten bør derfor ut fra slike
hensyn kunne sette en kortere lagringstid. I slike tilfeller er
det viktig at grensen ikke er absolutt, men åpner for unntak i særlige
tilfeller. Videre må parene få god informasjon om lagringstid og
tidspunktet for destruksjon. I høringen foreslo departementet at
denne muligheten ble forbeholdt offentlige sykehus. Bioteknologirådet
og Helsedirektoratet har i høringen stilt spørsmål om hvorfor det
kun er offentlige sykehus som er gitt denne muligheten. Departementet
ser ikke noen grunn til at ikke private sykehus også skal ha en
slik mulighet. Departementet foreslår derfor å justere ordlyden
i lovforslaget som var på høring, og erstatte «offentlige sykehus»
med «virksomhet». Det er naturlig at lengden på lagringstiden vil være
en del av avtalen mellom den private virksomheten og paret som ønsker
assistert befruktning.
Helsedirektoratet
peker på at adgangen til å sette en kortere lagringstid kan føre
til at sykehusene setter en kortere lagringstid enn det som gjelder
i dag, og at det vil gå ut over parene som vil lagre befuktede egg.
Departementet har ikke ment at regelen skal åpne for å gå under dagens
grense på fem år. Departementet foreslår derfor at loven presiserer
at virksomheten ikke i noe tilfelle kan sette en grense som er lavere
enn fem år.
Departementet foreslår
videre å oppheve bestemmelsen i dagens § 2-16 tredje ledd om at
lagrede befruktede egg ikke skal benyttes til reproduksjon når kvinnen eller
mannen i paret som har søkt om assistert befruktning, er død eller
ikke lenger har samtykkekompetanse.
Departementet følger
også opp Helsedirektoratets innspill til departementets forslag
om at kjønnsceller også omfattes av bioteknologiloven § 3-2 tredje
ledd. Det foreslås at ordlyden endres til følgende: «Befruktede egg
som har vært gjenstand for forskning, og kjønnsceller som har vært
gjenstand for forskning, må ikke settes inn i en kvinne, men skal
destrueres.»