Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Høyre 15 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken): Odelstinget gjør i dag et historisk vedtak. Etter en lang forhistorie skal vi i dag vedta en lov om pasientrettigheter som vil styrke pasientenes rettslige stilling.

I denne loven får vi en lovfesting av:

• rett til spesialisthelsetjeneste

• rett til vurdering

• rett til fornyet vurdering

• rett til valg av sykehus

• rett til medvirkning og informasjon

• rett til å samtykke til helsehjelp

• rett til innsyn i journal

• særlige rettigheter for barn

• opprettelsen av en pasientombudsordning

De grunnleggende og prinsipielle sider ved en pasientrettighetslovgivning ble av Stortinget trukket opp i Innst. S. nr. 165 for 1994-95, basert på St.meld. nr. 50 for 1994-95, Samarbeid og styring. En rekke andre vedtak i Stortinget danner også grunnlag for den pasientrettighetsloven vi nå skal vedta.

Før jeg utdyper sentrale deler av loven, vil jeg berømme hele sosialkomiteen for meget konstruktivt arbeid, noe som har gjort min rolle som saksordfører givende. Men det viktigste resultatet av dette er at komiteen er samlet om sentrale bestemmelser i loven, ja det er et bredt flertall for alle bestemmelser i loven. Dette gir loven større legitimitet og kraft, og betyr noe for dem loven er til for, nemlig våre kommende pasienter.

Jeg vil først gi noen generelle betraktninger til loven og de problemstillinger som knytter seg til denne.

Bestemmelser om pasientrettigheter er spredt på mange forskjellige lover som angår helsetjenesten. Norsk helselovgivning er meget omfattende, og kan være vanskelig å finne fram i både for helsepersonell og pasienter. Pasientenes rettssikkerhet er i stor grad avhengig av klare og oversiktlige lovformuleringer og lett tilgjengelig informasjon. Rettssikkerheten er også betinget av at befolkningen og den enkelte har nødvendig kunnskap om sine rettigheter.

Rettssikkerheten for pasientene blir styrket ved at en nå får en egen lov om pasientrettigheter der en tydeliggjør og forbedrer pasientenes rettigheter også på områder som har å gjøre med pasientenes integritet, menneskeverd, selvbestemmelse, informasjon, medvirkning og reell og formell klageadgang.

Det er dessuten viktig at pasientenes interesseorganisasjoner og uhildete organer kan ivareta pasientenes interesser både i forhold til dem som har ansvar for å yte pasientene nødvendig helsetjeneste, og dem som måtte ha økonomiske interesser i å holde tilbake pasientenes rettmessige krav på helsetjenester eller økonomisk oppgjør.

Det er grunnleggende at hele befolkningen sikres lik tilgang på helsetjenester av god kvalitet. Klare rettigheter for pasientene er et nødvendig bidrag til dette, samtidig som klart formulerte og praktiserte rettigheter er nødvendig for å fremme tillitsforholdet mellom pasientene og helsetjenesten.

Rettighetsbegrepet har ikke noe entydig innhold. En kan grovt skille mellom formelle og materielle rettigheter:

Formelle rettigheter er regler om saksbehandling i vid forstand, f.eks. taushetsplikt, innsynsrett, klageregler, noen bestemmelser om pasientombudet m.m.

Materielle rettigheter knytter seg til retten til nærmere bestemte ytelser som tjenester eller penger og korresponderende plikter for det offentlige, institusjonen og eventuelt helsearbeiderne.

Forsvarlighetshensynet kan også ha en materiell side, f.eks. krav om en spesiell behandling.

De rettigheter en gir, må det være mulig å oppfylle, slik at det ikke innføres rettigheter som skaper forventninger om noe som er uoppnåelig, og som skaper uklarhet og mistillit til helsevesenet. Rettigheter kan bidra til at nødvendige helsetjenester faktisk blir prioritert. Rettighetsfesting kan dermed være et virkemiddel for styring og god ressursbruk, der en sikrer at nasjonale minstestandarder og nasjonale prioriteringer blir fulgt.

De seneste årene er det vedtatt en rekke både organisatoriske og økonomiske reformer som en forventer vil styrke helsevesenets kapasitet og kvalitet, og dermed også pasientens rettigheter og tilgang til helsetjenester. Eksempelvis kan nevnes: fastlegeordningen, bedre ledelse i sykehus gjennom forbedret intern organisering, regional helseplanlegging, innsatsstyrt finansiering m.m. Rettighetsfesting er med andre ord et juridisk virkemiddel som må sees i sammenheng med andre virkemidler.

Ventetidsgarantien har stått sentralt i prioriteringsdebatten helt siden Sosialdepartementet i 1990 fastsatte forskriften om ventelisteregistre og prioritering av pasienter. Utgangspunktet for garanti er bygd på prinsippet om alvorlighet, men praktiseringen gikk over til å bli en garanti som i stor grad er knyttet til diagnose, noe som gjorde at ventetidsgarantien ikke ble et godt nok redskap for prioritering og dermed lik behandling av pasienter med sammenlignbare lidelser.

Problemet med garantien har først og fremst vært ulik praktisering av kriteriene, noe som har betydd svære forskjeller fra fylke til fylke. Eksempler viser at andelen av henviste pasienter som ble tildelt garanti, kunne variere fra 16 pst. i ett fylke til 70 pst. i et annet, og fra 10 pst. til 90 pst. innenfor samme fagområde. Enda verre enn dette er det at Statens helsetilsyn tidligere har avslørt fiktive ventelistetall. Av langtidsventere var 15 pst. av pasientene ferdigbehandlet, 15 pst. ønsket ikke behandling og 20 pst. hadde ikke diagnose som tilsa garantitildeling. Det er grunn til å tro at denne type slurv og likegyldighet overfor ventelistesystemet er klart forbedret, men det må understrekes at det har tatt unødig lang tid å få forbedret kvaliteten av ventelistene.

Det er kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven som først og fremst skal sikre helsetjenestene i samfunnet, mens pasientrettighetsloven skal bidra til fordelingsrettferdighet, men ikke alene sikre dette.

Den bestemmelse i loven som har fått størst oppmerksomhet, er naturlig nok spørsmålet om å rettighetsfeste retten til spesialisthelsetjeneste. Vi har fra før en juridisk rett til kommunehelsetjeneste og til akutthjelp. Det hevdes at opp mot 65 pst. av pasientene i spesialisthelsetjenesten innlegges som akuttpasienter.

Det er nå en samlet komite som går inn for å rettighetsfeste retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Det er en samlet komite som står bak de fundamentale kriterier for hvem som skal ha denne retten. Fremskrittspartiet skiller lag med flertallet ved en del av de presiseringer som flertallet foretar, mens Høyre står sammen med regjeringspartiene, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet om alle paragrafens premisser, med unntak av punktet om at rettigheten gjelder offentlig godkjent og finansiert spesialisthelsetjeneste og institusjon som fylkeskommunen inngår avtale med, slik det er uttrykt i premissene. Men både Høyre og Fremskrittspartiet har noen særmerknader som i tillegg utdyper grunnlaget for den formulering de har av den rettighetsbestemmelsen de fremmer forslag om.

Jeg mener det er en klar styrke for lovens tolkning og gjennomslagskraft at det finnes brede flertall på sentrale felt i loven. En samlet komite sier noe om konsekvensene av rettighetsfesting som jeg mener er viktig:

«Komiteen mener at det er grupper med de mest presis beskrevne diagnoser og konkrete behandlingsmuligheter som allerede i dag har langt bedre mulighet for å få nødvendige spesialisthelsetjenester enn grupper med diffuse lidelser og manglende eller utilstrekkelige behandlingsmuligheter. Komiteen viser til at dette kom fram under høringen ved behandlingen av denne loven.» Jeg tenker da på de høringsuttalelsene som er gitt både i møter med komiteen og i skriftlig tilsendt materiale. «Komiteen finner også grunn til å vise til Lønning II-utvalget der det kom fram at kronikere, personer med diffuse lidelser og psykiatriske pasienter gjennom lang tid har vært underprioritert.

Komiteen vil hevde at det ikke er sannsynliggjort at disse grupper skulle komme i en verre posisjon med rettighetsfesting av spesialisthelsehjelp.»

Jeg vil for egen regning legge til at disse pasientene nettopp i en rettstilstand uten rettighetsfesting har havnet i den situasjon som Lønning II-utvalget beskriver relativt presist. Jeg vil også vise til at komiteen sier:

«Svake grupper som i dag prioriteres lavt i spesialisthelsetjenesten, kan få en viktig brekkstang for å oppnå grunnleggende helsetjenester.»

I en opinionsundersøkelse foretatt av Opinion A/S sier 87 pst. av den norske befolkning at de vil ha en lovfestet rett til spesialistbehandling innen rimelig tid. Jeg mener dette er et tegn på at mange føler seg utrygge på om de får hjelp når de blir syke, noe også tall fra undersøkelsen bekrefter. Nå vil jeg understreke at den faktiske situasjonen i Norge er slik at de aller fleste pasienter får den helsehjelp de kan få, også innen rimelig og forsvarlig tid.

Om befolkningen føler usikkerhet med hensyn til å få nødvendig helsehjelp, vil dette lett føre til mindre tiltro til det offentlige helsevesenet. Dette vil også kunne forsterke en pågående trend mot mer privatisering i helsevesenet og ikke minst en oppblomstring av helseforsikringsordninger. Når komiteen faktisk har uttrykt dette, viser det en holdning til og en mening om at helseforsikringsordninger ikke kan sikre folk solidariske og økonomisk forsvarlige helsetjenester.

For alle partiene unntatt Fremskrittspartiet har det vært viktig å klargjøre hva som skal ligge i begrepet «nødvendig helsehjelp». Men som vi sier det – lavere prioritert helsehjelp behøver ikke å bety at helsevesenet ikke skal utføre dette, men det kan verken være en rettighet eller en prioritet i helsevesenet.

Ettersom en må forutsette at alle ikke kan få alle ønsker om alle helsetjenester oppfylt straks, vil vi også innenfor en rettighetsfestet helsetjeneste måtte prioritere noen foran andre. Flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, har derfor bestrebet seg på å gjøre avgrensninger knyttet til alvorlighetskriteriene. Vi har funnet å vise til de kriterier som det tidligere omtalte Lønning II-utvalget har presisert, og vi har i komiteinnstillingen relativt detaljert gått inn på dette. Jeg vil tro at dette kan danne et godt grunnlag for departementet når forskriftene til pasientrettighetsloven skal utarbeides. I dette ligger det at det vil være en rekke undersøkelser og behandlingsformer der det ikke er opplagt at tilgjengelige ressurser vil gi rom for verken rettighet eller prioritet.

Jeg vil imidlertid presisere – i tråd med det jeg tidligere har sagt – at pasienter med sammensatte lidelser, kronikere og andre med diagnoser av denne art ikke skal falle utenom rettighetsfestingen.

Så vil det også være slik at før retten til helsehjelp fullt ut skal bli reell, må vedtatte opptrappingsplaner gjennomføres, og flertallet har vist til en rekke planer og forutsetninger for øvrig.

Komiteflertallet har ellers presisert at i de tilfeller hvor pasientene må vente lenger på behandling enn det som er ønskelig, ja, så er det viktig at primærhelsetjenesten i samråd med spesialisthelsetjenesten følger opp disse pasientene på et forsvarlig medisinsk grunnlag.

Jeg vil på flertallets vegne klart presisere den plikt som fylkeskommunen har til å legge opp til en spesialisthelsetjeneste som fanger opp den rettighet som pasientene gjennom pasientrettighetsloven har fått – eller som vi vil få i løpet av denne dagen. Dette knytter seg både til omfang og kvalitet.

Når flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, har knyttet retten til spesialisthelsehjelp til offentlig finansiert spesialisthelsetjeneste i riket og andre tjenesteytere i den utstrekning fylkeskommunen har inngått avtale med disse om tjenesteyting og innen de grenser som kapasiteten setter, betyr dette en avgjørende forpliktelse for fylkeskommunen til å gi pasientene i riket en helsetjeneste loven tilsier at de har krav på.

Pasientrettighetsloven inneholder en rekke bestemmelser som styrker pasientens stilling utover bestemmelsen om nødvendig helsehjelp, og jeg vil kort gå inn på noen av disse.

Komiteen står samlet om definisjonen av «pasient», som innebærer at personer allerede ved henvendelsen til helsetjenesten blir definert som pasient og dermed får rett til å få overprøvd et eventuelt avslag på behandling. Det synes å være for mange eksempler på folk som ikke får denne retten oppfylt i dagens system.

Når det gjelder spørsmålet om pårørende, har komiteen gått inn for en presisering av lovteksten som klarere imøtekommer pasientens syn på hvem som skal betraktes som nærmeste pårørende. Det kan tenkes tilfeller der forholdet mellom pasient og nærmeste familie er slik at det ikke ville være naturlig at disse ivaretar pasientens rettigheter mot hans ønske.

Et sentralt punkt i loven er retten til vurdering, der pasienten innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt, skal ha rett til å få sin tilstand vurdert og så få beskjed om hvilken behandling han kan forvente å få og når behandlingen kan forventes å bli gitt. Ved mistanke om alvorlig sykdom, som f.eks. enkelte kreftsykdommer, har pasienten rett på raskere oppfølging. Komiteen har i prosessen kommet til at det er nødvendig å presisere dette, og nevner at en ved mistanke om kreft skal foreta denne vurderingen innen 15 virkedager, noe som forhåpentligvis allerede er praksis. Komiteen er samlet i synet på retten som pasienten skal ha til fornyet vurdering, men skiller lag i om den fornyede vurderingen skal være betinget av ny henvisning fra allmennlegen. Flertallet mener at før en kan oppsøke spesialisthelsetjenesten igjen, må en ha fått fornyet henvisning fra en allmennlege.

Loven innebærer rett for pasienten til valg av sykehus innenfor samme behandlingsnivå. Selv om Arbeiderpartiet primært ønsker denne retten i hovedsak begrenset til helseregionen eller til nabofylket i annen region, tar vi til etterretning at et flertall i Stortinget har vedtatt dette tidligere.

Jeg vil understreke at pasienter som har behov for langvarige og koordinerte helsetjenester, nå har rett til å få en individuell plan. Med dette redskapet i hånd kan disse pasienter på en bedre måte enn tidligere gjøre sin rett gjeldende og selv ha oversikt over det planlagte behandlingsopplegget. Jeg er svært tilfreds med at dette kom inn gjennom komitebehandlingen.

Bestemmelsene om pasientens rett til medvirkning, informasjon, samtykke, journalinnsyn og korrigering av feilaktige opplysninger i pasientens journal m.m. gir pasientene innflytelse og mulighet til å ivareta sine interesser. Om pasienten skulle mene at han ikke har fått de tjenester han har krav på, vil han gjennom reglene for klage nå på en langt sterkere måte enn tidligere få formell mulighet til klagebehandling. Jeg vil likevel anta at pasient og tjenesteyter i de aller fleste tilfeller der uoverensstemmelser måtte oppstå, løser dette uten at pasienten må gå den formelle klageveien. Reglene i klagebestemmelsene understøtter dette.

Pasientombudsordningen lovfestes nå, og pasientene får derved en uhildet instans å samrå seg med og eventuelt en medhjelper i kontakten med helsevesenet. Dette er en viktig ordning, og jeg vil understreke at pasientombudene i alle fylker ikke bare skal forholde seg til henvendelser fra pasienter og publikum, men også skal kunne ta egne initiativ og ta opp kritikkverdige forhold som de får eller skaffer seg kjennskap til.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

John I. Alvheim (Frp): I Dagsavisen den 29. april dette år uttalte representanten Asmund Kristoffersen følgende på et spørsmål fra journalist Jorunn Litland om han var skeptisk til å innføre rett til behandling:

«Ja, men da vi hørte på pasientorganisasjonene kom vi til at det er på tide at vi gir pasientene klare rettigheter.»

Videre uttalte Asmund Kristoffersen i samme intervju følgende:

«Vi ønsker at rettigheten skal bli knyttet til at den enkelte pasient skal få ordentlig beskjed om hva som feiler han og når en forsvarlig behandling må finne sted. Hvis pasienten ikke får denne forsvarlige behandlingen, vil han få en juridisk rett til å klage.»

Mine spørsmål til representanten Asmund Kristoffersen blir da som følger: Mener representanten Asmund Kristoffersen at lovteksten slik den nå foreligger, er klar? Hvorfor kunne ikke Arbeiderpartiet gå lenger og knytte retten til behandling opp mot en faglig fastsatt frist som ville være juridisk bindende for fylkeskommunen? Synes representanten Asmund Kristoffersen det er riktig å belaste alvorlig syke mennesker med en omfattende klagebehandling i en slik livssituasjon for at de skal få sine rettigheter?

Asmund Kristoffersen (A): Først og fremst ønsker jeg at de utsagn jeg kommer med i lovgivningsarbeidet, blir heftet til det som skjer i denne salen, og de merknader som er lagt inn som premisser for lovteksten. Når det gjelder formuleringer i avisoppslag, vet vi at de kan være mer eller mindre presise. Men det er riktig at innspill fra pasientorganisasjonene gjorde inntrykk. Og den dialogen som vi hadde både i komiteen og ellers, gav i alle fall meg ny innsikt i problemstillingen som gjorde at det var verdt å lytte til. Nå har jo jeg hørt disse før, og jeg var også med i prosessen under utarbeidelsen av det høringsnotatet som statsråd Gudmund Hernes la fram høsten 1997. Der vet vi at det var fremmet to alternative forslag til paragrafer til rettighetsfesting, ett som gikk veldig langt, og ett som iallfall var i nærheten av det som vi i dag vil vedta. Så dette er for så vidt ingen helt fremmed tanke. Men jeg presiserer at en gjengivelse i en avis ikke nødvendigvis er en presis gjengivelse av det som er sagt eller det som en måtte mene.

Når det så gjelder spørsmålet om vurdering, skal jeg kort innom det. Jeg mener at paragrafen om retten til vurdering er veldig viktig, for der skal pasienten få den informasjon som han delvis ikke får i dag. Mange seiler rundt i systemet uten å vite når de kan forvente å få behandling. Den lovparagrafen hjemler veldig klart en forpliktelse for tjenesteyter, fylkeskommunen, til å gi pasienten beskjed om når behandling skal skje og hva slags behandling han skal få. Det synes jeg er en klar forbedring.

Jeg mener at lovteksten er krystallklar på rettighetspunktet. Den er langt på vei, iallfall det som går på retten, identisk med det som ligger i formuleringen til bl.a. det John I. Alvheim var inne på.

Men vi har tatt noen forbehold, og det har jeg gjort greie for i hovedinnlegget mitt, om begrensninger som det er veldig viktig å ha med videre.

Annelise Høegh (H): Jeg vil gjerne, som saksordføreren, berømme det arbeidet som har vært gjort, og jeg vil berømme saksordføreren for det grundige arbeid som han har gjort som grunnlag for komiteens innstilling. Jeg syns spesielt drøftingen av ventetidsgarantien og mulighetene for rett til behandling er innsiktsfulle, og det representerer et nybrottsarbeid.

Men desto større ble min skuffelse, i likhet med komitelederens, da lovforslaget fra flertallet ble presentert. Og enten nå saksordføreren er korrekt gjengitt i Dagsavisen eller ikke, står han vel fast på at han har lyttet til pasientorganisasjonene, og at det er en del av bakgrunnen for at Arbeiderpartiet nå har gått inn for å ville lovfeste rett til behandling eller rett til helsehjelp.

Nå må det vel kanskje være et paradoks for Arbeiderpartiet at de samme pasientorganisasjonene som de har sagt at de vil lytte til, etter at de så komiteens innstilling uttaler skuffelse over flertallets forslag til § 2-1 og glede over at det iallfall er to partier her i salen, nemlig Høyre og Fremskrittspartiet, som fremmer det forslag til behandling som pasientorganisasjonene har bedt oss om – ikke i ett og alt kanskje, men iallfall i det store og det hele.

Jeg vil spørre saksordføreren: Kan han si noe om hvordan han ser på forskjellen på flertallets og mindretallets forslag? Dersom rettighetsfestingen skal være en brekkstang for prioritering, for ressurstildeling, slik han sa i sitt innlegg, så er det vel en fare for at dette kan bli en brekkstang som brekker før den blir brukt, dersom kapasiteten, som er en av de hovedbegrensningene flertallet har lagt i sitt forslag, skal få gjennomslag. Hva blir det igjen av retten til behandling, og hvordan ser saksordføreren på de to ulike forslagene?

Asmund Kristoffersen (A): Jeg syns at vi gjorde et veldig viktig arbeid i komiteen, så jeg vil gjerne berømme noen andre også i denne sal, bl.a. replikanten her, når det gjelder de avgrensninger som vi prøvde å gjøre i forhold til hva som skal gi rett, og hva som ikke skal gi rett og eventuelt prioritet. Det er veldig fristende å berømme også en annen person som sitter i denne salen, Inge Lønning, som ledet et utvalg som ble en veldig viktig kunnskapskilde for meg når jeg skulle gå igjennom pasientrettighetsloven og se hvilke andre dokumenter som vi burde forholde oss til. Jeg fant en rekke presist beskrevne problemstillinger og forslag til løsninger som vi fant å bringe inn i dette lovarbeidet, og som gav flere av oss en felles plattform. Og jeg tror at i det videre arbeid for pasientene er det et veldig viktig grunnlag å ha med seg, som kanskje gjør at helseministerens forskriftsarbeid kan bli overkommelig – for alt er jo ikke klarlagt i loven, det er helt klart.

Ja, det er mulig at pasientorganisasjoner kan ha uttrykt skuffelse, men jeg så jo at de umulig kan ha hatt tilgang til eller lest alle de premissene vi la bak lovformuleringen. Sammenholder man det som står der, med de uttalelsene som jeg så langt har sett, syns jeg det er et sprik. Og jeg tror også, som jeg har presisert i mitt innlegg, at en rekke av de pasientgruppene som har hatt lav prioritet, kan ha muligheten til å komme inn. Jeg tror ikke det vil være i mange av disse pasienters interesse at en lager et helt åpent system hvor en tar med seg helsekronene under armen og drar til utlandet. Det vil over ganske kort tid utarme det helsevesenet som nettopp skal ivareta de pasientgruppene som ikke har så sterke rettigheter i dag.

Olav Gunnar Ballo (SV): SV tilhører her flertallet når det gjelder alle lovforslagene. Jeg vil også si at det har vært et både spennende og givende arbeid, og det opplever jeg vel at alle i komiteen har bidratt til, og at skillelinjene ikke nødvendigvis er så veldig sterke.

Jeg vil imidlertid stille saksordføreren et spørsmål i forhold til § 2-1 Rett til nødvendig helsehjelp, fordi jeg i etterkant av at komiteen har avgitt sin innstilling, ser at det kommer opp spørsmål fra ulike pasientorganisasjoner om forståelsen av siste komma i fjerde avsnitt der, altså «og innen de grenser som kapasiteten setter». Jeg vil for SVs del redegjøre for den forståelsen vi har av det. Men det er klart det kan være organisasjoner som føler at man med den setningen fratar dem de rettigheter som man i forkant har beskrevet. Man vil da veldig fort kunne si at her er det dessverre ikke kapasitet, og på den måten faller rettigheten bort.

Jeg håper derfor at saksordføreren kan si noe om de betraktningene som har ledet fram til den setningen, og hva slags begrensninger som eventuelt vil ligge i det.

Asmund Kristoffersen (A): Det har gledet meg stort, og jeg tror det er til gagn for de norske pasientene, at så mange partier står sammen. Det er riktig som Ballo nevner: Arbeiderpartiet og SV står sammen på alle punkter. Det synes jeg er fint.

Ballo tar opp et viktig punkt, et punkt som selvfølgelig trenger en avklaring, ikke minst når det gjelder praksis. Vi har altså felles lagt en rekke premisser. Jeg nevnte Lønning-utvalget spesielt, fordi det var det som veide tyngst. Men vi har også felles pekt på en del opptrappingsplaner og andre ting som vi mener må gjennomføres, før en kanskje oppnår den kapasitet som skal til for at vi faktisk når alle dem som vi bør nå i forhold til rettigheter.

Jeg mener at denne loven er veldig viktig, selv om vi har lagt inn begrensninger. Som jeg sa i mitt innlegg, legger vi nå et veldig sterkt press på sykehuseier for å tilrettelegge ikke bare for tjenester av kvalitet, men også kapasitet, fordi pasienten med loven i hånd kan gå til tjenesteyter og si: Jeg har ikke fått oppfylt mitt krav. Det betyr at tjenesteyter – stort sett fylkeskommunen i dette tilfellet – må anstrenge seg kraftig for å få det til. Alternativene, hvis det ikke skjer, kan være mange. Det skal jeg for så vidt ikke spekulere i nå. Men iallfall åpner det, som sagt, veien for andre aktører. Som pasienter føler vi at vi har rett til helsetjenester, og vi må føle oss trygge på at vi får det. Når det gjelder kapasitet, må tjenesteyter anstrenge seg maksimalt for å legge til rette, både ressursmessig og ikke minst organisasjonsmessig. Det er ennå ufattelig mye dårlig organisering. Det ser en når en blir kjent med enkelte tilfeller.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): La meg innledningsvis få lov til å rette en takk til saksordføreren for igjen å ha tilrettelagt for komiteen en stor og komplisert sak på en ryddig og innsiktsfull måte.

Under komiteens arbeid med lovproposisjonen har det skjedd en vesentlig endring i forhold til lovforslaget når det gjelder rett til nødvendig helsehjelp. Med den foreliggende innstilling er det nå legitimt å kalle denne loven for en pasientrettighetslov, noe som ikke var tilfellet med lovutkastet i Ot. prp. nr. 12 som forelå fra Regjeringens side, og hvor rett til helsehjelp ikke var foreslått lovfestet. Det er imidlertid et alvorlig problem i innstillingen at lovteksten i § 2-1 ikke er i samsvar med de premisser flertallet har lagt for å lovfeste slike rettigheter. I flertallets premisser legges det til grunn at pasientene skal få nødvendig helsehjelp innenfor en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinskfaglig skjønn, mens det i lovteksten overlates til departementet å fastsette bestemmelser og tidsfrister i form av forskrifter. Med den negative innstilling som Regjeringen har i proposisjonen, og den helseministeren i ulike uttalelser har hatt til rettighetsfesting, kan en dessverre ikke forvente at de forskriftene som Regjeringen skal utarbeide, vil være innskjerpende i forhold til pasientens interesser.

Flertallet klargjør heller ikke et annet vesentlig spørsmål når vi snakker om lovfestede rettigheter, nemlig konsekvensene for tjenesteyter når retten til nødvendig helsehjelp ikke overholdes. Jeg har registrert at helseministeren i ulike sammenhenger har uttalt at den vesentligste begrunnelse fra hans side for ikke å foreslå rett til behandling i proposisjonen var frykten for at store ressurser skulle medgå til saksbehandling og behandling av klager i rettsapparatet. Helseministeren har i den sammenheng vist til USA, som et skrekkeksempel i så måte. Til dette er det for det første å si at de vesentligste og hyppigste rettssaker innen helsevesenet i USA går på klager på enkeltbehandlinger og feilbehandlinger og ikke i forhold til retten til behandling. Norge har så langt ikke kultur for denne type rettssaker. Med den særdeles uklare lovteksten i foreliggende innstilling er jeg imidlertid redd for at nettopp denne uklarheten vil føre til et rush av rettssaker i tiden fremover. Jeg ser ikke bort fra at denne lovteksten innen ganske kort tid må endres og bli mer entydig og klar.

En enstemmig komite går inn for lovfesting av retten til nødvendig helsehjelp og at «pasientene skal få nødvendig helsehjelp innenfor en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinskfaglig skjønn». Jeg viser her til komiteens merknader på sidene 20-21 i innstillingen.

Komiteen deler seg imidlertid når det gjelder definisjonen og omfanget av denne retten til helsehjelp, og konsekvensene ved brudd på rettighetene. Slik jeg tolker lovteksten i flertallets § 2-1, vil denne retten til nødvendig helsehjelp i grove trekk stort sett bare omfatte øyeblikkelig hjelp, og den begrenses og betinges også av den ressurstilgang og kapasitet som spesialisthelsetjenestene til enhver tid måtte ha.

I flertallets lovtekst, annet ledd, står bl.a. følgende:

«Retten til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt».

Nødvendig helsehjelp gjøres her avhengig av den såkalte kost-nytteeffekten. Dette finner Fremskrittspartiet meget betenkelig, og denne lovteksten kan etter vår mening være direkte ekskluderende i forhold til ulike grupper av kronisk syke pasienter. Flertallet beskriver ikke i innstillingen hvordan kost-nytteeffekten i praksis skal fungere, og jeg tillater meg derfor å reise et konkret spørsmål i form av et eksempel som jeg håper noen av flertallets representanter kan svare på.

Det er ikke uvanlig at pasienter med diabetes i høy alder får alvorlig arteriosklerose i bena, som gir store smerter og kan være direkte livstruende. Det er to behandlingsformer som kan være aktuelle i en slik situasjon, nemlig karkirurgi eller amputasjon. Karkirurgi vil i tilfelle være langt mer kostbart i forhold til amputasjon. Forholdet er gjerne 10:1. I begge tilfeller vil pasienten overleve, enten med innlagte kunstige årer, og da opprettholde full livskvalitet, eller miste det ene eller begge bena, med ekstremt dårligere livskvalitet. Hvordan skal man tolke kost-nytteeffekten i dette spesielle tilfellet? Og det finnes lignende tilfeller i andre sykdomsgrupperinger. Er det nytten for pasienten man skal ta utgangspunkt i? Eller er det kostnaden for samfunnet som skal være avgjørende?

Mitt spørsmål er ikke hypotetisk, men tatt ut fra den vanlige hverdag i et hvilket som helst norsk sykehus.

Jeg fikk heldigvis en samlet komite med på en merknad om at alder ikke skulle være et selvstendig kriterium for bedømmelse av kost-nytteeffekt ved medisinsk behandling, og jeg er glad for det. Men jeg vet på den annen side at alder i dag dessverre betraktes som et meget viktig tilleggskriterium ved enkelte sykehus når det gjelder ulike former for nødvendig helsehjelp. Jeg stiller personlig spørsmålstegn ved å benytte kost-nyttebegrepet i forbindelse med helsehjelp. Og skal det benyttes, bør det være det medisinskfaglige skjønn som er avgjørende, og ikke politiske prioriteringskriterier.

Jeg vil minne om at meget kostbare behandlingsformer, bl.a. innenfor transplantasjonssproblematikken, på sikt kan være meget kostnadsbesparende for samfunnet, idet pasienten slipper hyppige innleggelser og oppfølging i mange år etter en organtransplantasjon.

Behandlingsforløpet ved denne lovproposisjonen i komiteen bekrefter til fulle det jeg antydet i mitt innlegg om spesialisthelsetjenesteloven i Odelstinget, nemlig at det tydeligvis har foreligget en samarbeidsavtale om behandlingen av de fire helselovene mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet allerede fra det tidspunkt saksordførere ble oppnevnt. Fremskrittspartiet har registrert og tar til etterretning at Regjeringen har valgt Arbeiderpartiet som samarbeidspartner i behandlingen av disse fire viktige helselovene, noe som med få unntak grovt sett har ført til en sementering av nåværende helsepolitikk.

Rent politisk kan en gjøre seg mange refleksjoner om dette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene som jeg ikke her nærmere skal utdype, men jeg ser ikke bort fra at enkelte av regjeringspartiene gjennom dette samarbeidet på sikt kan ha forespeilet seg andre politiske konstellasjoner her i huset. Jeg minner imidlertid om at det er helt andre partier enn Arbeiderpartiet som så langt har holdt liv i denne regjeringen, og at det er disse partiene som også utenfor dette hus bedømmes til å føre en fremtidsrettet helsepolitikk, på brukernes premisser.

Prisverdig nok tok Arbeiderpartiet signalene fra brukerorganisasjonene og signalene fremkommet gjennom gallupundersøkelser om at man i denne loven måtte få en lovfestet rett til behandling. Og det var for meg og Fremskrittspartiet særdeles gledelig å registrere et intervju som Dagsavisen hadde med saksordfører Asmund Kristoffersen 29. april. Ut fra dette intervjuet oppfattet jeg situasjonen slik at Arbeiderpartiet ville gå inn for en klar rettighetsfesting av nødvendig behandling. Etter 29. april, da Arbeiderpartiets nye standpunkt ble kjent, har det åpenbart foregått en sterk tautrekking mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, som til slutt dessverre har resultert i en uklar og svekket lovtekst, som åpenbart vil gi problemer for mange behandlingstrengende pasienter og for sykehusene i fremtiden.

I motsetning til flertallet har Fremskrittspartiet og Høyre en klar og utvetydig lovtekst i sitt forslag til rettighetsfesting i § 2-1, en lovtekst som holder vann juridisk, og som langt på vei vil forhindre klager og rettssaker i tiden fremover. Særlig er siste del av lovforslaget meget klargjørende når det gjelder fastsettelse av behandlingstidspunkt, som da skal fastsettes av fagekspertisen. Like klargjørende er det når det gjelder pasientenes juridiske rettigheter når gitte frister oversittes, nemlig at hvis pasienten ikke får behandling fra spesialisthelsetjenesten innen fristens utløp, har pasienten rett til behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon i riket eller i utlandet for det offentliges regning til samme kostnad som i offentlige sykehus hjemme.

At innføring av juridisk rettighet til behandling i spesialisthelsetjenesten på kort sikt vil måtte føre til større ressursbruk, er riktig. I denne erkjennelsen ligger at mange alvorlig syke og mindre alvorlig syke i dag ikke får den helsehjelp de burde ha krav på og har behov for. På den annen side er det dokumentert at et betydelig antall pasienter med ikke alvorlig livstruende sykdommer går sykmeldt i lang tid og belaster folketrygden unødvendig med formidabelt store summer. Noen har antydet at innsparingen bare på sykepengeposten ved redusert ventetid kan dreie seg om ca. 1 milliard kr i året.

Utover spørsmålet om juridisk rettighetsfesting av helsehjelp er sosialkomiteen med få unntak enig i det meste i foreliggende innstilling. Stort sett er lovfesting av andre forhold i foreliggende innstilling en inkorporering i loven av vedtak som tidligere er gjort i Stortinget. Det gjelder bl.a. fritt sykehusvalg, brukermedvirkning, informasjon, samtykke, journalinnsyn, særrettigheter for barn og pasientombudsordningen.

Når det gjelder rettigheter til fornyet vurdering, fremmer Fremskrittspartiet og Høyre forslag om en ny lovtekst som fjerner samtykke fra allmennlege, idet vi mener at det skal være pasientens selvstendige avgjørelse og en rett for pasienten til å kreve å få en ny vurdering.

I forhold til fritt sykehusvalg mener Fremskrittspartiet at utgiftene for behandling i annet fylke i sin helhet skal dekkes av Rikstrygdeverket uten noe mellomregnskap mellom de ulike fylkene, idet vi mener at ordningen slik den er i dag, kan svekke retten til og fremfor alt praksisen med fritt sykehusvalg.

Det samme mener Fremskrittspartiet når det gjelder dekning av reiseutgifter i forbindelse med fritt sykehusvalg. Fremskrittspartiet foreslår tilbakeført den gamle ordningen, hvor reiseutgiftene ble fordelt på bostedskommune, Rikstrygdeverket og pasienten med inntil en tredjedel på hver. Dog skal utgiftene for pasienten ikke overstige 400 kr etter Fremskrittspartiets forslag. Reiseutgiftene bør ikke bli så høye for pasienten at det frie sykehusvalg blir illusorisk, og at bare de med tykk lommebok kan benytte seg av denne retten.

Fremskrittspartiet har en endring av lovteksten i § 1-1, hvor partiet inkluderer eldreomsorgen i forhold til kommunehelsetjenesten som en lovfestet rett.

De siste dagers skrekkhistorier om hvordan eldre syke behandles i våre pleieinstitusjoner, skulle i høyeste grad tilsi at eldreomsorgen inkluderes i rettighetsloven.

Fremskrittspartiet vil stemme mot § 4-5 tredje ledd, dette som en konsekvens av at partiet fremmer eget forslag i § 4-9, der partiet går mot å la være å gi blodtransfusjon eller å gi behandling ved sultestreik selv om pasientene skulle motsette seg dette. Det kan være vanskelig for helsepersonell til enhver tid å kunne bedømme om nekt av helsehjelp er en personlig overbevisning eller et standpunkt som er tatt etter påvirkning fra andre. Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til at helsepersonell er forpliktet til å gi livreddende helsehjelp.

Når det gjelder lovfesting av ordningen med pasientombud i alle fylker, støtter Fremskrittspartiet dette, men vil ha denne ordningen som et statlig ansvar for å hindre et uønsket avhengighetsforhold til fylkeskommunen, som både er arbeidsgiver og tjenesteyter. Fremskrittspartiet har foreslått at pasientombudene som en statlig ordning kan samlokaliseres med de statlige forbrukerkontorene i fylkene.

Sluttelig vil jeg understreke at det er Arbeiderpartiet som må krediteres at vi nå får en lovmessig rett til helsehjelp, selv om lovteksten både er uklar og ufullstendig, og jeg tror den må endres relativt raskt.

Helt til slutt tar jeg opp de forslag hvor Fremskrittspartiet er medforslagsstiller, og Fremskrittspartiets egne forslag.

Presidenten: John I. Alvheim har teke opp dei forslaga han har gjort greie for.

Det vert replikkordskifte.

Gunhild Øyangen (A): Uansett partienes tilslutning til de alternative bestemmelsene om retten til nødvendig helsehjelp er samtlige partier, unntatt Fremskrittspartiet, i komiteinnstillingen med på en klargjøring og avgrensing av hva som skal ligge i begrepet «nødvendig helsehjelp». En slik klargjøring er helt nødvendig for å unngå sidestilling av alvorlige og lettere sykdomstilfeller, og for å gi helsepersonell og sykehus noen prinsipielle retningslinjer i det tøffe prioriteringsarbeidet de må utføre hver eneste dag.

Alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, drøfter f.eks. hvordan prioriteringene fra Lønning-utvalget kan være med og gi retten til nødvendig helsehjelp et praktisk gjennomførbart innhold i det norske helsevesen. Mener Fremskrittspartiet at en kan se bort fra prioriteringene slik disse framstår fra Lønning-utvalget?

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

John I. Alvheim (Frp): Meg bekjent har det alltid vært praksis i norsk helsevesen, ved norske sykehus og blant norske leger at man har behandlet de mest alvorlige tilfellene først. Det finnes ingen uenighet om det blant fagfolk og burde heller ikke være det blant andre. Slik har det vært, og slik bør det etter mitt syn fortsatt være. Det er legenes faglige skjønn og vurdering som skal avgjøre tidspunktet for når en pasient må ha behandling for at det ikke skal skape ytterligere problemer for pasienten. Det er klart at vi er nødt til å prioritere ut det som det offentlige helsevesenet ikke skal stelle med, og på det punktet er jeg helt enig med både Lønning I- og Lønning II-utvalget. Men når det gjelder de andre pasientene, de som skal ha behandling, er jeg noe usikker på og delvis uenig i de kriteriene som der er lagt opp. Og de som er – jeg holdt på å si – dødssyke, blir ivaretatt, men vi har et mellomsjikt av pasienter som har en lidelse som må behandles som ikke er livstruende, men som kan lage problemer hvis man går for lenge. Det er den ene siden av saken. Den andre siden av saken er at mange av disse pasientene går sykmeldt og hever sykepenger, og det var i den forbindelse jeg i mitt innlegg viste til at her kunne samfunnet faktisk ved å ha en lovmessig rett til behandling også for disse pasientene spare milliardbeløp i året.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): For Kristelig Folkeparti har det vært et bevisst mål å løfte opp svake pasientgrupper som har vært forsømt over lengre tid. Jeg vil kort nevne funksjonshemmede, personer som er rammet av kreft, og ikke minst den økende gruppe av mennesker som sliter med psykiske problemer. Fremskrittspartiet har vært en god støttespiller. Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan innen psykisk helse som varer fra i år til år 2006, der en erkjenner at det tar tid å bygge opp et tilfredsstillende behandlingstilbud til denne pasientgruppen, ikke minst tar det tid å få nok fagfolk – kvalifiserte fagfolk. Kristelig Folkeparti har i forbindelse med lov om pasientrettigheter vært så realistisk og ærlig å si at en rettighet begrenses av mangel på kapasitet. Denne må bygges opp over tid. Mitt spørsmål til representanten Alvheim blir da: Inntil kapasiteten er bygd opp i Norge, vil Fremskrittspartiet da sende psykiatriske pasienter til utlandet, og tror Fremskrittspartiet at pasientene vil føle seg trygge i en slik situasjon når en vet hvor mye et nært og tett nettverk betyr for disse pasientene?

John I. Alvheim (Frp): Jeg har tidligere sagt, og jeg gjentar det gjerne her og nå, at jeg er ikke enig i at vi har for lite fagfolk i spesialisthelsetjenesten. Jeg tror vi har fagfolk nok bare vi kunne bruke dem på en riktigere og bedre måte.

Jeg er helt uenig i det resonnement som replikanten fremsatte, og som også går frem av foreliggende innstilling, at ressurser og kapasitet skal begrense rettigheten for syke mennesker til å få behandling. Det aksepterer jeg rett og slett ikke. Alle har vi sagt og sier – spesielt i valgkamper – at helse skal prioriteres, helse og omsorg foran alt annet. Det sier vi, men vi gjør det altså ikke. Hvis vi hadde gjort det, hadde det ikke vært noe problem å gi pasientene fulle rettigheter i forhold til behandling.

Jeg tror ikke det er fornuftig å sende psykiatriske pasienter til behandling i utlandet. Det må være meget spesielle tilfeller, som er så begrenset at man faglig kan forsvare det, men jeg tror ikke det er noen fagmann eller -kvinne i dette land som vil gå inn for en slik praksis.

Inge Lønning (H): Jeg setter stor pris på at representanten Alvheim har fått en enstemmig komite med på å ta inn setningen om at alder ikke er et kriterium i seg selv. På det punktet har representanten Alvheim og jeg en genuin felles interesse. Men jeg går ut fra at Alvheim også er enig i at det må forstås slik at det ikke er den nominelle alder i seg selv som skal legges til grunn, men en helhetsvurdering av pasientens tilstand, hvor naturligvis den biologiske alder også er et moment som teller med når man skal vurdere hvorvidt bestemte typer behandling har noen mening, dvs. om de har en rimelig utsikt til å gi et vellykket resultat, veiet opp mot risikoen for skadevirkninger for pasienten.

Men mitt spørsmål er i den andre enden av aldersskalaen. Fremskrittspartiet har en rekke særstandpunkter i innstillingen som egentlig er på kollisjonskurs med dette, fordi man legger de generelle lovbestemmelser om 18 år som myndighetsalder til grunn for vurdering av alle de saker som f.eks. gjelder beslutningskompetanse og retten til å gi samtykke. Fremskrittspartiet velger den mest firkantede av alle løsninger, nemlig å si at alle under 18 år er uten slik kompetanse. Det forekommer meg urimelig unyansert å anvende nominell alder på den måten.

Og til sist: Det er et standpunkt som overrasker meg meget fra Fremskrittspartiets side. Man vil ikke innrømme voksne, beslutningskompetente pasienter rett til å nekte f.eks. å motta blodoverføringer. Jeg vil spørre representanten Alvheim om dette virkelig er gjennomtenkt, og om det ikke er en direkte inkurie når man foreslår en lovtekst på side 29 i innstillingen som lyder:

«Pasienten har ikke pga. alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod … »

Det må jo bety at hvis det ikke foreligger en slik overbevisning, har man rett til å nekte. Og det kan vel formodentlig ikke være meningen.

John I. Alvheim (Frp): Jeg er glad for at representanten Lønning og jeg er enige om at nominell alder i seg selv ikke skal være et kriterium for avvisning av behandling. Jeg tror heller ikke at det forekommer så veldig ofte, men jeg vet at når det gjelder organtransplantasjon, har man ved enkelte sykehus – og det er spesielt Rikshospitalet som driver med dette – foreløpig satt en grense på 60 år, fordi tilgangen på organer er så knapp at man forbeholder dette yngre mennesker. Det i seg selv skal jeg ikke gå så dypt inn i, men det er noe som skurrer for meg hvis man utelukkende legger nominell alder til grunn for den behandlingen som eventuelt skal velges.

Ja, Fremskrittspartiet går inn for en helsemyndighetsalder på 18 år, tilsvarende den vanlige myndighetsalder. Vi er det eneste partiet som gjør dette, og det har forbindelse med foreldrenes ansvar. I dag er det jo slik at 12-13-åringer kan gå på legekontoret og helsestasjoner og eksempelvis få utlevert p-piller uten at foreldrene vet noen ting om dette. Vårt forslag er en reaksjon mot denne utviklingen, og vi mener at det er rimelig å sette 18 år, som jo er den vanlige myndighetsalder, også når det gjelder den helsemessige myndighetsalder.

Vi tror at mange pasienter som gir uttrykk for at de ikke ønsker å ta imot blod i en akutt situasjon, hvor dette betyr liv eller død, ikke skal få det valget. Det kan være flere grunner til det, men én grunn kan være påvirkning utenfra, slik at pasientens ønske faktisk ikke er reelt.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Are Næss (KrF): Pasientrettighetsloven skal bidra til å nå det overordnede målet for helsevesenet, nemlig å sikre hele befolkningen, uavhengig av alder, kjønn og bosted, god tilgang på helse- og omsorgstjenester av god kvalitet i en offentlig styrt helse- og omsorgssektor.

En pasientrettighetslov setter på en spesiell måte pasienten og dennes rettigheter i sentrum for helsepolitikken. Pasientrettighetsloven regulerer rettsforholdet i samspillet mellom pasienten og helsevesenet, men også i forholdet mellom pasientene. Ved å lovfeste rett til helsehjelp ønsker vi å vise at dette er en viktig rettighet som bør sikres for den som har behov for det.

Det har imidlertid vært reist tvil om rettighetsfesting vil virke etter hensikten i denne sammenheng, og det kan føres en rekke argumenter for og imot, slik det også er gjort i merknader i innstillingen. Etter mitt syn er den grunnleggende problemstilling her hvorvidt en lovfesting av rett til spesialisthelsetjeneste vil skape utilsiktede prioriteringsvridninger som kunne medføre at noen pasienter faktisk skulle komme dårligere ut enn andre etter at en rettighetslov er vedtatt. Frykten har særlig vært at pasienter med kroniske og dårlig definerte sykdommer, belastningslidelser og andre sykdommer med uklar årsak og ikke alltid effektiv behandling vil bli nedprioritert i et helsevesen som pr. i dag ikke har den nødvendige kapasitet til å gi alle den behandling de måtte ønske når de ønsker den. Denne problemstillingen mener jeg vi må ta på alvor.

Også jeg vil i denne sammenheng vise til Lønning II-utvalgets innstilling hvor mindretallet, som gikk inn for lovfesting av individuell rett til helsehjelp, understreket at forutsetningen for å innføre en slik rettighet var konsensus om prioriteringskriteriene. Vi har ikke en slik konsensus i dag. I denne situasjon er det avgjørende viktig at en på faglig hold setter kreftene inn på å nå en slik konsensus, og at dette følges opp administrativt så vel som politisk.

Kristelig Folkeparti har likevel funnet, i samråd med departementet, å kunne gå inn for en lovfesting av rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, slik den foreligger i dagens innstilling.

Når det gjelder innholdet i innstillingen, vil jeg vise til saksordførers grundige og gode gjennomgang. I likhet med saksordfører vil også jeg gjerne presisere den store grad av enighet som det har vært i komiteen, til tross for uenighet om spesielt § 2-1.

For Kristelig Folkeparti har det vært avgjørende at en pasientrettighetslov må være troverdig, effektiv og rettferdig.

Loven må være troverdig på den måten at vi ikke gir falske forhåpninger, forhåpninger som ikke kan oppfylles. Helsevesenet i Norge har i dag sine begrensninger. Vi kan ikke utrette alt vi ønsker å gjøre. Derfor har også Stortinget vedtatt opptrappingsplaner som det har vært bred politisk enighet om. Jeg tror også vi alle ønsker en kapasitetsøkning som fjerner behovet for ventelister, og som gir undersøkelser og behandling innen forsvarlige tidsrammer. Vi må ta utgangspunkt i dagens situasjon, og vi må ikke glemme at det er nødvendig å øke både kapasiteten og kvaliteten i spesialisthelsetjenesten for at målene skal kunne nås.

Pasientrettighetsloven må også være effektiv og resultatorientert. Det er viktig at vi får en lov som gir minst mulig rom for tolkninger og juristeri. Vi ønsker et helsevesen som er orientert mot pasientene, ikke mot dokumenthaugene.

Det er også viktig at loven blir rettferdig, at den som nevnt ikke fører til utilsiktede vridninger i forholdet mellom ulike pasientgrupper. Mange pasientgrupper har sterke organisasjoner som fungerer godt og er dyktige premissleverandører, og det skal vi være glade for. Men de svakeste pasientene må ha sikkerhet for at de ikke faller utenom i denne sammenheng.

Etter Kristelig Folkepartis syn er lovforslaget som flertallet i samråd med departementet fremmer i innstillingen, et godt utgangspunkt for å ivareta pasientenes rettigheter uten utilsiktede forhåpninger eller vridninger.

Den viktigste innvendingen som har vært reist mot det foreliggende lovforslaget, er at det ikke uten forbehold vil gi lovfestet rett til behandling. Det er riktig at forslaget innebærer slike forbehold. Det gjør for øvrig også mindretallsforslaget, men med en annen vinkling, som går på kostnadsrammen for behandling.

Hvilke forbehold tar så flertallet i innstillingen? For det første skal retten til helsehjelp bare gjelde dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Jeg synes dette er en helt nødvendig påpeking av at helsevesenet ikke skal ha en ubegrenset plikt til ubegrensede tiltak i forhold til enkeltpersoner uten hensyn til kostnad og forventet nytte. Vi har ikke et helsevesen som kan opptre på den måten.

Den andre innskrenkningen er at retten skal gjelde i offentlig finansiert spesialisthelsetjeneste i riket og andre tjenesteytere i den utstrekning fylkeskommunen har inngått avtale med disse om tjenesteyting, og innen de grenser som kapasiteten setter. Jeg synes det er nødvendig også med et slikt forbehold. Realiteten er at norsk helsevesen i dag ikke har ubegrenset kapasitet og derfor ikke umiddelbart kan oppfylle alle ønsker og krav. Hvis så hadde vært tilfellet, hvorfor har vi da vedtatt opptrappingsplaner for kreft, psykiatri og utstyr i sykehus til mange milliarder kroner over mange år? Hvis helsevesenet pr. i dag hadde vært i stand til å yte all nødvendig helsehjelp uten uønskede forsinkelser, skulle jo dette ikke være nødvendig. Men nå vet vi jo at realiteten er at f.eks. psykiatri og kreft er to områder der kapasiteten ikke er tilfredsstillende. Det vil derfor ikke være realistisk å forespeile disse pasientgruppene en tjeneste de ikke i fullt monn vil kunne dra nytte av før disse planene er fulgt opp, som jeg håper at de vil bli.

Pasientrettighetene må også administreres. Gode formål og gode rettigheter kan komme i konflikt med hverandre dersom prioriteringen ikke er klar. Utgangspunktet må etter mitt skjønn være fylkeskommunenes plikt til å gi sine innbyggere spesialisthelsetjeneste. De fleste av oss ønsker primært behandling i vårt nærområde, selv om vi også ønsker fritt sykehusvalg.

Forslaget til lov om pasientrettigheter inneholder en rekke bestemmelser som vil gi pasienten en forbedret rettstilstand. Foruten retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten vil jeg nevne rett til vurdering, rett til fornyet vurdering, rett til valg av sykehus, rett til individuell plan, klarere rettigheter til medvirkning og til informasjon, regler om samtykke til helsehjelp, rett til journalinnsyn, særlige rettigheter for barn, prosedyrer for klage og pasientombud i alle fylker.

Vi ønsker alle en lov som ivaretar pasientens rettigheter på en best mulig måte. Det vil bli mange gode ord i dag, og ord forplikter, iallfall bør de gjøre det. Men det avgjørende for pasienten er ikke gode ord om rettigheter, men et godt helsevesen som kan oppfylle behovene for nødvendige helsetjenester. I siste instans er det her vår gode vilje vil bli prøvd: om vi er villige til å ta de nødvendige tak for å gi pasientene det helsevesenet de trenger – og som de nå skal få rettighet til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (Frp): Først bare en liten kommentar til representanten Næss. Jeg finner det ikke så veldig rart at regjeringspartiene kunne gå inn for forslaget til paragrafen om rett til nødvendig helsehjelp, som Arbeiderpartiet står bak. Det er jo ikke noe problem å skjønne det, for det er så mange begrensninger i dette at man egentlig knapt nok hadde trengt denne paragrafen på grunn av alle begrensningene.

I § 4-9 står det skrevet følgende:

«Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.»

Jeg vil at representanten Næss skal fortelle meg én ting, for her har jeg et problem. Hva er en «alvorlig overbevisning»? Mener representanten Næss at så lenge man er med i Jehovas vitner, har man en alvorlig overbevisning som er nok til at man skal kunne nekte å motta blod eller blodprodukter? Finner representanten Næss ingen betenkeligheter ved dette?

Are Næss (KrF): Representanten Nesvik har rett i at dette er et vanskelig medisinsk-etisk problem. Når han problematiserer uttrykket «alvorlig overbevisning», vil jeg bare nevne at også Fremskrittspartiet bruker denne formulering i sin alternative § 4-9.

Utgangspunktet for Kristelig Folkeparti er at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke. Vi verdsetter respekten for individets integritet, respekten for ytringsfriheten, f.eks. ved en pågående sultestreik, respekten for religiøs integritet og overbevisning og respekten for rett til en naturlig og verdig død. Det er klart at det kan være grensetilfeller på dette området. Her har en jo spesielt begrenset mulighet til å nekte helsehjelp i disse spesielle situasjonene som representanten Nesvik nevnte.

Når det gjelder kravene til at en skal godta en alvorlig overbevisning, må de etter mitt syn være at pasienten er myndig og har samtykkekompetanse, og har forstått informasjonen om følgene av nektelse. Ellers kan en jo nekte å imøtekomme dette i henhold til nødhjelpsprinsippet.

Annelise Høegh (H): Jeg må dessverre si at jeg blir ganske provosert av representantene for Kristelig Folkeparti her i dag. Åse Gunhild Woie Duesund sa i en replikk at Kristelig Folkeparti er realistisk og ærlig i denne saken, underforstått i motsetning til oss andre. Men er de standpunktene Kristelig Folkeparti tar i denne saken, realistiske eller ærlige? Det er ikke lenger siden enn valgkampen i 1997 at partileder – daværende og nåværende – Valgerd Svarstad Haugland med brask og bram til manges glede – også min – gikk ut i valgkampen og lovte at Kristelig Folkeparti skulle gå inn for lovfestet rett til behandling. Så gikk det jo ikke lang tid før den nye helseministeren fra Kristelig Folkeparti la frem sitt lovforslag, uten rett til behandling. Er det spesielt ærlig og ordentlig, og holder man da ord? Hvor lenge varte det valgløftet? Ja, det varte noen måneder. Og så får vi innstillingen, hvor Kristelig Folkeparti, etter å ha halt og dratt i Arbeiderpartiet i noen uker, da går med på en slags rett til behandling.

Jeg synes man skal være litt forsiktig med å gi seg selv såpass flotte ord, når man vingler slik fra side til side. For hva mener egentlig Kristelig Folkeparti? Er de veldig fornøyd med det de har fått til, eller er de det ikke? Og hva mener de – jeg fikk ikke noe svar fra saksordføreren – er forskjellen på det forslaget som de selv står sammen med Arbeiderpartiet om, og det vi i mindretallet har fremmet?

Og så til slutt: Are Næss sa at han mente at Kristelig Folkeparti var spesielt opptatt av å ivareta de svakeste pasientgruppene – de som er kronikere, de som har vanskelige lidelser å definere. Men disse pasientene selv ber om en rett til behandling som altså er mer eller mindre identisk med den mindretallet går inn for. Og de er skuffet, såret og vonbrotne over det forslaget Kristelig Folkeparti har lagt frem. Så man får være forsiktig med hvem man tar til inntekt for sine standpunkter når de selv vil ha seg det frabedt.

Are Næss (KrF): Kristelig Folkeparti vil være ærlige i forhold til den kapasitet og det innhold som helsevesenet har i dag. Og når det gjelder forskjellen på rettighetsparagrafen til flertallet og mindretallet her, er jo det at Høyre og Fremskrittspartiet, så langt jeg ser det, ensidig benytter kostnadsrammen for hver enkelt pasient som den innskrenkende faktor, mens vi tar hensyn til den begrensning som nødvendigvis ligger i tilgjengeligheten i kapasiteten i helsevesenet.

Så refereres det til partilederens forslag fra 1997. Av hennes forslag av 25. august 1997 er de aller fleste fulgt opp i denne innstillingen eller i annen sammenheng. Det gjelder rett til vurdering, det gjelder rett til informasjon, det gjelder rett til medbestemmelse, til fastlege, til fritt sykehusvalg. Det er riktig at vi ikke har fulgt opp forslaget om å lovfeste tre måneders ventetidsgaranti. Men det gjør vel heller ingen andre, og som saksordfører gjorde rede for, er det vel ingen pr. i dag som ser det som en tjenlig rettighetsfesting for pasientene.

Det er da slik at vi har oppfylt de løftene som ble gitt i valgkampen 1997. Så langt jeg kan se, har vi i den loven som vi i dag vedtar, gitt pasienten rett til helsehjelp innenfor de begrensninger som faktisk foreligger, og dermed oppfylt de løftene som er gitt.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg håper at mitt spørsmål og mine problemstillinger vil være preget av langt større velvillighet overfor siste taler enn det de to foregående replikantene var.

Det er én problemstilling som jeg syns er uhyre interessant, og det er når Fremskrittspartiet skal gjøre myndighetsalderen til 18 år, slik at en person på 17 år og 11 måneder, for å si det sånn, faktisk skal ha med sine foreldre til legen for å få forskrevet p-piller, eller man skal informere foreldrene fordi man da snakker om en mindreårig helt til vedkommende blir 18 år, mens altså flertallet – og Kristelig Folkeparti er med i det flertallet – mener at det allerede ved 12-årsalder skal være en avveining i forhold til vedkommendes biologiske alder og modenhet hvorvidt foreldrene skal trekkes inn og informeres. Jeg oppfatter det slik at det er en gradvis grense, ut fra det som står her, opp til 16 år, men at 16-årsgrensen, i hvert fall i all hovedsak, må oppfattes som absolutt, og at vedkommende, når man er blitt 16 år, er å anse som i stand til å fatte sine egne beslutninger. Foreldrene skal faktisk da ikke informeres. Det vil også gjelde i forhold til prevensjonsveiledning og forskriving av prevensjon.

Har jeg oppfattet det riktig her at mens Fremskrittspartiet, i hvert fall ut fra det de har sagt i dag, og de lovforslag de fremmer, synes å ha en uhyre restriktiv holdning til hvem som er å oppfatte som voksen, er faktisk Kristelig Folkeparti med på at allerede ved 12-årsalder vil det være en skjønnsmessig vurdering hvorvidt foreldrene skal informeres eller ikke, også når det gjelder bruken av prevensjon og veiledning knyttet til det?

Are Næss (KrF): Jeg tror, i likhet med representanten Ballo, at de fleste av oss blir gradvis voksnere. Noen ganger går det fort, og noen ganger går det ikke så fort som det burde. På den bakgrunn ser vi, som de fleste, at å operere med én absolutt myndighetsalder i helsespørsmål – eksempelvis på 18 år – er helt urimelig. En behøver ikke trekke egen modenhet eller mangel på modenhet inn i den diskusjonen, men de av oss som har barn i angjeldende alder, tror jeg har et levende inntrykk av nettopp dette. Det betyr ikke at Kristelig Folkeparti syns det er i orden å drive prevensjonsveiledning for 12-13-åringer uten foreldrenes viten og samtykke. Her må en bruke sunn sans og fornuft. Det er slik som det ble påpekt av representanter som er litt eldre enn meg, at biologisk alder i den andre enden av skalaen ikke skal være den eneste faktor i en vurdering. Men man må bruke sunn fornuft og også ta hensyn til den biologiske alder, og også naturligvis modenheten i hvert enkelt tilfelle.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Annelise Høegh (H): En pasientrettighetslov skal føre pasientene til operasjonssalen – ikke til rettssalen. Spørsmålet er om flertallets forslag vil bidra til det.

Dagen i dag skulle vært historisk fordi en pasientrettighetslov skal sette pasientenes behov i sentrum i stedet for politiske, administrative, helsefaglige eller økonomiske hensyn. Men gleden jeg føler, er ikke hel og udelt. Det er selvfølgelig positivt at flertallet lovfester rett til nødvendig helsehjelp, men på den annen side er retten så uklar og gir så store fullmakter til departementet at jeg er usikker på hva den faktisk vil komme til å bety for pasientene.

Likevel: Loven vil på mange områder styrke pasientenes rettigheter gjennom rett til fritt sykehusvalg, rett til vurdering og fornyet vurdering, og også gi dem bedre hjelp via pasientombudenes mellomkomst. Et fellestrekk ved mange av de reformene vi har sett i helsevesenet de siste årene, har vært at de setter den enkelte pasienten i sentrum og lar pasientenes behov være styrende i helsevesenet. Dette er reformer som Høyre har gått i bresjen for, slik at f.eks. fylkesgrenser ikke blir viktigere enn rask behandling.

Høyre har lenge kjempet for å lovfeste rett til behandling. Da Syse-regjeringen innførte det som den gangen het ventelistegarantien, var hensikten at det skulle være en juridisk bindende rettighet for pasientene. Men senere regjeringer har tolket bort pasientenes rett til behandling, slik at dagens ventetidsgaranti ikke garanterer mer enn nettopp det – å måtte vente.

Høyre har flere ganger de siste årene fremmet forslag om å lovfeste pasientenes rett til behandling, uten å få flertall. Derfor skulle man jo tro at dette var en gledens dag for oss i Høyre, når gamle motstandere av rett til behandling i Arbeiderpartiet og regjeringspartiene – de er ikke så gamle motstandere, men likevel – de snur seg rundt og går sammen om et forslag som lovfester retten til nødvendig helsehjelp. For departementet og helseministeren har jo ikke akkurat vært pådrivere for retten til helsehjelp. Senest dagen før komiteen avgav sin innstilling, advarte helseministeren mot lovfestet rett til helsehjelp. Han sa:

«Jeg tror det er all grunn til å frykte amerikanske tilstander med et ras av søksmål og klagesaker hvis vi velger å legge juridiske mål på retten til legebehandling.»

Dette sa helseministeren til bl.a. Bergens Tidende.

Med utgangspunkt i det flertallsforslaget hans eget parti er blitt med på, skjønner jeg at helseministeren er bekymret, og han kjente selvfølgelig til dette den dagen han uttalte det han uttalte. Det er jo nettopp flertallets uklare juridiske mål på retten til helsehjelp som vil legge grunnlag for søksmål og klagesaker. Flertallets rett til helsehjelp gjelder nemlig bare «innen de grenser kapasiteten setter». Og det er departementet som gjennom forskrifter skal kunne bestemme hvilken helsehjelp pasientene kan ha rett til, og om det skal være tidsfrister for å oppfylle retten.

Men, som jeg sa, pasientene vil ikke til rettssalen, de vil til operasjonssalen! Derfor er advarslene klare også fra pasientorganisasjonene: Forslaget er hult og uklart fordi det tar så mange forbehold. Jeg tror rettssakene vil komme på rekke og rad, var kommentaren fra lederen i Sykepleierforbundet. Vi er glad for at to partier på Stortinget støtter vårt forslag om lovfestet rett til helsehjelp innen forsvarlige tidsfrister, men skuffet over at flertallet går inn for å begrense den juridiske retten til helsehjelp, sa lederen i Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, Svein Erik Myrseth. Og jeg forstår deres skuffelse, for i flertallets forslag er unntakene og begrensningene mer fremtredende enn rettighetene. Man tar inn i lovparagrafen klare og i og for seg uomtvistelige og helt entydige og sammenfallende synspunkter som alle står bak, nemlig at behandlingen skal ha effekt og stå i rimelig forhold til kostnadene, men man tar ikke inn hva som skal skje dersom den retten man får, ikke blir fulgt opp. Så det er et misforhold i flertallets lovforslag som klart går i retning av å begrense og vanskeliggjøre oppfyllelse av retten heller enn å gi den klart og utvetydig til kjenne slik at pasientene vet hva de skal forholde seg til.

Uklarheten forsterkes av at det er et klart sprik mellom flertallets premisser i merknadene og det lovforslaget de fremmer. For i premissene, hvor også Høyre er med, slås det fast at pasienten skal få nødvendig helsehjelp innen en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinsk skjønn. Men dette viktige premisset glimrer altså med sitt fravær i lovteksten, unntatt som en mulig forskriftshjemmel for departementet. Og det er jo ikke videre opplysende for pasientene, som ønsker å orientere seg i lovjungelen, at de også må prøve å sette seg inn i hvilke forskrifter som gjelder til enhver tid.

Høyre vil advare mot at politiske og ikke-medisinskfaglige vurderinger skal legges til grunn for rett til helsehjelp og fastsettelse av fristen for å gi behandling.

Høyre og Fremskrittspartiet fremmer altså et forslag som gir klare rettigheter for pasientene, og som ikke minst sier noe om pasientenes rettigheter dersom fristen for å oppfylle retten til behandling ikke overholdes. Vårt forslag er lovfestet rett til nødvendig helsehjelp innen en individuelt fastsatt frist, som skal fastsettes ut fra en medisinsk vurdering. Dersom pasienten ikke får rett til behandling innen fristens utløp, skal pasienten innen samme kostnadsramme for det offentliges regning tilbys behandling ved annen offentlig eller godkjent privat helseinstitusjon i Norge eller i utlandet. Den individuelt fastsatte fristen oppfatter vi som en avtale mellom sykehuset og pasienten. Brudd medfører altså automatisk rett til behandling et annet sted for det offentliges regning, uten at pasienten forhåpentligvis skal behøve å klage.

Alle partier har tenkt nytt når det gjelder pasientrettighetsloven. Men det er bare Kristelig Folkeparti som har tenkt nytt i feil retning, for i valgkampen kunne Kristelig Folkepartis partileder Valgerd Svarstad Haugland love pasientene juridisk rett til behandling. Det blir billig retorikk og unnaluring når Are Næss nå nettopp sa at det var jo ikke det hun foreslo, hun foreslo en juridisk rett eller en juridisk lovfesting av tremånedersgarantien. Det er selvsagt riktig, men man unndrar seg det som var realiteten den gang – og nå – at det ble oppfattet som det det var, at Kristelig Folkeparti lovet en juridisk rett til behandling som helseministeren ikke fulgte opp. Derfor synes jeg det er all grunn til å spørre: Kan man stole på Kristelig Folkeparti? Det kan man altså ikke. Likevel er de dristige nok til å kalle seg selv – og gi seg selv den merkelappen – realistiske og ærlige, i motsetning til oss andre.

Det pussige er: Hva har skjedd siden 1997, da dette løftet ble gitt? Vet vi noe mer i dag enn vi visste den gang? Bortsett fra at kapasiteten er blitt bedre enn den var den gangen Valgerd Svarstad Haugland lovte juridisk rett til behandling, vet vi ikke noe mer i dag. Da er spørsmålet: Mener Kristelig Folkepartis ledelse i dag at de ikke visste hva de gjorde i 1997, siden helseministeren nå legger frem et forslag som ikke inneholder slik rett til behandling?

Hva kommer det egentlig av at partier i regjeringsposisjon – med unntak av Høyre – er mot lovfestet rett til behandling? Det ligger vel kanskje nær å tro at det er frykten for økte kostnader som er svaret, enten partiet heter Kristelig Folkeparti, Senterpartiet eller Arbeiderpartiet.

Retten til helsehjelp skal fungere som en brekkstang for å få økt kapasiteten i helsevesenet. Det sier faktisk hele komiteen. Men flertallet går altså inn for at retten skal begrenses av kapasiteten. Da har man på en måte snodd seg inn i en sirkelargumentasjon som ikke ender noe som helst sted, men bare biter sin egen hale. For hvilken rett er det da man går inn for? Det blir jo ikke flere pasienter av å gi rett til behandling. Kanskje kan man påstå at det blir færre, fordi de får behandling raskere. De fleste blir sykere av å vente. De trenger altså mer behandling, som koster mer, dersom de må vente lenger. Det er dyrere for samfunnet å ha pasienter på sykelønn, på attføring eller at de eventuelt ender opp som uførepensjonister, enn å gi dem behandling raskere. Og behandling skal de ha de aller, aller fleste av dem.

Hvorfor kan ikke flertallet se budsjettkapitlene i sammenheng? Det kan vel hende at mindretallets forslag til rett til helsehjelp kan føre til at helsevesenet må få større ressurser, men er ikke det noe av vitsen? Dessuten vil det redusere lidelsene. Er ikke også det noe av vitsen? Og det igjen vil redusere utbetalingene til sykelønn, attføring og uførepensjon.

La meg derfor avslutte med å håpe og tro at flertallet vil bruke det lovforslaget som etter all sannsynlighet blir vedtatt, positivt til å øke pasientenes rettigheter, og til å se det som en brekkstang, slik det også heter i merknadene. Så får vi håpe at departementet følger opp med å gi forskrifter som på en enkel og grei måte kanskje kan fremstilles også overfor pasientene, slik at man vet at man har en frist å forholde seg til, og slik at denne loven blir det positive bidrag den var ment å skulle være.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Høyre enten alene eller sammen med andre har fremmet.

Presidenten: Annelise Høegh har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Asmund Kristoffersen (A): På bakgrunn av deler av representanten Høeghs innlegg tror jeg at jeg må kaste tilbake den ballen jeg fikk i et tidligere replikkordskifte.

Vi har lagt inn avgrensninger i retten til å få helsehjelp, basert på det som både Annelise Høegh har vært inne på, og som jeg nevnte i mitt innlegg. Men jeg har ennå ikke fullt ut forstått – det må jeg innrømme – hvilke konsekvenser Høyres lovparagraf kan få.

Spørsmålet blir da: Hvilken virkning tror Høyre det vil ha for ressurssituasjonen i det norske helsevesenet hvis det skal være en prioritert rettighet å ta med seg norske helsekroner ut av landet i det omfang som lovparagrafen som Høyre foreslår, kanskje åpner for? Betyr det at Høyre har en Sareptas krukke et eller annet sted?

Annelise Høegh (H): Nei, en Sareptas krukke har hverken vi eller de som tror de har den, for den finnes ikke. Men som jeg har sagt så mange ganger før: Høyre er tilhenger av å prioritere det viktigste først. Er ikke helsevesenet noe av det aller viktigste vi driver med? Vi ønsker – som jeg også sa i mitt innlegg – at helsevesenet, om nødvendig, skal bli tilført økte ressurser, både i form av penger, utstyr og personell. Det er vel i og for seg alle enige om, så det er et spørsmål om avveining.

Jeg må minne representanten Asmund Kristoffersen om at det å ta med seg penger til utlandet, ikke er noe nytt som vi har funnet på nå. Det er en velprøvd ordning som ikke minst Arbeiderpartiet var svært opptatt av på 1980-tallet. Den gangen het det hjertebroen. Men jeg er enig med komitelederen i at jeg tror kapasiteten i form av personell og utstyr er langt større og langt bedre enn det vi ofte hører fra regjeringshold i dag, dersom man bare fikk lov til å utnytte sin kapasitet til beste for pasientene. Men i eventuell påvente av at kapasiteten her hjemme blir utbygd til det den bør være, er vi villige til å gi de pasientene som ønsker å reise til utlandet, muligheten til det, innenfor rammen av det som det ville ha kostet å behandle dem her hjemme. Men det skal selvsagt ikke være slik som en representant fra Kristelig Folkeparti sa her tidligere i debatten, at man skal tvinge f.eks. psykiatriske pasienter til utenlandsbehandling mot deres egen vilje. Da har man forstått dårlig hva pasientrettigheter betyr, hva brukerstyring betyr. Det betyr selvsagt ikke at myndighetene skal styre brukere til utlandet mot deres vilje. Det er jo en meningsløshet.

Men vårt hovedønske er at en pasientrettighetslov med rett til behandling skal være den brekkstang komiteen i sine merknader sier at den skal være, og som vil tvinge oss her i denne sal til å prioritere helsevesenet høyere på den politiske dagsorden enn det vi har vært i stand til i dag.

Are Næss (KrF): Annelise Høegh innrømmer at jeg har sitert riktig fra partilederens uttalelser fra august 1997 om at Kristelig Folkeparti går inn for rett til vurdering, informasjon, medbestemmelse, fastlege, fritt sykehusvalg osv., men fortsetter å hevde at dette innebærer løftebrudd. Jeg har ikke annet å gjøre enn å henvise til pressemeldingen fra nevnte møte.

En lov om pasientrettigheter må være realistisk og troverdig, og Kristelig Folkeparti har valgt å være realistiske. Vi vet og ser at dagens kapasitet setter grenser for den behandlingen vi kan tilby. Vi innrømmer det, og arbeider derfor for å bedre kapasiteten og kvaliteten i norsk helsevesen.

Nå har vi vedtatt en opptrappingsplan for psykiatrien over åtte år, fordi kapasiteten ikke er god nok. Hvorfor vil Høyre da være med på å kaste bort milliarder av kroner på økte bevilgninger til psykiatri, kreftbehandling og sykehusutstyr? Disse opptrappingsplanene må jo være fullstendig unødvendige dersom forholdene allerede i dag er slik at vi kan innføre Fremskrittspartiet og Høyres rett til nødvendig helsehjelp uten reservasjoner. Våger virkelig Høyre å garantere psykiatriske pasienter helsehjelp etter deres paragraf i dag? Hvis vi kan det i dag, må det jo være unødvendig helsehjelp vi investerer i. Hvor skal disse pasientene få plass? De skal ikke tvangssendes til utlandet. Men hvis det psykiatriske helsevesenet i Norge i dag har kapasitet til å ta imot psykiatriske pasienter etter Høyres rettighetsparagraf, må det jo være unødvendig å satse på denne opptrappingen av psykiatrien.

Presidenten: Harald Hove.

Annelise Høegh (H) (fra salen): Kan jeg få svare først?

Presidenten: Unnskyld. Presidenten regnet faktisk ikke med at Harald Hove skulle svare. Vær så god, Annelise Høegh.

Annelise Høegh (H): Først dette med Kristelig Folkepartis ønsker om juridisk bindende ventetidsgaranti og hvorvidt det er et løftebrudd eller ikke. Jeg har denne pressemeldingen her. Jeg må si til representanten Are Næss at hvis ikke det helseministeren la frem, nemlig et forslag med manglende juridisk rett til helsehjelp, er et løftebrudd i forhold til det Valgerd Svarstad Haugland lovte i valgkampen og scoret høyt på, så vet ikke jeg. Jeg fastholder at det er billig retorikk og unnaluring av den faktiske realitet å prøve å unndra seg dette ved å si at dette var et forslag om å gjøre tremånedersgarantien bindende, som jo ingen lenger fremmer, det er riktig, men man unndrar seg altså den realitet at man ønsket å gi pasienter rett til behandling, og det fremmet ikke helseministeren forslag om.

Så må jeg si at resten av replikken bærer preg av å være skrevet før dagens debatt begynte, eller iallfall før representanten Næss hadde hørt mitt innlegg. Selvsagt trenger vi opptrappingsplaner, det var jeg selv som saksordfører for innstillingen til helsemeldingen fra Werner Christie som i sin tid fikk komiteen med på at vi skulle ha det både for kreftomsorgen og på andre områder, så vi står fast ved at vi trenger en oppbygging. Men som jeg sa i mitt forrige replikksvar, innebærer jo ikke det at man, mens man bygger ut både innen psykiatrien, innen kreften og på andre områder hvor vi dessverre har store mangler, ikke kan gi pasientene en rettighet til å dra utenlands og få hjelp der hvis de ønsker det. Nå ser jeg klart at det ikke er like lett for psykiatriske pasienter å dra utenlands som for andre. For mange vil det kanskje være vanskelig, men det får nå være opp til pasientene selv å finne ut av. Det har noe å gjøre med det som jeg sa om å vite hva man gjør når man kaller noe for pasientrettigheter. Man må bruke perspektiv, det må være ens egen – pasientens – vurdering av hva som er best for en her og nå, som er utgangspunktet, og ikke hva vi som politikere, administratorer og byråkrater tror tjener pasientene best. De er faktisk i stand til å ivareta sine rettigheter selv.

Presidenten: Da gir presidenten ordet til Harald Hove.

Harald Hove (V): Jeg takker for velviljen med hensyn til å sørge for at også Venstre får en replikk underveis i debatter om disse spørsmålene.

Hvis jeg oppfattet Annelise Høegh riktig, sa hun at pasientrettighetsloven skulle føre pasientene til operasjonssalen, og ikke til rettssalen. Med det utsagnet plasserer vel Annelise Høegh seg litt i et område som også helseministeren i og for seg har vært inne på, at det er viktig at man ikke gjør sykehusvesen og helsevesen til en arena som i stor grad bruker sine ressurser på rettssaker og for så vidt også jurister.

Jeg har et visst ønske om å problematisere dette litt, og det er ikke nødvendigvis gitt at jeg her vil være helt på linje med helseministeren i alle detaljer heller. Man gir inntrykk av å ville innføre rettigheter, og så vil man samtidig unngå rettssaker. Det blir for meg et visst motsetningsforhold, fordi det betyr at man ønsker det gode ved jusen og det som hører rettssystemet til, nemlig rettigheter, men så ønsker man ikke det som blir en naturlig konsekvens av det, nemlig at det nødvendigvis også vil måtte kunne bli rettssaker om rettighetenes innhold. Det blir en dobbelthet her som jeg syns det er litt vanskelig å forholde seg til.

Det vil faktisk være min påstand at norske domstoler har gitt viktige bidrag til norsk helserett og sosialrett, bl.a. gjennom journaldommen fra 1977, og Fusa-dommen, om sosialtjenesten, fra 1990, som har vært med på nettopp å utvikle rettighetsbegrepet.

Til slutt: Når det gjelder forskjellen på psykiatriske pasienters og somatiske pasienters mulighet til å benytte seg av behandling i utlandet, snakker vi egentlig om prioritetsvridinger.

Annelise Høegh (H): Den vridningen er der allerede i dag, dessverre, til alt overmål ikke bare for psykiatriske pasienter, men også for kronikere og andre med sammensatte lidelser.

Allikevel – det må jeg minne flertallet om – ber de samme pasientgruppene om en slik rettighetsfesting som Fremskrittspartiet og Høyre gir dem, og de fraber seg, de er iallfall meget skuffet over, den rettighetsfestingen som flertallet går inn for. Og da kan man sitte her på sin høye hest og si at pasientene ikke skjønner sitt eget beste. Det får de gjøre som føler seg bekvemme med det.

Når det så gjelder det at vi ønsker at pasientene havner i operasjonssalen og ikke i rettssalen, kan det hende at det er å velge det gode, men at vi får det dårlige, nemlig rettssaker. Men da må jeg minne representanten Hove om at en samlet komite, hvis jeg ikke husker feil, i dagens innstilling sier at ja vel, det kan nok kanskje hende at en rettighetsfesting – og da gjelder det begge de alternativene til rett til nødvendig helsehjelp som vi i dag diskuterer – kan føre til noen rettssaker. Men så vil de, forhåpentligvis, ha gjennomslagskraft, slik at man deretter ikke behøver å gjenta den prosessen.

Det andre jeg vil si, er at Høyre og Fremskrittspartiet med sitt forslag har ønsket å legge opp til en modell hvor det vil være sykehuset som må reagere dersom det oversitter den fristen det selv har satt. Hvis en pasient, som etter vårt forslag vil få en individuelt fastsatt medisinsk begrunnet frist, opplever at sykehuset oversitter den fristen, da er det sykehuset som må bevise at det likevel ikke står rettslig ansvarlig for å gi pasienten den summen med på veien videre til et annet sykehus, som man altså ifølge loven, vår lovtekst, har krav på. Så jeg tror nok at den situasjonen Hove beskriver, hvor man kan havne i de dårlige rettssaker, heller vil bli realiteten med flertallets forslag enn med mindretallets.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inga Kvalbukt (Sp): Senterpartiet er glad for at vi nå får en samlet lov om pasientrettigheter som vil være med og bedre pasientens kunnskap om egne rettigheter. Slik kunnskap er viktig for å styrke pasientens stilling i møte med de ulike helsetjenestene.

All helsetjeneste skal ha som formål å bedre enkeltmenneskets totale situasjon, og denne loven fører til, slik vi i Senterpartiet oppfatter det, at pasienten, og hensynet til pasienten, kommer i sentrum.

Departementet og komiteen definerer «helsehjelp» som forebygging, diagnose, behandling, helsebevaring, rehabilitering, pleie og omsorg – tjenester som blir utført av helsepersonell. Jeg synes det er viktig å understreke at også hjelp som ikke kan bedre situasjonen, men som fører til at situasjonen ikke forverres, er å betegne som helsehjelp.

Også ifølge denne loven, som ifølge den forrige helseloven vi hadde til behandling – lov om psykisk helsevern – har de pårørende en sentral rolle. Også her skal pasienten få lov til å være med og bestemme hvem som skal være ens pårørende. Senterpartiet mener at det er svært viktig at pasientens medvirkningsrett lovfestes, men dette forutsetter selvfølgelig frivillighet. Det å være med og velge å ta ansvar for egen helse, for undersøkelse og behandlingsmetode, kan være veldig viktig for resultatet av behandlingen. Dette er, sammen med en lovfestet rett til informasjon, en høyning av status for pasienten som enkeltindivid som fortjener respekt.

Det er viktig å slå fast at informasjon skal gis automatisk, og det er viktig for helsepersonell å forsikre seg om at informasjonen virkelig blir mottatt, oppfattet og forstått. I denne sammenhengen ser jeg en utfordring i å veilede alle utøvere innenfor helsevesenet om følgene av denne loven, ikke minst når det gjelder informasjon og medvirkning, slik at dette virkelig blir en realitet.

Pasientens medvirkningsmuligheter og klagemuligheter vil etter Senterpartiets syn være en kvalitetssikring av helsetjenestene. Denne loven vil derfor kunne virke som en positiv stimulans også overfor utøvende helsepersonell som nå blir mer bevisst på at det ofte finnes flere valgmuligheter, og at en ikke nødvendigvis skal velge den raskeste og billigste. Kanskje vil det nå oftere enn tidligere bli vurdert hva som vil være best: medikament, inngrep – Annelise Høegh ville ha sendt pasientene til operasjonssalen, jeg håper at vi skal få færrest mulig der – eller henvisning til annen tjeneste, f.eks. til fysioterapeut, kiropraktor eller psykolog.

Retten til journalinnsyn er også viktig og må ses i sammenheng med den generelle informasjonsretten. Når pasienten ikke kan ivareta sine interesser, skal nærmeste pårørende ha rett til innsyn i journalen. Pasientens mulighet til helbredelse og bedring vil gjennom dette, etter Senterpartiets syn, være bedret.

Det er også bra at ordningen med pasientombud nå lovfestes. Pasientombudene skal arbeide for å ivareta pasientens interesser, og denne ordningen vil være nok et middel til å øke kvaliteten i helsetjenesten.

Jeg sammenligner den loven vi i dag vedtar, med en arbeidsinstruks, og min erfaring er: Har du en uklar arbeidsinstruks, kan det ofte bli litt dårlig utført arbeid.

Jeg synes denne arbeidsinstruksen vi i dag vedtar, er klar, selv om kanskje ikke alle er enig i det, og jeg tror den vil bli en god forutsetning for at rett prioritering blir gjort, og at de viktigste oppgavene blir utført først og på best måte.

Denne loven vil uten tvil heve nivået på våre helsetjenester. Jeg ser her en klar og logisk sammenheng: informasjon fører til innsikt, innsikt fører til forståelse, forståelse fører til bedre mottakelighet for helsehjelp og bedre forståelse av hva som er rett hjelp. Det fører igjen til et bedre resultat totalt, bedre livskvalitet for den enkelte og et bedre samfunn i det hele.

Jeg ser det faktisk slik at det at pasientene får forsterket retten – i og med at den blir lovfestet – til å få kunnskap og innsikt, kan gjøre at sykdomsprosessen ikke bare blir en negativ opplevelse, men også er med på å styrke pasienten totalt. Pasienten får en opplæring, og det er noe man kan gjøre seg nytte av også i framtida.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg hørte at representanten Kvalbukt på slutten av sitt innlegg sammenlignet dette lovforslaget med en arbeidsinstruks. Det er vel noe av det som er problemet, nemlig at man ikke fullt ut er i stand til å ivareta pasientenes interesser slik denne loven er formet ut i dag.

Jeg vil få lov til å kommentere følgende overfor representanten Kvalbukt: I § 2-4 Rett til valg av sykehus, lovfestes rett til valg av sykehus så lenge sykehuset er på samme behandlingsnivå. Men jeg får litt problemer når det gjelder den forskjellsbehandlingen som vil bli pasientene i Utkant-Norge til del som en følge av dette, siden det står i innledningen og i kommentarene fra komiteen, utenom Fremskrittspartiet og Høyre, at reiseutgiftene forutsettes delt mellom pasient og det offentlige. Dette vil bety at dersom en bor i sentrale strøk med flere alternativer, kommer en godt ut av det økonomisk med tanke på reiseutgifter. Men dersom en bor ute i distriktet og har lang veg til alternative tilbud, vil det kunne medføre skyhøye utgifter knyttet til bruk av denne retten.

Mener representanten fra Senterpartiet at det er riktig å forskjellsbehandle pasienter fra distriktene kontra de som bor i sentrale strøk, økonomisk dersom de benytter de samme rettighetene? Er dette god senterpartipolitikk?

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker representanten Nesvik for replikken.

Det første han var inne på, var at han ikke synes at sammenligningen med en arbeidsinstruks var god. Jeg synes den er god. Den personen som får en arbeidsinstruks, vet på forhånd hvilken etat han eller hun har søkt arbeid i. Og i de lovene vi har vedtatt tidligere i år, f.eks. i lov om helsepersonell, er det også slått fast at hver utøver skal ha ansvar for egen tjeneste. Jeg trodde ikke Fremskrittspartiet tilhørte dem som ville gå bort fra det personlige ansvaret. Likedan er også det offentliges plikt til å hjelpe slått fast i de lovene vi har vedtatt tidligere. Så jeg tror at med det tillegget vi får i dag, får vi en god arbeidsinstruks.

Når det gjelder urettferdigheten, vil jeg for det første si at jeg avviser framstillingen om at rettferdighet er lik likhet, og også at økt avstand nødvendigvis betyr økte reiseutgifter. Det kommer an på reisemåten. Men samtidig vil jeg si at jeg ikke ser noe i denne loven som sier hvor mye pasienten selv skal betale når han eller hun velger å reise til et annet sykehus enn det nærmeste. Så vidt jeg forstår, er det opp til departementet å lage en fordeling av dette.

Inge Lønning (H): Senterpartiet tilhører det flertallet som går inn for å lovfeste rett til helsehjelp innenfor de grenser som kapasiteten setter. Jeg oppfattet representanten Kvalbukt dit hen at hun mente at det var overmåte tilfredsstillende.

I lov om videregående opplæring har vi en lovfestet rett for alle mellom 16 og 19 år til skoletilbud. Hvorfor mener representanten Kvalbukt at det er både mulig og riktig å tilkjenne en slik kategorisk rettighet til hver enkelt mellom 16 og 19 år til en skoleplass, mens det ikke er nødvendig eller riktig å tilkjenne pasienter en tilsvarende rett? Ville ikke logikken tilsi at Senterpartiet også burde legge inn i rettighetsfestingen når det gjelder rett til skoleplass, forbeholdet «innenfor de grenser som kapasiteten setter»?

Inga Kvalbukt (Sp): Jeg vet at ifølge Stortingets reglement har en egentlig ikke lov til å flire her inne, men jeg måtte i hvert fall smile. Jeg syntes det var en litt artig replikk. Jeg så plutselig for meg at jeg hadde behov for å legges inn for å operere mitt venstre nyre. Dessverre var det ikke noe kapasitet ledig, men jeg kunne få operere mitt høyre kne isteden.

Sammenligningen med rettigheten til videregående skoletilbud er egentlig slik. Det er veldig mye når det gjelder rettigheten til skole for alle mellom 16 og 19 år som jeg er uenig i, og som jeg kunne sagt mye om. Vi skulle ikke ha skoledebatt, men jeg må si at det er ikke tilfredsstillende for en som ønsker å komme inn på skole i mekaniske fag, å få et tilbud om en plass på allmennfaglig studieretning. Jeg kjenner personlig mange slike eksempler.

Når det gjelder de begrensningene vi har satt, vil jeg si: Ja, begrensningene går på kapasitet, penger, tilgjengelighet, hvilken kunnskap vi har, og hvor langt forskningen er kommet. Og da vil jeg minne om følgende ord:

«Hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett».

En garanti kan aldri gå lenger enn til hva som er tilgjengelig.

Så til spørsmålet om jeg synes dette er tilfredsstillende. Som politikere kan vi godt si underveis at dette er tilfredsstillende nå, men vi skal hele tiden jobbe mot enda bedre mål.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Tiden for formiddagsmøtet er omme. Presidenten vil nå minne om at det settes stortingsmøte kl. 18. Etter stortingsmøtets slutt vil Odelstinget fortsette sine forhandlinger.