Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen
vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til
1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet
15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Høyre 15
minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter,
Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at
det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil
tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe
og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.
Videre blir det foreslått at de som
måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Dette anses vedtatt.
Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken): Odelstinget gjør i dag et historisk
vedtak. Etter en lang forhistorie skal vi i dag vedta en lov om
pasientrettigheter som vil styrke pasientenes rettslige stilling.
I denne loven får vi en lovfesting
av:
rett til spesialisthelsetjeneste
rett til vurdering
rett til fornyet vurdering
rett til valg av sykehus
rett til medvirkning og informasjon
rett til å samtykke til helsehjelp
rett til innsyn i journal
særlige rettigheter for barn
opprettelsen av en pasientombudsordning
De grunnleggende og prinsipielle sider ved
en pasientrettighetslovgivning ble av Stortinget trukket opp i Innst.
S. nr. 165 for 1994-95, basert på St.meld. nr. 50 for 1994-95,
Samarbeid og styring. En rekke andre vedtak i Stortinget danner
også grunnlag for den pasientrettighetsloven
vi nå skal vedta.
Før jeg utdyper sentrale deler av
loven, vil jeg berømme hele sosialkomiteen for meget konstruktivt
arbeid, noe som har gjort min rolle som saksordfører givende. Men
det viktigste resultatet av dette er at komiteen er samlet om sentrale
bestemmelser i loven, ja det er et bredt flertall for alle bestemmelser
i loven. Dette gir loven større legitimitet og kraft, og
betyr noe for dem loven er til for, nemlig våre kommende
pasienter.
Jeg vil først gi noen generelle betraktninger
til loven og de problemstillinger som knytter seg til denne.
Bestemmelser om pasientrettigheter er spredt
på mange forskjellige lover som angår helsetjenesten.
Norsk helselovgivning er meget omfattende, og kan være
vanskelig å finne fram i både for helsepersonell
og pasienter. Pasientenes rettssikkerhet er i stor grad avhengig
av klare og oversiktlige lovformuleringer og lett tilgjengelig informasjon.
Rettssikkerheten er også betinget av at befolkningen og
den enkelte har nødvendig kunnskap om sine rettigheter.
Rettssikkerheten for pasientene blir styrket
ved at en nå får en egen lov om pasientrettigheter
der en tydeliggjør og forbedrer pasientenes rettigheter
også på områder som har å gjøre
med pasientenes integritet, menneskeverd, selvbestemmelse, informasjon,
medvirkning og reell og formell klageadgang.
Det er dessuten viktig at pasientenes interesseorganisasjoner
og uhildete organer kan ivareta pasientenes interesser både
i forhold til dem som har ansvar for å yte pasientene nødvendig
helsetjeneste, og dem som måtte ha økonomiske
interesser i å holde tilbake pasientenes rettmessige krav
på helsetjenester eller økonomisk oppgjør.
Det er grunnleggende at hele befolkningen sikres
lik tilgang på helsetjenester av god kvalitet. Klare rettigheter for
pasientene er et nødvendig bidrag til dette, samtidig som
klart formulerte og praktiserte rettigheter er nødvendig
for å fremme tillitsforholdet mellom pasientene og helsetjenesten.
Rettighetsbegrepet har ikke noe entydig innhold.
En kan grovt skille mellom formelle og materielle rettigheter:
Formelle rettigheter er regler om saksbehandling
i vid forstand, f.eks. taushetsplikt, innsynsrett, klageregler, noen
bestemmelser om pasientombudet m.m.
Materielle rettigheter knytter seg til retten
til nærmere bestemte ytelser som tjenester eller penger
og korresponderende plikter for det offentlige, institusjonen og
eventuelt helsearbeiderne.
Forsvarlighetshensynet kan også ha
en materiell side, f.eks. krav om en spesiell behandling.
De rettigheter en gir, må det være
mulig å oppfylle, slik at det ikke innføres rettigheter
som skaper forventninger om noe som er uoppnåelig, og som
skaper uklarhet og mistillit til helsevesenet. Rettigheter kan bidra
til at nødvendige helsetjenester faktisk blir prioritert.
Rettighetsfesting kan dermed være et virkemiddel for styring
og god ressursbruk, der en sikrer at nasjonale minstestandarder
og nasjonale prioriteringer blir fulgt.
De seneste årene er det vedtatt en
rekke både organisatoriske og økonomiske reformer
som en forventer vil styrke helsevesenets kapasitet og kvalitet,
og dermed også pasientens rettigheter og tilgang til helsetjenester. Eksempelvis
kan nevnes: fastlegeordningen, bedre ledelse i sykehus gjennom forbedret
intern organisering, regional helseplanlegging, innsatsstyrt finansiering m.m.
Rettighetsfesting er med andre ord et juridisk virkemiddel som må sees
i sammenheng med andre virkemidler.
Ventetidsgarantien har stått sentralt
i prioriteringsdebatten helt siden Sosialdepartementet i 1990 fastsatte
forskriften om ventelisteregistre og prioritering av pasienter.
Utgangspunktet for garanti er bygd på prinsippet om alvorlighet,
men praktiseringen gikk over til å bli en garanti som i
stor grad er knyttet til diagnose, noe som gjorde at ventetidsgarantien
ikke ble et godt nok redskap for prioritering og dermed lik behandling
av pasienter med sammenlignbare lidelser.
Problemet med garantien har først
og fremst vært ulik praktisering av kriteriene, noe som
har betydd svære forskjeller fra fylke til fylke. Eksempler
viser at andelen av henviste pasienter som ble tildelt garanti,
kunne variere fra 16 pst. i ett fylke til 70 pst. i et annet, og
fra 10 pst. til 90 pst. innenfor samme fagområde. Enda
verre enn dette er det at Statens helsetilsyn tidligere har avslørt
fiktive ventelistetall. Av langtidsventere var 15 pst. av pasientene
ferdigbehandlet, 15 pst. ønsket ikke behandling og 20 pst.
hadde ikke diagnose som tilsa garantitildeling. Det er grunn til å tro
at denne type slurv og likegyldighet overfor ventelistesystemet
er klart forbedret, men det må understrekes at det har
tatt unødig lang tid å få forbedret kvaliteten
av ventelistene.
Det er kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven
som først og fremst skal sikre helsetjenestene i samfunnet,
mens pasientrettighetsloven skal bidra til fordelingsrettferdighet,
men ikke alene sikre dette.
Den bestemmelse i loven som har fått
størst oppmerksomhet, er naturlig nok spørsmålet
om å rettighetsfeste retten til spesialisthelsetjeneste.
Vi har fra før en juridisk rett til kommunehelsetjeneste
og til akutthjelp. Det hevdes at opp mot 65 pst. av pasientene
i spesialisthelsetjenesten innlegges som akuttpasienter.
Det er nå en samlet komite som går
inn for å rettighetsfeste retten til nødvendig
helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Det er en samlet komite
som står bak de fundamentale kriterier for hvem som skal
ha denne retten. Fremskrittspartiet skiller lag med flertallet ved
en del av de presiseringer som flertallet foretar, mens Høyre
står sammen med regjeringspartiene, Sosialistisk Venstreparti
og Arbeiderpartiet om alle paragrafens premisser, med unntak av
punktet om at rettigheten gjelder offentlig godkjent og finansiert
spesialisthelsetjeneste og institusjon som fylkeskommunen inngår
avtale med, slik det er uttrykt i premissene. Men både
Høyre og Fremskrittspartiet har noen særmerknader
som i tillegg utdyper grunnlaget for den formulering de har av den
rettighetsbestemmelsen de fremmer forslag om.
Jeg mener det er en klar styrke for lovens
tolkning og gjennomslagskraft at det finnes brede flertall på sentrale felt
i loven. En samlet komite sier noe om konsekvensene av rettighetsfesting
som jeg mener er viktig:
«Komiteen
mener at det er grupper med de mest presis beskrevne diagnoser og
konkrete behandlingsmuligheter som allerede i dag har langt bedre
mulighet for å få nødvendige spesialisthelsetjenester
enn grupper med diffuse lidelser og manglende eller utilstrekkelige
behandlingsmuligheter. Komiteen viser til at dette kom fram under
høringen ved behandlingen av denne loven.» Jeg
tenker da på de høringsuttalelsene som er gitt
både i møter med komiteen og i skriftlig tilsendt
materiale. «Komiteen finner også grunn til å vise til
Lønning II-utvalget der det kom fram at kronikere, personer
med diffuse lidelser og psykiatriske pasienter gjennom lang tid
har vært underprioritert.
Komiteen vil hevde at det ikke er sannsynliggjort
at disse grupper skulle komme i en verre posisjon med rettighetsfesting
av spesialisthelsehjelp.»
Jeg vil for egen regning legge til at disse
pasientene nettopp i en rettstilstand uten rettighetsfesting har
havnet i den situasjon som Lønning II-utvalget beskriver
relativt presist. Jeg vil også vise til at komiteen sier:
«Svake
grupper som i dag prioriteres lavt i spesialisthelsetjenesten, kan
få en viktig brekkstang for å oppnå grunnleggende
helsetjenester.»
I en opinionsundersøkelse foretatt
av Opinion A/S sier 87 pst. av den norske befolkning
at de vil ha en lovfestet rett til spesialistbehandling innen rimelig
tid. Jeg mener dette er et tegn på at mange føler
seg utrygge på om de får hjelp når de
blir syke, noe også tall fra undersøkelsen bekrefter.
Nå vil jeg understreke at den faktiske situasjonen i Norge
er slik at de aller fleste pasienter får den helsehjelp
de kan få, også innen rimelig og forsvarlig tid.
Om befolkningen føler usikkerhet med
hensyn til å få nødvendig helsehjelp,
vil dette lett føre til mindre tiltro til det offentlige
helsevesenet. Dette vil også kunne forsterke en pågående
trend mot mer privatisering i helsevesenet og ikke minst en oppblomstring
av helseforsikringsordninger. Når komiteen faktisk har
uttrykt dette, viser det en holdning til og en mening om at helseforsikringsordninger
ikke kan sikre folk solidariske og økonomisk forsvarlige
helsetjenester.
For alle partiene unntatt Fremskrittspartiet
har det vært viktig å klargjøre hva som
skal ligge i begrepet «nødvendig helsehjelp».
Men som vi sier det – lavere prioritert helsehjelp behøver
ikke å bety at helsevesenet ikke skal utføre dette,
men det kan verken være en rettighet eller en prioritet
i helsevesenet.
Ettersom en må forutsette at alle
ikke kan få alle ønsker om alle helsetjenester
oppfylt straks, vil vi også innenfor en rettighetsfestet
helsetjeneste måtte prioritere noen foran andre. Flertallet,
alle unntatt Fremskrittspartiet, har derfor bestrebet seg på å gjøre
avgrensninger knyttet til alvorlighetskriteriene. Vi har funnet å vise
til de kriterier som det tidligere omtalte Lønning II-utvalget har
presisert, og vi har i komiteinnstillingen relativt detaljert gått
inn på dette. Jeg vil tro at dette kan danne et godt grunnlag
for departementet når forskriftene til pasientrettighetsloven
skal utarbeides. I dette ligger det at det vil være en
rekke undersøkelser og behandlingsformer der det ikke er
opplagt at tilgjengelige ressurser vil gi rom for verken rettighet
eller prioritet.
Jeg vil imidlertid presisere – i tråd
med det jeg tidligere har sagt – at pasienter med sammensatte
lidelser, kronikere og andre med diagnoser av denne art ikke skal
falle utenom rettighetsfestingen.
Så vil det også være
slik at før retten til helsehjelp fullt ut skal bli reell,
må vedtatte opptrappingsplaner gjennomføres, og
flertallet har vist til en rekke planer og forutsetninger for øvrig.
Komiteflertallet har ellers presisert at i
de tilfeller hvor pasientene må vente lenger på behandling
enn det som er ønskelig, ja, så er det viktig
at primærhelsetjenesten i samråd med spesialisthelsetjenesten
følger opp disse pasientene på et forsvarlig medisinsk
grunnlag.
Jeg vil på flertallets vegne klart
presisere den plikt som fylkeskommunen har til å legge
opp til en spesialisthelsetjeneste som fanger opp den rettighet
som pasientene gjennom pasientrettighetsloven har fått – eller
som vi vil få i løpet av denne dagen. Dette knytter
seg både til omfang og kvalitet.
Når flertallet, bestående
av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, har
knyttet retten til spesialisthelsehjelp til offentlig finansiert
spesialisthelsetjeneste i riket og andre tjenesteytere i den utstrekning
fylkeskommunen har inngått avtale med disse om tjenesteyting
og innen de grenser som kapasiteten setter, betyr dette en avgjørende
forpliktelse for fylkeskommunen til å gi pasientene i riket
en helsetjeneste loven tilsier at de har krav på.
Pasientrettighetsloven inneholder en rekke
bestemmelser som styrker pasientens stilling utover bestemmelsen
om nødvendig helsehjelp, og jeg vil kort gå inn
på noen av disse.
Komiteen står samlet om definisjonen
av «pasient», som innebærer at personer
allerede ved henvendelsen til helsetjenesten blir definert som pasient
og dermed får rett til å få overprøvd
et eventuelt avslag på behandling. Det synes å være
for mange eksempler på folk som ikke får denne
retten oppfylt i dagens system.
Når det gjelder spørsmålet
om pårørende, har komiteen gått inn for
en presisering av lovteksten som klarere imøtekommer pasientens
syn på hvem som skal betraktes som nærmeste pårørende.
Det kan tenkes tilfeller der forholdet mellom pasient og nærmeste
familie er slik at det ikke ville være naturlig at disse
ivaretar pasientens rettigheter mot hans ønske.
Et sentralt punkt i loven er retten til vurdering,
der pasienten innen 30 virkedager fra henvisningen er mottatt, skal
ha rett til å få sin tilstand vurdert og så få beskjed
om hvilken behandling han kan forvente å få og
når behandlingen kan forventes å bli gitt. Ved
mistanke om alvorlig sykdom, som f.eks. enkelte kreftsykdommer,
har pasienten rett på raskere oppfølging. Komiteen
har i prosessen kommet til at det er nødvendig å presisere
dette, og nevner at en ved mistanke om kreft skal foreta denne vurderingen
innen 15 virkedager, noe som forhåpentligvis allerede er
praksis. Komiteen er samlet i synet på retten som pasienten
skal ha til fornyet vurdering, men skiller lag i om den fornyede
vurderingen skal være betinget av ny henvisning fra allmennlegen.
Flertallet mener at før en kan oppsøke spesialisthelsetjenesten
igjen, må en ha fått fornyet henvisning fra en
allmennlege.
Loven innebærer rett for pasienten
til valg av sykehus innenfor samme behandlingsnivå. Selv
om Arbeiderpartiet primært ønsker denne retten
i hovedsak begrenset til helseregionen eller til nabofylket i annen
region, tar vi til etterretning at et flertall i Stortinget har
vedtatt dette tidligere.
Jeg vil understreke at pasienter som har behov
for langvarige og koordinerte helsetjenester, nå har rett
til å få en individuell plan. Med dette redskapet
i hånd kan disse pasienter på en bedre måte
enn tidligere gjøre sin rett gjeldende og selv ha oversikt
over det planlagte behandlingsopplegget. Jeg er svært tilfreds
med at dette kom inn gjennom komitebehandlingen.
Bestemmelsene om pasientens rett til medvirkning, informasjon,
samtykke, journalinnsyn og korrigering av feilaktige opplysninger
i pasientens journal m.m. gir pasientene innflytelse og mulighet
til å ivareta sine interesser. Om pasienten skulle mene
at han ikke har fått de tjenester han har krav på,
vil han gjennom reglene for klage nå på en langt
sterkere måte enn tidligere få formell mulighet
til klagebehandling. Jeg vil likevel anta at pasient og tjenesteyter
i de aller fleste tilfeller der uoverensstemmelser måtte
oppstå, løser dette uten at pasienten må gå den
formelle klageveien. Reglene i klagebestemmelsene understøtter
dette.
Pasientombudsordningen lovfestes nå,
og pasientene får derved en uhildet instans å samrå seg
med og eventuelt en medhjelper i kontakten med helsevesenet. Dette
er en viktig ordning, og jeg vil understreke at pasientombudene
i alle fylker ikke bare skal forholde seg til henvendelser fra pasienter
og publikum, men også skal kunne ta egne initiativ og ta
opp kritikkverdige forhold som de får eller skaffer seg
kjennskap til.
Oddbjørg Ausdal
Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.
Presidenten: Det vert replikkordskifte.
John I. Alvheim (Frp): I Dagsavisen den 29. april dette år
uttalte representanten Asmund Kristoffersen følgende på et
spørsmål fra journalist Jorunn Litland om han
var skeptisk til å innføre rett til behandling:
«Ja,
men da vi hørte på pasientorganisasjonene kom vi
til at det er på tide at vi gir pasientene klare rettigheter.»
Videre uttalte Asmund Kristoffersen i samme
intervju følgende:
«Vi ønsker
at rettigheten skal bli knyttet til at den enkelte pasient skal
få ordentlig beskjed om hva som feiler han og når
en forsvarlig behandling må finne sted. Hvis pasienten
ikke får denne forsvarlige behandlingen, vil han få en
juridisk rett til å klage.»
Mine spørsmål til representanten
Asmund Kristoffersen blir da som følger: Mener representanten
Asmund Kristoffersen at lovteksten slik den nå foreligger,
er klar? Hvorfor kunne ikke Arbeiderpartiet gå lenger og
knytte retten til behandling opp mot en faglig fastsatt frist som ville
være juridisk bindende for fylkeskommunen? Synes representanten
Asmund Kristoffersen det er riktig å belaste alvorlig syke
mennesker med en omfattende klagebehandling i en slik livssituasjon
for at de skal få sine rettigheter?
Asmund Kristoffersen (A): Først og fremst ønsker jeg
at de utsagn jeg kommer med i lovgivningsarbeidet, blir heftet til
det som skjer i denne salen, og de merknader som er lagt inn som
premisser for lovteksten. Når det gjelder formuleringer
i avisoppslag, vet vi at de kan være mer eller mindre presise.
Men det er riktig at innspill fra pasientorganisasjonene gjorde
inntrykk. Og den dialogen som vi hadde både i komiteen
og ellers, gav i alle fall meg ny innsikt i problemstillingen som
gjorde at det var verdt å lytte til. Nå har jo
jeg hørt disse før, og jeg var også med
i prosessen under utarbeidelsen av det høringsnotatet som
statsråd Gudmund Hernes la fram høsten 1997. Der
vet vi at det var fremmet to alternative forslag til paragrafer
til rettighetsfesting, ett som gikk veldig langt, og ett som iallfall
var i nærheten av det som vi i dag vil vedta. Så dette
er for så vidt ingen helt fremmed tanke. Men jeg presiserer
at en gjengivelse i en avis ikke nødvendigvis er en presis
gjengivelse av det som er sagt eller det som en måtte mene.
Når det så gjelder spørsmålet
om vurdering, skal jeg kort innom det. Jeg mener at paragrafen om
retten til vurdering er veldig viktig, for der skal pasienten få den
informasjon som han delvis ikke får i dag. Mange seiler rundt
i systemet uten å vite når de kan forvente å få behandling.
Den lovparagrafen hjemler veldig klart en forpliktelse for tjenesteyter,
fylkeskommunen, til å gi pasienten beskjed om når
behandling skal skje og hva slags behandling han skal få.
Det synes jeg er en klar forbedring.
Jeg mener at lovteksten er krystallklar på rettighetspunktet.
Den er langt på vei, iallfall det som går på retten,
identisk med det som ligger i formuleringen til bl.a. det John I.
Alvheim var inne på.
Men vi har tatt noen forbehold, og det har
jeg gjort greie for i hovedinnlegget mitt, om begrensninger som det
er veldig viktig å ha med videre.
Annelise Høegh (H): Jeg vil gjerne, som saksordføreren,
berømme det arbeidet som har vært gjort, og jeg vil
berømme saksordføreren for det grundige arbeid
som han har gjort som grunnlag for komiteens innstilling. Jeg syns
spesielt drøftingen av ventetidsgarantien og mulighetene
for rett til behandling er innsiktsfulle, og det representerer et
nybrottsarbeid.
Men desto større ble min skuffelse,
i likhet med komitelederens, da lovforslaget fra flertallet ble
presentert. Og enten nå saksordføreren er korrekt
gjengitt i Dagsavisen eller ikke, står han vel fast på at
han har lyttet til pasientorganisasjonene, og at det er en del av
bakgrunnen for at Arbeiderpartiet nå har gått
inn for å ville lovfeste rett til behandling eller rett
til helsehjelp.
Nå må det vel kanskje være
et paradoks for Arbeiderpartiet at de samme pasientorganisasjonene
som de har sagt at de vil lytte til, etter at de så komiteens
innstilling uttaler skuffelse over flertallets forslag til § 2-1
og glede over at det iallfall er to partier her i salen, nemlig
Høyre og Fremskrittspartiet, som fremmer det forslag til
behandling som pasientorganisasjonene har bedt oss om – ikke
i ett og alt kanskje, men iallfall i det store og det hele.
Jeg vil spørre saksordføreren:
Kan han si noe om hvordan han ser på forskjellen på flertallets
og mindretallets forslag? Dersom rettighetsfestingen skal være
en brekkstang for prioritering, for ressurstildeling, slik han sa
i sitt innlegg, så er det vel en fare for at dette kan
bli en brekkstang som brekker før den blir brukt, dersom
kapasiteten, som er en av de hovedbegrensningene flertallet har
lagt i sitt forslag, skal få gjennomslag. Hva blir det igjen
av retten til behandling, og hvordan ser saksordføreren
på de to ulike forslagene?
Asmund Kristoffersen (A): Jeg syns at vi gjorde et veldig viktig arbeid
i komiteen, så jeg vil gjerne berømme noen andre
også i denne sal, bl.a. replikanten her, når det
gjelder de avgrensninger som vi prøvde å gjøre
i forhold til hva som skal gi rett, og hva som ikke skal gi rett og
eventuelt prioritet. Det er veldig fristende å berømme også en
annen person som sitter i denne salen, Inge Lønning, som
ledet et utvalg som ble en veldig viktig kunnskapskilde for meg
når jeg skulle gå igjennom pasientrettighetsloven
og se hvilke andre dokumenter som vi burde forholde oss til. Jeg
fant en rekke presist beskrevne problemstillinger og forslag til
løsninger som vi fant å bringe inn i dette lovarbeidet,
og som gav flere av oss en felles plattform. Og jeg tror at i det
videre arbeid for pasientene er det et veldig viktig grunnlag å ha
med seg, som kanskje gjør at helseministerens forskriftsarbeid
kan bli overkommelig – for alt er jo ikke klarlagt i loven,
det er helt klart.
Ja, det er mulig at pasientorganisasjoner kan
ha uttrykt skuffelse, men jeg så jo at de umulig kan ha
hatt tilgang til eller lest alle de premissene vi la bak lovformuleringen.
Sammenholder man det som står der, med de uttalelsene som
jeg så langt har sett, syns jeg det er et sprik. Og jeg
tror også, som jeg har presisert i mitt innlegg, at en
rekke av de pasientgruppene som har hatt lav prioritet, kan ha muligheten
til å komme inn. Jeg tror ikke det vil være i
mange av disse pasienters interesse at en lager et helt åpent
system hvor en tar med seg helsekronene under armen og drar til
utlandet. Det vil over ganske kort tid utarme det helsevesenet som
nettopp skal ivareta de pasientgruppene som ikke har så sterke
rettigheter i dag.
Olav Gunnar Ballo (SV): SV tilhører her flertallet når
det gjelder alle lovforslagene. Jeg vil også si at det har
vært et både spennende og givende arbeid, og det opplever
jeg vel at alle i komiteen har bidratt til, og at skillelinjene
ikke nødvendigvis er så veldig sterke.
Jeg vil imidlertid stille saksordføreren
et spørsmål i forhold til § 2-1
Rett til nødvendig helsehjelp, fordi jeg i etterkant av
at komiteen har avgitt sin innstilling, ser at det kommer opp spørsmål
fra ulike pasientorganisasjoner om forståelsen av siste
komma i fjerde avsnitt der, altså «og innen de
grenser som kapasiteten setter». Jeg vil for SVs del redegjøre
for den forståelsen vi har av det. Men det er klart det
kan være organisasjoner som føler at man med den
setningen fratar dem de rettigheter som man i forkant har beskrevet.
Man vil da veldig fort kunne si at her er det dessverre ikke kapasitet,
og på den måten faller rettigheten bort.
Jeg håper derfor at saksordføreren
kan si noe om de betraktningene som har ledet fram til den setningen,
og hva slags begrensninger som eventuelt vil ligge i det.
Asmund Kristoffersen (A): Det har gledet meg stort, og jeg tror det
er til gagn for de norske pasientene, at så mange partier
står sammen. Det er riktig som Ballo nevner: Arbeiderpartiet
og SV står sammen på alle punkter. Det synes jeg
er fint.
Ballo tar opp et viktig punkt, et punkt som
selvfølgelig trenger en avklaring, ikke minst når
det gjelder praksis. Vi har altså felles lagt en rekke
premisser. Jeg nevnte Lønning-utvalget spesielt, fordi
det var det som veide tyngst. Men vi har også felles pekt
på en del opptrappingsplaner og andre ting som vi mener
må gjennomføres, før en kanskje oppnår
den kapasitet som skal til for at vi faktisk når alle dem
som vi bør nå i forhold til rettigheter.
Jeg mener at denne loven er veldig viktig,
selv om vi har lagt inn begrensninger. Som jeg sa i mitt innlegg,
legger vi nå et veldig sterkt press på sykehuseier
for å tilrettelegge ikke bare for tjenester av kvalitet,
men også kapasitet, fordi pasienten med loven i hånd
kan gå til tjenesteyter og si: Jeg har ikke fått
oppfylt mitt krav. Det betyr at tjenesteyter – stort sett
fylkeskommunen i dette tilfellet – må anstrenge
seg kraftig for å få det til. Alternativene, hvis
det ikke skjer, kan være mange. Det skal jeg for så vidt
ikke spekulere i nå. Men iallfall åpner det, som
sagt, veien for andre aktører. Som pasienter føler
vi at vi har rett til helsetjenester, og vi må føle
oss trygge på at vi får det. Når det
gjelder kapasitet, må tjenesteyter anstrenge seg maksimalt
for å legge til rette, både ressursmessig og ikke
minst organisasjonsmessig. Det er ennå ufattelig mye dårlig
organisering. Det ser en når en blir kjent med enkelte
tilfeller.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): La meg innledningsvis få lov til å rette
en takk til saksordføreren for igjen å ha tilrettelagt
for komiteen en stor og komplisert sak på en ryddig og
innsiktsfull måte.
Under komiteens arbeid med lovproposisjonen
har det skjedd en vesentlig endring i forhold til lovforslaget når det
gjelder rett til nødvendig helsehjelp. Med den foreliggende
innstilling er det nå legitimt å kalle denne loven for
en pasientrettighetslov, noe som ikke var tilfellet med lovutkastet
i Ot. prp. nr. 12 som forelå fra Regjeringens side, og
hvor rett til helsehjelp ikke var foreslått lovfestet.
Det er imidlertid et alvorlig problem i innstillingen at lovteksten
i § 2-1 ikke er i samsvar med de premisser flertallet
har lagt for å lovfeste slike rettigheter. I flertallets
premisser legges det til grunn at pasientene skal få nødvendig
helsehjelp innenfor en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinskfaglig
skjønn, mens det i lovteksten overlates til departementet å fastsette
bestemmelser og tidsfrister i form av forskrifter. Med den negative
innstilling som Regjeringen har i proposisjonen, og den helseministeren
i ulike uttalelser har hatt til rettighetsfesting, kan en dessverre
ikke forvente at de forskriftene som Regjeringen skal utarbeide,
vil være innskjerpende i forhold til pasientens interesser.
Flertallet klargjør heller ikke et
annet vesentlig spørsmål når vi snakker
om lovfestede rettigheter, nemlig konsekvensene for tjenesteyter
når retten til nødvendig helsehjelp ikke overholdes.
Jeg har registrert at helseministeren i ulike sammenhenger har uttalt
at den vesentligste begrunnelse fra hans side for ikke å foreslå rett
til behandling i proposisjonen var frykten for at store ressurser
skulle medgå til saksbehandling og behandling av klager
i rettsapparatet. Helseministeren har i den sammenheng vist til USA,
som et skrekkeksempel i så måte. Til dette er
det for det første å si at de vesentligste og
hyppigste rettssaker innen helsevesenet i USA går på klager
på enkeltbehandlinger og feilbehandlinger og ikke i forhold
til retten til behandling. Norge har så langt ikke kultur
for denne type rettssaker. Med den særdeles uklare lovteksten
i foreliggende innstilling er jeg imidlertid redd for at nettopp
denne uklarheten vil føre til et rush av rettssaker i tiden
fremover. Jeg ser ikke bort fra at denne lovteksten innen ganske
kort tid må endres og bli mer entydig og klar.
En enstemmig komite går inn for lovfesting
av retten til nødvendig helsehjelp og at «pasientene
skal få nødvendig helsehjelp innenfor en tidsfrist
knyttet til forsvarlig medisinskfaglig skjønn».
Jeg viser her til komiteens merknader på sidene 20-21 i
innstillingen.
Komiteen deler seg imidlertid når
det gjelder definisjonen og omfanget av denne retten til helsehjelp,
og konsekvensene ved brudd på rettighetene. Slik jeg tolker lovteksten
i flertallets § 2-1, vil denne retten til nødvendig
helsehjelp i grove trekk stort sett bare omfatte øyeblikkelig
hjelp, og den begrenses og betinges også av den ressurstilgang
og kapasitet som spesialisthelsetjenestene til enhver tid måtte
ha.
I flertallets lovtekst, annet ledd, står
bl.a. følgende:
«Retten
til helsehjelp gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte
av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til
tiltakets effekt».
Nødvendig helsehjelp gjøres
her avhengig av den såkalte kost-nytteeffekten. Dette finner
Fremskrittspartiet meget betenkelig, og denne lovteksten kan etter
vår mening være direkte ekskluderende i forhold
til ulike grupper av kronisk syke pasienter. Flertallet beskriver
ikke i innstillingen hvordan kost-nytteeffekten i praksis skal fungere,
og jeg tillater meg derfor å reise et konkret spørsmål
i form av et eksempel som jeg håper noen av flertallets
representanter kan svare på.
Det er ikke uvanlig at pasienter med diabetes
i høy alder får alvorlig arteriosklerose i bena,
som gir store smerter og kan være direkte livstruende.
Det er to behandlingsformer som kan være aktuelle i en
slik situasjon, nemlig karkirurgi eller amputasjon. Karkirurgi vil
i tilfelle være langt mer kostbart i forhold til amputasjon.
Forholdet er gjerne 10:1. I begge tilfeller vil pasienten overleve,
enten med innlagte kunstige årer, og da opprettholde full
livskvalitet, eller miste det ene eller begge bena, med ekstremt
dårligere livskvalitet. Hvordan skal man tolke kost-nytteeffekten
i dette spesielle tilfellet? Og det finnes lignende tilfeller i
andre sykdomsgrupperinger. Er det nytten for pasienten man skal
ta utgangspunkt i? Eller er det kostnaden for samfunnet som skal
være avgjørende?
Mitt spørsmål er ikke hypotetisk,
men tatt ut fra den vanlige hverdag i et hvilket som helst norsk
sykehus.
Jeg fikk heldigvis en samlet komite med på en
merknad om at alder ikke skulle være et selvstendig kriterium for
bedømmelse av kost-nytteeffekt ved medisinsk behandling,
og jeg er glad for det. Men jeg vet på den annen side
at alder i dag dessverre betraktes som et meget viktig tilleggskriterium
ved enkelte sykehus når det gjelder ulike former for nødvendig
helsehjelp. Jeg stiller personlig spørsmålstegn
ved å benytte kost-nyttebegrepet i forbindelse med helsehjelp.
Og skal det benyttes, bør det være det medisinskfaglige
skjønn som er avgjørende, og ikke politiske prioriteringskriterier.
Jeg vil minne om at meget kostbare behandlingsformer,
bl.a. innenfor transplantasjonssproblematikken, på sikt
kan være meget kostnadsbesparende for samfunnet, idet pasienten
slipper hyppige innleggelser og oppfølging i mange år
etter en organtransplantasjon.
Behandlingsforløpet ved denne lovproposisjonen
i komiteen bekrefter til fulle det jeg antydet i mitt innlegg om spesialisthelsetjenesteloven
i Odelstinget, nemlig at det tydeligvis har foreligget en samarbeidsavtale
om behandlingen av de fire helselovene mellom regjeringspartiene og
Arbeiderpartiet allerede fra det tidspunkt saksordførere
ble oppnevnt. Fremskrittspartiet har registrert og tar til etterretning
at Regjeringen har valgt Arbeiderpartiet som samarbeidspartner i
behandlingen av disse fire viktige helselovene, noe som med få unntak
grovt sett har ført til en sementering av nåværende
helsepolitikk.
Rent politisk kan en gjøre seg mange
refleksjoner om dette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene
som jeg ikke her nærmere skal utdype, men jeg ser ikke
bort fra at enkelte av regjeringspartiene gjennom dette samarbeidet
på sikt kan ha forespeilet seg andre politiske konstellasjoner
her i huset. Jeg minner imidlertid om at det er helt andre partier
enn Arbeiderpartiet som så langt har holdt liv i denne
regjeringen, og at det er disse partiene som også utenfor
dette hus bedømmes til å føre en fremtidsrettet
helsepolitikk, på brukernes premisser.
Prisverdig nok tok Arbeiderpartiet signalene
fra brukerorganisasjonene og signalene fremkommet gjennom gallupundersøkelser
om at man i denne loven måtte få en lovfestet
rett til behandling. Og det var for meg og Fremskrittspartiet særdeles
gledelig å registrere et intervju som Dagsavisen hadde
med saksordfører Asmund Kristoffersen 29. april. Ut fra
dette intervjuet oppfattet jeg situasjonen slik at Arbeiderpartiet
ville gå inn for en klar rettighetsfesting av nødvendig
behandling. Etter 29. april, da Arbeiderpartiets nye standpunkt
ble kjent, har det åpenbart foregått en sterk
tautrekking mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, som til
slutt dessverre har resultert i en uklar og svekket lovtekst, som åpenbart vil
gi problemer for mange behandlingstrengende pasienter og for sykehusene
i fremtiden.
I motsetning til flertallet har Fremskrittspartiet
og Høyre en klar og utvetydig lovtekst i sitt forslag til
rettighetsfesting i § 2-1, en lovtekst som holder
vann juridisk, og som langt på vei vil forhindre klager
og rettssaker i tiden fremover. Særlig er siste del av
lovforslaget meget klargjørende når det gjelder
fastsettelse av behandlingstidspunkt, som da skal fastsettes av
fagekspertisen. Like klargjørende er det når
det gjelder pasientenes juridiske rettigheter når gitte
frister oversittes, nemlig at hvis pasienten ikke får behandling
fra spesialisthelsetjenesten innen fristens utløp, har
pasienten rett til behandling ved annen offentlig eller godkjent
privat helseinstitusjon i riket eller i utlandet for det offentliges
regning til samme kostnad som i offentlige sykehus hjemme.
At innføring av juridisk rettighet
til behandling i spesialisthelsetjenesten på kort sikt
vil måtte føre til større ressursbruk,
er riktig. I denne erkjennelsen ligger at mange alvorlig syke og
mindre alvorlig syke i dag ikke får den helsehjelp de burde
ha krav på og har behov for. På den annen side
er det dokumentert at et betydelig antall pasienter med ikke alvorlig
livstruende sykdommer går sykmeldt i lang tid og belaster
folketrygden unødvendig med formidabelt store summer.
Noen har antydet at innsparingen bare på sykepengeposten
ved redusert ventetid kan dreie seg om ca. 1 milliard kr i året.
Utover spørsmålet om juridisk
rettighetsfesting av helsehjelp er sosialkomiteen med få unntak
enig i det meste i foreliggende innstilling. Stort sett er lovfesting av
andre forhold i foreliggende innstilling en inkorporering i loven
av vedtak som tidligere er gjort i Stortinget. Det gjelder bl.a.
fritt sykehusvalg, brukermedvirkning, informasjon, samtykke, journalinnsyn,
særrettigheter for barn og pasientombudsordningen.
Når det gjelder rettigheter til fornyet
vurdering, fremmer Fremskrittspartiet og Høyre forslag
om en ny lovtekst som fjerner samtykke fra allmennlege,
idet vi mener at det skal være pasientens selvstendige
avgjørelse og en rett for pasienten til å kreve å få en
ny vurdering.
I forhold til fritt sykehusvalg mener Fremskrittspartiet at
utgiftene for behandling i annet fylke i sin helhet skal dekkes
av Rikstrygdeverket uten noe mellomregnskap mellom de ulike fylkene,
idet vi mener at ordningen slik den er i dag, kan svekke retten
til og fremfor alt praksisen med fritt sykehusvalg.
Det samme mener Fremskrittspartiet når
det gjelder dekning av reiseutgifter i forbindelse med fritt sykehusvalg.
Fremskrittspartiet foreslår tilbakeført den gamle ordningen,
hvor reiseutgiftene ble fordelt på bostedskommune, Rikstrygdeverket
og pasienten med inntil en tredjedel på hver. Dog skal
utgiftene for pasienten ikke overstige 400 kr etter Fremskrittspartiets
forslag. Reiseutgiftene bør ikke bli så høye
for pasienten at det frie sykehusvalg blir illusorisk, og at bare
de med tykk lommebok kan benytte seg av denne retten.
Fremskrittspartiet har en endring av lovteksten
i § 1-1, hvor partiet inkluderer eldreomsorgen
i forhold til kommunehelsetjenesten som en lovfestet rett.
De siste dagers skrekkhistorier om hvordan
eldre syke behandles i våre pleieinstitusjoner, skulle
i høyeste grad tilsi at eldreomsorgen inkluderes i rettighetsloven.
Fremskrittspartiet vil stemme mot § 4-5
tredje ledd, dette som en konsekvens av at partiet fremmer eget
forslag i § 4-9, der partiet går mot å la
være å gi blodtransfusjon eller å gi
behandling ved sultestreik selv om pasientene skulle motsette seg
dette. Det kan være vanskelig for helsepersonell til enhver
tid å kunne bedømme om nekt av helsehjelp er en
personlig overbevisning eller et standpunkt som er tatt etter påvirkning
fra andre. Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til at helsepersonell
er forpliktet til å gi livreddende helsehjelp.
Når det gjelder lovfesting av ordningen
med pasientombud i alle fylker, støtter Fremskrittspartiet
dette, men vil ha denne ordningen som et statlig ansvar for å hindre et
uønsket avhengighetsforhold til fylkeskommunen, som både
er arbeidsgiver og tjenesteyter. Fremskrittspartiet har foreslått
at pasientombudene som en statlig ordning kan samlokaliseres med
de statlige forbrukerkontorene i fylkene.
Sluttelig vil jeg understreke at det er Arbeiderpartiet som
må krediteres at vi nå får en lovmessig
rett til helsehjelp, selv om lovteksten både er uklar og
ufullstendig, og jeg tror den må endres relativt raskt.
Helt til slutt tar jeg opp de forslag hvor
Fremskrittspartiet er medforslagsstiller, og Fremskrittspartiets
egne forslag.
Presidenten: John I. Alvheim har teke opp dei
forslaga han har gjort greie for.
Det vert replikkordskifte.
Gunhild Øyangen (A): Uansett partienes tilslutning til de alternative
bestemmelsene om retten til nødvendig helsehjelp er samtlige
partier, unntatt Fremskrittspartiet, i komiteinnstillingen med på en
klargjøring og avgrensing av hva som skal ligge i begrepet «nødvendig
helsehjelp». En slik klargjøring er helt nødvendig
for å unngå sidestilling av alvorlige og lettere
sykdomstilfeller, og for å gi helsepersonell og sykehus
noen prinsipielle retningslinjer i det tøffe prioriteringsarbeidet
de må utføre hver eneste dag.
Alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, drøfter
f.eks. hvordan prioriteringene fra Lønning-utvalget kan
være med og gi retten til nødvendig helsehjelp
et praktisk gjennomførbart innhold i det norske helsevesen.
Mener Fremskrittspartiet at en kan se bort fra prioriteringene slik
disse framstår fra Lønning-utvalget?
Eirin Faldet hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
John I. Alvheim (Frp): Meg bekjent har det alltid vært
praksis i norsk helsevesen, ved norske sykehus og blant norske leger
at man har behandlet de mest alvorlige tilfellene først.
Det finnes ingen uenighet om det blant fagfolk og burde heller
ikke være det blant andre. Slik har det vært,
og slik bør det etter mitt syn fortsatt være.
Det er legenes faglige skjønn og vurdering som skal avgjøre
tidspunktet for når en pasient må ha behandling
for at det ikke skal skape ytterligere problemer for pasienten.
Det er klart at vi er nødt til å prioritere ut
det som det offentlige helsevesenet ikke skal stelle med,
og på det punktet er jeg helt enig med både Lønning
I- og Lønning II-utvalget. Men når det gjelder
de andre pasientene, de som skal ha behandling, er jeg noe usikker
på og delvis uenig i de kriteriene som der er lagt opp.
Og de som er – jeg holdt på å si – dødssyke,
blir ivaretatt, men vi har et mellomsjikt av pasienter som har en
lidelse som må behandles som ikke er livstruende, men som
kan lage problemer hvis man går for lenge. Det er den
ene siden av saken. Den andre siden av saken er at mange av disse pasientene
går sykmeldt og hever sykepenger, og det var i den forbindelse
jeg i mitt innlegg viste til at her kunne samfunnet faktisk ved å ha
en lovmessig rett til behandling også for disse pasientene
spare milliardbeløp i året.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): For Kristelig Folkeparti har det vært
et bevisst mål å løfte opp svake pasientgrupper
som har vært forsømt over lengre tid. Jeg vil
kort nevne funksjonshemmede, personer som er rammet av kreft, og
ikke minst den økende gruppe av mennesker som sliter med
psykiske problemer. Fremskrittspartiet har vært en god
støttespiller. Stortinget har vedtatt en opptrappingsplan
innen psykisk helse som varer fra i år til år
2006, der en erkjenner at det tar tid å bygge opp et tilfredsstillende
behandlingstilbud til denne pasientgruppen, ikke minst tar det tid å få nok
fagfolk – kvalifiserte fagfolk. Kristelig Folkeparti har
i forbindelse med lov om pasientrettigheter vært så realistisk
og ærlig å si at en rettighet begrenses av mangel
på kapasitet. Denne må bygges opp over tid.
Mitt spørsmål til representanten Alvheim blir
da: Inntil kapasiteten er bygd opp i Norge, vil Fremskrittspartiet
da sende psykiatriske pasienter til utlandet, og tror Fremskrittspartiet
at pasientene vil føle seg trygge i en slik situasjon når
en vet hvor mye et nært og tett nettverk betyr for disse
pasientene?
John I. Alvheim (Frp): Jeg har tidligere sagt, og jeg gjentar det
gjerne her og nå, at jeg er ikke enig i at vi har for lite
fagfolk i spesialisthelsetjenesten. Jeg tror vi har fagfolk nok
bare vi kunne bruke dem på en riktigere og bedre måte.
Jeg er helt uenig i det resonnement som replikanten fremsatte,
og som også går frem av foreliggende innstilling,
at ressurser og kapasitet skal begrense rettigheten for syke mennesker
til å få behandling. Det aksepterer jeg rett og
slett ikke. Alle har vi sagt og sier – spesielt i valgkamper – at
helse skal prioriteres, helse og omsorg foran alt annet. Det sier
vi, men vi gjør det altså ikke. Hvis vi hadde
gjort det, hadde det ikke vært noe problem å gi
pasientene fulle rettigheter i forhold til behandling.
Jeg tror ikke det er fornuftig å sende
psykiatriske pasienter til behandling i utlandet. Det må være
meget spesielle tilfeller, som er så begrenset at man faglig
kan forsvare det, men jeg tror ikke det er noen fagmann eller
-kvinne i dette land som vil gå inn for en slik praksis.
Inge Lønning (H): Jeg setter stor pris på at representanten
Alvheim har fått en enstemmig komite med på å ta inn
setningen om at alder ikke er et kriterium i seg selv. På det
punktet har representanten Alvheim og jeg en genuin felles interesse.
Men jeg går ut fra at Alvheim også er enig i at
det må forstås slik at det ikke er den nominelle
alder i seg selv som skal legges til grunn, men en helhetsvurdering
av pasientens tilstand, hvor naturligvis den biologiske alder også er
et moment som teller med når man skal vurdere hvorvidt
bestemte typer behandling har noen mening, dvs. om de har en rimelig
utsikt til å gi et vellykket resultat, veiet opp mot risikoen
for skadevirkninger for pasienten.
Men mitt spørsmål er i den
andre enden av aldersskalaen. Fremskrittspartiet har en rekke særstandpunkter
i innstillingen som egentlig er på kollisjonskurs med dette, fordi
man legger de generelle lovbestemmelser om 18 år som myndighetsalder
til grunn for vurdering av alle de saker som f.eks. gjelder beslutningskompetanse
og retten til å gi samtykke. Fremskrittspartiet velger
den mest firkantede av alle løsninger, nemlig å si
at alle under 18 år er uten slik kompetanse. Det forekommer
meg urimelig unyansert å anvende nominell alder på den
måten.
Og til sist: Det er et standpunkt som overrasker
meg meget fra Fremskrittspartiets side. Man vil ikke innrømme
voksne, beslutningskompetente pasienter rett til å nekte
f.eks. å motta blodoverføringer. Jeg vil spørre
representanten Alvheim om dette virkelig er gjennomtenkt, og om
det ikke er en direkte inkurie når man foreslår
en lovtekst på side 29 i innstillingen som lyder:
«Pasienten
har ikke pga. alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta
blod … »
Det må jo bety at hvis det ikke foreligger en slik overbevisning,
har man rett til å nekte. Og det kan vel formodentlig ikke
være meningen.
John I. Alvheim (Frp): Jeg er glad for at representanten Lønning
og jeg er enige om at nominell alder i seg selv ikke skal være
et kriterium for avvisning av behandling. Jeg tror heller ikke at
det forekommer så veldig ofte, men jeg vet at når
det gjelder organtransplantasjon, har man ved enkelte sykehus – og
det er spesielt Rikshospitalet som driver med dette – foreløpig
satt en grense på 60 år, fordi tilgangen på organer
er så knapp at man forbeholder dette yngre mennesker. Det
i seg selv skal jeg ikke gå så dypt inn i, men
det er noe som skurrer for meg hvis man utelukkende legger nominell
alder til grunn for den behandlingen som eventuelt skal velges.
Ja, Fremskrittspartiet går inn for
en helsemyndighetsalder på 18 år, tilsvarende
den vanlige myndighetsalder. Vi er det eneste partiet som gjør
dette, og det har forbindelse med foreldrenes ansvar. I dag er det
jo slik at 12-13-åringer kan gå på legekontoret
og helsestasjoner og eksempelvis få utlevert p-piller uten
at foreldrene vet noen ting om dette. Vårt forslag er en
reaksjon mot denne utviklingen, og vi mener at det er rimelig å sette
18 år, som jo er den vanlige myndighetsalder, også når
det gjelder den helsemessige myndighetsalder.
Vi tror at mange pasienter som gir uttrykk
for at de ikke ønsker å ta imot blod i en akutt
situasjon, hvor dette betyr liv eller død, ikke skal få det
valget. Det kan være flere grunner til det, men én
grunn kan være påvirkning utenfra, slik at pasientens ønske
faktisk ikke er reelt.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Are Næss (KrF): Pasientrettighetsloven skal bidra til å nå det
overordnede målet for helsevesenet, nemlig å sikre
hele befolkningen, uavhengig av alder, kjønn og bosted,
god tilgang på helse- og omsorgstjenester av god kvalitet
i en offentlig styrt helse- og omsorgssektor.
En pasientrettighetslov setter på en
spesiell måte pasienten og dennes rettigheter i sentrum
for helsepolitikken. Pasientrettighetsloven regulerer rettsforholdet
i samspillet mellom pasienten og helsevesenet, men også i
forholdet mellom pasientene. Ved å lovfeste rett til helsehjelp ønsker
vi å vise at dette er en viktig rettighet som bør
sikres for den som har behov for det.
Det har imidlertid vært reist tvil
om rettighetsfesting vil virke etter hensikten i denne sammenheng,
og det kan føres en rekke argumenter for og imot, slik
det også er gjort i merknader i innstillingen. Etter mitt
syn er den grunnleggende problemstilling her hvorvidt en lovfesting av
rett til spesialisthelsetjeneste vil skape utilsiktede prioriteringsvridninger
som kunne medføre at noen pasienter faktisk skulle komme
dårligere ut enn andre etter at en rettighetslov er vedtatt.
Frykten har særlig vært at pasienter med kroniske
og dårlig definerte sykdommer, belastningslidelser og andre
sykdommer med uklar årsak og ikke alltid effektiv behandling
vil bli nedprioritert i et helsevesen som pr. i dag ikke har den
nødvendige kapasitet til å gi alle den behandling
de måtte ønske når de ønsker
den. Denne problemstillingen mener jeg vi må ta på alvor.
Også jeg vil i denne sammenheng vise
til Lønning II-utvalgets innstilling hvor mindretallet,
som gikk inn for lovfesting av individuell rett til helsehjelp,
understreket at forutsetningen for å innføre en
slik rettighet var konsensus om prioriteringskriteriene. Vi har
ikke en slik konsensus i dag. I denne situasjon er det avgjørende
viktig at en på faglig hold setter kreftene inn på å nå en
slik konsensus, og at dette følges opp administrativt så vel som
politisk.
Kristelig Folkeparti har likevel funnet, i
samråd med departementet, å kunne gå inn
for en lovfesting av rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten,
slik den foreligger i dagens innstilling.
Når det gjelder innholdet i innstillingen,
vil jeg vise til saksordførers grundige og gode gjennomgang.
I likhet med saksordfører vil også jeg gjerne
presisere den store grad av enighet som det har vært i
komiteen, til tross for uenighet om spesielt § 2-1.
For Kristelig Folkeparti har det vært
avgjørende at en pasientrettighetslov må være
troverdig, effektiv og rettferdig.
Loven må være troverdig på den
måten at vi ikke gir falske forhåpninger, forhåpninger
som ikke kan oppfylles. Helsevesenet i Norge har i dag sine begrensninger.
Vi kan ikke utrette alt vi ønsker å gjøre.
Derfor har også Stortinget vedtatt opptrappingsplaner
som det har vært bred politisk enighet om. Jeg tror også vi
alle ønsker en kapasitetsøkning som fjerner behovet
for ventelister, og som gir undersøkelser og behandling
innen forsvarlige tidsrammer. Vi må ta utgangspunkt i
dagens situasjon, og vi må ikke glemme at det er nødvendig å øke
både kapasiteten og kvaliteten i spesialisthelsetjenesten
for at målene skal kunne nås.
Pasientrettighetsloven må også være
effektiv og resultatorientert. Det er viktig at vi får
en lov som gir minst mulig rom for tolkninger og juristeri. Vi ønsker
et helsevesen som er orientert mot pasientene, ikke mot dokumenthaugene.
Det er også viktig at loven blir rettferdig,
at den som nevnt ikke fører til utilsiktede vridninger
i forholdet mellom ulike pasientgrupper. Mange pasientgrupper har sterke
organisasjoner som fungerer godt og er dyktige premissleverandører,
og det skal vi være glade for. Men de svakeste pasientene
må ha sikkerhet for at de ikke faller utenom i denne sammenheng.
Etter Kristelig Folkepartis syn er lovforslaget
som flertallet i samråd med departementet fremmer i innstillingen,
et godt utgangspunkt for å ivareta pasientenes rettigheter
uten utilsiktede forhåpninger eller vridninger.
Den viktigste innvendingen som har vært
reist mot det foreliggende lovforslaget, er at det ikke uten forbehold vil
gi lovfestet rett til behandling. Det er riktig at forslaget innebærer
slike forbehold. Det gjør for øvrig også mindretallsforslaget,
men med en annen vinkling, som går på kostnadsrammen
for behandling.
Hvilke forbehold tar så flertallet
i innstillingen? For det første skal retten til helsehjelp
bare gjelde dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen
og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt.
Jeg synes dette er en helt nødvendig påpeking
av at helsevesenet ikke skal ha en ubegrenset plikt til ubegrensede
tiltak i forhold til enkeltpersoner uten hensyn til kostnad og forventet
nytte. Vi har ikke et helsevesen som kan opptre på den
måten.
Den andre innskrenkningen er at retten skal
gjelde i offentlig finansiert spesialisthelsetjeneste i riket og
andre tjenesteytere i den utstrekning fylkeskommunen har inngått
avtale med disse om tjenesteyting, og innen de grenser som kapasiteten
setter. Jeg synes det er nødvendig også med et
slikt forbehold. Realiteten er at norsk helsevesen i dag ikke har
ubegrenset kapasitet og derfor ikke umiddelbart kan oppfylle alle ønsker
og krav. Hvis så hadde vært tilfellet, hvorfor
har vi da vedtatt opptrappingsplaner for kreft, psykiatri og utstyr
i sykehus til mange milliarder kroner over mange år? Hvis
helsevesenet pr. i dag hadde vært i stand til å yte
all nødvendig helsehjelp uten uønskede forsinkelser,
skulle jo dette ikke være nødvendig. Men nå vet
vi jo at realiteten er at f.eks. psykiatri og kreft er to områder
der kapasiteten ikke er tilfredsstillende. Det vil derfor ikke være
realistisk å forespeile disse pasientgruppene en tjeneste
de ikke i fullt monn vil kunne dra nytte av før disse planene
er fulgt opp, som jeg håper at de vil bli.
Pasientrettighetene må også administreres.
Gode formål og gode rettigheter kan komme i konflikt med
hverandre dersom prioriteringen ikke er klar. Utgangspunktet må etter
mitt skjønn være fylkeskommunenes plikt til å gi
sine innbyggere spesialisthelsetjeneste. De fleste av oss ønsker
primært behandling i vårt nærområde,
selv om vi også ønsker fritt sykehusvalg.
Forslaget til lov om pasientrettigheter inneholder
en rekke bestemmelser som vil gi pasienten en forbedret rettstilstand.
Foruten retten til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten
vil jeg nevne rett til vurdering, rett til fornyet vurdering, rett
til valg av sykehus, rett til individuell plan, klarere rettigheter
til medvirkning og til informasjon, regler om samtykke til helsehjelp,
rett til journalinnsyn, særlige rettigheter for barn, prosedyrer
for klage og pasientombud i alle fylker.
Vi ønsker alle en lov som ivaretar
pasientens rettigheter på en best mulig måte.
Det vil bli mange gode ord i dag, og ord forplikter, iallfall bør
de gjøre det. Men det avgjørende for pasienten
er ikke gode ord om rettigheter, men et godt helsevesen som kan
oppfylle behovene for nødvendige helsetjenester. I siste
instans er det her vår gode vilje vil bli prøvd:
om vi er villige til å ta de nødvendige tak for å gi
pasientene det helsevesenet de trenger – og som de nå skal
få rettighet til.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Harald T. Nesvik (Frp): Først bare en liten kommentar til
representanten Næss. Jeg finner det ikke så veldig
rart at regjeringspartiene kunne gå inn for forslaget til
paragrafen om rett til nødvendig helsehjelp, som Arbeiderpartiet
står bak. Det er jo ikke noe problem å skjønne
det, for det er så mange begrensninger i dette at man egentlig
knapt nok hadde trengt denne paragrafen på grunn av alle
begrensningene.
I § 4-9 står det
skrevet følgende:
«Pasienten
har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte
blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte
en pågående sultestreik.»
Jeg vil at representanten Næss skal
fortelle meg én ting, for her har jeg et problem. Hva er
en «alvorlig overbevisning»? Mener representanten
Næss at så lenge man er med i Jehovas vitner,
har man en alvorlig overbevisning som er nok til at man skal kunne
nekte å motta blod eller blodprodukter? Finner representanten
Næss ingen betenkeligheter ved dette?
Are Næss (KrF): Representanten Nesvik har rett i at dette
er et vanskelig medisinsk-etisk problem. Når han problematiserer
uttrykket «alvorlig overbevisning», vil jeg bare
nevne at også Fremskrittspartiet bruker denne formulering
i sin alternative § 4-9.
Utgangspunktet for Kristelig Folkeparti er
at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke. Vi verdsetter
respekten for individets integritet, respekten for ytringsfriheten,
f.eks. ved en pågående sultestreik, respekten
for religiøs integritet og overbevisning og respekten for
rett til en naturlig og verdig død. Det er klart at det
kan være grensetilfeller på dette området.
Her har en jo spesielt begrenset mulighet til å nekte helsehjelp
i disse spesielle situasjonene som representanten Nesvik nevnte.
Når det gjelder kravene til at en
skal godta en alvorlig overbevisning, må de etter mitt
syn være at pasienten er myndig og har samtykkekompetanse,
og har forstått informasjonen om følgene av nektelse.
Ellers kan en jo nekte å imøtekomme dette i henhold
til nødhjelpsprinsippet.
Annelise Høegh (H): Jeg må dessverre si at jeg blir ganske
provosert av representantene for Kristelig Folkeparti her i dag.
Åse Gunhild Woie Duesund sa i en replikk at Kristelig Folkeparti
er realistisk og ærlig i denne saken, underforstått
i motsetning til oss andre. Men er de standpunktene Kristelig Folkeparti
tar i denne saken, realistiske eller ærlige? Det er ikke
lenger siden enn valgkampen i 1997 at partileder – daværende
og nåværende – Valgerd Svarstad Haugland
med brask og bram til manges glede – også min – gikk
ut i valgkampen og lovte at Kristelig Folkeparti skulle gå inn
for lovfestet rett til behandling. Så gikk det jo ikke
lang tid før den nye helseministeren fra Kristelig Folkeparti
la frem sitt lovforslag, uten rett til behandling. Er det spesielt ærlig
og ordentlig, og holder man da ord? Hvor lenge varte det valgløftet?
Ja, det varte noen måneder. Og så får
vi innstillingen, hvor Kristelig Folkeparti, etter å ha
halt og dratt i Arbeiderpartiet i noen uker, da går med
på en slags rett til behandling.
Jeg synes man skal være litt forsiktig
med å gi seg selv såpass flotte ord, når
man vingler slik fra side til side. For hva mener egentlig Kristelig
Folkeparti? Er de veldig fornøyd med det de har fått
til, eller er de det ikke? Og hva mener de – jeg fikk
ikke noe svar fra saksordføreren – er forskjellen
på det forslaget som de selv står sammen med Arbeiderpartiet
om, og det vi i mindretallet har fremmet?
Og så til slutt: Are Næss
sa at han mente at Kristelig Folkeparti var spesielt opptatt av å ivareta
de svakeste pasientgruppene – de som er kronikere, de som
har vanskelige lidelser å definere. Men disse pasientene
selv ber om en rett til behandling som altså er mer eller
mindre identisk med den mindretallet går inn for. Og de
er skuffet, såret og vonbrotne over det forslaget Kristelig
Folkeparti har lagt frem. Så man får være
forsiktig med hvem man tar til inntekt for sine standpunkter når
de selv vil ha seg det frabedt.
Are Næss (KrF): Kristelig Folkeparti vil være ærlige i
forhold til den kapasitet og det innhold som helsevesenet har i
dag. Og når det gjelder forskjellen på rettighetsparagrafen
til flertallet og mindretallet her, er jo det at Høyre
og Fremskrittspartiet, så langt jeg ser det, ensidig benytter
kostnadsrammen for hver enkelt pasient som den innskrenkende faktor,
mens vi tar hensyn til den begrensning som nødvendigvis
ligger i tilgjengeligheten i kapasiteten i helsevesenet.
Så refereres det til partilederens
forslag fra 1997. Av hennes forslag av 25. august 1997 er de aller
fleste fulgt opp i denne innstillingen eller i annen sammenheng.
Det gjelder rett til vurdering, det gjelder rett til informasjon, det
gjelder rett til medbestemmelse, til fastlege, til fritt sykehusvalg.
Det er riktig at vi ikke har fulgt opp forslaget om å lovfeste
tre måneders ventetidsgaranti. Men det gjør vel
heller ingen andre, og som saksordfører gjorde rede for,
er det vel ingen pr. i dag som ser det som en tjenlig rettighetsfesting
for pasientene.
Det er da slik at vi har oppfylt de løftene
som ble gitt i valgkampen 1997. Så langt jeg kan se, har
vi i den loven som vi i dag vedtar, gitt pasienten rett til helsehjelp innenfor
de begrensninger som faktisk foreligger, og dermed oppfylt de løftene
som er gitt.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg håper at mitt spørsmål og
mine problemstillinger vil være preget av langt større velvillighet
overfor siste taler enn det de to foregående replikantene
var.
Det er én problemstilling som jeg
syns er uhyre interessant, og det er når Fremskrittspartiet
skal gjøre myndighetsalderen til 18 år, slik at
en person på 17 år og 11 måneder, for å si
det sånn, faktisk skal ha med sine foreldre til legen for å få forskrevet
p-piller, eller man skal informere foreldrene fordi man da snakker
om en mindreårig helt til vedkommende blir 18 år,
mens altså flertallet – og Kristelig Folkeparti
er med i det flertallet – mener at det allerede ved 12-årsalder
skal være en avveining i forhold til vedkommendes biologiske
alder og modenhet hvorvidt foreldrene skal trekkes inn og informeres.
Jeg oppfatter det slik at det er en gradvis grense, ut fra det som
står her, opp til 16 år, men at 16-årsgrensen,
i hvert fall i all hovedsak, må oppfattes som absolutt,
og at vedkommende, når man er blitt 16 år, er å anse
som i stand til å fatte sine egne beslutninger. Foreldrene
skal faktisk da ikke informeres. Det vil også gjelde i
forhold til prevensjonsveiledning og forskriving av prevensjon.
Har jeg oppfattet det riktig her at mens Fremskrittspartiet,
i hvert fall ut fra det de har sagt i dag, og de lovforslag de fremmer,
synes å ha en uhyre restriktiv holdning til hvem som er å oppfatte
som voksen, er faktisk Kristelig Folkeparti med på at allerede
ved 12-årsalder vil det være en skjønnsmessig
vurdering hvorvidt foreldrene skal informeres eller ikke, også når
det gjelder bruken av prevensjon og veiledning knyttet til det?
Are Næss (KrF): Jeg tror, i likhet med representanten Ballo,
at de fleste av oss blir gradvis voksnere. Noen ganger går
det fort, og noen ganger går det ikke så fort som
det burde. På den bakgrunn ser vi, som de fleste, at å operere
med én absolutt myndighetsalder i helsespørsmål – eksempelvis
på 18 år – er helt urimelig. En behøver ikke
trekke egen modenhet eller mangel på modenhet inn i den
diskusjonen, men de av oss som har barn i angjeldende alder, tror
jeg har et levende inntrykk av nettopp dette. Det betyr ikke at
Kristelig Folkeparti syns det er i orden å drive prevensjonsveiledning
for 12-13-åringer uten foreldrenes viten og samtykke.
Her må en bruke sunn sans og fornuft. Det er slik som det
ble påpekt av representanter som er litt eldre enn meg,
at biologisk alder i den andre enden av skalaen ikke skal være
den eneste faktor i en vurdering. Men man må bruke sunn fornuft
og også ta hensyn til den biologiske alder, og også naturligvis
modenheten i hvert enkelt tilfelle.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Annelise Høegh (H): En pasientrettighetslov skal føre
pasientene til operasjonssalen – ikke til rettssalen. Spørsmålet
er om flertallets forslag vil bidra til det.
Dagen i dag skulle vært historisk
fordi en pasientrettighetslov skal sette pasientenes behov i sentrum
i stedet for politiske, administrative, helsefaglige eller økonomiske
hensyn. Men gleden jeg føler, er ikke hel og udelt. Det
er selvfølgelig positivt at flertallet lovfester rett til nødvendig
helsehjelp, men på den annen side er retten så uklar
og gir så store fullmakter til departementet at jeg er usikker
på hva den faktisk vil komme til å bety for pasientene.
Likevel: Loven vil på mange områder
styrke pasientenes rettigheter gjennom rett til fritt sykehusvalg,
rett til vurdering og fornyet vurdering, og også gi dem
bedre hjelp via pasientombudenes mellomkomst. Et fellestrekk ved
mange av de reformene vi har sett i helsevesenet de siste årene,
har vært at de setter den enkelte pasienten i sentrum og
lar pasientenes behov være styrende i helsevesenet. Dette
er reformer som Høyre har gått i bresjen for,
slik at f.eks. fylkesgrenser ikke blir viktigere enn rask behandling.
Høyre har lenge kjempet for å lovfeste
rett til behandling. Da Syse-regjeringen innførte det som
den gangen het ventelistegarantien, var hensikten at det skulle
være en juridisk bindende rettighet for pasientene. Men
senere regjeringer har tolket bort pasientenes rett til behandling, slik
at dagens ventetidsgaranti ikke garanterer mer enn nettopp det – å måtte
vente.
Høyre har flere ganger de siste årene
fremmet forslag om å lovfeste pasientenes rett til behandling,
uten å få flertall. Derfor skulle man jo tro at
dette var en gledens dag for oss i Høyre, når
gamle motstandere av rett til behandling i Arbeiderpartiet og regjeringspartiene – de
er ikke så gamle motstandere, men likevel – de
snur seg rundt og går sammen om et forslag som lovfester
retten til nødvendig helsehjelp. For departementet og helseministeren
har jo ikke akkurat vært pådrivere for retten
til helsehjelp. Senest dagen før komiteen avgav sin innstilling,
advarte helseministeren mot lovfestet rett til helsehjelp. Han sa:
«Jeg
tror det er all grunn til å frykte amerikanske tilstander
med et ras av søksmål og klagesaker hvis vi velger å legge
juridiske mål på retten til legebehandling.»
Dette sa helseministeren til bl.a. Bergens
Tidende.
Med utgangspunkt i det flertallsforslaget hans
eget parti er blitt med på, skjønner jeg at helseministeren
er bekymret, og han kjente selvfølgelig til dette den dagen han
uttalte det han uttalte. Det er jo nettopp flertallets uklare juridiske
mål på retten til helsehjelp som vil legge grunnlag
for søksmål og klagesaker. Flertallets rett til helsehjelp
gjelder nemlig bare «innen de grenser kapasiteten setter».
Og det er departementet som gjennom forskrifter skal kunne bestemme
hvilken helsehjelp pasientene kan ha rett til, og om det skal være
tidsfrister for å oppfylle retten.
Men, som jeg sa, pasientene vil ikke til rettssalen,
de vil til operasjonssalen! Derfor er advarslene klare også fra
pasientorganisasjonene: Forslaget er hult og uklart fordi det tar
så mange forbehold. Jeg tror rettssakene vil komme på rekke
og rad, var kommentaren fra lederen i Sykepleierforbundet. Vi er
glad for at to partier på Stortinget støtter vårt
forslag om lovfestet rett til helsehjelp innen forsvarlige tidsfrister,
men skuffet over at flertallet går inn for å begrense
den juridiske retten til helsehjelp, sa lederen i Landsforeningen
for Hjerte- og Lungesyke, Svein Erik Myrseth. Og jeg forstår
deres skuffelse, for i flertallets forslag er unntakene og begrensningene
mer fremtredende enn rettighetene. Man tar inn i lovparagrafen klare
og i og for seg uomtvistelige og helt entydige og sammenfallende
synspunkter som alle står bak, nemlig at behandlingen skal
ha effekt og stå i rimelig forhold til kostnadene, men
man tar ikke inn hva som skal skje dersom den retten man får,
ikke blir fulgt opp. Så det er et misforhold i flertallets
lovforslag som klart går i retning av å begrense
og vanskeliggjøre oppfyllelse av retten heller enn å gi
den klart og utvetydig til kjenne slik at pasientene vet hva de
skal forholde seg til.
Uklarheten forsterkes av at det er et klart
sprik mellom flertallets premisser i merknadene og det lovforslaget
de fremmer. For i premissene, hvor også Høyre
er med, slås det fast at pasienten skal få nødvendig
helsehjelp innen en tidsfrist knyttet til forsvarlig medisinsk skjønn.
Men dette viktige premisset glimrer altså med sitt fravær
i lovteksten, unntatt som en mulig forskriftshjemmel for departementet.
Og det er jo ikke videre opplysende for pasientene, som ønsker å orientere
seg i lovjungelen, at de også må prøve å sette
seg inn i hvilke forskrifter som gjelder til enhver tid.
Høyre vil advare mot at politiske
og ikke-medisinskfaglige vurderinger skal legges til grunn for rett
til helsehjelp og fastsettelse av fristen for å gi behandling.
Høyre og Fremskrittspartiet fremmer
altså et forslag som gir klare rettigheter for pasientene,
og som ikke minst sier noe om pasientenes rettigheter dersom fristen for å oppfylle
retten til behandling ikke overholdes. Vårt forslag er
lovfestet rett til nødvendig helsehjelp innen en individuelt
fastsatt frist, som skal fastsettes ut fra en medisinsk vurdering.
Dersom pasienten ikke får rett til behandling innen fristens
utløp, skal pasienten innen samme kostnadsramme for det
offentliges regning tilbys behandling ved annen offentlig eller
godkjent privat helseinstitusjon i Norge eller i utlandet. Den individuelt fastsatte
fristen oppfatter vi som en avtale mellom sykehuset og pasienten.
Brudd medfører altså automatisk rett til behandling
et annet sted for det offentliges regning, uten at pasienten forhåpentligvis
skal behøve å klage.
Alle partier har tenkt nytt når det
gjelder pasientrettighetsloven. Men det er bare Kristelig Folkeparti
som har tenkt nytt i feil retning, for i valgkampen kunne Kristelig Folkepartis
partileder Valgerd Svarstad Haugland love pasientene juridisk rett
til behandling. Det blir billig retorikk og unnaluring når
Are Næss nå nettopp sa at det var jo ikke det
hun foreslo, hun foreslo en juridisk rett eller en juridisk lovfesting
av tremånedersgarantien. Det er selvsagt riktig, men man
unndrar seg det som var realiteten den gang – og nå – at
det ble oppfattet som det det var, at Kristelig Folkeparti lovet
en juridisk rett til behandling som helseministeren ikke fulgte
opp. Derfor synes jeg det er all grunn til å spørre:
Kan man stole på Kristelig Folkeparti? Det kan man altså ikke.
Likevel er de dristige nok til å kalle seg selv – og
gi seg selv den merkelappen – realistiske og ærlige,
i motsetning til oss andre.
Det pussige er: Hva har skjedd siden 1997,
da dette løftet ble gitt? Vet vi noe mer i dag enn vi visste
den gang? Bortsett fra at kapasiteten er blitt bedre enn den var
den gangen Valgerd Svarstad Haugland lovte juridisk rett til behandling,
vet vi ikke noe mer i dag. Da er spørsmålet: Mener
Kristelig Folkepartis ledelse i dag at de ikke visste hva de gjorde
i 1997, siden helseministeren nå legger frem et forslag
som ikke inneholder slik rett til behandling?
Hva kommer det egentlig av at partier i regjeringsposisjon – med
unntak av Høyre – er mot lovfestet rett til behandling?
Det ligger vel kanskje nær å tro at det er frykten
for økte kostnader som er svaret, enten partiet heter Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet eller Arbeiderpartiet.
Retten til helsehjelp skal fungere som en brekkstang for å få økt
kapasiteten i helsevesenet. Det sier faktisk hele komiteen. Men
flertallet går altså inn for at retten skal begrenses
av kapasiteten. Da har man på en måte snodd seg
inn i en sirkelargumentasjon som ikke ender noe som helst sted,
men bare biter sin egen hale. For hvilken rett er det da man går
inn for? Det blir jo ikke flere pasienter av å gi rett
til behandling. Kanskje kan man påstå at det blir
færre, fordi de får behandling raskere. De fleste
blir sykere av å vente. De trenger altså mer behandling,
som koster mer, dersom de må vente lenger. Det er dyrere
for samfunnet å ha pasienter på sykelønn,
på attføring eller at de eventuelt ender opp som
uførepensjonister, enn å gi dem behandling raskere.
Og behandling skal de ha de aller, aller fleste av dem.
Hvorfor kan ikke flertallet se budsjettkapitlene
i sammenheng? Det kan vel hende at mindretallets forslag til rett
til helsehjelp kan føre til at helsevesenet må få større ressurser,
men er ikke det noe av vitsen? Dessuten vil det redusere lidelsene.
Er ikke også det noe av vitsen? Og det igjen vil redusere
utbetalingene til sykelønn, attføring og uførepensjon.
La meg derfor avslutte med å håpe
og tro at flertallet vil bruke det lovforslaget som etter all sannsynlighet
blir vedtatt, positivt til å øke pasientenes rettigheter,
og til å se det som en brekkstang, slik det også heter
i merknadene. Så får vi håpe at departementet
følger opp med å gi forskrifter som på en
enkel og grei måte kanskje kan fremstilles også overfor
pasientene, slik at man vet at man har en frist å forholde
seg til, og slik at denne loven blir det positive bidrag den var
ment å skulle være.
Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som
Høyre enten alene eller sammen med andre har fremmet.
Presidenten: Annelise Høegh har tatt
opp de forslag hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Asmund Kristoffersen (A): På bakgrunn av deler av representanten
Høeghs innlegg tror jeg at jeg må kaste tilbake
den ballen jeg fikk i et tidligere replikkordskifte.
Vi har lagt inn avgrensninger i retten til å få helsehjelp,
basert på det som både Annelise Høegh
har vært inne på, og som jeg nevnte i mitt innlegg.
Men jeg har ennå ikke fullt ut forstått – det
må jeg innrømme – hvilke konsekvenser
Høyres lovparagraf kan få.
Spørsmålet blir da: Hvilken
virkning tror Høyre det vil ha for ressurssituasjonen i
det norske helsevesenet hvis det skal være en prioritert
rettighet å ta med seg norske helsekroner ut av landet
i det omfang som lovparagrafen som Høyre foreslår,
kanskje åpner for? Betyr det at Høyre har en Sareptas
krukke et eller annet sted?
Annelise Høegh (H): Nei, en Sareptas krukke har hverken vi eller
de som tror de har den, for den finnes ikke. Men som jeg har sagt
så mange ganger før: Høyre er tilhenger
av å prioritere det viktigste først. Er ikke helsevesenet
noe av det aller viktigste vi driver med? Vi ønsker – som
jeg også sa i mitt innlegg – at helsevesenet, om
nødvendig, skal bli tilført økte ressurser,
både i form av penger, utstyr og personell. Det er vel
i og for seg alle enige om, så det er et spørsmål
om avveining.
Jeg må minne representanten Asmund
Kristoffersen om at det å ta med seg penger til utlandet,
ikke er noe nytt som vi har funnet på nå. Det
er en velprøvd ordning som ikke minst Arbeiderpartiet var
svært opptatt av på 1980-tallet. Den gangen het
det hjertebroen. Men jeg er enig med komitelederen i at jeg tror
kapasiteten i form av personell og utstyr er langt større
og langt bedre enn det vi ofte hører fra regjeringshold
i dag, dersom man bare fikk lov til å utnytte sin kapasitet
til beste for pasientene. Men i eventuell påvente av at
kapasiteten her hjemme blir utbygd til det den bør være,
er vi villige til å gi de pasientene som ønsker å reise
til utlandet, muligheten til det, innenfor rammen av det som det
ville ha kostet å behandle dem her hjemme. Men det skal
selvsagt ikke være slik som en representant fra Kristelig
Folkeparti sa her tidligere i debatten, at man skal tvinge f.eks.
psykiatriske pasienter til utenlandsbehandling mot deres egen vilje. Da
har man forstått dårlig hva pasientrettigheter
betyr, hva brukerstyring betyr. Det betyr selvsagt ikke at myndighetene
skal styre brukere til utlandet mot deres vilje. Det er jo en meningsløshet.
Men vårt hovedønske er at
en pasientrettighetslov med rett til behandling skal være
den brekkstang komiteen i sine merknader sier at den skal være,
og som vil tvinge oss her i denne sal til å prioritere
helsevesenet høyere på den politiske dagsorden
enn det vi har vært i stand til i dag.
Are Næss (KrF): Annelise Høegh innrømmer
at jeg har sitert riktig fra partilederens uttalelser fra august 1997
om at Kristelig Folkeparti går inn for rett til vurdering,
informasjon, medbestemmelse, fastlege, fritt sykehusvalg osv., men
fortsetter å hevde at dette innebærer løftebrudd.
Jeg har ikke annet å gjøre enn å henvise
til pressemeldingen fra nevnte møte.
En lov om pasientrettigheter må være
realistisk og troverdig, og Kristelig Folkeparti har valgt å være
realistiske. Vi vet og ser at dagens kapasitet setter grenser for
den behandlingen vi kan tilby. Vi innrømmer det, og arbeider derfor
for å bedre kapasiteten og kvaliteten i norsk helsevesen.
Nå har vi vedtatt en opptrappingsplan
for psykiatrien over åtte år, fordi kapasiteten
ikke er god nok. Hvorfor vil Høyre da være med
på å kaste bort milliarder av kroner på økte
bevilgninger til psykiatri, kreftbehandling og sykehusutstyr? Disse
opptrappingsplanene må jo være fullstendig unødvendige
dersom forholdene allerede i dag er slik at vi kan innføre
Fremskrittspartiet og Høyres rett til nødvendig
helsehjelp uten reservasjoner. Våger virkelig Høyre å garantere
psykiatriske pasienter helsehjelp etter deres paragraf i dag? Hvis
vi kan det i dag, må det jo være unødvendig
helsehjelp vi investerer i. Hvor skal disse pasientene få plass?
De skal ikke tvangssendes til utlandet. Men hvis det psykiatriske
helsevesenet i Norge i dag har kapasitet til å ta imot
psykiatriske pasienter etter Høyres rettighetsparagraf,
må det jo være unødvendig å satse
på denne opptrappingen av psykiatrien.
Presidenten: Harald Hove.
Annelise Høegh (H) (fra salen): Kan jeg få svare først?
Presidenten: Unnskyld. Presidenten regnet faktisk ikke
med at Harald Hove skulle svare. Vær så god, Annelise
Høegh.
Annelise Høegh (H): Først dette med Kristelig Folkepartis ønsker
om juridisk bindende ventetidsgaranti og hvorvidt det er et løftebrudd
eller ikke. Jeg har denne pressemeldingen her. Jeg må si
til representanten Are Næss at hvis ikke det helseministeren
la frem, nemlig et forslag med manglende juridisk rett til helsehjelp,
er et løftebrudd i forhold til det Valgerd Svarstad Haugland lovte
i valgkampen og scoret høyt på, så vet
ikke jeg. Jeg fastholder at det er billig retorikk og unnaluring
av den faktiske realitet å prøve å unndra
seg dette ved å si at dette var et forslag om å gjøre
tremånedersgarantien bindende, som jo ingen lenger fremmer,
det er riktig, men man unndrar seg altså den realitet at
man ønsket å gi pasienter rett til behandling,
og det fremmet ikke helseministeren forslag om.
Så må jeg si at resten av
replikken bærer preg av å være skrevet
før dagens debatt begynte, eller iallfall før representanten
Næss hadde hørt mitt innlegg. Selvsagt trenger
vi opptrappingsplaner, det var jeg selv som saksordfører
for innstillingen til helsemeldingen fra Werner Christie som i sin
tid fikk komiteen med på at vi skulle ha det både
for kreftomsorgen og på andre områder, så vi
står fast ved at vi trenger en oppbygging. Men som jeg
sa i mitt forrige replikksvar, innebærer jo ikke det at man,
mens man bygger ut både innen psykiatrien, innen kreften
og på andre områder hvor vi dessverre har store mangler,
ikke kan gi pasientene en rettighet til å dra utenlands
og få hjelp der hvis de ønsker det. Nå ser
jeg klart at det ikke er like lett for psykiatriske pasienter å dra
utenlands som for andre. For mange vil det kanskje være
vanskelig, men det får nå være opp til
pasientene selv å finne ut av. Det har noe å gjøre
med det som jeg sa om å vite hva man gjør når
man kaller noe for pasientrettigheter. Man må bruke perspektiv,
det må være ens egen – pasientens – vurdering
av hva som er best for en her og nå, som er utgangspunktet,
og ikke hva vi som politikere, administratorer og byråkrater
tror tjener pasientene best. De er faktisk i stand til å ivareta
sine rettigheter selv.
Presidenten: Da gir presidenten ordet til Harald
Hove.
Harald Hove (V): Jeg takker for velviljen med hensyn til å sørge
for at også Venstre får en replikk underveis i
debatter om disse spørsmålene.
Hvis jeg oppfattet Annelise Høegh
riktig, sa hun at pasientrettighetsloven skulle føre pasientene
til operasjonssalen, og ikke til rettssalen. Med det utsagnet plasserer
vel Annelise Høegh seg litt i et område som også helseministeren
i og for seg har vært inne på, at det er viktig
at man ikke gjør sykehusvesen og helsevesen til en arena
som i stor grad bruker sine ressurser på rettssaker og
for så vidt også jurister.
Jeg har et visst ønske om å problematisere
dette litt, og det er ikke nødvendigvis gitt at jeg her
vil være helt på linje med helseministeren i alle
detaljer heller. Man gir inntrykk av å ville innføre
rettigheter, og så vil man samtidig unngå rettssaker.
Det blir for meg et visst motsetningsforhold, fordi det betyr at
man ønsker det gode ved jusen og det som hører
rettssystemet til, nemlig rettigheter, men så ønsker
man ikke det som blir en naturlig konsekvens av det, nemlig at det
nødvendigvis også vil måtte kunne bli rettssaker
om rettighetenes innhold. Det blir en dobbelthet her som jeg syns
det er litt vanskelig å forholde seg til.
Det vil faktisk være min påstand
at norske domstoler har gitt viktige bidrag til norsk helserett
og sosialrett, bl.a. gjennom journaldommen fra 1977, og Fusa-dommen,
om sosialtjenesten, fra 1990, som har vært med på nettopp å utvikle
rettighetsbegrepet.
Til slutt: Når det gjelder forskjellen
på psykiatriske pasienters og somatiske pasienters mulighet
til å benytte seg av behandling i utlandet, snakker vi
egentlig om prioritetsvridinger.
Annelise Høegh (H): Den vridningen er der allerede i dag, dessverre,
til alt overmål ikke bare for psykiatriske pasienter, men
også for kronikere og andre med sammensatte lidelser.
Allikevel – det må jeg minne
flertallet om – ber de samme pasientgruppene om en slik
rettighetsfesting som Fremskrittspartiet og Høyre gir dem,
og de fraber seg, de er iallfall meget skuffet over, den rettighetsfestingen
som flertallet går inn for. Og da kan man sitte her på sin
høye hest og si at pasientene ikke skjønner sitt
eget beste. Det får de gjøre som føler
seg bekvemme med det.
Når det så gjelder det at
vi ønsker at pasientene havner i operasjonssalen og ikke
i rettssalen, kan det hende at det er å velge det gode,
men at vi får det dårlige, nemlig rettssaker.
Men da må jeg minne representanten Hove om at en samlet
komite, hvis jeg ikke husker feil, i dagens innstilling sier at
ja vel, det kan nok kanskje hende at en rettighetsfesting – og
da gjelder det begge de alternativene til rett til nødvendig
helsehjelp som vi i dag diskuterer – kan føre
til noen rettssaker. Men så vil de, forhåpentligvis,
ha gjennomslagskraft, slik at man deretter ikke behøver å gjenta
den prosessen.
Det andre jeg vil si, er at Høyre
og Fremskrittspartiet med sitt forslag har ønsket å legge
opp til en modell hvor det vil være sykehuset som må reagere
dersom det oversitter den fristen det selv har satt. Hvis en pasient,
som etter vårt forslag vil få en individuelt fastsatt
medisinsk begrunnet frist, opplever at sykehuset oversitter den
fristen, da er det sykehuset som må bevise at det likevel
ikke står rettslig ansvarlig for å gi pasienten
den summen med på veien videre til et annet sykehus, som
man altså ifølge loven, vår lovtekst,
har krav på. Så jeg tror nok at den situasjonen
Hove beskriver, hvor man kan havne i de dårlige rettssaker,
heller vil bli realiteten med flertallets forslag enn med mindretallets.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Inga Kvalbukt (Sp): Senterpartiet er glad for at vi nå får
en samlet lov om pasientrettigheter som vil være med og
bedre pasientens kunnskap om egne rettigheter. Slik kunnskap er
viktig for å styrke pasientens stilling i møte med
de ulike helsetjenestene.
All helsetjeneste skal ha som formål å bedre
enkeltmenneskets totale situasjon, og denne loven fører
til, slik vi i Senterpartiet oppfatter det, at pasienten, og hensynet til
pasienten, kommer i sentrum.
Departementet og komiteen definerer «helsehjelp» som
forebygging, diagnose, behandling, helsebevaring, rehabilitering,
pleie og omsorg – tjenester som blir utført av
helsepersonell. Jeg synes det er viktig å understreke at også hjelp
som ikke kan bedre situasjonen, men som fører til at situasjonen
ikke forverres, er å betegne som helsehjelp.
Også ifølge denne loven,
som ifølge den forrige helseloven vi hadde til behandling – lov
om psykisk helsevern – har de pårørende
en sentral rolle. Også her skal pasienten få lov
til å være med og bestemme hvem som skal være
ens pårørende. Senterpartiet mener at det er svært viktig
at pasientens medvirkningsrett lovfestes, men dette forutsetter
selvfølgelig frivillighet. Det å være
med og velge å ta ansvar for egen helse, for undersøkelse
og behandlingsmetode, kan være veldig viktig for resultatet
av behandlingen. Dette er, sammen med en lovfestet rett til informasjon,
en høyning av status for pasienten som enkeltindivid som
fortjener respekt.
Det er viktig å slå fast
at informasjon skal gis automatisk, og det er viktig for helsepersonell å forsikre
seg om at informasjonen virkelig blir mottatt, oppfattet og forstått.
I denne sammenhengen ser jeg en utfordring i å veilede
alle utøvere innenfor helsevesenet om følgene
av denne loven, ikke minst når det gjelder informasjon
og medvirkning, slik at dette virkelig blir en realitet.
Pasientens medvirkningsmuligheter og klagemuligheter
vil etter Senterpartiets syn være en kvalitetssikring av helsetjenestene.
Denne loven vil derfor kunne virke som en positiv stimulans også overfor
utøvende helsepersonell som nå blir mer bevisst
på at det ofte finnes flere valgmuligheter, og at en ikke
nødvendigvis skal velge den raskeste og billigste. Kanskje
vil det nå oftere enn tidligere bli vurdert hva som vil
være best: medikament, inngrep – Annelise Høegh
ville ha sendt pasientene til operasjonssalen, jeg håper
at vi skal få færrest mulig der – eller
henvisning til annen tjeneste, f.eks. til fysioterapeut, kiropraktor
eller psykolog.
Retten til journalinnsyn er også viktig
og må ses i sammenheng med den generelle informasjonsretten.
Når pasienten ikke kan ivareta sine interesser, skal nærmeste pårørende
ha rett til innsyn i journalen. Pasientens mulighet til helbredelse
og bedring vil gjennom dette, etter Senterpartiets syn, være
bedret.
Det er også bra at ordningen med pasientombud
nå lovfestes. Pasientombudene skal arbeide for å ivareta
pasientens interesser, og denne ordningen vil være nok
et middel til å øke kvaliteten i helsetjenesten.
Jeg sammenligner den loven vi i dag vedtar,
med en arbeidsinstruks, og min erfaring er: Har du en uklar arbeidsinstruks,
kan det ofte bli litt dårlig utført arbeid.
Jeg synes denne arbeidsinstruksen vi i dag
vedtar, er klar, selv om kanskje ikke alle er enig i det, og jeg
tror den vil bli en god forutsetning for at rett prioritering blir gjort,
og at de viktigste oppgavene blir utført først
og på best måte.
Denne loven vil uten tvil heve nivået
på våre helsetjenester. Jeg ser her en klar og
logisk sammenheng: informasjon fører til innsikt, innsikt
fører til forståelse, forståelse fører
til bedre mottakelighet for helsehjelp og bedre forståelse
av hva som er rett hjelp. Det fører igjen til et bedre
resultat totalt, bedre livskvalitet for den enkelte og et bedre
samfunn i det hele.
Jeg ser det faktisk slik at det at pasientene
får forsterket retten – i og med at den blir lovfestet – til å få kunnskap
og innsikt, kan gjøre at sykdomsprosessen ikke bare blir
en negativ opplevelse, men også er med på å styrke pasienten
totalt. Pasienten får en opplæring, og det er
noe man kan gjøre seg nytte av også i framtida.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Harald T. Nesvik (Frp): Jeg hørte at representanten Kvalbukt
på slutten av sitt innlegg sammenlignet dette lovforslaget
med en arbeidsinstruks. Det er vel noe av det som er problemet,
nemlig at man ikke fullt ut er i stand til å ivareta pasientenes
interesser slik denne loven er formet ut i dag.
Jeg vil få lov til å kommentere
følgende overfor representanten Kvalbukt: I § 2-4
Rett til valg av sykehus, lovfestes rett til valg av sykehus så lenge
sykehuset er på samme behandlingsnivå. Men jeg
får litt problemer når det gjelder den forskjellsbehandlingen
som vil bli pasientene i Utkant-Norge til del som en følge
av dette, siden det står i innledningen og i kommentarene
fra komiteen, utenom Fremskrittspartiet og Høyre, at reiseutgiftene forutsettes
delt mellom pasient og det offentlige. Dette vil bety at dersom
en bor i sentrale strøk med flere alternativer, kommer
en godt ut av det økonomisk med tanke på reiseutgifter.
Men dersom en bor ute i distriktet og har lang veg til alternative
tilbud, vil det kunne medføre skyhøye utgifter
knyttet til bruk av denne retten.
Mener representanten fra Senterpartiet at det
er riktig å forskjellsbehandle pasienter fra distriktene
kontra de som bor i sentrale strøk, økonomisk
dersom de benytter de samme rettighetene? Er dette god senterpartipolitikk?
Inga Kvalbukt (Sp): Jeg takker representanten Nesvik for replikken.
Det første han var inne på,
var at han ikke synes at sammenligningen med en arbeidsinstruks
var god. Jeg synes den er god. Den personen som får en
arbeidsinstruks, vet på forhånd hvilken etat han
eller hun har søkt arbeid i. Og i de lovene vi har vedtatt
tidligere i år, f.eks. i lov om helsepersonell, er det
også slått fast at hver utøver skal ha
ansvar for egen tjeneste. Jeg trodde ikke Fremskrittspartiet tilhørte
dem som ville gå bort fra det personlige ansvaret. Likedan
er også det offentliges plikt til å hjelpe slått
fast i de lovene vi har vedtatt tidligere. Så jeg tror
at med det tillegget vi får i dag, får vi en god
arbeidsinstruks.
Når det gjelder urettferdigheten,
vil jeg for det første si at jeg avviser framstillingen
om at rettferdighet er lik likhet, og også at økt
avstand nødvendigvis betyr økte reiseutgifter.
Det kommer an på reisemåten. Men samtidig vil
jeg si at jeg ikke ser noe i denne loven som sier hvor mye pasienten
selv skal betale når han eller hun velger å reise
til et annet sykehus enn det nærmeste. Så vidt jeg
forstår, er det opp til departementet å lage en
fordeling av dette.
Inge Lønning (H): Senterpartiet tilhører det flertallet som
går inn for å lovfeste rett til helsehjelp innenfor
de grenser som kapasiteten setter. Jeg oppfattet representanten
Kvalbukt dit hen at hun mente at det var overmåte tilfredsstillende.
I lov om videregående opplæring
har vi en lovfestet rett for alle mellom 16 og 19 år til
skoletilbud. Hvorfor mener representanten Kvalbukt at det er både
mulig og riktig å tilkjenne en slik kategorisk rettighet
til hver enkelt mellom 16 og 19 år til en skoleplass, mens
det ikke er nødvendig eller riktig å tilkjenne
pasienter en tilsvarende rett? Ville ikke logikken tilsi at Senterpartiet
også burde legge inn i rettighetsfestingen når
det gjelder rett til skoleplass, forbeholdet «innenfor
de grenser som kapasiteten setter»?
Inga Kvalbukt (Sp): Jeg vet at ifølge Stortingets reglement
har en egentlig ikke lov til å flire her inne, men jeg
måtte i hvert fall smile. Jeg syntes det var en litt artig replikk.
Jeg så plutselig for meg at jeg hadde behov for å legges
inn for å operere mitt venstre nyre. Dessverre var det
ikke noe kapasitet ledig, men jeg kunne få operere mitt
høyre kne isteden.
Sammenligningen med rettigheten til videregående skoletilbud
er egentlig slik. Det er veldig mye når det gjelder rettigheten
til skole for alle mellom 16 og 19 år som jeg er uenig
i, og som jeg kunne sagt mye om. Vi skulle ikke ha skoledebatt,
men jeg må si at det er ikke tilfredsstillende for en som ønsker å komme
inn på skole i mekaniske fag, å få et
tilbud om en plass på allmennfaglig studieretning. Jeg
kjenner personlig mange slike eksempler.
Når det gjelder de begrensningene
vi har satt, vil jeg si: Ja, begrensningene går på kapasitet,
penger, tilgjengelighet, hvilken kunnskap vi har, og hvor langt
forskningen er kommet. Og da vil jeg minne om følgende
ord:
«Hvor intet er, har selv keiseren
tapt sin rett».
En garanti kan aldri gå lenger enn
til hva som er tilgjengelig.
Så til spørsmålet
om jeg synes dette er tilfredsstillende. Som politikere kan vi godt
si underveis at dette er tilfredsstillende nå,
men vi skal hele tiden jobbe mot enda bedre mål.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til
replikk.
Tiden for formiddagsmøtet er omme.
Presidenten vil nå minne om at det settes stortingsmøte
kl. 18. Etter stortingsmøtets slutt vil Odelstinget fortsette
sine forhandlinger.