Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 55 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, de øvrige gruppene 5 minutter hver og én av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tor Nymo (Sp) (ordfører for saken): I proposisjonen foreslår departementet en revisjon av straffeprosessloven kap. 27 om gjenopptakelse. Det foreslås opprettet en egen kommisjon som skal behandle begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker. Kommisjonen skal selv ha ansvar for å utrede sakens faktiske og rettslige sider og avgjøre om gjenopptakelse skal tillates. Dersom kommisjonen beslutter at saken skal gjenopptas, skal saken behandles på nytt av en annen domstol enn den som avsa den angrepne dommen.

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen foreslår en omlegging av ordningen med gjenopptakelse. En slik endring vil etter komiteens oppfatning styrke den generelle rettssikkerheten i samfunnet. Komiteen vil understreke at også domstolene kan begå feil med det resultat at uskyldige har blitt dømt, og vil her særlig vise til Liland-saken.

Komiteen vil understreke at den foreslåtte ordningen ikke må oppfattes eller utvikle seg til å bli en ekstra ankeordning for straffesaker. Det må fortsatt være det ordinære domstolssystemet som vurderer straffespørsmålet, og vilkårene må være oppfylt for at gjenopptakelse skal tillates.

Komiteen vil vise til at Stortinget under behandlingen av Dokument nr. 8:64 for 1993-94 fattet følgende vedtak:

«Dokument nr. 8:64 for 1993-1994 om forslag fra stortingsrepresentantene Jan Simonsen og Tor Nymo om opprettelse av en domstol (klagerett) for gjenopptakelsesbegjæringer, vert å oversenda Regjeringa til utgreiing og uttale.»

Komiteen vil vise til at Justisdepartementet i forbindelse med høringen til ovennevnte forslag av flere høringsinstanser ble oppfordret til å undersøke et fjerde alternativ der en vurderer å opprette en gjenopptakelseskommisjon etter engelsk mønster. Komiteen er tilfreds med at dette alternativet har blitt utredet, og at det fremmes et selvstendig forslag om gjenopptakelse av straffesaker, slik det foreligger i Ot.prp. nr. 70 for 2000-2001. I dag er det den domstolen som har avsagt den kritiserte dommen, som i første instans skal avgjøre spørsmålet om gjenopptakelse. Komiteen mener at dette i enkelte tilfeller i seg selv kan gi grobunn for tvil om bakgrunnen for at en begjæring om gjenopptakelse blir avvist. Det er derfor etter komiteens mening av avgjørende betydning at et annet organ eller en annen domstol behandler begjæringer om gjenopptakelse, og ikke den domstolen som i utgangspunktet avsa den kritiserte dommen, slik det er i dag.

Det er grunn til å understreke at rettsvesenet selvsagt hele tiden må gjøre sitt ytterste for å unngå at noen blir uskyldig dømt i det hele tatt. Komiteen viser til at det på 1990-tallet var flere store saker hvor gjenopptakelse førte til full frifinnelse, bl.a. i Rødseth-saken og i Liland-saken. Komiteen er derfor meget tilfreds med at Regjeringen i proposisjonens pkt. 7 gjennomgår vurderingene etter granskingen av Liland-saken, og mener det er svært viktig at de anbefalinger og utredninger som er kommet som følge av dette arbeidet, følges opp snarest mulig. Komiteen merker seg at departementet mener det ikke er avgjørende konstitusjonelle betenkeligheter knyttet til det å opprette en slik kommisjon, og legger dette til grunn.

Komiteen vil understreke behovet for at en gjenopptakelseskommisjon kan arbeide uavhengig og uten at noen har hjemmel til på noen måte å instruere kommisjonen i dens arbeid. Komiteen er derfor tilfreds med at Regjeringen foreslår å organisere kommisjonen som et uavhengig forvaltningsorgan.

Komiteen mener etter dette at det er argumenter som taler for å gi kommisjonen en noe større adgang til å undersøke saker av eget tiltak enn det legges opp til i proposisjonen. Komiteen vil derfor be departementet vurdere behovet for – og ønskeligheten av – å utvide kommisjonens kompetanse til å undersøke saker av eget tiltak på et senere tidspunkt når den nye ordningen har fått virke en tid. Komiteen vil understreke at selve beslutningen om gjenopptakelse alltid må baseres på begjæring fra domfelte, med mindre kommisjonen beslutter gjenopptakelse i en sak der domfelte er en avdød person.

Komiteen mener at kommisjonens sammensetning bør være bred, og er derfor tilfreds med at departementet foreslår at to av kommisjonsmedlemmene ikke skal ha juridisk bakgrunn. Komiteen er videre tilfreds med at kommisjonens sekretariat blir styrket med bl.a. etterforskningskompetanse.

Komiteen mener det er viktig at kommisjonens leder får en reell mulighet til å lede det daglige arbeidet i kommisjonen og til å styre arbeidet med sakene. Komiteen mener dette best kan sikres ved at kommisjonens leder engasjeres på full tid.

Komiteen deler departementets oppfatning i forhold til straffeprosessloven § 100 annet ledd om bruk av forsvarer. Komiteen viser til at kriteriet for å få dekket utgiftene til forsvarer etter bestemmelsen er at særlige grunner må tale for det. Komiteen understreker at selv om kommisjonen har et veiledningsansvar, vil det kunne foreligge behov for forsvarer. Komiteen forutsetter at departementet ikke legger en for streng tolkning av gjeldende bestemmelse til grunn når det gjelder å dekke utgiftene til forsvarer i saker om gjenopptakelse. Komiteen mener dette er ett av punktene det er viktig å følge opp ved etterkontrollen.

Komiteen har imidlertid notert seg at flertallet av høringsinstansene ikke går inn for en ordinær overprøvingsadgang, og viser til at ordningene både i Danmark og England er at kommisjonens vedtak er endelig. Det må også tas i betraktning at sakene tidligere har vært behandlet etter en ordning med tre instanser.

Komiteen støtter derfor departementets vurdering, at det skal gjelde de samme reglene for domstolsprøving av kommisjonens avgjørelse som for domstolsprøving av andre typer forvaltningsvedtak.

Komiteen slutter seg til departementets forslag om at kommisjonen, i de tilfellene hvor gjenopptakelse tillates, skal sende saken til lagmannsretten, som etter å ha latt partene uttale seg bestemmer hvilken sideordnet domstol som behandler saken.

Komiteen er enig i at den overordnede domstolen skal kunne avgjøre at en annen sideordnet domstol enn nabodomstolen skal kunne behandle en sak dersom særskilte grunner taler for dette.

Komiteen mener at en etterkontroll eller foreløpig evaluering bør finne sted senest ett år etter at kommisjonen har startet sitt virke, slik at eventuelle mangler i form av ressurser eventuelt straks kan bli rettet opp. For øvrig synes komiteen at en bredere evaluering bør skje etter tre års virketid, og at denne evalueringen bør legges fram for Stortinget med eventuelle forslag til endringer hvis evalueringen klart påpeker mangler og/eller forhold som bør endres.

Komiteen er tilfreds med at Regjeringen nå gir en orientering om granskingen og oppfølgingen av det videre arbeidet knyttet til erfaringene etter Liland-saken. Komiteen ser det som svært viktig at de svakheter som ble avdekket under Liland-saken, resulterer i konkrete tiltak der regler og praksis forbedres for å søke å forhindre tilsvarende justismord i framtiden.

Komiteen mener det i utgangspunktet er mye som taler for at man bør ta lydopptak fra straffesaker, og imøteser departementets evaluering 1. august 2001 av den pågående prøveordningen.

Komiteen er meget tilfreds med at det er avgitt en egen utredning om de rettsmedisinsk sakkyndige i straffesaker. Komiteen viser til at de sakkyndige har en særdeles viktig og sentral rolle i straffesaker, og ser ikke bort fra at de sakkyndiges innflytelse øker etter hvert som straffesakene blir mer omfattende og komplekse. Det er derfor meget betimelig at det nå er laget en utredning som retter seg mot de sakkyndiges rolle, og komiteen ber departementet prioritere oppfølgingen av denne utredningen høyt.

Komiteen har også med tilfredshet merket seg at det foreslås en endring i straffeprosessloven § 438 slik at Høyesterett i spesielle tilfeller gis adgang til å tilkjenne også andre enn siktede omkostninger dersom en straffesak blir gjenopptatt. Komiteen bemerker at det var en svakhet under behandlingen av Liland-saken at de som bistod Liland, og som i avgjørende grad medvirket til at saken kunne gjenopptas, ikke kunne få dekket sine omkostninger. Dette er nå rettet opp.

Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at det er blitt en trykkfeil i lovvedtaket på side 15 i innstillingen. Det som nå står som første punktum i straffeprosessloven § 395 tredje ledd, skal være første punktum i annet ledd. Videre skal ordet «øvrige» i tredje ledd annet punktum flyttes til det som blir annet ledd annet punktum.

Helt til slutt vil jeg på vegne av komiteen berømme departementet for godt politisk håndverk.

Jan Petter Rasmussen (A): Denne saken representerer et meget viktig justispolitisk steg i rettsstaten Norge. Jeg er meget glad for at Regjeringen har fått bred støtte for sitt forslag om opprettelse av en egen kommisjon som skal behandle begjæring om gjenopptakelse av straffesaker.

Det er ingen tvil om at en egen gjenopptakelseskommisjon vil styrke den generelle rettssikkerheten i samfunnet. Selv om utgangspunktet selvfølgelig er at det er personer som er skyldig i det de er tiltalt for, som skal dømmes, har vi ingen garanti for at uskyldige ikke kan bli dømt. I den forbindelse er det nok å vise til de sakene som saksordføreren allerede har vært inne på.

Ved behandlingen her i dag avsluttes et arbeid som har pågått i flere år. Allerede i 1990 fremmet Arbeiderpartiets Jørgen Kosmo et forslag om utvidelse av adgangen til å gjenoppta straffesaker, og representantene Jan Simonsen og Tor Nymo foreslo i Dokument nr. 8:64 for 1993–94 å opprette en domstol for gjenopptakelsesbegjæringer.

Justisdepartementet har undersøkt og arbeidet med flere ulike alternativer for hvordan gjenopptakelsessaker skal behandles, og hvem som skal behandle begjæringen om gjenopptakelse.

Jeg oppfatter det slik at både Jan Simonsen og Tor Nymo mener at det foreliggende forslag er enda bedre enn det de selv foreslo.

Det har stor betydning for tilliten til gjenopptakelseskommisjonen at den skal arbeide uavhengig. Kommisjonen skal derfor organiseres som et uavhengig forvaltningsorgan som ikke kan instrueres av Regjeringen. Kommisjonen blir tillagt et hovedansvar for å kartlegge faktiske og rettslige sider av den sak som begjæres gjenopptatt, for så å avgjøre om saken skal behandles på nytt.

Det er viktig å understreke at kommisjonen ikke er noen domstol, den skal behandle selve gjenopptakelsesbegjæringen.

En annen meget viktig side ved dagens forslag er at en sak som er besluttet gjenopptatt, ikke skal behandles av den samme domstol som først behandlet saken, men av en sideordnet domstol, slik at en best mulig er sikret en uavhengig behandling når saken kommer opp på nytt.

Til slutt til et meget viktig punkt, nemlig forholdet til jurysystemet: I og med at en juryavgjørelse ikke er begrunnet, er det ikke senere mulig å vite hvilke faktiske og rettslige forhold en juryavgjørelse er bygd på. Dette vanskeliggjør vurderingen av om det er grunn til gjenopptakelse. Derfor er det et meget viktig steg vi tar når et flertall i komiteen nå ber Regjeringen vurdere om det er mulig å endre straffeloven slik at det enten innenfor dagens jurysystem eller ved bruk av meddomsrett eller på annen måte kan komme klarere fram enn i dag hvilke rettslige og faktiske forhold skyldspørsmålet baseres på. En slik vurdering ser vi fram til, for da tror jeg at man får et enda bedre grunnlag å vurdere en gjenopptakelse på.

Når det gjelder de øvrige punkter i saken, viser jeg til saksordførerens grundige gjennomgang.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Dette er en viktig dag i norsk straffeprosesshistorie. Når vi i dag oppretter en kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker, er det slutten på en lang prosess. Denne saken har stått på kartet lenge – helt siden begynnelsen av 1990-tallet, som vi hørte.

Spørsmålet om gjenopptakelse av straffesaker var også en prioritert oppgave for regjeringen Bondevik, og både tidligere justisminister Aure og tidligere justisminister Dørum brukte mye tid på å utrede saken.

Hvorfor har vi vært så opptatt av dette?

Det norske rettssystemet er bra – det må vi kunne si. Men det norske rettssystemet er ikke feilfritt. Det er det da heller ingen andre områder i samfunnet som er. Der det finnes mennesker, vil det bli begått feil – små eller store feil, ofte eller sjelden, det kan variere, men feil vil bli begått. Det har vi jo også sett. Her er det nok å nevne Rødseth-saken eller Liland-saken, slik saksordføreren gjorde. Derfor må vi ha et sikkerhetsnett som kan fange opp de tilfellene hvor feil er begått. Dagens system gjør det til en viss grad. Det vises tydelig av den undersøkelsen departementet har foretatt, der det går fram at 14,3 pst. av alle begjæringer om gjenopptakelse ble tatt til følge. Totalt endte 40 saker med full frifinnelse i rettssystemet i perioden 1992–1999.

Den ordningen som vi har hatt hittil, har imidlertid vært utsatt for en viss kritikk. Det er den samme domstolen som avsa dom i saken, som skal ta stilling til begjæring om gjenopptakelse. Den dommeren eller de dommerne som avsa dommen, kan ikke delta i avgjørelsen av om saken skal gjenopptas. Selv om mange dommere klarer å skille sak og person, er det ikke til å unngå at det oppstår kritikk mot en slik ordning. For noen vil det være vanskelig å ha tillit til en slik behandling. Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at vi har en ordning som inngir tillit hos befolkningen, og derfor har det vært riktig å gjøre endringer på dagens ordning.

Noen vil kanskje si at siden spørsmålene rundt gjenopptakelse av straffesaker har vært diskutert siden begynnelsen av 1990-tallet, er det på høy tid at vi nå får en avgjørelse. Det kan man selvfølgelig synes, men vi vil også understreke at nettopp fordi man har gått så mange runder i saken, er resultatet blitt bra. Kristelig Folkeparti mener at den foreslåtte ordningen – med en gjenopptakelseskommisjon som skal behandle spørsmålene – vil være en ryddig og grei ordning, som helt klart vil styrke rettssikkerheten til dem som kommer i kontakt med rettssystemet vårt.

Vi har selvsagt ikke glemt hensynet til offeret. Det kan være en belastning for offeret om saken på ny tas opp til behandling når alle trodde at saken var opp- og avgjort. Komiteen støtter derfor forslaget om at offeret skal få anledning til å uttale seg og til å få innsyn i sakens dokumenter, både mens saken pågår, og etter at saken er avsluttet. Hensynet til offeret og den belastning en gjenopptakelse av saken kan påføre henne eller ham, må veies opp mot viktigheten av at den rette personen er blitt straffet for gjerningen. Ingen er tjent med at feil person straffes for en forbrytelse, ikke engang offeret i saken. Et visst sikkerhetsnett må vi ha, og da er det viktig at dette sikkerhetsnettet er så finmasket som mulig. Det mener Kristelig Folkeparti vi nå får i denne saken.

Jeg går ikke nærmere inn på selve organiseringen av kommisjonen og saksbehandlingen. Det har saksordføreren gjort på en grundig måte.

En del av Ot.prp. nr. 70 omhandler Liland-saken. Den saken er et slående eksempel på at ikke alt går som det skal i straffesaker. Det er tidligere gjort endringer i straffeprosessen for å rette opp noen av de skjevhetene som Liland-saken avdekket. Med dagens vedtak er de fleste av svakhetene i systemet rettet opp. Jeg har ingen illusjoner om at vi ikke vil få gale avgjørelser også i framtiden, men det er mitt håp at dagens endringer skal bedre situasjonen ganske mye.

Rolf Reikvam (SV): Det er grunn til å gi ros både til departementet og til komiteen for den viktige endring som i dag blir gjort. Det er viktig å lage et regelverk som kan fange opp feil som blir begått.

Vi har likevel – til tross for ros – to justeringer i forhold til komiteens innstilling. Komiteens forslag går ut på at det kun er uttalelser fra FNs menneskerettighetskomite som skal kunne føre til gjenopptakelse av en sak, dersom den finner at rettsavgjørelsens innhold eller saksbehandlingen er i strid med en folkerettslig regel som Norge er bundet av.

Justisdepartementet har vurdert å innta uttalelser også fra andre FN-komiteer, FNs rasediskrimineringskomite og FNs torturkomite, men har kommet fram til at de ikke vil ta dette inn i loven. Departementet begrunner dette med at de har lite erfaringer med disse to FN-organene.

Vi mener at dette burde ha vært tatt inn i loven, og det er flere grunner til det. Vi har underskrevet og er bundet av de konvensjonene som disse to komiteene har sprunget ut av. Dersom norsk rett og domsavsigelse er i strid med torturkonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen, kan også mye tale for at norsk rett ikke er i samsvar med konvensjoner vi har ratifisert. Dessuten er det jo en sannhet med modifikasjoner at vi ikke har erfaring med disse to komiteene. Torturovervåkingskomiteen har gjentatte ganger uttalt at deler av norsk varetektspraksis, med brev- og besøksforbud, er i strid med konvensjonen, så vi har jo hørt fra dem med ujevne mellomrom. Rasediskrimineringskomiteen har Norge erfaringer med ved at komiteen gjentatte ganger har kritisert Norge for å ikke straffeforfølge rasistiske ytringer i henhold til straffeloven § 135. Vi har altså erfaring med disse to komiteene og vet stort sett hvorledes de fungerer og arbeider, så det burde være grunnlag for å ta inn i loven at også uttalelser fra dem skal gi grunnlag for å gjenoppta en sak.

Vi mener at påtalemyndigheten bør være mer aktiv i forhold til § 135, og ved å opptre balansert og troverdig ved økt bruk av § 135 bør det også være mulighet for gjenopptakelse av slike saker, ut fra et rettssikkerhetssynspunkt. Ut fra dette mener vi at dette burde ha vært tatt inn i tvistemålsloven § 407 og straffeprosessloven § 391. Jeg fremmer i den anledning forslagene nr. 1 og 2, som er omdelt.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Reikvam har tatt opp de forslag han refererte til.

Jan Simonsen (Frp): Jeg skal være ganske kort. Det er ikke noen vits i å gå inn i detaljene i saken, for jeg synes saksordføreren har redegjort ganske grundig for dem.

Jeg har bare lyst til å si at Fremskrittspartiet i alle år har vært opptatt av å forebygge justismord, opptatt av rettssikkerhet og selvfølgelig opptatt av å rette opp skader som eventuelt har vært begått mot uskyldige som er blitt dømt for noe de ikke har begått. Derfor foreslo jeg sammen med representanten Nymo allerede i 1993 en ordning med egen gjenopptakelsesdomstol. Det ble ikke vedtatt den gangen, men det satte i gang en prosess som nå er sluttført med dette forslaget om en gjenopptakelseskommisjon.

Når jeg nå tar ordet, er det egentlig bare for å understreke at jeg er svært fornøyd med resultatet av det initiativet og den prosessen vi satte i gang i 1993. Selv om det har tatt noe tid, er resultatet, nemlig denne gjenopptakelseskommisjonen, vesentlig bedre enn det vi opprinnelig foreslo, nemlig bare en egen gjenopptakelsesdomstol. Jeg føler derfor at vi i dag kan sette en sluttstrek, og at vi har fått et resultat som vi kan være stolte av. Jeg vil takke både justisministeren og andre som har arbeidet denne saken frem.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Jeg slutter meg også til dem som er positive til at vi har fått bred enighet om gjenopptakelseskommisjonen, og jeg synes også vi kan koste på oss å gi litt ros til både Tor Nymo og Jan Simonsen, som har vært blant initiativtakerne til den saken som ligger foran oss i dag.

Det er gledelig at vi på denne måten nå får styrket rettssikkerheten til dem som er urettmessig dømt, og det er også grunn til å legge vekt på at høringsinstansene jevnt over har vært svært positive til det forslaget som ble fremlagt av Regjeringen.

Det har imidlertid vært ett unntak når det gjelder synspunkter fra høringsinstansene. Det gjelder Dommerforeningen, som fremhevet at det ville bli svært vanskelig for en gjenopptakelseskommisjon å vurdere de bevisene som ble lagt til grunn i forrige ledd, der den foreliggende dommen ble foretatt av en jury. Det var også Jan Petter Rasmussen fra Arbeiderpartiet inne på.

Jeg synes derfor det er gledelig at vi har fått bred enighet i justiskomiteen om at vi på denne bakgrunn vil vurdere juryordningen på ny. Det gir oss en mulighet til å øke rettssikkerheten for samtlige. Jeg vil også minne om at det er ikke unaturlig når man endrer lovverket for én del av rettssystemet, at man også ser på om det er korrekt å justere andre deler av lovverket tilsvarende. Det har Stortinget gjort før. I 1989 ble kriteriene for når man skulle bruke jury, endret. Det ble da foretatt den endring at det kun skulle gjelde for alvorlige forbrytelser med mulig strafferamme på over seks år, og da to-instansordningen ble vedtatt i 1993, sa det utvalget som hadde utredet to-instansordningen at de klart anbefalte at juryordningen ble avviklet. Det har vært grunn til å bruke tid, og det har vært grunn til å verne om systemer som har virket godt hittil, men det er altså gledelig at det blir flertall for å utrede om vi kan få et enda bedre system.

Det er også gledelig at vi får fremlagt forslag i statsbudsjettet til høsten om å gjøre lydbåndopptak i norske domstoler til en permanent ordning, og det har det også vært enstemmighet om i komiteen.

Jeg vil avslutningsvis si at dette er den siste debatten der denne justiskomiteen deltar, og det er derfor hyggelig å benytte anledningen til å takke hvert enkelt medlem spesielt. Det har vært fire særdeles hyggelige år. Jeg vil også takke statsråden for et meget godt samarbeid.

Statsråd Hanne Harlem: Å bli uskyldig dømt i en straffesak er en ulykke for den som rammes, for familien og for resten av samfunnet. Det er derfor viktig at prosessen innrettes slik at færrest mulig dømmes med urette. Dette stiller krav til saksbehandlingen på alle trinn av saken.

Et eksempel på det er bevisreglene. Ingen kan dømmes med mindre det er bevist ut over enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig. Selv om man kanskje ville fått flere riktige dommer med et noe lempeligere beviskrav, er det bred enighet om at det tross alt er bedre at noen skyldige går fri, enn at uskyldige dømmes til straff. På dette punkt er reglene slik de må være.

Men selv om det stilles strenge krav til bevisene, og reglene for øvrig er betryggende utformet, er det ikke menneskelig mulig å unngå at feil skjer. Nettopp derfor er det viktig at reglene om gjenopptakelse fanger opp eventuelle feil. Dagens regler er etter mitt syn – og etter Odelstingets syn, slik jeg skjønner det – ikke gode nok på dette punkt.

Den største svakheten er at ansvaret for sakens opplysning hviler på domfelte selv. Den som begjærer gjenopptakelse, må selv godtgjøre at lovens vilkår er oppfylt. Dette innebærer bl.a. at jo mer ressurssvak domfelte er, desto vanskeligere er det å få saken gjenopptatt i praksis. I flere av de sakene som har vært gjenopptatt i den senere tid, har den domfelte hatt bistand av private ildsjeler for å få sin sak gjenopptatt.

En annen svakhet ved reglene er at det er den samme domstolen som avsa den opprinnelige dommen, som også skal vurdere spørsmålet om gjenopptakelse. En slik ordning kan skape grobunn for mistanke om at kollegiale hensyn påvirker avgjørelsen. Dette vil kunne svekke tilliten til rettspleien, uansett om det er hold i mistanken eller ikke.

Disse svakhetene gjør det etter mitt syn riktig å endre dagens regler. Det må i større grad enn før bli et samfunnsansvar å avdekke uriktige domfellelser. Ansvaret for sakens opplysning bør flyttes fra den domfelte til samfunnet. I tillegg er det viktig å skape distanse mellom den instans som avsa straffedommen, og den instans som skal vurdere spørsmålet om gjenopptakelse. Det er for å ivareta disse hensynene Regjeringen foreslo at begjæringer om gjenopptakelse skal avgjøres av en uavhengig kommisjon med selvstendig ansvar for sakens opplysning.

Så tar gjerne jeg også med en honnør til dem som også i tidligere år har vært opptatt av å få til endringer i disse reglene.

Jeg er glad for at justiskomiteen i all hovedsak har sluttet seg til forslaget, som innebærer en historisk endring av norsk straffeprosess. Den brede enigheten understreker viktigheten av å styrke rettssikkerheten til dem som begjærer gjenopptakelse av straffesaker, og i lys av den kritikk som er rettet mot dagens regler, er dette et viktig signal å sende.

Jeg har merket meg komiteens forslag i tilknytning til lydopptak av straffesaker, og komiteens synspunkter på juryordningen. Jeg vil senere komme tilbake til Stortinget om dette. Visse sider ved juryordningen er for øvrig allerede under vurdering i departementet, som ledd i arbeidet med en hurtigere straffesaksavvikling.

I tillegg til forslaget om å opprette en gjenopptakelseskommisjon inneholder proposisjonen også andre forslag som bør nevnes særskilt.

Av størst prinsipiell betydning er forslaget om at brudd på Norges folkerettslige forpliktelser i større utstrekning skal gi rett til gjenopptakelse. Dette er en vesentlig utvidelse, og utvidelsen går i to retninger, både brudd på traktatfestede saksbehandlingsregler og uttalelser fra FNs menneskerettighetskomite skal gi ubetinget rett til gjenopptakelse. Jeg har merket meg at SV har fremmet forslag om også å ta med FNs torturovervåkningskomite og FNs rasediskrimineringskomite. Jeg har lyst til å understreke, som det står i proposisjonen, at Regjeringen var i tvil på dette punkt, men mente at det foreløpig ikke burde utvides. Jeg har også lyst til å understreke at spørsmålet her ikke er om uttalelser fra FNs rasediskrimineringskomite eller FNs torturovervåkningskomite kan gi grunnlag for gjenopptakelse, men om de skal gi en ubetinget rett til det. Allerede i dag kan uttalelser fra disse gi grunnlag for gjenopptakelse.

Det er allerede nå en omfattende utvidelse vi gjør. Spørsmålet er om vi skal gå enda lenger. Det er ingen tvil om at Norge er bundet av de konvensjonene som rasediskrimineringskomiteen og torturovervåkningskomiteen overvåker. Spørsmålet er om vi skal kunne likestille de avgjørelsene de foretar i individuelle saker, om både sammensetningen, saksbehandlingen og vurderingen når det gjelder den individuelle sak, er av en slik art at vi kan likestille det med dommer fra internasjonale domstoler eller menneskerettighetskomiteen. Vår vurdering er altså at dette bør vi høste noe mer erfaring med, og at vi må ha mer erfaring med nettopp den individuelle klageordningen, før vi konkluderer med at man skal innføre en ubetinget rett til gjenopptakelse også fra disse to komiteer. Jeg understreker at det må være en foreløpig vurdering, som vi bør komme tilbake til etter at erfaringene er høstet.

Presidenten: Neste taler er Jørn L. Stang, som har en taletid på inntil 5 minutter. Han er hittil sist inntegnede taler.

Jørn L. Stang (Frp): Det er en ære i seg selv å få lov til å holde det siste innlegget i en justissak fra justiskomiteen for perioden 1997-2001.

Saksordføreren hadde en grundig og effektiv redegjørelse for saken. Det gir meg bedre tid til å påpeke ting som jeg er veldig opptatt av, og det gjelder muligheter for lydbåndopptak i en rettssal. Et prøveprosjekt med lydopptak av hovedforhandlinger i straffesaker skal være ferdig evaluert innen 1. august i år, og prosjektet ble satt i gang i 1997.

En samlet komite foreslår at Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2002 redegjøre for ordningen med lydopptak i rettssaler, og fremme eventuelle forslag om en permanent ordning med lydopptak av hovedforhandling i straffesaker. Jeg er av den mening at uten et tilbud om lydbåndopptak i Norges rettssaler vil man nærmest kunne svekke rettssikkerheten. Alle landets domstoler bør ha muligheter for opptak av rettsforhandlinger, ikke bare noen spesielt utvalgte. Det gjelder også mer utstrakt bruk av protokollering av utsagn i retten.

Verken i Orderud-saken eller i Baneheia-saken er det blitt brukt lydbåndopptak i retten. Lydbåndopptak vil gjøre det lettere å avsløre usannheter i retten. Det vil kunne gjøre det vanskeligere for de tiltalte og vitner å endre forklaringer. Noen vitner kan skremmes eller trues til falsk forklaring eller plutselig få dårlig hukommelse. I saker som har merkelappen «organisert kriminalitet», er visst ikke slikt uvanlig.

Mange vitner avgir falsk forklaring uten at det faktisk får konsekvenser. Her må det komme hardere dommerreaksjoner. De siste 10–20 årene har det utviklet seg en ukultur som gjør at aktørene i retten avgir falsk forklaring fordi de vet at de neppe risikerer noe, og dette til tross for at det er straffbart å lyve for en norsk domstol. I lengden kan man ikke ha en kultur som langt på vei aksepterer løgn i rettspleien. Det må derfor innføres nye tiltak, noe også Advokatforeningen, blant flere, har etterlyst i flere sammenhenger. Det er således nødvendig at det gjøres lydbåndopptak av forhandlingene både i straffesaker og også på sikt i sivile saker. Forhåpentligvis vil mange kvie seg for å lyve hvis de vet at det blir gjort opptak av alt de sier. Falske forklaringer og usannheter bør politianmeldes slik at saken blir etterforsket. Det må rett og slett bli mer ubehagelig å lyve i en norsk rettssal. Dette bidrar man til ved bl.a. å stemme for tilrådingens IV B.

Som tidligere meddommer i herreds- og byretten har jeg stor forståelse for den anmodningen som kommer fra komiteflertallet, unntatt Fremskrittspartiet, om at det bør komme klarere fram enn det gjør i dag, hvilke rettslige og ikke minst faktiske forhold avgjørelsen av skyldspørsmålet er basert på.

Helt til slutt vil jeg understreke at den foreslåtte ordningen i forbindelse med gjenopptakelsessaker ikke må oppfattes som å være eller utvikle seg til å bli en ekstra ankeordning for straffesaker. Det må fortsatt være det ordinære domstolssystemet som vurderer straffespørsmålet, og vilkårene må være oppfylt for at gjenopptakelse skal tillates.

Presidenten: Presidenten må nok skuffe representanten Stang. Han får likevel ikke siste ordet i denne omgangen.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jan Petter Rasmussen (A): Nå skal det jo foregå ting senere i dag, så jeg håper ikke det blir en lang kamp om å ha det siste ordet i saken.

Bare en kommentar til det forslaget fra SV som foreligger her. Justisministeren har begrunnet hvorfor en ikke utvider § 407 i tvistemålsloven og § 391 i straffeprosessloven til å gjelde FNs torturovervåkningskomite og FNs rasediskrimineringskomite.

Dette er, som justisministeren sa, nøye vurdert, og under tvil har en ikke tatt det med i denne omgang. Jeg synes en skal vurdere dette veldig nøye, og alt det en nå gjør, skal vurderes nøye underveis. En skal ha en evaluering av dette etter en tre års tid, og da vil dette bli løpende vurdert. I og med at dette tema drøftes såpass nøye i meldingen, vil jeg be SV om å gjøre dette om til et oversendelsesforslag.

Rolf Reikvam (SV): Nå ser det ut som jeg skal få siste ordet i en debatt i en justissak, og det er jo hyggelig.

Forslaget vårt er egentlig veldig godt, og det er for godt til å bli nedstemt. Jeg tar til etterretning at vi sannsynligvis ikke får noen støtte for dette forslaget i og med at det har vært drøftet grundig i komiteen, og da jeg ikke vil ha det nedstemt, gjør jeg det om til et oversendelsesforslag.

Justisministerens argumentasjon om at vi må vinne erfaring, har jeg ikke så stor sans for, fordi vi har jo en del erfaring og vet ganske mye allerede. Hvilken ny erfaring og erkjennelse vi kan komme til, er jeg derfor litt usikker på, men jeg ber henne likevel ta det med seg og søke ny kunnskap og ny erfaring, og så regner jeg med at hun kommer tilbake ved et senere høve med et godt forslag.

Presidenten: Representanten Reikvam har da gjort sitt forslag om til et oversendelsesforslag.

Representanten Reikvam fikk også siste ordet i denne debatten.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Gunnar Skaug gjeninntok her presidentplassen.