Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erna Solberg (H) (ordfører for saken): La meg få lov til å begynne med noen formalia.

Jeg vil gjerne få lov til å rette opp noe i innstillingen. På side 3, under punkt 2.2 Komiteens merknader, har de partiene som står bak flertallet, et ønske om at en i 10. linje stryker «og lignende». Dette er ikke en premiss for det vedtaket som vil bli fattet etter denne debatten.

Jeg vil samtidig også få lov til å ta opp forslag nr. 3, på vegne av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som er utdelt i salen, og opplyse om at dette er et forslag som står i motsetning til komiteens tilråding i innstillingen. Flertallet som står bak tilrådingen i innstillingen, har trukket denne og legger til grunn at man i stedet går inn for forslag nr. 3 under voteringen.

Bakgrunnen for disse formalia er at da komiteen avgav innstilling, var vi ikke enige om hvordan § 6 i utlendingsloven skulle formuleres, og det ville heller ikke fremkomme noe klart flertall ved voteringen for det som var kjernen i spørsmålet, nemlig hvilke typer arbeidstillatelser det skal være lov til å søke om fra Norge hvis man først har lovlig opphold her. Striden har stått mellom det Regjeringen foreslo, at man bare skulle kunne søke om arbeidstillatelse som spesialist, mens de øvrige partier som nå står bak forslag nr. 3, også ønsket at andre grupper skulle kunne søke om arbeidstillatelse. I praksis er det i Norge i dag sesongarbeid det kan søkes om.

Bakgrunnen for hele forslaget om endringer i § 6 er ønsket om å fjerne det jeg vil kalle noen av molboreglene i norsk lovgivning, som har gitt en rekke eksempler på at personer som har kommet hit fordi de har vært interessert i å lære seg norsk, eller har ønsket å se hvordan Norge er, og som faktisk har hatt en kompetanse vi har ønsket å benytte oss av i en situasjon der vi mangler arbeidskraft, ikke har hatt mulighet til å kunne søke om arbeidstillatelse fra Norge, fordi loven har spesifisert at man må søke fra sitt hjemland når man kommer fra et land utenfor EØS-området. Derfor er vi glade for den lovendringen som blir vedtatt i dag. Vi er glade for at vi til slutt kom til enighet om en paragraf som gjør at vi ikke får den type molboeksempler i fremtiden – iallfall i betraktelig mindre grad. Det kan jo være et og annet punkt der det dukker opp noen vurderinger av denne type også fremover.

Utgangspunktet for Høyre har vært at vi ved sesjonens start i år fremmet fire forslag i Dokument nr. 8:4 om liberalisering og enklere arbeidsinnvandring. Ett av de fire forslagene var forslag om å endre utlendingsloven slik at man kunne få lov til å søke om arbeidstillatelse fra Norge. Samtidig har altså Regjeringen i sitt arbeid for å liberalisere og gjøre det enklere å søke om arbeidstillatelse, bl.a. for å avhjelpe UDI i dets arbeidsbelastning, fremmet forslag om en rekke endringer, hvorav én er lik en av de endringene som Høyre hadde forslag om i Dokument nr. 8:4, som vi behandlet i mars, og som det flertallet som nå står bak endringene i § 6, den gangen gav sin prinsipielle tilslutning til, nemlig at en skulle få lov til å søke fra Norge. Det betyr sannsynligvis ikke at forferdelig mange flere kommer til Norge fordi man får lov til å søke fra Norge. Det betyr først og fremst at vi har gjort det enklere, greiere og litt lettere for folk som først har en interesse for Norge, å finne ut av om dette er et land som de kan tenke seg å jobbe i. Det er faktisk etter vår mening rimelig viktig i en situasjon der vi mangler arbeidskraft, og der vi trenger å være attraktive for alle typer arbeidskraft hvis vi skal sørge for å skape både større økonomisk vekst og en bedre utvikling i årene fremover.

Det andre forslaget som denne innstillingen omhandler, er knyttet til oppfølgingen av vårt medlemskap i Schengen-avtalen og til Dublinkonvensjonen, nemlig lovhjemlingen av fingeravtrykktaking for politiet for innmelding til Eurodac. Etter flertallets mening – og her går skillelinjene i komiteen stort sett i forhold til de skillelinjene som var når det gjaldt Schengen-avtalen og Dublinkonvensjonen – er dette et vesentlig og godt virkemiddel som vi trenger, bl.a. for å sikre oss mot såkalt asylshopping, slik at vi kan konsentrere ressursene våre om asylbehandlingen av dem som er faktiske asylsøkere for første gang i Norge, og at vi ikke skal oppleve det vi opplever av og til, at personer har søkt tidligere både i to og tre land som har rimelig like regler. Jeg har lyst til å understreke: Det betyr ikke at vi endrer regelverket for norsk asylpolitikk gjennom dette, men at vi konstaterer at det er behov for samordning av disse reglene i fremtiden.

Presidenten: Representanten Erna Solberg har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Så vidt presidenten forstår, har representanten trukket forslaget til endringer i § 6 i innstillingen.

Forslaget vil bli behandlet på reglementsmessig måte.

Berit Brørby (A) (komiteens leder): Jeg skal bare, i likhet med Erna Solberg, som var svært tilfreds med det vi nå skal vedta, få uttrykke at vi også deler tilfredsheten over at endringene i § 6 i utlendingsloven nå får en noe annen utforming.

Jeg vil samtidig ta avstand fra det uttrykket representanten Solberg brukte når det gjaldt deler av reglene, nemlig at det var «molboregler». Jeg synes ikke det passer å bruke det om lover og regler som vi har laget her i Stortinget, men ser at enkelte lover og regler trengs å fornyes og tilpasses en litt annen virkelighet.

I og med at vi nå har endret innstillingen, vil jeg trekke forslag nr. 1. Alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, står bak dette.

Presidenten: Representanten Brørby har trukket forslag nr. 1.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Fyrst vil eg visa til det som saksordføraren har sagt, og så vil eg i mitt innlegg berre ta opp ei av problemstillingane, nemleg den som har vore diskutert mest.

Dette er ei oppfølging av tidlegare vedtak i Stortinget, og Kristeleg Folkeparti synest det er svært positivt at vi har fått eit nytt forslag og ei ny innstilling på bordet i dag, der Arbeidarpartiet sluttar seg til sentrum, Høgre og SV sin måte å tenkja på. Det betyr at ei ordning som har verka spesielt – eg skal ikkje bruka ordet «molboaktig» – uforståeleg og urimeleg, no vert monaleg mjuka opp ved at både sesongarbeidarar og spesialistar kan søkja om arbeidsløyve frå norsk jord.

Vi treng arbeidskraft, men det er temmeleg komplisert å finna jobb, få tilsetjing og få arbeidsløyve frå «Langtvekkistan». Dyrt er det òg. No kan altså fagarbeidarar som t.d. jobbar i havbruk eller fiskeriindustrien samt alle som kan kalla seg spesialistar, søkja arbeid mens dei er i Noreg. Det er bra.

Men Kristeleg Folkeparti er ikkje nøgd. Vi meiner at det er ei minimumsløysing som er vald. Det er framleis urimeleg, og eigentleg merkeleg, at ein person som søkjer om asyl, men som får avslag fordi ho eller han ikkje vert trudd – kanskje fordi dei ikkje kan dokumentera at dei er forfølgde – ikkje kan søkja arbeid og på den måten få vera i Noreg «på eigen kjøl». Dei fleste land som forfølgjer og trakasserer sine borgarar, er forresten ikkje så nøye med at det skal la seg dokumentera.

Personen eg no snakkar om, kan vel vera spesialist, men får altså ikkje lov til å arbeida i Noreg fordi han meiner seg forfølgd i heimlandet. Dersom det er behov for arbeidskrafta, må det vera uvesentleg for søknaden om arbeidsløyve på kva måte vedkomande har reist til Noreg, eller kvifor vedkomande har reist til Noreg.

Men for å vera positiv til slutt: Opninga for at norske utanriksstasjonar skal kunna innvilga søknad om arbeidsløyve, er bra, og det kan bety at køen i UDI ikkje vert større. Det er nemleg viktig at arbeidsløyvet vert gjeve på kort tid, slik at bedrifter som treng folk, får det, utan å måtta venta i månader på eit offentleg stempel.

Carl I. Hagen (Frp): Denne saken er jo en naturlig oppfølging av tidligere debatter, allmenne debatter, om å liberalisere og åpne for mer arbeidsinnvandring ved å endre rutinene.

Jeg vil først og fremst vise til Fremskrittspartiets holdninger i de debattene og de innstillingene, nemlig at vi ikke har det samme behovet for og ønsket om en liberalisering og oppmyking som de øvrige partiene har. Særlig har jo Høyre og Venstre vært foregangspartier når det gjelder i langt større grad å åpne opp for arbeidsinnvandring. Og etter hva jeg hørte i en debatt for noen dager siden, sa også Arbeiderpartiets Leif Lund at det forslaget som nå er droppet, og som kom fra Høyre, i realiteten ville bety nærmest fri arbeidsinnvandring.

Nå er selvsagt det fellesforslaget noe mindre vidtgående, kan man si, men etter vårt syn ikke særlig endret. Vi vil ikke stemme for det siste forslaget, heller ikke ville vi ha stemt for forslaget fra Arbeiderpartiet i innstillingen, som for så vidt var det beste. Det forslaget er jo trukket, og jeg ser ingen grunn til å ta opp igjen innstillingen, for den innebærer i realiteten også en oppmyking.

Vi ser det fortsatt slik at en stor del av dem som går i bresjen for å få økt arbeidsinnvandring til Norge, i realiteten ønsker å importere billig arbeidskraft. At mange arbeidsgivere som kanskje nå må by opp lønningene for å få tiltrukket seg kvalifisert, eller spesiell, arbeidskraft, svært gjerne vil ha fri arbeidsinnvandring for å kunne holde lønningene nede og tjene bedre, skjønner jeg godt, men vi ser ingen grunn til at det skal være situasjonen. Vi vet ikke hva situasjonen i det norske arbeidsmarkedet er om ett år, to år, fem år eller åtte år. Vi får basere oss på det som er den naturlige utviklingen i vår befolkning, og så får vi i langt større grad når det måtte være nødvendig og ønskelig med frembringelse av flere varer og tjenester, kjøpe det i utlandet.

Jeg tror man ser bort fra de problemer som kan oppstå i samfunnet med en for stor arbeidsinnvandring. Asylinnvandringen til Norge er i dag allerede så stor – den er nå i den senere tid blitt betydelig igjen – at vi ikke bør øke arbeidsinnvandringen i tillegg. De sesongarbeiderne som kommer til Norge om sommeren, er ikke noe særlig problem når det er slik at de returnerer etterpå. Det er stor forskjell mellom permanent arbeidsinnvandring og midlertidig sesongarbeidskraft.

Jeg vil varsle at vi vil stemme imot det forslaget som vel er det eneste som er igjen, om å endre § 6 fjerde, femte, nytt sjette, sjuende og åttende ledd. Vi vil altså stemme imot.

Så vil jeg få lov til å ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen, idet vi egentlig har store problemer med å forstå hvorfor man når det gjelder dette med å ta fingeravtrykk, § 37 fjerde ledd, bare går inn for at det «kan tas». Vi synes det burde være obligatorisk, at det «skal tas». Det ville være mer i samsvar med Schengen-tenkningen – man skal identifisere, man skal gjøre det man kan for å hindre at man blir lurt av falske forklaringer. Vi synes det er en mer fornuftig måte å gjøre det på.

Vi står altså fast på vår holdning i disse spørsmålene. Jeg har merket meg at Leif Lund har den samme oppfatningen som vi har, nemlig frykt for sosial dumping, frykt for at man egentlig ønsker å skaffe seg billig arbeidskraft. Vi har mange måter vi kan omorganisere Norge på når det gjelder å utnytte vår arbeidskraft mer fornuftig enn vi gjør i dag. Vi har fortsatt en altfor høy arbeidsledighet, og det er fortsatt mulig å frigjøre arbeidskraft gjennom en modernisering og rasjonalisering samt å kjøpe varer og tjenester i utlandet fremfor å endre karakteren av det norske samfunn.

Presidenten: Representanten Carl I. Hagen har tatt opp det forslag som han har referert til.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Til denne saka berre nokre korte kommentarar frå Senterpartiet.

I dag lanserer Regjeringa forslag som skal innebera at staten sjølv tilset fleire med minoritetsbakgrunn. Det er bra. Statsråden presenterer dette som tiltak mot rasisme. Det er eg einig i, og det er nødvendig med slike tiltak. Eg vil be statsråden no følgja opp endå meir i eigne rekkjer. Det er for mange eksempel på korleis folk som vender seg til UDI, blir møtt. Det er for mange eksempel på kven som blir møtt med eit avslag, til at ikkje òg desse forholda er eksempel på rasisme som skulle vore rydda vekk.

Vi er einige i og glade for det forslaget som blir framlagt i dag, og som samlar eit breitt fleirtal. Vi oppfattar dette som eit minimum. Det var så langt Regjeringa kunne koma på den korte tida som var igjen av vårsesjonen. Vi hadde gjerne sett at forslaget hadde gått lenger.

Vi nemnde då St.meld. nr. 17 vart behandla, og likeins desse fire forslaga frå Høgre som galdt arbeidsinnvandring, kva som skjer i praksis for nokre asylsøkjarar som får avslag: Dei er allereie inkluderte i eit lokalsamfunn. Det er til og med eksempel på både legar, tannlegar, lærarar og ufaglærte som har eit arbeid, og som kunne fylla ein jobb. Dei har ei utdanning eller har erfaring til å kunna fylla ein jobb i eit lokalsamfunn, og lokalsamfunna sjølve slår ring om dei det gjeld.

Vi hadde gjerne sett at forslaget i dag òg opna for at asylsøkjarar som har fått avslag, hadde moglegheit til å søkja før dei reiste ut av landet. Vi kan håpa på at statsråden på eit seinare tidspunkt kjem tilbake til akkurat det.

Når det gjeld sesongarbeidskraft, sa Carl I. Hagen at det ikkje representerte noko problem når ein reiste tilbake etter utført jobb. Eg vil nok understreka at i svært mange tilfelle er nettopp denne gruppa med på å bidra til å motarbeida rasisme. Dei er med på å bidra til større kunnskap om kvarandre og større kjennskap til forhold i ulike land og gir grunnlag for at ein faktisk kan leva betre side om side med ulik kulturell bakgrunn og med ulik hudfarge.

Karin Andersen (SV): SV støtter det forslaget som er lagt fram, men i likhet med representanter både fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener vi at det er behov for å gå noe lenger. Blant annet har forholdet for dem som har fått avslag på asyl, vært nevnt. Vi har diskutert flere ganger i denne salen om disse skal få opphold på humanitært grunnlag fordi de har arbeid. SV er svært uenig i det, for det dreier seg om asylinstituttet. Men vi ser ingen grunn til at folk som er her på lovlig måte og ikke av andre grunner har diskvalifisert seg, skal stilles i en annen situasjon enn andre mennesker som er her, med de kvalifikasjoner som man nå åpner for. Det mener vi er urimelig. Men det har vært så kort tid på denne behandlingen at det ikke har vært mulig på noen seriøs måte å få laget noe lovforslag som kunne dekket dette. Derfor vil vi komme tilbake til det seinere.

Fremskrittspartiet har i tråd med sin tradisjon vært oppe og holdt et foredrag om sin egen redsel for mennesker som kommer fra andre land enn våre aller nærmeste. SV deler overhodet ikke denne frykten. Vi syns tvert imot at det er positivt at folk har lyst til å komme og bo og jobbe i Norge. Det er en del av en moderne globalisert verden, som vi syns ikke bare spesialister skal få nyte godt av. Dette dreier seg om at det er lange tradisjoner i Norge for – og det tror jeg forsterker seg framover – at norske statsborgere har lyst til å reise og bosette seg i andre land og jobbe der. Dette er faktisk ikke mer skummelt enn som så.

Jeg reagerer ganske kraftig på at det blir sagt at ønsket om en åpnere innvandringspolitikk bunner i at man ønsker billigere arbeidskraft. SV tror jeg ikke kan mistenkes for det, for vi er svært opptatt av at lover, regler og forhold i arbeidslivet skal være ordnet, og har også vært svært opptatt av å gi fagbevegelsen det rom den skal ha for nettopp å sørge for at arbeidskraften ikke blir utnyttet og blir utsatt for urimelig behandling. På den arenaen har Fremskrittspartiet vært fullstendig fraværende, og også når det dreier seg om omsuten for dem som er uten arbeid, må jeg få lov til å minne om at det har vært reist ganske mange forslag som kunne ha bedret situasjonen for dem, uten at Fremskrittspartiet har syntes at det har vært noen prioritert oppgave å bruke penger på å få det til. Det har vel heller vært slik at hensikten med Fremskrittspartiets politikk har vært å skaffe billigere norsk arbeidskraft, altså at arbeidskraften i Norge skal selge seg billigere og godta dårligere forhold, for på den måten å kunne løse noe av det Fremskrittspartiet ser på som et problem.

Så til det siste, Eurodac og fingeravtrykk. Senterpartiet og SV har prinsipielle motforestillinger mot norsk tilknytning. Vi frykter det som kan skje i forbindelse med denne tilknytningen, nemlig at det er strengeste asylpraksis som blir gjeldende. Hele dette systemet legger jo opp til det, og i tillegg går man inn for f.eks. å oppbevare fingeravtrykk av asylsøkere som har fått innvilget asyl, i svært mange år etterpå. Det henger på en måte i utgangspunktet noe mistenkelig ved det, og jeg må si jeg misliker svært dårlig at de som har fått asyl eller flyktningstatus i Norge, skal bli utsatt for en slik langvarig mistenkeliggjøring som en registrering i dette systemet er. Vi ønsker derfor å stemme mot disse paragrafene.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg er glad for oppslutninga om oppmjukinga av regelverket, som jeg i likhet med flertallet mener er helt nødvendig på dette området. Og etter å ha hørt representanten Hagen her i stad på talerstolen, føler jeg i hvert fall behov for å si at vi trenger flere mennesker innenfor mange bedrifter og sektorer i Norge. Da har vi en utfordring både i forhold til å sysselsette de mange ledige blant gruppa innvandrere i Norge med kompetanse og ressurser, som vi burde hatt i jobb, og også i forhold til å være mer fleksibel og åpen for å kunne ta inn folk fra andre land, for i det hele tatt f.eks. å kunne utføre deler av helse- og eldreomsorgen der vi ikke greier å dekke opp med innenlandsk arbeidskraft – og det er vel noe som jeg hører, i andre sammenhenger i hvert fall, at Fremskrittspartiet er opptatt av. Men vi har altså et regelverk som er laget i en annen tid enn den vi lever i i dag, og da er det nødvendig å gjøre de endringer som nå skjer.

Jeg er glad for at det har blitt bred enighet omkring både spesialister og sesongarbeidskraft – jeg føler bare behov for å si noen få ord i forhold til det. Når Arbeiderpartiet i utgangspunktet var skeptisk til å ta inn sesongarbeidskraft, var ikke det fordi vi på noen måte har hatt noen prinsipielle motforestillinger mot det, men det var rett og slett ut fra ei vurdering av den situasjonen som for tida er i Utlendingsdirektoratet. Men når forslaget nå ble justert slik at det ble enighet, og noe ble tatt vekk fra det opprinnelige forslaget fra de andre partiene, føler vi at dette er et forslag som er bra, og jeg er glad for at det er enighet om det. Det ville ha vært merkelig, synes jeg, hvis ikke de partier som faktisk er for oppmjuking, kunne bli enige om noe, og at det var de som ville minst, som skulle få bestemme.

Så har jeg bare lyst til å kommentere det Carl I. Hagen sa i forhold til Leif Lund, i og med at Leif Lund er medlem av Lagtinget og avskåret fra å si noe i Odelstinget. Jeg er sikker på at Leif Lund ville ha sagt noe slikt som at det å plassere Leif Lund på samme parti som Carl I. Hagen i forhold til denne saken, er helt feil. Når Leif Lund har argumentert i denne saka, har det vært mot et annet forslag enn det det nå er blitt enighet om, bare slik at det også er sagt.

Så har jeg lyst til å kommentere merknaden som foreligger fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti om at det er behov for å gi asylsøkere som har fått avslag på asylsøknad, mulighet til å søke arbeidstillatelse mens de er her i landet. Som jeg har gitt uttrykk for ved flere anledninger, mener jeg det ville ha vært en fullstendig uholdbar asylpolitikk at asylsøkere som har greid å skaffe seg jobb her i landet, skulle få bli, mens de som ikke hadde greid å skaffe seg arbeid, bare skulle reise hjem igjen. Det er derfor med tilfredshet at jeg konstaterer at det ikke er flertall for et slikt forslag.

Når det så gjelder et annet spørsmål, som dreier seg om at også ufaglærte fra land utenfor EØS-området som har fått jobb i Norge som ikke kan fylles av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS-området, burde kunne få arbeidstillatelse, har Regjeringa, som Stortinget er kjent med, nå igangsatt et arbeid med å nedsette et lovutvalg for en bred gjennomgang av utlendingsloven. Siktemålet må her også være ei forenkling og ei oppmjuking av regelverket. Hvorvidt en i betydelig større grad enn i dag skal åpne for ufaglært arbeidskraft, bør etter vår mening eventuelt utredes grundig, og det er viktig at forslaget om dette sendes på høring, slik at alle berørte interesser blir hørt.

For tida utreder Regjeringa ytterligere tiltak med sikte på at det skal bli enklere å få utenlandsk arbeidskraft hit. Jeg er bl.a. innstilt på at utlendinger som har studert her i landet, også skal kunne ta seg arbeid etterpå. Det har vist seg at mange utenlandske studenter ikke reiser tilbake til hjemlandet for å ta arbeid der. De drar gjerne til andre vestlige land hvor arbeidskraften deres er etterspurt, og da mener jeg at de like godt kan få mulighet til å arbeide her i landet. Kvoteordningen for sesongarbeidstillatelse blir med det første utvidet fra å gjelde jord- og hagebruksnæringa til å omfatte hele landbruksnæringa og skognæringa også.

Så vil jeg bare orientere om at UDI har denne våren i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten gjennomgått saksbehandlingsrutinene i flere kategorier søknader med sikte på forenklinger. Det er helt nødvendig. Det arbeidet er nå helt i sluttfasen, og det legges opp til at sakene i langt mindre grad skal sendes fra UDI til arbeidsmarkedsetaten for uttalelse. Arbeidsmarkedsetaten skal gi UDI oppdaterte, bransjevise oversikter over eventuell ledighet. De enkelte sakene behøver derfor ikke å sendes rundt, og saksbehandlingstida vil på den måten bli kortere, for å nevne noen av de tiltakene som det akkurat nå jobbes med.

Jeg føler meg overbevist om at denne satsinga som vi nå gjør, vil gi seg utslag i at saksbehandlinga blir mer effektiv, og at saksbehandlingstida går ned. Det vil derved bli mer attraktivt, tror jeg, for utlendinger å søke arbeidstillatelse i Norge, og det er arbeidskraft som er etterspurt i mange bedrifter og virksomheter rundt om i landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Erna Solberg (H): Jeg hører at statsråden sa at Leif Lund hadde polemisert mot et annet forslag enn det som blir vedtatt her i dag. Jeg vil minne om at det andre forslaget ikke innebar noen begrensning i type arbeidstillatelse. Loven har bare to typer arbeidstillatelser slik regelverket er utformet i dag, og det er arbeidstillatelse som spesialist eller arbeidstillatelse som sesongarbeider. Så i så måte er det akkurat samme realinnhold i det som blir vedtatt i dag, som det flertallet faktisk har snakket om hele tiden. Men jeg skjønner at det tilsynelatende kan være behov for – med de sterke ord og uttrykk som blir brukt her enkelte dager – å forsøke å lage et skille mellom det.

Så har jeg et konkret spørsmål til statsråden. Vi har i løpet av våren fått pressemeldinger og uttalelser om ganske mange endringer som skal skje. Og i den oversikten vi fikk i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17 for 2000-2001, om asyl- og innvandringspolitikken og situasjonen i UDI, var det forslaget vi behandler nå i dag, altså endringen i utlendingsloven, forutsatt å skulle ta lengst tid fordi det krevde en full lovbehandling. Jeg lurer på om statsråden anser seg ferdig med de forenklede forskriftsarbeidene, og når hun har tenkt å la denne loven tre i kraft, slik at man i fremtiden vet hva forenklingene blir – altså om det finnes en tidsplan når det gjelder endringen i utlendingsforskriften i forhold til alle de signalene som har vært gitt i løpet av våren.

Det er nemlig slik at ved siden av å jobbe med innstillingene, blir stortingsrepresentanter også fort informasjonssentral, siden UDI er litt sprengt. Og det forekommer at pressemeldinger er gått ut for tre-fire måneder siden, men at folk fortsatt lurer på når disse forskriftene faktisk vil bli implementert, for de sitter med saker hvor de venter på tidspunktet for når de kan behandles.

Statsråd Sylvia Brustad: Det som ble varslet gjennom pressemeldinger tidligere i vinter, var målsettinga om at alt skal være iverksatt innen utgangen av dette året. Det betyr ikke at vi sitter stille og venter på at nyttårsskiftet kommer, for å si det på den måten, og jeg er glad for at vi greide å få behandlet denne saken på rekordtid her i huset, slik at vi nå kan få satt i gang dette fortere enn om vi nødvendigvis hadde måttet vente helt til høsten. Det samme gjelder forskriftene. Alt jobbes det nå med på høygir, og så fort det er praktisk mulig, vil vi både iverksette lover og implementere forskrifter. Det er også en del av de forslagene som ble lagt fram her i vinter, som det verken trengs lov- eller forskriftsendring til, dvs. at det altså bare gis beskjed om at det skal skje – og det skjer, for å si det på den måten. Det er vel det klareste svaret jeg kan gi nå. Men jeg kan garantere at dette job-bes det med på høygir, og vi iverksetter alt sammen så fort det er praktisk mulig.

Carl I. Hagen (Frp): Så vidt jeg skjønner fra media, har statsministeren i dag lagt frem en del nye synspunkter, bl.a. varslet at det blir gitt et pålegg til alle statlige etater om at de skal invitere minst én med innvandrerbakgrunn blant søkermassen til intervju når vedkommende har de formelle kvalifikasjoner som skal til for en jobb som er utlyst. Noe av årsaken til dette skal være at det er mange kvalifiserte utlendinger og også innvandrere med norsk statsborgerskap som har problemer med å skaffe seg jobb. Derfor må man ha en spesiell innsats og gi et pålegg – altså positiv diskriminering av en gruppe, og derved også en slags stigmatisering som jeg synes er uheldig. Jeg vil gjerne spørre statsråden hvordan dette rimer med hennes påstand om at vi trenger flere utlendinger med god kompetanse. Hvordan kan det være slik, hvis norske bedrifter og det offentlige roper etter kvalifisert arbeidskraft, som det er mangel på, og som vi derved bør gjøre det lettere å få til landet, at man hevder at nøyaktig den samme gruppen har store problemer med å skaffe seg jobb i dag? Jeg får ikke de tingene til å rime.

Så vil jeg gjerne spørre statsråden om noe av det som i dag er blitt offentliggjort – jeg har altså bare hørt det gjennom media – vil bli lagt frem for Stortinget til behandling før det blir gjennomført? Eller er det slik å forstå at man mener man har dekning for de tingene som nå kanskje blir gjennomført, i Stortingets behandling av visse meldinger? Jeg vil gjerne vite i hvilken grad man mener at man kan sende ut sirkulære om positiv diskriminering og legge retningslinjer for hvorledes søknader fra utlendinger eller personer med innvandrerbakgrunn skal behandles – at alltid én skal inviteres til jobbintervju, selv om den etatssjef og de som vanligvis forestår dette, finner det mer naturlig å innkalle andre norske til jobbintervju.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg tror ikke det kan herske noen tvil om at det foregår en ganske omfattende diskriminering også på arbeidsmarkedet i Norge, bevisst eller ubevisst. Når vi ser at det er enkelte som ikke får jobb fordi de går med skaut på hodet, når arbeidsledigheten blant innvandrere er omtrent tre ganger så høy som blant befolkninga for øvrig – enda vi vet at mange av dem både kan godt norsk, har god kompetanse, og vi samtidig vet at mange sektorer skriker etter arbeidskraft – da er det noe som ikke er som det skal være. Det ønsker ikke Regjeringa å sitte stille og se på. Det er noe av bakgrunnen for – som Hagen her har sagt – at vi i dag har framlagt tolv konkrete tiltak som vi mener må til for å prøve å gjøre noe med den diskriminering som vi ser tendenser til i Norge i dag.

To av de punktene dreier seg direkte om arbeidsmarkedet, og det var ikke helt presist som Hagen nå sa, men jeg har forståelse for at det bare er hørt via media, og da er det ikke alltid at det er presist. Det vi foreslår, er følgende:

«Alle statlige etater skal ha i sine stillingsannonser en formulering som oppfordrer personer med minoritetsbakgrunn til å søke stillingen».

Det andre er:

«Departementene skal» – som et ettårig forsøksprosjekt – «innkalle minst én kvalifisert søker med minoritetsbakgrunn til intervju for hver stilling som utlyses».

– Én kvalifisert søker.

Dette mener jeg er et helt nødvendig tiltak, fordi vi ser altfor ofte at innvandrere ikke engang når fram til intervju. Vi ser at mange har vært nødt til å bytte navn for å bli innkalt til intervju, og jeg mener at staten bør gå foran med et godt eksempel. Det er det vi forsøker å legge opp til gjennom disse tiltakene.

Når det så gjelder spørsmålet om det er noe av dette som må til Stortinget, kan det hende at et par av de tingene må til Stortinget. Det gjelder bl.a. et forslag som dreier seg om endringer i borettslagsloven osv. Det må til Stortinget. Når det gjelder hva departementene gjør, anser jeg at det er noe som departementene kan bestemme.

Ivar Østberg (KrF): I debatten om Regjeringens stortingsmelding om asyl- og flyktningpolitikk pekte jeg på at Regjeringen i proposisjonen om Dublinkonvensjonen, at utenrikskomiteen i sin innstilling og at statsråden i sitt svar på et spørsmål fra komiteen bekreftet at norsk politikk var at formålet med Dublinkonvensjonen bl.a. er å motvirke at asylsøkere blir henvist fram og tilbake mellom statene uten å få søknaden behandlet. Dublinkonvensjonen regulerer ikke innholdet i et lands asylpolitikk, bare prosedyreregler. Flertallet i utenrikskomiteen ville understreke at en medlemsstat stod fritt til å behandle en asylsøknad, selv om den ikke har plikt til det etter Dublinkonvensjonen.

Jeg påpekte at i et oppslag i Aftenposten hadde UDI gitt uttrykk for at asylsøkere fikk kun én sjanse. Er det dette statsråden tar opp i Ot.prp. nr. 96 når «asylshopping» omtales? Er det en ny politikk Arbeiderpartiet og statsråden da peker på, og som har fått et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, til å gi uttrykk for at man nå vil kunne hindre «asylshopping»? Jeg etterlyste statsrådens holdning til det UDI hadde uttalt, siden dette var klart i strid med det statsråden selv, både i proposisjon og i svar på spørsmål fra komiteen, hadde gitt uttrykk for. Varsles det nå en ny politikk i forbindelse med «asylshopping»?

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg håper jeg skjønte spørsmålet, men man får ha meg unnskyldt hvis jeg ikke gjorde det helt. Det legges ikke opp til noen ny politikk fra Regjeringas side. Vi kan, som jeg også har sagt tidligere fra denne talerstolen, føre vår flyktning- og innvandringspolitikk slik vi mener er riktig.

Så har vi hatt mange diskusjoner, både i forbindelse med disse sakene og også, som det er sagt, om utenrikspolitiske saker, om Schengen og Dublinkonvensjonen osv., og det er kjente skillelinjer. Men vi har ikke tenkt å legge opp til noen ny politikk utover det det er orientert om tidligere.

Når det så gjelder spørsmålet om oppslaget i Aftenposten og direktøren i UDI, vil jeg si at det vil jeg se nærmere på før jeg uttaler meg bastant om det. Men det er ikke lagt opp til en ny politikk fra Regjeringas side.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statsråden er nøye med i sine innlegg å distansera seg frå Framstegspartiet sin politikk. No stadfesta ho det faktum at det er Høgre, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet som står saman når det gjeld Schengen og Eurodac.

I denne innstillinga er det òg eit anna punkt der Framstegspartiet sikrar Regjeringa fleirtal for sitt syn. Det er i spørsmålet om det skal setjast eit tak på talet på spesialistar/fagarbeidarar som kan innvilgast arbeidsløyve utan individuell arbeidsmessig vurdering. Mitt fyrste spørsmål vil då gå på dei vurderingane som ligg bak her: Kva er det som gjer at ho ser dette nødvendig? For det andre: Kvar vil ho setja dette taket?

Så føler eg eit behov for å følgja opp det svaret som statsråden gav til Erna Solberg, og som går på iverksetjing av desse endringane i utlendingslova. Statsråden seier – prisverdig nok – at ho vil setja dette lovverket i verk så fort som mogleg, utan å presisera dette nærare. Dersom ho er så interessert i å setja endringane i verk så raskt som mogleg, skulle ein tru at ho kunne ha ei framdrift utover å bruka desse orda. Mitt konkrete spørsmål vil vera: Vil så raskt som mogleg innebera at sesongarbeidarar som er i Noreg denne sommarsesongen, vil ha høve til å søkja om forlengt arbeidsløyve?

Statsråd Sylvia Brustad: Det å sette et tak er fra Regjeringas side først og fremst ment som en praktisk løsning, i stedet for å ha en arbeidsmarkedsmessig vurdering av hver enkelt sak. Vi har sett mange enkelteksempler på det, saker som har dratt ut i tid og gjort at man ikke har fått de folkene man har trengt. Et av de verste eksemplene jeg har sett, er en sak om australske sjukepleiere ved Sentralsykehuset i Hedmark, som har tatt om ikke år, så iallfall usigelig mange måneder, og som har gjort at de sjukepleierne aldri kom dit. En av grunnene til at så skjedde, var den arbeidsmarkedsmessige vurderinga vi har pr. i dag, og at det tok altfor lang tid å drive og sende sakene mellom de ulike etatene. Slik kan vi ikke ha det.

Fra vår side er det ikke slik at dette taket skal være absolutt. Dersom det er behov for mer arbeidskraft enn det taket som til enhver tid settes, er det selvfølgelig slik at man må kunne røre på det taket. Det er det ene.

Når det gjelder framdriftsplan, er det klart at vi har en framdriftsplan. Når jeg ikke tør å være helt konkret nå, er det fordi det er fare for, fordi jeg ikke husker datoen nøyaktig i hodet, at jeg kan informere Stortinget feil. Det tar jeg ikke sjansen på. Derfor sier jeg at vi skal gjøre det så raskt som mulig. Så vil jeg heller sørge for å sjekke og få den riktige datoen og måneden, og så melde tilbake til Stortinget på en egnet måte. Det er ikke noe annet som ligger i det. Det er overhodet ikke noe forsøk på ikke å iverksette det så raskt som overhodet mulig. Det ber jeg om å bli trodd på.

Karin Andersen (SV): Jeg har behov for å spørre statsråden litt om hvorfor asylsøkere med avslag på søknad ikke kan bli behandlet på samme måte som andre som ønsker å søke en slik tillatelse.

Statsrådens svar i stad tydet på at hun kanskje hadde misforstått det dit hen at vi som har påpekt dette, mener at de personene dette dreier seg om, skal innvilges asyl på det grunnlag at de har fått arbeid. Det er overhodet ikke tilfellet. Det er bare slik at vi mener at de kan søke om arbeidstillatelse slik som andre. Vi sier ikke at de skal få det. Vi mener at de skal få den samme vurdering som de andre som søker. Så lenge de har passert inn i Norge på lovlig vis – og det er jo lovlig å komme til Norge som asylsøker – er det vanskelig å forstå hvorfor de skal behandles annerledes. For i praksis kan jo denne arbeidskraften være akkurat like nyttig og kjærkommen som annen arbeidskraft. Det er personer som er i landet, som kanskje endatil kan norsk og er godt tilpasset lokalsamfunnene sine og kanskje også har vært i jobb og har vist seg å være meget gode medarbeidere. Det er litt vanskelig å få tak i det reelle innholdet i hvorfor statsråden er så skeptisk til dette og mener at det så åpenbart må behandles på en annen måte, og at det på en måte har noe med asyl- og flyktningpolitikken å gjøre. Jeg vil understreke igjen så sterkt jeg kan fra SVs side at vi har tatt sterkt til orde nettopp mot at man skal gi mennesker opphold f.eks. på humanitært grunnlag fordi de har fått jobb eller er godt tilpasset et lokalsamfunn. Vi mener at de bør få lov til å søke om arbeidstillatelse på linje med andre når vi åpner for det.

Statsråd Sylvia Brustad: Nå legger vi ikke opp til at alle skal få lov til å søke om arbeidstillatelse i Norge gjennom dette forslaget. Det er det viktig for meg å understreke. Dessuten mener jeg det er veldig viktig å skille mellom den vanlige asyl- og flyktningpolitikken og det vi nå snakker om, som er arbeidsinnvandring. Jeg mener faktisk at det ville blitt en helt håpløs situasjon hvis de asylsøkere som får avslag på sin asylsøknad fordi de ikke har behov for beskyttelse i Norge, ikke skulle dra hjem. Det mener jeg på en måte er den ene sida av politikken som iallfall denne regjeringa står for. Den andre sida er hvorvidt vi skal ta inn spesialister og sesongarbeidere som arbeidsinnvandrere på andre kriterier. Det er et prinsipp som iallfall vi mener at en bør holde høyt i hevd, vi mener at en bør skille de to tingene. Hvis ikke er jeg redd for at vi får en helt annen og ukontrollerbar situasjon i forhold til det som er situasjonen i dag. Det tror jeg ikke er ønskelig. Jeg tror alle er tjent med at vi har litt orden i sysakene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Erna Solberg (H): Jeg føler bare behov for å knytte merknader til to ting, fordi fem minutters taletid fort blir kort. Det ene gjelder spørsmålet om tak. Statsråden svarte at alternativet til ikke å ha et tak ville være å ha individuell behandling hver gang. Det er ikke det mindretallet sier. De sier at man på en måte må ha lister over hvor det er et behov i arbeidsmarkedet. Så må politiet godkjenne det. I det øyeblikket det anmeldes fra Aetat at det nå er dekning i arbeidsmarkedet på dette området, bør de føres av listen, og så må man gå til individuell behandling. Slik sett oppfatter jeg at vårt forslag egentlig er mindre byråkratisk enn det Regjeringen legger opp til. Jeg tror man skal tenke om igjen, om det ikke vil være vel så fleksibelt som et tak som skal være der og så kanskje løftes, heller å ha mulighet til raskt å omstille seg på den måten.

I tillegg har jeg lyst til å si at på sykepleiersiden tror jeg at én ting er spørsmål knyttet til den individuelle arbeidsmarkedsvurderingen, for vi synes det er veldig rart at den skal ta så lang tid. Men det som oppleves som det største problemet knyttet til de tingene, er at for å få arbeidstillatelse må man være godkjent som sykepleier i Norge, og for å være godkjent som sykepleier i Norge, må man ha et kurs, som man ikke får før man har arbeidstillatelse i Norge. Det kalles en catch 22-situasjon. Det er et system det er umulig å komme seg ut av, for man kan ikke gå på det kurset før man har fått arbeidstillatelse, og da må man komme til Norge på en annen måte. Problemkomplekset knyttet til det har Stortinget bedt om at man skal komme tilbake til i budsjettet i høst, med en gjennomgang av godkjenningsproblematikken knyttet til sykepleiere. Alle sykehusene sier jo at det håpløse er at dette kurset ikke kan gis før man faktisk har fått arbeidstillatelse. Det vil innebære en nødvendig avbyråkratisering å få gjort noe med denne kursvirksomheten og få det til å passe, slik at man raskere kan få oppfylt ønsket vårt om å få flere sykepleiere fra andre land.

Det andre punktet jeg ville ta opp, er spørsmålet knyttet til asylinstituttet. Jeg er ikke så redd for om en person som har vært her og hatt en jobb, hadde fått arbeidstillatelse, selv om han hadde fått avslag. Det er ikke der jeg føler dette utfordrer asylinstituttet. Det som er problemet, er at ulikt regelverk skaper signaler i resten av verden. Og det som fort ville skjedd, var at Norge ble oppfattet som et veldig populært land å være jobbsøker i, for man kunne melde seg som asylsøker, så kunne man bo gratis på statens bekostning på flyktningmottak og motta lommepenger inntil man hadde funnet seg en jobb som man så kunne søke på. Det er rett og slett litt naivt, synes jeg, ikke å se denne siden av det hele. Det ville rimelig raskt ha undergravd hele respekten for asylinstituttet og systemet.

Grunnen til at vi ikke kan ha det sånn, er rett og slett at vi tar vare på asylsøkerne som kommer til Norge, gjennom bolig, opphold og et aktivitetstilbud. Jeg tror at selv om det er mange enkelteksempler på bedrifter etc. hvor det kanskje hadde vært det greieste at vi hadde sagt ja i dag, f.eks. til noen av kosovoalbanerne som absolutt gjør en kjempeinnsats i lokalsamfunnet og andre steder, hadde vi altså skapt en signalvirkning. Og det er ikke så vanskelig å se hvordan den signalvirkningen blir for andre land hvor det er utakt i kriteriesystemet for hvem som får lov til å søke asyl. Komiteen var i Irland, hvor de som stod på listen over hvem som søkte asyl i Irland, var fra helt andre land enn i resten av Europa. Hvorfor? Fordi lovreglene var helt annerledes enn det vi har i Norge.

Litt mindre naivitet hadde vært lurt akkurat i det spørsmålet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.