Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra finansministeren og tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe og etter eventuelle innlegg fra øvrige medlemmer av Regjeringa.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tore Nordtun (A) (ordfører for saken): Innst. O. nr. 3 for 2001-2002, som omhandler skatte- og avgiftsopplegget, viser at det er et bredt flertall for en rekke av de områdene som er tatt opp av både Bondevik II-regjeringen og den forutgående Stoltenberg-regjeringen, mens vi skiller lag på en del andre, spesielt på skatteområdene som har sterk fordelingsmessig betydning. Jeg vil ta opp Arbeiderpartiets forslag til skatte- og avgiftsopplegg, forslag der Arbeiderpartiet står alene eller sammen med andre.

En rekke undersøkelser har vist at inntektene i Norge er blitt stadig mer ulikt fordelt på 1980- og 1990-tallet. Mesteparten av denne økte inntektsforskjellen har skjedd på 1990-tallet. Den viktigste årsaken til dette er den sterke inntektsveksten blant tidelen av dem med høyest inntekt, noe som har sin direkte årsak i at aksjeutbyttet og realisasjonsgevinstene økte kraftig i denne perioden. Det en også kan konstatere, er at inntektsveksten har vært svak blant dem med lave inntekter.

Nå legger regjeringen Bondevik II opp til å fjerne utbytteskatten. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har sluttet seg til dette, noe som eksempelvis vil gi de hundre personene med høyest inntekt over 1,5 mill. kr i skattelettelse. De 3 000 personene med de høyeste inntektene får en skattelettelse på gjennomsnittlig 190 000 kr, mens inntekter under 300 000 kr får null i skattelettelse. Arbeiderpartiet er blitt kritisert for avtalebrudd fordi vi nå ikke går inn for å fjerne utbytteskatten. En må være klar over at forutsetningen fra Arbeiderpartiets side for å kunne fjerne utbytteskatten var at en fikk et nytt og bedre system for nærings- og kapitalbeskatning på plass. Først da kunne vi fjerne utbytteskatten og eventuelt delingsmodellen.

Regjeringen gir ytterligere skattelettelse til dem som har mest fra før, eksempelvis i sine forslag til endringer i reglene for beskatning av opsjoner i arbeidsforhold. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet går nå inn for en ytterligere liberalisering som gjeninnfører en skattekreditt som først og fremst kommer bedriftsledere og høytlønte til gode.

Regjeringen Bondevik II fant heller ikke rom for å fjerne investeringsavgiften før 1. oktober 2002, til tross for at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre kritiserte regjeringen Stoltenberg sterkt for å utsette fjerning av investeringsavgiften da statsbudsjettet ble lagt fram. Regjeringen Bondevik II har på dette området prioritert noe annet foran fjerningen av investeringsavgiften. Også for Bondevik var dette denne gangen viktigere enn å følge opp et stortingsvedtak eller en avtale med andre partier.

Innstillingen fra flertallets side bærer preg av flere vedtak som fordelingsmessig går i gal retning. Til tross for løfter gitt skriftlig før valget går regjeringspartiene og Fremskrittspartiet mot økte fradrag for fagforeningskontingenten opp til 1 800 kr – kanskje ikke så stort beløp, men det er et alvorlig signal når en tar i betraktning at det gis skattelettelser opp mot 3,4 milliarder kr totalt sett. Jeg hadde forventet at sliterne hadde blitt mer tilgodesett fra regjeringspartienes og Fremskrittspartiets side.

I dette tilleggsbudsjettet presenterer Bondevik II-regjeringen nye anslag for den økonomiske utviklingen. Anslagsendringene gir økte inntekter på til sammen 1,2 milliarder kr. Arbeiderpartiet er forbauset over at dette økte handlingsrommet fra regjeringspartienes side ikke mer målrettet settes inn mot dem som har minst i vårt samfunn. Arbeiderpartiet vil også bruke dette målrettet og heve satsen i minstefradraget fra 22 til 24 pst., noe som vil gi skattelettelse til dem som har under 195 000 kr i inntekt. Bondevik II-regjeringen gir skattelettelse til dem som har over denne summen.

Videre får pensjonister med lave og middels pensjoner en betydelig skattelettelse. En enslig pensjonist med 150 000 kr i pensjonsinntekt vil få en skattelettelse på 2 200 kr. Arbeiderpartiet går inn for en rekke ulike tiltak som har betydning for de svakest stilte i vårt samfunn. Det aller viktigste sett fra Arbeiderpartiets side er en omfattende utbygging av velferdssamfunnet for alle. Det er det viktigste tiltaket mot fattigdom.

Skattesystemet vårt må ha noen hovedmålsettinger. Det skal legge opp til en økonomisk politikk som har som utgangspunkt arbeid for alle og en rettferdig fordeling, det skal videreutvikle det norske velferdssamfunnet og bidra til en bærekraftig utvikling. Det er krevende. Det er samtidig helt avgjørende at selve skattesystemet utformes slik at det ivaretar fordelingshensyn, slik den norske velferdsmodellen er kjent for. Rettferdighet og brei oppslutning om en relativt stor offentlig sektor tilsier at de som har de største faktiske inntekter, skal bidra mest til fellesskapet.

Presidenten: Tore Nordtun har tatt opp de forslagene han refererte til.

Heidi Larssen (H): For omtrent ett år siden ble det i denne sal vedtatt skatte- og avgiftsøkninger som mangler sidestykke i norsk historie. Norge var på vei til å bli et skattepolitisk annerledesland. Arbeiderpartiets skattepolitiske talsperson, Britt Hildeng, sa da også i debatten:

«Regjeringens skatteopplegg er dristig og tar tak i viktige skattepolitiske utfordringer. Det svarer på de utfordringer velferdssamfunnet står overfor, i den forstand at det gir grunnlag for økte inntekter, …»

I dette utsagnet ligger nok noe av forskjellen mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Mens Høyre mener at vi bør ha konkurransedyktige, dvs. lavere, skatter og avgifter for å øke vekstkraften i økonomien, for så å forbedre velferdssamfunnet, mener Arbeiderpartiet at å utvide skattegrunnlaget og å øke skatte- og avgiftsnivået er måten man får mer penger til velferdssamfunnet på – også på lang sikt.

Det interessante er imidlertid at Arbeiderpartiet i år har skjønt at de var på ville veier i fjor og foreslår i år reduksjon i skatte- og avgiftsnivået. Men det måtte en regjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre til for å få et budsjett med en ny skattepolitisk kurs.

Sem-erklæringen har klare ambisjoner om skatte- og avgiftslettelser. Budsjettet for 2002 er første etappe, og Regjeringen har kommet langt på tre uker. Fremskrittspartiet mener det er altfor lite, men selv finanskomiteens leder, Siv Jensen, mener at det er et steg i riktig retning.

I finansdebatten i forrige uke var det en diskusjon mellom Arbeiderpartiets og Høyres parlamentariske ledere om det virkelig er slik at alle inntektsgrupper kommer bedre ut med samarbeidspartienes forslag. Det riktige er at for inntekter i de to laveste inntektsklassene, dvs. for alle med bruttoinntekt opp til 120 000 kr, kommer man likt ut med Arbeiderpartiets og samarbeidspartienes opplegg.

Men for alle inntekter utover dette vil man komme bedre ut med samarbeidspartienes opplegg, ifølge Statistisk sentralbyrås modell for beregning av fordelingsvirkninger. Redusert boligskatt, fjerning av flypassasjeravgiften og merverdiavgift på kjøretøyopplæring mer enn oppveier det at Arbeiderpartiet har lagt inn litt mer enn oss i økt minstefradrag.

Med andre ord: Ingen kommer dårligere ut med samarbeidspartienes skatte- og avgiftsopplegg enn med Arbeiderpartiets opplegg, og åtte av ti nordmenn kommer bedre ut. Det betyr at de med helt vanlige inntekter, ja til og med de med temmelig lave inntekter, vil få merkbar skatte- og avgiftslettelse med det opplegget samarbeidspartiene har lagt frem – også sammenliknet med det justerte skatte- og avgiftsopplegget Arbeiderpartiet har foreslått. Men det var vel heller ikke å vente at Arbeiderpartiet skulle kunne konkurrere med oss på dette området!

Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Jeg er glad for at Samarbeidsregjeringen oppfyller Arbeiderpartiets løfter fra i fjor om å fjerne dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte, når de ikke klarte det selv. Det er alltid interessant å registrere at Arbeiderpartiet er imot noe de har vært for tidligere. For eksempel sa finanskomiteen i forbindelse med et Dokument nr. 8-forslag i 1998:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til departementets grundige gjennomgang av de negative følger det vil få for norsk økonomi og eierskap hvis man innfører dobbeltbeskatning av aksjeutbytte.»

Det er helt riktig sagt, og det burde også Arbeiderpartiet ha fulgt nå.

Boligskatt har vært og er et yndet debattema. Den viser også klassiske skillelinjer og standpunkter. Samarbeidsregjeringen hever bunnfradraget til 80 000 kr og øker ikke ligningsverdien med 5 pst. Arbeiderpartiet er imot dette, og Fremskrittspartiet går meget lenger i lettelser.

I vår vedtok Stortinget at ligningsverdien av boliger skulle begrenses til 30 pst. av omsetningsverdien. Var taksten kommet høyere, kunne man klage. I den forbindelse foreslo Stoltenberg-regjeringen å opprette et register i hver kommune over takstmenn som skulle brukes ved klage på takst. Jeg ber Regjeringen merke seg at flertallet i finanskomiteen, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet, ikke finner noen grunn til å øke byråkratiet på dette punkt. Vi ser ingen grunn til å opprette et slikt register, da både eiendomsmeglere og takstmenn bør kunne avgi takster for fastsettelse av ligningsverdi.

Det er ikke alle finansministere som vil få en bestemmelse i skatteloven oppkalt etter seg. Jeg tror Schjøtt-Pedersen vil få det – lex Schjøtt-Pedersen. Den går ut på at man kan frasi seg de skattemessige fordelene som bostedsreglene for rikspolitikere fra Finnmark og Nord-Troms gir. En enstemmig komite åpner nå muligheten for at disse personene kan betale mer skatt hvis de vil.

Etter det jeg har sett i avisene de siste dagene, ser det ikke ut til at det blir et rush av politikere som vil benytte seg av denne adgangen. Selv SV, som i andre saker vedrørende betingelser for stortingsrepresentanter har gått høyt på banen både fra denne talerstol og i media, sier at de ikke kommer til å benytte seg av den. Er det forskjell her på liv og lære?

I mange av de forslagene som foreligger, er det tre forslag i tre retninger. Arbeiderpartiet står stort sett sammen med SV og Senterpartiet på den ene siden, Fremskrittspartiet på den andre siden, og samarbeidspartiene står i midten. Men på et par områder avviker dette mønsteret. Er det unntaket som bekrefter regelen? Det ene er avgiftsreduksjonen på sprit, hvor Arbeiderpartiet går lenger enn Samarbeidsregjeringen og senker avgiften med 17,5 pst., mot vårt forslag på 15 pst. Det andre er forslaget om å øke satsen i minstefradraget. Her går Senterpartiet og Kystpartiet lengst, og hvor Fremskrittspartiet faktisk ikke har sagt ja til en skattelette for dem med de laveste inntektene som alle de andre partiene har sagt ja til. Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle oppleve.

Til slutt: Ved en inkurie har Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre glemt å fremme tre forslag i innstillingen. Forslagene er kommentert og tatt hensyn til i budsjettet, men selve forslagene til vedtak mangler. Jeg tar herved opp forslagene nr. 16, 17 og 18, og for øvrig disse partiers forslag i innstillingen.

Presidenten: Heidi Larssen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A): Høgre framstiller seg som eit næringslivsvennleg parti, og bruker sine skatte- og avgiftstiltak for å underbyggje det. Samtidig ser ein at for å finansiere det blir alt som har med regional utvikling å gjere, kutta på. Det gjeld SND, både tilskotsordninga og høgrisikolåneordninga, det gjeld kommunale næringsfond, og det gjeld regionale utviklingsfond. Spørsmålet er: Trur Høgre at desse skatte- og avgiftslettane kan hjelpe næringslivet særleg ute i distrikta, og at dette er god nok erstatning for det som blir kutta?

Eg ser i dagens GD, ei Lillehammer-avis, eit oppslag om Vågå kommune, som nå har store problem når det gjeld næringslivet. Dei har hatt eit kommunalt næringsfond tidlegare. Nå har dei søkt om 800 000 kr på grunn av at ein stor møbelfabrikk med veldig mange arbeidsplassar er i ferd med å gå dukken der oppe. I svaret sitt viser kommunalministeren til desse skatte- og avgiftslettane, m.a. at flypassasjeravgifta skal fjernast og likeså utbytteskatten. Ja, kva hjelp er det for ei næringsbedrift som ligg langt oppi Vågå, i at ein fjernar flypassasjeravgifta? Da trur eg at ein skal sjå litt nærare på kartet.

Utbytteskatten bør òg Høgre forklare, og korleis den kan ramme næringslivet. Da den blei innført, blei det lagt inn ei skjerming på den måten at dersom ein tek ut eit utbytte og reinvesterer i anna næringsverksemd, blir det ikkje utbytteskatt. Med andre ord: Dette er ikkje noko argument for at utbytteskatten låser inne kapitalen. Spørsmålet er: Meiner Høgre at desse tiltaka med skatte- og avgiftslette som dei skisserer, er gode nok for nyskapingsbedriftene og andre bedrifter som strevar ute i Distrikts-Noreg?

Heidi Larssen (H): Ja, vi tror at skatte- og avgiftslettelser er veien å gå for å bedre næringslivets rammebetingelser, både i distriktene og i sentrale strøk. Vi har, som jeg sa i mitt innlegg, ikke kommet langt nok med dette. Ut fra Sem-erklæringen vil vi gå enda lenger og gjøre det enda bedre for næringslivet, men vi har kommet et godt stykke på vei. Der er vel også litt av forskjellen mellom Arbeiderpartiet og samarbeidspartiene. Vi mener at bedrifter og enkeltpersoner vet hvordan man kan bruke pengene til beste for arbeidsplasser, for bedrifter og for seg selv, og at ikke alt må inn i den offentlige kassen, som så skal levere ut igjen. Det er ikke bare staten som skal vite og kan vite hvilke tiltak og bedrifter som skal støttes. Vi tror faktisk at bedriftene i vel så stor grad greier å foreta denne investeringen til beste for bedriftene, arbeidsplassene og dermed for folket.

Vi tror altså at det å fjerne dobbeltbeskatningen av aksjeutbytte ikke er usosialt, snarere tvert imot. Vi mener at vi trenger kapital som kan settes inn i nye arbeidsplasser, og den beste sosialpolitikken vi vet, er å skape arbeidsplasser. Vi er vel også av den oppfatning at Norge trenger flere kapitalister, ikke færre, og at vi trenger flere private kapitalister, ikke bare statskapitalismen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Gjermund Hagesæter (FrP): Framstegspartiet er opptatt av å få til eit lågare, flatare og enklare skattesystem enn det vi har i dag. Vi ser på dette som eit middel for å skape større økonomisk fridom, få til meir verdiskaping og dermed også leggje grunnlaget for betre velferd for den enkelte. Våre skatteforslag vil også redusere offentlege administrative kostnader for innkrevjing av skatt, og medføre at fleire kan stå økonomisk på eigne bein. Særleg dei med låge inntekter slit i dag med eit altfor høgt skattetrykk.

Den viktigaste profilen i Framstegspartiets opplegg for inntektsskatt i 2002 er derfor innføring av høgare personfrådrag og minstefrådrag, noko som vil ha størst effekt for dei med låge inntekter. Det er derfor ikkje riktig, slik føregåande talar frå Høgre prøvde å framstille det, at vi ikkje gjer noko for dei med dei låge inntektene. Tvert imot er det dei som er høgast prioritert hos oss.

Framstegspartiet er positiv til at innslagspunktet for toppskatten i klasse 1 er auka til 320 000 kr, men denne skatten rammar framleis ca. 740 000 lønsmottakarar. Regjeringa har ikkje foreslått endring av innslagspunktet for toppskatt i klasse 2, og dette betyr ei reell skjerping av toppskatten i klasse 2, noko som vi ikkje kan akseptere. Vi foreslår derfor å heve innslagspunktet for toppskatten til 350 000 kr i klasse 1 og 403 000 kr i klasse 2.

Det såkalla fiskar- og sjømannsfrådraget har vore uendra på 70 000 kr sidan 1992. Ved å leggje til grunn gjennomsnittleg årslønn sidan 1992 og anslått lønnsvekst for 2001–2002 skulle frådraget vore på om lag 105 000 kr. Dette har forverra dei økonomiske vilkåra for norske sjøfolk og truleg bidratt til at vi i dag har færre sjøfolk enn vi elles ville hatt. Vi ønskjer at frådraget i første omgang blir auka til 85 000 kr.

Særfrådraget for eldre har heller ikkje vore regulert på fleire år. Også i år foreslår Regjeringa ei vidareføring av frådraget på 17 640 kr, noko som betyr ein reell nedgang i verdien av frådraget. Framstegspartiet meiner at eldre og uføre fortener å ta igjen det tapte av fleire års manglande regulering, og vil foreslå at frådraget blir sett til 25 000 kr.

Når det gjeld formuesskatt, er det Framstegspartiets klare haldning at dette er ei uheldig dobbeltskattlegging som bør fjernast. Den høge formuesskatten i Noreg aukar også risikoen for utanlandsk oppkjøp av norsk industri, dette fordi formuesskattlegginga som regel gjer det billigare å eige norske bedrifter frå utlandet enn frå Noreg. Formuesskatten gjer også at eigarane kan bli tvinga til å ta ut kapital av bedriftene for å betale skatt. For privatpersonar utgjer formuesskatten ein stadig større del av den totale skattlegginga. Dette rammar dei som har lagt vinn på å spare og leggje pengar til side. Vi meiner at ei snarleg nedtrapping av formuesskatten er nødvendig, og foreslår derfor at den statlege formuesskatten blir halvert frå og med 2002 ved at all formue under 800 000 i klasse 1 og 830 000 i klasse 2 blir fritatt for statleg formuesskatt, og at skattlegginga for formue utover desse beløpa blir redusert med 25 pst.

Framstegspartiet er positiv til at Samarbeidsregjeringa går inn for ein reduksjon i skattlegginga av fordelen av å bu i eigen bustad. Dette er ei sak som Framstegspartiet lenge har stått åleine om å kjempe for. Bustaden er kjøpt for pengar som alt er skattlagde, samtidig som det er betalt forskjellige typar avgift på kjøp av materialar til bygningen. Vi ønskjer at skattlegging av fordelen ved å bu skal fjernast over fire år, og foreslår derfor ein reduksjon på 25 pst. for budsjettåret 2002.

Framstegspartiet ser det også som viktig å redusere skattetrykket for bedrifter, dette fordi eit fritt, sjølvstendig og verdiskapande næringsliv er avhengig av dette for å kunne hevde seg i ein konkurranseutsett marknad. Næringslivet og enkeltmennesket er utsette for eit utal av typar skattar, og det er summen av desse som i stor grad bestemmer om bedriftene er konkurransedyktige. Dersom Noreg held på eit skattenivå som er høgare enn nivået i våre konkurrentland, vil dette openbert redusere verdiskapinga i Noreg. Ei særnorsk høg skattlegging vil også medføre kapitalflukt og dermed tap av norske arbeidsplassar og stigande arbeidsløyse. Av røynsle veit vi også at ei utvikling med stigande arbeidsløyse kan vere svært vanskeleg å snu dersom vi ikkje handlar raskt. Framstegspartiet tar også sterk avstand frå skattereforma sin delingsmodell som favoriserer den passive eigarskapen på kostnad av det aktive.

Framstegspartiet synest også det er bekymringsfullt at Noreg bruker ein så mykje lågare del av brutto nasjonalprodukt til forsking og utvikling enn gjennomsnittet i OECD. Det er først og fremst den private forskinga som er mindre i Noreg enn i andre land som det er naturleg å samanlikne med. Forsking og utvikling er ei investering for framtida, og vi trur derfor at kvar krone som blir investert i FoU, vil gi meir tilbake i form av auka verdiskaping. Vi er derfor positive til skatteincentiv som stimulerer til auka FoU, og støttar derfor fullt ut Hervik-utvalets forslag der bedriftene får trekkje frå 25 pst. av FoU-utgiftene. Framstegspartiet er derfor imot dei avgrensingane i forhold til storleik på verksemd og prosentsats som Regjeringa har foreslått.

Framstegspartiet er positiv til den forbetra opsjonsskattlegginga som Samarbeidsregjeringa har foreslått. Forbetring i opsjonsskattlegginga er m.a. viktig for utviklinga av kunnskapsbaserte bedrifter der det er nødvendig med eit ekstra incitament utover ordinær lønn. Opsjonsordningar kan derfor bidra til at bedriftene sine lønskostnader blir haldne nede, noko som kan vere spesielt viktig i ein oppstartsfase. Ved opsjonstildeling vil tilsette tene på at bedrifta går godt og aukar overskota. Dette vil vere ei betre ordning enn at leiarane får «fallskjerm» når bedrifta går dårleg, slik vi har sett enkelte eksempel på.

Vi beklagar sterkt den foreslåtte skatteskjerpinga både for firmabil og for kjøregodtgjersle. Skatteskjerpinga verkar både lite gjennomtenkt og dårleg grunngitt. Forslaget inneber at sjablongregelen for fordelen ved privat bruk av firmabil skal aukast frå 10 000 km til 13 000 km pr. år. Departementet grunngir denne auken med at kjørelengda med personbil utgjer 13 500 km pr. år. Men i dette gjennomsnittet ligg både yrkeskjøring og kjøring mellom heim og arbeid. Dette medfører at ein auke til 13 000 km vil medføre at den tilsette blir skattlagd for ei privatkjøring som er høgare enn gjennomsnittet, noko som heilt klart er urimeleg. Framstegspartiet er sjølvsagt imot denne skatteskjerpinga. Samtidig foreslår Regjeringa skatteskjerping ved bruk av privatbil til yrkeskjøring ved at fordelsskattlegginga skal starte allereie ved 4 000 km. Det synest her som om Regjeringa har fokusert på dei variable kostnadene ved bilhald og ikkje på at bilhald også medfører faste kostnader. Mange som er avhengige av privatbil i sin jobb, f.eks. heimehjelp/heimesjukepleiarar, har måtta investere i bil nr. 2 i familien for å kunne utøve sin jobb. Når Regjeringa no endrar desse føresetnadene for bruk av privat bil i arbeid, kan dette redusere rekrutteringa til slike yrke. Framstegspartiet ønskjer derfor å behalde skattlegginga av kilometergodtgjersla som den er.

Vi ser positivt på at Regjeringa foreslår å reversere nokre av dei innstrammingane som skjedde hausten 1999 og 2000 når det gjeld avskriving på ulike driftsmiddel. Fordi Noreg framleis har mindre gunstige avskrivingssatsar enn våre naboland, er det likevel nødvendig å gå lenger og reversere heile denne innstramminga. Framstegspartiet foreslår derfor at alle avskrivingssatsane blir sette til 1999-nivå. Dette inneber m.a. auke i avskrivingssatsane for saldogruppene c) og d), som omfattar høvesvis lastebilar og produksjonsmaskiner.

På bakgrunn av denne gjennomgangen vil eg hermed på nytt fremje Framstegspartiets endringsforslag frå finanskomiteen.

Presidenten: Gjermund Hagesæter har tatt opp de forslagene han refererte til.

Heidi Grande Røys (SV): Vi i SV var godt fornøgde i fjor då vi endeleg fekk fleirtal i denne salen for å innføre skatt på aksjeutbytte på mottakarens hand. Omsider fekk vi gjennomslag for tankegangen om at den største uretten i skattereforma for 1992 var den store forskjellen i skatt på arbeid og skatt på kapital, og at den viktigaste grunnen til at forskjellane i Noreg har auka på heile 1990-talet, er at kapitalinntektene er skeivt fordelte, og at dei i tillegg har hatt ei svært gunstig skattlegging.

Dessverre foreslår Samarbeidsregjeringa i dette budsjettet å oppheve denne ordninga. Vi i SV synest det er alvorleg. Det stiller Noreg i ein heilt spesiell situasjon internasjonalt, sidan alle land som vi kan samanlikne oss med, med unntak av eitt eller to land i heile OECD-området, har denne skatten, som faktisk er rimeleg å ha. At skattefritt utbytte er den enkeltårsaka som har gjort at forskjellane aukar her i landet, vart grundig dokumentert av den førre regjeringa som Kristeleg Folkeparti var medlem i, gjennom utjamningsmeldinga. At Kristeleg Folkeparti no er med på å fjerne det mest presise verkemiddelet for å skattleggje dei som har mest rygg til å bere det, synest vi er veldig leit. Fordelingsprofilen ved å oppheve aksjeutbytte er nemleg svært dårleg. Det er altså sånn at dei som er rikast av oss, har stor glede av det. Finansdepartementet har sjølv rekna ut at dersom ein fordeler skattereduksjonen sjablongmessig etter utbytte, vil dei 84 nordmennene som tok ut utbytte i 1999, få ein gjennomsnittleg skattelette på 1,7 mill. kr. Dette står i grell kontrast til det ein gjer for dei fattige.

SV foreslår, som kjent, at aksjeskatten skal førast vidare og skjerpast, men det er sjølvsagt ikkje nok for å få til ein god fordelingsprofil. Skal ein drive omfordeling, må ein syte for gode og treffsikre tiltak for dei som har minst. Skatteprofilen i SVs forslag er slik at dei med inntekt under 300 000 kr får skattelette med vårt opplegg. Vi fører vidare linja med å knyte grensene for toppskatt til folketrygdas grunnbeløp, G. Dette betyr auka innslagspunkt for trinn 1 med ca. 20 000 kr, mens innslagspunktet for trinn 2 vert redusert. Meirprovenyet dette gir oss, saman med delar av den auka kapitalskatten, nyttar vi til å auke botnfrådraget.

Vi aukar grensa for minstefrådraget til 49 500 kr, og set grensa for frådrag til 23 pst., slik at særleg dei med dei lågaste inntektene vil tene på det. Lønsfrådraget aukar vi frå dagens 31 800 kr til 36 100 kr. Dette vil vere særleg gunstig for arbeidstakarar med låg løn.

For å få ei meir rettferdig fordeling av skattebyrda mellom arbeidsinnsats og kapitalinnsats går vi i SV òg inn for å auke den alminnelege skattesatsen frå 28 til 29 pst. Dette vil føre til at verdien av rentefrådraget aukar. Delar av dette meirprovenyet brukar vi til å fjerne delar av dokumentavgifta og til å lage ei ordning med differensiert årsavgift på bil. Vi aukar òg botnfrådraget i formuesskatten til 200 000 kr.

Vi har bak oss ein valkamp i haust som hadde stor merksemd på skattelette, og nærast ein konkurranse i sporten var: Kor mykje vil ein heve toppskatten? Men det vi skal vere klar over, er at toppskatten i stor grad er en mannfolkskatt. 97 pst. av oss damer tente i 1999 under dei 300 000 kr, altså godt under den grensa som no får fleirtal som toppskattgrense. Då er det min audmjuke påstand at hadde fleire kvinner vore med i debatten om skattelette, så hadde ein nok fokusert meir på dei låge inntektene framfor dette med toppskatt. Det er nemleg f.eks. ved å auke botnfrådraget ein vil gi incentiv for dei med låge inntekter til å jobbe meir. Undersøkingar viser at endringar i skatt og inntekt gjennom å redusere eller fjerne toppskatt har lite å seie for dei som allereie er i fullt arbeid. Det er dei som i utgangspunktet tener minst, og det er altså i stor grad kvinner, som ein kan stimulere til å jobbe meir via skattelette. Her ligg det eit betydeleg potensial for å auke arbeidstilbodet, og her legg SV inn sin innsats.

SV går òg imot Regjeringas forslag om lette i skattlegginga av opsjonar i arbeidsforhold. Liberaliseringa har klare og uheldige sider: Det vert gjeninnført ein skattekreditt som fyrst og fremst kjem bedriftsleiarane og dei høgtlønte til gode. Ved fleire høve har folks misnøye med dei auka leiarlønene kome til uttrykk. Erfaringar m.a. frå USA viser at opsjonsordningar betyr mykje for lønsutviklinga til leiarane, og den forsterkar forskjellen mellom leiarar og vanlege arbeidarar. Dette forslaget frå Regjeringa vil føre til skattelette for dei som løyser inn eller sel opsjonar, og ei lågare skattlegging av opsjonar vil oppmuntre til auka bruk av slike ordningar. Dermed vil forskjellane i Noreg verte forsterka.

SV reagerer òg negativt på at regjeringa Bondevik halverer fagforeiningsfrådraget samanlikna med forslaget frå regjeringa Stoltenberg. Dette meiner vi viser ei klart negativ haldning til fagforeiningane, og vi synest det er merkeleg at ein ikkje har funne rom til dette innanfor ei ramme der ein skryter av å ha funne rom for ytterlegare 3,4 milliardar kr i skattelette.

Når det gjeld næringsretta forsking, har SV valt å vidareføre den såkalla FUNN-ordninga, og vi aukar denne med 400 mill. kr i vårt alternative budsjett framfor å gå på oppretting av ei skatteincentivordning, som Regjeringa foreslår. FUNN-ordninga har berre eksistert eit halvt års tid, men er svært vellukka. Den er føreseieleg, den er ubyråkratisk, lite ressurskrevjande og rask.

Noreg ligg på botnen når ein ser på innovasjonssatsing, samanlikna med andre OECD-land. Nettopp på denne bakgrunnen vart FUNN-ordninga oppretta, leia av Forskningsrådet og SND. På rekordtid har 400 bedrifter inngått to-, tre- og fireårskontraktar med eksterne forskingsmiljø. I verste fall må mange av desse bedriftene no avbryte sine forskings- og utviklingsprosjekt. Dette er ikkje berre uheldig, men det er også veldig lite langsiktig.

Ei tilskotsordning fungerer langt betre enn skatteincentiv, fordi mange av desse bedriftene ikkje har den nødvendige likviditeten til å gå inn i langsiktige forskingsprosjekt. Små og mellomstore bedrifter vert i stor grad styrte ut frå tilgjengeleg likviditet. Den foreslåtte skatteincentivordninga gir berre resultatmessig effekt, men har ingen likviditetsmessige tilskot til å dekkje inn prosjektkostnader. Det går òg relativt lang tid frå ein puttar pengar inn i FoU til det gir ein positiv kontantstraum tilbake. Eit kontanttilskot vil difor kunne vere avgjerande for om ein i det heile kan setje i gang med forskingsverksemd.

Svært mange av spørsmåla til finanskomiteen denne hausten har tatt opp akkurat denne problemstillinga. Mange små og mellomstore bedrifter kan ikkje nytte seg av ordningar med skatteincentiv, fordi dei ikkje har den likviditeten som er nødvendig for å møte den negative kontantstraumen som ei FUNN-ordning vil føre med seg. Mange av bedriftene viser til at dei før FUNN-ordninga ikkje hadde vore i stand til å kjøpe forskingstenester frå instituttsektoren, fordi det tradisjonelle verkemiddelapparatet gjennom Forskingsrådet ikkje fanga opp ein del av desse prosjekt- og utviklingsforslaga. Gjennom FUNN-ordninga har ein altså lukkast i å auke forskingsinnsatsen i næringslivet, og ein har nådd fram til dei bedriftene som normalt ikkje ville kome inn under dei ordinære programma.

Elles vil eg òg berre kommentere ytterlegare dette med føreseielege rammevilkår.

Dei siste åra har det i statsbudsjetta vore ganske store endringar i avskrivingssatsane. Dette gir i liten grad ein føreseieleg situasjon. Det er viktig å operere med ei avskrivingstid som reflekterer den faktiske verdiforringinga. SV bad difor i finansinnstillinga Regjeringa om å leggje fram eit forslag til ein gjennomgang av avskrivingssatsane med dette som mål. Men dessverre fekk ikkje det fleirtal.

Til slutt berre ein kommentar til det som ser ut til å vere den nye regjeringa sin politiske handlingsregel: at det offentlege sin andel av ressursane i samfunnet ikkje skal auke. Dette meiner vi er å la dogmatikken ta fullstendig overhand. For SV er utgangspunktet at vi må vurdere kva oppgåver fellesskapet har ansvar for å løyse, for deretter å organisere oppgåvene på ein best mogleg måte. Det norske skattesystemet er omfordelande, dei som tener mest, skal betale den største andelen i skatt. Dette er ein sentral del av den norske velferdsstatens grunnlag, og det er dette SV ynskjer å føre vidare og forsterke i vårt økonomiske opplegg for neste år.

Eg tar opp SV sine forslag i innstillinga.

Presidenten: Hilde Grande Røys har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Bjørg Tørresdal (KrF): Debatten i dag er en oppfølging og konsekvens av debatt og vedtak i Stortinget tirsdag og onsdag i forrige uke. Odelstinget skal i dag vedta de lovendringene som er nødvendige for å følge opp det vedtatte budsjettet. Det er likevel noen områder som fortjener å bli omtalt også i Odelstinget.

Regjeringspartiene foreslår å videreføre det maksimale fradrag for fagforeningskontingent, fradrag for gaver til visse frivillige organisasjoner og fradrag for medlemskontingent til næringsorganisasjoner på 900 kr i 2002. Fra Kristelig Folkeparti vil vi understreke at det er viktig og sentralt å legge til rette for frivillige organisasjoner. Og jeg ser det som svært positivt at det er kommet signaler fra Regjeringen om å arbeide videre med ulike tiltak som kan bedre de økonomiske rammebetingelsene for frivillige organisasjoner, bl.a. gjennom muligheten for inntektsfradrag for gaver.

Et annet område som angår folk flest, er ligningstakstene for fast eiendom, dvs. hus og hjem. Samarbeidsregjeringen har som målsetting å ta bort fordelsbeskatningen for å bo i eget hus i løpet av de kommende fire år. Takst på fast eiendom vil fremdeles være nødvendig så lenge formuesbeskatningen blir opprettholdt.

Særfradraget for dem som tar ut alderspensjon eller mottar lovbestemt uførestønad/pensjon, vil bli økt til 1 530 kr pr. måned, dvs. 18 360 kr pr. år. Dette særfradraget for alder og uførhet har en god og viktig sosial betydning.

Avskrivningssatsene er en svært viktig del av rammevilkårene for næringslivet. Avskrivningssatsene må gjenspeile den reelle verdiforringelse over tid. Etter hvert som den teknologiske utvikling går framover, er det derfor nødvendig å vurdere nivået på satsene ved ulike tidspunkt. Prinsippet om den faktiske verdiforringelse må ha bærende gjennomslag.

Et annet område som betyr mye for nyskaping og videreutvikling i næringslivet, er anledningen til å få fradrag i utlignet skatt i forbindelse med forskning og utvikling. De foreslåtte endringer i avgrensingsreglene for å kunne nyttiggjøre seg denne ordningen er betydelig bedre enn det som ble foreslått av Stoltenberg-regjeringen.

Ut fra Kristelig Folkepartis syn ville det ha blitt for trange rammer for mange bedrifter om forslaget fra regjeringen Stoltenberg hadde blitt stående. Denne ordningen vil styrke incentivene for investering i FoU fra bedriftenes side. Ved å heve taket på størrelsen på de virksomheter som skal omfattes av fradragsretten, kan en ikke lenger følge henvisningene til regnskapsloven § 1-6, fordi det innebærer at allmennselskap under taket på antall tilsatte vil kunne komme inn under ordningen. Dette er det tatt hensyn til ved lovutformingen.

Norge ligger lavt på statistikken over andel av BNP til forsknings- og utviklingsarbeid. Det skyldes bl.a. at forskningsinnsatsen fra næringslivet har vært relativt lav. Med denne ordningen håper vi det vil komme en forandring til det bedre på dette området.

I forbindelse med merverdireformen ble det vedtatt et generelt unntak for undervisningstjenester. Dette unntaket omfatter også fritidsrettet undervisning. Men kjøreopplæring var ikke med i unntaket. Regjeringspartiene foreslår også å unnta kjøreopplæring fra merverdiavgiftsplikten, slik at undervisningstjenester generelt vil være unntatt merverdiavgift. Kjøreopplæring gjennom trafikkskoler er med på å gi unge bilførere kunnskap og trafikkforståelse. Omfattende kjøreopplæring er investering i kompetanse og sikkerhet for unge bilførere. Momsfritaket vil stimulere til opplæring gjennom kjøreskoler.

De fleste unge som tar kjøreopplæring, er skoleungdom og studenter. Kristelig Folkeparti mener også det er viktig at momsfritaket for kjøreopplæring er en god avgiftslette for ungdom og deres familier.

I forbindelse med Regjeringens forslag om å avvikle flypassasjeravgiften fra 1. april 2002 er det ikke lenger grunnlag for å opprettholde den gunstige særordningen som nullsats for luftfarten i merverdiavgiftssystemet innebærer. Omleggingene må ses samlet, og de gir en samlet lettelse for luftfarten.

I dag er helsetjenester unntatt fra den generelle merverdiavgiften. Flere alternative behandlingsformer er omfattet av unntaket for helsetjenester. I Sem-erklæringen står det at Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om alternativ medisin. For Kristelig Folkeparti er det positivt at det arbeides for å utvide merverdiavgiftsgrunnlaget for helsetjenester.

Regjeringen foreslår som kjent å fjerne dobbeltbeskatningen på aksjeutbytte. Det var en klar forutsetning i budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene for 2001 at utbytteskatten bare skulle gjelde for 2001. Nå følger Samarbeidsregjeringen opp avtalen. Dobbeltskattleggingen av aksjeutbytte er et av flere ledd for å skaffe risikovillig kapital til næringslivet. Dette synes vi i Kristelig Folkeparti er rett og viktig. Det betyr en styrking av rammebetingelsene for norsk privat eierskap, samtidig som det vil bidra til at overskuddet i bedriftene kan investeres i gode næringsprosjekter som gir samfunnet størst mulig verdiskaping.

Jeg vil peke på at komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre foreslår i justeringen av Regjeringens budsjett å øke satsen i minstefradraget til 23 pst. Dette vil innebære lavere gjennomsnittsskatt for ca. 1 million skatteytere.

Så til slutt: Vi har behov for fornying, forenkling og effektivisering av offentlig sektor. Målet med dette må være å sikre gode tjenester og mest mulig velferd for alle. Den enkelte skal ha trygghet for at en får de offentlige tjenester en har krav på når en trenger det. Kristelig Folkeparti vil ha en offentlig sektor som er brukerorientert, serviceinnstilt, effektiv og innrettet mot borgernes høyst ulike behov og ønsker. Et av tiltakene som kan bidra til dette, er konkurranseutsetting av enkelte oppgaver. Kommunene har ingen merverdiavgift på egenproduserte tjenester. Hvis det reelt skal være mulig å konkurranseutsette enkelte tjenester, må kjøp av tjenester fra private bedrifter ha samme konkurransevilkår som offentlig egenproduksjon av tjenestene. Vi foreslår at ordningen med momskompensasjon utvides til også å gjelde renhold fra 1. januar 2002.

For Kristelig Folkeparti er det en grense for hvilke offentlige tjenester det er som kan konkurranseutsettes. Det må først og fremst være tekniske tjenester og tjenester som har konkrete, målbare resultater. Det er viktig at en fortsatt skal ha en høy kvalitet på offentlige tjenester. Effektivisering og konkurranseutsetting vil nettopp kunne frigjøre ressurser i form av penger og arbeidskraft til viktige offentlige velferdsoppgaver eller kjerneoppgaver som barnevern, opplæring og omsorg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Skatt er eit viktig fordelingsspørsmål. Derfor har vi i Arbeidarpartiet gjeve mest skattelette til dei som tener minst, mens Kristeleg Folkeparti har prioritert å gje skatteletten til dei som tener mest. Dei 3 000 som har høgast inntekt, får ein skattelette på 1,5 mill. kr, mens dei som har ei inntekt på under 300 000 kr, får ingenting.

Det er klart at denne skatteletten som Kristeleg Folkeparti prioriterer, går ut over næringslivet i distrikta, for når ein skal prioritera den sektoren med skattelette, har ein ikkje så mykje pengar til verkemiddel til SND. Og dei som vert hardast ramma, er dei små bedriftene som kanskje ikkje er etablerte, som kanskje er nyetablerte, men som treng litt meir støtte – dei får alvorlege kutt. Så det er hardt for distrikta å få den skatteletten som Kristeleg Folkeparti har gjeve dei. Det er veldig mange småbedrifter som seier at den skatteletten ikkje på nokon måte kan vega opp det som ein tapar i tilskot frå staten.

Men det er ein skatt Kristeleg Folkeparti kunne vore med og gjort litt betre for vanlege folk, og det er frådrag for fagforeiningskontingenten, som regjeringa Stoltenberg heva til 1 800. Nei, sa Kristeleg Folkeparti, dei vanlege skal vi i alle fall ikkje tilgodesjå!

I valkampen sa Bondevik at storleiken på skatteletten som Høgre ville gje, ikkje var aktuell for Kristeleg Folkeparti. No høyrde vi Heidi Larssen sa at svaret er skattelette, kva er spørsmålet! Kjenner ikkje Kristeleg Folkeparti seg ukomfortabel med denne skatteletten som rammar distrikta så hardt?

Bjørg Tørresdal (KrF): Det er ingen stor overraskelse at det fra representanten Ranveig Frøiland kommer innspill overfor Kristelig Folkeparti når det gjelder utbytteskatten, eller dobbeltbeskatningen på aksjeutbytte. Men jeg gjentar at det var faktisk en forutsetning i budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene – med Kristelig Folkeparti – at det skulle være en midlertidighet.

Hvis en ser isolert på denne skatten, kan det være noe rett i det representanten sa, men det er riktigere å se på alle skatter og avgifter under ett. Og da er det slik at opplegget fra regjeringen Bondevik også tilgodeser de med de laveste inntekter. En må se samlet på det, og ha en god fordeling på de skattelettelsene som er foreslått. Det er viktig – jeg er enig med Arbeiderpartiet i det – at en får en god fordeling av skatte- og avgiftslettelsene, men da må man altså se samlet på dette.

Kristelig Folkeparti kjørte ikke en valgkamp hvor en tok bølgen for skattelettelser alene. Kristelig Folkeparti hadde en valgkamp hvor vi gikk ut og sa at vi ønsket både en heving av minstefradraget og å gjøre noe med skatten for folk flest.

I Samarbeidsregjeringen har vi funnet fram til en løsning i budsjettet hvor man både ser på generelle skatte- og avgiftslettelser og prøver å følge opp de viktige hjertesakene for Kristelig Folkeparti.

Per Erik Monsen (FrP): Representanten Tørresdal var på slutten av sitt innlegg inne på et tema hvor – slik i hvert fall jeg har oppfattet det – Kristelig Folkeparti har opptrådt noe schizofrent de siste årene. Jeg snakker om momskompensasjonsordningen som ble innført i 1995. Der var Kristelig Folkeparti veldig klare sammen med Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre på at man skulle ha en generell ordning, og de hadde en meget god argumentasjon for det. Siden har Kristelig Folkeparti i Stortinget to ganger gått imot en utvidelse av momskompensasjonsordningen, som nå representanten Tørresdal snakker forholdsvis begeistret om – igjen. Det er da grunn til å lure på om Kristelig Folkeparti endelig har bestemt seg for hva de ønsker å gjøre med momskompensasjonsordningen. I år er det nemlig aktuelt å utvide med renhold.

Men mitt spørsmål er egentlig: Vil Kristelig Folkeparti være med på å la oss få en generell ordning og la kommunene selv være med på å bestemme hva de vil konkurranseutsette? Vil de sørge for at pengene går til den etaten eller til den avdelingen som har bestilt og betalt tjenestene? Og vil de også være med på en ordning som gjør at pengene kommer fram i rimelig tid, i hvert fall vesentlig raskere enn de gjør i dag, som det tar to år?

Bjørg Tørresdal (KrF): Kristelig Folkeparti har ikke et schizofrent forhold til dette med konkurranseutsetting, men vi vurderer saken nøye, fordi vår velferd er allsidig. Den består både av tjenester som er lette og riktige å konkurranseutsette, og av tjenester som ikke er så resultatorienterte.

Jeg vil i mitt svar vise til Sem-erklæringen. Det er en viktig debatt som foregår, og viktige vurderinger som blir foretatt i Samarbeidsregjeringen, om hvilke tjenester det er hensiktsmessig å konkurranseutsette.

Kristelig Folkeparti ønsker en bevisst holdning, fordi velferden gjennom konkurranseutsetting skal forbedres, ikke forringes.

Tore Nordtun (A): Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet i replikkordskiftet, men siden Bjørg Tørresdal nevnte dette med skatt på aksjeutbytte og viste til avtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrum, vil jeg opplyse Bjørg Tørresdal om at det er helt riktig at Arbeiderpartiet hadde en avtale med sentrum om skatt på aksjeutbytte. Det er også riktig at det står i avtalen at den var midlertidig, men det var en forutsetning for den midlertidigheten, nemlig at Stortinget skulle få til behandling en omtale av skattesaker som gjaldt næringslivet, bl.a. av delingsmodellen. Etter at dette var blitt gjennomgått og de vedtak som var nødvendige, var blitt fattet, skulle skatt på aksjeutbytte eventuelt falle bort. Det var altså en forutsetning for den avtalen vi hadde med sentrum, som nå sentrum behendig løper fra uten å omtale forutsetningen for den.

Det vi etterlyser, er at Bjørg Tørresdal skal være litt mer presis i sin omtale av hva egentlig den avtalen gikk ut på. Den gikk ikke bare ut på midlertidighet, men det var en forutsetning for midlertidigheten som sentrum og Arbeiderpartiet var enige om, at vi skulle få en sak om delingsmodellen og en ny form for næringslivsbeskatning til behandling i Stortinget.

Bjørg Tørresdal (KrF): I avtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene var midlertidigheten viktig. Ja, det er riktig at den skulle avløses av et alternativ, men mitt svar blir et spørsmål til Arbeiderpartiet: Hva har Arbeiderpartiet gjort for å finne et godt alternativ til dette?

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg viser til finansinnstillinga, til finansdebatten og til merknader i denne innstillinga som gir eit meir utfyllande bilete av Senterpartiet sitt skatte- og avgiftsopplegg, m.a. når det gjeld tema som utbytteskatt og endringar i opsjonsskatten, og at vi vil vidareføra FUNN-ordninga.

Så vil eg ta opp forslaga nr. 13 og 14 og knyta nokre få kommentarar til dei. Forslag nr. 13 er med på å understreka det som vi har sett gjennom heile finansinnstillinga, at for Kristeleg Folkeparti er Senterpartiet bytt ut med Høgre.

Det førre innlegget som vi høyrde her frå Kristeleg Folkeparti, gjorde tydeleg greie for at det er viktigare for Kristeleg Folkeparti med skattelette no til dei som har mest frå før, enn å lyfta dei som har minst. For i forslag nr. 13 kunne nemleg Regjeringa imøtekoma endå meir dei som tener minst i dette samfunnet, for forslag nr. 13 omhandlar innrettinga på minstefrådraget. Så eg vil oppmoda finansministeren dersom han ikkje no finn å kunna støtta dette i denne omgangen, iallfall til å ta dette med i det vidare arbeidet sitt. Det er nemleg slik at for dei som tener minst, betyr prosentsatsen i minstefrådraget meir enn det å heva minstefrådraget.

Regjeringa har tatt eit lite grep. Senterpartiet føreslår ei endring frå 22 pst. til 27,5 pst. Det betyr at ein som tener 150 000 kr, får ei skattefri inntekt på 8 000 kr meir enn i dag. Det betyr altså fleire tusen kroner i auka skattefri inntekt i forhold til både det som er dagens og det som blir morgondagens satsar.

Så omhandlar òg forslag nr. 13 situasjonen for einpersons hushald. Senterpartiet meiner at vi som samfunn bør ta på alvor at det her for det fyrste er eit aukande tal einpersons hushald, og for det andre at det blant dei er ei gruppe som har låg inntekt, og som etter måten må bruka meir av inntekta si på buutgifter. I innstillinga til kommunalkomiteen ser vi nærare på avgiftssystemet, eit avgiftssystem som i større grad enn i dag reflekterer forbruk. Men vi ynskjer òg eit skattefrådrag for einpersons hushald, og set då grensa for inntektsfrådraget til 150 000 kr, slik at eit fyrste trinn i det frådraget blir 500 kr til neste år.

Så til forslag nr. 14, som omhandlar avskrivingsreglane. Det er jo slik at næringslivet òg på det punktet har vorte utsett for etter måten stor uvisse. Senterpartiet ynskjer å retta opp noko av det som skjedde i fjor, då det vart føretatt store endringar i budsjettet. Difor har vi fremja forslag nr. 14. Vi ynskjer òg at Regjeringa går nøye gjennom avskrivingsreglane, slik at ein kan få eit system som er i tråd med det som er reell verdireduksjon. Eg beklagar sterkt at Kristeleg Folkeparti heller ikkje finn grunn til å sjå på det i denne omgangen, sjølv om eg veit at dei – på same måten som Senterpartiet – har fått mange innspel og reaksjonar i forhold til det.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp de forslagene hun refererte til.

May Britt Vihovde (V): Regjeringa har med dette budsjettforslaget vist at det er mogleg å kombinera viktig satsing på auka velferd med lågare skattar og avgifter. I tillegg til auka innsats når det gjeld fattigdomsnedkjemping, rusomsorg, kollektivtrafikk, beredskap mot terror, miljøvennleg energiforsking, utdanning og frivillige organisasjonar, blir skattar og avgifter for privatpersonar og næringsliv reduserte med nærare 12 milliardar kr. Det er viktig for Venstre at Regjeringa med denne heilskapen har sikra at budsjettet har fått både ein god miljøprofil og ein god sosial profil, og at det blir gitt betre vilkår for næringslivet.

Større skatte- og avgiftsreduksjonar kjem både privatpersonar og næringslivet til gode. Næringslivet sine frådrag for forsking og utvikling blir utvida, slik at fleire bedrifter kan nyta godt av ordninga. Dobbeltskattlegginga av utbytte og flypassasjeravgifta blir fjerna.

Fordelsskatten på bustad blir redusert ved at ein hevar botnfrådraget. Det blir løfta i botn, og om lag 37 000 fleire bustadeigarar slepp skatt.

Anslagsvis 1 million skattytarar med låg inntekt får redusert marginal- og gjennomsnittsskatten ved at satsen i minstefrådraget blir auka. Pensjonistskattlegginga blir betre, også med høgare skattefri nettoinntektsgrense.

I snitt får kvar skattytar ein skatte- og avgiftslette på ca. 1 800 kr med regjeringspartia sitt forslag. For dei aller lågaste inntektene har samarbeidspartia og Arbeidarpartiet om lag like lettar, mens regjeringspartia gir størst skatte- og avgiftslette for alle inntekter over 126 000 kr.

Arbeidarpartiet har i budsjetthandsaminga valt å slutta seg til fleire av våre forslag om redusert skatt for lågtlønte og for pensjonistar. Dette er positivt.

Regjeringa foreslår å betra ordninga med opsjonar i arbeidsforhold og dermed ytterlegare forsterka rammevilkåra for næringslivet.

Regjeringa gjennomfører også forbetringar i momsreforma, slik at køyreskular og drift av tryggleiksalarmar blir fritatt frå moms. Sem-erklæringa slår vidare fast at fleire helsetenester skal vera unntatt frå moms. Venstre vil arbeida for at alle seriøse, alternative helsetenester skal bli unntatt frå moms, slik anna medisinsk behandling allereie er.

Momskompensasjonsordninga for kommunesektoren blir utvida, slik at reinhald kjem med frå 2002. Dermed er vi endå eit steg vidare mot likebehandling av kjøp av tenester frå private og av eigenproduksjon av tenester. Venstre har som målsetting at det skal sikrast full likebehandling, og at det blir gjennomført så snart det lèt seg gjera.

Venstre er òg særs nøgd med at dei frivillige organisasjonane får ytterlegare 100 mill. kr og dermed er fullt ut kompenserte for kostnadene ved momsreforma.

Utbytteskatten har frå delar av opposisjonen plutseleg nærast blitt gjord til eit spørsmål om ein er solidarisk eller ikkje. Lat meg sitera kva partia uttalte då spørsmålet om dobbeltskattlegginga av utbytte var oppe i Stortinget i 1998:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til departementets grundige gjennomgang av de negative følger det vil få for norsk økonomi og eierskap hvis man innfører dobbeltbeskatning av aksjeutbytte.

Flertallet er enig med departementet når man understreker at en ekstra utbytteskatt vil diskriminere aksjeutbytte i forhold til f.eks. bankinnskudd som ikke beskattes når pengene tas ut av banken. En slik dobbeltbeskatning av utbytte vil dessuten trolig føre til at aksjeeierne velger å tilbakeholde overskuddet istedenfor å betale det ut. Utbytte som deles ut til privatpersoner og andre foretak kan brukes i alternative anvendelser som styrker verdiskapningen og gir bedre samfunnsmessig avkastning.»

Dette var haldninga til både Arbeidarpartiet og Senterpartiet inntil for få år sidan. Den gongen var det viktig å ta omsyn til norsk økonomi, norsk næringsliv og norske arbeidsplassar. Nå er symbolpolitikken og det å «ta dei rike» blitt viktigare.

For Venstre og dei andre regjeringspartia er framleis omsynet til norsk næringsliv og norske arbeidstakarar det viktigaste.

Karl-Anton Swensen (Kp): Kystpartiet har et eget forslag vedrørende fondsavsetning for eiere av fiskefartøy. Det begrunnes med at svingningene innenfor inntekt og avkastning i all hovedsak er naturgitt. Derfor bør næringsaktørene innen fiskeriene ha mulighet til å foreta fondsavsetning i gode tider for å bygge opp egenkapital og reserver til å møte dårlige tider og til å investere i nye fartøy og i utstyr, som er særdeles kapitalkrevende.

Jeg vil for øvrig vise til mitt innlegg i finansdebatten i forrige uke, og vil på denne bakgrunn fremsette forslag nr. 15, som Kystpartiet har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Karl-Anton Swensen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg har merket meg merknadene fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om ligningstakster, boliger og register i kommunene, og skal følge dette opp.

I denne debatten og finansdebatten sett under ett har all oppmerksomhet stort sett konsentrert seg om utbytteskatten. Det er jeg på mange måter tilfreds med. Det innebærer jo at Stortingets flertall på mange måter sier seg tilfreds med skatte- og avgiftslettelser på budsjettopplegget for 2002 på samlet i overkant av 12 milli-arder kr. Det er bra å ha en slik støtte i Stortinget, selv om ikke alle uttaler det like klart.

Debatten om fordelingsprofilen ved en endring av utbytteskatten er en merkelig debatt. Det var en avis som for en tid tilbake, i forrige stortingsperiode, stilte medlemmer av Stortingets finanskomite følgende spørsmål: Du har ti bananer i kjøleskapet, du tar ut en banan, hvor mange bananer har du da? Svaret er fortsatt ti. Mange sier at fordelingsprofilen ved å endre utbytteskatten er slik at de rike blir mindre rike. Det er ikke nødvendigvis sant. Dette er en frivillig skatt. Det er en skatt på utbytte hvis man tar ut utbytte. Hvis man ikke tar ut utbytte, forblir formuen formodentlig uendret ved at den står i bedriften. Tar man ut utbytte, må man altså betale skatt, men man kan fortsatt bli rikere av det hvis man kan plassere i bedre investeringer for bedriften. Så fordelingsdiskusjonen av dette er høyst tvilsom.

Den geografiske profilen har også vært betvilt. Jeg må da iallfall si at hvis man er opptatt av geografien, bør man stemme mot utbytteskatt. Det betyr at kapital frigjøres fra bedrifter, som så kan omsettes fritt. Og det er ingen geografiske begrensninger på anvendelse av utbytte.

Det var en del som under finansdebatten var opptatt av at de personer som har utbytte, til en viss grad er geografisk konsentrert. Ja, det er nok riktig, men det er ingen begrensninger på deres bruk av midlene. Hvis de derimot ikke tas ut, står de i bedrifter som nok er mer geografisk konsentrert. Hvis man er opptatt av at også distriktene skal få adgang til ny kapital til ny vekst, bør man gjøre som finansminister Gudmund Restad i sin tid talte for, og som også denne regjering taler for, og fjerne utbytteskatten. Jeg skal ikke ta opp diskusjonen om hvem som har erstattet hvem i regjeringen – det tror jeg er rimelig tydelig på Regjeringens sammensetning. Jeg skal bare understreke at denne regjering er enig med foregående finansminister Gudmund Restad, foregående finansminister Sigbjørn Johnsen – og jeg kunne fortsette slik – i synet på utbytteskatt.

Når det gjelder momskompensasjon til kommunene, er det riktig at dagens system har betydelige svakheter. Det foreligger et behandlet forslag i Stortinget om å utvide ordningen til også å gjelde renholdstjenester. Det var Senterpartiet i sin tid med på å pålegge den daværende regjering å utrede, men stemte så imot. Derfor foreligger forslaget som et lovforslag, og kan meget lett iverksettes ved det forslaget som nå blir vedtatt, formodentlig uten Senterpartiets stemmer.

Når det gjelder en bredere utvidelse av momskompensasjonsordningen, krever det et mer omfattende arbeid. Det arbeidet har Regjeringen igangsatt. Grunnen til at det blir mer omfattende, er at man nå også har innført tjenestemoms. En rekke sektorer som ikke tidligere var momsbelagt, blir det altså heretter, og kommuner vil ofte komme i en vanskelig situasjon.

Ideen med denne bredere utredning er at vi i løpet av 2002 skal kunne legge frem et bedre system, som ikke har dagens svakheter ved for sen kompensasjon, og hvor man må ta sektor etter sektor. Det ideelle ville være om man fant frem til et system som gjorde at kommunene stod fullstendig fritt i momsspørsmålet til å velge om de ville konkurranseutsette eller utføre arbeid i egen regi. Selve momskompensasjonsspørsmålet berører jo ikke konkurranseutsetting. Det bare berører friheten til kommunene til å velge på et grunnlag som er likt økonomisk.

Jeg registrerer også at Arbeiderpartiet fortsatt stemmer imot at det skal være momsfritak for kjøreopplæring. Jeg har noen vanskeligheter med å se i innstillingen og på andre måter argumentasjonen for at akkurat denne biten av undervisningssektoren spesielt skal underlegges tjenestemoms.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Jeg skal la debatten om utbyttebeskatning ligge nå. Jeg vil bare vise til finansministerens egne brev til finanskomiteen, hvor det klart fremgår hvordan fordelingsvirkningen av å fjerne utbytteskatten er.

Så vil jeg spørre finansministeren om behovet for inndekning også av skatteforslagene. I Sem-erklæringen står det ganske klart at man vil gå inn for en skatte- og avgiftslette på omkring 25 milliarder kr. I tillegg kommer fjerning av investeringsavgiften, og dette beløper seg sikkert til et sted i overkant av 30 milliarder kr. I finansdebatten var handlingsrommet i budsjettpolitikken vår ganske mye framme, og slik jeg forstod finansministeren predike den gang, gikk bl.a. dette med hva som bestemmer handlingsrommet, på skatteinntektene, den økonomiske veksten og bruken av oljefondet. Hvordan ser finansministeren på disse tingene framover, når vi ved neste budsjettbehandling antakelig får en betydelig oppfølging, som naturlig er, av Sem-erklæringen? Hvor vil egentlig da de eventuelle kuttene komme? Er det i offentlig sektor, er det innenfor velferdssystemet vårt? Eller skal vi gå i retning av fordelingen som det legges en del opp til nå? Hvordan vil man håndtere disse spørsmålene fordelingsmessig? Og er finansministeren enig i at den utgiftsveksten vi ser innenfor offentlig sektor – jeg tenker da på en del av de forpliktelsene gjennom trygdelovgivningen osv. som vi har påtatt oss – kommer til å sluke en god del av handlingsrommet vårt? Hvor kommer da inngrepene, holdt jeg på å si, innen skatte- og avgiftsnivået i neste runde, innenfor det handlingsrommet?

Statsråd Per-Kristian Foss: Vi behandler nå skatte- og avgiftsopplegget for 2002 – lovendringer – og Arbeiderpartiets skattepolitiske talsmann er så fornøyd med det, forstår jeg, at han spør om hva vi vil gjøre med budsjettet for 2003. Jeg kan vel si at det arbeidet er etter gammel tradisjon allerede innledet, men er i en svært begynnende fase, så jeg tør ikke si noe om profilen på budsjettet for 2003 utover å bekrefte det replikanten også var inne på, nemlig at de automatiske utgiftsøkningene i trygdesektoren er et problem. Vi har den samme holdning til det som den foregående regjering, at det er viktig å begrense denne automatiske utgiftsveksten. Et av flere virkemidler er samarbeidsavtalen om å få ned sykefraværet. Det finnes flere virkemidler som vil bli tatt frem etter hvert og eventuelt forelagt Stortinget.

Jeg forstår at representanten ikke vil diskutere fordelingsvirkningen av utbytteskatten. Han viste til brev fra Finansdepartementet. Det kan man godt gjøre. Når man spør om hva de som har utbytte, tjener, får man jo svar på det. Hvis man hadde spurt om hva de som får støtte fra f.eks. SND, tjener, ville man også fått svar på det. Jeg tror ikke at det er noen dristig antakelse å si at de nok vil befinne seg innenfor omtrent samme inntektssjikt.

Gjermund Hagesæter (FrP): Framstegspartiet ser med uro på den utviklinga som vi har no med ei aukande arbeidsløyse, som etter dagens aviser nærmar seg 70 000. Vi er likevel rimeleg trygge på at det skatte- og avgiftsopplegget som vi hadde i vårt alternative budsjett, ville ha vore eit godt verkemiddel for å hindre ei stigande arbeidsløyse. Vi er også redde for at dersom det ikkje blir sett i verk raske, effektive tiltak mot arbeidsløysa, kan ho bli varig, og det kan bli svært vanskeleg å snu den utviklinga. Og då er spørsmålet mitt: Er finansministeren samd i at utviklinga når det gjeld arbeidsløysa, er bekymringsfull, og at skatte- og avgiftslette er eit godt verkemiddel for å kjempe mot henne?

Er finansministeren samd i at stigande arbeidsløyse medfører at det er fornuftig og riktig å bruke meir pengar til skatte- og avgiftslette enn dersom arbeidsløysa hadde vore stabil?

Statsråd Per-Kristian Foss: Enhver økning av ledigheten er bekymringsfull. De endringer vi har sett den siste måneden, gir ingen grunn til dramatikk i seg selv. Svaret på siste spørsmål er ja – det hadde vært grunn til drastiske skatte- og avgiftsreduksjoner hvis problemet hadde vært mangel på etterspørsel. Det var det f.eks. i amerikansk økonomi. Det var et drastisk fall i etterspørselen. Derfor gikk man til bl.a. drastiske rentesenkninger for å få etterspørselen opp. Ferske tall tyder på at det kan gi effekt, og det mest drastiske virkemiddel brukt i amerikansk økonomi, er rentenedsettelse.

Det er ingenting som overbeviser meg om at Fremskrittspartiets økonomiske opplegg er et bedre opplegg for rentenedsettelse enn regjeringspartienes. Jeg har heller ikke sett noen økonom utenfor dette hus mene det samme. Vi hadde en to dagers finansdebatt hvor et av temaene var å etterlyse fra Fremskrittspartiet hvilke økonomer man har som belegg for å si at å bruke mer penger i en økonomi med full kapasitetsutnyttelse, skulle gi rentesenkning. Man ble svar skyldig også den gang, og det tror jeg man vil forbli en stund. Det er viktig å dosere balansert når man har en situasjon i en økonomi der konkurranseutsatt sektor er det mest kritiske, men hvor man samtidig har full kapasitetsutnyttelse. Det er dette med å ha to tanker i hodet samtidig som er ganske viktig når man skal styre en slik økonomi som vi har i Norge.

Heidi Grande Røys (SV): Eg var ikkje heilt ferdig med utbytteskatten, sjølv om Arbeidarpartiet for så vidt var det.

To av regjeringspartnarane til finansministeren, Kristeleg Folkeparti og Venstre, la fram utjamningsmeldinga sist dei sat i regjering. Og utjamningsmeldinga trekte fram skattefritt utbytte som den viktigaste enkeltårsaka til at inntektsforskjellane auka på 1990-talet. Når Regjeringa no vel å fjerne skatten på aksjeutbytte, korleis har regjeringa Bondevik då tenkt å jamne ut forskjellane? Eller er det ikkje eit poeng for Regjeringa å jamne ut inntektsforskjellar?

Og så har eg eit spørsmål til. I valkampen var statsråd Foss og hans parti opptatt av å auke innslagspunktet for toppskatten vesentleg, og då mykje meir enn til det nivået som no er vedtatt. Ja, vi forstod det vel nesten slik at Høgre helst ville ha fjerna heile toppskatten, noko som ville hatt ein kostnad på om lag 15 milliardar kr. Når Regjeringa no har gjort så dramatiske kutt i dei distriktsretta verkemidla – som SND, fraktutjamning, regionale og kommunale næringsfond, avgiftskompensasjon for ekspressbussar, jordbruksavtalen osv. – for å få på plass skatteletten for i år, då skulle eg jo ynskt at finansministeren kunne lette litt på sløret og seie oss kor han har tenkt å kutte neste år, når han skal gjennomføre valløfta sine. Det vil jo ikkje eingong vere nok å fjerne heile jordbruksavtalen for å få på plass slike summar.

Statsråd Per-Kristian Foss: Jeg tror jeg skal la sløret være der det er. Jeg forstår at det i debatten har vært flere forsøk på å lette på sløret om budsjettet for 2003, men jeg tror vi skal la det ligge, bortsett fra følgende synspunkt: Fullt så statisk er ikke økonomien. Vi forutsetter en vekst, vi forutsetter et uttak av Petroleumsfondet etter handlingsregelen, og da er det midler til disposisjon til flere gode formål.

Regjeringens holdning til utjamningsmeldingen er i alle fall at det er viktigst å gjøre de fattige rikere, ikke å gjøre de rike fattigere. Jeg forstår på representantens innlegg at SV faktisk også er opptatt av det, for det var et meget fornuftig innlegg som ble holdt om FoU-støtte til bedriftene. Det er riktig at det er flere måter å gjøre det på: Én måte er gjennom skatt, og en annen er gjennom FUNN-ordningen, direkte tilskudd.

Hvis man er opptatt av at definisjonen på de rike er folk som eier bedrifter, så blir jo ikke de noe fattigere av at man gir dem et tilskudd eller man gir dem en skattelettelse. Det er ulike virkninger av det. Jeg har lyst til å legge til at det ikke er slik at bedrifter som ikke er i skatteposisjon, ikke kan benytte ordningen. Hvis fradraget blir større enn betalt skatt, får man resten refundert. Så den svakheten som representanten i sitt hovedinnlegg påpekte, er der faktisk ikke. Jeg er imidlertid enig i at det er all grunn til å diskutere åpent om en skatteordning eller en tilskuddsordning er best. Men fortsatt blir fordelingsvirkningen den samme – det går til bedriftene. Så heller ikke SVs representanter kommer utenom at hvis man vil gjøre noe for dem som eier bedrifter, fordi man vil stimulere dem til å gjøre mer med sine bedrifter og trygge arbeidsplassene, har det faktisk den fordelingsvirkningen at det nok er de rikeste ti prosentene inntektsmessig i samfunnet som nyter godt av det. Det synes jeg man bare skal erkjenne, og si at det er fordi man vil trygge jobbene, ikke fordi man skal styrke lommeboka til noen få i samfunnet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg registrerer at finansministeren tar tidlegare finansminister Gudmund Restad til inntekt for sitt syn på ei rekkje område, og sidan Restad ikkje har høve til å delta i denne debatten, kjenner eg behov for å presisera to forhold i høve til finansministeren sitt innlegg. For det fyrste: Når det gjeld utjamningsmeldinga, var Gudmund Restad ein sentral aktør i utarbeidinga av den. Han var den som leverte premissane, som fortalde om utviklinga når det gjaldt skatt, og som difor òg var viktig i samband med utjamningsmeldinga sin femte strategi. Det var jo fem strategiar. Eg skal ikkje ta meg tid til å gå gjennom alle desse no, men ein viktig bit for å sikra ei meir rettferdig fordeling var eit meir rettferdig skattesystem.

Restad var òg med i den stortingsgruppa som gjorde budsjettavtale i fjor, og der nettopp premissane frå Senterpartiet, som Tore Nordtun her tidlegare har understreka, var at om utbytteskatten skulle fjernast, skulle det vera i samanheng med ein gjennomgang av resten av skatteregimet for næringslivet. Eg vil be finansministeren ta seg ein runde til distriktsbedrifter og spørja kva som betyr mest for dei – fjerning av utbytteskatten eller fjerning av SND i høve til risikokapital.

Og så til mitt spørsmål: Finansministeren vil gjera dei fattige rikare. Vil han som eit ledd i det arbeida endå meir for eit meir rettferdig skattesystem, f.eks. ved å sjå på innretninga, prosentsatsen i minstefrådraget, i høve til å auka minstefrådraget?

Statsråd Per-Kristian Foss: Ja, denne regjeringen er for et mer rettferdig skattesystem. Men jeg vil ta et lite forbehold. Når representanten Kleppa sier at det innebærer å øke prosentsatsen og ikke beløpet, har jeg lyst til å legge til at det representanten da bør overveie, er om det er klokt å stille folk i disse inntektsgruppene overfor økt marginalskatt ved å jobbe mer. Det er ikke sikkert at det er et stimulerende system. Så man må også ta det i betraktning når man velger om man på det laveste inntektstrinn vil øke pensjonsfradraget, øke minstefradraget – eventuelt ved beløp eller prosent.

Jeg henviste til tidligere finansminister Gudmund Restad på to konkrete punkter. Det ene er utbytteskatten, der jeg fastholder at den skulle være midlertidig i påvente av en skattereform, som den tidligere regjeringen aldri la frem forslag om. Jeg viste også til representanten Restad når det gjaldt den plan Regjeringen nå har for å likebehandle kommunene mer når det gjelder moms. Og jeg har sittet så pass lenge på Stortinget at jeg i alle fall kan vise til Stortingets tidligere drøftelser, der representanten Restad, før han ble finansminister, var en varm tilhenger av nettopp dette.

Det foreligger nå bl.a. et forslag om å utvide ordningen til å omfatte renhold. Det er en ordning som representanten Restad og Senterpartiet den gang talte varmt for. Jeg skal ikke avslutte med å snakke om hvem som har byttet politikk, men bare minne om disse historiske fakta.

Presidenten: Før sist inntegnede taler, Per Erik Monsen, får ordet, vil presidenten gjøre oppmerksom på at den reglementsmessige tida er ute. Presidenten foreslår at dette møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Per Erik Monsen (FrP): Jeg stilte tidligere i dag et spørsmål til representanten Tørresdal fra Kristelig Folkeparti angående momskompensasjonsordningen, og i den forbindelse brukte jeg ordet «schizofren» om Kristelig Folkepartis opptreden i den saken. Jeg fikk ikke veldig mye ut av svaret, men for å presisere hva jeg mente, var det at Kristelig Folkeparti i 1995, sammen med Venstre og representanter fra Fremskrittspartiet og Høyre, argumenterte meget sterkt for en generell ordning. Siden har de to ganger stemt imot enhver utvidelse av ordningen, men nå er de altså for en utvidelse og forhåpentligvis en generell ordning. Jeg må si at finansministerens innlegg beroliget meg vesentlig mer enn det svaret jeg fikk fra Kristelig Folkeparti. Det ser ut som om den saken skal gå i orden.

Fremskrittspartiet gikk imot merverdiavgiftsreformen. Vi ønsket ikke å utvide avgiftsgrunnlaget til også å inkludere tjenester, men vi var positive til å redusere merverdiavgiften på mat.

Videre advarte vi mot tempoet reformen skulle gjennomføres i, fordi vi mente at en slik omfattende reform først burde behandles i Stortinget gjennom en generell melding hvor Stortinget tok stilling til hovedprinsippene. Fremskrittspartiet mente også at reformarbeidet var preget av hastverk, og at konsekvensene for ulike næringer var lite gjennomtenkt. Det som har skjedd i etterkant av reformen, har dessverre vist at vi hadde rett. Det har vist seg at det har vært betydelige avgrensningsproblemer, og bransjer har opplevd konkurransevridning. Det har derfor vært nødvendig med en rekke endringer fordi reformen ikke var skikkelig utredet. En rekke slike endringer skal vi ta stilling til i dag. Fremskrittspartiet slutter seg til de foreslåtte unntakene innen kultur, billettformidling, undervisningstjenester, helsetjenester og trygghetsalarmtjenester, og spesielt er vi tilfreds med at Regjeringen nå foreslår at også kjøreopplæring skal få momsfritak på linje med andre undervisningstjenester. At kjøreopplæring ble behandlet annerledes enn andre undervisningstjenester var urimelig og rammet i første rekke unge med dårlig råd.

Forslaget om å fjerne ordningen med merverdiavgift med nullsats som ble innført for personbefordring med fly fra 1. juli i år, vil Fremskrittspartiet gå imot. Når departementet argumenterer for en endring bl.a. med at hele persontransportområdet bør likebehandles for å unngå konkurransevridning mellom ulike transportformer, faller dette på en måte på sin egen urimelighet. Det burde være nok å vise til overføringene til NSB for å se at det er betydelig forskjellsbehandling av transportformer, og at bedrede betingelser for flytransport bare vil bidra til å utjevne disse forskjellene.

Når det gjelder alternativ medisin, er Fremskrittspartiet forundret over at Regjeringen ikke legger fram forslag til utvidelse av unntak for merverdiavgift, særlig med tanke på det som tidligere er sagt fra regjeringspartiene.

Investeringsavgiften er vedtatt opphevet med virkning fra 1. april 2002. Når nå Stoltenberg-regjeringen og Samarbeidsregjeringen foreslår ikke å gjennomføre dette stortingsvedtaket, oppfattes det som et gedigent løftebrudd fra næringslivet som har trodd at et stortingsvedtak var til å stole på og har innrettet seg etter det.

Det snakkes ofte og vakkert fra denne talerstol om viktigheten av forutsigbare rammebetingelser for næringslivet. Dette løftebruddet er et grovt eksempel på det motsatte, og Fremskrittspartiet ønsker ikke å være medskyldig i det.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at medisinske uttrykk som schizofren egner seg dårlig i politiske debatter.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.