Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Anita Apelthun Sæle, som får ordet istedenfor ordfører for saken, som er medlem av Lagtinget.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Ordføraren for denne saka, Ivar Østberg, har ikkje sete i Odelstinget, og eg er derfor hans stand-in.

Som kystkvinne kan eg ikkje la vera å vera oppteken av skipsfartsnæringa, for den har lange og stolte tradisjonar i Noreg. Faktisk er vår identitet som nasjon nært knytt til skipsfarten. «Hvor fartøy flyte kan, der er han første mann.»

Det er viktig å gje denne næringa rammevilkår som gjer det mogleg for Noreg framleis å vera ein leiande sjøfartsnasjon. Det er neppe noka anna næring som er så prisgjeven den verdsvide konkurransen som nettopp sjøfartsnæringa. Derfor må den ha rammevilkår som ikkje svekkjer moglegheitene til å konkurrera i ein internasjonal marknad. Det tek Regjeringa på alvor.

Det er slik at det er eit EU-direktiv og ein ILO-konvensjon som er utgangspunktet for denne saka. Gjennom EØS-avtala vert dette gjeldande for Noreg, og direktivet skal i hovudsak vera implementert i norsk rett innan 30. juni. Det er jo ikkje mange dagane til.

Desse direktiva dreier seg eigentleg om tryggleiken til sjøs og er eit resultat av ei avveging mellom konkurransevilkår, sikkerheitsomsyn og omsynet til arbeidsvilkåra til dei tilsette. Og resultatet er til å leva med, synest eg, på dei områda det gjeld.

Livet om bord på eit skip er annleis enn det er på land. Det er ikkje til å unngå. Derfor er avspasering med fritid på land omfattande. Eg har merka meg at sjømannsorganisasjonane protesterer over at enkelte reglar i arbeidstidslova no er fjerna, og protestane tek vi naturlegvis på alvor. Men partane i norsk skipsfartsnæring er godt organiserte. Det inneber at dei langt fleste både arbeidsgjevarar og arbeidstakarar er omfatta av ein tariffavtale. Dermed har dei fleste vilkår i sine arbeidsforhold som er betre enn dei minstestandardar som tidlegare låg i arbeidstidslova. Det er altså ikkje slik at sjømenn har mista rettar. Ein har berre overlate reguleringa av enkelte forhold, som f.eks. satsen for overtidsbetaling, til partane sjølve.

Kva som skal reknast som vanleg arbeidstid, og kva som skal reknast som overtid, går framleis fram av lova. Det er også klart kor mykje ein sjømann maksimalt kan arbeida. Det siste er viktig av sikkerheitsomsyn.

Eit fleirtal i komiteen vil senda heile saka tilbake til Regjeringa, fordi lova, som det er sagt, ikkje skal vera godt gjennomarbeidd. Eg må innrømma at eg føler diskusjonen som storm i eit vassglas. Det er eitt ord som er endra. «Tariffavtale» er vorte til «avtale» i § 7, dette for å sikra at tilsetjing på NIS-skip skal vera mogleg også utan tariffavtale. Eg vil tru at saka får fleirtal her i Stortinget i kveld.

Fiskarar er i ein annan arbeidssituasjonen enn dei vi kallar sjømenn. Eg er tilfreds med at Regjeringa vil koma tilbake til arbeidstidsbestemmingar mv. for desse i ei eiga sak.

Då er det viktig at fiskarar, som står for ei viktig næringsgrein langs kysten, ikkje vert pålagde arbeidstids- og kviletidsbestemmingar som gjer umogleg det arbeidet som må gjerast på båtar som berre er bemanna med få personar, for vi har mange av dei.

Eg anbefaler forslaget frå mindretalet, og eg anbefaler også å stemma for punkt C når det kjem opp i Stortinget.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Komiteen har i denne saka fått oversendt ein proposisjon som er både uryddig og ikkje minst dårleg førebudd. Det er leitt, synest eg, at Odelstinget no må ta stilling til ei sak der statsråden gjer fleire endringar undervegs, altså etter at saka var oversend til Odelstinget og komitebehandling.

Komiteen registrerer at i førebuinga frå departementet si side har ikkje saka vore ute på høyring. Det har heller ikkje vore kontakt mellom departementet og partane i arbeidslivet i denne saka, så langt eg kjenner til. Dette har kome klart til uttrykk gjennom brev frå sjømannsorganisasjonane i Noreg og Norges Rederiforbund. Etter fleire innspel frå nettopp desse organisasjonane har altså statsråden i brev til komiteen svara at han på fleire punkt ikkje har nokon innvendingar eller merknader til desse endringsforslaga.

Eg kan nemne regelen i § 3, om å ikkje setje forbod mot arbeid utover 8 timar i 24-timarsperioden, og spørsmålet om arbeidstid og kviletid på skip i NIS-loven § 7 første lekk, der statsråden òg har gjort endringar i sjølve lovteksten. Statsråden har òg i brev til komiteen av 15. mai 2002 skrive:

«Jeg har ingen bemerkninger til at foreslåtte lov om norsk internasjonalt skipsregister § 7 tredje ledd første punktum utgår.»

Til slutt har statsråden òg endra teksten i § 7 tredje lekk siste punktum etter framlegg frå Norges Rederiforbund.

Slik kan me ikkje ha det. Det burde avgjort ha vore ein fordel å få ei breiare vurdering av slike ting før Regjeringa la fram dette lovforslaget. Det er på mange måtar litt oppsiktsvekkjande at statsråden vel ei slik arbeidsform i staden for å trekkje saka attende. Eg hadde gjerne sett at synspunkta til sjømannsorganisasjonane hadde fått ei mykje breiare og grundigare vurdering. Det gjeld særleg på område som er knytte til § 3 i lovforslaget.

Fleire innvendingar er altså komne mot forslaget. Eg viser særskilt til det som har i seg element av sosial og økonomisk karakter. Eg forstår at organisasjonane reagerer kraftig når ikkje dette området lenger skal overlatast til tarifforhandlingar. Eg har òg stor forståing for kravet frå desse organisasjonane om at lovforslaget burde ha vore knytt til arbeidstid og ikkje som foreslått, nemleg til kviletid.

Lovforslaget er altså ein konsekvens av eit EØS-direktiv. Fristen for implementeringa er 30. juni 2002 og 1. august 2003. Arbeidarpartiet varslar ikkje motstand mot dette direktivet, men meiner at departementets handtering og skjønsvurdering i denne saka er under all kritikk. Derfor ønskjer Arbeidarpartiet å sende saka tilbake til Regjeringa, med unntak av departementets framlegg til vedtak under romartal II. Slik vil òg Arbeidarpartiet stille seg under avrøystinga.

Kari Lise Holmberg (H): Innledningsvis vil jeg slutte meg til de betraktninger som Anita Apelthun Sæle fremførte i sitt innlegg. Også vi fra Høyres side vil støtte det forslaget fra et mindretall i salen som i dag oversendes Stortinget. Kritikken fra Arbeiderpartiets Sigvald Oppebøen Hansen skal jeg avholde meg fra å kommentere. Jeg tror sikkert at statsråden selv finner grunn til å trekke fram noen momenter.

Jeg vil i dette innlegget konsentrere meg om hviletid for sjøfolk. Forslaget legger opp til at hviletiden for sjømenn reguleres istedenfor arbeidstiden. Begrunnelsen for at hviletiden lovreguleres, er for det første ønsket om at det norske lovverket på dette punkt er i overensstemmelse med lovverket i land det er naturlig å sammenligne seg med.

Rederinæringen er en internasjonal og sterkt konkurranseutsatt næring, og vi ser det som viktig at det lovverket som regulerer arbeidsforholdene, er i overensstemmelse med andre lands. Særlig gjelder dette når det valg som er tatt for lovverket, samsvarer med retningslinjer i EF-retten.

Vi har også lagt vekt på at man gjennom regulering av hviletiden på en indirekte måte setter rammer for tillatt arbeidstid. Vi vil imidlertid presisere at det er fordelaktig om partene gjennom avtaler direkte regulerer arbeidstid og avlønning.

Videre har vi også lagt vekt på at behovet for unntak fra arbeidstidsbestemmelsene som i dag er lovfestet, vil bli redusert ved gjennomføring av de foreslåtte endringer. Videre har vi vektlagt at alle ansatte om bord på norske skip nå får lovfestet hviletid.

Vi er kjent med at arbeids- og hviletid til sjøs er noe helt annet enn på land, fordi arbeidstakere naturlig nok er på båten så å si hele tiden. En sjømann kan ikke benytte fritiden i samme grad som en som arbeider på land. Dette kompenseres det imidlertid for ved at sjømenn får lengre perioder med fri. Til gjengjeld arbeides det relativt mer i perioden man er om bord. Vi har merket oss at lovendringene som foreslås, medfører at det settes krav om minimum hviletid ut fra hva som er forsvarlig ved drift av skip, mens arbeidstiden og lønnsvilkårene for arbeidet blir å avtale mellom partene.

Per Sandberg (FrP): Det blir ikke så mye å tilføye i debatten, for Fremskrittspartiet slutter seg til det som saksordfører framla, og i den sammenheng blir det på en måte litt gjentakelse. Men Fremskrittspartiet støtter forslaget som legger opp til at hviletiden for sjømenn reguleres istedenfor arbeidstiden. Vi mener at dette vil sørge for at lovverket i større grad blir i overensstemmelse med lovverket i land det er naturlig å sammenligne seg med. Vi vet at næringen, som det er sagt av tidligere talere, er en internasjonal og sterkt konkurranseutsatt næring. Derfor er det viktig at lovverket som regulerer arbeidsforholdene, er i overensstemmelse med lovverket i andre land.

Det er også sagt tidligere at det legges vekt på at en gjennom regulering av hviletiden på en indirekte måte setter rammer for tillatt arbeidstid. Sånn sett kan en jo si at de reaksjonene som er kommet, kanskje særlig fra Arbeiderpartiet, kan være litt som storm i et vannglass. Men det er klart at Fremskrittspartiet også reagerte litt på de endringene som kom underveis her. Derfor ble også fremdriften av behandlingen av dette forslaget forskjøvet vesentlig i komiteen, slik at sjømannsorganisasjonene da i hvert fall fikk anledning til å vurdere de endringene som kom, og fikk gitt innspill til komiteen på det. Så sånn sett skal ikke jeg bruke mye tid på å kritisere det framlegget. Det som var viktig for oss, var at partene i hvert fall her ble hørt.

Man kan jo spørre seg hvis Stortinget nå skulle ha sendt denne saken tilbake, hvorvidt det hadde blitt noen endring når den hadde kommet tilbake igjen. Da ble det på en måte stående i lys av at vi bare hadde brukt veldig mye tid uten å ha fått noen endring på det. Jeg ville selvfølgelig gjerne ha stilt Arbeiderpartiet det spørsmålet hvorvidt de hadde endret holdning hvis de bare hadde fått sendt saken tilbake til Regjeringen for å få den tilbake på et senere tidspunkt – i hvert fall da jeg hørte at Oppebøen Hansen sa at de støttet direktivet fullt ut slik det forelå.

Det som var viktig for Fremskrittspartiet, var forholdet til fiskerne. Vi er derfor glad for at Stortinget får en egen sak om det nå, slik at vi får vurdert det. For det er viktig for Fremskrittspartiet å se på forholdene for sjømenn, som representerer en veldig viktig næring. Derfor har også Fremskrittspartiet tidligere lagt veldig stor vekt på at rammevilkårene for denne næringen skal være spesielt bra.

Jeg vil i likhet med saksordfører signalisere at Fremskrittspartiet vil støtte innstillingens C.

Heikki Holmås (SV): Om denne saken er det bare to ting å si. Det ene er at saken handler om det grunnleggende i at forslagene som kommer i tilknytning til arbeidstid på skip, er høyresidens gjennomgripende kamp mot faglige rettigheter for vanlige arbeidstakere. Det andre det er å si om denne saken, er at den ikke er gjennomført i tråd med det andre regjeringsmedlemmer har sagt har vært en målsetting, nemlig å sørge for god dialog med arbeidstakerorganisasjonene når man endrer på vesentlige forhold som angår deres arbeidssituasjon. Det har vært uttrykt helt klart fra sjømannsorganisasjonene at i denne saken har det vært lite eller ingen kontakt mellom departementet og organisasjonene under forberedelsen av en sak som de oppfatter som en helt klar svekkelse av de faglige rettighetene.

Dette er årsaken til at vi har villet sende denne saken tilbake. I tillegg har det vært en dårlig saksforberedelse, som bl.a. Oppebøen Hansen var inne på i sitt innlegg. Kjernen i saken er altså det Anita Apelthun Sæle var inne på i sitt innlegg. Hun sa følgende: Det er viktig ikke å svekke mulighetene til å konkurrere på et internasjonalt marked. Dette betyr at for hver eneste faglige rettighet vi har i Norge som de ikke har andre steder i verden, mener Anita Apelthun Sæle at man burde fjerne den rettigheten hvis det kunne føre til at dette kunne være konkurransevridende. Og jeg mener, alvorlig talt, at her i landet kan vi premiere oss selv med at vi er kommet langt i å utvikle gode, faglige rettigheter. Vi har utviklet gode demokratiske muligheter for arbeidstakere til å delta i organisasjonene og til å delta i sine bedrifter. Hvis det skal være sånn at opparbeidede faglige rettigheter skal kastes på båten – bokstavelig talt i dette tilfellet – bare fordi man i andre land har dårligere arbeidsvilkår enn det vi har i Norge, synes vi at vi er langt på tur.

La oss ta to eksempler: Jeg vet at Apelthun Sæle har barn. Vi kan ta for oss hviletiden. Hvis Anita Apelthun Sæles barn kom hjem og sa: Jeg har fått to kontrakter av min arbeidsgiver. Den ene sier at jeg skal ha en normal arbeidsdag på 8 timer, og den andre sier at jeg maksimum kan jobbe 14 timer hver dag. Hva slags arbeidsavtale ville Anita Apelthun Sæle anbefalt sine barn å skrive under på?

La oss ta et annet eksempel – en lastebilsjåfører. Gitt at russiske lastebilsjåfører ikke følger de samme kjøre- og hviletidsbestemmelser som i Norge, skal vi da svekke våre faglige rettigheter? Skal vi si at jammen dette er jo en konkurransevridning, for de russiske sjåførene har dårligere bestemmelser enn det vi har, så da må vi fjerne våre kjøre- og hviletidsbestemmelser for å komme ned på det nivået som vi på en måte konkurrerer med? Selvfølgelig kan det ikke være sånn.

Men dette viser den logikken som høyresiden bruker for å svekke faglige rettigheter, og jeg synes det er greit at Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet viser sitt sanne ansikt i en sånn sak som dette.

Jeg synes også det er viktig å si at det ikke ett eneste sted er ført argumenter for at det faktisk er slik at norske skip og norske rederier taper kontrakter fordi arbeidstakere i Norge har bedre hviletids- og arbeidstidsbestemmelser enn det de har andre steder. Det har ikke vært ført noen egne argumenter for at dette er det viktig å gjøre noe med. Det er bare sagt at siden det er dårligere vilkår andre steder, bør vi ha det også i Norge – og sånn er det!

Jeg tilhører flertallet i komiteen som mener at denne loven burde sendes tilbake, forberedes på ny og sendes Stortinget på ny. Derfor vil jeg, sammen med de andre, gå inn for å avvise hele loven.

Jeg vil samtidig si at det er ganske spesielt i en EØS-sak, som dette på mange måter er, at når man foreslår å innføre minstestandarder, sier vi ikke at i Norge har vi mer enn minstestandard og det er vi stolte av, men man prøver altså å regulere ned til minstestandarder. Det er ikke nødvendig.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar for komiteen):Ot.prp. nr. 51 handlar om innføring av eit EU-direktiv som gir minimumsstandardar i høve til arbeidstida på skip. Denne saka er eit eksempel på ei sak der Regjeringa synest å sjå seg blind på at når EU krev eit direktiv, og i dette tilfellet direktiv 1999/63EF, innført innan 30. juni, synest det å vera overordna framfor å leggja fram ei sak for Stortinget der ein ser kva følgjene er.

Direktivet regulerer altså arbeidstida for sjøfolk. Denne arbeidsgruppa representerer ei næring med rike tradisjonar, med ei unik historie, og med ringverknader både når det gjeld næringsliv og busetjing. Dette er ei arbeidsgruppe som på ein spesiell måte over lengre tid har møtt internasjonal konkurranse, og derfor har òg talet i dei seinaste åra blitt betydeleg redusert både når det gjeld rekruttering, og når det gjeld hyre.

Senterpartiet meiner at styresmaktene må ha eit sterkt engasjement for å sikra sjøfartsnasjonen Noreg ei viktig rolle òg framover. Vi bidrog til ei god refusjonsordning i høve til lønsforholda i 1994, vi tok initiativ i Stortinget til eit utval for å sikra ei betre pensjonsordning, og følgde det opp då vi sat i regjering. Vi har òg nyleg teke opp moglegheita for praksis for maskinpersonell og styrmenn, slik at dei kan få sine sertifikat. Vi stør òg eit framlegg i revidert nasjonalbudsjett om å få ei utgreiing i høve til nettoløn.

Når det gjeld den saka som ligg her i dag, er det slik at vi er på vakt når det her kjem reaksjonar frå arbeidstakarorganisasjonane i høve til svekking av faglege rettar. Vi var overraska før saka kom så langt, for det kom påpeikingar til komiteen frå Rederiforbundet i høve til det som låg i forslaget frå Regjeringa. Då det blei sendt til statsråden for ei utsegn, viste det seg at statsråden var einig i at her trong ein forbetringar. Då sjømannsorganisasjonane òg bad om forbetringar i lovverket, var ikkje den same velviljen til stades. Vi synest at den korrespondansen som her har vore, og òg det svaret som sjømannsorganisasjonane gav på eit direkte spørsmål i høve til om det hadde vore kontakt mellom departementet og organisasjonane ved utarbeiding av denne saka for Stortinget, då sjømannsorganisasjonane måtte seia at det ikkje hadde vore kontakt, fortel at Stortinget faktisk må ha eit betre grunnlag enn som så for å gjera sine avgjerder. Det er det som gjer at vi meiner denne saka er ein kandidat for tilbakesending. Vi vil veta meir om kva vi gjer og om reaksjonar som er, før saka blir lagd fram for Stortinget.

Eg er overraska over at Framstegspartiet no så kategorisk avviser denne problematikken. For to dagar sidan var det ein stor demonstrasjon her på Eidsvolls plass. Då var det ein representant frå Framstegspartiet som framstilte partiet som norske sjøfolks fremste forsvarar. Ein skulle tru at ein då i ei sak som denne lytta til dei tunge innvendingane som sjømannsorganisasjonane har kome med i denne saka. Dei uttrykkjer ei uro. Og trass i at det her har vore diverse brev som har gått fram og tilbake, får vi eit brev til komiteen, så seint som den 10. juni, der det står:

«Vi noterer oss Statsråd Gabrielsen sitt sterke engasjement i saken, dog ikke til sjøfolks beste.»

Det indikerer for vår del at vi ikkje kan vera med på å innføra dette direktivet no. Det skulle vore betre grunngitt.

Så vil eg seia at Maskinistforbundet har kome til Stortinget med ein problematikk i høve til sjøfolk innanriks og utanriks og bede om å få utgreidd om ikkje dei sjøfolka som ikkje har sjømannsfrådrag, heller skal inn under arbeidsmiljølovgjevinga. Vi er glade for at ei slik utgreiing får fleirtal i dag.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Regjeringen fremmer forslag om endringer i lov 3. juni 1977 nr. 50 om arbeidstiden på skip, arbeidstidsloven, og lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister.

Proposisjonens utgangspunkt er en gjennomføring av konvensjon nr. 180 om sjøfolks arbeidstid og bemanning av skip. Konvensjonen ble vedtatt under ILOs 84. internasjonale arbeidskonferanse for sjøfartsspørsmål.

ILO-konvensjon nr. 180 ble fremlagt for Stortinget som 13. november 1998 gav sitt samtykke til ratifikasjon. Ratifikasjon og tiltredelse vil skje etter at de nødvendige lovendringer er gjennomført, slik de er foreslått i Ot.prp. nr. 51.

Forslag til lovendring i arbeidstidsloven er harmonisert med den tiltredelsen EU-landene gjør gjennom direktiv 1999/63/EF. Dette direktivet bygger på at konvensjon nr. 180 blir gjennomført.

Regjeringen foreslår også at det blir gjort en mindre endring i lov 9. juni 1903 nr. 7 om lov om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed.

Arbeidstidsloven gjelder i dag for ansatte om bord på norske skip med en rekke unntak som nevnes i lovens § 1 nr. 2. ILO-konvensjon nr. 180 åpner for å regulere arbeids- eller hviletid for alle sjøfolk på havgående skip. Behovet for unntak fra arbeidstidsbestemmelsene som i dag er lovfestet, vil bli redusert gjennom en gjennomføring av de foreslåtte endringer. Alle ansatte om bord på norske skip vil nå få lovfestet hviletid.

Regjeringen har lagt opp til at hviletid for sjøfolk blir regulert istedenfor arbeidstid. Lovendringen vil gi skipsfarten like rammebetingelser med andre europeiske land. Det er ønskelig at det norske regelverket er i overensstemmelse med land det er naturlig å sammenligne seg med. Skipsfartsnæringen er en internasjonal og sterkt konkurranseutsatt næring, og Regjeringen ser det som viktig at det lovverket som regulerer arbeidsforholdene, er i overensstemmelse med andre land. Særlig gjelder dette når det valg som er tatt for lovverket, samsvarer med retningslinjer i EF-retten.

Arbeids- og hviletid er noe helt annet til sjøs enn på land, fordi arbeidstaker er på båten så å si hele tiden. En sjømann kan ikke benytte fritiden i samme grad som en som arbeider på land. Dette kompenseres det imidlertid for ved at sjømenn får lengre perioder med fri. Til gjengjeld arbeides det relativt mer i perioden man er om bord. Det settes derfor krav om minimum hviletid ut fra hva som er forsvarlig ved drift av skip, mens arbeidstiden og lønnsvilkårene avtales mellom partene.

Etter at proposisjonen ble fremlagt, er det blitt klarlagt at lov om arbeidstiden og hviletiden på skip kan gjelde uten de unntak som var foreslått i lov om internasjonalt skipsregister § 7 første ledd.

Dette innebærer at den foreslåtte NIS-loven § 7 tredje ledd første punktum utgår. § 7 tredje ledd første punktum regulerer den gjennomsnittlige totale arbeidstid i løpet av en periode på ett år. Denne bestemmelsen kan oppheves som en naturlig konsekvens av at de tilsvarende bestemmelser i lov om arbeidstid og hviletid på skip fjernes.

Jeg er enig i at NIS-loven § 7 tredje ledd siste punktum skal stå i sin nåværende form, slik at henvisningen til «avtale» blir stående. Det ville være uheldig å innføre en bestemmelse som kan medføre at ingen i praksis kan arbeide om bord uten å være dekket av tariffavtale. Men jeg vil samtidig understreke at tariffavtale mellom organisasjonene fortsatt bør være den normale ordning for fastsetting av lønns- og arbeidsvilkår.

Jeg tar til etterretning at komiteen ønsker å behandle arbeids- og hviletid for fiskere som egen sak, og Regjeringen vil selvfølgelig komme tilbake til dette på en egnet måte.

Sjødyktighetsloven § 3 andre ledd siste setning foreslås gjeninnført etter at den utilsiktet ble opphevet i forbindelse med forrige lovendring 20. desember 1999. Endringen gjennomførte direktiv 98/25/EF om havnestatskontroll. Regjeringens forslag går ut på at setningen, som er en hjemmel for å gi forskrifter om kontroll med bl.a. innretninger i petroleumsvirksomheten, på ny blir innført i loven.

Så har det i debatten vært brukt en del karakteristikker av det som har foregått, og som foregår. Det er brukt begrep som «storm i eit vassglas». Jeg skal ikke gå inn og karakterisere behandlingen. Men jeg har ingen problemer med å si at dette ikke er et glansnummer, og at det åpenbart er ting som kunne ha vært gjort annerledes. På den annen side er det helt definitivt etter mitt skjønn at komiteens flertall som velger å ville behandle den i kveld, er på rimelig sikker grunn. Og når Oppebøen Hansen sier at han har ingen problemer egentlig med å slutte seg til det som er selve direktivet, så skulle det jo, etter den korrespondanse som komiteen også har hatt, være et tilstrekkelig grunnlag for å gjøre dette, og at en tilbakesending burde være aldeles overflødig, også hensett til de tidsfrister som gjelder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Etter den sterke kritikken som har kome frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og SV i denne saka omkring departementet sine prosedyrar i forarbeida til ei lovsak, forundrar det meg at statsråden ikkje valde å kommentere meir enn det han gjorde i sitt innlegg. Men han skal få ein sjanse til no.

Når det gjeld departementet sine prosedyrar, har eg eit spørsmål til statsråden: Er det slik at departementet vel ikkje å ha samtalar med partane i arbeidslivet i lovsaker som gjeld arbeidsforhold?

Som statsråden sjølv sa, er ikkje denne saka eit «glansnummer». Men meiner likevel statsråden at lovforslaget er grundig nok behandla i departementet på bakgrunn av dei innvendingane som har kome frå organisasjonane?

Og det siste spørsmålet: Eg vil spørje om statsråden i denne perioden, altså mellom Regjeringa si oversending til Odelstinget og til den vart avgitt av komiteen nokon gong har vurdert å fremje ein tilleggsproposisjon.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Oppebøen Hansen har helt rett i at jeg ikke greide å bruke mye av tiden til innlegg til å kommentere den kritikken som mindretallet i Stortinget her fremfører. Når man har fem minutter, er det begrenset hva man kan få tid til. Så får jeg jo høve til det nå.

Når det gjelder den generelle prosedyren for lovsaker, er det standardprosedyrer her. Så også for denne saken, ved at den har vært sendt ut til 25–30 høringsinstanser, som er bedt om å komme med merknader til de endringene som er foreslått i arbeidstidsloven og i NIS-loven. Sjøfartsdirektoratet sendte ut dette i brev av 7. juni 2001. Det har vært en del forslag til endringer som man kan vurdere vesentlighetsgraden i, og om hvorvidt en burde hatt ny runde eller ikke. Som jeg sa, er det åpenbart at i den totale saksbehandlingen i denne saken erkjenner jeg at det er ikke et av glansnumrene. Jeg mener at det er forsvarlig saksbehandling, som gir grunnlag for Stortingets behandling i dag. Tilleggsopplysningene og de brevene som er kommet, og som er blitt besvart av departementet etter at man har vært i kontakt med relevante instanser, gir etter mitt skjønn et godt grunnlag for at Stortinget skal kunne fatte en beslutning i dag.

Så til spørsmålet om jeg i denne sammenheng har vurdert å fremme en tilleggsproposisjon til Ot.prp. nr. 51. Det jeg kan si, er at jeg har vurdert Ot. prp. nr. 51, de innspill som er kommet underveis, de spørsmål som er stilt, de svar som er gitt, og mottakelsen av de svarene, som tilstrekkelig grunnlag for at Stortinget skal kunne fatte beslutning om dette.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Lat meg seia om punkt C, som får fleirtal no i kveld: Når det gjeld det utgreiingsarbeidet som statsråden vert pålagd, er det kjent at det er usemje mellom sjømannsorganisasjonane om tilhøyrsle – òg blant dei sjøfolka som er i innanriksfart. Eg vil be statsråden stadfesta at han i dette arbeidet kjem til å ha god kontakt med organisasjonane det gjeld.

Så vil eg seia at det er bra at statsråden erkjenner at førebuinga hans av denne saka overfor Stortinget ikkje er eit glansnummer. Eg er overraska over dei som står på denne talarstolen i dag og seier at det å skapa uro i høve til svekte faglege rettar er storm i eit vassglas. Eg tek avstand frå bruken av eit slikt uttrykk i denne samanhengen. Eg tek òg avstand frå at det vert peikt på – i alle fall frå Framstegspartiet – at fleirtalet har lagt opp til ein for tidkrevjande prosess. Eg vil påstå at hadde vi hatt eit grundigare saksframlegg, hadde det òg vore mykje enklare for komiteen å handsama dette fort.

Eg registrerte det statsråden no sa om det som vil verta vedteke her i dag, at dei som står bak innstillinga, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet, kan rekna seg å vera på rimeleg sikker grunn. Eg synest ikkje det er godt nok. Eg vil be statsråden stadfesta at han skal leggja ein grundigare prosess til grunn neste gong han legg fram eit lovforslag for Stortinget.

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Som jeg sa i svaret på en tidligere replikk, skal jeg ikke gå inn på å karakterisere denne stormen eller andre stormer. Men det er et alminnelig kjent prinsipp i dette hus at problemer gjøres minst så store som de er. Og jeg – med erfaring fra dette hus – har vel vært med på et par tilfeller der de har vært gjort større enn de reelt sett er. Jeg ser ikke bort fra at overdrivelser muligens er til stede her. Her skal jeg ikke konkludere, men jeg ser ikke bort fra at man tar godt i når man skal karakterisere kompleksiteten i å ta standpunkt til dette, basert på det grunnlaget som er gitt. Jeg registrerer at Stortingets flertall mener at det er et tilstrekkelig grunnlag. Jeg har svært vanskelig for å se at så ikke er tilfellet.

Så til et spørsmål knyttet til komiteens tilråding under C, der Regjeringen blir bedt om å vurdere arbeidstiden på skip i forhold til arbeidsmiljølov og sjømannsfradrag. Jeg kan i alle fall si at den kontakt det er mulig å oppnå med alle relevante, skal bli gjort på en slik måte at når vi skal ha nye runder på dette, vil fru Meltveit Kleppa kunne si at her har statsråden gjort et glansnummer hva gjelder forarbeid.

Heikki Holmås (SV): Jeg gav en del begrunnelser for hvorfor jeg var en smule uenig med statsråden i denne saken. Derfor tenkte jeg at jeg skulle begrense meg til å stille noen helt konkrete spørsmål.

Det første er: Er statsråden enig med representanten for regjeringspartiene, Apelthun Sæle, i at dagens lovverk kan fungere konkurransevridende i forhold til dem vi konkurrer mot? Det er jo det som er å være konkurransevridende.

Det andre er: Opplever statsråden at arbeidstakerorganisasjonene har rett eller at de har feil, når de mener at lovendringene innebærer en svekkelse av faglige rettigheter?

Det tredje spørsmålet er: Jeg registrerte at det ble sagt av statsråden at han syntes det hadde vært bra om tariffavtale egentlig var en hovedregel overalt. Føler statsråden seg sikker på at rettighetene til dem som ikke er organisert i tariffavtale, kommer til å være like sterke eller bedre med den nye lovteksten i forhold til den gamle?

Det nest siste spørsmålet er: Opplever statsråden at han har klart å holde god kontakt med arbeidstakerorganisasjonene i denne saken?

Det siste spørsmålet er: EØS-direktivet inneholdt en del minimumskrav i forlengelsen av ILO-konvensjonen. Mener statsråden at det i saker der det kommer minimumskrav gjennom EØS-regelverket, er nødvendig å bevege seg vekk fra norsk lovverk og ned mot minimumskrav?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: På bakgrunn av alle spørsmålene slo det meg at jeg skulle ha hatt utdannelsen til de to som sitter foran presidenten, nemlig stenografene, for å greie å få med meg alt. Men jeg skal nå prøve.

Først vil jeg si at når det gjelder SVs tilnærming til skipsfartspolitikk i sin alminnelighet, er det vel ikke noen grunn til å legge skjul på at skulle man ha fulgt SVs anbefalinger hva gjelder skipsfartspolitikk i sin alminnelighet på 1990-tallet, hadde antakeligvis ikke dette vært en relevant problemstilling i det hele tatt, for vi hadde ikke hatt noen sjøfolk å snakke om. Det er nemlig helt relevant hvilke konkurransevilkår norske bedrifter har i forhold til utenlandsk konkurranse. Det er definitivt slik at vilkårene totalt sett for norske sjøfolk er med på å avgjøre konkurransekraften for norske sjøfolk, om det er de som skal være på norske skip, eller om det skal være utenlandske sjøfolk som i større grad overtar. Det vil særlig dreie seg om lønnsvilkår i større grad enn det vi snakker om her. Det har betydning for den totale konkurransesituasjonen. Det kan man jo synes er bra eller ikke, det er for så vidt uinteressant, men objektivt sett er det bare slik.

Så til spørsmålet om jeg kan tro på arbeidstakerorganisasjonene når de argumenterer for at dette er en svekkelse av faglige rettigheter. Jeg leser det de har skrevet i sine brev, og har ingen grunn til å betvile deres synspunkter og deres særinteresser knyttet til dette, på samme måte som det er andre som har sine interesser i en slik sak.

Så til spørsmålet om statsråden synes at det er fornuftig at man har tariffavtaler og rettigheter. Definitivt! All erfaring fra næringslivet selv tilsier at det er en fordel at det er tariffavtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og at man har åpne forhold med hensyn til disse tingene. Men spørsmålet er: Hva skal vi gjøre i de tilfellene hvor man velger bort dette? Skal vi gå inn og regulere det på en slik måte at vi nærmest skal sette forbud mot dem som ikke måtte ha det?

Hva gjelder god kontakt med organisasjonene, kan jeg bare gjenta det jeg sa i forhold til replikken fra Meltveit Kleppa. Det vil bli en kontakt som vil bli aldeles strålende, slik at det som sagt skal være et glansnummer hva gjelder saksforberedelser. Men jeg kommer tilbake med saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Representanten Heikki Holmås påstod i sedvanleg offensiv stil at underteikna, og også Kristeleg Folkeparti, går eg ut frå, kastar på båten – eller over bord – alle faglege rettar dersom dei kan svekkja moglegheita for å konkurrera på ein internasjonal marknad. Det er naturlegvis det reinaste sprøyt. Lat meg gjenta, sidan representanten Holmås ikkje høyrde – tydelegvis – at desse direktiva er eit resultat av ei avveging mellom konkurransevilkår og sikkerheitsomsyn, som er det viktigaste, og omsynet til arbeidsvilkåra for dei tilsette. Og resultatet er til å leva med på alle dei områda det gjeld.

Eg veit ikkje om Holmås har vore mykje om bord på skip, men livet om bord på eit skip er annleis enn det er i land. Det er ikkje til å unngå, for skipet søkjer ikkje hamn kl. 17 kvar ettermiddag. Derfor er avspasering og fritid i land også omfattande, som eg sa i mitt innlegg.

Dersom mine barn – sidan dei vart brakte på banen her i stortingssalen – hadde valt å gå i fedrane sine fotspor og vorte sjømenn, ville eg anbefalt at dei tok i eit tak når dei var om bord, og så fekk dei fri i lengre periodar. Sjøfolk har faktisk avtalar. Og norske sjøfolk har faktisk avtalar med gode arbeidsvilkår, og dei vert ikkje fråtekne nokon av desse rettane i og med denne saka.

Så registrerer eg at Arbeidarpartiet, som røystar mot EØS-direktivet, ikkje har nokon innvendingar mot det faktiske materielle innhaldet. Det skulle jo tilseia at innhaldet faktisk er akseptabelt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2