Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eirin Faldet (A) (ordfører for saken): Barneloven skal ha ett overordnet prinsipp – hensynet til barnets beste. De endringer i loven som Odelstinget i dag skal vedta, må også ha dette som utgangspunkt.

For de aller fleste barn er familien, mor og far, de beste og aller viktigste personene å vokse opp sammen med. Det er i familien barn burde ha støtte og trygghet. Det er i familien barn burde ha sine gode nettverk. Problemene oppstår imidlertid når disse nettverkene svikter. Da er det ikke støtte og trygghet barna opplever. Da er det utrygghet og usikkerhet. Da er det at noen må være der for ungene. Vi må passe oss slik at vi ikke tar så mye hensyn til foreldrene, til familien og til det biologiske prinsippet at det overskygger det som er hensikten med barnevernet – nemlig barnets beste. Det er viktig å understreke at vi må snakke om barnets rett og ikke om retten til barnet.

Etter at staten har overtatt ansvaret for spesialisthelsetjenesten, er det en naturlig følge at man nå foreslår at det fylkeskommunale barne- og familievernet også overføres til statlig nivå. Hensikten med hele omorganiseringen er utelukkende å gi barn og unge et likeverdig tilbud, uavhengig av hvor i landet man kommer fra. I Arbeiderpartiet ønsker vi ikke å angripe eller kritisere fylkeskommunene, som fram til i dag har hatt ansvar for viktige deler av barnevernet. Det er viktig å sikre at barnevernet på alle nivåer har tilgang til både kompetanse og personell som kan iverksette de riktige tiltakene overfor det enkelte barn.

For Arbeiderpartiet er det viktig at den nye organiseringen ivaretar et tett og godt samarbeid mellom forvaltningsnivåene – mellom første- og annenlinjetjenesten. Arbeiderpartiet er opptatt av at regioninndelingen ikke kan være lik de fem helseregionene slik de i dag er organisert. Det er nødvendig med en viss grad av fleksibilitet både når det gjelder selve regioninndelingen og muligheten for å etablere kontaktpunkter lokalt i regionene. Eksempelvis vil en region for hele Nord-Norge bli for stor til å ivareta og imøtekomme barnets beste. Vi mener derfor Regjeringen må vurdere dette på nytt. Det er fint at en samlet komite uttaler dette.

Proposisjonen og stortingsmeldingen tar begge i altfor liten grad opp hvordan organiseringen er tenkt fra Regjeringens side, hvordan man skal unngå sentralisering som går ut over tilbudet til barna, og sammenhengen mellom administrative og faglige enheter. Det er beklagelig at komiteen først etter å ha jobbet med stortingsmeldingen og proposisjonen i lang tid, får en forklaring fra statsråden om hvordan statsråden egentlig har tenkt seg den nye organiseringen.

Fra Arbeiderpartiets side vil vi imidlertid si at dersom det Regjeringen og statsråden egentlig mener, verken står i proposisjonen eller i stortingsmeldingen, men er det som er framkommet som en tilleggsforklaring for komiteen, er vi slett ikke misfornøyd. Det er ikke så verst.

Arbeiderpartiet mener det er viktig at det innen de enkelte administrative regioner er en rekke institusjoner og faglige enheter som utgjør et bredt tiltaksapparat, og som sikrer et godt og nært samarbeid mellom de tiltak som iverksettes av kommunene, og de tiltak staten har ansvaret for.

De faglige kompetansemiljøene som i dag ligger i fylkeskommunene, må fortsatt ligge der og ytterligere desentraliseres, selv om disse nå skal administreres av de statlige regionkontorene.

Arbeiderpartiet er i likhet med statsråden opptatt av at barnevernet skal sikres politisk forankring, for at omsorg for barn skal få like stor oppmerksomhet fra politikerne som andre saker. Disse sakene burde få enda større oppmerksomhet! Vi snakker tross alt om noen av de svakeste og noen av dem som trenger mest hjelp i vårt samfunn, og de er faktisk morgendagens voksne.

Derfor ønsker Arbeiderpartiet at de regionale kontorene skal sikres politisk forankring og bestå av et råd av representanter oppnevnt fra hvert fylke samt tverrfaglige representanter – dette for at de regionale kontorene skal få en sterkere politisk forankring.

Barns oppvekstvilkår angår oss alle. Jeg vil derfor påpeke behovet for et tettere samarbeid mellom politiet, barnevernet og andre offentlige etater. Det er gledelig å registrere at en samlet komite er enig om dette. Taushetsplikten må ikke være til hinder for et åpent samarbeid når dette er til barnets beste. Derfor er det så viktig at Regjeringen anmoder kommunene om å opprette samarbeidsorgan mellom ulike offentlige etater, der det er barnets beste som skal stå i høysetet. Taushetsplikten kan ikke være til hinder for nettopp dette. Det kan ikke være slik at ulike offentlige etater som alle hver for seg skal være til barnets hjelp, sitter på hver sin tue uten å ha tilstrekkelig godt og nært samarbeid, og uten å kjenne hverandres arbeidsområder. Altfor ofte ser vi at taushetsplikt fører til nettopp dette. Sånn skal det ikke være. Det er ikke til beste for barna.

Det viktigste for barnevernet må være barnets rettigheter, ikke foreldrenes når disse ikke samsvarer med hverandre. Barn bør ikke oppleve å bli værende i hjem hvor de åpenbart ikke burde være. Med den begrunnelse ber Arbeiderpartiet Regjeringen om å forelegge Stortinget en gjennomgang av bruken av tvang i barnevernet. De lovendringer som er nødvendige for å forhindre at barn blir værende i hjem hvor de lider overlast, må legges fram for Stortinget. Jeg er glad for at alle er enige om det.

Barns rettssikkerhet er avgjørende. Denne må sikres på en best mulig måte. Derfor er vi opptatt av å styrke tilsynsfunksjonen for barnevernet. Etter Arbeiderpartiets mening er det mest naturlig at det er fylkesmannen som har denne oppgaven, og Arbeiderpartiet mener det er viktig at fylkesmannen får instruksjonsmyndighet. Det er da også et forslag som er oversendt Regjeringen til nærmere vurdering, og det håper jeg vi får et godt svar på, for det er ofte sånn at når kommunenes økonomi hindrer at barn får det tilbudet de burde ha, er dette heller ikke til barnets beste.

Arbeiderpartiet mener også at man bør innføre en statlig godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner, både offentlige og private. Denne godkjenningen må organiseres sammen med fylkesmannens tilsynsfunksjon på en slik måte at habiliteten blir ivaretatt.

For Arbeiderpartiet er det viktig at budsjetter og lokale prioriteringer ikke skal ha avgjørende betydning for vurderingen av og eventuelt hvilke tiltak som barnevernet iverksetter. Det er derfor nødvendig at staten betaler kommunenes utgifter til sakkyndige og advokater i de sakene som reises for fylkesnemndene.

Den statlige overtakelsen av det fylkeskommunale barnevernet skal være med og sikre alle et likeverdig tilbud om barnevernstjenester til beste for barna. Det har vært det aller viktigste for Arbeiderpartiet i arbeidet med denne saken. Vi mener at de forslag vi her går inn for, vil føre til det. Det er imidlertid ikke nok med omorganiseringer alene. Det er staten som har det overordnede ansvaret for barnevernet, mens det er kommunene som er den aller viktigste aktøren. Hvorvidt vi lykkes innen barnevernet, er først og fremst et ressursspørsmål – et spørsmål om vår vilje og evne til å prioritere både personell og økonomi innen dette viktige feltet. Det er til sjuende og sist et spørsmål om vi vil sette kommunene i økonomisk stand til å utføre den jobben vi faktisk ber dem om å utføre.

Jeg tar opp de forslag som Arbeiderpartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller til.

Så vil jeg trekke forslag nr. 3, da dette forslaget ble grundig debattert i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 40 og oversendt Regjeringen.

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Eirin Faldet har teke opp dei forslaga ho sjølv refererte til.

Presidenten har merka seg det trekte forslaget.

Sonja Irene Sjøli (H) (komiteens leder): Det er en viktig reform vi skal vedta i dag. Det er et nytt barnevern som nå er i støpeskjeen. Jeg er svært tilfreds med den brede enigheten og tilslutningen til Regjeringens forslag om at staten skal overta ansvaret for de fylkeskommunale oppgavene innen barnevernet og familievernet fra neste år.

En slik organisering vil bidra til å bedre forholdene på flere områder:

• Det vil bli en langt bedre faglig bistand til kommunene slik at ingen barn blir sviktet av det offentlige, og færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass.

• Det vil bli en bedre koordinering av tjenestene og en bedre kvalitetssikring av tiltakene.

• Det vil bli et bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialisttjenester til de barna som trenger det.

• Det vil gjøre det lettere å sikre et helhetlig og kvalitativt godt tilbud til alle som trenger en slik hjelp, uansett hvor de bor i landet.

• Det vil bli en bedre økonomisk kontroll.

På veien mot et bedre barnevern er det viktig å ta vare på det som er bra, og det som fungerer godt i dag, og samtidig ta i bruk nye metoder for å utvikle barnevernet til å bli enda bedre. For til tross for dyktige fagfolk og en positiv utvikling i barnevernet de siste årene har en helhetlig gjennomgang dessverre vist at barnevernet ikke er den sentrale støttespilleren for utsatte barn og unge og deres familier som det skal være. Det kan ha sammenheng bl.a. med at utfordringene i barnevernet er større enn noen gang, og at problemene er mer sammensatte. I tillegg er det uhensiktsmessige strukturer som hindrer gode løsninger og et godt tverrfaglig samarbeid med andre hjelpetjenester.

Høyres og Regjeringens mål for barnevernet i årene framover er for det første å øke innsatsen og bedre kvaliteten på tidlig forebyggende hjelp til barn og familier. Hjelpetiltakene blir ofte satt inn for sent til å kunne hjelpe tilstrekkelig. Det er viktig å se hele familiens situasjon. Derfor er det gledelig at fagfolk mer og mer ser betydningen av å stimulere familiens helhetlige situasjon og bygge opp under familiens egne ressurser, og av at det settes inn hjelpetiltak til familier med særlig behov. Det er likevel behov for en ytterligere holdningsendring og for å ta i bruk nye metoder både i barnevernet og hos de hjelpetjenester som barnevernet naturlig samarbeider med. Målet må være at familier skal fungere bedre, og at det blir mindre omsorgssvikt. Barnevernet må også bli mer synlig i arbeidet for utsatte barn og unge i kommunene.

For det andre må barnevernet bli den sentrale aktør i arbeidet for utsatte barn og unge. I dag er det ingen etat som har hovedansvaret for å koordinere samarbeidet og samhandlingen mellom tjenestene slik at de riktige tiltakene blir satt inn når det er nødvendig. Jeg er derfor glad for at det er flertall for at barnevernet skal ha denne oppgaven.

For det tredje er det viktig å styrke barnevernets legitimitet. Barnevernet vil, som både statsråden og representanten Rafiq var inne på i debatten i Stortinget tidligere i dag, aldri bli noen populær tjeneste. Men barnevernet må bli respektert for de oppgaver tjenesten er satt til å ivareta, slik at barnevernet dermed kan oppnå en større legitimitet blant brukerne, blant samarbeidspartnere og i samfunnet og befolkningen for øvrig. For å oppnå dette er det viktig at barnevernet er tydelige og synlige på sine verdier, sine mål og sin rolle, og ikke minst at de er åpne på hvilke prinsipper som legges til grunn for avgjørelser og tiltak. De ansatte i barnevernet må ha trygghet i forhold til sin rolle som hjelper og kontrollør. Et barnevern som har nødvendig kompetanse i forebyggende familiearbeid, vil også beholde sin legitimitet når det blir nødvendig med tvangsinngrep.

For det fjerde er det behov for en større politisk bevissthet, som flere har vært inne på, og et større engasjement rundt barnevernet. Barn og unges oppvekstvilkår bør engasjere alle, både politikere og folk flest.

Den nye organiseringen av barnevernet forutsetter at det etableres lokale og faglige ressursenheter som skal bistå kommunene i vanskelige barnevernssaker, f.eks. i forbindelse med plassering av barn utenfor hjemmet. Den statlige virksomheten på barnevernsområdet vil bli politisk styrt fra storting og regjering. De foreslåtte regionene vil være ordinære forvaltningsorganer som er underlagt statlig instruksjonsmyndighet. Høyre mener det ikke er naturlig å oppnevne et folkevalgt råd i tilknytning til et statlig forvaltningsorgan som er underlagt departementets instruksjonsmyndighet. Fylkeskommunen vil ikke lenger ha noen oppgaver på dette området. Det er kommunene som vil være bestiller av de tiltak og tjenester som finnes i regionen. Og det er kommunene som gjennom sine administrative og politiske systemer vil være den viktigste påvirkningsaktøren i forhold til utvikling av tiltak og tjenester, og som derfor vil være de viktige samarbeidspartnere for de statlige regionene både på administrativt og på politisk nivå. Regionene vil ha en bredt sammensatt fagkompetanse og ivareta behovet for tverrfaglighet. I tillegg vil regionene ha et utstrakt samarbeid med andre tjenester og ulike faggrupper, som f.eks. helseforetakene når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien og rusmiddelomsorgen. Det er derfor etter mitt syn ikke hensiktsmessig å opprette eventuelt nye politiske organer knyttet til de regionale kontorene, da disse jo, som jeg var inne på, er ordinære forvaltningsorgan.

Den faglige kompetansen som i dag ligger i fylkeskommunen, vil fortsatt ligge der, men skal administreres av regionkontorene. Etter vår oppfatning bør disse fagmiljøene desentraliseres ytterligere slik at avstanden mellom kommunene og annenlinjetjenesten blitt mindre enn i dag.

Når det gjelder Oslo kommune, har de allerede ansvar for både første- og annenlinjetjenesten i barne- og ungdomsvernet. Målsettingen om en integrering av barnevernstjenestene er allerede oppnådd. Og jeg er glad for at Regjeringen har fått flertall for at Oslo kommune fortsatt skal ha ansvaret.

Regjeringen får også bred støtte til å åpne for forsøk der enkelte store kommuner eller små kommuner gjennom interkommunalt samarbeid kan ta seg av oppgavene. Det vil også bli etablert en egen godkjenningsordning for private barnevernsinstitusjoner. Det har Regjeringen foreslått i proposisjonen, det er ikke, som representanten Faldet fra Arbeiderpartiet la det fram som, noe primært forslag fra Arbeiderpartiet. Manglende godkjenning skal innebære at institusjonene ikke skal kunne benyttes for barn som skal plasseres utenfor hjemmet med hjemmel i barnevernsloven.

Vi står foran en svært spennende og utfordrende tid i barnevernet. Når staten overtar det fylkeskommunale barnevernet og familievernet, kan vi utvikle og sikre kvaliteten over hele landet. Det kommunale barnevernet skal fortsatt være den viktigste aktøren og tilføres nye oppgaver og ny kompetanse. Barnevernet er nå i støpeskjeen, og et nytt barnevern ser vi virkelig fram til.

Karin S. Woldseth (FrP): Ot.prp. nr. 9 handler om statlig overtakelse av fylkesbarnevernet samt statlig overtakelse av familievernkontorene. Med andre ord videreføres den stykkevise avviklingen av fylkeskommunen, som vi har sett tidligere også. Fremskrittspartiet er ikke lei seg av den grunn – bare sånn at det er sagt. Men det er ikke det viktigste i dag. Det viktigste er at vi gjennom å overføre fylkesbarnevernet og familievernet til staten også vil få et likt tilbud til alle, og ikke slik som nå, hvor det er avhengig av i hvilket fylke en bor, hvorvidt hjelpen en får, kommer om én uke eller om et halvt år. De ulike fylkeskommunene har sine ulike prioriteringer, og det er for så vidt greit nok, men ikke når det gjelder barn og ungdom. De må sikres retten til forutsigbar og lik behandling, uavhengig av om de bor i Alta eller i Lillesand.

For å ta familievernet først. Jeg vil tro at med en statlig overtakelse av dette vil familier som har problemer, slippe å vente i et halvt år for å få rådgivning og hjelp. Når man er i en familiesituasjon hvor det kan synes vanskelig å se veien ut, trenger man rådgivning og veiledning når behovet er der. Ofte kan lang ventetid forsterke problemene og ende med brudd. Ja, man kan til og med bli så frustrert at man tyr til vold. Dette er ikke ønskelig. Derfor håper Fremskrittspartiet at det nå blir et skikkelig tilbud til alle dem som har behov for familierådgivning. Vi ønsker jo å tufte vårt samfunn på familiene, og at familiene holder sammen. At man i dagens samfunn tyr til ekstern hjelp, er bra, det. At staten nå skal overta driften av familievernkontorene, tolker Fremskrittspartiet dit hen at man skal ta familievernet om mulig enda mer på alvor enn det man har gjort tidligere. Og det er bra. Kanskje kan vi gjennom dette grepet faktisk greie å snu de negative trendene når det gjelder ekteskapsstatistikken i dette landet.

Så til statlig overtakelse av fylkesbarnevernet. Dette kunne jeg snakke lenge og mye om, men det begynner å bli sent på kvelden så jeg skal forsøke å begrense meg noe. Men det er en kjensgjerning at hva slags tilbud en får av fylkesbarnevernet i dag, avhenger av i hvilket fylke en bor. Noen fylker er svært mot å bruke private barnevernsinstitusjoner, mens andre fylker bruker det tilbudet de finner best, uavhengig av om det er privat eller offentlig. Når vi i tillegg vet at ca. 80 pst. av barnevernsinstitusjonene er private, sier dette noe om hvilke tilbud man får, og hvilke tilbud man ikke får.

Barnevernsbarna trenger trygge og gode rammer rundt seg, spesielt gjelder vel dette ungdom som enten har havnet på kjøret eller som har så store atferdsvansker at de ikke er egnet til å bo i fosterhjem. Nettopp da er det greit å ha et statlig organ som kjenner til kompetansen på de ulike institusjonene og deretter kan velge den riktige institusjonen for den enkelte ungdom, og ikke slik som i dag, hvor fylket velger den institusjonen hvor det er ledig plass, enten den er best egnet eller ikke.

Dette er bra. Svært bra, men ikke godt nok, ikke for Fremskrittspartiet. Vi ønsker at for å kvalitetssikre også det arbeidet det statlige organet gjør, at det opprettes et barnevernstilsyn. Og nå skal jeg utdype lite grann hvordan Fremskrittspartiet tenker at dette barnevernstilsynet skal fungere. Det skal være et helt uavhengig kontrolltilsyn som skal kontrollere barnevernets arbeidsutførelse, fremme forslag om gode og sikre arbeidsmetoder, og som i tillegg også bør kontrollere alle barnevernsinstitusjonene. Barnevernet har fått betydelig makt, noe som heldigvis ser ut til å avta noe, men det må likevel sikres at det ikke finnes maktmisbruk overfor barn, ungdom og foreldre.

Noen vil sikkert hevde at nå legger Fremskrittspartiet opp til et ytterligere byråkrati. Men så er ikke tilfellet. Det er altså ikke meningen at fylkesmannen skal ha denne oppgaven, hvis et uavhengig kontrolltilsyn blir opprettet. Fylkesmannen har flere hatter på seg i barnevernsforvaltningen, og derfor bør tilsynet være uavhengig av denne. Et slikt barnevernstilsyn vil også opparbeide svært god kompetanse og vil ganske snart kunne danne seg et bilde av skjevhetene i norsk barnevern. For Fremskrittspartiet er det viktigste at der det offentlige har muligheter til å gripe inn i den private sfære, skal det også være muligheter for den private part å føle at rettssikkerheten på alle måter er ivaretatt.

Så til den lokale forankringen. Fremskrittspartiet ønsker seg ikke tilbake til den gangen man hadde barnevernsnemnder i alle kommuner. Men vi ønsker oss en eller annen form for politisk utvalg som har innstillingsrett i alle saker som bringes inn for fylkesnemndene.

Som nevnt tidligere i dag, ser ikke Fremskrittspartiet noen grunn til å beholde fylkesnemndene, da vi er av den oppfatning at de ordinære domstolene skal kunne ta seg av disse sakene. Men så lenge det ikke er flertall for å avvikle disse særegenhetene, må vi i alle fall sørge for at sakene som legges fram for fylkesnemndene, må være belyst fra begge sider også i det sakstilfanget som nemndmedlemmene får seg forelagt før saken tar til i nemnd. Ved å gi et politisk utvalg innstillingsrett er det politikerne som får det øverste lokale ansvaret for barnevernssakene, og ikke barnevernet, slik tilfellet er i dag. Dessuten gir man politikerne mulighet til en helhetlig vurdering både av den økonomiske og den faglige delen av barnevernet. Fremskrittspartiet støtter Arbeiderpartiet, og har det samme synet som Arbeiderpartiet har skissert når det gjelder disse regionsrådene.

Det går den riktige veien når vi nå i kveld vedtar at fylkesbarnevernet og familievernet skal overføres til staten. Og med en del av de forslagene som fremmes og får flertall i dag, tror vi i Fremskrittspartiet at vi er på riktig vei. Men for oss er det langt å gå før vi er i mål: Å få et barnevern som handler når det skal, men som samtidig har den ydmykhet man bør ha, når man griper inn i andre menneskers liv.

Til slutt skal jeg bare informere om at vi fremmet et forslag i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 40 for 2001-2002 tidligere i dag, som er identisk med forslag nr. 5 fra Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen i denne saken. Vi trekker det forslaget, for det falt i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 40, og det er ved en inkurie også fremmet her. Vi trekker altså det forslaget.

Presidenten: Kanskje representanten skal ta opp forslaget frå Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti?

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg tar da opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Karin S. Woldseth har då teke opp det forslaget ho refererte til.

May Hansen (SV): Vi behandler i dag lov om endring i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barnevernstjenester og lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer.

Barnevernsloven er loven som ivaretar barn som er spesielt utsatt. Den regulerer den største inngripen man gjør overfor barn og foreldre, spesielt når man bruker tvangsparagrafene, som i de alvorligste tilfellene kan bety at det offentlige overtar omsorgsansvaret for det enkelte barn. Når det offentlige overtar omsorgen for barn og bruker tvang for å iverksette hjelpetiltak, er det helt nødvendig at det er kontroll og kvalitet på de tiltakene man iverksetter.

Behandlingen av denne loven i komiteen har ført til mange gode forslag som det er flertall for, og som vil bedre utsatte barns rettssikkerhet i Norge. Jeg er meget fornøyd med mange av de forslagene som det i dag blir flertall for. Mange av de endringene som har flertall i komiteen, mener jeg er noe av det viktigste vår komite behandler i denne stortingsperioden. Og det vil ha stor betydning for de barna som omfattes av denne loven.

Når det er sagt, er jeg selvfølgelig ikke bare fornøyd. Det hadde jeg vært dersom vi hadde fått flertall for alle SVs forslag. Våre forslag går alle ut på å gi barn og unge mer rettssikkerhet, mer målrettet hjelp og et bedre barnevern. Den største utfordringen vi har i dag, er å gi barn og unge rett hjelp til rett tid. Ressursene i barnevernet rundt om i kommuner og fylkeskommuner i Norge er knappe, og det meldes inn fra hele landet om stor «turnover» og store overskridelser på barnevernsbudsjettene. Det er alvorlig at det er økonomi og ikke behov som styrer tiltakene, da dette gjelder de mest sårbare barna i vårt samfunn. Ved ikke å gi disse barna et tilbud vil det ofte gå dårlig, og samfunnskostnadene på sikt er enorme.

En annen side av saka er at barn har rettigheter. De skal ha rett til behandling og tjenester når de trenger det, og vi fremmet flere forslag i forbindelse med St.meld. nr. 40 som ivaretar dette. Det fins utallige eksempler på at man utsetter behandlingen av unge rusmiddelmisbrukere til de er 18 år og er over på sosialbudsjettet, slik at de ikke rammer trange barnevernsbudsjetter. Dette er ikke akseptabelt. Skal man lykkes med behandlingen av rusmiddelmisbrukere, er det nødvendig at man får hjelp så raskt som mulig. Derfor er vi glad for at det er flertall for å sikre at barn som er på tiltak under barnevernet, skal få lovhjemlet rett til psykiatri- og rusbehandling. Kritikken som har kommet fram tidligere i dag, faller på sin egen urimelighet når man sier at disse barna blir fordelsbehandlet. Det er barnevernsloven vi nå behandler, og derfor må disse barna ivaretas i dette lovverket.

Den største lovendringen som skal vedtas i dag, er at det fylkeskommunale barnevernet skal overføres til staten. SV mener, prinsipielt sett, at andrelinjetjenesten i barnevernet skulle vært et fylkeskommunalt ansvar. Det er svært uheldig at den statlige overtakelsen av fylkeskommunenes ansvar på helse- og sosialområdet ikke er blitt behandlet helhetlig og samlet. Og det er kritikkverdig at én sektor av gangen legges fram til drøfting. SV mener at det er viktig at familievern, barnevern og rusomsorg er organisert på samme nivå, og slutter seg derfor til den statlige overtakelsen av barnevernet og familievernet. Men vi vil påpeke at vi er helt mot Regjeringas metode, som er å sniknedlegge fylkeskommunen ved å fjerne oppgaver bit for bit fra dette nivået.

SV er kritisk til den sentraliseringseffekten den statlige overtakelsen av barnevernet kan få dersom barne- og familievernet organiseres i fem regioner. Vi mener at én region i Nord-Norge er for lite, og ønsker et regionkontor i Alta og et i Bodø. Det er viktig å sikre at både den geografiske og den forvaltningsmessige avstanden mellom nivåene ikke blir for stor. For å utvikle gode tjenester for brukerne er det viktig at de ulike tiltakene kan tilpasses regionale forskjeller. Det må derfor være fleksible løsninger innen forvaltningsregionene som ivaretar disse hensynene.

Oslo er i en særstilling fordi det både er fylkeskommune og kommune. Vi støtter forslaget om at Oslos organisering videreføres slik det er i dag, men ønsker at dette skal evalueres etter to år. Dette er vi glad for at vi har fått flertall for. Det er ikke naturlig at Oslo skal ha et regionkontor, når Oslo ikke skal organiseres i staten. Når man skal flytte tilsyn ut av Oslo, er det merkelig at man fremmer et forslag om et regionkontor i Oslo, når Oslo altså ikke skal organiseres som resten av landet.

Østfold er det fylket som hadde flest barn på barnevernstiltak i 2000. Samtidig iverksettes det færre tiltak – kun 43 pst. – etter meldinger. Til sammenlikning iverksettes det tiltak for 63 pst. av barna i Møre og Romsdal. Dette tror jeg er styrt av økonomi, og jeg forventer at ved denne omorganiseringen vi nå gjør, vil barn få et mer likt tilbud over hele landet, og at det er faglige og ikke økonomiske vurderinger som i framtida skal styre tiltakene i barnevernet.

Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV, er enige om at barnevernet skal forankres politisk, både på kommunenivå og på regionnivå. Vi har fått mange innspill på høringer, hvor man melder bekymring for lite politisk engasjement i barnevernet. Det er helt nødvendig for budsjett og for helhetlig tenkning rundt det forebyggende barnevernet at vi nå får en politisk forankring. Det regionale skal ha politisk forankring, bestående av et råd som skal ha representanter oppnevnt politisk fra hvert fylke samt tverrfaglige representanter.

Forslaget om å anmode kommunene om å opprette et samarbeidsorgan for lokale tjenester bestående av representanter fra f.eks. barnevern, skole, barnehager, politi, helsevesen, frivillige organisasjoner og politikere er jeg glad det blir flertall for. Og forslaget om en lovendring slik at taushetsplikten ikke skal være til hinder for et samarbeid med andre etater, er helt nødvendig for å få til et tverrfaglig samarbeid rundt barn og unge og deres oppvekstvilkår.

Det er eksempler på at utallige offentlige personer jobber med den samme familien og det samme barnet uten at man vet om hverandre. Dette er ikke hensiktsmessig, og man bruker unødig mye ressurser. Det er slitsomt for det barnet det gjelder, og det er slitsomt for den familien det angår. Vi må nå få til et bedre tverrfaglig samarbeid slik at den hjelpen vi yter, blir mer målrettet. Det er nødvendig for å demme opp for den negative utviklingen vi har med økt rusmiddel- og voldsbruk.

Det jeg er mest glad for i denne lovendringen, er at man fremmer forslag om en særskilt godkjenningsordning for alle kommunale og private barnevernsinstitusjoner. Dette forslaget har SV fremmet flere ganger. Vi har lenge vært bekymret for at det ikke har vært en slik godkjenningsordning. Hvem som helst har kunnet åpne en institusjon, og det er svært lukrativt i Norge i dag å drive slike institusjoner. En plassering av et barn koster det offentlige mye penger, og når man overtar omsorgen for et barn, må vi vite at den institusjonen eller det fosterhjemmet som barnet plasseres i, er faglig forsvarlig. Vi har flere eksempler fra media i det siste, hvor det har kommet fram store mangler rundt omkring på våre institusjoner. Det er trist, og det er vårt ansvar.

Det er også et problem at fylkesmannsembetene innrapporterer at de har for lite ressurser til å ivareta tilsynsbiten i barnevernet. De greier verken tilsyn i institusjoner eller det kommunale barnevernet. SV fremmet i sitt budsjettforslag en styrking av dette viktige feltet. Det er alvorlig når det meldes at enkelte fylkesmenn kun greier å ivareta 50 pst. av de lovpålagte tilsynsbesøkene i barnevernet. Dette er det departementets ansvar å få på plass. Dette har jeg tatt opp med statsråd Victor Norman, som hevder at fylkesmennene har nok ressurser. Men det er fortsatt departementets ansvar å få dette på plass, da dette gjelder barns rettssikkerhet. Jeg forventer at statsråden i Barne- og familiedepartementet tar opp dette på tvers av departementene.

Jeg tar opp våre forslag – dem vi fremmer alene, og dem vi fremmer sammen med andre – og håper selvfølgelig at noen har tenkt seg om, slik at vi får flertall for alle sammen.

Presidenten: May Hansen har teke opp dei forslaga ho refererte til.

Ola T. Lånke (KrF): I dag vedtar vi en viktig reform i barne- og familievernet. De oppgaver som tidligere lå under fylkeskommunen, overtas av staten. Med dette tror vi et viktig grunnlag er lagt for et bedre og mer likeverdig tilbud på disse områdene over hele landet. Vi er derfor tilfreds med at Regjeringen har fått gjennomslag for sine lovforslag, som bygger på klare visjoner. Dette gjelder ikke minst for det nye barnevernet, som nå er i støpeskjeen.

Det skal heller ikke legges skjul på at det så å si utelukkende er barnevernet som har vært gjenstand for diskusjon gjennom komiteens arbeid, noe også innstillingen gjenspeiler. Når det gjelder familievernet, vil jeg minne om at Kristelig Folkeparti stemte imot den gang ansvaret for dette ble overført til fylkeskommunene, og vi er derfor glad for at det nå er full oppslutning om å føre det tilbake til staten. Målet blir nå fremfor alt å få ned køene ved disse kontorene og styrke kompetansen i tjenesten.

Familievern og barnevern henger på mange måter sammen, og det er derfor også naturlig at disse områdene ses i sammenheng, og at staten overtar fylkeskommunens oppgaver på begge områder samtidig.

Regjeringen foreslår en forvaltningsmodell innen barnevernet med fem statlige, regionale enheter. Kristelig Folkeparti vil peke på flere forhold som vi mener vil kunne bli bedre når staten skal overta andrelinjeansvaret i barnevernet. For det første tror vi at det nå vil bli lagt til rette for bedre faglig bistand til kommunene, slik at ingen barn skal risikere å bli sviktet av det offentlige, og at færrest mulig barn får behov for langvarig institusjonsplass. For det andre tror vi på en bedre koordinering av tjenestene, for det tredje på bedre kvalitetssikring av tjenestene, for det fjerde på bedre og mer differensiert tilbud om institusjonsplass og spesialtjenester til de barna som trenger det, og for det femte tror vi på bedre økonomisk kontroll.

Det er viktig å understreke at det statlige nivået skal spille på lag med det kommunale barnevernet for å hjelpe utsatte barn og deres familier. Behandling og ulike forsterkningstiltak skal settes inn sammen med kommunale ressurser og ikke i etterkant av hjelpetiltakene. Målsettingen er å sikre en mer helhetlig opptreden, hevet over etats- og profesjonsgrenser, til barnets beste.

Et viktig satsingsområde blir derfor å finne fram til gode og treffsikre nærtiltak rundt barnefamilier, i håp om at man skal klare å sette familien i stand til å fungere på et tidligst mulig tidspunkt. Et hovedmål for Kristelig Folkeparti i satsingen på barnevern i årene framover er å sette familiene i stand til å fungere godt. Barn har det best hos sine egne foreldre, og vi må gjøre mer for å sette foreldrene i stand til å ta vare på barna. Likevel må vi noen ganger som en siste utvei gå inn med omsorgsovertakelse. Men også det må gjøres av hensyn til barnet. Barnets beste skal være i fokus hele tiden.

Når Regjeringen er kommet til at det i hver region bør være et sentralt kontor som skal ha ansvaret for de administrative oppgavene og for samordning av tiltakene i regionen, så tror vi det er fornuftig. I hver region vil det også være en rekke institusjoner som til sammen skal utgjøre et bredt og differensiert tiltaksapparat. Vi tror det vil være en fordel at institusjonene ligger spredt geografisk i alle regionene, og at det administrative regionkontoret, som har det overordnede ansvaret for dette tiltaksapparatet, til enhver tid har fullstendig oversikt over ledige plasser i institusjon og fosterhjem. Så kan den faglige virksomheten i første rekke utøves lokalt i regionene, ved at det i regionene blir etablert faglige ressursenheter som vil ha som oppgave å bistå kommunene i de vanskelige sakene, herunder i forbindelse med plassering av barn utenfor hjemmet.

Til slutt en bemerkning til komiteens flertall bestående av samtlige opposisjonspartier, som ønsker å etablere en representasjon av politikere på alle nivåer knyttet til barnevernet. Det samme flertallet har også lagt inn en svært kort merknad der det tas til orde for at regionkontorene skal ha politisk forankring ved et råd bestående av politiske representanter oppnevnt fra hvert fylke, samt tverrfaglige representanter. Sjelden har jeg sett en så lite uttømmende beskrivelse av et så tilsynelatende viktig anliggende i en innstilling. Man vil altså innføre representasjon av politikere på alle nivåer i det som skal være et forvaltningsorgan, og utvide den organiseringsmodellen som er foreslått, uten å fortelle hva slags organer man tenker seg, hvilke mandater disse er tenkt å ha, eller hvor de skal velges eller utpekes. Dette er meddelt Regjeringen i to knappe merknader, uten noen nærmere beskrivelse.

Det er grunn til å undres over at oppegående politikere, som ellers ikke pleier å ha vanskelig for å gi utførlige beskrivelser, i dette tilfellet er så kortfattede. Det var vel etter alt å dømme det eneste de kunne enes om. Men vi andre blir ikke så veldig kloke av det. Ett spørsmål kan jo også være: Hvorfor har man heller ikke foreslått en lovhjemmel for dette? Her får man det umiskjennelige inntrykk at det er viktigere å tilføre Regjeringen et spark i baken enn å finne fram til ordninger som fungerer godt, til barnas beste.

Ola T. Heggem (Sp): I Ot.prp. nr. 9 for 2002-2003 legger Regjeringen fram forslag om at oppgaver som fylkeskommunen etter gjeldende rett har ansvaret for på barnevernsområdet og familievernsområdet, nå skal bli overført til staten. På barnevernsområdet gjelder det først og fremst ansvaret for etablering og drift av barnevernsinstitusjoner og for rekruttering og formidling av fosterhjem. På familievernsområdet gjelder det ansvaret for å sørge for at familievernstjenesten finnes i fylket. Proposisjonen berører oppgavefordelingen og organiseringen av det framtidige barnevernet. Barnevernet er for øvrig i sin helhet grundig behandlet gjennom komiteens arbeid med St.meld. nr. 40 for 2001-2002. Denne meldingen ble som kjent behandlet i et samlet storting tidligere i dag.

Senterpartiet er glad for at man i proposisjonen understreker det lokalpolitiske ansvaret for barnevernet og understreker betydningen av politisk engasjement. Men det er et paradoks at man i meldingen understreker behovet for lokalpolitisk forankring og ansvar i det kommunale barnevernet, men foreslår å fjerne den lokalpolitiske forankringen til det regionale nivået.

Senterpartiet mener prinsipielt at andrelinjetjenesten fortsatt burde ha vært et fylkeskommunalt ansvar, og ser det som svært uheldig at den statlige overtakelsen av fylkeskommunenes ansvar på helse- og sosialområdet ikke er blitt behandlet samlet. Det er sterkt kritikkverdig at det legges fram en drøfting av sektor etter sektor, og at dette ikke er samordnet i tid.

Men vi ser det som viktig at familievern, barnevern, rusomsorg og psykiatri ses i sammenheng og organiseres på samme nivå. På bakgrunn av at psykiatri og rusomsorg vil være statlig ansvar, slutter Senterpartiet seg til forslaget om statlig overtakelse av barnevern og familievern.

Senterpartiet er godt fornøyd med at et flertall i komiteen presiserer at de regionale kontorene skal ha politisk forankring, og at det skal opprettes et råd bestående av politiske representanter. Med bakgrunn i denne flertallsmerknaden forventes det at departementet kommer tilbake med forslag til politisk organisering på regionnivå. Helt i samsvar med Senterpartiets syn går et sterkt ønske om sterkere politisk styring av barnevernet som en rød tråd gjennom flertallets merknader. Hele komiteen, med unntak av regjeringspartienes representanter, ser det som svært viktig at politikere blir representert på alle nivåer i dette arbeidet. Dette gjelder ikke minst i kommunene. Innsikt, informasjon og kunnskap om utfordringer og problemstillinger er helt nødvendig for at lokalpolitikerne skal kunne gjøre nødvendige og riktige prioriteringer. Derfor må barnevernet organiseres på en slik måte i kommunene at ikke bare økonomien styres av politikerne. Dette kjenner jeg godt til og skjønner betydningen av etter mange år i sentrale posisjoner i lokalpolitikken.

Noen vil sikkert undre seg over at Senterpartiet ikke støtter Arbeiderpartiet og SV når disse partiene mener at staten må betale kommunenes kostnader til sakkyndige og advokater i de saker som reises for fylkesnemnda. Senterpartiet mener det er viktig å opprettholde det finansielle ansvarsprinsippet i de tjenester kommunen har ansvaret for. Men dette prinsippet forutsetter en akseptabel kommuneøkonomi. Det er faktisk ikke tilfellet i dag, men det er lov å håpe på bedre tider også i den sektoren.

Det var også en forutsetning for Senterpartiet for å støtte statlig overtakelse at barne- og familievernet på regionnivå blir organisert som et forvaltningsorgan. Det er faktisk veldig gledelig og oppsiktsvekkende at en enstemmig komite slår fast at en ved en foretaksmodell ville mistet ytterligere politisk støtte og forankring og legitimitet i befolkningen. Jeg tillater meg å spekulere på om Stortinget endelig har tatt lærdom av alle de lukkede prosessene og kulturene som preger helseforetakene. Det er i alle fall godt å registrere at et så klart flertall ser behovet for å oppgradere ombudsrollen i dette viktige arbeidet.

Viktig er det også at komiteen ønsker fleksibilitet i regioninndelingen, både når det gjelder antall regioner og muligheten for å etablere kontaktpunkter lokalt i regionene. Regjeringen blir bedt om å vurdere dette på nytt nå og deretter vurdere regioninndelingen løpende i lys av erfaringene man høster med nyorganiseringen.

Selv om argumentasjonen når det gjelder det forebyggende arbeidet, først og fremst hører hjemme i behandlingen av stortingsmeldingen, vil jeg også benytte denne anledningen til å peke på viktigheten av en tverrfaglig samordning for å koordinere, målrette og sikre kvaliteten i det forebyggende barne- og familievernet. For å lykkes i dette arbeidet må de enkelte familier kunne henvende seg til ett sted i kommunen, og det må foretas nødvendige lovendringer slik at taushetsplikten i barnevernet ikke skal være til hinder for tverretatlig samarbeid. Kulturer, personressurser og organisering er så forskjellig rundt om i kommunene at dette arbeidet må kunne organiseres på forskjellige måter. Derfor er det rett av Stortinget å nøye seg med å be «Regjeringen om å anmode kommunene å opprette et Samarbeidsorgan for lokale tjenester (SLT) bestående av representanter fra f.eks. barnevern, skole, barnehage, politi, helsevesen, frivillige organisasjoner og politikere». Jeg har stor tro på at dette samarbeidsorganet vil utvikle seg til å bli et viktig organ i det forebyggende arbeidet.

Til slutt vil jeg påpeke viktigheten av et ryddig oppgjør med fylkeskommunene, med full kompensasjon og rettferdighet med tanke på tidligere prioriteringer.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er svært glad for at en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomite støtter forslaget om statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver på barnevernsområdet og familievernsområdet. Dette er en stor og viktig reform, som ikke bare vil bidra til å gjøre annenlinjetjenesten bedre, men også førstelinjen, nemlig barnevernstjenesten i kommunene. Det er de kommunale barnevernstjenestene som er bestillere av annenlinjetjenestens tiltaksapparat. Uten en velfungerende annenlinjetjeneste kan heller ikke førstelinjetjenesten fungere på en god nok måte. En styrket annenlinjetjeneste vil derfor styrke kommunenes muligheter til å drive et godt barnevern.

Jeg skal ikke gå inn på alle detaljene i forslaget, men vil benytte anledningen til å kommentere enkelte forhold. På familievernsområdet har fylkeskommunen i dag ansvaret for å sørge for at familievernstjenesten finnes i fylket og på forsvarlig måte planlegge, dimensjonere og organisere tjenesten. På familievernsområdet er det et mål å bygge ut tjenesten, slik at ventelistene går ned. Det er videre et mål å styrke kompetansen i tjenesten, slik at de vanskelige sakene blir bedre ivaretatt. Ved å styrke det forebyggende arbeidet i familievernet, vil også sakstilfanget til barnevernet kunne reduseres. Et av hovedformålene med reformen er å sikre et godt og likeverdig tiltaksapparat for barn og unge i hele landet.

For å få til et godt og likeverdig tiltaksapparat har vi gått inn for å opprette fem regioner. Vi har ikke foreslått lovfesting av regioninndelingen eller av antallet regioner. Grunnen til det er at det er nødvendig med fleksibilitet, slik at behovet kan vurderes fortløpende og endres dersom situasjonen eller utviklingen tilsier det. Formålet er at avstanden mellom kommunene og annenlinjetjenesten skal bli mindre ved at den faglige virksomheten ikke skal foregå ved et regionkontor, men foregå spredt og lokalt i regionene. Dette skal skje ved at det i alle regioner vil bli etablert flere faglige ressursenheter lokalt, som bl.a. vil ha som oppgave å bistå kommunene. I første omgang vil de særskilte kompetansemiljøene som i dag finnes i alle fylker, bli opprettholdt, for senere å bli ytterligere desentralisert.

De administrative funksjonene vil imidlertid bli sentralisert for å frigjøre ressurser til faglig virksomhet lokalt i regionene. Fordelen med få og store regioner er også at dette gir mulighet for et mer differensiert tiltaksapparat enn hva som har vært mulig i dagens fylkeskommuner. Disse er for små til å kunne ha et tilbud til ulike marginale grupper med særlige behov. Barn og unge som har behov for tiltak fra barnevernet, er ikke en ensartet gruppe. De har ulike problemer og behov, og det er nødvendig at tiltaksapparatet gjenspeiler dette.

Forslaget om statlig overtakelse av fylkeskommunens oppgaver innebærer ikke noen endringer i kommunens oppgaver og ansvar. Kommunen skal fortsatt være den viktigste aktøren på barnevernsområdet. Mange kommuner, og da først og fremst de små kommunene, har likevel behov for bistand fra annenlinjetjenesten i vanskelige barnevernssaker. Slik bistand vil gjennom desentraliseringen av den faglige virksomheten i annenlinjetjenesten gis i større grad og på en bedre måte enn i dag.

Også etter en statlig overtakelse vil det fortsatt være behov for å benytte private institusjoner. Det er dessverre en kjensgjerning at det har vært mangler ved en del av de private institusjonene, og at ikke alle fylkeskommunene har ført tilstrekkelig kontroll med de private tiltakene. Dette har igjen ført til at en del barn og unge ikke har fått et godt nok tilbud. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komite støtter forslaget om å innføre en godkjenningsordning for private og kommunale barnevernsinstitusjoner, og forslaget om å innføre kvalitetskrav for alle institusjoner, både de statlige, kommunale og private.

En godkjenningsordning er imidlertid ikke tilstrekkelig. Når det gjelder behovet for et bedret tilbud til barn og unge med atferdsvansker, vil jeg også vise til at det nå, etter initiativ fra Barne- og familiedepartementet, foreligger en samlet oversikt over forskning på behandling av utagerende ungdom i institusjon. En slik kunnskapsoversikt styrker mulighetene for å utvikle et stadig bedre institusjons- og behandlingstilbud for ungdom med store atferdsvansker. På dette grunnlag vil det bli utviklet prinsipper for behandling som øker sannsynligheten for et vellykket behandlingsresultat.

La meg til slutt si at jeg har stor tro på at de lovendringsforslagene som Odelstinget behandler i dag, vil gi et styrket familievernkontortilbud og et bedre og mer likeverdig tilbud til de barna og de ungdommene som ikke kan bo hos sine foreldre, og som derfor trenger samfunnets hjelp og støtte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

May Hansen (SV): Jeg skal være veldig kort, for jeg har sagt mye om dette før i dag. Jeg har bare et spørsmål til statsråden.

Hva vil statsråden gjøre med at enkelte fylkesmenn kun greier å ivareta 50 pst. av de lovpålagte tilsynene innen barnevernet? Dette har jo stor betydning for det siste statsråden var inne på.

Statsråd Laila Dåvøy: Fra Regjeringens side er vi allerede i gang med å etablere et bedre tilsyn når det gjelder barnevernsinstitusjonene, og vi er helt enig i at behovet er til stede.

Vi har hatt en arbeidsgruppe med representanter fra flere departementer der vi ser på en annen ordning, nemlig å gå over til en type systemtilsyn. I dag er det slik – og fylkesmennene har påpekt det gang på gang, i mange år faktisk – at for i hvert fall noen barnevernsinstitusjoner er behovet for å utøve tilsyn sannsynligvis mye større enn det som er tilfellet i dag, altså mer enn åtte ganger i året. I dag er det et lovpålagt tilsynsansvar, nemlig åtte ganger i året. Det gjelder absolutt alle barnevernsinstitusjoner, enten de fungerer godt eller dårlig. I en del tilfeller vil man over tid kjenne en institusjon så godt at det kanskje ikke er nødvendig å gå mer enn et par ganger til den institusjonen, for så ytterligere å prioritere dem som virkelig trenger det.

Vi holder på med å lage et helt annet opplegg for tilsyn. Det skal bli et bedre tilsyn. Det kan jeg i hvert falle love.

Ola T. Heggem (Sp): Jeg har et spørsmål til statsråden, og det er faktisk ikke ment som noe kritisk spørsmål. Folk flytter oftere enn før, og det er mange årsaker til at folk flytter fra sted til sted. Et eksempel kan være: En hardt belastet familie med fire barn har flyttet rundt fra kommune til kommune. Barnevernet i en liten kommune, som fikk denne familien som innbyggere, slo alarm. Saken endte med omsorgsoverdragelse for alle fire barna. De voksne flyttet igjen, og familien har ingen tilknytning til kommunen. Med dagens ordning med en kommunal egenandel på 22 000 kr pr. barn pr. måned, sitter den lille kommunen, som faktisk har gjort jobben sin til beste for barna, igjen med en årlig utgift på ca. 1 mill. kr.

Ser statsråden at en slik ordning kan føre til at kommunene kvier seg for å gjøre jobben sin? Og ser statsråden behovet for en nærmere gjennomgang av disse ordningene?

Statsråd Laila Dåvøy: Denne ordningen med hvem som har ansvaret for barnet idet man foretar en omsorgsovertakelse, eller man beslutter et tiltak, er faktisk en ordning som fungerer svært godt for barna. Ordningen er basert på at et barn ikke skal kunne bli kasteball mellom ulike kommuner avhengig av hvor man måtte være til stede i det tilfellet det viser seg nødvendig å ta f.eks. omsorgen. Bakgrunnen er at barn nettopp skal ha rettigheter i den kommunen barnet til enhver tid oppholder seg. Derfor kan kommunene i dag ikke avvise et hjelptrengende barn under henvising til at barnet har bosted i en annen kommune. Det er faktisk enkelt for alle å fastslå hvilken kommune som har ansvaret, i og med at det er tilstrekkelig å konstatere at barnet har opphold i kommunen for at denne kommunen skal ha plikt etter loven.

Jeg synes dette er en god ordning for barna, og det er det viktigste. Jeg håper og tror at et profesjonelt barnevern i enhver kommune der et barn oppholder seg, gjør det som er nødvendig for barnet. Vi ser iallfall at det er slik det ser ut til å fungere.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg blir fryktelig lei meg når det kommer påstander fra Kristelig Folkeparti – og det tar jeg faktisk til meg – om at det er mye viktigere for opposisjonen å sparke Regjeringen bak enn barnets beste. Det hadde kanskje vært en fordel om representanten som jeg retter dette innlegget til, faktisk også var til stede og hørte etter.

Jeg velger å tolke det dit hen at representanten Lånke misforstår fullstendig. Det vedtaket vi skal gjøre i dag, og som alle er helt enige om er et flott vedtak å gjøre, er å føre fylkesbarnevernet til statlig forvaltning. Etter at dette vedtaket er gjort, er det tre forvaltningsnivåer: Det er kommunen, det er de nye regionene, og det er departementet med statsråden. Vi blir da beskyldt for, fordi vi ønsker politisk forankring på alle nivåer, også på regionsnivå, at dette har svært lite med fylkeskommunen å gjøre. Hvis man oppnevner en politisk representant – jeg tar bare et eksempel, dette er ikke noen vedtatt fordeling eller region – fra f.eks. Hordaland, en fra Sogn og Fjordane og en fra Rogaland, vil disse være en del av regionrådet. Det er det som ligger i denne merknaden.

Hvis dette var så uklart for representanten Lånke før vi gikk til salen her i dag, burde han kanskje ha gitt det til kjenne, slik at vi kunne ha presisert det bedre.

Å sparke er altså ikke min måte å gjøre ting på. Å tro at det viktigste for opposisjonen er å sparke Regjeringen framfor barns beste, vel, da har ikke representanten Lånke fulgt særlig med på hva jeg har sagt verken i dag eller tidligere. Det er barnas beste som alltid står først når jeg diskuterer barnevern, og slik vil det alltid være. Om det er opposisjonen eller posisjonen som får seg et spark og ikke liker de forslag jeg fremmer, vel, så får de tåle det.

Ola T. Heggem (Sp): Jeg er faktisk litt i tvil om statsråden oppfattet innholdet i spørsmålet mitt. Jeg føler faktisk at jeg ikke riktig fikk svar.

Ordningen er god for barna så lenge dette fungerer. Det er jeg enig i. Jeg har, som statsråden, stor tiltro til de faglige vurderingene som blir gjort rundt omkring. Men så er det da slik, som jeg prøver å påpeke i spørsmålsstillingen min, at folk flytter, og de som faktisk gjør jobben sin, blir mer eller mindre tilfeldig sittende tilbake med regningen. Og jeg gjentar spørsmålet: Ser statsråden at en slik ordning kan føre til at kommunene kvier seg for å gjøre jobben sin? Og ser statsråden behovet for en nærmere gjennomgang av disse ordningene?

Ola T. Lånke (KrF): Hvis representanten Karin Woldseth føler at jeg har tillagt henne motiver som hun ikke har, beklager jeg jo det. Jeg tror heller ikke at opposisjonen her har vært ledet av – nødvendigvis – det å tilføre Regjeringen et spark. Jeg tror dem på at de har ønsket å gjøre et seriøst og godt arbeid, så det skal jeg absolutt bite i meg. Men jeg kunne ikke la være å påpeke det forhold at de to små merknadene som dette flertallet er blitt enig om, er svært, svært korte, intetsigende og vanskelige å tyde for dem som skal arbeide videre med saken.

Nå sa representanten Heggem fra Senterpartiet at det var ønskelig at statsråden eller Regjeringen kom tilbake til Stortinget med denne saken. Det kan jo være en idé, men det har ikke vært nevnt i denne sammenhengen.

Jeg pleier ikke å gå tilbake og rekapitulere det som har vært samtaleemne under komiteens arbeid. Det er det ikke vanlig å gjøre på talerstolen. Jeg kan likevel ikke unnlate å minne om at jeg har gjort representantene oppmerksom på at jeg syntes dette var en veldig kort og lite sigende merknad, som vi håpet man kunne utdypet noe mer, fremmet som et forslag eller i hvert fall antydet at dette har noe med loven å gjøre. For dette er ikke nevnt i loven. Det er heller ikke antydet i merknaden at dette skal lovreguleres. Man vil altså tenke seg en frivillig ordning, en slags politisk organisasjon utenpå forvaltningsorganet som jeg finner veldig merkelig. Hvorfor kunne man da ikke bli enig om å skrive noe mer?

Jeg synes ikke det i og for seg er nødvendig å sette i gang en ny debatt om det. Jeg måtte bare peke på at jeg syntes dette var et dårlig politisk arbeid.

Statsråd Laila Dåvøy: Først til det spørsmålet jeg fikk: Det er riktig at i de tilfellene der det er iverksatt omsorgstiltak, vil fraflyttingskommunen, hvis man flytter, beholde ansvaret. Vi har ikke sett noen grunn til – og jeg har heller ikke sett noen grunn til det – å gjøre endringer i dette. Så vidt vi vet, fungerer dette bra. Vi mener at det er en ordning som vi godt kan leve med, og vi har heller ikke tatt dette opp spesielt i odelstingsproposisjonen eller i meldingen.

Så har jeg lyst til å klargjøre litt om organisasjonsmodellen. Det er mulig at det er noen uklarheter. Det vet jeg ikke. Men det gjelder den siste debatten om regionsrådene. Det er ikke slik at det blir tre forvaltningsnivåer i barnevernet etter denne omleggingen. Det blir på en måte to forvaltningsnivåer: Det blir staten, og så blir det kommunene. Fra statens side plasserer vi en del administrative og faglige oppgaver rundt i ulike regioner. Men det er statsråden, akkurat nå representert ved meg selv, som blir den øverste politisk ansvarlige leder for barnevernet.

Den statlige delen av barnevernet blir altså plassert gjennom en del institusjoner, administrasjoner osv. i noen regioner. Et eventuelt regionsråd bestående av politikere fra fylkeskommunene vil ikke lenger ha ansvar for barnevernet. De har ikke noe økonomisk ansvar, og de har heller ikke et politisk ansvar for barnevernet lenger, fordi barnevernet på en måte er statlig og kommunalt. Jeg velger å si det slik, for det er litt uklart også for meg hva man ønsker at disse regionsrådene i så fall skal gjøre uten et økonomisk og uten et politisk ansvar.

Eirin Faldet (A): La det være helt klart at med det forslaget eller den merknaden vi har, er det et sterkt ønske om at politikere skal ansvarliggjøres på alle nivåer. Vi instruerer på ingen måte statsråden om hvordan dette skal fungere, men vi tenker oss regioner, og vi tenker oss også at de kan være representert ved en politiker fra hvert fylke innenfor regionen, slik at man har en nærhet til disse institusjonene og plassene, og at man kan dele ansvaret politisk. Men vi har også sagt at det skal sitte fagpersoner der, som skal ha oversikt, og man kan kanskje få en debatt om hvordan man best skal kunne disponere plassene, hvordan man skal følge opp, osv. Det er det sterke ønsket om en politisk forankring, at politikere skal sitte der sammen med fagfolk, som er vår målsetting.

Så har jeg lyst til å avlegge representanten Ola T. Lånke en liten visitt. Han sa at han ikke skulle sette i gang en ny debatt, men det klarer han jo på en utmerket måte å gjøre, selv når han sier at han ikke skal gjøre det. Jeg representerer ikke Ola T. Lånkes parti, Kristelig Folkeparti, men jeg har i hvert fall den respekt for en som – i opposisjon eller posisjon, eller i andre partier enn i mitt eget – kommer med forslag, at jeg ikke tror det er lurt å karakterisere forslagene som intetsigende. Jeg tror representanten fra Kristelig Folkeparti skal legge det beste i det. Vi er fra forskjellige partier, men jeg tror faktisk at alle mener det beste innenfor en sak. Det må være lov å fremme forslag og komme med ideer. Når vi har en sterk tro på at politisk forankring er det beste – ikke minst fordi barnevernet har lett for å være en – skal vi si – sak for folk med fagutdannelse og kompetanse på området – er det fordi vi tror at det også trengs litt sunt folkevett i det hele. Det er det vi er opptatt av.

Presidenten: Ola T. Lånke har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Ola T. Lånke (KrF): Ja, hvis dette som nå blir kalt et forslag, men som er en merknad i innstillingen – og jeg skiller litt mellom de tingene – koker ned til at man ønsker råd fra en politiker eller kanskje flere på de ulike nivåer, om det måtte være to eller tre, det kommer litt an på hvordan man definerer det, synes jeg i grunnen ikke dette er noen stor sak. Men det er ikke så lett, synes jeg, å lese ut av de merknadene som er kommet. At jeg stemplet dem som «intetsigende», får jeg kanskje også ta kritikk på, men det var et ord jeg valgte fordi det var nokså nærliggende for meg som politisk tilhørende et annet parti og ikke enig i en slik ordning som man her skisserer.

Jeg synes nok, og det må jeg også få lov å stå for, at man kunne ha kostet på seg en noe mer omfattende beskrivelse, slik at vi i det minste i hvert fall kunne skjønne hvordan man tenker seg dette. Nå har vi fått flere tilløp til beskrivelser her som utfyller dette, og vi får håpe at vi kommer i mål med en ordning som er god for barna, ikke minst.

Statsråd Laila Dåvøy: Med fare for å hale debatten litt ut tror jeg det er viktig at vi dveler litt akkurat ved dette punktet, fordi det kanskje har vært litt uklart for oss.

Jeg tror selvfølgelig representanten Faldet når hun sier at det er et sterkt ønske om at politikere skal ha ansvar på alle nivå, og at det selvfølgelig er et forslag som er fremmet med det formål at barnevernet skal styres best mulig. Det tror jeg helt sikkert. Men det er slik at med en todeling av barnevernet vil det i de foreslåtte regionene være helt ordinære forvaltningsorganer som er underlagt staten. De er altså statlige. Det er det som gjør det litt vanskelig. Det er litt vanskelig å se formålet dersom man skal sitte i et eventuelt regionsråd og ikke ha budsjettansvar, ikke ha økonomisk ansvar og ikke ha politisk ansvar. For det er jo slik at det er kommunene, ikke fylkene, som vil være bestiller av regionens tiltak og tjenester i framtiden, i det nye barnevernet. Derfor er det kommunene som gjennom sine administrative og politiske systemer vil være den viktigste påvirkningsaktøren, hvis jeg kan si det slik, i forhold til utviklingen av tiltak og tjenester. Kommunene vil derfor være de viktige samarbeidspartnere for de statlige regionene både på administrativt og politisk nivå.

Nok en gang ønsker jeg å presisere: Vi får et todelt barnevern, et statlig og et kommunalt, og der ligger det politiske og administrative ansvaret.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

Geir-Ketil Hansen gjeninntok her presidentplassen.