Presidenten: Etter ønske
fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten
foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter
til sakens ordfører, 5 minutter til hver av de øvrige
gruppene og 5 minutter til statsråden.
Videre vil presidenten foreslå at
det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter
innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor
den fordelte taletid.
Videre vil presidenten foreslå at
de som måtte tegne seg på talerlisten utover den
fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Magnar Lund Bergo (SV) [14:13:25] (ordfører for saken): Saken vi har til behandling, heter formelt
lov om endringar i lov av 13. juni 1997 nr. 53
om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting, i vårt
arbeid til daglig omtalt som medieeierskapsloven. Formålet
med denne loven er å fremme ytringsfriheten, de reelle
ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud ved å hindre
urimelig konsentrasjon av eierskap i mediene.
19. mars i år la Regjeringen
fram St.meld. nr. 26 for 2003-2004, der den går
inn for å grunnlovfeste det såkalte infrastrukturkravet,
dvs. et krav om at staten aktivt skal medvirke til at individ og
grupper faktisk har mulighet til å ytre seg.
Dette innebærer at staten har plikt til å legge
til rette for kanaler og institusjoner og for en åpen og
opplyst samtale. En slik plikt er knyttet til hovedargumentene for
ytringsfriheten; sannhetsargumentet, demokratiargumentet og autonomiargumentet.
Ved behandlingen av St.meld. 57 for
2000-2001 var Stortinget enig i Regjeringens mediepolitiske hovedmål, å sikre
ytringsfriheten som en forutsetning for et levende folkestyre.
Departementet viser videre til artikkel 10
i Den europeiske menneskerettskonvensjonen som innebærer
en plikt for styresmaktene til å sikre meningsmangfold
og pluralisme i media av hensyn til nettopp ytringsfrihet
og demokrati.
Gjennom å vise til disse
vedtak og ideer vil det være en naturlig
følge å slå fast at det er et offentlig
ansvar å sikre mot eierkonsentrasjon i media i den grad
slik konsentrasjon kan true mediemangfold og ytringsfrihet. Så vil
vi se at om de fleste av oss er enig i dette, er vi ikke nødvendigvis
enig i hvilke konsekvenser dette får i omformingen i praktisk
politikk.
I forarbeidet har departementet gjennom flere
høringsinstanser bedt om særlige synspunkt
på en del spørsmål, som f. eks.:
om en regel om multimediekonsentrasjon
på regionalt nivå bør gjelde
for fjernsynsmarkedet
hvilke prinsipp som bør ligge til grunn for regioninndeling etter
medieeierskapsloven
om hjemmelen til å fastsette regioninndeling
i forskrift bør ligge hos Kongen eller
tilsynsorganet
om NRK bør regnes inn i markedet for radio og
fjernsyn på nasjonalt nivå
om det bør fastsettes en egen regel
for eierskap innenfor flere mediemarkeder
om loven bør utvides til også å gjelde
for elektroniske medier
Med forskjellig tilslutning fra forskjellige
partier kan jeg vel konkludere med at Regjeringen har
skaffet seg flertall for de fleste av sine forslag i proposisjonen.
Fremskrittspartiet var tidlig ute i prosessen
og varslet at de ville støtte alle forslag som
gikk i retning av liberalisering. På den annen side
er det vel ingen stor overraskelse at de forslag som kan ses på som ønske
om regulering av markedet, har fått støtte av
de andre opposisjonspartiene, SV, Senterpartiet
og Arbeiderpartiet.
Det er ulike oppfatninger både
i mediebedriftene selv og blant partiene om
viktigheten av eierskapskontroll for å verne om ytringsfrihet
og mangfold. I den sammenheng blir det pekt på at norske
medieeiere er profesjonelle eiere, og at det er betryggende og institusjonalisert
avstand mellom eierutøvelsen og redaksjonene.
Jeg mener det er fullt mulig å dele
disse oppfatningene og samtidig peke på at eierskap
spiller en direkte og sentral rolle gjennom at det er
styrene i de enkelte bedriftene som ansetter redaktøren.
Dersom en tar seg bryet med å se utover Norges grenser,
finner en raskt eksempler på at enkeltpersoners
dominans i det private medieeierskapet skaper problemer
og står i grell motsetning til våre ønsker
om mangfold og pluralisme både når det
gjelder eierskap og ytringer.
Situasjonen i Norge er preget av
en slags balanse med tre store avishus, Schibsted,
Orkla og A-pressen, som alle de senere år har
utviklet seg til mediebedrifter, der også andre
medier, som f.eks. fjernsyn, radio og internettportaler,
er en stadig viktigere del av forretningsvirksomheten. I tillegg
har vi selvfølgelig NRK med sin dominerende rolle både
når det gjelder radio og TV, og også – mot
SVs stemmer – snart distributør sammen med TV
2 som eier av det digitale bakkenett. Man bør
vel også ta med Telenor som en stadig viktigere
aktør og eier i markedet.
I proposisjonen forholder man seg til tre nivåer
når det gjelder regulering: det lokale, det regionale
og det nasjonale nivå.
Slik jeg ser det, har det vært greit å gjøre
vurderinger når det gjelder det nasjonale nivå.
Det kommer jeg tilbake til senere. Etter min mening har
det vært mer problematisk både å vurdere
forslag og konsekvenser når det gjelder lokalt og regionalt
nivå, dette fordi disse nivåene ikke
er definert eller klarlagt i proposisjonen. Selv mener jeg
det er svært problematisk å vedta prosentgrenser
for regulering for en størrelse som for oss er ukjent.
Konsekvenser av en slik prosentsetting er det selvfølgelig
umulig å forutse, fordi man ikke kan gjøre noen
slags beregninger for hvordan denne vil slå ut.
Jeg innser, svært overrasket, at SV
er alene om å se dette som noe problem. Selv mener
jeg det er en fordel at vi som folkevalgte representanter har mulighet
for å vurdere konsekvensene av de vedtak vi gjør.
Når vi likevel velger å stemme for de
forslag som foreligger fra Regjeringen om lokalt
og regionalt nivå, er det i erkjennelsen av at vi ikke
har andre partier med oss i våre
vurderinger, og at departementet på direkte spørsmål
om disse størrelser ikke vil gi noe svar. Derfor
har SV forslag om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget innen
to år med en synliggjøring av medieutviklingen
når det gjelder alle medier på lokalt
og regionalt nivå.
Litt av den samme problemstillingen mener
jeg gjør seg gjeldende for regulering av lokalt nivå. Alle
utenom SV og Arbeiderpartiet mener
de ikke trenger en presisering av lokalt nivå,
fordi det ikke er foreslått eierbegrensninger
på dette nivået. Selv mener jeg det
er problematisk å frasi seg muligheter til regulering,
nettopp fordi lokalt nivå ikke
er definert. Hva om lokalt nivå f.eks. defineres
som fylke? I flere fylker, f.eks. i mitt hjemfylke, Buskerud, ser
vi nå konturene av en dominerende mediebedrift som vokser
seg stadig større – ikke bare
i avis, men også i TV, radio og internettportaler.
Det begynner å få konturene av et monopol. Den
samme tendensen ser vi mange andre steder, og selv setter
jeg et stort spørsmålstegn ved om dette er en
utvikling vi faktisk ønsker, om dette er en utvikling som
er egnet til å oppfylle våre idealistiske
målsettinger om ytringsfrihet og mangfold.
Til det regionale
nivå, som heller ikke er en definert størrelse
i proposisjonen, og som heller ikke har latt seg definere
på direkte spørsmål om dette til departementet: Til
nå har reguleringer på dette nivå bygd
på en skjønns-messig inngrepshjemmel, og slik
sett har jo nettopp muligheten for å utøve
skjønn ikke nødvendiggjort behov for
en nærmere definisjon av størrelsen på en
region.
Med de vedtak som nå blir gjort, vil
det bli en eierskapsgrense på 60 pst. av det regionale
dagspresseopplaget. I innstillingen står det:
«Et
annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener derfor den beste
løsningen er at Kongen får fullmakt til nærmere å fastsette
forskrifter på området.»
Når vi da likevel gir aksept
for en slik løsning med vår stemmegivning i dag,
er det som en erkjennelse av at dette er den eneste løsningen
i dagens situasjon for å etablere en
eierskapsgrense på regionalt nivå, noe vi ønsker. SV
er sånn sett alene om å mene at vi ved å fastsette
en prosent burde ha mulighet for å se konsekvensene av
en slik fastsettelse, altså ved konkret å definere
hva slags område en region er i denne sammenheng.
Det legges videre til grunn at når
man regner ut prosenter av dagspressemarkedet i det som måtte
bli definert som region, støtter flertallet departementets
tilnærming. Det betyr konkret at riksaviser ikke
skal tas med i beregningsgrunnlaget. Noen høringsinstanser
mener også at fjernsyn/radio
og seer- og lyttertall burde legges til grunn for reguleringer på regionalt
nivå. Personlig deler jeg et slikt ønske, men
aksepterer Regjeringens begrunnelse om at det pr. i dag ikke
finnes sikre eller gode nok tall for å gjøre
slike beregninger. For å kunne gjøre vurderinger av
dette senere fremmer derfor SV forslag om at Stortinget ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med egen sak om eierskapsbegrensning
på regionalt nivå.
Så til det nasjonale nivået.
Regjeringen har en intensjon om minst tre uavhengige,
private mediehus i Norge, av hensyn til konkurranse, og
de foreslåtte reguleringer må ses i lys av dette.
I dag går grensen for eierskap i enkeltmedier ved 1/3.
Regjeringen foreslår at denne heves til 40 pst. Det er
en klar liberalisering, og får følgelig støtte,
som varslet, fra Fremskrittspartiet. SV, Senterpartiet
og Arbeiderpartiet ønsker å beholde
dagens grense på 1/3. Vi kan ikke se
at en heving til 40 pst. kan forklares ut fra motiv om å ha
tre uavhengige mediehus, mangfold eller ytringsfrihet.
Tvert imot, den eneste forklaringen jeg kan se, er nettopp å etterkomme
giganten Schibsteds ønske om å bli enda
større. At Høyre og Fremskrittspartiet
synes dette er i orden, overrasker meg ikke, men at dette er god
Kristelig Folkeparti-politikk, har jeg vanskeligere for å forstå.
Men det har de jo selv anledning til å begrunne senere
i dag.
Vi fremmer derfor felles forslag med Senterpartiet
og Arbeiderpartiet om nasjonale eierskapsbegrensninger
i dagspresse, fjernsyn og radio. Det kunne vært hyggelig om noen
fra Kristelig Folkeparti tok en ny vurdering
av disse forslagene.
Det er videre foreslått en lovfestet
grense på krysseierskap mellom store
selskap til 10 pst. Det har også vår støtte.
Med dette fremmer jeg SVs forslag og de forslag
SV er med på i innstillingen.
Sigvald Oppebøen
Hansen hadde her teke over presidentplassen.
Presidenten: Representanten Magnar Lund Bergo
har teke opp dei forslaga han refererte til.
Trond Giske (A) [14:23:52]: Det vi diskuterer i dag, er lovtekster og paragrafer,
men det dreier seg i realiteten om store ting. Det dreier
seg om et regelverk, et rammeverk for å få demokratiet
vårt til å fungere best mulig. Det dreier
seg om å legge til rette for ytringsfrihet, et mangfold
av meninger, en mulighet for å komme til orde og en mulighet
for folk til å skaffe seg informasjon gjennom mange uavhengige
og ulike kilder med ulike vurderinger og prioriteringer. Et slikt
mangfold er et grunnleggende fundament for en fungerende meningsbrytning
og et godt demokratisk samfunn.
En viktig faktor i en slik regulering er å sørge
for et mangfold av eierskap. Det diskuteres hvorvidt eierskap har noen
betydning for mangfold, og om mangfold i eierskap er en forutsetning
for mangfold i ytringer. Kan ikke redaktørens
frihet, redaktørens lovfestede rett til selv å bestemme
hva som skal stå på trykk, være
en sikker nok forankring for å sørge
for at vi får det mangfoldet vi ønsker
oss. Men i realiteten er det en klar sammenheng mellom
en eier, et styre og en redaktør. I en grunnleggende konflikt mellom
redaktøren og eieren av et medieorgan vil alltid eieren
vinne. Derfor er det viktig og riktig å regulere eierskapet
på den måten at vi sørger for et mangfold,
og at ikke én eller noen
få aktører sitter med kontrollen over de fleste
kanalene for informasjon og meningsutveksling i et samfunn. De aller
fleste land som vi kan sammenligne oss med, har slik regulering.
Land som vi ofte ser på som mer liberalistiske
enn vårt eget, f.eks. USA, har sågar en strengere
regulering av denne typen spørsmål enn det selv
vi legger opp til i dag.
Samtidig er det viktig at loven legger til
rette for en god forretningsmessig virksomhet. Vi er et lite
land, vi er et lite språkområde, og
det er ikke overalt i landet mulig å ha et slikt
mangfold som vi helst skulle ønsket oss. Mange
steder bor det rett og slett ikke mange nok folk, eller
det er ikke et stort nok næringslivsgrunnlag
til å få det annonsevolum som kreves for å få en
slik virksomhet til å gå rundt. Selv med viktige
og store støtteordninger fra staten, hvor momsfritaket
er den suverent største, og som for øvrig blir
større nå etter at momsen øker,
og produksjonsstøtten, som dessverre
står stille, men som også er en viktig
ordning, er det ikke bestandig slik at man kan ha flere
aviser på et lite sted. Derfor må loven
finne en balanse mellom hensynet til
mangfoldet og hensynet til at man skal kunne drive godt forretningsmessig.
Arbeiderpartiet synes Regjeringen med sitt
lovforslag stort sett har funnet en ganske god balanse
mellom de to hensynene. Vi er enig i at man opphever eierskapsreguleringen
på det lokale nivået. Vi er enig i at man finner
fornuftige ordninger på et regionalt nivå, presiserer
at det må være større enn fylke,
at man ser på andre områder. Vi er også enig
i at dette er inndelinger som Regjeringen må gjøre,
det ville være uhensiktsmessig om Stortinget skulle
gå inn og detaljere den type ting. Vi er også fornøyd
med at man nå får en regulering av multimedieeierskap.
Det er en sammenheng mellom at man eier aviser, TV
og radio og formidler sin nyhetsproduksjon gjennom forskjellige
kanaler, og det hensynet til mangfold som vi ønsker. Mange
steder er det kanskje radioen som er alternativet til den ene avisen
man har.
Samtidig mener vi at det også er
viktig forretningsmessig for en del av mediehusene nettopp å kunne
formidle nyhetsproduksjonen sin gjennom ulike kanaler, og igjen
er det da viktig med en balanse.
Der vi ikke har kommet til samme
konklusjon som regjeringspartiene, er når det gjelder hvor
mye av det totale markedet én aktør kan kontrollere
på nasjonalt plan. En heving av grensen fra 33 til 40 pst.
synes vi ikke er en riktig vei å gå.
Vi synes også at det bryter med den logikken
som proposisjonen ellers kommer med, fordi man understreker veldig
at man ønsker et treaktørprinsipp. Da må det også være
en mulighet for de tre aktørene å ha det samme
vekstpotensialet og kunne komme på samme nivå.
Det man nå i realiteten gjør, er at man sier
at én aktør kan komme opp på 40 pst.
Da er det veldig vanskelig å se for
seg at de to andre skal kunne bli like store,
for det blir til sammen 120 pst., og så stort er dessverre ikke
mediemarkedet i Norge. Den logiske konsekvensen av et treaktørprinsipp
hadde vært å beholde 33 pst. Og jeg mistenker
at proposisjonen er skrevet nettopp ut fra den logikken,
men at kompromisser og forhandlinger internt mellom partier
som kanskje ønsker 33 pst., og andre
som kanskje ønsker 49 pst., har gjort at det
ene punktet ikke stemmer med resten av logikken. Det er
synd, fordi det er det som ville ha vært det logiske resultatet.
Jeg synes også at det mangler
en viss logikk i forhold til at de to andre aktørene ikke
skal kunne kjøpe andeler i hverandres konsern, for slik
som jeg leser loven, kan det ikke være
til hinder å kjøpe deler av konsernet i form av enkelte
aviser, og dermed er jeg litt usikker på hvordan dette
i praksis vil slå ut.
Jeg understreker også det
vi sier i innstillingen om at samarbeidsavtaler ikke
omfattes av loven. Hvis samarbeidsavtaler helt klart er laget for å omgå ervervssituasjoner,
vil de selvsagt bli omfattet av loven, men for øvrig må samarbeidsavtaler
om redaksjonelt stoff være
redaktørens ansvar og derigjennom ikke reguleres
av en eierskapslovgivning.
Sonja Irene Sjøli (H) [14:30:04] (komiteens leder): Ytringsfrihet og demokrati er bærende
hensyn i vårt samfunn. De muligheter vi har som borgere
til å ytre våre meninger,
er nødvendige forutsetninger for at vårt demokrati
skal fungere. Demokrati er altså avhengig av at det finnes
tilgjengelige arenaer for offentlig samtale. Det kan være
aviser, det kan være magasiner, radio, TV eller
Internett – kort sagt hele det feltet som vi
kaller for medier.
Medieområdet har vært i sterk
omlegging gjennom de siste 40 årene, og er etter
at den nye teknologiske tidsalderen for alvor ble et faktum, inne
i en rivende utvikling, der nye kommunikasjonskanaler stadig ser
dagens lys. Hva betyr f.eks. ikke mobiltelefonen som informasjonsbærer
i dag?
Høyres syn i forhold til lovgivning
og regulering på medieområdet er forankret
i en lang historisk tradisjon som forteller om de frie mediers dynamiske
rolle i utviklingen av de vestlige demokratier slik vi kjenner dem
i dag. Pressens, eller medienes, reelle uavhengighet i
forhold til staten eller andre offentlige myndigheter
berører et av de mest sentrale punkter i vårt
demokrati. For Høyre er det derfor et ufravikelig
krav at det alltid må være et stringent
skille mellom makthaverne, dvs. staten, og de frie medier.
Dagens trusselbilde mot den levende offentlige
debatten i vårt land er antakelig ikke sensur
og faktisk undertrykkelse av redaksjonene, slik vi kjenner det fra
totalitære regimer. I vårt samfunn er det nok
snarere de økonomiske og lovmessige forhold som kan skape
avhengighet og uheldige lojalitetsbånd mellom
stat, politiske partier og mediene. Lovreguleringer, eksempelvis
i forhold til eierskap, og økonomiske virkemidler, slik
som pressestøtte, er derfor forhold Høyre
vil være særlig aktsomt overfor.
Høyres utgangspunkt er at mediene
ideelt sett bør kunne utvikle seg fritt
uten særlovgivning rettet mot seg, og i praksis betyr dette
innenfor de generelle spilleregler som konkurranseloven
gir.
Når Høyre allikevel
ved denne korsvei støtter Regjeringens forslag til en ny
eierskapslov for mediene, er det fordi vi heller ikke
er blinde for at en for stor eierskapskonsentrasjon vil være
uheldig for det mediemangfoldet som vi ønsker. Tidligere
utredninger, eksempelvis Ytringsfrihetskommisjonens innstilling,
og de vurderinger som også er gjort i proposisjonen,
viser at det er uklart hvordan dagens konkurranselovgivning faktisk
vil virke i forhold til utviklingen innenfor
medieeierskap i vårt land. Med de rammer som nå settes,
vil det fortsatt være godt rom for vekst. Dette
skulle også tilsi at norske eierskap
vil bli berørt av markedsmessige forhold av interesse
for konkurransemyndighetene. Det vil være av stor
interesse å se hvordan konkurranseloven og eierskapsloven
faktisk vil fungere i forhold til hverandre. Høyre
vil i årene som kommer, følge nøye med
på utviklingen både av dette og av praktiseringen
av eierskapsloven isolert sett.
Særlig vil vi følge med på utviklingen
i regionene. Etter Høyres syn er framveksten
av regionale mediehus med lokal bærekraft
til utvikling også innenfor
nye medier et viktig bidrag til mediemangfoldet i framtiden. Kompliserte
ordninger for regulering slår ikke alltid ut
som forutsatt, og det er her ingen grunn til å legge skjul
på at Høyre kunne ha ønsket
en større romslighet i reguleringen enn det Regjeringen
har falt ned på.
Høyre ønsker
en økonomisk livskraftig mediebransje, og mener
dette er en viktig forutsetning for mangfold og ytringsfrihet. Vi ønsker å understreke
medienes frie stilling og redaktørenes suverenitet i forhold
til innholdet. Høyre ønsker derfor en
lovfesting av redaktørplakaten, og vil støtte
dette når en slik sak blir fremmet for Stortinget.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:34:44]: Det er for meg et paradoks at flertallet i
denne sal mener at konkurranseloven kan regulere konkurransen
i alle bransjer, utenom i media. Da Stortinget i vår
behandlet konkurranseloven, var alle partier
enige om at dette var et utmerket instrument for å regulere
og sørge for konkurranse. Selv antikonkurranseparti nr.
1, SV, sa positive ting om konkurranseloven og dens påvirkninger
i de merknader og de innlegg som ble holdt om loven.
Et enstemmig odelsting la også inn
forbrukerhensyn i loven som et av lovens hovedformål da
vi behandlet konkurranseloven. Det er altså slik at konkurranseloven også skal
kunne ivareta forbrukerhensyn – i alle
bransjer, bortsett fra media, også på dette
felt.
Hva er det som er så spesielt
med mediebransjen som gjør at konkurranseloven kan brukes
i alle andre sammenhenger enn i denne bransjen?
Jeg har vanskelig for å se det. Muligens
er det at det er få og dominerende eiere. Det er i hvert
fall det som har vært opplyst fra talerstolen her i dag.
Det er det også i mange andre bransjer:
I teknologi- og telebransjen, hvor Telenor har en dominerende posisjon,
i bokbransjen, hvor man har et par forlag som dominerer bransjen
totalt. Slik kan jeg stå og liste opp bransje etter
bransje.
Fremskrittspartiet
mener at vi burde greie oss med de reglene vi har i konkurranseloven,
om nødvendig stramme disse til. For å sikre en
redaksjonell frihet kan vi lovfeste
redaktørplakaten. Men utover det burde vi holde oss fra
en detaljstyring av mediemarkedet.
I Sem-erklæringen oppfatter vi også at
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre
gav sin tilslutning til disse prinsipper. Der sier man
at man vil arbeide for størst mulig etableringsfrihet i
media, og at overvåkingen av konkurransen i mediesektoren
burde overlates til Konkurransetilsynet. I denne saken går
regjeringspartiene faktisk motsatt vei, ved at man legger opp til
en utvidelse av loven. Riktignok liberaliserer man noen
av terskelverdiene, og det er selvfølgelig bra.
Som det vil fremgå av våre
merknader, kan Fremskrittspartiets syn konkretiseres i tre punkter:
1. Vi ønsker å fjerne
eierskapsloven og tilsynet.
2. Vi ønsker å bruke
konkurranseloven som instrument på dette feltet.
3. Vi ønsker å sikre den redaksjonelle
frihet gjennom lovfesting av redaktørplakaten.
Som det også fremgår både
av de foregående innlegg og av innstillingen i denne saken,
kommer Fremskrittspartiets primærforslag på dette
området til å falle, og vi kommer da til å gå inn
for de mest liberale synspunkter som kommer frem i innstillingen,
hvilket samsvarer med Regjeringens syn.
Med dette vil jeg ta opp Fremskrittspartiets
forslag.
Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt
opp de forslag han refererte til.
Ola T. Lånke (KrF) [14:38:41]: Kristelig Folkeparti er selvsagt
tilfreds med at Regjeringens forslag til endringer i medieeierskapsloven
har fått tilslutning på alle punkter.
Det er også positivt å registrere
den forholdsvis brede forståelse det er også utenfor
Stortinget både for å ha en lov som regulerer
eierskap på medieområdet, og for de endringsforslagene
som er framlagt. Tatt i betraktning den diskusjon som kom til uttrykk
i den forutgående høringsrunden, ser det ut til
at Regjeringen har landet trygt.
Noen har hevdet at det ikke
skulle være nødvendig overhodet med
strenge reguleringer av mediene i et lite land
som Norge, med et begrenset marked. Både er vi lite interessante
for store utenlandske investorer, og de medieselskapene
vi har her i landet, har stort sett edle hensikter og har ikke ønsker
om fra eiersiden å overstyre verken retning eller
innhold i mediene. Det er nok mye sant i dette.
Derfor er da heller ikke eierskapsloven
utformet slik at det så å si automatisk følger
et inngrep fra myndighetene straks det blinker et lys. Nei, dette
er ment som en føre var-lov, hvor det skal utøves
mye skjønn før det kan komme et aktivt utspill
fra tilsynets side. På den annen side tror jeg
det er fornuftig å stable opp noen stabbesteiner
i lovverket også på dette området
som kan være til påminnelse for alle
aktører og hjelpe til med å unngå en uheldig
utvikling.
Målet er, som det har vært
pekt på av flere talere, selvsagt å sikre størst
mulig mangfold både nasjonalt, regionalt og lokalt.
Vi som tror på demokratiet som styreform, har også plikt
til å sikre at folk rundt om i landet kommer til orde.
Dette hensynet ble sterkt understreket i grunnlovsdebatten tidligere
i høst. Det er en nær sammenheng mellom
demokrati, ytringsfrihet og mediemangfold.
Debatten om eierskap i mediene
er selvsagt sterkt preget av at mediene lever
i en kommersiell virkelighet. Dette bidrar i høy grad til
at den offentlige politikken på dette området
står overfor en vanskelig avveining mellom
ulike hensyn – på den ene siden viktigheten av å opprettholde
et mangfold på eiersiden, på den annen side hensynet
til økonomisk bærekraft i de enkelte medieselskaper.
Denne avveiningen synes aller vanskeligst med utgangpunkt i de regionale
og lokale nivåer i mediemarkedet.
I mange lokalsamfunn er befolkningstettheten
så lav at det ikke engang er grunnlag for en
lokalavis, og slett ikke en såkalt nummer to-avis.
Takket være momsfritak og produksjonsstøtte
har det likevel vært mulig å drive svært
mange lokalaviser og en del nummer to-aviser i distrikter
der det ellers ikke ville vært mulig. Det viser bare
hvilken betydning offentlige rammevilkår har i denne sammenhengen.
Et forhold som til tross for dette preger den
lille norske medieverden, er at den er svært
sentralorientert og sentraldirigert. En overveiende del av de privateide
mediene eies av tre store nasjonale
medieselskaper og ledes fra hovedstaden.
Et trekk i dette bildet er også at
det finnes noen relativt sett sterke, selvstendige mediebedrifter
i noen regioner. Disse har utgangspunkt i de større
regionavisene og er ledet fra regionhovedstedene.
Disse mediebedriftene – avisene særlig – er
viktige meningsbærere og talerør i spørsmål
som berører regionale og
lokale interesser. Jeg tror det er viktig å ha in mente
det korrektiv også disse organene utgjør, ikke bare
i spørsmål som handler om forholdet mellom
sentrum og periferi, men også i andre spørsmål.
Jeg ser ikke grunn til å gå videre
inn på ulike enkeltspørsmål i lovforslaget.
De er grundig behandlet både i proposisjonen
og i innstillingen, og vårt syn kommer til uttrykk der.
Likevel vil jeg, med referanse til
det jeg nettopp nå understreket, tillate meg å peke
på et forhold som jeg tror departementet gjør
klokt i å se nærmere på, nemlig der eierkonsentrasjon
omfatter flere nivåer. Dette kan skje ved at
et nasjonalt medieselskap kjøper
seg opp og sikrer seg full kontroll i f.eks. en eller
flere regionale mediebedrifter som
allerede har en dominerende stilling i sin region. Disse har jo
gjerne også på sin side eierinteresser
i lokale medier. De betenkelige sidene ved eierkonsentrasjon vil
bli forsterket ved kombinasjon av regional og nasjonal
dominans.
Nå har det vist seg vanskelig å se
for seg det grepet som kan ta høyde for denne
problemstillingen i loven, men jeg tror det er et forhold det bør
arbeides videre med.
Ut fra hensynet til mediemessig mangfold og
variert premissgiving i samfunnet er vi tjent med at det finnes sterke
regionale medieselskaper i tillegg
til de nasjonale konsernene. Men det er avgjørende viktig
at de kan forbli selvstendige og uavhengige av nasjonale aktører.
Det er å håpe at også dette
blir tillagt vekt ved praktiseringen av loven.
Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:44:00]: Senterpartiet støttar
Regjeringa sitt framlegg om å oppheve heimelen til å gripe
inn mot eigarkonsentrasjon på lokalt nivå. Vi erkjenner
at den lokale eigarkonsentrasjonen mange stader kan vere
stor. Likevel er vi samde i at det må leggjast avgjerande
vekt på at dei lokale publikums- og annonsemarknadene ikkje
gir grunnlag for nokon stor marknad av uavhengige aktørar.
Senterpartiet støttar òg
Regjeringa sitt framlegg om å halde oppe reguleringa
på regionalt nivå, og at den inngrepsheimelen
som går på skjønn, vert erstatta av lovfesta
regionale eigarskapsavgrensingar.
Føresetnadene for mangfald vil vere mindre
i regionale marknader enn på nasjonalt
nivå, og dette gjeld både publikum
og annonsar. Det er etter Senterpartiet
sitt syn viktig å balansere omsynet
til mediemangfald og økonomiske rammevilkår.
Det er stor uvisse knytt til kva som skal reknast
som region. Senterpartiet støttar departementet
i at inndelinga må baserast på mediebruken, i
og med at den faktiske mediebruken sjeldan vil følgje fylkesgrensene.
Senterpartiet ønskjer å behalde
dagens eigaravgrensing på nasjonalt nivå på 33 pst.
Framlegget frå Regjeringa om å lovfeste ei grense
på 40 pst. av marknaden for dagspresse, fjernsyn
og radio ser vi på som ei liberalisering av eigarskapsavgrensingane,
og vi går derfor imot Regjeringa sitt framlegg.
Vi støttar vidare Regjeringa sitt
framlegg om å vidareføre dagens regel
om krysseigarskap mellom store selskap i dagspressemarknaden
og ta dette inn i lova og utvide det til også å gjelde
kringkastingsmarknaden.
Senterpartiet vil understreke
prinsippet om media sitt sjølvstende i høve
til myndigheitene. Vi støttar derfor Regjeringa sitt framlegg
om at ei uavhengig og sjølvstendig nemnd skal vere
klageinstans.
Vi støttar innstillinga med unntak
av eigaravgrensing på nasjonalt nivå. Vi går
imot alle mindretalsforslag med unntak av framlegg nr. 1,
som vi er medforslagsstillar til.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [14:46:48]: Innstillinga frå komiteen
og debatten i Odelstinget i dag er veldig gledeleg,
synest eg. Trass i sterke motkrefter i saka har komitefleirtalet
stilt seg bak Regjeringa sitt framlegg til endringar i medieeigarskapslova. Etter
mi meining er dette ein siger for dei verdiane som lova
skal verna om, nemleg ytringsfridommen, dei reelle høva
til å ytra seg og eit allsidig medietilbod.
Bakgrunnen for lovframlegget er stortingshandsaminga
av mediemeldinga i 2002. Stortingsfleirtalet bad her departementet
om å komma tilbake med ei vurdering av ulike spørsmål,
m.a. oppheving av eigarskapsregulering på lokalt og regionalt
nivå og utviding av lova til å gjelda elektroniske
medium, vertikal integrasjon og samarbeidsavtalar.
Høyringsnotatet, som vart sendt ut
på høyring i januar i år, hadde
som føremål å finna ei løysing
som kan sikra ytringsfridommen og demokratiet, og som
samtidig ikkje grip for sterkt inn i den økonomiske
verksemda til dei einskilde medieføretaka.
Framlegga har vekt engasjert debatt, særleg
i dei store medieselskapa. Eg er ikkje overraska over
at nokre av framlegga har vore kontroversielle. Dette
er ei regulering som i konkrete tilfelle kan få store konsekvensar
for føretak som blir ramma.
I høyringa har fleire av høyringsinstansane
kommentert at departementet ikkje har dokumentert dei
negative konsekvensane av eigarskapskonsentrasjonen. Dette er for
så vidt rett. Eigarskapslova er ei føre
var-lov som skal sikra mot eigarskapsposisjonar som legg
til rette for misbruk.
Det avgjerande er etter mi meining
at ein svært dominerande eigarposisjon i mediemarknaden
gir ei potensiell påverknadskraft over opinionen, som – om
ho blir utnytta – kan undergrava dei
demokratiske avgjerdsprosessane som vi har i samfunnet.
Fleire av høyringsinstansane meinte òg
at departementet i framlegget la for stor vekt på omsynet
til mediemangfaldet og for lita vekt på omsynet
til dei økonomiske rammevilkåra for medienæringa.
Departementet har vurdert høyringsfråsegnene nøye
og har på eit par punkt sagt seg einig i kritikken:
For det fyrste har departementet gått
bort frå framlegget om å regulera multimediekonsentrasjon
på regionalt nivå. Årsaka er fyrst og fremst den
svake økonomien i lokalkringkastingsbransjen.
For det andre er òg departementet einig
med dei av høyringsinstansane som meinte at framlegget
til multimedieregulering på nasjonalt nivå var noko
for strengt. I proposisjonen er grensa for kontroll i tre mediemarknader
difor sett noko høgare enn i høyringsnotatet.
Eg er glad for det arbeidet som er gjort, og
eg er nøgd med det framlegget Stortinget no har til handsaming.
Og eg takkar Stortinget for at det har støtta dei framlegga som
vi har lagt fram.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Trond Giske (A) [14:50:26]: Det er flere hensyn denne loven skal ivareta.
Ytringsfrihet er ett, forretningsmessige grunnlag er et annet. Ett
av prinsippene her er at én aktør ikke
skal kunne vokse seg for stor. Det er vi enige om. Men et viktig
prinsipp i denne type regulering må jo være
likestilling av de ulike aktørene. Det kan ikke være
sånn at én skal kunne vokse seg større
enn de andre og ha et større potensial
enn dem.
Statsråden slår fast to prinsipper.
Det ene er at man skal ha en begrensning på hvor stor noen
kan bli, det andre er at man ønsker
tre aktører. Men så sier man at den
største aktøren gjerne kan vokse opp
til 40 pst., hvilket helt automatisk vil gjøre
at de andre to ikke kan bli så store
som den første. Det finner jeg rett og slett urettferdig.
Jeg finner ikke at det er i tråd med rettferdighetssansen
i forhold til at private, kommersielle og for så vidt også ideelle
aktører skal kunne ha de samme mulighetene for å konkurrere
og vokse seg store. Jeg skulle gjerne ha en forklaring på logikken
i det.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [14:51:48]: Det er på dette eine punktet
Regjeringa og Arbeidarpartiet skil lag når det gjeld denne
innstillinga, og eg har forståing for det. Eg vil berre
minna representanten om at tidlegare statsråd Ellen Horn
var inne på tanken om 49 pst. her. Regjeringa
har foreslått 40 pst. No er det ein gong
slik at vi har tre dominerande mediehus i Noreg. Vi veit allereie
i dag at det er skilnad på storleiken på dei.
Vi har teke utgangspunkt i det som er mønsteret
i dag, og vi trur det òg blir mønsteret vidare.
Det er eitt mediehus som er større enn dei to andre, men
vi ser på moglegheita for at alle tre skal kunna
veksa. Viss vi hadde sett ein prosentdel på 33, slik det
har blitt ymta om, hadde eitt av mediehusa ikkje hatt
moglegheit til å veksa, mens dei andre
to hadde hatt det. Og det er heller ikkje bra, fordi det
eventuelt kan føra til at vi ikkje
får mangfald i nokon av regionane.
Magnar Lund Bergo (SV) [14:52:56]: Det forunderlige er jo at her gis det ene mediehuset
mulighet til å kunne vokse nettopp på bekostning
av de to andre. Det jeg savner i innstillingen og i argumentasjonen,
er en reell begrunnelse for 40 pst. Det er tidligere
lagt vekt på at økonomisk bærekraft er
viktig, det var også Lånke inne på.
Men er vi bekymret for bærekraften til Schibsted, til Orkla
og til A-pressen? Er det noe i forbindelse med bærekraft
som krever heving av eierskapsgrensen til 40 pst.?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [14:53:51]: Vi har vurdert det slik at vi ynskjer at både
Orkla, A-pressen og Schibsted skal ha moglegheit
til å kunna vera aktørar vidare. Vi
legg inga hindring for at nokon kan veksa seg
større enn andre, men vi seier at ein storleik
på 40 pst. er eit tak. Då kan også dei
to andre som har økonomi til å kjøpa
seg opp, gjera det. Det ligg inga hindring i
det. Det ser ikkje ut til at det er den store faren. Vi
trur at for å ha mangfaldet, ikkje berre i sentrale
strøk, men òg i regionane, er det viktig at vi
slepp opp noko meir enn 33 pst., som det er i
dag.
Trond Giske (A) [14:54:43]: Det er helt legitimt å skifte mening.
Det er helt greit at Kristelig Folkeparti nå mener
at det er riktig med 40 pst., mens man tidligere mente
at det var riktig med 33 pst. Men man bør kunne forlange
et logisk resonnement bak konklusjonen. Man sier at grunnen
til at en nå vil heve prosenten, er at ellers ville
det ikke være rettferdig, for da har ikke alle
en mulighet til å vokse. Den dagen et mediehus stanger
i taket på 40 pst., får man nøyaktig
den samme problemstillingen, så det blir logikken i forhold
til enhver regulering. Da får man gå for Fremskrittspartiets
løsning og si at konkurranseloven eller andre
ting får regulere det. Det kan ikke være
et argument. Når man stanger i taket, stanger man i taket,
uansett hvor man er på skalaen. Så henviser man
til forslag om 49 pst. – Vel, da hadde man ikke stadfestet
prinsippet om tre aktører. Det er jo det som er nøkkelen
her, man sier at man skal ha tre aktører og 40 pst.
Det er det som ikke henger sammen.
Så sier man at man ønsker
større mangfold lokalt. Jeg kan ikke se at det
blir større mangfold lokalt ved at et konsern f.eks. kjøper
opp alle regionavisene – Adresseavisen,
Bergens Tidende osv. Jeg lurer på om statsråden har
tenkt å følge opp det representanten Lånke
tok opp, og se på sammenhengen mellom nasjonalt
og regionalt eierskap. Det har i så fall Arbeiderpartiets
fulle støtte.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [14:56:11]: Når vi ynskjer å heva eigarskapsgrensa
på nasjonalt nivå til 40 pst.,
er det fordi vi ynskjer å gi alle tre moglegheiter
i dag, slik som det ligg an. Dersom vi hadde behalde 33 pst.,
ville eit av desse veldig fort gått opp i eit tak og ikkje
lenger kunna vera med som ein aktør. Det kunne
føra til at ein av landsdelane våre – eg
snakkar ikkje om lokalt nivå, eg snakkar om regionalt nivå – ikkje fekk
eit mangfald av dei avisene som ville vera tilgjengelege
i den regionen. Eg synest det er ganske viktig å understreka
at Regjeringa seier at vi bør ha tre mediehus. Eg
visste ikkje at Arbeidarpartiet hadde vore inne
på tanken om å gå inn for at ein berre
skulle ha to her i landet. Det ville i alle fall ikkje
skapa noko mangfald i mediebiletet.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om
ordet til replikk.
Dei talarane som heretter får ordet,
har ei taletid på inntil 3 minutt.
Magnar Lund Bergo (SV) [14:57:32]: Jeg vil ikke slippe helt tak i regulering
på regionalt nivå. Vi aksepterer det
forslaget som foreligger, men samtidig har vi et forslag om at det
bør komme en evaluering om to år.
I innstillingen står det at det bare er dagspresseopplaget som
skal beregnes med i tallene, mens radio-, fjernsyns- og Internett-virksomhet ikke
skal regnes med i grunnlag, med den begrunnelse at det ikke
er lønnsomhet i dette. Det er viktig at folk skal kunne
kjøpe seg opp, nettopp for å styrke
disse kanalene. Et stykke på vei går det an å akseptere
en slik tankegang.
Når det gjelder begrunnelsen for regulering,
er det jo ikke lønnsomheten vi er bekymret for,
det er meningsmangfoldet og det at man utvikler regionale
monopoler. Vi ønsker at det så snart
som mulig bør gjøres en vurdering av om ikke
radio, fjernsyn og elektroniske medier også bør
tas med i det beregningsgrunnlaget, slik at vi ikke regionalt
får ett mediehus som styrer alle kanaler, og at
man på den måten også tilegner
seg annonsemonopol, som gjør det helt umulig å etablere
konkurranse. Det burde bekymre flere enn oss i SV at det i regioner
med 200 000–300 000 mennesker
faktisk ikke er mulig å etablere konkurrerende
virksomhet.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om
ordet til sak nr. 2.
(Votering, sjå side 76)Den reglementsmessige tida for føremiddagsmøtet
er no omme. Kveldsmøte blir sett kl. 18.
Før vi går til votering over
innstillingen, vil presidenten ta opp forslag nr. 3, fra
Fremskrittspartiet. Forslaget lyder:
Disse forslagene blir i samsvar med forretningsordenens § 30
fjerde ledd å sende Stortinget.
om endringar i lov 13. juni 1997
nr. 53 om tilsyn med
erverv i dagspresse og kringkasting
I lov 13. juni 1997 nr. 53 om tilsyn
med erverv i dagspresse og kringkasting blir det gjort følgjande
endringar:
Lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap
i medier (medieeierskapsloven)
Loven gjelder foretak som driver dagspresse,
fjernsyn, radio eller elektroniske medier, samt foretak
som har eiermessig innflytelse over slike foretak.
Kongen oppnevner en klagenemnd for enkeltvedtak etter
denne lov. Nemnda skal ha tre medlemmer og
to varamedlemmer, og Kongen fastsetter hvem som
skal være nemndas leder og nestleder.
Noverande §§ 10 til 16 blir §§ 12
til 18.
Den som har en aktuell interesse
i å få avklart om det vil bli aktuelt med inngrep mot erverv etter § 9,
kan melde et erverv av eierandel til Medietilsynet før ervervet gjennomføres.
Dersom Medietilsynet ikke innen
30 dager etter at meldingen er mottatt varsler at inngrep
kan bli aktuelt, kan Medietilsynet ikke
beslutte inngrep mot ervervet etter § 9.
Opplysninger som kreves etter første
ledd, kan gis uten hinder av den lovbestemte taushetsplikt som ellers påhviler
ligningsmyndigheter, andre skattemyndigheter og myndigheter
som har til oppgave å overvåke offentlig regulering
av ervervsvirksomhet. Slik taushetsplikt er heller ikke
til hinder for at dokumenter som befinner seg hos slike myndigheter,
utleveres for gransking.
Lova trer i kraft frå den tid Kongen
fastset.