Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:11:12] (ordfører for saken): Med den enorme medieoppmerksomhet som denne saken har hatt, hadde jeg nesten forventet meg en full pressebenk i dag, men det kan være at norske journalister ikke står opp tidlig på en lørdag.

Denne saken, disse MP3-spillerne, som for øvrig ser slik ut (representanten viser fram en spiller), på størrelse med en sigaretteske, har skapt veldig mye hodebry for oss. I Regjeringens utkast til lov anså man at dette ikke var relevant avspillingsutstyr når man hadde kjøpt et musikkspor på en CD. Det blir som å si at om man kjøper en flaske cola, skal man ikke kunne helle den over på et glass og drikke den fra glasset. Det ble store folkelige protester mot Regjeringens forslag, da det er mange hundre tusen mennesker i Norge som bruker disse spillerne.

Fremskrittspartiet har hatt samme syn siden starten av debatten, og vi er nå glade for at en samlet komite er uenig med Regjeringen. Det er jo i og for seg litt spesielt at regjeringspartiene er uenige med Regjeringen, men det er hyggelig. Alle parter åpner nå for at lovlig innkjøpte CD-spor skal kunne overføres til MP3-spillere. Forskjellen ligger i at flertallet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, har en teknologinøytral formulering, som også tar opp i seg andre teknologier, mens Høyre og Kristelig Folkeparti knytter sitt forslag til CD og MP3 spesifikt. Jeg tror at flertallet er mest framsynt. Vi har i hvert fall fått løst dette problemet.

Jeg registrerer at i et av debattprogrammene jeg var med i, Dagsnytt Atten, sa Høyres Olemic Thommessen at MP3-saken er en detalj. Jeg synes det er en oppsiktsvekkende uttalelse at noe som berører kanskje en halv million nordmenn, og det meste av norsk ungdom, er en detalj, men det får være Høyres synspunkt.

Pressen har døpt denne loven MP3-loven, men åndsverkloven handler om mye, mye mer. Den handler om radio, TV, musikk, bøker, data, mobiltelefoner, bilder osv., osv. Den handler om innfasing av et EU-direktiv, og den handler om at vi må forholde oss til konvensjoner og avtaler gjort helt tilbake til 1880-tallet.

Mange områder er det bred enighet om, f.eks. avtalelisens for bruk av verk internt i virksomheter, hvor det er en utvidelse, opptak av kringkastingssendinger innen helseinstitusjoner, funksjonshemmedes spesielle behov, hvordan vi skal håndtere internettkafeer, samleverk, sitatretten i § 22 og § 23, lisensavtale for kringkasting og opphavsrett i sameie mellom arvinger, hvor man har gjort en fornuftig endring og liberalisering av loven. Men det er også forhold det er uenighet om.

Åndsverksloven skal forholde seg til kunst, forretning, politikk, jus og forbrukere, og da er det viktig å avveie hensynene – hensynene mellom bransje og forbruker. Regjeringens forslag var tungt i retning av bransjen, mens det nå er mer balansert med det forslaget som har flertall i saken.

I debatten er det enkelte som har sagt, nesten med forakt, at dette har blitt en forbrukerlov. Det synes jeg er litt skremmende. Når man produserer musikk, bilder, bøker osv., må man faktisk forholde seg til brukerne. Men det er ikke en forbrukerlov. Det er heller ikke en opphavsmannslov, men det er en lov som balanserer mellom bransje og forbruker og regulerer dette forholdet på en god måte.

Det har vært en storm av protester, spesielt i forhold til det flertallet har sagt når det gjelder offentlig sektor. Mye av dette skyldes at Høyre og Kristelig Folkeparti gikk ut med en pressemelding før merknader og forslag fra flertallet var lagt ut på Internett. Denne pressemeldingen inneholdt en rekke grove feil, bl.a. at vi ville legalisere tyveri og ran av åndsverk. Dette har bitt seg fast og bl.a. endt opp med en del annonser fra Kopinor, hvor det også er grove feil. For øvrig merker jeg meg at Kopinor må ha svært god råd, i og med at de har råd til slike annonser.

Når det gjelder skoler, biblioteker og andre offentlige virksomheter som bruker Internett, er det i korthet flertallets syn at verk som publiseres på Internett uten brukerbegrensninger, skal kunne brukes fritt i ikke-kommersielle virksomheter. I disse tilfellene anser rettighetshaver å ha gitt implisitt samtykke til videre bruk. Det er faktisk slik at det er mange som legger ut ting på Internett for at allmennheten skal bruke det. Det kan være lærere, forskere, privatpersoner, politikere osv.

Flertallets innstilling legger ikke opp til at kommuner og fylkeskommuner fritt skal kunne forsyne seg av alt på Internett uten opphavsmannens tillatelse, dersom det er beskyttet materiale. På dette området sier vi klart og tydelig:

«Flertallet ser ingen grunn til å endre dagens praksis ...»

Vi tar avstand fra de svært sterke og usaklige uttalelsene fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og fra Kopinor som er gjengitt i media og i annonseform. Konklusjonen er når det gjelder offentlig sektor, at opphavsmannen som har beskyttet materialet ute på nettet, skal ha penger for det han har gjort, men vedkommende skal ikke ha penger for det andre har lagt ut til fri avbenyttelse. Jeg håper at vi kan få en slutt på de misvisende opplysningene som legges frem i denne saken, med denne avklaring.

Når det gjelder bibliotekene, har vi også fått mye kjeft. Flertallet mener at det skal være lov å ta utskrifter av materiale som lovlig er digitalisert av bibliotekene, og ikke bare lese disse på skjerm, slik som Regjeringen går inn for. Digitalisering kan bare skje etter de strenge retningslinjer som gis av Regjeringen i forskrift, og flertallet sier at utskrifter kan tas «på lik linje med fotokopier fra samme verk». Forslaget innebærer dermed ikke noen andre regler for utskrift enn for kopiering. Dette vil bl.a. kunne sikre at verk som er gått ut av produksjon, f.eks. en gammel, slitt bygdebok det kanskje bare finnes ett eksemplar av, fortsatt kan brukes av slektsgranskere på bibliotekene. Det skal ikke handle om bøker som er i den ordinære handel. Så påstanden om at bibliotekene skal kunne trykke opp bøker som er i den ordinære handel, i bunkevis og dele dem ut, er feil.

Det er en forbrukervennlig lov på flere måter. Når det gjelder kopisperre og tekniske beskyttelsessystemer, stiller flertallet harde krav til bransjen. Blant annet må bransjen utstyre sine produkter med systemer som ikke hindrer privat brukers mulighet til å tilegne seg verket på relevant måte. Man skal kunne bruke dem i bilen, på hytta, hjemme og på MP3-spillere. Vi stiller også strenge krav til at beskyttelsessystemer skal være effektive. Men jeg må også presisere at når det gjelder det offentliges rett til bruk, muligheter når det gjelder å beskytte, og muligheter til å oppheve kopisperrer, bibliotekenes virksomhet, osv., legger flertallet i alle sine merknader og forslag til grunn at det handler om verk som er ervervet på lovlig måte. Det er fortsatt forbudt å hente ned eller å stjele filmer, CD-er eller musikkstykker fra Internett hvor det er ulovlig lagt ut. Dette er en viktig presisering.

Selv om vi i Fremskrittspartiet er veldig fornøyd med loven, er det også temaer hvor Fremskrittspartiet er i mindretall. På side 43, i forbindelse med § 45b, er Fremskrittspartiet alene når det gjelder å forsvare mulighetene til radiostasjoner og virksomheter, og der er det faktisk lagt opp til en lovendring fra flertallet – alle utenom Fremskrittspartiet – som vil føre til en 50 pst. kostnadsøkning for P4, Kanal 24, nærradioer, diskoteker, puber osv. som spiller musikk. Fra HSH er det også sagt at det vil være tilsvarende prisøkninger for frisører, dagligvarebutikker osv. som bruker musikk og har en radio stående på. Fremskrittspartiet vil ha en nærmere utredning av dette før man gjør et vedtak, mens flertallet har lagt seg på den linjen at man går rett på.

Vi er også i mindretall, sammen med SV og Senterpartiet, i et forslag som ville bryte ned noe av Microsofts og Apples makt med hensyn til mediaspillere.

Dette har vært en blandet opplevelse, med to måneders debatt og utredning, med mye henvendelser til komiteen. Men det har vært en interessant sak, og det blir en lov som omfatter veldig mye av det samfunnslivet som vi skal forholde oss til fremover. Vi tror fra flertallets side at vi er kommet frem til en god og balansert lov.

Jeg vil med det ta opp Fremskrittspartiets mindretallsforslag.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trond Giske (A) [10:21:28]: Da det ble bestemt at åndsverkloven skulle debatteres på noe så uvanlig som et lørdagsmøte, var noen av oss litt bekymret for at den viktige åndsverkloven skulle bli vedtatt uten at den fikk den oppmerksomheten den fortjener. Det har vi imidlertid prøvd å gjøre noe med de siste dagene, og jeg må si at jeg tror vi har lyktes godt. Oppmerksomheten er upåklagelig.

Det er en viktig lov vi skal vedta. Det er en viktig dag.

Da Arbeiderpartiet ble startet i Arendal i 1887, var det fagforeninger som stod bak. En av de viktigste grunnene var å sikre at arbeiderne skulle få rettmessig betalt for sitt eget arbeid. De trengte et politisk redskap, fordi mange av rettighetene påvirkes av politiske beslutninger.

I det aller første Circulære fra Bestyrelsen for «Det forenede norske Arbeiderparti» heter det:

«vi Arbeidere kun kan haabe at drive igjennom vore retmæssige Fordringer, naar vi ved Udøvelsen af Stemmeretten kan faa fuld Indflydelse paa Lovgivningen og Bevilgningerne.»

I bunn og grunn er denne loven et skritt videre i den kampen som fikk sitt uttrykk i 1887, en kamp for at folk skal få betalt for det arbeidet de gjør, og kunne leve av sitt arbeid.

Mang en ungdom, og kanskje ikke så få voksne, kunne sikkert drømme om gratis tilgang til all mulig musikk, å kunne se filmer fra hele verden uten innhogg i lommeboken og skaffe seg lærebøker til studiene uten å måtte betale. Det hadde blitt en kortvarig glede. Musikere, komponister, filmskapere og forfattere ville med ett få sine inntekter dramatisk redusert. Kreativt, skapende arbeid ville blitt erstattet av arbeid som gav mat på bordet og tak over hodet. Det ville bli tomt i CD-hyllene og hvitt på kinolerretene.

Derfor er det ikke en konflikt mellom brukere og rettighetshavere, men et grunnleggende fellesskap. De skapende er avhengig av lyttere, seere, lesere som har adgang til det skapte på en enkel og rimelig måte. Brukerne er avhengig av de skapende, at de har et inntektsgrunnlag som gjør at de kan fortsette å skape nye åndsverk.

En ny åndsverklov skal ivareta dette, og det er bred enighet om at slik skal det bli. Derfor vedtas også det meste av denne loven med bredt flertall.

Saksordføreren har gitt en redegjørelse for innstillingen. Det meste står komiteen samlet om. På noen punkter har det likevel vært nødvendig for komiteen å justere loven noe. Det skjer på to punkter. Det ene gjelder bibliotekene. Det redegjorde saksordføreren greit for. Det andre gjelder overføring fra CD til MP3 også når det er kopisperre. Departementet har hele tiden insistert på at dette vil være i strid med EU-direktivet, men her må vi konstatere at man ikke engang har klart å overbevise sine egne partifeller. Noen frykter at den nye lovparagrafen kan åpne for kopiering mellom andre formater. Fra Arbeiderpartiet og SV sin side er imidlertid merknadene som sier at den nye lovformuleringen handler om overføring fra CD til MP3, en uttømmende liste.

Det er også verdt å understreke at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene for øvrig står sammen om lovhjemlet beskyttelse av DRM.

Så til spørsmålet om bruk av materiale på Internett. La meg først si det helt åpenbare, nemlig at dersom åndsverk er lagt ut på nettet uten rettighetshavers samtykke, altså en ulovlig utleggelse, kan ikke verket benyttes, verken av privatpersoner eller av offentlige institusjoner, på noen lovlig måte.

Det blir en viktig oppgave framover å bidra til at lovovertredelser på dette området blir etterforsket og slått ned på, særlig der man i vinnings hensikt foretar denne type lovbrudd. Vi må bekjempe ideen om en annen type moral i internettverdenen enn i den virkelige verden. Det finnes ingen forskjell mellom å stjele på nettet og å stjele i en butikk.

Så til spørsmålet om det offentliges bruk av åndsverk på Internett. Her har jeg det bestemte inntrykk at det har vært en del usikkerhet og uklarhet om hva flertallet i komiteen faktisk mener. I den grad flertallet har bidratt til slike uklarheter, er dette anledningen til å bringe klarhet. At andre også har bidratt til usikkerhet, vil jeg komme tilbake til.

La meg begynne med følgende: Flertallet endrer ikke en eneste lovparagraf, flytter ikke et eneste komma i loven som skulle berøre eller endre rettssituasjonen på dette området.

Hvordan Høyres jusutdannete Olemic Thommessen i en pressemelding fra Høyre kan hevde at flertallet «har samlet seg om et vedtak som gjør dramatiske inngrep i opphavsmennenes rettigheter», er dermed vanskelig å begripe. I lovsaker gjør Odelstinget vedtak i form av lovparagrafer, og den lovteksten vi vedtar på dette området, er identisk med proposisjonens forslag. Dermed står vi igjen med merknadene.

Merknader er viktige forarbeider til en lov. Derfor er det viktig at de er klare, og at de forstås i samsvar med det lovgiver har ment. I den grad merknader har skapt uklarhet, må derfor det som flertallet nå sier i denne debatten, som også er viktige forarbeider til loven, legges til grunn for hvordan de skal forstås.

Den loven som vedtas, og de merknader som følger med, ivaretar rettighetshavernes rett til vederlag fullt ut. Ingen, heller ikke offentlig sektor, kan benytte andres åndsverk uten vederlag, med mindre rettighetshaveren selv mener at åndsverket skal kunne brukes gratis. Det stilles ingen krav om at åndsverk spesifikt må merkes, for at det skal være beskyttet. Alt åndsverk er i utgangspunktet vernet så lenge rettighetshaveren selv ikke har opphevet vernet. Det eneste man ikke skal betale for, er det som rettighetshaver eksplisitt eller implisitt har gitt uttrykk for skal være gratis.

Det er særlig én setning en del har lurt på:

«Flertallet mener at åndsverk, herunder utskrifter fra Internett i rimelig utstrekning, bør kunne benyttes i ikke-kommersiell virksomhet, som kommuner og fylkeskommuner, uten at det gjøres avhengig av samtykke og/eller betaling.»

Noen har trodd at dette gir offentlig sektor rett til å bruke alt fra Internett uten å betale. Det er feil. Setningen henspiller kun på det som eksplisitt eller implisitt er lagt ut for gratis bruk. Det kommer klart fram når man leser neste setning i innstillingen, som omhandler det som ikke er lagt ut for gratis bruk: «Bruk av beskyttet materiale avgjøres i forhandlinger.» Disse forhandlingene skal sørge for vederlag rettighetshaverne rettmessig har krav på.

Noen har også vært usikker på setningen om at «når verk er lovlig lagt ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielles bruk». Vel, hvis vi nå, etter de siste dagers debatt, skulle ha skrevet en merknad der alle premissene var med, ville den ha vært som følgende: Når et verk er lagt lovlig ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielle bruk, forutsatt at rettighetshaveren ikke har tatt forbehold om noe annet. Det skal betales vederlag for bruken, med mindre rettighetshaveren mener åndsverket skal kunne brukes gratis.

Merknaden uttrykker Stortingets syn på hvordan implisitte samtykker kan forstås etter gjeldende rett. Flertallet støtter ikke Regjeringens forståelse av det samme spørsmålet som framgår av proposisjonen. Men samtidig – og dette er viktig – er det verken regjering eller storting som har det siste ordet, fordi det dreier seg om en forståelse av avtaler. Tvister om avtaleforståelser avgjøres av domstolene.

Dette mener flertallet. Det mente vi også da vi avgav innstilling sent mandag kveld. Noen timer etter at innstillingen var avgitt, kom en pressemelding fra regjeringspartiene. I denne står det:

«Opposisjonen åpner for at offentlig sektor i fremtiden ikke skal betale for verk som er lagt ut på internett. Opphavsmennene frarøves dermed rett til betaling eller til overhodet å gi samtykke til slikt bruk.»

Dette er usant. Det er ikke det loven sier. Det er ikke det merknadene sier. Det er ikke det flertallet går inn for.

Kulturministeren går enda lenger. Ifølge Dagsavisen 2. juni mener hun det blir helt galt at kommunene ikke skal betale opphavsmenn og -kvinner for materiale de bruker. Kulturministeren sier:

«De betaler for elektrisitet og hus. Men de skal altså ikke betale for kulturen.»

I Kulturnytt på NRK P2 31. mai går hun enda lenger og sier at «aktive innenfor kulturfeltet skal kunne leve av det de produserer og lager. Men her går flertallet inn for et lovverk som gjør at alle de som mister rettighetene sine, kan bli brukt som fritt vilt».

Går inn for et lovverk? Vi har altså ikke alternative forslag på disse punktene. Kan bli brukt som fritt vilt? Hvor i all verden har kulturministeren dekning for det? Kulturministeren viser at man ikke trenger debattkultur for å delta i en kulturdebatt. Regjeringspartiene har trådt over anstendighetsgrensen for den politiske debatt. Og når Norges kulturminister bidrar til å spre slike usannheter, kan også andre bli utrygge.

I annonser i avisene i går kunne man lese om bekymrede kunstnere. Og la meg svare følgende:

• Morten Krogvold skal fortsatt ha retten til å bestemme over sine egne bilder.

• Ingen skoler skal kunne forsyne seg fritt av tekstene til Tove Nilsen.

• Stortinget skal ikke frata Arne Nordheim retten til sine egne musikkverk.

• Sangene til Anne Grete Preus skal ikke ligge gratis ute på alle kommunale hjemmesider.

I en annonse kunne man lese at flertallet «rokker ved rettighetshavernes adgang til å bestemme over utnyttelsen av egne verk og til å få vederlag for egen innsats».

Det er ikke riktig. Alle skal få vederlag etter dagens regler. Rettighetshaveren skal fortsatt ha kontrollen over sine verk. Rettighetshaveren har full rett til selv å sette de begrensningene han eller hun selv ønsker, også når det gjelder slik ikke-kommersiell bruk i offentlig sektor. Annonsepengene kunne vært bedre brukt på vederlag til medlemsorganisasjonene.

Det blir spennende å høre om kulturministeren har tenkt å gjenta påstandene sine i media fra Stortingets talerstol etter at hun har hørt flertallet selv fortelle hva flertallet mener. Hvis vi har en kulturminister som insisterer på å fortolke loven til rettighetshavernes ugunst, i strid med det lovgiver selv mener, vil det være svært alvorlig. Rettighetshaverne er i hvert fall ikke tjent med en slik framferd og en slik kulturminister.

Jeg har liten tro på at regjeringspartiene vil legge seg på en redeligere linje. Jeg tror vi kommer til å møte den mest uanstendige valgkampen i Norge siden 1930. Regjeringspartienes usanne påstander om flertallets standpunkter er en del av denne valgkampen.

Derimot har jeg større tro på vederlagsorganisasjonene. Selvsagt kan de fortsette å insistere på en tolkning av loven som tilsier at rettighetshaverne ikke skal ha betalt, ikke skal ha råderett, og at offentlig sektor gratis skal kunne bruke åndsverk på nettet, i strid med det stortingsflertallet selv sier. Jeg ville vært lykkelig hvis jeg var KS eller Høyskolerådet og kunne slå i bordet med vederlagsorganisasjonenes definisjon av loven, hvis det er det de mener; da ville forhandlingene være over på forholdsvis kort tid. Men de kan også legge til grunn det lovgiver faktisk sier i denne debatten, at vederlagene i offentlig sektor står fast, at man fortsatt har full frihet til å sette grenser for bruken av egne åndsverk, og at det ikke åpnes for gratis bruk av åndsverk uten at rettighetshaveren selv har villet det slik.

Jeg anbefaler det siste alternativet. Det er det vi mener, og det er det vi har ment hele tiden.

Loven skal sikre opphavsmenn deres rettmessige vederlag. Samtidig vet vi at dette er et område i stadig forandring. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet vil derfor fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med den varslede gjennomgangen av åndsverksloven, foreta en evaluering av loven, med særlig henblikk på at rettighetshavernes interesser er godt ivaretatt.»

Hvis det fortsatt skulle herske uklarhet: Fjern den siste tvil!

Arbeiderpartiet vil også gi støtte til forslaget fra SV om kartlegging av omfang av utskrifter av digitaliserte verk og sikring av at rettighetshaverne opprettholder sine vederlag uavhengig av teknologi.

Denne runden vil vise at komiteen faktisk står sammen om det viktige, nemlig at loven skal sikre rettighetshaverne råderett over egne åndsverk, og sikre deres rettmessige vederlag for andres bruk av disse åndsverkene. De uenighetene vi har, er saklige meningsforskjeller, himmelvidt fra den uenighet som er blitt framstilt gjennom media de siste dagene. Det mest sentrale uenighetspunktet gjelder dette med implisitt samtykke i offentlig sektor til ikke-kommersiell bruk, vel å merke hvis man ikke har tatt forbehold om noe annet, og selvsagt med fulle vederlagsrettigheter. Det er det uenigheten dreier seg om – og ikke noe mer.

La meg derfor avslutte der jeg begynte, med å sitere avslutningen på det aller første Cirkulære fra Bestyrelsen for «Det forenede norske Arbeiderparti»:

« … lad da Uenigheder om dette eller hint, som i Grunden er Smaating, sammenlignet med vort store Maal: en lykkelig, sorgfri og derfor sandt menneskelig Tilværelse for Arbeidere, lad, siger vi, disse Smaating lægges til Side, lad et fælles Broderbaand omslynge os, lad os staa Haand i Haand og kæmpe for vor store Sag.»

Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp det forslaget han refererte.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:36:31] (komiteens leder): Det var interessant å høre på innlegget til representanten Giske. Men la det være helt klart at det er flertallet som har skapt uklarhet og utrygghet rundt denne saken. Jeg synes lederen i Dagens Næringsliv i dag gir en meget god beskrivelse av situasjonen.

Åndsverkloven er fundamentet for all produksjon av åndsverk i vårt land. Den er fundamentet for kunst og kultur, og fundament for en sterkt voksende økonomisk sektor.

Et fritt og levende åndsliv fordrer at kunst og kultur er lett tilgjenglig for den enkelte av oss. Åndsverk finner sin mening i møte med publikum, og det er derfor i alles interesse at allmennheten kan bruke og leve med åndsverk uten at de fortløpende skal måtte forholde seg til rettighetshavernes enerett.

Her ligger vårt dilemma og vår utfordring som lovgivere: avveiningen mellom fri tilgang på den ene siden og sikring av levegrunnlaget for landets rettighetshavere på den andre.

Kopiering og distribusjon er i dag noe som er dramatisk endret i forhold til tidligere. En kopi er i dag en identisk gjengivelse, ikke en svertet kopi fra en kopimaskin. Kopi av musikk vil være identisk med originalinnspillingen, og distribusjon kan skje med et tastetrykk til nær sagt hvor mange som helst.

Dette er utfordringer vi møter i hele den vestlige verden. Tunge deler av den industrien som er basert på åndsverk, opererer på internasjonale markeder. Det er derfor viktig å ha internasjonale regimer som demmer opp for misbruk som lett kan undergrave opphavsmennenes inntektsgrunnlag. Norge er selvsagt med i en rekke traktater og internasjonale avtaler på dette området. Sammen med verdien av å ha et nordisk lovsamarbeid på området gir dette viktige føringer for hva vi bør åpne for i vårt land.

Oppgaven vi står overfor i denne lovsaken, dreier seg om krevende avveininger der implikasjonene er mange. Debatten i forkant av behandlingen viser dette til fulle. Mange har opplevd denne diskusjonen som vanskelig å forstå, og det er tydelig for de fleste at flertallet heller ikke har sett konsekvensene av innholdet. Regjeringen har levert et forslag som viderefører de lange linjene i norsk opphavsrett også inn i en ny tidsalder. Departementet har med rette høstet anerkjennelse fra så godt som alle kompetente faglige instanser, og etter Høyres mening i alle hovedtrekk kommet fram til gode avveininger mellom rettighetshavere og forbrukere.

Så får da også Regjeringen gjennomslag for så godt som hele lovteksten. Bare på ett punkt gjøres endringer, nemlig i forhold til det etter hvert så berømmelige MP3. Det er positivt at alle partier på Stortinget har konkludert med at vi også i framtiden skal kunne bruke de CD-ene vi kjøper, slik vi er vant til, selv om de er utstyrt med kopisperre. Høyre og Kristelig Folkeparti har her fremmet et forslag vi mener ligger innenfor EU-direktivet. Men marginene er små, og når vi ikke kan støtte flertallets forslag på dette punktet, er det fordi vi ikke tror et slikt vedtak vil stå seg overfor EUs organer. Flertallets forslag kan derfor gi publikum en kortvarig glede.

Det mest oppsiktsvekkende i denne behandlingen er ikke det som kommer til uttrykk gjennom konkrete forslag til vedtak. Det som er oppsiktsvekkende, er noen av de merknader og derigjennom politiske signaler som flertallet, bestående av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, har samlet seg om.

Jeg sikter spesielt til merknader om hvordan disse partiene mener forholdene skal være innenfor offentlig sektor, på høyskoleområdet og innenfor bibliotekvesenet. Det som er oppsiktsvekkende, og som har ført til at Høyre og majoriteten av kunstnerorganisasjonene har reagert så kraftig, er at man på flere av disse punktene later til å bryte med tradisjonene innenfor norsk rett. Generelt sitter man igjen med et inntrykk av at det nå er politisk flertall for omlegginger som klart betyr et angrep på de individuelle rettighetene, og som drar i retning av mer kollektiv tilnærming. Det vil svekke rettighetshavernes posisjon i forhold til de framtidige forhandlinger som må komme i kjølvannet av den teknologiske utviklingen.

Flertallet har uttrykt seg gjennom meget uklare merknader som reiser atskillig flere spørsmål enn de gir svar. Hvilke konsekvenser har det f.eks. å innføre begrepene «kommersiell» og «ikke-kommersiell» som avgrensning for hva det kan kreves betaling for? Dette er et sentralt punkt for flertallet.

Det har i debatten vært hevdet at vi som har kritisert signalene om fri bruk for offentlig sektor og innenfor høyskolesystemet, ikke har lagt flertallets premisser til grunn for tolkningen, og at vi derfor har forstått dem helt feil. Dette er sannelig heller ingen lett oppgave. Jeg har også sett at representanten Giske har hatt behov for å klargjøre. Merknadene er inkonsekvente og dårlige, om overhodet begrunnet. Det er ikke bare Høyres mening, men det er et samlet kulturliv som berettiget har gitt uttrykk for sin sterke bekymring.

Flertallet signaliserer at høyskoler og universiteter fritt skal benytte verk som er lagt ut, fordi opphavsmennene da de la ut verket, implisitt skal ha godtatt at verket brukes videre. Dette er en helt ny rettsoppfatning, som det etter Høyres, departementets og tung juridisk ekspertises oppfatning ikke er grunnlag for. Blant annet stiller vi fra Høyres side spørsmål ved om dette er forenlig med Bernkonvensjonens tretrinnstest, der inngrep i opphavsmennenes rettighetsområde skal være spesifisert.

I merknader fra flertallet der fri bruk for offentlig sektor beskrives inngående, er opphavsmennenes rettighet ivaretatt gjennom en kort, avsluttende setning:

«Bruk av beskyttet materiale avgjøres i forhandlinger.»

Det sies ikke hvem det skal forhandles med, eller hvem som skal betale. Dette er et meget relevant spørsmål, fordi brukerne, dvs. fylker, kommuner og andre offentlige institusjoner, ikke skal betale; hele poenget i merknaden er jo at det skal være gratis for dem. Det har også vært poenget til Kommunenes Sentralforbund, som er bekymret for utgiftene den dagen det åpnes for avtalelisens på det digitale området.

Det har vært sagt fra flertallets side at dette jo bare er merknader, og at det derfor ikke veier så mye. Da må jeg spørre: Er det virkelig slik at det ikke er så farlig hva man lover seg bort med når man skriver merknader? Er det slik at man ikke behøver å stå for det videre? Selvsagt er det ikke det.

Disse merknadene er et signal om hva vi har i vente fra en eventuell rød-grønn regjering, og vi har krav på å få forklart det reelle innholdet. Jeg håper Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i denne debatten vil rake kastanjene ut av glørne, ta til fornuft og ikke stille rettighetshaverne i en kinkig og uholdbar situasjon i tiden framover.

For dette er forhandlinger. Alle som kjenner det praktiske liv på opphavsrettens område, vet at det ofte er vanskelig å få betalt. Publikum venner seg fort til tanken om fri bruk, og all erfaring forteller oss at inndrivelse i den store skala ikke er lett. Et flertall later til å mene at det skal gjøres nye store åpninger for fri bruk, eller, så vidt jeg forstår av representanten Giske, bruk etter mulige framforhandlede kollektive ordninger med ukjent adressat og forhandlingsmotpart. Det vil garantert gi en dårlig forhandlingsposisjon, eksempelvis for Kopinor. Og det vil føre til mindre penger, og med stor sannsynlighet en langdryg prosess. Vi vet alle hvordan historien for kopieringsvederlaget var. Denne blir garantert ikke lettere.

La meg avslutningsvis bare gi uttrykk for et ønske om at de merknader som flertallet har samlet seg om, etter denne debatten kan sendes til historiens skraphaug for lite gjennomtenkte formuleringer. Det er ganske enkelt slett politisk håndverk.

Den brede politiske enighet som har vært i hele etterkrigstiden, har gitt trygghet og forutsigbarhet for et viktig område. I en tid da dette faktisk er viktigere enn noen gang, kulturpolitisk som næringspolitisk, er det beklagelig hvis et eventuelt rød-grønt flertall til høsten vil skape usikkerhet og svekke rettighetshavernes forhandlingsutgangspunkt i en digitalisert framtid.

De rød-grønne partiene lover 1 pst. av statsbudsjettet til kultur, og vil innføre en egen kulturlov hvis de kommer til makten. Det blir småpenger i forhold til de verdiene som nå står på spill dersom opphavsretten undergraves.

Helt til slutt vil jeg ta opp det forslaget som er fremmet i innstillingen fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Sonja Irene Sjøli har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Magnar Lund Bergo (SV) [10:45:16]: Representanten Giske åpnet med å si at det var uvanlig å ha stortingsforhandlinger på en lørdag. Representanten Giskes avslutning fikk meg til å kikke på kalenderen, for jeg trodde faktisk det var 1. mai.

Opphavsretten er en bærebjelke i kulturpolitikken. SV slår ring om opphavsretten til åndsverk også i en mer digital tidsalder – en rett som alltid er en viktig forutsetning for å kunne skape kunst og kultur.

Vi er inne i et nytt stort teknologisk sprang som utfordrer innarbeidede ordninger og systemer. Utfordringen for oss er å lage ordninger som sikrer opphavspersonenes rettigheter, for å fremme kultur- og kunnskapsproduksjon uten å bremse på brukernes muligheter. Ivaretakelse av rettigheter må gå sammen med nødvendig teknologisk utvikling.

Vi har ikke løst alle utfordringer med det lovutkastet som foreligger. Det som har vært viktig nå, er å få på plass presiseringer og styrking av visse rettigheter for åndsverksarbeidere som følge av opphavsrettsdirektivet. Lovhjemmel for DRM-systemer og digital avtalelisens kommer på plass for å sikre opphavsrettighetene. Det er fortsatt uløste spørsmål, og selv det korte framtidsbildet er uoversiktlig.

Vi er ved begynnelsen av et stort teknologisk sprang. Det er derfor nødvendig med revisjoner av denne loven ganske snart. Min spådom er at det ikke vil være lenge ut i neste stortingsperiode før vi er i gang. Regjeringen sier selv i proposisjonen at departementet nå vil sette i gang et arbeid med gjennomgang både av innhold og ordlyd i åndsverkloven. En helhetlig gjennomgang med en bred og åpen høringsprosess vil bli igangsatt. I det må det ligge en erkjennelse også fra regjeringspartiene om at Regjeringens lovforslag pr. i dag ikke er tilstrekkelig. Det er SV glad for. Vi vil om nødvendig være en pådriver for framdrift i dette viktige arbeidet.

SV har noen unntak fra flertallsinnstillingen, hvorav to er særlig viktige. Det ene går på årvåkenhet med hensyn til hvilket omfang utskrifter av digitaliserte verk kan få. Regjeringen må være klar med tiltak dersom omfanget mot formodning blir slik at det undergraver rettighetshavernes vederlagsordninger. Det andre går på å motarbeide at de teknologiske beskyttelsessystemene blir slik at de ikke bare beskytter åndsverk, men også samtidig beskytter én bestemt teknologi fra bestemte dominerende markedsaktører.

Jeg skal komme tilbake til disse forslagene.

Vi merker oss at Regjeringen i proposisjonen sier at det ved utformingen av lovforslaget er lagt vekt på å opprettholde den etablerte balanse mellom hensynet til opphavsmenns interesser i å ha kontroll over bruk av sine åndsverk og allmennhetens interesse i at flest mulig får tilgang til åndsverk. Det er et overordnet hensyn som SV deler fullt ut. Men vi har også merket oss at flere høringsinstanser fra brukersiden mente at balansen mellom rettighetshaver- og brukerinteresser ble forrykket i rettighetshavers favør i lovforslaget fra Regjeringen.

Forslaget som ville gjort nesten en hel ungdomsgenerasjon av ivrige MP3-brukere til kriminelle, ble stoppet av hele komiteen. SV oppfatter de to forslagene som omhandler dette, som å ha nøyaktig samme intensjon: tillate kopiering fra en CD og over på MP3-spiller, og kun det.

Når det gjelder flertallets forslag til § 53a tredje ledd, om «privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr», går det fram av merknadene at det er klart avgrenset til å gjelde avspilling og overspilling fra CD. Det er bredt flertall i Stortinget for at en slik adgang ikke skal omfatte verk fra f.eks. DVD-er, bøker, elektroniske filer via Internett eller TV-program. Om saksordføreren gir uttrykk for en annen oppfatning av dette, representerer han i så fall et klart mindretall. Det er selvsagt uheldig at komiteen ikke klarer å samle seg om samme formulering når intensjonen er den samme. Men debatten i dag bør kunne bidra til avklaring på disse punkter.

Et annet punkt i flertallets innstilling har også vært utsatt for mange tolkninger og debatt, der regjeringspartiene har kommet med grunnløse påstander om hvordan flertallet skal forstås.

La meg derfor presisere følgende: Opphavsmannen skal fortsatt ha kontrollen over sine verk. Heller ikke offentlig sektor kommer unna det prinsippet. Ordlyden i komiteens innstilling på dette punkt skal ikke forstås dit hen at åndsverk skal kunne benyttes fritt i ikke-kommersielle virksomheter. Det kan bare brukes fritt dersom det er gitt samtykke til fri bruk. Bruk av beskyttet materiale avgjøres i forhandlinger. Flertallsmerknaden om utnytting i ikke-kommersiell sammenheng av verk som er lagt ut på Internett, knyttes ikke opp til noen lovendring, men er basert på en forståelse av gjeldende rett på området. Lovgiver har ikke foreslått endringer i gjeldende prinsipper om avtaletolkning, og tvister om avtaleforståelse skal, slik praksis er allerede, ikke avgjøres av Stortinget, men av domstolene. Og det er jo korrekt det representanten Giske sa i sitt innlegg: Flertallet endrer ikke en eneste lovparagraf, flytter ikke et eneste komma i loven som berører eller endrer rettssituasjonen på dette området.

SV inngikk i flertallet som ikke ønsket å innføre ordninger nå som ville pålagt bibliotekene å ha utskriftssystemer som skiller mellom utskrifter fra Internett og utskrifter fra digitale samlinger. I utgangspunktet bør bibliotekbrukere kunne ta papirutskrifter av digitalisert materiale fra bibliotekenes samlinger, på lik linje med fotokopier fra de samme verk i bokform. Men vi må her følge utviklingen nøye. Får slike utskrifter et større omfang enn det det nå ser ut til, må det i samarbeid med de berørte parter vurderes nye ordninger som er enkle og ubyråkratiske for brukerne, og som samtidig sikrer teknologinøytrale opphavsrettigheter.

I denne sammenheng er det vesentlig å merke seg at vi vil opprettholde bestemmelsen om at digitalisering i bibliotek kun kan skje der originaleksemplarer ikke er å få kjøpt i ordinær handel, og at det enkelte bibliotek kun kan framstille digitale kopier på bakgrunn av originaler som det enkelte bibliotek allerede har i sine samlinger. Den digitale kopien skal fortsatt kun tillates brukt innenfor det enkelte biblioteks eget fysiske lokale, og kan heller ikke deles med andre bibliotek.

Utskriftsproblematikken vil altså være begrenset av tilgangen på digitalt materiale, i tillegg til administrative og økonomiske kostnader. Det kunne tenkes at vi hadde gått motsatt vei: en mer åpen tilgang til å digitalisere materiale, men begrensning når det gjelder utskrifter. Men vi valgte det motsatte: en mer åpen tilgang på utskrifter og begrensning når det gjelder digitalisert materiale. Enten begrensningen gjelder utskrifter eller muligheten til å digitalisere verker, skal begge innebære rettigheter for og vederlag til opphavsmennene.

Utskriftsproblematikken kan bli større enn det vi kan se for oss allerede i nær framtid. Vi var bekymret for at det flertall SV vanligvis har inngått i i denne innstillingen, ikke tok denne utfordringen alvorlig nok. Det var bakgrunnen for at vi fremmet et forslag der en slår fast at det må sikres at «rettighetshavere opprettholder sine vederlag uavhengig av hvilken teknologi brukerne benytter». Derfor ber vi Regjeringen overvåke utviklingen når det gjelder i hvilket omfang utskrifter av digitaliserte verk vil foregå på biblioteker, arkiv og museer og på utdanningssektoren, og løpende vurdere tiltak i den forbindelse.

Hensynet til opphavsrettshaverne gjorde at SV sammen med regjeringspartiene og Arbeiderpartiet bidrog til å få på plass DRM-systemer som sikrer tillatelse til og eventuelt vederlag for bruk av åndsverk. Dette er selve nøkkelen, fordi det kan hindre slikt gedigent tyveri av åndsverk som det vi har vært vitne til de senere år. Det er en stor svakhet ved loven at dette systemet samtidig favoriserer de store markedsaktørenes avspillingsutstyr. SV vil at tilgangen til avspilling fra media skal være den samme for alle plattformbrukere. Derfor har SV sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet et forslag om å be Regjeringen utarbeide «forslag som bryter ned plattformbarrierene som brukerne opplever for å kunne benytte avspillere på Internett». Kulturlivet har ingen interesse av at bare de som er på f.eks. Microsofts plattform, skal kunne få lovlig tilgang. Her har artister og brukere felles interesser.

Med loven i dag tar vi noen nødvendige, men ikke tilstrekkelige skritt for å sikre opphavsrettigheter og brukere i en ny tid. Revisjon, evaluering og nye runder er nødvendig. SV er beredt til å gå inn i den debatten med et klart mål: hva som tjener best mulig produksjon og mest mulig bruk av kunst, kultur og kunnskap.

Jeg tar opp de forslagene SV har alene eller sammen med andre i innstillingen.

Presidenten: Representanten Magnar Lund Bergo har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ola T. Lånke (KrF) [10:55:08]: Åndsverkloven er vår viktigste kulturlov. Det er den som beskytter kunstnernes rett til selv å kunne bestemme over åndsverk de har skapt – enten det gjelder en bok, en film, et maleri, et fotografi eller en lydfil. Kunstnere ønsker å kunne leve av jobben sin akkurat som alle andre. For å kunne produsere kunst må de ha en rimelig avkastning av det de produserer. Det er kun et fåtall som nyter godt av stipendieordninger. De fleste har behov for å selge kunsten sin i et marked.

Åndsverkloven er laget for å beskytte kunstnernes produkter i markedet. Åndsverkloven sørger for at opphavsmennene kan ha kontroll over bruken av sine åndsverk. Det betyr at opphavsmannen har enerett på å gjøre sine verker tilgjengelige for allmennheten og å kopiere dem. Dette er ufravikelige prinsipper som har vært åndsverklovens fundament hele veien, og som bygger på en mer enn hundre år lang tradisjon. Fra Kristelig Folkepartis side vil jeg understreke at vi ønsker at disse prinsippene skal gjelde også i møte med nye teknologiske utfordringer.

Regjeringen har med det forslag til lovendringer som er lagt fram, ønsket å stimulere til økt elektronisk distribusjon ved å legge til rette for lovlig nedlasting fra Internett. Men det forutsetter at de som skaper og framfører åndsverk, får et rettslig vern som sikrer dem inntekt av dette også på dette området. Jeg synes forslaget opprettholder balansen mellom rettighetshavernes interesser og forbrukerhensyn på en utmerket måte og viderefører hovedprinsippene i åndsverkloven.

Proposisjonen om endringer i åndsverkloven er i hovedsak en oppfølging av EUs opphavsrettsdirektiv. Opphavsrettsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen sommeren 2004. I merknadene til St.prp. nr. 6 for 2004-2005 om innlemmelse av EUs opphavsrettsdirektiv sier en samlet komite at hovedmålsettingen med direktivet «er å harmonisere beskyttelsesnivået for digital utnyttelse av vernede åndsverk og arbeider».

Dessverre er jeg imidlertid sterkt redd for at flertallet i komiteen, representert ved opposisjonspartiene, i flere av sine merknader til åndsverkloven bidrar til å innføre en helt annen rettstilstand i Norge enn det våre naboland og Europa for øvrig har. Selv om det ikke foreslås mange endringer i lovteksten, kan dette likevel komme til å bringe Norge i konflikt med internasjonale avtaleforpliktelser.

Tilgang til informasjon er et av de viktigste prinsippene i et demokrati, og dette må det derfor legges godt til rette for. Dette er viktig for å unngå kunnskapskløfter i samfunnet og for å verne om menings- og ytringsfriheten.

Men for å sikre folk tilgang til nødvendig og ønsket kunnskap, informasjon, kulturuttrykk og kulturimpulser må vi ikke komme i skade for å overse dem som har skapt dette, opphavsmennene. Vi må ikke gjøre det vanskeligere enn det allerede er, å leve av åndsverksproduksjon, kreativitet og hjernekraft i dette landet.

Hvem ellers skulle forsvare forfatteres, musikeres, arkitekters og andre kunstneres rettigheter og sørge for rettslig beskyttelse av deres verker, enn kulturpolitikerne? Ønsker vi ikke et mangfold i kulturlivet, en bredde i utgivelsen av norsk litteratur, musikk, bildende kunst osv.? Hva er vi til for, vi som er kulturpolitikere, om det ikke var dette som var vår viktigste oppgave?

Selvsagt er det også fundamentalt at det som skapes, skrives, komponeres eller framføres, skal bli gjort tilgjengelig for alle. Jeg tror ingen av oss ønsker noen begrensninger i tilgjengeligheten, tvert imot. Men da må vi sørge for tjenlige ordninger som sikrer at noen blir betalt for det. Fortsatt vil det være fritt fram for å kopiere og ta utskrift fra åndsverk til privat bruk. Men staten, ved Kulturdepartementet, har bare for inneværende år cashet ut et sjablongbeløp på til sammen 52 mill. kr til rettighetshaverne for å betale for dette.

Når bibliotekene skal framstille eksemplarer for bestemte formål, vil det etter den nye loven ikke være noe ulovlig ved det. Svært mye framstilles med hjemmel i unntaksreglene i §§ 12 og 16. I proposisjonen er det sågar åpnet for større utskriftsadgang enn i dagens regelverk. Det vi mener vil være i strid med opphavsretten slik det er nedfelt i EU-direktivet, er fri adgang til å ta utskrift av bibliotekenes egne digitaliserte samlinger. Det er for å løse dette at departementet har foreslått en ordning med avtalelisens også her. Nå blir det altså kanskje ikke flertall for dette.

En liknende ordning foreslås også for utdanningsinstitusjonene. Fortsatt skal gratisprinsippet gjelde både i bibliotekene og innen høyere utdanning. Jeg er glad for at en samlet komite presiserer dette i innstillingen.

Når Odelstinget nå skal vedta endringer i åndsverkloven, er det viktig å sørge for en videre balanse mellom hensynet til opphavsmennenes interesser på den ene side og allmennhetens interesse i at flest mulig gis tilgang til deres produksjoner, på den annen. Disse to aspektene er i realiteten nært knyttet sammen. Begge sider er avhengige av hverandre. Skaperne av åndsverk er avhengige av inntekter for å kunne skape. Allmennheten trenger åndsverkskaperne for å få del i det som skapes. Da må vi ikke bidra til å forrykke balansen i favør av den ene part, slik jeg opplever at opposisjonen nå gjør i sine merknader.

Opphavsmennenes interesser vil ikke bli tilstrekkelig ivaretatt dersom offentlig sektor skal slippe å betale for sin bruk av ulike typer åndsverk, slik flertallet i komiteen går inn for. I merknadene heter det at

«når verk er lovlig lagt ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielle bruk».

Dette vil gjøre Norge til et fristed for bruk av verk på Internett. Selv om bruken er ikke-kommersiell, ville den føre til at f.eks. en forfatter ville få solgt færre bøker, fordi den såkalte ikke-kommersielle bruker nå kan få det gratis over Internett. Det samme ville gjelde for musikk og andre kunstuttrykk.

Jusprofessor Hans Petter Graver mener til og med at det flertallet her uttrykker, er ulovlig:

«Etter mitt syn tar de også feil. Offentlig sektor har ikke fri adgang.»

En slik frihet er i åpenbar strid med EU-direktivet, fordi den skader opphavsmennenes økonomiske interesser, jf. trinn tre i den omtalte tretrinnstesten.

Dersom hensikten er å spare det offentlige for utgifter ved å skulle betale vederlag til opphavsmennene, må jeg si at dette står i grell kontrast til det engasjementet flere av de samme partier utviser f.eks. i forbindelse med Det store kulturløftet, der de er villige til å la offentlige milliarder rulle inn på kulturbudsjettet. Men når Regjeringen legger fram en lov som i sin konsekvens vil utløse betydelige uttellinger fra det offentlige til skaperne av kunst og kultur, da går de imot.

I fjor mottok utgivere av bøker og leverandører av stoff til aviser og tidsskrifter 195 mill. kr i inntekter via Kopinor. Kopivederlag fra offentlig sektor, i første rekke fra skoleverket og offentlig forvaltning, stod for mesteparten av disse inntektene. Dette betyr at offentlig sektor utgjør en avgjørende del av kultur- og kunnskapsleverandørenes inntektsgrunnlag. Dette er jo penger til kultur. Ser ikke representantene Giske, Lund Bergo og Sollied Øveraas dette? At det ikke har samme klang i ørene hos representanten Knudsen fra Fremskrittspartiet, har jeg faktisk forståelse for. Vi må ikke stelle det til slik at vi tar dette inntektsgrunnlaget fra dem.

Jeg konstaterer at representanten Giske, og dels også representanten Lund Bergo, har kommet med en del innrømmelser i sine innlegg. Jeg tror det var klokt at de ønsket å presisere noen av merknadene sine. Likeledes er det omdelt et forslag i salen nå i dag som vel understreker behovet for det samme, selv om jeg egentlig ikke tror at det endrer noe som helst.

Når det gjelder spørsmålet om tekniske beskyttelsessystemer, har Regjeringen i utgangspunktet strukket direktivet langt når det gjelder å ivareta hensynet til forbrukerne. Det som først skapte strid, ikke minst i mediene, er spørsmålet om kopiering fra kopisperret CD over til MP3-avspillere. I dette spørsmålet har det for mange også vært vanskelig å forstå hvorfor man fortsatt må holde på en streng praksis. På den annen side er det helt urimelig å åpne døren på vidt gap, som opposisjonspartiene har bidratt til med sine merknader.

Med dette som utgangspunkt forsøkte Høyre og Kristelig Folkeparti å finne en mellomløsning for å tilgodese brukerne ytterligere i forhold til Regjeringens forslag. Denne løsningen ville ha begrenset overføringen til kun å gjelde fra kopisperret CD til MP3.

Mellomløsningen var basert på rettighetshavernes egne utsagn fra den åpne høringen i komiteen om at slik overføring bør være mulig. Det ville kunne forsvares innenfor direktivets rammer. Det er det vanskelig å se at flertallets forslag gjør, der det legges opp til en helt uhåndterlig bestemmelse som i realiteten kan innebære at sperrer kan brytes for kopiering av alle slags innhold, i hvilket som helst medium. Det blir kort og godt helt feil.

Vi er inne i en rivende teknologisk utvikling. Det betyr at samfunnet må gå inn med mekanismer for å regulere, slik at balansen mellom opphavsmenn og forbrukere ikke forrykkes av denne utviklingen. Regjeringens forslag til revisjon av åndsverkloven bidrar til å gjenopprette balansen.

Frank Lloyd Wright har uttalt:

«Når fremtidige generasjoner om tusen år graver ut restene av vår kultur, hva vil de finne? Badekar og oppvaskmaskiner.»

Jeg er mer optimistisk på norsk kulturlivs vegne. Men for å bevare et levende kulturliv som produserer nye åndsverk, må Stortinget gjøre alt som er i dets makt for å demme opp for en teknologisk utvikling som setter opphavsmenn under press. Det er faktisk vår oppgave som kulturpolitikere.

Marit Arnstad (Sp) [11:05:44]: Åndsverkloven er relevant for oss alle, fordi vi alle er brukere av åndsverk. Den er også viktig fordi den beskytter opphavsmenns og rettighetshaveres helt legitime interesse av å ha kontroll over bruken av sine åndsverk.

For Senterpartiet har det i arbeidet med endringene i åndsverkloven vært et hovedmål å prøve å opprettholde balansen mellom hensynet til skaperne og brukerne av åndsverk. Et velfungerende marked – hvis en kan kalle det for det – for åndsverk er avhengig av at det i lovgivningen tas hensyn til begge parter.

Åndsverklovens beskyttelse av opphavsrettigheter er en forutsetning for at det fortsatt skal kunne skapes et mangfold av åndsverk, til glede og nytte for ulike brukergrupper. Samtidig er åndsverkloven også nødvendig for å sikre brukerne av åndsverk en formålstjenlig tilgang til verkene, enten det er snakk om bøker, musikk, filmer eller annet.

Den digitale tidsalderen har skapt nye muligheter og nye utfordringer for så vel rettighetshaverne som for brukerne av åndsverk. Digital teknologi har bl.a. gjort det mulig å framstille kopier av verk i en helt annen størrelsesorden enn tidligere, og da kopier som gjerne er av like god kvalitet som originalen. Samtidig har utviklingen også gjort det mulig for rettighetshaverne og leverandører av avspillings- og avlesningsutstyr i større grad å styre hvor og hvordan brukerne av åndsverk skal kunne nyttiggjøre seg de verkene de får tilgang til. Det er nye problemstillinger som ikke i tilstrekkelig grad har vært ivaretatt i eksisterende lovgivning.

Jeg tror det er viktig i denne debatten å understreke at debatten ikke handler om hvilken side en er på, og hvilken side en ivaretar, men om hvilket balansepunkt en skal finne i hensynet mellom skapere og brukere av åndsverk, i en tid med andre vilkår og også med ny teknologi.

Senterpartiet er enig i Regjeringens forslag om å forby kopiering av ulovlig utlagt materiale. Sjøl om mange, bl.a. Politiets Fellesforbund, har påpekt problemene med å håndheve en slik lov, mener vi at det er et viktig signal når en sier at åndsverk – det være seg film, musikk eller bøker – ikke er noe som en i utgangspunktet skal forvente å tilegne seg gratis.

Noe helt annet er det når det gjelder Regjeringens forslag om å forby omgåelse av kopisperre som hindrer legitim bruk av lovlig ervervet eksemplar av åndsverk. Dersom det lovforslaget hadde blitt satt i kraft, ville det bl.a. hindret kjøpere av CD-plater i å kunne kopiere musikken sin over på MP3-spillere. Heldigvis er det et flertall i dag som står bak en innstilling som fortsatt vil gjøre det mulig. Det er verdt å merke seg at også Høyre og Kristelig Folkeparti har valgt å snu på dette punktet.

Senterpartiet er imidlertid også skeptisk til lovens utstrakte vern av såkalt DRM-teknologi. Det er en teknologi som ikke bare kan beskytte lovfestede og legitime rettigheter, som opphavsrettigheter, men som også kan ha et helt annet formål for øye, f.eks. å begrense andre aktørers markedsadgang. Ut fra lovforslaget oppnår DRM-system, som kan brukes av store leverandører, som benytter det til ren konkurranseregulering, samme type vern som de systemene som har til hensikt å beskytte åndsverk mot ulovlig eksemplarframstilling. Det er etter Senterpartiets mening uheldig.

Etter flertallets mening er det viktig at det ikke gjøres større begrensninger når det gjelder de offentlige bibliotekenes handlingsrom, enn det EU-direktivet forutsetter og faktisk krever. Etter vårt syn gikk Regjeringen på dette punktet lenger enn det som var nødvendig av hensyn til både rettighetshavernes interesser, direktivet og den såkalte tretrinnstesten.

Når det gjelder muligheten for offentlig sektor til bl.a. å ta utskrift fra digitalisert materiale, deler Senterpartiet langt på veg de vurderingene som framkom bl.a. i Arbeiderpartiets innlegg om hva som faktisk ligger i de lovformuleringene som i dag blir vedtatt, og hvorledes de bør forstås. Men jeg må si, etter å ha hørt innleggene fra Høyre og Kristelig Folkeparti her i dag, at vi etter dagens debatt er nødt til å spørre oss sjøl om det er slik at Regjeringen har tenkt å følge opp de vedtak som faktisk fattes i dag. Det tror jeg det er nødvendig at statsråden etter denne debattrunden faktisk klargjør, slik at Stortinget kan være på det rene med om Regjeringen har tenkt å følge opp de vedtak som et flertall i Stortinget har fattet.

Jeg merker meg at Høyre og Kristelig Folkeparti fortsetter å hevde de ting som flertallet allerede har tilbakevist, bl.a. at det ikke vil bli gitt vederlag for åndsverk. Til tross for at flertallet her i dag helt tydelig og klart sier at det sjølsagt skal gis, fortsetter representantene fra regjeringspartiene å hevde det motsatte. Det viser jo at debatten i etterkant av innstillingen har skapt kontrovers og engasjement. Mange av reaksjonene og de politiske konfliktene synes å være noe overdimensjonerte, og jeg tror det har skapt større usikkerhet enn det som er nødvendig. Derfor er det nå viktig at loven blir fulgt opp i tråd med flertallsvedtakene og i tråd med de merknader og den debatt vi i dag har, og det er også viktig at vi om to år kan få en evaluering av måten loven har virket på.

Trine Skei Grande (V) [11:11:24]: Først vil jeg benytte anledningen til å si at Venstre ikke sitter i kulturkomiteen, og i denne sammenhengen beklager vi det meget dypt. I denne saken har vi spesielt mye på hjertet som kunne vært uttrykt i komiteen, og vi skulle gjerne ha bidratt til arbeidet. For dette er en debatt vi i vårt parti har hatt de siste årene. Men jeg vil også benytte anledningen til kanskje å bringe inn noen nye aspekter i debatten, mellom slagord, fyndord og fy-ord. Problemet er at premissene som ligger i bunnen for lovendringen, er et litt foreldet og litt utdatert EØS-direktiv. Det har ikke gjort saken enklere, verken for regjering eller for storting.

Når det er sagt, handler denne debatten i bunn og grunn egentlig om hvordan vi skal finne de fornuftige avveiningene, hvordan vi skal klare å ivareta forbrukerens interesser og kulturutøverens rettigheter. Å skape ordninger og systemer som gjør det mulig for utøveren og kunstneren å dele sin kunst med andre, er helt avgjørende i et samfunn. Kunst og kultur er selve grunnlaget for vår utvikling som mennesker og som samfunn. På den andre siden er det like viktig å legge til rette for at hver enkelt får tilgang på kunst og kultur. Borgernes rettigheter skal også ivaretas. Vi må kunne vite hva vi betaler for når vi kjøper en CD, og om en kan benytte den på de avspillingsmulighetene en har lyst til å benytte den på, hjemme.

Det framlagte lovforslaget vi voterer over i dag, er en illustrasjon av hvilken krevende øvelse det er å sørge for at man tilpasser lovverket den teknologiske utviklingen. Teknologien utvikler seg jo fortere enn lovproduksjonen. På bioteknologiområdet har denne salen vært veldig dyktig til å ta denne debatten om å ligge i forkant og legge noen prinsipper. Jeg håper at denne debatten her i Stortinget kanskje har ført til at man skjønner at det fins andre teknologiske områder hvor man også må ta den utfordringa. Hovedgrepet er å ivareta kunstneren på den ene siden og forbrukeren på den andre. Men midt imellom har vi noen teknologileverandører som har en god del premisser som jeg egentlig ikke syns komiteen har tatt innover seg hvordan man skal styre.

Jeg er svært glad for at komiteen har kommet til at det er greit at musikk fra CD overføres til MP3-avspillere. Det er et viktig grep i dag. Men, som Lund Bergo sa, er det mange ting som ikke er helt avklart i saken. Det er også en utfordring framover å få til merking av CD-er som faktisk gjør at en vet hva det er en kjøper, når en kjøper. Åpne standarder er et viktig prinsipp for Venstre. Vi er derfor glad for at flertallet i komiteen uttrykker generell støtte til det. Den markedsvridningen som lukkede standarder vil bety, er, sett med Venstres øyne, svært uheldig. Og i det framlagte lovforslaget tas det tak akkurat i det. Men det må det jobbes videre med. Jeg vil benytte anledningen til å få uttrykke at det for Venstre er særlig viktig at også det offentlige i størst mulig grad benytter de åpne standardene.

I denne debatten er det brukt utrolig mye energi på skjellsord og karakteristikker av andre. Akkurat når det gjelder den delen, er Venstre glad for å være utenfor komiteen. Men utfordringa framover er å klare å ivareta alle de tre interessene: interessen til kunstneren, interessen til forbrukeren, som skal vite hva det er man betaler for, og personvernhensynet. Vi ser nå at teknologileverandøren, som ligger mellom kunstneren og forbrukeren, får mer og mer makt over den enkelte borgers hverdag, den enkelte borgers mulighet til å bruke det produktet han kjøper, den enkelte borgers hele oppbygging av huset.

Vi har nå egentlig ikke tatt inn over oss den debatten som dreier seg om det som ligger mellom kunstneren og forbrukeren. Teknologien griper i dag mer og mer inn i vår hverdag, uten at vi bryr oss om å lage lovverk som setter rammer for teknologibruken. Uten at vi egentlig bryr oss om at vi i dag har private overvåkere i vårt samfunn, har vi ikke tatt den debatten inn over oss. Vi har vært opptatt av å skjerme oss mot statens overvåking, mens det egentlig er de privates overvåking som er utfordringa for framtidas personvern. Før vi begynner å bry oss om mellomleddet, har vi i debatten her kanskje ikke tatt inn over oss at det er der utfordringa ligger. Det er ikke bestandig teknologileverandøren, i sjiktet mellom forbruker og kunstner, er den som går verken kunstnerens eller forbrukerens vei.

Jeg må si at av alle deler av debatten syns jeg kanskje det forslaget som i dag ligger på vårt bord, er det mest underlige. Vi vedtar en lov, men vi må evaluere om den i det hele tatt går som vi vil, og den jobben må vi gi til andre.

Steinar Bastesen (Kp) [11:16:53]: Vil den nye åndsverkloven frarøve fagbokforfattere store inntekter? Det er et av spørsmålene vi må stille i den debatten som nå foregår. Hvis det er slik at de skal bli fratatt store inntekter, må det bety at de har store inntekter i dag.

Situasjonen er at det er store og mange stipend i omløp via Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Det har nylig vært en aksjon blant fagbokforfatterne, fordi de mener størstedelen av stipendmidlene blir tildelt slik at de virker som en ekstrainntekt for NRK-ansatte og lærere. Det var ikke meningen. Men det forteller at det er en kamp mellom de forskjellige miljøene også i slike foreninger.

Flertallet i komiteen mener at det skal være tillatt å kopiere musikk fra CD, selv fra dem med kopisperre, til MP3-spillere. Den eneste – og viktige – grunnen til at Kystpartiet går inn for dette, er at når ungdom har MP3-spiller og CD-spiller, så kopierer de enten det er tillatt eller ikke. Da blir det for lettvint å be Stortinget lage lover og regler som i praksis vil kriminalisere all norsk ungdom. Komiteflertallet kan ikke akseptere at Stortinget skal bli brukt i et slikt spill. Derfor går Kystpartiet selvsagt inn for at ungdom kan laste ned CD-ene sine til MP3-spillere.

Det blir lettere å lage kompendier til bruk ved høyere utdanning, er en av innvendingene mot denne nye lovteksten. Her er vi inne på et ømfintlig tema. Mange fagbokforfattere tjener gode penger ved siden av å få et enormt stipend. De tjener gode penger på at bøkene brukes som pensum i undervisningssammenheng. Loven slår allikevel helt og entydig fast at opphavsmenn har enerett til å gjøre sine verk tilgjengelige for allmennheten.

I forhold til denne retten foretas det en presisering, hvor det legges til grunn at internettkafeer og andre som bare stiller datautstyr til rådighet for forbrukere, ikke anses å gjøre åndsverk som forbrukerne henter opp, tilgjengelig for allmennheten. Utøvende kunstnere og tilvirkere av lyd- og bildeopptak får enerett til å råde over sine arbeider, på linje med det som gjelder for opphavsmenn i dag.

Jeg vil gjerne ta opp en ting som bør være en konsekvens av en forandring av dette lovverket. Kystpartiet har programfestet å satse stort på norsk TV-drama, og går i revidert nasjonalbudsjett inn for å bevilge 100 mill. kr som en startpakke til å utvikle norsk TV-drama.

Når jeg tar dette opp i denne sammenhengen, er det fordi vi i dag diskuterer rettigheter knyttet bl.a. til den nest raskest voksende industrisektoren i verden. Film- og TV-dramaindustrien er navnet på denne industrien. Når vi hører fra norske filmprodusenter at de er tapende med det nye lovverket, undervurderer de den internasjonale industriens dyktighet også til å lage sperrer og til å lage systemer som gjør at man aldri får samme kvalitet på en DVD som på en film. Film- og TV-industrien blomstrer.

Jeg håper dette lovgrunnlaget vil gjøre kritikken til skamme, og jeg har faktisk tro på at Kystpartiet vil få andre partier med seg i en storsatsing på norsk TV-dramatikk.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:21:05]: Eg har aldri opplevd ein representant som ror så desperat bort frå ei innstilling som representanten Giske har gjort i dag. Men eg skjønnar at representanten ror på grunn av det presset, eller dei reaksjonane, han har fått frå kulturlivet på det han har vore med på dei siste dagane. Då veit vi at det heiter at angrep er det beste forsvaret.

Sjølv om komiteen sluttar seg til mange av forslaga i Regjeringa sin proposisjon, er det ikkje glede over dette eg er mest oppteken av i dag. Komitefleirtalet foreslår på avgjerande område endringar som er i openberr strid med rettshavarane sine interesser, samtidig som endringane til dels òg er i strid med opphavsrettsdirektivet og andre internasjonale plikter Noreg har på dette området. Difor er denne dagen ingen god dag for norsk kultur.

Eg hadde eigentleg tenkt å begynna med ei kort utgreiing om denne lovgivinga, men slik vart det ikkje. Måndag ettermiddag, då eg skjønte kor det bar, vurderte eg seriøst om eg skulle trekkja heile saka, for her har dei såkalla kulturpartia Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, saman med Framstegspartiet, danna ein ny antikulturallianse.

Fleirtalet uttaler på side 32

«at åndsverk, herunder utskrifter fra Internett i rimelig utstrekning, bør kunne benyttes i ikke-kommersiell virksomhet, som kommuner og fylkeskommuner, uten at det gjøres avhengig av samtykke og/eller betaling. Bruk av beskyttet materiale avgjøres i forhandlinger».

Det er ikkje heilt lett å få tak i kva dette betyr, men det er ikkje til å komma ifrå at det ser ut som om ikkje-kommersiell offentleg verksemd skal ha krav på å kunna bruka åndsverk gratis der andre må betala. Det er sjølvsagt uakseptabelt at det offentlege favoriserer seg sjølv på kostnad av enkelte yrkesutøvarar. Der det offentlege har bruk for åndsverk, skal dei på lik linje med andre ha samtykke til slik bruk frå opphavsmenn, og på linje med andre betala for bruken.

Eg konstaterer at utsegnene i innstillinga på dette punktet ikkje berre gjeld åndsverk på Internett, men bruk av åndsverk generelt.

No har representanten Giske både her i dag og i media uttalt at dei ikkje meiner dette slik det står. For å få klargjort dette bør kvart av fleirtalspartia ta ordet og stadfesta at denne merknaden ikkje betyr det som står, og at rettshavarane her ikkje på nokon måte skal få reduserte rettar i høve til dagens lovgiving. Utan ei klar utsegn frå kvart og eitt av fleirtalspartia vil innstillinga sin ordlyd kunna bli lagd til grunn, med alvorlege konsekvensar for dei som lever av å skapa åndsverk.

Litt hulter til bulter kjem fleirtalet med utsegner som ikkje er grunna i røynda, men som i staden er fri fantasi i høve til den lovgivinga som i dag gjeld i Noreg og andre, samanliknbare land.

Eg siterer igjen:

«Flertallet viser til at dette har vært innarbeidet praksis og lovtolkning både i Norge og utlandet at verk som er lovlig lagt ut uten begrensninger i bruk, kan benyttes av brukere også utover de begrensninger åndsverkloven fastsetter. Flertallet er av den oppfatning at når verk er lovlig lagt ut på Internett, er det gitt et stilltiende samtykke fra rettighetshaverne om andres ikke-kommersielle bruk.»

Kva er dette for slags påstandar? Dersom fleirtalet kjenner til at det eksisterer miljø med ein slik praksis i dag, er dette miljø som har etablert ein praksis som er i strid med gjeldande norsk lov. Når så fleirtalet òg refererer til «innarbeidet lovtolkning», må denne tolkinga ha blitt til innafor dei same miljøa. Det at ein bryt ei lov fleire gonger, gjer, som kjent, ikkje handlinga meir lovleg. Ein kan såleis ikkje etablera ein lovleg praksis ved gjentekne lovbrot.

Også her prøver representanten Giske å bortforklara i etterkant. Problemet er at i motsetnad til det han har sagt, er det i innstillinga ingen reservasjonar i tilknyting til sitatet. Men igjen: Dersom det er slik at fleirtalet her ikkje meiner det dei har skrive i innstillinga, ber eg om at heile fleirtalet seier tydeleg frå om det.

For eksempel kan dei frå denne talarstolen seia: Det som står om bruk av verk i undervisning på side 33 i innstillinga, tyder ikkje at rettshavarane – ved å leggja sine åndsverk ut på Internett – mister nokon av sine rettar etter åndsverklova.

Dersom dei vil, kan dei få teksten av meg etterpå.

Det som fleirtalet påstår, er at det gjeld andre reglar for åndsverk på Internett enn for åndsverk publisert på annan måte. Det er feil. Påstanden saknar juridisk grunnlag i lov, praksis eller kva som helst anna rettskjelde. Då vil eg minna om at advokatar som argumenterer for sine klientar, ikkje er ei rettskjelde i Noreg. Giske sitt forsøk på oppklaring her i dag er dessverre heller ikkje tilfredsstillande korkje som rettskjelde eller som avklaring.

Det er slik at åndsverklova er vår viktigaste kulturlov. Ho fastset rettar for dei som skaper åndsverk, og for utøvande kunstnarar som framfører åndsverk. På den andre sida fastset ho òg at rettshavarane sine interesser i visse høve må vika for andre interesser, f.eks. er det høve til å kopiera til privat bruk. Det må vera ein balanse mellom desse interessene. Dette følgjer òg av våre internasjonale forpliktingar, f.eks. Bernkonvensjonen og direktivet som Stortinget nett har vedteke som ein del av EØS-avtalen.

Skal medlemslanda avgrensa rettshavaren sine rettar, må det etter desse reglane skje i samsvar med den såkalla tretrinnstesten. Avgrensinga skal berre skje i (1) spesielle høve, som (2) ikkje skader den normale utnyttinga av eit åndsverk, og som (3) heller ikkje fører til urimeleg skade for rettshavaren sine legitime interesser.

Fleirtalet bryt denne testen på alle trinn ved heilt generelt å seia at rettshavarane må tola ein vidare bruk av åndsverka sine enn det som følgjer av reglane i åndsverklova. På denne måten bryt dei òg våre internasjonale forpliktingar. Dette er forpliktingar som vi må kunna svara for, f.eks. i EFTA-domstolen.

Når det gjeld biblioteka, påstår fleirtalet at Regjeringa i proposisjonen legg opp til å forby noko som i dag er lov etter åndsverklova § 16. Sanninga er tvert om at Regjeringa legg opp til at føresegnene etter § 16 skal tillata meir enn i dag, m.a. digitalisering av åndsverk og tilgjengeleggjering på dataterminalar i biblioteka sine lokale. Det er likevel slik at det i proposisjonen er lagt til grunn at direktivet ikkje opnar for at brukarane av dei nemnde terminalane sjølve skal kunna ta utskrift. Dette synest fleirtalet ikkje å ta omsyn til, då dei tvert om seier at slik utskrift skal vera lov.

Sidan det har vore hevda at Regjeringa sitt forslag har verknad for gratisprinsippet i biblioteka, vil eg streka under så sterkt eg kan, at det ikkje er slik. Gratisprinsippet gjeld utan endring. Eg er glad for at komiteen på side 36 i innstillinga er einig i dette.

Så kjem eg til det som det har blitt fokusert mest på i samanheng med denne lovproposisjonen, nemleg MP3. Eg skal i denne samanhengen berre konstatera at Regjeringa sitt forslag ikkje har fått tilslutning, at regjeringspartia i komiteen har utforma eit kompromissforslag som vil gjera det lov å bryta kopisperra for å kopiera frå CD til MP3, men at fleirtalet i komiteen vil ha ei mykje vidare ordning, som tillèt kopiering frå og til alle format så lenge den enkelte brukaren går ut frå at det ho eller han kopierer til, i regelen er å rekna som relevant avspelingsutstyr. Kva som då står att som verna, er ikkje lett å sjå.

Også på dette punktet har bortforklaringane komme i media. Representantane Giske og Lund Bergo seier at dei meiner at det berre skal vera lov å bryta sperra for å kopiera frå CD til MP3, medan saksordføraren, Knudsen, seier at det òg skal vera lov å kopiera DVD, digitale bøker m.m. Dersom Giske og Lund Bergo her meiner det dei seier, kan dei stemma for regjeringspartia sitt forslag. Det dekkjer nettopp kopiering frå CD til MP3. Dersom dei ikkje gjer det, må dei ta ansvaret for at det blir vedteke ein lovtekst som omfattar mykje meir.

Til slutt vil eg beklaga den situasjonen vi no har fått på dette viktige området. Det blir ikkje lett å følgja opp, særleg fordi dei som står bak fleirtalet, bortforklarer konsekvensane som merknadene og lovteksten deira inneber. Den evalueringa fleirtalet ber om i det forslaget som ligg på bordet, er gjord i den proposisjonen vi handsamar i dag, og vil sjølvsagt òg bli gjord vidare.

Eg vil så snart som praktisk mogleg komma tilbake, slik at Stortinget får ein sjanse til å avklara den uklare situasjonen som Trond Giske & Co. har skapt gjennom fleirtalsinnstillinga, og som representanten Giske ved forslaget sitt tilsynelatande gjer eit forsøk på å reparera. Dette forslaget reparerer likevel ikkje den uklare situasjonen som fleirtalet har skapt, og som dei kunne ha reparert i dag ved å gå bort frå dei delane av innstillinga som gir grunnlag for alt det uavklarte.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A) [11:30:37]: Statsråden utviser en skremmende mangel på rettsforståelse. En debatt i Odelstinget er et forarbeid til en lov. Fire partier har avklart de setningene som hun nettopp etterlyste. Det er tydelig at hun ikke har fulgt med i debatten så langt. Jeg mener at hun kan lese i referatet at de tingene hun leste opp, allerede var tydeliggjort.

Vi er i den absurde situasjon at alle kjenner spørsmålet: Har du sluttet å slå din kone? Men vi er ikke der. Vi er i denne situasjonen: Du slår din kone. Og så sier vi: Nei, det gjør vi ikke! Å, nå ror du så det fosser! Der er vi i dag. Vi har ment det samme hele tiden, statsråden har tillagt oss noe annet.

Vi skal ta dette punkt for punkt. La oss ta vederlag i offentlig sektor først. Statsråden har sagt til pressen at hun mener at det blir helt galt at kommunene ikke skal betale opphavsmenn og opphavskvinner for materialet de bruker. De skal altså ikke betale for kulturen. I Kulturnytt sa hun at flertallet går «inn for et lovverk som gjør at alle de som mister rettighetene sine kan bli brukt som fritt vilt».

Kan statsråden nå, på bakgrunn av debatten, klart si fra talerstolen at Stortinget – Odelstinget – ikke forandrer vederlagsordningene for rettighetshaverne? Det ville være en viktig avklaring for dem dette gjelder, at de skal kunne leve av åndsverket sitt.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:31:55]: Problemet er at det som står i innstillinga, og i lovarbeidet som komiteen har gjort, blir uklart for dei som skal følgja det opp. Alt ein seier i debattar og her i dag – at det skal tolkast slik og slik – det tek vi sjølvsagt med oss. Det blir notert, og vi les referat osv. Men den einaste konsekvensen av det som blir sagt frå talarstolen, er jo at fleirtalet tek avstand frå ein del av det som står i innstillinga. Dersom fleirtalet kan ta avstand frå noko av det som står i innstillinga, blir det også lettare for oss å følgja opp, fordi det er uklart. Det er ikkje berre vi i departementet eller eg som statsråd som synest det er uklart. Alle dei som blir omfatta av dette, synest det er uklart. Dei har reagert på det, og dei er redde for konsekvensane. Difor ber eg faktisk dei som ynskjer at det som skal komma fram, skal vera gjeldande – så bittert det enn måtte vera – om å ta avstand frå ein del av det som står i den innstillinga vi har til handsaming i dag.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:33:20]: Det meste av det statsråden tok opp i sitt innlegg, ble klart og tydelig besvart i tre innlegg før hennes, nemlig i hovedtalene fra Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet.

Men jeg vil fokusere på et annet forhold. På side 43 i innstillingen er man inne på § 45b. I høringen kom det frem at det som det legges opp til fra flertallets og fra Regjeringens side, vil føre til 50 pst. økning i kostnadene til musikkavspilling for P4, Kanal 24, nærradioer, kafeer, puber, diskoteker og kulturinstitusjoner hvor man bruker musikk. Dette vil kunne føre til, ifølge P4, at man må nedbemanne med ti–tolv årsverk. Det kan også føre til at flere nærradioer som drives på dugnad, må avslutte sin virksomhet.

Mitt spørsmål til statsråden er om hun er komfortabel med dette, og også om hun er komfortabel med representanten Sonja Irene Sjølis synspunkt at det er positivt at Regjeringens MP3-lov blir votert ned.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:34:36]: Eg vil ikkje gå god for verken P4 eller andre sine reknestykke. Men det eg synest er bra, er at komponistane våre, musikarane våre og kunstnarane våre får betalt for den vara dei sel, og at vi som forbrukarar betaler for det vi får høyra. Og det synest eg er positivt. Dette er ikkje ei forbrukarlov, det er ei lov som òg skal ta vare på forbrukarane, men det er fyrst og fremst ei lov for at opphavsmennene og rettshavarane skal kunna ha noko å leva av. Det synest eg er bra, og så er eg mindre bekymra for nedbemanninga av P4 – for å seia det rett ut!

Når det gjeld det som ligg i regjeringspartias haldning til kopiering over til MP3, har eg forståing for det dei gjer. Vi har sjølvsagt vore i dialog med partifellane våre når dei har gått inn på det forslaget dei har. Eg veit veldig godt korleis ungdommane reagerer når dei ikkje får kopiera over på iPod-en sin eller på MP3-spelaren.

Dette var kanskje eit av dei punkta som eg sleit med – og som eg syntest var vanskeleg, fordi vi måtte halda oss innafor lovverket når det gjeld direktivet. Men i og med at rettshavarane har sagt ja til denne formuleringa, er det mykje lettare for oss å godta det.

Kristin Halvorsen (SV) [11:36:11]: Jeg må så innstendig jeg kan, be statsråden om å bidra til at klarheten i denne saken blir tydeligere, og at ikke ytterligere uklarhet spres. Nå har vi altså hatt en debatt i lang tid. Innlegg fra alle partiene er holdt, og de punktene som statsråden etterlyser klarhet i, er berørt av alle partiene i flertallet.

For SVs del kan jeg bare sitere Magnar Lund Bergo. Han sa:

«La meg derfor presisere følgende: Opphavsmannen skal fortsatt ha kontrollen over sine verk. Heller ikke offentlig sektor kommer unna dette prinsipp. Ordlyden i komiteens innstilling på dette punkt skal ikke forstås dit hen at åndsverk skal kunne benyttes fritt i ikke-kommersielle virksomheter.»

Jeg må innstendig be kulturministeren om å sale om. Hvis det er Kultur-Norge og åndsverk kulturministeren er opptatt av, må jo kulturministeren nå sørge for at alle de presiseringene som er gjort i innlegg, klargjøres i retning av den forståelsen som hun mener det er helt nødvendig skal komme ut av denne salen. Hvis ikke, bidrar kulturministeren til uklarhet og en situasjon for Kultur-Norge som ikke er ønskelig.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:37:50]: Representanten Halvorsen seier at kulturministeren må sala om. Eg vil oppfordra SV til å sala om. Eg veit at det er mange krefter i SV som ynskjer å sala om. Dersom vi skal ta innlegget frå Magnar Lund Bergo på alvor, og det skal vi gjera, må ein faktisk ta avstand frå ein del av det som står i denne innstillinga. Og dersom ein tek avstand frå noko av det som står i denne innstillinga, og seier det frå talarstolen her, blir det òg mykje enklare for oss.

Vi kjem til å lesa referatet nøye. Vi les òg innstillinga nøye. Vi kjem til å gjera kva vi kan for at dette skal bli ei god lov for Kultur-Noreg. Men då må faktisk òg dei frå fleirtalet her innsjå at dei kanskje har uttrykt seg på ein litt uklok måte, sidan debatten er blitt så veldig sterk etterpå. Når det t.d. gjeld det som går på MP3-spelarar, er det riktig at ein berre skal kopiera frå CD til MP3- spelarar? Kvifor stør ein ikkje då forslaget som Høgre og Kristeleg Folkeparti har lagt inn, for då blir all uklarleik borte? Ein må gå ned frå dei kjepphøge hestane og sjå kva ein har gjort, så ser ein konsekvensane. Dersom ein vil, kan ein faktisk stemma på forslag her som ryddar opp i det uklare som fleirtalsforslaga har skapt.

Marit Arnstad (Sp) [11:39:17]: Jeg deler oppfatningen til Kristin Halvorsen om at på et eller annet tidspunkt må man som statsråd når man får et flertallsforslag imot seg, faktisk begynne å forholde seg til de vedtakene Stortinget kommer til å gjøre. Det åpne spørsmålet her er: Kommer Regjeringen til å følge opp de vedtakene som blir gjort i dag?

For øvrig mener jeg at statsråden misforstår litt når det gjelder debatten i Odelstinget. Den er en del av forarbeidet til lovarbeidet. Den er ikke bare et referat som skal leses i Kulturdepartementet og glemmes. Den er en rettskilde som brukes i rettspraksis, og som danner en del av grunnlaget for tolkningen av de lovbestemmelsene som ligger her. Derfor er debatten og det som er sagt her i dag, viktig. Da er det på tide at også statsråden tar det innover seg, og ikke fortsetter å tolke ting utover det det er grunnlag for, men nå faktisk forsikrer fra Stortingets talerstol at Regjeringen lojalt vil følge opp det som i dag blir vedtatt.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:40:23]: Eg veit svært godt at det som skjer i Odelstinget i dag, er eit forarbeid til lovarbeidet. Men det er likevel litt vanskeleg når ein del av det som blir sagt her, er på kollisjonskurs med det som står i innstillinga. Difor kunne ei klargjering frå fleirtalet gjort det enklare for oss å følgja opp til beste for kulturen. Til dømes, og eg gjentek igjen, det som går på dette med MP3-spelarar og kopiering: Kva meiner ein? Meiner ein det som saksordførar Knudsen seier, at det skal kunna kopierast på ulikt kopieringsverkty, eller meiner ein berre at det skal kopierast på MP3? Det er enkelt for fleirtalet å støtta mindretalet i denne innstillinga, som klargjer kva fleirtalet meiner. Eg er klar over at det er vanskeleg å gå tilbake på noko ein har sagt og noko ein har skrive, men dersom ein verkeleg ynskjer ei klargjering og å gi hjelp til det vidare arbeidet med lova, har ein ei moglegheit til å klargjera, i Odelstinget i dag, eller eventuelt i Lagtinget når lova skal handsamast der.

Trond Giske (A) [11:41:35]: Det er oppsiktsvekkende at statsråden ber oss støtte et forslag som departementet selv har sagt at er i strid med EU-direktivet. Så ville det vært en fordel om kulturministeren, når vi har debatt i Odelstinget, fulgte med i debatten, i stedet for å basere seg på å lese referatet etterpå. Alt det hun ber om avklaring på, har altså fire partier avklart utallige ganger, så da kan hun gå opp og si at det er avklart.

Når hun leser fra innstillingen og sier at det er uklart om et avsnitt som handler om bruk av Internett, og det er åndsverk man der refererer til, faktisk handler om åndsverk på Internett, da leser man innstillingen som en viss mann leser Bibelen. Jeg konstaterer at statsråden ikke vil ta avstand fra det hun selv har sagt i media, og at hun mener at det fortsatt er slik at rettighetshaverne ikke skal ha betalt i offentlig sektor. En slik kulturminister kan Kultur-Norge rett og slett ikke se seg tjent med å ha.

Men for å komme til sakens kjerne, det som det faktisk er uenighet om, nemlig spørsmålet om tolkningen av implisitt samtykke, som hun er veldig forarget på flertallet for: Vel, undervisningsministeren har gått inn for nøyaktig det samme. Vil statsråden bruke de samme skjellsordene om sin egen kollega i Regjeringen for at hun mener det samme som flertallet gjør, i høringsuttalelsen som står referert i proposisjonen?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:42:59]: Ja, eg har følgt nøye med i debatten. Insinuasjonen om at eg ikkje har gjort det, seier sitt om representanten Giske.

Så er det ein gong slik at det ikkje berre er vi i departementet som er blitt uroa av det som står i innstillinga. Til dømes har administrerande direktør i Kopinor sendt eit brev til Trond Giske, der han melder dei same bekymringane, professor Jon Bing seier det same – og dette er folk som kan stoffet verkeleg godt. Då blir ikkje eg roa av at Marianne Antonsen, som representerer GramArt og Gramo og er sjettemann på lista til Arbeidarpartiet i Østfold, er roa av det Trond Giske har fortalt henne. Eg ynskjer faktisk at ein skal seia frå talarstolen at ein tek avstand frå noko av det som står i innstillinga, for at vi skal få det klargjort, fordi det gjer oppfølginga av arbeidet mykje lettare. Spesielt må eg òg nemna det som går på MP3-spelarar. Der har eg heller ikkje høyrt noko frå fleirtalspartia om dei eigentleg er einige i det forslaget som mindretalet har, eller om dei vil ha den vide tolkinga som representanten Knudsen legg i det forslaget.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

André Oktay Dahl (H) [11:44:28]: Bruken av MP3 har plutselig og ganske så nylig i valgkampåret økt betraktelig blant enkelte stortingsrepresentanter som først nylig fant ut hvordan mennesker utenfor denne salen har lyttet til musikk i lang tid. Imagebygging er nok viktig for å tekkes unge velgere. Men jeg tror de siste dagers mediedebatt ikke har føltes som musikk i de samme politikernes ører. I denne saken er det viktig å kunne ha flere tanker i hodet samtidig, ikke bare musikk! Jeg tror nok representanten Lund Bergo hadde et poeng i forhold til hornmusikken som representanten Giske hadde i brystet; jeg synes også jeg kjente igjen en del strofer fra alle de 1. mai-talene jeg som korpsmusikant har blitt påtvunget å høre.

Regjeringens lovforslag innebærer en liberal holdning til kopiering av musikk til privat bruk, også fra CD til MP3. På dette punktet har det vært mye debatt også her i dag. Regjeringspartiene her på Stortinget har valgt å gå et skritt lenger enn forslaget i proposisjonen. Det er et poeng å lytte til råd, for i den åpne stortingshøringen kom det frem at tilsynelatende ingen av rettighetshaverne ønsker et forbud mot kopiering fra kopisperret CD til MP3. Tvert imot synes det som om alle parter er enige om at slik kopiering bør være mulig, noe da en enstemmig komite også i utgangspunktet støtter.

Det ble gjort et poeng av at regjeringspartiene her på Stortinget går mot egen regjering. Men i motsetning til flertallet har vi rammet inn en løsning for MP3 som gir helt klare signaler om at det kun er snakk om overføring av lydopptak fra CD til MP3. Flertallet derimot åpner for overspilling også fra lovlig kjøpte DVD-er, TV-program og bøker til et hvilket som helst format. Representanten Knudsen kalte dette for «framsynt». Det er mulig det var et utslag av tanken om at det er typisk norsk å være god, jeg vil heller si at det er typisk norsk å være selvgod. Men jeg vet vel ikke helt hvor fremsynt det er å bryte med EØS-avtalen. Representanten Giskes uskyldsblå tale for galleriet om uttømmende merknader innebærer ingen som helst endring.

Mediedebatten har før øvrig vist at flertallet ikke er helt enig med seg selv om flertallsåndsverkets innhold og opphav, for å si det sånn.

Dersom representanten Trond Giske og Arbeiderpartiet genuint var opptatt av å ivareta muligheter til å kopiere fra CD til MP3, er det paradoksalt at Arbeiderpartiet ved sin støtte til denne merknaden indirekte bidrar til at åndsverkloven ikke vil passere, fordi direktivet ikke er korrekt gjennomført. For å si det sånn: Jeg tror Unge Høyres skoledebattanter har litt av hvert å glede seg til når Arbeiderpartiet og representanten Giske bidrar til at det ikke vil være tillatt å kopiere sperrede CD-er til MP3.

Til slutt: Representanten Knudsen uttalte at Fremskrittspartiet i denne saken har hatt samme syn over lengre tid. Det må jeg si var en positiv utvikling som gir grunn til forhåpninger. Ellers var det også besynderlig å høre representanten Giskes noe syrlige kommentarer om jusutdannede Thommessens advarsler. Jeg tror det generelt hadde vært en fordel med flere ferdigutdannede mennesker og ikke minst innenfor jusen i denne sal ved behandling av lovsaker. Ellers synes jeg det er grunn til å lytte til disse advarslene, for det er faktisk grunn til å spørre om flertallet f.eks. mener at såkalte ikke-kommersielle kommuner fortsatt skal betale for toalettpapiret, eller om det blir gratis hvis det er skrevet på. Merknaden på dette punktet er i alle fall ikke verdt papiret det er skrevet på. Men nå har jo flertallet allerede gjort det klart at de som skriver noe, ikke skal tjene noe særlig på det, og det synes jeg er bedrøvelig for kulturlivet.

Helt til slutt: Jeg må jo si at representantene Halvorsen og Arnstad brakte forvirringen opp på et veldig høyt nivå når de ber statsråden om å presisere hva enkelte representanter egentlig har ment i sine ulike innlegg og prøve å presisere noe ut fra det. For å bruke representanten Giskes ord: Det må jeg si var en interessant rettsforståelse i forhold til vanlig relevans og vekt i forhold til tolking av rettskildefaktorer. Da må jeg si at Odelstinget kanskje bør tenke seg om én gang til.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:48:59]: Jeg oppfattet representanten Sonja Irene Sjøli dit hen at dette med begrepet «kommersiell/ikke-kommersiell» var noe som vi fra flertallets side hadde dratt inn i saken. Jeg oppfattet representanten Lånke dit hen at han mente at det å gjøre unntak på enkelte områder ikke var i tråd med direktivet.

Jeg vil her sitere fra Ot.prp. nr. 46, side 36, punkt 3.4.1.6, Ervervsmessighetskriteriet:

« For visse av de unntak direktivet hjemler, er det satt som vilkår at bruken ikke er «kommersiell» (ervervsmessig), eller at brukerens virksomhet ikke er det.»

Og så fortsetter man med å si at dette gjelder for privatbrukskopiering, for den formålsbestemte eksemplarfremstilling i bibliotek, for adgangen til opptak av kringkasting for visse sosiale institusjoner, for adgangen til å utnytte verk i undervisning og forskning og for adgangen til å utnytte verk for å tilgodese funksjonshemmedes særlige behov.

Det er altså ikke vi som har dratt inn dette, det er hjemlet i direktivet, og vi er således på trygg grunn.

Jeg registrerte at representanten Sjøli sa at flertallet har skapt utrygghet i denne saken. Det tar jeg skarp avstand fra. Den utrygghet som er skapt i denne saken, er skapt av mindretallet, medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, spesielt gjennom den pressemelding som gikk ut lenge før proposisjonen lå ute på nettet, der det var en rekke grove feil som er tilbakevist både i denne sal i dag og i den pressemelding som flertallspartiene sendte ut senere da vi ble kjent med dette.

Jeg merket meg også at representanten Sjøli synes det er positivt at Regjeringen ikke får flertall for sitt MP3-forslag. Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene har kommet til det ståsted. Dette er noe vi kjempet hardt og lenge for i de par måneder som denne saken har vært til behandling, men nå føler vi, som sagt, at vi er på trygg grunn.

Når det gjelder den praktiske utformingen av denne paragrafen, kan man selvfølgelig diskutere hvordan en slik paragraf skal formuleres. Representanten Skei Grande sa noe om at dette EU-direktivet allerede er foreldet, og det sier noe om at ting går kjapt. Derfor er det smart å ha en teknologinøytral formulering, slik flertallet har, og vi tror også at den er lettest å få igjennom i forhold til EU. Derfor er den sterkt å anbefale.

Knut Storberget (A) [11:52:10]: Det er med en viss undring jeg har fulgt denne debatten. Jeg må jo si at den akselerasjon som dette saksforholdet har fått i media, gir grunn til å følge debatten i denne salen. Desto mer er det underlig å oppleve at både kulturministeren og regjeringspartienes representanter nærmest snakker seg inn i en forståelse av både merknader og lovverk som ikke bare bidrar til å svekke rettighetshavernes situasjon, men i stor grad også bidrar til å svekke lovverket i forhold til hvordan man skulle forstå det opp mot de internasjonale konvensjoner vi er tilsluttet. Det finner jeg underlig.

Jeg finner det dessuten underlig å høre den vrangviljen som kulturministeren nå legger på bordet i forhold til både det å høre etter og det å lese de merknadene som faktisk står skrevet, i nær sammenheng med hverandre og i hvilken kontekst det er. Jeg skal ikke gå inn på arbeidet med lovforarbeidsvekt og hvem som skulle ha kompetanse til å uttale seg om det, men det er helt på det rene at det som nå sies i denne sal i forhold til lovforarbeider, må være av avgjørende betydning for hvordan man faktisk skal forstå det.

Så hører vi at både det ene og det andre partiet går opp med en klar definisjon av hvordan man skal være å tolke i den grad det er uklarhet. Jeg må si at når det gjelder spørsmålet om bruk av materiale på Internett, har man presisert klart og tydelig, ikke bare her i salen, men også utenfor salen, at det selvfølgelig dreier seg om lovlig utlagt materiale. Man snakker om ikke-kommersiell virksomhet. Man fratar på mange måter ikke rettighetshaverne noe marked ved å si det man gjør, og man snakker også om utskrifter i rimelig utstrekning. Og til alt overmål, både i merknad og fra hovedtalsmann og fra de andre partiene, snakkes det om at bruk av beskyttet materiale skal avgjøres i forhandling, slik at vederlag sikres. Da skulle det etter min oppfatning være viktig nettopp for en regje-ring å slå ring rundt både disse argumenter og disse merknader, slik at man presiserer og får fram at dette er en forståelse man også er enig i.

Dette er etter min mening helt i samsvar med det Immaterialrettsutvalget ved universitetene og høyskolene har sagt i sin opphavsrettslige utredning, som ble avgitt 8. oktober 2003, som jeg nå ikke rekker å gå noe særlig inn på, men som nettopp berører dette området. Den viser helt klart, som det framgår på side 59 i proposisjonen, hvor vanskelig det er, men at det er et rom der i forhold til høyskoler og universiteter og ikke-kommersiell sfære som det også er viktig å ta vare på.

Søren Fredrik Voie (H) [11:55:33]: Åndsverkloven er en sentral lov for alle typer åndsverk i vårt land. I debatten er det oftest kunstfagene som trekkes fram i denne sammenhengen. Jeg vil imidlertid her også understreke hvor viktig denne loven er for utdanningssektoren, ikke minst i forhold til universiteter og høyskoler. Det å ha en god faglitterær produksjon er en viktig forutsetning for å opprettholde et høyt faglig nivå innenfor forskning og utdanning. Det er derfor med uro og undring at jeg har fulgt de siste dagers debatt om åndsverkloven, og ikke minst den debatten som har foregått i salen i dag.

Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet danner sammen flertall for merknader som signaliserer eller kan signalisere, slik jeg ser det, en ny og farefull vei når det gjelder de faglitterære forfatternes stilling, muligheter og ikke minst motivasjon for å drive faglitterær produksjon. Merknadene signaliserer at disse partiene ønsker at alt materiale som er lovlig lagt på nettet, skal være gratis tilgjengelig til bruk ved høyskoler og universiteter. Dette mener de skal skje ut fra en fortolkning av rettstilstanden på området som går ut på at dersom en forfatter aksepterer at et verk legges ut på nettet, har vedkommende forfatter også implisitt akseptert videre bruk til undervisning. Etter Høyres syn er dette en feilaktig politikk og holder ikke vann, verken i forhold til norsk rett eller de internasjonale konvensjoner Norge er bundet av.

Gratis bruk høres fint ut, men det vil være en kortsiktig glede. Én sak er at det er på grensen til det uanstendige å bruke lovgivningen til å unndra betaling for forfatternes arbeid. Det dramatiske er imidlertid at dette vil undergrave den faglitterære produksjonen i vårt land og i sin tur gjøre våre akademiske miljøer faglig fattigere. I tillegg vil det kunne bli enda mindre tilgang på god faglitteratur skrevet på norsk og med bruk av norsk som faglitterært og akademisk språk.

Dette er kortsiktig politikk, og jeg er mer enn forundret når et parti som Sosialistisk Venstreparti blir med på dette – et parti som ellers gjerne snakker om kvalitet og faglig mangfold. Hvordan tror man dette vil slå ut for framtidig faglitterær produksjon i vårt land? Det er ikke en troverdig politikk, verken fra Sosialistisk Venstreparti eller fra deres samarbeidspartnere.

Vi har nå fått signalene. Er dette et av de grepene vi vil se dersom en ny rød-grønn regjering får hånd om kultur- og utdanningspolitikken? Det bør i det minste alle med interesse for norsk utdannings- og forskningspolitikk merke seg, og ikke minst de som er opptatt av at vi fortsatt skal ha et lovverk som sikrer norske faglitterære forfattere arbeidsbetingelser og rettigheter også i vår digitale tidsalder.

Eirin Faldet (A) [11:58:45]: Når jeg hører på denne debatten, kommer liksom Ibsen meg i hu – «Om jeg hamrer eller hamres, ligefudlt saa skal der jamres».

Trond Giske har redegjort for Arbeiderpartiets holdning i denne saken. Jeg føler faktisk behov for å opplyse representanten Sjøli og andre som sprer forvirring, om at det er lov å være politisk uenig, men å karakterisere politiske motstanderes merknader som modne for søppeldynga osv. er vel er drøyt stykke selv fra dannede Høyre-folk. For i sin iver etter å forsvare sin regjering går altså Høyre og Kristelig Folkeparti imot sin egen regjering.

Så en liten voksenopplæring. Det er flertallet i Stortinget som skal definere flertallets syn. Det bør være klinkende klart, og det bør en overivrig statssekretær spare oss for. Nå har altså Høyre og Kristelig Folkeparti hatt et helt departement til å jobbe for fullt, men så går de imot egen regjering. Stortinget var ikke fornøyd med det de fikk fra departementets side, og endret altså det.

La oss være politisk uenige, men la oss være anstendige. Hvis representanten Olemic Thommessen, Sonja Irene Sjøli og Ola T. Lånke har en slik anstendighet, går de opp på talerstolen og sier: Beklager, vi tok feil, vår pressemelding var gal, vi har spredt usannheter om våre motstandere og ber om unnskyldning. Da skal vi vise tilgivelse. (Munterhet i salen)

Hans Kristian Hogsnes (H) [12:00:50]: Jeg har først lyst til å slå fast følgende: Vi behandler i dag åndsverkloven, etter min mening den kanskje aller viktigste kulturlov.

Det har i denne saken avtegnet seg et ganske interessant flertall, mot Regjeringens forslag, på en rekke oppsiktsvekkende områder. Det kan være grunn til å spørre seg hvorfor Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti følger en linje som på områder helt klart vil kunne føre til en svekkelse av opphavsmennenes rettigheter til å leve av sine åndsverk. Det hjelper ikke da at de samme partiene lover 1 pst. av statsbudsjettet til kultur, eller at det skal innføres en egen kulturlov om de mot formodning kommer til makten. Det blir småpenger i forhold til de verdiene som står på spill dersom opphavsretten undergraves.

Dette flertallet skriver da vitterlig i sine merknader – til tross for mange forsøk på nye forklaringer i debatten i dag – på en måte som fortsatt må forstås som at offentlig sektor skal kunne forsyne seg fritt av materiale som er lagt ut på Internett, uten at det gjøres avhengig av samtykke fra eller betaling til opphavsmannen.

Etter at debatten i mediene har nådd en viss temperatur, ser jeg at flertallet viser til at de i merknadene skriver at

«bruk av beskyttet materiale avgjøres i forhandlinger».

For opphavsmennene er dette meget uklare vendinger. Hvem skal forhandle? Hva skal det forhandles om? Hvorfor skal det i det hele tatt innføres et nytt slikt regime? Her skapes det en usikkerhet som vil vanskeliggjøre rettighetshavernes arbeid for å få inn penger, og som undergraver deres forhandlingsposisjon fremover.

Vi vet altså ikke hvem som skal betale, bare hvem som ikke skal betale. Kjenner jeg flertallet rett, tenker de nok på at staten tar regningen. Det vil fortsatt bety at fylker og kommuner ikke vil ha noen økonomisk belastning ved sin bruk av åndsverk.

La meg da stille et spørsmål: Hvorfor skal ikke-kommersiell offentlig virksomhet ha krav på å kunne bruke åndsverk gratis, eventuelt betalt av staten, der andre må betale? Etter Høyres oppfatning er det fullstendig uakseptabelt at det offentlige favoriserer seg selv på bekostning av enkelte yrkesutøvere. Vi mener helt klart at der det offentlige har bruk for åndsverk, skal de som faktisk bruker det, på lik linje med andre ha samtykke til slik bruk fra opphavsmannen, og på lik linje med andre betale for bruken.

Og hvorfor er det slik at ikke-kommersiell, vel å merke offentlig virksomhet ikke skal betale, mens Røde Kors eller en annen privat aktør må fortsette å betale? Hva sier dette om respekten for opphavsmennenes produksjon? Strøm, husleie, papir, alle varer og tjenester skal det betales for, men altså ikke åndsverk. Hvilke holdninger skaper dette? Vil det gjøre det lettere å vinne forståelse hos publikum for at åndsverk er en tjeneste det også er viktig å betale for?

Flertallet har ønsket å endre kursen for norsk åndsverklovgivning, la gå med det. Men da må de også redegjøre for hva som er tenkt! Nå reises det bare flere spørsmål enn det er gitt svar, og så langt foruroligende svar.

Magnar Lund Bergo (SV) [12:04:06]: Jeg tror min første store kulturopplevelse som jeg kan huske, fant sted nøyaktig der hvor statsråden nå har sitt kontor. Der lå legendariske Kafé Magneten, i 1955–1956 den eneste nattkafeen i Norge, den eneste restauranten i Oslo som var åpen etter klokken elleve. Den var kun for taxisjåfører, brannmenn og politifolk. Ikke engang SV vil tilbake til de tidene. (Munterhet i salen)

Der var det en Wurlitzer jukeboks i finer som hadde 24 1978-plater. Den fikk jeg lov til å spille på, og det husker jeg godt. Dagens utgave putter vi i lommen, og den kan ta x antall tusen låter.

Jeg har lyst til å prøve å se litt framover. Det er derfor jeg vender blikket bakover først, for å se hvor jeg kommer fra, og hvordan utviklingen har vært, for deretter å se litt fram.

Videre husker jeg den mekaniske regnemaskinen jeg hadde. Jeg husker også mitt første kontor og mitt første firma, der jeg hadde en teleks, som var på størrelse med presidentens skrivebord, for at jeg skulle kunne sende en skriftlig melding til andre. Jeg husker at jeg som student var på Norges datasentral på Hamar, hvor man hadde en datamaskin som var omtrent så stor som rommet her, og som for bare 30 år siden hadde en datakraft som vi i dag putter på innerlommen.

Hvorfor sier jeg dette? Jo, fordi de menneskene som forholder seg til dagens teknologi og har nesen vendt framover i mye større grad enn vi har, ikke er med i denne debatten. De er ikke representert.

Det lovverket som vi vedtar nå, har vært vedtatt andre steder i Europa. Jeg har hatt kontakt med såkalte partivenner i andre land, og det er den samme debatten der som vi har her i dag, med noen andre nyanser, men det er den samme grunnproblematikken når det gjelder DRM og slike ting. Så viser det seg at i ungdomsorganisasjonene, også i vår ungdomsorganisasjon, er det helt andre holdninger, og ikke bare holdninger, men også en innsikt som er på et helt annet nivå og en helt annen planet enn det vi selv har.

Jeg tror at de største utfordringene når det gjelder åndsverk og rettigheter, ligger på to plan, det ene dreier seg om teknologi, og det andre dreier seg om den kommende generasjonen. Generasjonen som kommer etter oss – og det vil være helt uavhengig av politisk farge, tro meg, man skal se det er fra mørkerødt til svart – kommer til å ha en helt annen holdning til disse spørsmålene enn det vi har i dag. Det som vi må starte på umiddelbart, er å kommunisere med dem som mestrer dagens teknologi, som skjønner hvor det går hen. Deretter må vi få dem til å forstå, og vi må selv også få innsikt i, hvilke konsekvenser den innsikten og forståelsen vil ha for åndsverk og for vederlag.

Inge Lønning (H) [12:07:21]: Når representanten Trond Giske trekker Arbeiderpartiet med seg inn i regnbuekoalisjoner som ikke bare dekker fargenyansene i grønt og rødt, men også det ultrafiolette, nemlig Fremskrittspartiet, da er det grunn til å følge godt med i timen. Jeg minner om barnehageforliket i denne perioden, som minner inntil forveksling. Ikke noe vedtak har påført velgerne flere frustrasjoner og de politiske partiene i denne sal større hodepine enn akkurat det forliket. Det er en måte å drive politikk på som er lite anbefalelsesverdig, nemlig å basere en slik enighet mellom partier som alle vet er vilt uenige og har vilt forskjellig kulturpolitikk, på størst mulig uklarhet. Det er faktisk det som ligger i flertallsmerknadene i denne komiteinnstillingen.

Det dreier seg om to grunnleggende problemer som må avklares. Det ene gjelder MP3-punktet og hvorledes flertallet selv oppfatter formuleringen at det skal være tillatt for private brukere å bruke det som «i allminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr». Presisjonsnivået i en slik formulering gjør at en seigmann fremstår som laget i betong, sammenlignet med dette. Jeg har ikke møtt en enste jurist som i det hele tatt antyder muligheten av at et vedtak med denne formuleringen er innenfor rammen av EU-direktivet.

Nå er det selvfølgelig tillatt for Stortinget med åpne øyne å fatte vedtak som er i strid med et direktiv. Spørsmålet er om det er klokt å bestille en lang forsinkelse av saken og deretter få den tilbake og måtte revidere.

Når det gjelder det annet punkt som er omstridt, nemlig opphavsmennenes rettigheter til materiale som gjøres tilgjengelig gjennom ny og moderne teknologi, må man konstatere at flertallsmerknadene helt klart er på kollisjonskurs med de sikkerhetsreglene som er inne i Bernkonvensjonen når det gjelder å sikre opphavsretten. Det er likeledes helt klart at det er noe som bryter opp den nordiske rettsenheten på dette området, og at det vil skape betydelig usikkerhet for den faglitterære produksjonen i Norge. Å gjøre det på en så lettvint måte, og med et så lavt presisjonsnivå, kan umulig være forsvarlig politikk.

Geir-Ketil Hansen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ola T. Lånke (KrF) [12:10:38]: Dette ble en litt opphetet debatt, det må man kunne si. Men det er interessant at den ene representanten etter den andre fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har behov for å komme med presiseringer og ikke minst understreke at debatten her i Odelstinget er en viktig rettskilde. Jeg skal ikke hovere over det, men velger å tolke det som at man mener at det i dag er sagt viktige ting som bidrar til å korrigere de merknader de selv har kommet med. Bare tiden vil vise om disse presiseringene vil bidra til en nødvendig korrigering. Dette blir nok advokat- og juristmat, og det blir opptil dem å finlese dette.

Så har jeg ikke registrert at saksordfører Knudsen fra Fremskrittspartiet har hatt noe som helst behov for å komme med korrigeringer eller presiseringer i debatten i dag i forhold til de samme merknadene. I likhet med foregående taler leder det meg til den tro at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har latt seg lede i vel stor grad av Fremskrittspartiet i en viktig kultursak.

Til slutt enda en liten visitt til representanten Knudsen. Fremskrittspartiet har alltid vært en varm forsvarer av private rettigheter, enten det er eiendomsretten eller andre kommersielle rettigheter. Men når det gjelder eiendomsretten til åndsverk, ser det ut som man er villig til å innrømme staten og det offentlige en utvidet adgang til å ta til seg uten vederlag. Jeg vil ikke bruke ord som «ekspropriasjon», men jeg må innrømme at det ordet for gjennom mitt hode.

Så får vi i fortsettelsen bare håpe at vi kan legge bak oss noen av de litt hissige uttalelsene som er kommet, enten det var i pressemeldinger eller i debatten, og så får vi se på det saklige substansielle innholdet i det vi har sagt. Fra min side kan jeg bare uttrykke at jeg ikke har behov for å innrømme noe som helst eller be om noen tilgivelse, slik representanten Faldet oppfordret meg til. Jeg tror jeg vil anbefale at alle ser på det vi har sagt, og vi står ved hvert ord vi har uttrykt.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:13:37]: Når representanten Faldet siterer Ibsen: «Om jeg hamrer eller hamres, ligefuldt saa skal der jamres», skal man i anstendighetens navn lytte, for da er det en ekspert som uttaler seg.

Jeg har med stor interesse lyttet til opposisjonens innlegg her i dag, og for meg synes det som det er et bredt tilbaketog i forhold til det de har sagt, og som ligger i innstillingen. Det er klart at flertallet har skapt uklarhet og stor utrygghet rundt denne saken. Nå forstår jeg at det må ryddes opp og avklares i ettertid utenfor denne sal, hvis jeg forstod representanten Bergo rett. Men det skulle vi selvsagt gjort her i Stortinget.

Giske påstår nå at alle forhold er avklart gjennom denne debatten. Men det er fremdeles uklart hva som ligger i merknaden om offentlig sektor. Merknaden henspeiler til det som er lagt ut til fri bruk. Hvis representanten mener at alt skal være som før, hvorfor da denne merknaden? Det står i setningen «Bruk av beskyttet materiale avgjøres i forhandlinger». Etter dagens debatt henger denne setningen fremdeles i løse luften. Utsagnet blir ikke forpliktende før flertallet sier klart hvem det er som skal betale. Det har vi ikke fått svar på i dag. Dette er et meget relevant spørsmål, fordi brukerne, kommuner og fylkeskommuner og andre offentlige institusjoner, ikke skal betale. Hele merknaden er motivert ut fra at det skal være gratis for det offentlige. Det er også poenget til Kommunenes Sentralforbund.

Fremskrittspartiet sier at Høyre og Kristelig Folkeparti har skapt utrygghet og usikkerhet. Det er ikke bare regjeringspartiene som har gitt uttrykk for at de er veldig i tvil om hva flertallet mener. Det er en grov undervurdering av store organisasjoner som Kopinor, Tono, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og NBL. De har jo på selvstendig grunnlag, selvsagt, vurdert flertallets merknader og hva de vil innebære for kulturlivet.

Så, hvis jeg får lov helt avslutningsvis å komme med en liten stemmeforklaring:

Regjeringspartiene tar til etterretning at flertallsforslaget til § 53a tredje ledd, den såkalte MP3-bestemmelsen, kan bli vedtatt. Regjeringspartiene har hele tiden hevdet at denne formuleringen er i strid med EUs direktiv på området, og mener fortsatt at det kan reises spørsmål ved dette. Det er derfor med stor tvil – og jeg understreker stor tvil – at regjeringspartiene må stemme for denne loven.

For øvrig vil regjeringspartiene støtte forslag nr. 8, fra Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [12:16:53]: Det ein del av dei som har hatt ordet, har peikt på gong på gong, er at regjeringspartia i Stortinget har gått mot si eiga regjering. Det vart òg teke opp i ein av replikkane. Eg var litt for rask då eg svarte, trur eg – eg får sjå etter i referatet etterpå i alle fall.

Det eg vil presisera, er at vi frå Regjeringa ikkje har protestert og nekta Kristeleg Folkeparti og Høgre på Stortinget å gå inn for den lovparagrafen som gjeld kopiering over frå CD til MP3. Vi er likevel urolege for dette i forhold til EU-direktivet, som òg representanten Sjøli sa no, at ein er ikkje heilt sikker på at det er innafor direktivet. Vi er i alle fall sikre på, at det som ligg i fleirtalsforslaget, er på kollisjonskurs med EU-direktivet. Det som gjorde at vi ikkje nekta våre parti her – eg veit ikkje om det hadde hjelpt heller, det er no så – den lovformuleringa som dei har gått inn for, var at rettshavarane gjennom høyringsrundar òg har sagt at dei støttar at ein kan kopiera over på MP3-spelarar.

Det står i ein fleirtalsmerknad i innstillinga

«at hva som utgjør relevant utstyr i lovens forstand bør forstås relativt fleksibelt. Hvorvidt et avspillingsutstyr er relevant må vurderes konkret i det enkelte tilfelle, og et sentralt moment i denne vurderingen vil være hvilke forventninger til avspilling forbruker med rimelighet kan ha til aktuelle produkt».

– Der er ein vidopen i forhold til forklaringar fleirtalet går inn for i sine formuleringar når det gjeld § 53a.

Så har representanten Trond Giske vore så elskverdig at han har gitt meg ein kopi av innlegget sitt. Han har antyda at eg ikkje har følgt med, men det er greitt å ha det skriftleg òg! Det han seier i innlegget sitt, er akkurat det som regjeringspartia legg inn i innlegga sine i forhold til kopiering frå kopisperra CD over på MP3. Når ein les forklaringa i innstillinga, er ho veldig open. Når ein høyrer på Knudsen, seier han at ein skal kunna kopiera over DVD-ar, digitale bøker osb. Det legg han i den paragrafformuleringa som dei har. Då er det ei mild oppfordring til SV og Arbeidarpartiet, at dersom dei er einige i det representantane Giske og Lund Bergo har sagt frå talarstolen, og som ikkje har komme klart nok fram i innstillinga, er det einaste fornuftige å stemma for det Høgre og Kristeleg Folkeparti går inn for. Det gjer òg arbeidet vårt lettare i forhold til å følgja opp lovforslaget.

Det er òg sagt av nokon at det er ei pressemelding frå Høgre og Kristeleg Folkeparti på måndag som har skapt dei store debattane i media. Då må eg seia at ein stemplar alle dei folka i det norske samfunnet som er opptekne av rettar til både åndshavarar og alle andre, som folk som lett lar seg forføra av ei enkelt pressemelding. Dei har lese innstillinga, og det er dei som har reagert, utan at vi har trengt å seia nokon ting til dei.

Presidenten: Magnar Lund Bergo har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad på inntil 1 minutt.

Magnar Lund Bergo (SV) [12:20:25]: Jeg merker meg at statsråden fremdeles vil at vi skal gå inn for den merknaden som regjeringspartiene står for, mens regjeringspartiene akkurat har varslet at de vil gå inn for den merknaden vi står for. Betyr det da at statsråden mener at Regjeringen skal danne flertall sammen med Fremskrittspartiet på den merknaden som ligger i innstillingen, og at Arbeiderpartiet og SV skal stå på den andre? Jeg tror at de som lever av åndsverk i Norge, går gode tider i møte. For meg har dagens debatt framstått som et NM i forståelse for åndsverksarbeid og rettferdige vederlag.

Til MP3: Jeg har også sagt det i debatten, men statsråden må da ha evne til å høre, og evne og vilje til å forstå, for jeg sa om forslagene som omhandler dette:

«… tillate kopiering fra en CD og over på en MP3-spiller, og kun det.»

Videre sa jeg:

«Det er bredt flertall i Stortinget for at en slik adgang ikke skal omfatte verk fra f.eks. DVD-er, bøker, elektroniske filer via Internett eller TV-program.»

Om statsråden finner dette uklart, da må jeg melde pass!

Sonja Irene Sjøli (H) (fra salen): President! En åpenbar misforståelse!

Presidenten: Sonja Sjøli får ordet for å oppklare en åpenbar misforståelse.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:21:43]: Til en åpenbar misforståelse: Jeg beklager hvis jeg uttrykte meg uklart.

Det jeg sa, var at vi tar til etterretning flertallsforslaget. Vi stemmer selvsagt for vårt eget forslag, men vi kan jo ikke stemme mot loven til slutt. Det var det som var mitt poeng.

Inge Lønning (H) [12:22:18]: Tre minutter er ikke all verdens tid, så derfor har jeg behov for å utfylle litt det jeg sa i mitt forrige innlegg.

Om representanten Giske brukte statsråden tidligere i debatten det bildet at han fossrodde. Tatt i betraktning teknologinivået her synes jeg det er nødvendig å oppdatere billedbruken litt. Det dreide seg minst om en påhengsmotor med betydelig antall hestekrefter og fri eksos og i hvert fall ingen tilløp til lyddemping. Men det som gjenstår, er jo at denne debatten har avklart at blant de partiene som har skapt et flertall i komiteinnstillingen, er der fremdeles en nøyaktig like ulik virkelighetsoppfatning som der var før de fant det opportunt å slå seg sammen for å lage noen så upresise formuleringer at alle sammen kunne underskrive på det.

Det er jo ikke helt lett for den som skal følge opp, når man står overfor et flertall som påstår at de har et helt klart standpunkt, at intensjonen hele tiden har vært klar, og at de mener det samme som de har ment hele tiden, samtidig som de fortolker det på meget ulik måte. Problemet med denne typen flertall er at det er fiktive flertall når de lages mellom partier som har helt ulik innfallsvinkel til viktige kulturpolitiske spørsmål, og som ellers i denne sal alltid står mot hverandre i kulturpolitiske saker. Det er ikke noen god måte å drive politikk på, i hvert fall er det ikke en seriøs måte å drive politikk på.

La meg så til sist gi representanten Giske en ubetinget og uforbeholden kompliment. Han har fremsatt et forslag som er omdelt på plassene i salen, forslag nr. 8, på vegne av sin regnbuekoalisjon, der Stortinget anmodes om å be Regjeringen om å ordne opp i det kaos regnbuekoalisjonen har skapt. Det kommer vi til å stemme for med begeistring, ut fra det forhold at vi har betydelig større tillit til Regjeringen enn vi har til regnbuekoalisjonen.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:25:06]: Det kunne være fristende å gå løs på Inge Lønnings innlegg som han akkurat holdt, men det var i og for seg det foregående innlegget som fikk meg til å hoppe litt i stolen, når man der gikk til angrep på barnehageforliket. Jeg hadde i og for seg regnet med at debatten i dag kom til å være relativt bred, i og med at vi snakker om åndsverk, men at vi skulle komme til barnehageforliket, det synes jeg jo er oppsiktsvekkende.

Jeg oppfatter ikke at det er uenighet i denne sal om at vi skal bygge flere barnehager, og at vi skal prøve å få en maksprisordning på det området. Problemet er innimellom å få departementet med på laget. Jeg har inntrykk av at det også kan være et problem i denne saken, for å trekke den parallellen.

Ellers merker jeg meg i debatten at når Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet ønsker å åpne for at vi skal kunne ta spor fra en CD og legge det over på MP3, er det ikke i tråd med opphavsrettsdirektivet. Men når regjeringspartiene lager en tilsvarende formulering, som i praksis er helt lik, er det helt OK. Kaoset blir komplett når Sonja Sjøli begynner å indikere at man kunne tenke seg å stemme subsidiært osv., og sier at prinsippene er de samme. Da forstår jeg ikke veldig mye av det.

Jeg forstår heller ikke veldig mye av representanten Lønnings angrep på den formuleringen som flertallet har lagt seg på. Han sier at den ikke er uttømmende, at dette er vanskelig å tolke, osv. Hvis representanten Lønning hadde løftet blikket ett og to avsnitt opp, ville han ha sett at definisjonene står der. Og hvis han også hadde flyttet blikket over på neste side, ville han ha sett at det står tre, fire avsnitt som faktisk utdyper det som flertallet mener i denne sammenheng. Så det handler om å la være å kaste seg inn i debatten når man ikke har lest mer enn ett avsnitt.

Eirin Faldet (A) [12:27:19]: Inge Lønning raljerte voldsomt over det framlagte forslaget som vi står bak. Da lyder det naturligvis litt rart når vi får en stemmeforklaring om at det skal stemmes for loven til slutt. Da blir det jo litt underlig.

Så er jeg redd for at det kanskje ble litt uklart da Sonja Sjøli bad forsamlingen lytte til meg fordi jeg var en ekspert på sitatet fra Ibsen. Men det er ikke jeg som er den eksperten. Det er det Henrik Ibsen som er!

Carl I. Hagen (FrP) [12:28:22]: Når en mindretallsregjering får flertallet mot seg i en sak, kan den håndtere det på to måter. Man kan velge å si at det er veldig liten reell forskjell, minimalisere forskjellen og påberope seg at flertallet i realiteten er langt på vei enig med Regjeringen, så det er ikke den store forskjellen. Det er den ene måten. Den andre måten er å lage avstanden størst mulig, pådytte flertallet holdninger og meninger som flertallet ikke har, og deretter sette i gang et stormløp mot de oppdiktede flertallssynspunkter.

Regjeringen har i denne sak valgt den siste måten. Man misforstod til å begynne med. Man ble gjort oppmerksom på at man hadde misforstått, og så valgte man å fortsette å late som om man misforstod, selv etter at man i realiteten forstod at man hadde misforstått.

Det er for så vidt en grei måte for en regjering å avsløre seg på når den ikke får flertall for sine egne synspunkter, eller når den ikke får sine egne partier med på sine egne formuleringer og fortolkninger i lovtekstene. Men jeg synes det er trist at Regjeringen her også har kommet i skade for å forlede opinionen. Den forleder også veldig mange kulturarbeidere, lurer dem til i realiteten å betale noen hundre tusen kroner på store avisannonser, som altså er helt unødvendige, fordi de bekjemper noe som ikke er en realitet, men som er misforståtte synspunkter og en misforstått påstand. Dette er ikke noe tyveri av åndsverk. Det har altså alle talsmenn for flertallspartiene i denne salen gjort klart. Hadde Regjeringen valgt den første strategien og prøvd å tolke flertallet i sin egen retning, ville det ikke ha blitt noen problemer senere for domstoler og jurister, for da hadde det vært et samlet storting som på flere områder trakk forståelsen i den samme retning. Derfor ville de som hadde prøvd å påberope seg den fortolkingen Regjeringen og mindretallet her har valgt, ikke ha kommet noen vei i domstolen, fordi debatten, som er lovfortolkningsgrunnlag, ville vært entydig. Her har altså Regjeringen og regjeringspartiene, fordi de ikke fikk flertall, selv blant sine egne, for forslaget om MP3 og er irritert over dette, forkludret hele debatten, laget problemer for kulturmedarbeidere og laget problemer for domstolene.

La meg til slutt for en gangs skyld si at jeg er hjertens enig i det Eirin Faldet sa i innlegget sitt, at man hadde vært mye mer voksen hvis man hadde vært ærlig og redelig og sagt: Vi ber om unnskyldning for at vi har misforstått, og for at vi har opprettholdt den misforståelsen etter at vi skjønte at det var en misforståelse. Og vi ber om unnskyldning for at vi har forledet kulturarbeidere til å kaste bort mange penger på unødvendige helsides annonser i avisene.

Trond Giske (A) [12:31:47]: Støttespillerne til Høyres søsterparti i USA, Republikanerne, kjørte i valgkampen en kampanje mot Kerry der de fortalte at han egentlig ikke var noen krigshelt. Han hadde jukset seg til alle medaljene i Vietnam. Det var falskt. Vitner stod fram og fortalte hvordan de ble reddet, men det endte likevel med at 20–30 pst. av det amerikanske folket trodde på påstandene.

Det må være den samme strategien de har lært i Høyre, når f.eks. Hogsnes står på talerstolen her og fortsatt sier at rettighetshavere vil tape vederlag. De vil ikke tape noe vederlag. Vi er inne på et konstruktivt spor når Sonja Sjøli og Ola T. Lånke ikke lenger gjentar påstandene i en pressemelding om at opphavsmenn frarøves rett til betaling, eller overhodet må gi samtykke til bruk. Nå er det slik at det blir ingen tilgivelse før man angrer, men man er på riktig vei.

Jeg tror jeg skjønner litt hvorfor representanten Sjøli har misforstått, for hun refererer til begrepet «fri bruk» i ikke-kommersiell virksomhet, som også er et uttrykk proposisjonen bruker. Det handler ikke om gratis bruk. Det handler om retten til bruk, men selvsagt mot vederlag. Det er forståelsen i proposisjonen. Det er forståelsen i innstillingen. Her kan det nok være en kilde til misforståelse, men det skyldes at man ikke har satt seg inn i den terminologien som foreligger.

Jeg har aldri opplevd en regjering som så iherdig kjemper for å overbevise Stortinget og omverdenen om at de har tapt i Stortinget. Her får man altså gjennomslag for vederlagsordningene. Man får gjennomslag for alle de lovparagrafene som skal gjelde, og man har et flertall med en forståelse som er i tråd med det Regjeringen ønsker. Likevel står statsråden her og sier: Jeg har tapt. Jeg har tapt. Jeg har tapt.

Det er til å leve med at statsråden har tapt. Men det er alvorlig fordi det kan påvirke rettighetshavernes interesser. Statsråden må skjønne at hun her i dag ikke er stortingskandidat i en desperat kamp om sistemandatet i Akershus, men at hun er statsråd som skal forvalte den lovgivningen som vedtas.

MP3-saken har gitt et interessant bilde. Representanten Lønning har etterlyst klarhet i regnbuekoalisjonen. Etter at han sterkt frarådet Odelstinget å vedta flertallets lovformulering, har Høyres representant, Sonja Sjøli, gått opp og anbefalt at Høyre skal stemme for den etter at eget forslag har falt. Det skal bli interessant å se om Inge Lønning fortsatt opprettholder sin sterke advarsel om at det er uansvarlig å vedta denne lovformuleringen. Det er ikke ukjent at det vedtas lover i Odelstinget der de som inngår i flertallet, har ulike oppfatninger om fortolkning. Jeg kan finne mange odelstingsinnstillinger der det framgår. Nå blir det i hvert fall klart – og da er vi også inne på et konstruktivt spor – at flertallet av dem som stemmer, for det blir et enstemmig odelsting som stemmer for dette, mener at det skal legges til grunn en fortolkning som kun handler om CD over til MP3.

Presidenten: Neste taler er Sonja Irene Sjøli. Representanten Sjøli har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:35:09]: Fremskrittspartiet prøver igjen å framstille det som om Høyre skulle stemme for et forslag – det redegjorde jeg altså for i min stemmeforklaring.

Carl I. Hagen påstår at regjeringspartiene har forledet kulturlivet. Det er en grov undervurdering av store kulturorganisasjoner, som selvsagt har vurdert innholdet i flertallsinnstillingen på et selvstendig grunnlag.

Helt avslutningsvis: Representanten Faldet var inne på dette sitatet. Jeg vet at det ikke er representanten Faldet som har stått bak det åndsverket. Men hun brukte jo selv sitatet for å karakterisere regjeringspartiene, og da tillot jeg meg å si at når det ble sitert av Faldet, var det faktisk en ekspert som uttalte seg.

Presidenten: Neste taler er Inge Lønning. Representanten Lønning har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [12:36:29]: Jeg registrerer med interesse at representanten Giske har latt seg fange opp av partisekretær Kolbergs nye tretallsretorikk, bare med den forskjell at det der het «Fagbevegelsen! Fagbevegelsen! Fagbevegelsen!» Hadde han fulgt det, hadde han kanskje ikke havnet i krig med hele Kultur-Norge, for dette dreier seg jo faktisk om fagorganisertes rettigheter.

Når representantene Hagen og Giske med overbærenhet forklarer Kultur-Norge at de ikke kan lese, er jo det litt overraskende – med respekt å melde. Riktignok er det undersøkelser som viser at 20 pst. av den norske befolkningen har problemer med lesing når de forlater skolen, men jeg trodde ikke at de 20 pst. primært hørte hjemme blant kulturarbeiderne. De er faktisk i stand til å lese. De har all mulig grunn til uro. Og det eneste godet som har kommet ut av denne snuoperasjonen fra regnbuekoalisjonens side, er det forslaget som de har lagt ut i salen, der de ber Regjeringen rydde opp i det kaoset de selv har skapt.

André Oktay Dahl (H) [12:37:55]: En fersking her på huset skal være veldig forsiktig når han uttaler seg om en representant som har sittet her i mer enn 30 år. Det er et faktum at svært mange i denne salen, og også utenfor, selvfølgelig lytter nøye når representanten Carl I. Hagen snakker. Men etter 30 år på Stortinget ser det dessverre ikke ut til at han har fått med seg like mye om hvordan man realiserer politiske mål via lovverket.

Når representanten Giske hever stemmen og sier at noe er klart, så gir ikke det veldig mye veiledning. Men Giske har et poeng, nemlig at stadig oftere skjer det her på huset at det blir fattet vedtak hvor de som er enige om dette vedtaket, innbyrdes er uenige om hva man egentlig mener.

Det er ikke uten grunn at jusstudenter, jurister, advokater og dommere river seg i håret over hva man faktisk sitter og skriver i merknader i dette huset. Det er ikke uten grunn at advokatsalærene øker og øker, når politikere som er helt uenige, sier at de er enige om noe, men har tre vidt forskjellige standpunkter til det de egentlig sier at de har ett standpunkt til. Så denne debatten har ikke brakt veldig mye klarhet.

Jeg må jo si at representanten Lønning hadde et særdeles godt poeng da han sa at forslaget om en gjennomgang av effekten av denne loven er særdeles nødvendig, og at vi kommer til å stemme for det med begeistring. Det tror jeg ikke var en overdrivelse, det var snarere en underdrivelse.

Presidenten: Ola T. Lånke har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola T. Lånke (KrF) [12:39:38]: Jeg tror det er behov for en avklaring overfor oss i salen, for her har både Arbeiderpartiet og SV i debatten sagt at når det gjelder kopiering fra CD med kopisperre til MP3, skal § 53 kun dreie seg om det.

Knudsen har også vært inne på at det skal gjøre det òg, men har tidligere lagt til grunn en slags teknologinøytralitetsforståelse. Jeg kan ikke se annet enn at de partiene som så klart uttrykker at det kun skal gjelde MP3, også må kunne stemme for regjeringspartienes forslag, og vil invitere dem enda en gang til å gjøre det, for å sikre en bedre lov på dette området. Jeg ber også Knudsen om å klargjøre hva han egentlig mener, om han mener kun MP3, eller om han mener at det fortsatt skal være vidåpent når det gjelder kopiering.

Presidenten: Eirin Faldet har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Eirin Faldet (A) [12:40:37]: I denne debatten, som i så veldig mange debatter, er det slik at vi må være enige om å være uenige. Det kan vi i hvert fall slå fast. Og da vil jeg si at det er ikke så veldig interessant om Inge Lønning står her og harselerer over regnbuekoalisjonen – det var vel et ord han laget.

Samarbeid går på tvers, og det vet Inge Lønning veldig godt. Og det er sant det som har kommet fram media i dag, at faktisk samarbeider Høyre med Fremskrittspartiet til tross for at de ikke vil ha noe med partiet å gjøre. For å oppnå et mål som er viktig for partiet, samarbeider man altså med Fremskrittspartiet – i revidert nasjonalbudsjett. Så sånn er det med den saken.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:41:46]: Jeg registrerer invitasjonen og oppfordringen fra representanten Lånke, men mitt syn på dette området har jeg redegjort for både i mitt hovedinnlegg og i det treminuttersinnlegget jeg hadde. Da ser jeg ikke noe behov for ytterligere å gjenta fra denne talerstol det som er sagt både en, to og kanskje tre ganger i denne debatten.

Presidenten: Trond Giske har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Trond Giske (A) [12:42:23]: MP3 er nå klart, det blir et enstemmig odelsting til slutt, og et flertall som legger den snevre fortolkningen til grunn. Vi skiller f.eks. lag med Fremskrittspartiet også når det gjelder DRM-lovgivning – her har vi forskjellig syn.

Sonja Sjøli spurte hvorfor vi i det hele tatt hadde tatt opp i merknadene våre spørsmålet om implisitt samtykke og fri bruk i ikke-kommersiell sektor. Det er fordi proposisjonen omhandler dette; man prøvde å legge en definisjon til grunn som vi ikke var med på, og som vi har en annen definisjon på. Men dette er privatrettslige avtaler som skal avklares mellom partene – og til slutt i en rettssal, hvis det kommer så langt.

Jeg registrerer til slutt at statsråden fortsatt ikke vil akseptere at Odelstinget har sluttet seg til at rettighetshaverne har fullt vederlag. Jeg er helt overbevist om at vederlagsorganisasjonene og interesseorganisasjonene er glad for at det er det Odelstinget legger til grunn, og vi får håpe at kulturministeren ikke bruker sitt virke i månedene som kommer fram til 12. september, til noe annet. Hun har all grunn til å kjempe for opphavsrettighetshaverne istedenfor å kjempe mot dem og legge den verst mulige tolkning til grunn.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [12:43:45]: Stortinget kan føla seg heilt trygg på at eg kjem til å følgja opp dei vedtaka som blir fatta her i dag. Vi kjem til å bruka både debatten her i dag og alt som er sagt i salen, som ein bakgrunn i forhold til det vidare lovarbeidet, og ta dei konsekvensane det vil få for Kultur-Noreg. Det er jo berre framtida som vil visa kva som vil skje.

Men eg har lyst til å understreka at når det gjeld akkurat det som går på kopisperre og MP3 og CD, så er ikkje det fri fantasi i forhold til kva vi frå departementet kan gjera. Her har ein altså ein lovtekst, lovparagrafen står i innstillinga, og det er to forskjellige lovparagrafar ein kan stemma for. Den eine som er send til oss til departementet for kommentar, har vi sagt klart frå om er klart i strid med EU-direktivet. Likevel vel fleirtalet i Stortinget å stemma for han. Den andre er det meir usikkert om er i strid med EU-direktivet. Den paragrafen kan lettare gå gjennom, fordi rettshavarane har sagt ja til at han kan brukast. Her har eigentleg Stortinget sjølv ei moglegheit til å klargjera. Det som eg skjønnar at alle saman er einige om, bortsett frå Framstegspartiet, kanskje, er kva ein skal kunna få lov til å kopiera, og til kva for eit format ein skal få lov å kopiera. Difor synest eg eigentleg at usikkerheita hadde blitt lettare for både rettshavarane og for oppfølginga dersom ein hadde valt mindretalet sine formuleringar. Den utfordringa ligg der enno. Med fleirtalet sine formuleringar har departementet i svarbrev til komiteen klart sagt at paragrafen er i strid med EU-direktivet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr 1.