Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe. I tillegg foreslår presidenten at det gis anledning til inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sonja Irene Sjøli (H) [21:36:51] (ordfører for saken): De lovforslagene vi behandler i dag, omhandler helt grunnleggende spørsmål i helse- og omsorgspolitikken. Som lovgivende myndighet har vi et viktig ansvar for å ivareta hensynet til personvern og beskyttelse av den enkeltes integritet. Dette er grunnleggende menneskerettslige prinsipper. Disse hensynene er særlig viktige når offentlige myndigheter yter helse- og omsorgstjenester som griper langt inn i det enkelte menneskets private sfære. Det må understrekes at den helt klare hovedregelen er at pasienter skal samtykke til at helsehjelp gis.

På den annen side må ikke frihet fra tvang bli en lite prisverdig rett til å gå til grunne. Det kan være situasjoner der pasienter får en svært dårlig, til og med livstruende, helsesituasjon som følge av at vedkommende ikke har innsikt i eget behov for helsehjelp. Retten til å være annerledes må ikke bli samfunnets frihet fra ansvar for dem som ikke kan ivareta seg selv.

De lovforslagene Odelstinget behandler i dag, innebærer en helt konkret avveining mellom disse hensynene. Jeg er glad for at komiteen i all hovedsak er enig om at de nevnte hensyn skal balansere. Lovforslaget har vært debattert og vurdert i en årrekke og er etterlyst fra flere hold. I lys av sakens prinsipielle karakter er komiteen imidlertid tilfreds med at det har vært en grundig prosess i forkant av det konkrete forslaget.

I Ot.prp. nr. 64 foreslår departementet at det gis en hjemmel for å yte helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen, når dette er helt nødvendig for å forhindre vesentlig helseskade. Etter gjeldende rett kan det bare gis helsehjelp med tvang dersom det foreligger en helt akutt situasjon. Dette innebærer at enkelte pasienter i enkelte tilfeller utvikler et alvorlig helseproblem før helsehjelpen gis, og at tvangstiltak får en mer inngripende karakter enn dersom hjelpen var gitt på et tidligere tidspunkt. Formålet med de foreliggende lovforslagene er å sikre at pasienter uten samtykkekompetanse får nødvendig helsehjelp. Det strenge grunnvilkåret om at helsehjelpen skal være nødvendig for å forhindre vesentlig helseskade, vil bidra til å beskytte pasientene mot omfattende tvangsbruk. Dessuten er det avgjørende at helsepersonell primært forsøker mindre inngripende tiltak enn bruk av tvang.

Kartlegginger foretatt av Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens og erfaringer fra Helsetilsynet viser at det foregår til dels utstrakt bruk av tvang som ikke har nødvendig lovhjemmel. Dette innebærer en fare for vilkårlig tvangsbruk, der den enkelte pasient er prisgitt helsepersonellets egen vurdering av hvorvidt det er legitimt å bruke tvang eller ikke. Dette innebærer en helt uholdbar rettssikkerhetssituasjon for pasientene. Det lovforslaget Odelstinget behandler i dag, innebærer at vilkårene for bruk av tvang klargjøres gjennom en demokratisk prosess. I tillegg innebærer forslaget at det gis rettssikkerhetsgarantier som sikrer åpenhet, innsyn og kontroll av tvangsbruk. Komiteen legger til grunn at dette også vil bidra til å redusere bruk av tvang, i tråd med praktiseringen av kap. 6 A i lov om sosiale tjenester.

Dersom vi skal lykkes med å sikre en riktig praktisering av de foreslåtte lovbestemmelsene, er det avgjørende at de ansatte i helse- og omsorgstjenesten har god kompetanse. Komiteen ber Regjeringen vurdere hvordan det kan iverksettes kompetansehevende tiltak som bidrar til å styrke kompetansen om hvordan frivillige tiltak kan begrense tvangsbruk. Selv om regjeringspartiene ikke støtter vår merknad om at Regjeringen skal orientere Stortinget om dette arbeidet, vil jeg utfordre statsråden til å kommentere dette spesielt. Jeg vil tillate meg å be statsråden bekrefte at Regjeringen vil iverksette tiltak for å sikre at de ansatte i helse- og omsorgssektoren har god kunnskap om hvordan bruk av tvang kan begrenses gjennom frivillige tiltak. Dette tiltaket kan være avgjørende for å sikre at de foreslåtte lovbestemmelsene om bruk av tvang oppfattes som legitime. Bruk av tvang skal aldri brukes for å kompensere for manglende økonomiske bevilgninger, for få ansatte eller mangel på kompetanse.

I Ot.prp. nr. 64 foreslår departementet også en hjemmel for å kunne innhente og oppbevare biologisk materiale til bruk i forskning fra personer uten samtykkekompetanse. Formålet er å gi mulighet for forskning som kan føre til et bedre helsetilbud for disse pasientene. Det er imidlertid viktig å understreke at innhenting av biologisk materiale bare kan gjennomføres dersom eventuell risiko eller ulempe for personen er ubetydelig. Hensynet til å verne det enkelte menneskes integritet skal alltid veie tyngre enn de eventuelle samfunnsmessige gevinstene knyttet til forskning. Komiteen slutter seg til departementets lovforslag på disse premissene.

Dag Ole Teigen (A) [21:42:39]: Forslaget om lovendringer i pasientrettighetsloven og biobankloven handler om helsehjelp og forskning i forhold til personer uten samtykkekompetanse, altså personer som ikke selv har muligheten til å samtykke. Lovforslaget vil medføre bedret mulighet til å kunne gi helsetjenester til disse pasientgruppene. Vedtakene vi gjør i dag, vil f.eks. kunne få betydning for pasienter som er demente, psykisk utviklingshemmede eller har en alvorlig psykisk lidelse.

En samlet komite støtter Regjeringens forslag om endringer i pasientrettighetsloven, og jeg synes saksordføreren la det fram på en god måte på vegne av komiteen. Forslaget innebærer en presisering av at det er helsepersonell som skal ta avgjørelser om helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep, når pasienten er myndig, mangler samtykkekompetanse og ikke motsetter seg tiltaket. Dersom pasienten ikke ønsker å motta nødvendig helsehjelp, skal det likevel kunne gis dersom tillitskapende tiltak først er prøvd, og dersom alternativet kan medføre en betydelig helseskade.

Når det gjelder drøftinger med pårørende, har regjeringspartiene og opposisjonspartiene hver sin merknad som ligner vesentlig på hverandre. Jeg tror ikke den reelle uenigheten her er særlig stor, men Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har valgt en formulering som påpeker at spørsmålet skal drøftes med pårørende «der det er mulig», og at deres synspunkt skal tas hensyn til i vurderingen.

Det er dermed en enstemmig komite som slutter seg til at spørsmålet skal drøftes med pårørende, men når vi sier at det skal drøftes «der det er mulig», er det fordi det kan tenkes tilfeller der det kan være spesielt krevende å få tak i de pårørende, eller fordi det kan være tvil om hvem som i det hele tatt kan regnes som pårørende i det gitte tilfellet.

Vi skal også vedta endringer i biobankloven. Dersom pasienter motsetter seg innsamling av biologisk materiale for forskning, skal dette ikke finne sted. Men bakgrunnen for at vi nå vedtar lovendringer, er at det i dag heller ikke kan innhentes biologisk materiale fra grupper som ikke kan samtykke selv, selv ikke i kliniske nødssituasjoner. Konsekvensen av det kan være mindre kunnskap om og dermed dårligere behandling av disse pasientene enn andre. Dette handler derfor om muligheter til bedret kunnskap og forskning, som igjen vil kunne bedre pasientbehandlingen for flere grupper, som f.eks. demente og mennesker i kliniske nødssituasjoner.

Når det gjelder forslaget fra Kristelig Folkeparti som er levert inn i dag, er det noe med at eidsvollsmennene, som vi kan se på det flotte maleriet bak meg, bestemte at Stortinget skulle deles inn i to avdelinger ved behandling av lovsaker, og jeg antar at de gjorde det for å signalisere at lovendringer er noe av det viktigste vi gjør. Derfor er det vanskelig for oss å gå inn på et forslag som vi ikke har fått behandlet i komiteen, og som vi ikke var forberedt på, og derfor ser vi i regjeringspartiene oss nødt til å stemme imot dette forslaget, uten at det betyr at vi signaliserer motvilje mot innholdet.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [21:45:48]: Som det er sagt tidligere, omhandler begge disse lovforslagene «personar utan samtykkekompetanse» som «openbert ikkje er i stand til å forstå kva samtykket inneber».

Heldigvis har det vært stor grad av enighet i komiteen under behandlingen av saken. Det forslaget som er fremmet av flertallet i komiteen – Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – dreier seg ikke om lovteksten eller innholdet i loven som sådan, men om selve finansieringen av Helsetilsynet som tilsynsmyndighet. Flertallet i komiteen mener at Helsetilsynets ressursbehov her er helt åpenbart. På denne bakgrunn er følgende forslag fremmet:

«Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslag om økte bevilgninger til Helsetilsynets arbeid med nytt kap. 4 A i lov om pasientrettigheter i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2007.»

De uenighetene som har vært i denne saken, dreier seg om ikke helt uvesentlig ordbruk. Der regjeringspartiene bruker ordlyden at «spørsmålet skal drøftes med pårørende der det er mulig», bruker flertallet – Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – formuleringen at «spørsmålet skal drøftes med pårørende, og at deres synspunkt skal tas hensyn til i vurderingen». Det er en liten nyanse, men den er faktisk viktig. Med andre ord: For flertallet – Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – er det ikke nok at helsepersonell tar en telefon til pårørende «der det er mulig». Hva nå om det er opptatt? Hva nå om vedkommende man skulle ha tak i, var ute? Da har i prinsippet helsearbeideren oppfylt kriteriene som regjeringspartiene legger til grunn. Dette er etter vårt syn ikke en god nok løsning. Nettopp derfor ønsker vi en sterkere binding, og at «spørsmålet skal drøftes med pårørende, og at deres synspunkt skal tas hensyn til».

Det må også nevnes at flere høringsinstanser, som Fremskrittspartiet slutter seg til, påpeker at det er uheldig at regler for tvangsbruk hjemles i lov om pasientrettigheter. Fremskrittspartiet er ikke enig i at bruk av tvang anses for å være en rettighet. Det er tvert imot en metode som skal bli brukt i samråd med pasientens pårørende som en siste utvei. Skal pasienten stå i fokus, tror jeg det er svært viktig at man tar inn over seg at dette må bli oppfylt.

Så til forslaget fra Kristelig Folkeparti. Som forrige taler også sa: Når man får et slikt forslag på bordet den dagen man skal votere, istedenfor å få det til behandling i komiteen, velger vi å la være å støtte forslaget.

Laila Dåvøy (KrF) [21:49:32]: Når det gjelder endringene i pasientrettighetsloven om helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse, er det positivt at departementet har foretatt en omfattende høring, og at så å si alle høringsinstansene slutter seg til lovforslaget i grove trekk. På områder der noen har vært uenige, har departementet i noen tilfeller også justert sitt forslag. Det er også stor enighet mellom partiene på Stortinget om lovforslagene, men likevel noen forskjeller, som framkommer i komiteinnstillingen.

Kristelig Folkeparti er enig i forslaget til § 4-6 om at det er helsepersonell som skal ta endelig avgjørelse om helsehjelp når en pasient er myndig, men mangler samtykkekompetanse og ikke motsetter seg tiltaket. Vi mener også at det er avgjørende at helsevesenet aktivt sørger for å drøfte saken med pårørende, og at deres synspunkter skal tas med i beslutningsgrunnlaget.

Endringsforslagene i pasientrettighetsloven går også på å forebygge og avgrense bruk av tvang. Det er etter min mening svært positivt at departementet så klart fastslår at tvang aldri må brukes med begrunnelse i ressursmangel eller personellmangel. Kartlegging har dessverre vist at tvangstiltak brukes i stor grad uten at dette er hjemlet i lov. Når årsakene til bruk av tvang viser seg bl.a. å være mangel på personell og mangel på kvalifisert personell, er det alarmerende. De ansvarlige lederne må sørge for at denne lovens klare intensjoner oppfylles. Det blir derfor svært viktig at departementet sørger for at denne loven følges av helt spesifikke kompetansehevende tiltak for at personalet i størst mulig grad skal bruke frivillige tiltak, og ikke tvang. Og det er avgjørende viktig at slik opplæring gis parallelt med lovendringens iverksettelse. Derfor har Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre bedt om å få en tilbakemelding om dette allerede i revidert nasjonalbudsjett.

Det blir helt feil å legge et så viktig og avgjørende opplæringsbehov inn som en del av Kompetanseløftet 2015, slik regjeringspartiene foreslår i innstillingen. Dette dreier seg om å sikre pasientrettighetene for sårbare grupper pasienter, og når det allerede i dag er avdekket store mangler og brudd på lovbestemmelser hva gjelder tvang, er det avgjørende å gi rask opplæring når vi nå skal initiere en strengere lov.

En klar hovedregel er at det skal foreligge samtykke fra pasienten før helsehjelp gis. I enkelte tilfeller er det likevel slik at tvang må brukes for å kunne gi helt nødvendig helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen. Da er det viktig, slik loven presiserer, at det bare er unntaksvis og på strenge vilkår at dette skal kunne skje, slik også saksordføreren påpekte. Jeg forventer derfor at det vil bli redusert bruk av tvang etter at denne lovendringen iverksettes.

Når det gjelder de foreslåtte endringene i biobankloven, vil Kristelig Folkeparti påpeke viktigheten av at dersom en person motsetter seg innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forskning, skal dette respekteres. Dersom en person uten samtykkekompetanse gir samtykke, skal det likevel innhentes samtykke fra pårørende eller verge.

Det er avgjørende viktig at departementet også ved denne lovendringen legger til rette for kompetansehevende tiltak, slik at vi aldri risikerer at forskningsinteresser settes foran vernet av den enkeltes integritet.

Så vil jeg for øvrig vise til forslag framlagt i salen i dag fra Kristelig Folkeparti, hvilket er identisk med en av høringsinstansenes forslag inntatt i odelstingsproposisjonen, om at når det gjelder forskning i klinisk nødssituasjon på personer uten samtykkekompetanse, skal det spesifiseres at samtykke skal innhentes så snart nødssituasjonen er over og samtykke kan innhentes. Opplysningene skal slettes dersom slikt samtykke ikke blir gitt.

Dette er et forslag som er et alternativ til innstillingens § 12 nytt åttende ledd – ikke sjette og syvende ledd, slik det også står i forslaget, men kun åttende ledd – liten e.

Jeg tar med dette opp forslaget.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun viste til.

Gunvald Ludvigsen (V) [21:54:25]: Denne saka handlar om dei aller svakaste i samfunnet vårt, nemleg personar utan samtykkekompetanse, dvs. personar som openbert ikkje er i stand til å forstå kva samtykke inneber. Då er det viktig å ha enkeltmennesket sin integritet og si rettssikkerheit i fokus. Denne saka omhandlar også dei pårørande si rolle, og ikkje minst dei vanskelege avvegingane som helsepersonell blir stilte overfor.

Eg synest at drøftingane i komiteen har vore både gode og skikkelege, og vi har sett at høyringsprosessen har vore grundig. Eg vil gi uttrykk for glede over at slike ømfintlege problemstillingar har såpass brei forankring både tverrfagleg og tverrpolitisk.

Til slutt vil eg berre melde at Venstre vil støtte forslaget som representanten Dåvøy har sett fram.

Statsråd Sylvia Brustad [21:55:44]: Når Regjeringa foreslår nye regler i pasientrettighetsloven, gjelder det, som flere har vært inne på, helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse som motsetter seg hjelp. Endringene vil kunne få konsekvenser for mennesker som er senildemente eller psykisk utviklingshemmede, har en alvorlig psykisk lidelse eller av andre grunner mangler samtykkekompetanse. Hovedformålet med lovforslaget er å klargjøre og utvide det rettslige grunnlaget for å gi helsetjenester til pasienter som mangler samtykkekompetanse, slik at rettssikkerheten blir sikret på en bedre måte.

Det er derfor med tilfredshet jeg kan konstatere at det er bred oppslutning om forslaget.

Vilkårene for at helsehjelpen skal kunne gis til tross for at pasienten yter motstand, er bl.a. at unnlatelse kan føre til vesentlig helseskade for pasienten, og at helsehjelpen er nødvendig. Helsehjelp til personer som motsetter seg helsehjelp, kan ikke gis uten at det først er forsøkt med tillitskapende tiltak, med mindre det er åpenbart formålsløst å prøve dette. Vedtak skal treffes av det helsepersonellet som er ansvarlig for helsehjelpen. Er det aktuelt med alvorlige tiltak, som f.eks. at pasienten må legges inn i helseinstitusjon, skal vedtak treffes etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Forslaget til nye regler inneholder flere rettsvernsgarantier for pasienten og hans/hennes nærmeste pårørende. Vedtaket skal kunne påklages til Helsetilsynet i fylket, og det er foreslått særskilte regler om rettslig overprøving.

Komiteen ber om at departementet sikrer en evaluering av de nye bestemmelsene, og at evalueringa forelegges Stortinget. På et så viktig og jeg vil si også vanskelig område som dette er, er det helt nødvendig å følge praktiseringa og utviklinga veldig nøye. Jeg kan bekrefte at det vil bli gjennomført en evaluering, og at Stortinget selvfølgelig vil bli holdt orientert om det på egnet måte.

Jeg har også merket meg at komiteen er opptatt av at det iverksettes kompetansehevende tiltak i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som bidrar til opplæring i frivillige tiltak som alternativ til tvang. Jeg er enig i at dette er svært viktig, og forutsetter at det i tillegg til den ordinære veiledninga om de nye bestemmelsene skal være mulig å iverksette tiltak også innenfor Kompetanseløftet 2015.

Jeg har også merket meg at komiteen er opptatt av at Helsetilsynet må ha tilstrekkelige ressurser for å kunne utføre sine oppgaver etter loven. Jeg er også opptatt av at Helsetilsynet skal kunne gjøre det, og jeg mener det er ivaretatt i det forslaget Regjeringa har lagt på bordet. Men jeg vil selvfølgelig i tillegg fortløpende vurdere ressurssituasjonen i Helsetilsynet i forhold til de oppgaver de har, og de oppgaver de får.

Med disse forslagene mener jeg at vi har tatt et viktig steg framover for å bedre rettssikkerheten til denne gruppen mennesker.

Når det så gjelder endringer i biobankloven, som inneholder samtykkebestemmelser for forskningsbiobanker, er hovedformålet å sikre at myndige personer uten samtykkekompetanse skal kunne gi fra seg biologisk materiale til forskning på nærmere oppgitte vilkår.

Det er viktig at det nå åpnes for nødvendig medisinsk og helsefaglig forskning som kan komme demente, psykisk utviklingshemmede, personer i kliniske nødssituasjoner og andre uten samtykkekompetanse til gode. Slik kan vi også få kunnskap som kan brukes til å hjelpe denne gruppen, fordi personer uten samtykkekompetanse er en sårbar og utsatt gruppe som kan ha vanskelig for selv å ivareta sine egne interesser. Jeg mener at lovforslaget tar hensyn til dette og sørger for et særlig vern for å sikre interessene deres, slik at de ikke skal bli utsatt for psykiske eller fysiske krenkelser.

Dersom personen motsetter seg innsamling, oppbevaring og behandling av biobankmateriale til forskning, skal dette ikke finne sted. Det samme gjelder der det er grunn til å tro at vedkommende ville ha motsatt seg dette dersom vedkommende hadde hatt samtykkekompetanse. Videre har departementet som kjent foreslått at nærmeste pårørende skal samtykke før det oppbevares eller behandles biobankmateriale til forskning, såfremt det ikke dreier seg om kliniske nødssituasjoner der det er umulig å innhente samtykke fra nærmeste pårørende.

Jeg er glad for at det er bred tilslutning til dette forslaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.