Presidenten: Presidenten vil foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 40 minutt, og at taletida blir fordelt slik:
Arbeidarpartiet 30 minuttt, Framstegspartiet 20 minutt, Høgre 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Senterpartiet 10 minutt og Venstre 10 minutt.
Vidare vil presiden foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg frå partias hovudtalarar og inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor den fordelte taletida.
Vidare blir det føreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
- Det er å sjå på som vedteke.
Arild Stokkan-Grande (A) [15:03:19] (ordfører for sakene): Det er en stor og prinsipielt meget viktig sak vi skal behandle i kveld, den største odelstingsproposisjonen noensinne.
Gjeldende lov er fra 1988. Endringer i antall innvandrere og sammensetning av innvandrerbefolkningen gjør det nødvendig med en ny utlendingslov. I proposisjonen opprettholdes utlendingsloven som en helhetlig lov som dekker alle tema innenfor utlendingsfeltet. En viktig endring er at flere prinsippspørsmål tas inn og reguleres i loven. Stortinget får dermed sterkere innflytelse over innvandringsreguleringen, og folkets innflytelse gjennom stemmeseddelen styrkes.
Den rød-grønne regjeringen ønsker å føre en human, solidarisk og rettssikker flyktningpolitikk. Den nye utlendingsloven styrker og tydeliggjør den enkeltes rettigheter, og de folkerettslige forpliktelsene Norge har, synliggjøres bedre. I tillegg er UNHCRs rolle styrket gjennom at anbefalinger fra UNHCR skal tillegges stor vekt, spesielt når det gjelder spørsmål om beskyttelse.
Innstillingen inneholder noen oppmykninger og noen innstramninger i tillegg til flere klargjøringer. Samlet sett vil ikke lovinnstillingen innebære at vesentlig flere eller færre innvilges opphold.
Det er enighet om hovedtrekkene i innvandringsreguleringen i folket. Jeg er som saksordfører glad for den brede tilslutningen hovedpunktene i den nye utlendingsloven har i innstillingen fra komiteen.
I loven vi vedtar i dag, vil, som før, mennesker som innfrir kravene i Flyktningkonvensjonen, få innvilget asyl. I tillegg vil de som er vernet mot retur med bakgrunn i andre konvensjoner på grunn av at de risikerer tortur, dødsstraff eller annen uverdig behandling, få flyktningstatus. Med dagens lovverk får denne gruppen asylsøkere opphold på humanitært grunnlag av beskyttelsesgrunner. Forbedringen av lovverket hilses velkommen av FNs høykommissær for flyktninger.
I tillegg skal UNHCRs anbefalinger veie tungt ved tolkningen av Flyktningkonvensjonen. Dette er en oppfølging av Soria Moria-erklæringen, som sier at Regjeringen vil føre en flyktningpolitikk som i større grad tar hensyn til anbefalingene fra UNHCR.
Det gjøres i proposisjonen en presisering av medlemskap i en spesiell sosial gruppe som er i tråd med UNHCRs anbefalinger. Særlig i dagens konfliktbilde, der det ofte er kamp mellom ulike fraksjoner og grupperinger i et land, og ikke så ofte mellom land, er denne presiseringen viktig for å sikre mennesker som blir forfulgt, beskyttelse.
Barns rettigheter og særlige behov er synliggjort i større grad i ny utlendingslov. Inkorporeringen av FNs barnekonvensjon i norsk lov med forrang er dermed gjenspeilet. I Soria Moria-erklæringen går det fram at Regjeringen vil arbeide for at det skal være bedre samsvar mellom FNs barnekonvensjon og utlendingsforvaltningen. Dette har vært en viktig sak for de rød-grønne i arbeidet med ny utlendingslov. Det foreslås en rekke andre styrkinger av barns rettigheter som jeg dessverre ikke har tid til å gjennomgå i mitt innlegg, men som andre fra Arbeiderpartiet vil berøre i denne debatten.
Den nye utlendingsloven har en bestemmelse om at det skal være et særskilt kjønnsperspektiv ved flyktningrettslige vurderinger. Det er en viktig tydeliggjøring av kvinners rettigheter. Den klassiske flyktningen i den perioden flyktningkonvensjon ble til, i årene etter andre verdenskrig, var en mann som ble forfulgt på grunn av politisk aktivitet mot regimet i sitt hjemland. I dagens konflikter er kvinner særlig utsatt for overgrep og trusler mot liv og helse.
Det er også viktig at det skal hensyntas at kvinner er utsatt for en annen type forfølgelse og overgrepssituasjoner enn menn, fordi de er kvinner. Kvinner flykter fra kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, æresdrap og overgrep i form av seksuell vold. Det er en viktig oppgradering av lovverket at det skal utarbeides egne retningslinjer for behandling av saker som omhandler kjønnsrelatert forfølgelse.
Det er tverrpolitisk enighet om at Norge også skal gi opphold til enkelte mennesker som ikke har krav på beskyttelse etter internasjonale konvensjoner. Dette vil være aktuelt der det foreligger spesielle og tungtveiende individuelle forhold som gjør at søkeren bør få bli i Norge. I den nye loven vil det bli gitt opphold dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller søkeren har særlig tilknytning til riket. For å ivareta disse ofte komplekse sakene blir det i den nye loven gitt en vid skjønnsbestemmelse som gir en veiledning om hvilke hensyn og vurderinger som er aktuelle. Dette gjelder særlig helsemessige forhold, saker som gjelder sosiale og humanitære forhold ved retursituasjon, eller saker vedrørende menneskehandel. Det er i tillegg gitt en uttrykkelig henvisning til barns beste som et grunnleggende hensyn i vurderingen, og det er fastsatt at det gjelder en lavere terskel for å innvilge tillatelse til barn enn til voksne.
Loven som vedtas i dag, har et klart skille mellom de menneskene som samarbeider om retur etter endelig avslag, og de som ikke gjør det. Søkere som samarbeider, vil i forskrift under visse vilkår få mulighet til oppholdstillatelse dersom det ikke er mulig å få til retur. For dem som ikke samarbeider, blir det ikke gitt noen nye rettigheter.
Det vedtas i dag ingen store endringer for arbeidsinnvandring. Det vil komme en egen stortingsmelding om arbeidsinnvandring i vår som belyser alle problemstillinger rundt dette temaet.
Retten til familieliv er grunnleggende i et demokrati. Det å leve sammen med sin familie er selvsagt, og det å bli gjenforent med sin familie etter at man selv har kommet til Norge, skal ikke mistenkeliggjøres. Reglene om familieinnvandring berører en stadig større del av befolkningen i Norge, og er i dag sentral i den innvandringspolitiske debatten. Det er derfor viktig at hovedbestemmelsene på dette feltet nå tas inn i loven. Den største gruppen familieinnvandringssaker gjelder saker hvor referansepersonen er norsk eller nordisk borger. Rett til familiegjenforening gjelder for ektefeller og samboere, barn under 18 år og enslige foreldre over 60 år. Retten til opphold for samværsforeldre blir utvidet i den nye loven av hensyn til barnet.
Dessverre viser det seg at familiegjenforeningsreglene også blir misbrukt, f.eks. ved proformaekteskap og tvangsekteskap. Jeg er derfor glad for at det i loven tas inn strengere og mer målrettede tiltak for å bekjempe misbruket. For å motvirke tvangsekteskap og styrke integreringen blir det i dag vedtatt en ny hovedregel om krav til underhold og bolig. Den bosatte i Norge skal som hovedregel være selvforsørgende. Tanken bak dette er at de som selv er i jobb, lettere kan motstå press fra sin familie i forhold til tvangsekteskap. Bare ens egne forventede inntekter kan tas med. Dagens krav til underhold økes fra ltr. 1 til ltr. 8. Det blir også krav om tilsvarende inntekt året før tillatelse skal gis.
Det vil bli tatt inn unntaksregler for underholdskravet i forskrift. Det vil uansett bli unntak for familiemedlemmer til flyktninger når familielivet var stiftet før flyktningen kom til Norge. Det vil også bli unntak for personer som er mottakere av varige trygdeytelser. Flertallet i komiteen understreker at det må vurderes unntak for dem som er inne i lange utdanningsløp. Jeg vil i denne sammenhengen også understreke at Regjeringen høsten 2007 la fram en egen handlingsplan mot tvangsekteskap.
Regjeringen innfrir løftene fra Soria Moria-erklæringen også på dette feltet. Den nye utlendingsloven er viktig for at Norge selv skal kunne ha styringen på innvandringsfeltet. Den inneholder tydelige grep som vil styrke de forfulgtes stilling. Vi følger med dette en lang tradisjon i Norge som handler om å ta vare på de aller svakeste.
Dette er et felt hvor det er helt tydelige politiske skillelinjer. Vi vil i løpet av debatten se at opposisjonen spriker i alle himmelretninger, som de også gjør i merknadene. Vi vil se at det overhodet ikke finnes grunnlag for et borgerlig samarbeid på dette feltet, og at det således ser ut til at de borgerlige heller ikke på dette feltet vil kunne danne et troverdig alternativ til dagens regjering.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Per-Willy Amundsen (FrP) [15:12:49]: I innstillingen har Fremskrittspartiet en merknad, for øvrig sammen med Høyre, hvor vi påpeker at familieinnvandring innebærer en utfordring for velferdssamfunnet. Det er i og for seg ikke en oppsiktsvekkende merknad. Det som derimot er oppsiktsvekkende, er at det kun er Fremskrittspartiet og Høyre som står bak den merknaden. Man må jo omtrent gå inn for å la være å få med seg virkeligheten der ute, dersom man ikke tar inn over seg at vi har store problemer med å få innvandrere i arbeid på en del områder. Vi har store utfordringer i forhold til overforbruket av offentlige ytelser blant innvandrere. Hvorfor klarer ikke Arbeiderpartiet å se denne problemstillingen? Eller er det SV som har satt foten ned også her?
Arild Stokkan-Grande (A) [15:13:55]: Familiegjenforeningsspørsmål og familieetableringsspørsmål er noe av det som skaper mest oppmerksomhet i den norske debatten på innvandringsfeltet. Vi ønsker at Norge skal være en åpen nasjon. Vi ser at migrasjon i dag forandrer verden. Folk reiser mer over landegrensene, folk studerer i andre land, folk etablerer vennskap og nære relasjoner på tvers av landegrensene i mye større grad i dag enn hva man gjorde før. Det er klart at vi må ha en politikk som både hensyntar at mennesker har behov for og ønske om å hente inn ektefelle og barn, samtidig som vi må ha en regulert innvandring på dette feltet. Vi har en del innstramminger i forhold til regelverket på dette feltet, men også en del liberaliseringer. Det vil ikke medføre at det verken blir særlig mange flere eller særlig mange færre som kommer inn gjennom familiegjenforening eller -etablering. Jeg går også ut fra at det finnes fremskrittspartivelgere som ønsker å hente inn både ektefelle og barn, og det får representanten Amundsen i så måte svare på overfor sine egne velgere på egen hånd.
Bent Høie (H) [15:15:07]: I flere år har nå norsk næringsliv og det offentlige Norge påpekt at mangel på arbeidskraft er den største utfordringen i forhold til å få løst oppgaver og få videre vekst.
Det er nå tre år siden Høyre tok opp en rekke forslag for å forbedre systemet knyttet til arbeidsinnvandring. Den gangen fikk vi beskjed fra Arbeiderpartiet om at disse ideene og forslagene skulle bli fulgt opp i forslag til ny utlendingslov. I dag har vi forslag til ny utlendingslov til behandling. I dag sier Arbeiderpartiet at dette skal følges opp i en egen stortingsmelding om arbeidsinnvandring.
Når vil Arbeiderpartiet innse at dette nå over flere år har vært et akutt problem som det burde vært tatt tak i mye tidligere? Og hvorfor stemmer Arbeiderpartiet mot disse små endringene i utlendingsloven som skal til for å rydde opp på dette området?
Arild Stokkan-Grande (A) [15:16:11]: Det er altså ikke bare Høyre som har forstått at vi har mangel på arbeidskraft i dette landet. Både bedrifter og det offentlige rapporterer om at en begrensende faktor i dag er nettopp mangel på arbeidskraft, og vi tar det på største alvor.
Regjeringen jobber systematisk med forenkling av regelverket, men også med muligheten for å profilere Norge bedre i utlandet. Sånn sett har jo også komiteen vært ute på reise, bl.a. i Rogaland, hvor vi ser at kommuner, næringsliv og offentlighet i fellesskap klarer å gjøre et godt rekrutteringsarbeid ved siden av det nasjonale arbeidet som gjøres.
Så skal vi lage en stortingsmelding om arbeidsinnvandring fordi vi mener det er viktig å gå gjennom dette feltet på en helhetlig måte, og ikke bare berøre det i forhold til personer som skal flytte på tvers av grensene. For det handler også om å mobilisere en god del av den innenlandske arbeidskraften som i dag går ledig, gjennom å ha bedre ordninger slik at folk som i dag er ute av arbeidslivet, får muligheten for arbeid. Men det er også viktig å presisere til slutt at de forslagene som kommer i stortingsmeldingen, ikke vil bli realisert på et senere tidspunkt enn de ville ha blitt hvis vi hadde vedtatt det i forbindelse med utlendingsloven.
Bjørg Tørresdal (KrF) [15:17:29]: Representanten Stokkan-Grande sa til Stavanger Aftenblad at årsaken til at en ikke hadde et eget kapittel om arbeidsinnvandring i utlendingsloven, var at utlendingsloven først skal tre i kraft i 2010, og at det haster med tiltak.
Jeg er enig i at det haster med tiltak, men jeg skjønner ikke hvorfor ikke regjeringspartiene kunne ha støttet de grep og de forslag som Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti har stått sammen om når det gjelder tiltak på kort sikt som ville bidratt til å løse arbeidsinnvandringssituasjonen.
Så mitt spørsmål blir: Kan vi stole på at de offensive grep som opposisjonen nå foreslår i denne omgang, vil komme som forslag fra Regjeringen innen kort tid?
Arild Stokkan-Grande (A) [15:18:14]: Som jeg sa i svaret på forrige replikk, er Regjeringen i dag i sluttfasen av arbeidet med en ny stortingsmelding som skal legges fram for Stortinget i løpt av våren. Der vil vi gå gjennom hele dette feltet på en systematisk og grundig måte, hvor vi ser på hva vi kan gjøre for å mobilisere arbeidskraft innenlands, hva vi kan gjøre for å hente folk fra EU- og EØS-området, men også hva vi kan gjøre for å hente inn folk fra tredjeland.
Det er behov for en total og skikkelig gjennomgang av dette feltet fordi det er såpass alvorlig og såpass viktig for næringslivet i Norge. Og Bjørg Tørresdal skal føle seg helt trygg på at de forslagene som opposisjonen har fremmet, blir behandlet på en grundig måte, og hun skal heller ikke se bort fra at vi blir enige om ganske mange ting i den saken.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Per-Willy Amundsen (FrP) [15:19:19]: Norge står overfor store utfordringer på innvandringsområdet. Det handler først og fremst om at vi sliter med å kunne integrere de menneskene som vi allerede har tatt imot i Norge gjennom flere tiår med ganske massiv innvandring til kongeriket.
Vi har store utfordringer i forhold til arbeidsdeltakelse blant innvandrere fra en del grupper, vi opplever stort forbruk av offentlige ytelser, og vi har også problemer knyttet til kriminalitet. Samtidig opplever vi at det norske samfunnet endrer seg. I altfor stor grad er det ikke innvandrerne som tilpasser seg det norske samfunnet, men altså det stikk motsatte, at det norske samfunnet er i ferd med å tilpasse seg innvandrerne. Og det er et problem, all den tid man ikke er konsekvent og resolutt på de grunnleggende verdiene denne nasjonen og vårt kulturelle fellesskap er basert på. Når man ikke er villig til i dialogens navn å stå rakrygget opp for ytringsfriheten, når man ikke tar inn over seg den diskrimineringen en god del innvandrerkvinner, opplever i sitt eget familieliv, når man ikke tar konsekvensene av dette, bør man i det minste ta til orde for en helt annen innvandringspolitikk hvor man reduserer den årlige innvandringen til Norge.
Dessverre gjør Regjeringen det stikk motsatte. I det forslag til utlendingslov som de tre regjeringspartiene står bak, går man i motsatt retning. Man utvider flyktningbegrepet, flere blir flyktninger etter den nye loven, flere vil få asyl etter den nye loven, og da tenker man overhodet ikke gjennom sammenhengen mellom reglene man har på asylområdet på den ene siden, og antall søkere man vet man vil få på grunnlag av en liberal politikk på den andre siden. Det er altså et ubestridelig faktum at de landene som fører en streng asylpolitikk spesielt, men også en streng innvandringspolitikk generelt, også er de landene som har lavest innvandring.
For å ta noen eksempler: I Finland hadde man en asylinnvandring på det store tallet tolv personer i 2005. I 2004 var tallet 29. Danmark har hatt en radikal nedgang i sin innvandring, nettopp fordi de har strammet inn reglene sine. Noen hundretalls personer fikk asyl i Danmark i fjor.
Vi har altså en regjering som går i stikk motsatt retning. Det ser vi allerede i dag. I en situasjon hvor landene rundt oss i Europa strammer til på innvandringsområdet, strammer til sin respektive utlendingspolitikk, går Norge i motsatt retning. Og det har allerede i dag slått ut på asylstatistikken. Vi har hatt over dobbelt så mange asylsøkere til Norge hittil i år enn det vi hadde i samme periode i fjor.
Jeg registrerer også at denne regjeringen åpenbart ikke har tatt inn over seg problemstillingen rundt tvangsekteskap, nemlig den familieinnvandringen som er uønsket, hvor man misbruker mulighetene for familieinnvandring - fordi man overhodet ikke, dessverre, implementerer de tiltakene som regjeringspartiene var inne på i begynnelsen av sin utarbeidelse av ny utlendingslov.
Derfor har Fremskrittspartiet lagt frem et komplett alternativ til Regjeringens lovforslag. Vi har utarbeidet en egen lov. Den loven vil bli behandlet i dag, og jeg skal i korte trekk gjøre rede for den.
På asylområdet strammer vi til. Vi legger til grunn at de menneskene som kommer til Norge og søker asyl, og som er reelle asylsøkere, som trenger en nødhavn, som trenger beskyttelse, skal få den beskyttelsen. Men alle de andre, de som bevisst misbruker og utnytter et system som etter vår oppfatning er altfor snillistisk, de skal overhodet ikke få opphold i Norge. Vi vil stramme sterkt inn på det å få opphold av såkalt humanitære årsaker, men vi forholder oss til Flyktningkonvensjonen. Personer som trenger reell beskyttelse, skal få det.
Vi vil også innføre lukkede mottak, nettopp for å unngå en del av de problemstillingene vi ser i dag, med asylsøkere som forsvinner ut av mottak, som går under jorda og blir illegale innvandrere. Vi vil ha lukkede mottak først og fremst for tre grupper: de ID-løse, de som vurderes å utgjøre en sikkerhetsrisiko, og, selvfølgelig, personer som skal returneres. I påvente av retur skal vi bruke internering som en løsning. Dette er overhodet ikke i strid med fundamentale prinsipper i den norske rettsstaten. Vi legger helt grunnleggende prinsipper til grunn med hensyn til både tidsavgrensning og domsbehandling. Disse prinsippene blir ivaretatt på en god måte i Fremskrittspartiets lovforslag.
Når det gjelder kvoteflyktninger, personer som kommer hit gjennom overføringssystemet, legger vi ganske klart om politikken. Vi innfører et nytt begrep: integreringspolitiske hensyn. Det er omtrent det samme begrepet som Danmark har innført i sin lovgivning, at man gjennom kvotesystemet skal søke å ta inn flyktninger som er lett integrerbare i det danske samfunnet. Vi legger det samme prinsippet til grunn. Vi tar heller inn flyktninger av nasjonalitet som erfaringsmessig vurderes å være lett integrerbar i Norge, enn det stikk motsatte, hente personer fra land som vi vet det er knyttet integreringsproblematikk til.
Samtidig sier vi at greit nok, når vi henter flyktninger gjennom dette systemet, bør vi også søke å få en slik sammensetning at vi ivaretar integreringsmessige hensyn med tanke på utdannelse, at de kan lese og skrive. For det er en forutsetning at de flyktningene vi henter til Norge, i sum har gode forutsetninger for å lykkes når de skal integreres i det norske samfunnet. Dette er ganske vanlig i andre land. Nederland gjør det, Storbritannia gjør det, Danmark, som sagt, USA og Canada gjør det - de fleste vestlige land gjør det. Men i Norge legger man overhodet ikke slike prinsipper til grunn.
Også når det gjelder familieinnvandring, har Fremskrittspartiet en radikalt annerledes politikk enn det Regjeringen legger opp til i sitt forslag. Vi innfører selvfølgelig 24-årskravet og tilknytningskravet, som vi har sett har gitt svært gode resultater i Danmark. Der har man snudd totalt ekteskapsmønsteret og utdanningsnivået hos unge innvandrere fra land som f.eks. Pakistan, Somalia og Libanon. Det har man gjort ved å innføre disse kravene i forbindelse med familieinnvandring. Vi stiller også økonomiske krav og krav i forbindelse med vandel. Etter nederlandsk modell innfører vi språk- og kunnskapstester for personer som skal komme til Norge gjennom familieinnvandring.
Vi sier samtidig at dette skal være de generelle bestemmelsene for mennesker som kommer til Norge gjennom familieinnvandring. Men vi er åpne for unntak fra hovedregelen. Vi har ikke integreringsproblemer med mennesker som kommer fra den vestlige verden - vi har ikke problemer integreringsmessig med mennesker som kommer fra USA, Canada, Japan eller, selvfølgelig, EU-området. Derfor åpner vi for unntak fra den generelle bestemmelsen i loven, slik at vi ikke gjør det unødig vanskelig for mennesker som på et helt fritt og fair grunnlag ønsker å stifte familie over landegrensene.
Jeg kan si mye mer om vår utlendingslov. Det kommer jeg også til å gjøre - senere i debatten. Det jeg konstaterer, er at der Regjeringen ikke tar konsekvensene av ti års erfaring med innvandring til Norge, er Fremskrittspartiet det eneste partiet som gjør det.
Presidenten: Presidenten har grunn til å tru at representanten skal fremme forslag.
Per-Willy Amundsen (FrP) [15:29:29]: Ja, selvfølgelig. Jeg fremmer Fremskrittspartiets alternative forslag til ny utlendingslov og også forslag nr. 8.
Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har teke opp dei forslaga han refererte til.
(Per-Willy Amundsen forlater her talerstolen og går mot sin plass i salen.)
Presidenten: Presidenten gjer merksam på at det også blir replikkordskifte.
Tore Hagebakken (A) [15:29:58]: Det var kanskje ikke så rart at representanten Amundsen syntes det var like greit å unngå dette replikkordskiftet. For jeg stiller spørsmål ved om Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann i seg sjøl har så ytterliggående politiske standpunkter på dette området at han kanskje representerer et punktum for regjeringsdrømmen på høyresida.
Det er sjelden jeg lar meg overraske og sjokkere av Fremskrittspartiet når det gjelder innvandringspolitiske spørsmål, men i går ble jeg virkelig sjokkert, når Amundsen og Fremskrittspartiet vil sortere og gjøre det til en kampsak i den kommende valgkampen å avvise analfabeter og ressurskrevende grupper. Samtidig registrerer jeg at Høyres Bent Høie gjør seg til garantist for at så ikke skal skje i en regjering. Det en vil kjempe for i valgkamp, vil en antakelig også kjempe for i regjering. Vil Fremskrittspartiet akseptere å bli overkjørt av Høyre i dette så høyt profilerte spørsmålet?
Per-Willy Amundsen (FrP) [15:31:07]: Jeg må takke for spørsmålet. Det var faktisk bra at representanten stilte det spørsmålet, for det er delvis en feilfremstilling av vår politikk.
Det er ikke riktig, slik enkelte har prøvd å fremstille det, at vi ikke vil ta imot reelle flyktninger som f.eks. er funksjonshemmet. Det har aldri vært vår politikk, og det kommer heller aldri til å bli det. Det vi har sagt, og det som er viktig totalt sett, er at når vi henter flyktninger til Norge, må vi søke å ha en slik sammensetning av mennesker at forutsetningen for å bli velintegrert i det norske samfunnet er så god som mulig. Da handler det for det første om å hente mennesker fra visse land, der vi erfaringsmessig vet at vi får til en god integrering. Vi må også skjele til utdanningsnivå, til leseferdigheter osv. Men det er ikke snakk om kun å hente denne typen innvandrere. Vi må se dette i sammenheng og gjøre en totalvurdering. Det er ikke noe spesielt at Fremskrittspartiet foreslår dette. Det er noe som Storbritannia, Nederland, Danmark og en rekke andre land gjør.
May Hansen (SV) [15:32:24]: Fremskrittspartiet er bekymret for den omfattende innvandringen til Norge. Et oppslag i VG i går viser at de største gruppene av førstegangsinnvandrere i Norge er svensker, dansker og polakker - altså vestlige. Det som er mer interessant, er at den største gruppen ikke-vestlige personer i Norge er irakere. Irakerne kommer fra et land som Fremskrittspartiet støttet USAs invasjon av. Krigssituasjonen og dermed flyktningsituasjonen i Irak er bl.a. et resultat av fremskrittspartistøttet politikk. Det er i dag 17 000 irakere i Norge.
Hva slags tanker gjør Fremskrittspartiet seg rundt disse forholdene? Tar Fremskrittspartiet konsekvensene av sin egen politikk? Har ikke disse menneskene behov for beskyttelse?
Per-Willy Amundsen (FrP) [15:33:19]: Fremskrittspartiet har aldri hevdet at utfordringene i innvandringspolitikken eller integreringspolitikken handler om vestlige innvandrere. Det har aldri vært en problemstilling. Vi ser at det er mennesker som kommer fra fjernkulturelle strøk som har vært hovedutfordringen i norsk integreringspolitikk. Det er et uomtvistelig faktum som en ikke kan stikke under stol.
Dernest er det slik at enhver flyktning, uansett hvilket land man måtte komme fra, som søker asyl i Norge, må få sin søknad vurdert på sitt grunnlag. Om denne personen er en reell flyktning og har krav på beskyttelse etter Flyktningkonvensjonen, slik som vi oppfatter det, da skal vi ikke ha noen særbehandling av denne personen fordi vedkommende kommer fra Irak eller noe annet land. Det vi derimot sier, er at når vi henter flyktninger fra flyktningleirer, kan vi utvise en litt større grad av integreringsmessige hensyn.
Bjørg Tørresdal (KrF) [15:34:27]: Norge har forpliktet seg, bl.a. gjennom Flyktningkonvensjonen, til å gi beskyttelse til de mennesker som kommer fra en krig eller konflikt og risikerer å bli forfulgt, torturert eller drept hvis de ikke får opphold i et annet land.
Representanten Amundsen sier på den ene siden at vi skal gi beskyttelse eller en nødhavn til dem som reelt trenger det. Samtidig sier han at vi skal ha en differensiert innvandringspolitikk ut fra opprinnelsesland og muligheten til å integrere disse menneskene. Klarer ikke representanten Amundsen å se at dette er uforenlig? Ser han ikke at det er beskyttelsesbehovet som skal vurderes når en skal si ja eller nei til opphold - det er vi forpliktet på - ikke hvor disse menneskene kommer fra, eller hvilken etnisk gruppe de tilhører?
Per-Willy Amundsen (FrP) [15:35:14]: Jeg tror representanten prøver å tilsløre dette ved å blande i hop to vidt forskjellige ting.
Det er for det første personer som kommer til Norge for å søke asyl, som banker på døren til Norge. De skal selvfølgelig få behandlet sin søknad på sitt grunnlag, og dersom de trenger opphold, en nødhavn, i Norge, skal de selvfølgelig også få det.
Men så er det den differensierte politikken som vi ønsker å innføre, i likhet med det Danmark faktisk gjør. Det handler om mennesker som kommer som kvoteflyktninger, f.eks. gjennom FN-systemet. Der vil vi legge til grunn en større integreringspolitisk hensyntagen, slik at vi totalt sett kan søke å få mennesker som er lett integrerbare i det norske samfunnet, noe som er en forutsetning hvis vi skal lykkes med integreringspolitikken i Norge.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Bent Høie (H) [15:36:29]: Det er en stor og viktig sak Odelstinget har til behandling i dag, fordi den berører veldig mange områder som det er et stort engasjement for og en stor diskusjon om. Den berører ikke minst Norges posisjon i verden, og den berører hvilken tradisjon, hvilken linje, Norge skal legge seg på i vesentlige spørsmål.
Først er det grunn til å si at det er en veldig bred politisk enighet om det som vi kan kalle hovedspørsmålene knyttet til utlendingsloven. Det er bred enighet om at Norge skal være en nødhavn for de menneskene som har behov for vår beskyttelse, og som kommer til Norge enten som flyktninger som har behov for asyl etter Flyktningkonvensjonen, eller som mennesker som kommer hit og har behov for beskyttelse etter andre internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter. Ikke minst skal en også ha en sikkerhetsventil gjennom at mennesker som ikke nødvendigvis har behov for beskyttelse etter disse konvensjonene, men av andre sterke menneskelige hensyn, bør få bli i landet, f.eks. ut fra hvor lenge de har vært her, helsesituasjonen deres og andre forhold.
Dette er en del av Norges posisjon i verden, en del av det å ta vårt ansvar for at det finnes en internasjonal lov og en internasjonal rett for det enkelte menneske, noe ikke minst også norske statsborgere er avhengige av når de beveger seg rundt omkring i verden. Og det har å gjøre med hvilken posisjon Norge skal ha internasjonalt i denne type spørsmål. Skal vi heve pekefingeren overfor land som bryter menneskerettighetene, skal vi ha en menneskerettighetsdialog med andre land, må vi også sørge for å ha orden i eget hus.
Så dreier det seg om den internasjonale solidariteten som kommer sterkest til uttrykk ved vår andel av kvoteflyktningene, som vi tar fra FNs flyktningleirer - det at vi der har en sammensetning av de kvoteflyktningene vi tar imot som både dreier seg om mennesker som har behov for å komme til Norge for å leve sitt liv, uavhengig av hvilket land de er fra, og ikke minst også om at Norge tar sin andel av dem som har sterkest behov for vår hjelp, nemlig foreldreløse barn, funksjonshemmede og andre, de som har det vanskeligst, i disse leirene.
Som det er bred enighet om, dreier det seg også om spørsmål knyttet til familiegjenforening og familieetablering. Som saksordføreren var inne på, er verden i større og større grad preget av at mennesker reiser, jobber, oppholder seg, ferierer over hele verden, og verden er i større og større grad preget av at avstandene er kortere. Det betyr at familiespørsmål knyttet til innvandring blir mer og mer sentrale. Jeg er glad for at en i innstillingen veldig tydelig nå skiller mellom familiegjenforening og familieetablering. En er klar på at når det gjelder familieetablering, har en som herboende et ansvar for selv å sørge for underhold, for å være klar til å ta imot dem som man ønsker å etablere familie med. Det er et skille mellom det og det at en når en er kommet til Norge f.eks. som flyktning, får opphold og selvfølgelig da har rett til å få gjenforening med en familie som allerede er etablert.
Det siste spørsmålet dreier seg om arbeidsinnvandring, som ikke i så stor grad er berørt i loven, men som ikke minst blir viktig ved utformingen av forskriftene i framtiden. En må være tydelig på at arbeidsinnvandring tar utgangspunkt i Norges behov, tar utgangspunkt i at der kan lovverket endres, være fleksibelt, skifte, ut fra situasjonen i Norge - selvfølgelig med unntak for dem som er arbeidsinnvandrere fra EØS-området.
På alle disse sentrale områdene oppfatter jeg at det er ganske stor politisk enighet.
Høyre har en del forslag, både alene og sammen med andre, som er avvikende fra Regjeringens forslag. Det første dreier seg om det såkalte utvidede flyktningbegrepet. Der har Regjeringen valgt å legge seg på en anbefaling gjennom EUs statusdirektiv, der en samler de ulike gruppene som kommer inn under ulike internasjonale konvensjoner, under de samme beskyttelsesgrupper som dem som kommer inn under Flyktningkonvensjonen. Høyre mener at det kanskje kan være riktig en gang i framtiden, men vi mener det er feil å gjøre det nå, på et så tidlig tidspunkt og før veldig mange andre land i EU har gjort dette. Vi mener nok at NOAS har rett i at det utvidede flyktningbegrepet som Regjeringen her legger opp til, vil føre til en økt tilstrømning av personer til Norge som søker beskyttelse, og et økt antall som vil få opphold.
Da kommer vi inn på det som kanskje er et av de største dilemmaene knyttet til spørsmålet om utlendingslov. I media kan norsk utlendingspolitikk nesten framstå som en karikatur, der en - hvis en ikke setter seg veldig nøye inn i dette - får et inntrykk av at de som får bli, er slike som mulla Krekar, som egentlig alle vil sende ut, og at de som blir sendt ut, er godt integrerte mennesker som snakker norsk og jobber i sine lokalsamfunn. Det er selvfølgelig ikke et bilde av situasjonen, for dette er de ekstreme unntakene. Men det som dette dreier seg om, er det store spørsmålet om å prøve å sikre at de menneskene i verden som legger ut på den lange reisen til Norge, er de menneskene som faktisk har behov for beskyttelse, og som vil få opphold. Vi må unngå å lage en politikk i Norge og unngå å sende politiske signaler som skaper et inntrykk av at hvis en bare først kommer seg til Norge, og en holder ut, prøver alle mulige måter for å få trenert saksbehandlingen, forfalsker dokumenter, holder dokumenter tilbake, vil en til slutt få opphold. En politikk som bygger opp under dette, er en politikk som ikke minst er skadelig for de menneskene som legger ut på den lange reisen.
Vi vet at 80-90 pst. av dem som kommer til Norge og søker om opphold, kommer hit som et resultat av at de har betalt det siste de har og mer enn det, til internasjonale kriminelle organisasjoner som driver med menneskesmugling. Fører vi en politikk som gjør at flere gjør det, fører vi også en politikk som gjør at flere ødelegger de beste årene av sitt liv på norske asylmottak, med falske forhåpninger om at de får bli. Det er det som gjør det så fryktelig vanskelig, for det betyr at skal vi være konsekvente i denne politikken, er vi faktisk nødt til å si nei til opphold til mennesker som de fleste av oss, i møte med de enkelte menneskene, ville synes det hadde vært helt ok fikk bli i Norge. Men det er konsekvensene for alle dem som vil legge ut på den lange reisen, som gjør at vi er nødt til å ha en annen politikk.
Høyre går òg inn for et strengere krav til underhold, som jeg mener er mer realistisk enn det Regjeringen har lagt seg på. Jeg synes det er positivt at regjeringspartiene har kommet Høyre i møte i forhold til den modellen, det systemet, men vi mener at beløpet burde vært mer realistisk. Vi mener også at det burde vært en unntaksregel som i noen tilfeller gjorde det mulig å ta hensyn til inntektspotensialet til den som kommer til landet, ikke bare til den som er her.
Vi ønsker òg å etablere et såkalt kjæremålsutvalg som i saker knyttet til UNE kan avgjøre sakene raskere og kan ta en avgjørelse når det foreligger nye opplysninger, slik at vi unngår at saker blir behandlet på ny og på ny. Ikke minst har vi en rekke forslag sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som dreier seg om arbeidsinnvandring, som vi får rikelig anledning til å komme tilbake til. Disse dreier seg om å få en raskere og bedre behandling når det gjelder dem som kommer innunder spesialistkvoten. Vi har òg forslag til forenklede og forbedrede visumregler. Vi mener faktisk at norsk visumpolitikk i dag både er diskriminerende og integreringshemmende for de menneskene som bor i Norge og som ønsker besøk av sine familier og venner.
Med dette tar jeg opp Høyres forslag.
Presidenten: Representanten Bent Høie har teke opp dei forslaga han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Tom Strømstad Olsen (A) [15:46:53]: Først vil jeg si at jeg la merke til at representanten Amundsen ikke besvarte spørsmålet fra representanten Hagebakken, men jeg regner med å komme tilbake til det senere i debatten.
Jeg registrerer også at Høyre i går hadde et klart behov for å ta avstand fra Fremskrittspartiets politikk etter det utspillet som stod i VG. Jeg registrerer òg at Høyre står på sin politikk og respekterer inngåtte internasjonale asyl- og flyktningavtaler Norge har skrevet under på, og holder seg innenfor menneskerettighetene.
Det er nå et drøyt år til stortingsvalgkampen setter inn for fullt. Med et eventuelt borgerlig flertall etter valget - vil det da være utenkelig for Høyre å inngå et politisk samarbeid med Fremskrittspartiet, hvis Fremskrittspartiet står på sin ytterliggående innvandringspolitikk, forsterket gjennom utspillet i avisen i går?
Bent Høie (H) [15:47:52]: Som jeg har sagt flere ganger, er Høyre veldig opptatt av å videreføre den gode og liberale tradisjonen som Norge har i disse spørsmålene. For oss er det uaktuelt å være med på å føre en politikk som innebærer at en er nødt til å si opp internasjonale konvensjoner, eller som undergraver den internasjonale lov og rett som gjelder mellom landene, som ikke minst Norge som et lite land er avhengig av.
Men det er òg grunn til å merke seg at den utlendingsloven som legges fram i dag, har statsråden selv betegnet som en utlendingslov som i all hovedsak viderefører den forrige regjeringens politikk, altså regjeringen av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Den gangen ble utlendingsloven stort sett gjort opp i enighet mellom regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - mens Senterpartiet og SV utgjorde opposisjonen til utlendingsloven den gangen. De sitter nå i regjering og administrerer den samme loven.
May Hansen (SV) [15:49:11]: Jeg vil gå litt videre på det forrige spørsmålet. Høyre har en mer liberal holdning til flyktning- og asylpolitikken enn Fremskrittspartiet. Vi mener det er en avgrunn mellom disse partiene i disse spørsmålene. Det er SV og jeg glad for. Men det som uroer oss, er at disse to partiene representerer det nærmeste vi har et regjeringsalternativ til den sittende regjering.
Når vi samtidig vet at Fremskrittspartiet ønsker å stenge grensene for analfabeter og redusere antallet asylsøkere, blir spørsmålet mitt helt konkret: Hvor langt kan Høyre gå for å stable et regjeringsalternativ på beina? Og ikke minst: Hvilke deler av denne utlendingsloven som vi nå skal vedta, og som Høyre i dag støtter, kan det være mest aktuelt å forhandle bort i en borgerlig regjering med Fremskrittspartiet, hvor Fremskrittspartiet blir det største partiet?
Bent Høie (H) [15:50:12]: Jeg kan bare vise til mitt forrige svar, som òg er svaret på dette spørsmålet. Jeg registrerer at når det gjelder spørsmålet om siling av kvoteflyktninger, har det skjedd en betydelig moderasjon i Fremskrittspartiets standpunkt, fra VG i går til debatten i dag. Hvis det går så raskt med modereringen i Fremskrittspartiet, tror jeg ikke dette skal bli noe stort problem.
Jeg synes egentlig den beste sammenlikningen i forhold til disse to spørsmålene, og spesielt det spørsmålet som dreier seg om å vurdere å si opp internasjonale konvensjoner, er SVs og Senterpartiets standpunkter til EU, EØS og NATO før de inngikk regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Dette er særstandpunkt som partier kan ha i opposisjon, men som dreier seg om områder der det er bred politisk enighet i Norge, og som dreier seg om Norges posisjon i verden. Den type spørsmål er det ikke mulig å endre på, om man er i opposisjon eller posisjon.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:51:25]: Som representanten Høie sier, er det bred politisk enighet i Norge om hovedretningslinjene i norsk utlendingspolitikk. Det er bred politisk enighet i Norge også om pensjon, bred politisk enighet om klima, det er egentlig bred politisk enighet om bistandspolitikken, og om oljepolitikken er det bred politisk enighet. Men det er ett skille, og det går mellom Høyre og oss andre - og Fremskrittspartiet.
Representanten Høie sier litt lettvint at også SV hadde særstandpunkt. Men det er et skille mellom Høyre og Fremskrittspartiet, og når en ser på alle de store, brede forlikene som er inngått i Stortinget i denne perioden, og de hovedlinjene som ligger i norsk politikk, skiller Høyre og Fremskrittspartiet vei. Et regjeringssamarbeid baserer seg på politiske realiteter. Hva er igjen av Fremskrittspartiets profil i et samarbeid med Høyre, hvis Høyre kan garantere for at alle disse store, brede forlikene blir gjennomført med Høyre i regjering? Er det i det hele tatt troverdig at Høyre og Fremskrittspartiet kan klare å gjennomføre et regjeringssamarbeid når skillet er så stort?
Bent Høie (H) [15:52:30]: Dette var en gjentakelse av det forrige spørsmålet, men det er viktig å understreke at de sakene som har vært framme i media på dette området de siste dagene, er ytterpunktene i Fremskrittspartiets standpunkt i denne saken.
Så er det grunn til å si at Høyre og Fremskrittspartiet er enige om at det er behov for å føre en streng, men rettferdig flyktning- og asylpolitikk i Norge. Det betyr f.eks. at vi er enige om at det er en eksperimentering å utvide flyktningbegrepet nå, uten at man har sett hvordan dette fungerer ellers i Europa. Det vil kunne føre til at flere legger ut på den lange reisen, som jeg omtalte i mitt innlegg, og som ingen vil være tjent med, verken den som reiser, eller Norge.
Vi er enige om at kravet til underhold som Regjeringen har lagt fram forslag om, er satt for lavt. Det skal være slik at man kan få lov til å gifte seg med hvem man vil, men når man gifter seg med noen, skal man ikke kunne sende regningen til staten. Det er behov for å sette helt klare grenser og rydde opp, også på dette området.
Presidenten: Replikkordskiftet er over.
Den reglementsmessige tida for formiddagens møte er straks over, og presidenten vil foreslå at Odelstinget no tek ein pause, og at nytt møte blir sett igjen kl. 18.
- Det er å sjå på som vedteke.
Behandlingen av sak 1,2 og 3 fortsatte på kveldsmøtet.