Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til inntil 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Akhtar Chaudhry (SV) [20:03:45] (ordfører for saken): De fleste beskyttelsestiltakene for personer utsatt for vold og trusler om vold fra nåværende eller tidligere samlivspartner, går ut på at det er den truede personen – i all hovedsak kvinnen – som bærer byrden ved tiltakene. Få tiltak, med unntak av besøksforbud og kontaktforbud, har hatt som målsetting å begrense den potensielle voldsutøverens handlingsrom og bevegelsesfrihet. Regjeringen foreslår nå virkemidler som i større grad innskrenker trusselutøverens frihet, i arbeidet med å øke tryggheten og sikkerheten for ofre for vold og trusler. Regjeringen foreslår nå en endring i straffeloven 1902 § 33 som åpner for muligheten for elektronisk kontroll av voldsutøvere, ved at de bærer en fotbøyle som registrerer om de oppholder seg innenfor området som kontaktforbudet omfatter, såkalt omvendt voldsalarm.

Heretter vil ansvaret for vold og krenkelser plasseres hos voldsutøveren. I dag må kvinnen bære hele ansvaret gjennom å flytte fra sted til sted, ha sperret adresse og/eller mobil voldsalarm. Det er viktig å understreke at en ordning med omvendt voldsalarm ikke er en garanti for fornærmedes sikkerhet, men vil bidra til økt beskyttelse. Elektronisk kontroll vil heller ikke kunne erstatte den mobile voldsalarmen og andre beskyttelsestiltak, men kan bidra til økt og bedre beskyttelse for kvinnen. Med omvendt voldsalarm varsles politiet så snart voldsutøveren beveger seg inn i det området forbudet gjelder for, i motsetning til en mobil voldsalarm, hvor politiets utrykning er avhengig av at kvinnen selv varsler om at voldsutøveren er i nærheten.

I justisministerens brev til komiteen av 19. januar 2009 argumenteres det for at det kan være hensiktsmessig å åpne for bruk av elektronisk kontroll også ved besøksforbud, men det stilles spørsmål ved om en slik ordning kolliderer med Den europeiske menneskerettskonvensjons artikkel 5. Komiteens flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener at det kan være hensiktsmessig å åpne for elektronisk kontroll også i forbindelse med straffeprosessuelle besøksforbud. Straffeprosessuelt besøksforbud som beskyttelsestiltak brukes hyppigst, og tidsperspektivet i saker vedrørende vold i nære relasjoner er avgjørende.

Komiteens flertall tilrår derfor følgende:

«Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering, sett opp mot forpliktelsene som følger av Den europeiske menneskerettskonvensjon, for å åpne for bruk av elektronisk kontroll også ved straffeprosessuelt besøksforbud. Erfaringene fra Sverige vil være av stor betydning i denne vurderingen.»

Flertallet i komiteen støtter Regjeringens forslag om å oppheve ordningen med obligatorisk rettslig prøving av påtalemyndighetens beslutninger om besøksforbud som ikke omfatter forbud mot å oppholde seg i eget hjem.

Komiteen tilrår følgende når det gjelder straffeloven § 33 a tredje ledd fjerde punktum:

«Straffeprosessloven § 222 a åttende ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende ved fornyet prøving av kontaktforbud og påbud om elektronisk kontroll.»

I justisministerens brev til komiteen 30. april i år framgår det at det er mulig å bruke utstyret for elektronisk kontroll ved kontaktforbud til å varsle kvinnen via den mobile voldsalarmen om at domfelte er i nærheten, også utenfor de fredede områdene.

Komiteen er enig i det og tilrår følgende:

«Straffeloven § 33 femte ledd annet punktum skal lyde:

Slik kontroll kan bare omfatte registrering av opplysninger om at den domfelte beveger seg innenfor områder omfattet av kontaktforbudet, opplysninger om at den domfelte beveger seg i nærheten av fornærmede, og opplysninger om uteblitte signaler fra kontrollutstyret.»

Så vil jeg helt til slutt – jeg har et halvt minutt igjen – presisere at dette er ett av veldig mange tiltak som må til for at kvinner og barn skal føle seg trygge. Dette er ett av tiltakene som står i «Vendepunkt», Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Mange tiltak, bl.a. å styrke krisesentrenes økonomi og ha familievoldskoordinatorer, er gjennomført.

Ingrid Heggø (A) [20:09:06]: Vi kan ikkje akseptera vald, heller ikkje den som går føre seg i det private rom. Psykisk og fysisk vald i nære relasjonar er alvorleg kriminalitet og eit brot på grunnleggjande menneskerettar. Omvend valdsalarm er ei ny brikke av tiltak for å setja søkelyset på vald i nære relasjonar.

Å bekjempa vald i nære relasjonar er eit av hovudsatsingsområda til denne regjeringa, og eg viser til handlingsplanen «Vendepunkt», som inneheld 50 tiltak. Mange av desse tiltaka er alt på plass.

16 av desse tiltaka går på at offer for vald i nære relasjonar skal sikrast nødvendig bistand og beskyttelse. I sin yttarste konsekvens fører valden til tap av menneskeliv, og vi veit at mellom 20 og 30 pst. av alle drap dei siste åra er gjorde av noverande eller tidlegare kjæraste, ektefelle eller sambuar. Vi veit òg at tidsfaktoren for om politiet når fram i tide, kan vera skjebnesvanger.

For å gje litt meir ro og sikkerheit for den valdsutsette vil ein ved denne loveendringa gjera det mogeleg å kontrollera at eit kontaktforbod vert overhalde. Både politiet og den valdsutsette får tidlegare varsel om at valdsutøvaren bryt kontaktforbodet, og òg at han nærmar seg utanfor dei såkalla freda sonene.

Dersom vi skal greia å bekjempa vald i nære relasjonar, er det ikkje nok å styrkja tilbodet til offera etter at valden har skjedd. Derfor omhandlar denne 50-punktsplanen òg fleire tiltak for å bryta valdsspiralen, ved m.a. å styrkja behandlingstilbodet til valdsutøvaren.

Offera for vald i nære relasjonar skal gjevast eit tilbod om tilrettelagde samtaler med valdsutøvaren. Samarbeidskompetansen og kunnskapen i hjelpeapparatet er styrkt på fleire felt. Dei etter mitt syn aller viktigaste grepa som er tekne, går på å gjera vald i nære relasjonar meir synleg – det at vi ikkje snakkar om husbråk lenger, er viktig – og førebygging gjennom haldningsendringar.

Omvend valdsalarm er eit tiltak som plasserer ansvaret hjå valdsutøvaren, lèt overgriparen bera byrda. Få tiltak, med unntak av besøksforbod og kontaktforbod, set fokus på å avgrensa trussel, eller valdsutøvaren sitt handlingsrom. Dei som då set fokus på personvernet til overgriparen, som kan verta spora, skyt over mål, etter mitt syn.

Ordninga med omvend valdsalarm er ikkje ein garanti for fornærma sin sikkerheit, men bidreg til auka beskyttelse. Elektronisk kontroll vil heller ikkje erstatta den mobile valdsalarmen og andre beskyttelsestiltak, men – igjen – det bidreg til auka beskyttelse og ein litt meir leveleg kvardag.

Det er òg mogleg at innføring av elektronisk kontroll kan ha ein førebyggjande effekt ved at tiltaket vert opplevd som inngrep i bevegelsesfridomen. Det gjer i alle fall bevisbyrda ved brot på kontaktforbod mykje lettare, fordi politiet lett kan dokumentera at forbodet faktisk er brote.

Arbeidarpartiet meiner det kan vera føremålstenleg å opna for elektronisk kontroll òg i samband med straffeprosessuelle besøksforbod. Fordi dette er upløgd mark, har vi bedt om ei utgreiing av bruk av elektronisk kontroll opp mot menneskerettskonvensjonen, som saksordføraren var inne på, og at Regjeringa kjem attende med dette til Stortinget.

Arbeidarpartiet støttar òg å fjerna obligatorisk rettsleg prøving av påtalemyndigheita si avgjerd om besøksforbod. Sidan ein har ein vilkårslaus rett til rettsleg høyring, meiner vi rettssikkerheiten er ivareteken. Dette grepet vil òg bidra til at arbeidsmengda vert redusert for politi, påtalemyndigheit og domstol.

Det er viktig at dette tiltaket ikkje vert iverksett før det tekniske er på plass. For ikkje å bidra til endå meir usikkerheit må vi vera sikre på at det tekniske fungerer før vi gjennomfører eit slikt viktig tiltak. Derfor har dette òg teke tid.

Avslutningsvis vil eg visa til eit sterkt møte eg hadde med «Lise», som etter mange år hadde greidd å lausriva seg frå ein valdeleg ektemann. I starten, då han sa: Du er min for evig, meinte ho det var varmt og søtefylt. I dag, sa ho, er det eit teikn på at han har funne meg nok ein gong.

Vi har tidlegare debattert fiktiv identitet som er eit svært drastisk skritt, men også svært verknadsfullt. Men der vert byrda lagt berre på offeret. Med innføring av omvend valdsalarm vil byrda verta lagd på valdsutøvaren. Dette er endå eit skritt i riktig retning.

Solveig Horne (FrP) [20:14:05]: Jeg har lyst til å gi honnør til Regjeringen for denne viktige saken som har blitt lagt fram her i dag. Det er helt uakseptabelt med vold mot de personene dette gjelder. Her må, som forrige taler sa, alle virkemidler tas i bruk. Det går nesten ikke en uke uten at vi leser om episoder der enten eksmenn, ekssamboere eller folk i nære relasjoner truer og drapstruer sine tidligere partnere eller andre.

Vi må få de virkemidlene som øker tryggheten og sikkerheten for ofrene som blir utsatt for vold og trusler. I dag er det de truede personene som bærer byrden. Jeg er glad for at det ansvaret endelig blir plassert der det hører hjemme – hos voldsutøveren. Likevel må vi ikke la dette bli en sovepute. Det er veldig godt at man skal ha begge typer voldsalarm, for det trengs. Vi må i alle fall gjøre alt vi kan for å hindre vold.

I dag er det en ordning med obligatorisk rettslig prøving av påtalemyndighetens beslutning om besøksforbud. Fremskrittspartiet ser at det kan være tidsbesparende. Ofte møter de som er ilagt besøksforbud, ikke opp likevel, de aksepterer det, og domstolene får mye arbeid med dette. Likevel er det viktig at dette blir opprettholdt. Det er også viktig å ivareta rettssikkerheten til den som ilegges besøksforbud.

På høringen kom det fram at Politiets Fellesforbund ønsket et tilstrekkelig handlingsrom og å innføre effektive tiltak for å øke tryggheten for voldsofrene. Derfor er det viktig at samfunnet reagerer så raskt som mulig for å beskytte offeret. Har man brutt ilagt besøksforbud, og da etter en rettslig overprøving innen tre dager, mener Fremskrittspartiet at det må være mulig å innføre elektronisk merking av de personene som har brutt ilagt besøksforbud. Det er beklagelig at Regjeringen ikke allerede i dag kan gå med på det forslaget.

Det er én sak som vi likevel er nødt til å ta opp, og det er det økonomiske når det gjelder innføringen. Vi har hatt store debatter i denne salen om ressursene og behovet i det enkelte politidistrikt og i politiet. Denne lovendringen kommer til å få økonomiske konsekvenser. Det står i sakspapirene at dette skal tas av det allerede eksisterende budsjettet i politidistriktene. Når vi vet at politisektoren i dag er kraftig underbudsjettert, er det uforsvarlig å tillegge politibudsjettene enda flere oppgaver uten at det følger penger med. Nå er det vel ett budsjett til denne regjeringen skal legge fram. Da håper jeg at det blir lagt inn ekstra budsjettmidler til dette. I hvert fall kan jeg forsikre om at hvis det blir regjeringsskifte, skal det komme ekstra ressurser til dette.

Og så er jeg bekymret for innføringen av dette utstyret, som må komme på plass så fort som mulig.

Til slutt tar jeg opp de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslag hun refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [20:18:11]: Saker der kvinner lever under alvorlige trusler fra tidligere partnere og trenger beskyttelse, er en stor utfordring for samfunnet. Altfor mange kvinner har opplevd parforhold der det har vært utøvd fysisk og psykisk vold. Hendelsen i Trondheim denne uken, der en kvinne som fikk voldsalarm etter å ha anmeldt sin eks for drapstrusler, opplevde å bli nedkjørt av eksen med bil, er direkte sjokkerende. Vitner har fortalt at det ikke var tvil om at kvinnen ble kjørt ned med overlegg. Tilfeldighetene ville – heldigvis får vi si – at en politipatarulje på vei til annet oppdrag kunne gripe inn der og da. Kvinnen fikk nødvendig hjelp, og mannen kunne pågripes umiddelbart.

VG har over tid dokumentert en rystende utvikling med et stort antall kvinnedrap begått av kjærester og ektemenn, og der langvarig trakassering og vold har preget livssituasjonen til en rekke av disse kvinnene. Flere av dem har også vært utstyrt med voldsalarm, men uten at dette kunne forhindre drapshandlingen. Spørsmålet er da hva mer samfunnet kan gjøre for å forhindre at nye drapsoffer føyes til denne skrekkelige listen.

Omvendt voldsalarm, besøkskontroll og kontaktforbud er reaksjonsformer et samlet politisk miljø stiller seg bak. Men ofte er problemet at kvinner ikke makter eller ikke tør å ta det avgjørende første steget og melde sin samboer eller ektefelle til politiet. Mange frykter for hva som vil skje etterpå. Hvor skal de gjøre av seg? Og hvordan skal de greie seg økonomisk? Mange har vært så opptatt av å holde fasaden at selv ikke de nærmeste har oppfattet voldsbruken og har kunnet gripe inn. Fra krisesentrene hører vi at kvinnenes frykt ikke er helt ubegrunnet, for det er ikke nødvendigvis slik at hjelpeapparatet og kommunen alltid står klar til å bidra. Og kvinnene selv er heller ikke alltid klar over hvilke rettigheter de har, og hvor de kan oppsøke hjelp. Krisesentrene gjør en formidabel innsats, men kan ikke forventes å tre inn i kommunens og det øvrige hjelpeapparatets roller.

Et sentralt spørsmål er hvor flinke politiet er til å agere i slike saker, og hvor raskt de kan sette inn nødvendige beskyttelsestiltak når kvinnene tar det steget å politianmelde.

Høyre har stor forståelse for at denne type saker er krevende. Vi vet at norsk politi er i ferd med å bygge opp viktig kompetanse på feltet vold i nære relasjoner. Familievoldskoordinatorene i politidistriktene spiller en viktig rolle i bekjempelsen av vold mellom nærstående og skal også bidra til at voldsofrene blir ivaretatt og kan føle seg trygge.

På høringen i komiteen anslo Krisesentersekretariatet at mer enn 1 000 kvinner til enhver tid er på flukt fra voldelige menn, og at 1 200–1 800 kvinner må leve med voldsalarm. Det er store tall. Det er ikke vanskelig å forestille seg den psykiske belastningen dette må være for de kvinnene dette gjelder. Man kan jo spørre seg hvordan livskvaliteten er for de kvinner som lever i konstant frykt for vold – i verste fall frykten for å skulle miste livet.

Saksordføreren har på en god måte redegjort for saken. Høyre er opptatt av at politiet må agere raskt og finne løsninger som kan gi de voldsutsatte kvinnene en så god og effektiv beskyttelse som mulig, og så raskt som mulig. Samtidig er det viktig med tiltak som gjør at voldsutøveren blir den som rammes og får begrenset sin bevegelsesfrihet, av hensyn til offerets sikkerhet. Det er ikke akseptabelt at det er den truede personen som bærer byrden ved tiltakene, som f.eks. kan være sperret adresse eller mobil voldsalarm. Det er grunn til å ta kollektiv selvkritikk på at så få tiltak til nå har fokusert på å begrense den potensielle voldsutøverens handlingsrom og bevegelsesfrihet. Bortsett fra besøksforbud og kontaktforbud er det offeret som har måttet bære konsekvensene og har måttet endre sin hverdag og levemåte ganske dramatisk. Med omvendt voldsalarm får vi et virkemiddel som vil legge begrensningene der de bør være – hos vedkommende som utgjør trusselen.

Det er nå på sin plass at hovedfokus settes på offerets situasjon. Hvordan kan offerets situasjon avhjelpes på en skånsom måte, slik at det blir mulig å leve et tilnærmet normalt liv for kvinnen og eventuelle barn som er inne i bildet?

Utviklingen av ny teknologi som kan bidra til sikrere systemer og raskere varsling når situasjonen krever det, er uhyre viktig. Her må Norge orientere seg også internasjonalt, slik at våre teknologiske løsninger er så sikre som overhodet mulig.

Høyre er også opptatt av at livsviktige og trygghetsskapende tiltak for kvinner som trenger beskyttelse, ikke må begrenses av økonomien i det enkelte politidistrikt.

Avslutningsvis gjør jeg oppmerksom på at forslag nr. 2 er et fellesforslag fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Odd Einar Dørum (V) [20:22:53]: Jeg tar ordet bare for kort å gjøre oppmerksom på at jeg ikke har endret syn når det gjelder såkalt omvendt voldsalarm.

Jeg skjønner hensikten som er formulert av flertallet, men tror ikke at det vil virke slik i praksis. Så vidt jeg skjønner, har man prøvd dette i Sverige uten at det ble noe av, så jeg vil avvise at dette handler om å ta kvinners sikkerhet på alvor. Jeg tror at det er hensikten hos et flertall. Men jeg tror det er veldig mange andre forhold som teller, f.eks. det som Venstre har tatt opp i salen, og som Regjeringen nå gjennomfører, nemlig å sette ned en kommisjon for å se på hvorfor de drapene vi har hatt, skjedde, for å lese signaler i tide, for å oppfange ting i tide og for å stoppe i tide. Det er ett av de tiltakene jeg virkelig tror på.

Det er jo slik, som det også står åpent her, at utenfor besøksforbudssonen, som enten kan være eget hjem, en del av en kommune eller en kommune, vil man ikke kunne gripe inn – altså når man beveger seg i resten av landet. Da vil man fortsatt være i den situasjonen man nå er i. Dessuten er elektronikken i seg selv en usikkerhet.

I tillegg legger jeg inn at vi ikke har de politiressursene vi må ha.

Jeg skal ikke lage en lang debatt av dette. Jeg oppfatter den gode hensikt hos flertallet. Jeg tror ikke på den praktiske effekten av hensikten, selv om den er uttrykt på den måten som det er gjort. Jeg tror det er helt andre tiltak man må fokusere på.

Konsekvensen av det blir at Venstre vil stemme mot alle forslag, med unntak av § 222 a nytt sjette, syvende og åttende ledd, som går på å gjøre prosedyrene ved besøksforbud raskere og mer effektive.

Vi venter oss mye av den gjennomgangen som nå skjer av de ca. 80 drapene vi har hatt. Vi venter oss også mye av en serie andre tiltak som gjennomgås, men på dette punktet deler vi ikke optimismen som ligger i flertallets argumentasjon. Dette kommer til uttrykk i stemmegivningen, slik jeg nå har presentert det.

Statsråd Knut Storberget [20:25:09]: Det passer jo bra å behandle dette spørsmålet nå, etter at vi har behandlet endringer i straffeloven. Det fokuset vi har på vold i nære relasjoner, viser jo at et nærmest samlet storting, men også Regjeringa, ser kampen mot vold i nære relasjoner gjennom mange typer tiltak.

Vi er helt avhengige av at vi kan flytte fokus fra straffereaksjon til det som er primært forebyggende, og det å kunne skape trygghet selv når straff er utmålt. For vi må ikke innbille oss at en strengere straffelovgivning og en mer effektiv strafferettspleie i nære relasjoner-tilfellene nødvendigvis bidrar til at konflikter dempes, og at trygghet skapes. Mange kvinner opplever jo det motsatte. Derfor er det viktig for oss, ut fra mange hensyn, at dette nå blir vedtatt her i dag.

For det første er det jo et godt eksempel på at vi må ha mange tanker i hodet på én gang, men det avgjørende er jo også å skyve noe av byrden over på den som utgjør en trussel, og som skaper angst. Representanten Aspaker var inne på det – og flere andre også – og det er jeg helt enig i. Jeg tror det er helt avgjørende for å skape trygghet, særlig hos kvinnene, at man vet at det er andre enn en sjøl som også passer på når det er en akutt overhengende situasjon.

Derfor er jeg veldig uenig med representanten Dørum når han påpeker at et argument mot dette er at det ikke gjelder utenfor de nære områder og besøkssonen. Det beste er selvfølgelig at vi skaper full trygghet for kvinnene og de som måtte innlemmes i et slikt prosjekt. Men det at man i hvert fall får trygghet i sine nærområder, må jo være å foretrekke framfor alternativet.

Jeg er også uenig i å sette dette umiddelbart opp mot ressurssituasjonen i politiet. Jeg kunne sagt mye om det, men jeg mener faktisk at denne type tiltak kan bidra til å lette ressurssituasjonen – i den forstand at det kan bli lettere for dem som skal ha kontroll og bør ha kontroll når det gjelder så alvorlig kriminalitet, at det faktisk kan bidra til å dempe kriminaliteten.

Så må jeg si at det som er den store utfordringen – og der deler jeg vel i høy grad noe av skepsisen til representanten Dørum – som vi må ta på alvor – og der jeg finner grunn til å være åpen overfor Odelstinget, det er teknologisk kvalitet. Det er bakgrunnen for at dette tar tid, fordi vi føler oss ikke trygge på den teknologiske kvaliteten. Jeg må bare si med én gang at vi kommer ikke til å prute på den teknologiske kvaliteten i dette prosjektet. Da må jeg heller gå litt duknakket hit til Stortinget og si at det tar litt lengre tid. For å skape en forventning om trygghet som brister på bakgrunn av teknologi som ikke rekker, akter ikke Regjeringa å ta sjansen på. Det er bakgrunnen for at det tar tid, og at vi tar oss tid til å finne egnet teknologi. Det jobbes godt med dette, men det er ingen enkel øvelse.

Så er det jo dilemmaer med hensyn til utvidelse av ordningen, og jeg har stor respekt for utålmodigheten i komiteen i forbindelse med dette. Vi skal foreta de oppdrag som gis oss fra flertallet i spørsmålet om utvidelse. Samtidig synes jeg at det når det gjelder såpass nypløyd mark, er greit først å kunne prøve ut dette overfor en engere krets – og da snakker jeg om kontaktforbudet.

Dette er også en internasjonal diskusjon – hvor langt man kan bruke denne type tvangsmidler i kampen mot vold i nære relasjoner.

Jeg vil til slutt bare si at jeg er vert for årets justisministerkonferanse som skal arrangeres i Tromsø. Det er de europeiske justisministrene som er invitert dit, og konferansen er om noen få uker. Jeg har ønsket et felleseuropeisk fokus på denne type vold, og dette blir ett av temaene vi skal diskutere. Jeg har forsøkt å legge grunnlag for det med en nylig utgitt rapport: «Breaking the silence – united against domestic violence». 210 deltakere fra 47 land skal møtes i Tromsø for å diskutere vold i nære relasjoner, og hvordan vi best kan hjelpe ofrene til å finne veien ut av volden. Noe av diskusjonen vil selvfølgelig gå på denne type virkemidler.

Olav Gunnar Ballo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [20:30:13]: Statsråden sier i sitt innlegg at det blir feil å prate om økonomi i denne saken, men faktum er jo at utvikling og implementering av dette utstyret vil koste ca. 24 mill. kr første driftsår. Slik som Fremskrittspartiet ser det, er det uansvarlig å tillegge politiet enda en ny oppgave innenfor de eksisterende budsjettrammer når vi vet at det er driftsmidler de strever med.

Men mitt spørsmål til statsråden skal ikke gå på økonomi, mitt spørsmål skal gå på utstyret: Når vil dette være på plass, og når regner justisministeren med at dette vil fungere i det daglige liv?

Statsråd Knut Storberget [20:30:54]: Jeg må også svare med hensyn til det med ressurser, for representanten Horne er jo kjent med at Stortinget bl.a. har bevilget ekstra penger til utviklingen av dette. Vi er klar over at når politiet trenger penger til spesielle prosjekter, så er det greit å få bevilget det. Regjeringa er endog blitt beskyldt av politiet for å øremerke altfor mye av de ekstrabevilgningene som kommer. Man må på mange måter ta et valg om man skal ta det innenfor de driftsrammene man har. Vår ambisjon er at de kostnadene man har, skal dekkes innenfor driftsrammene, men at det er fint å få tilleggbevilgninger. Det får framtidige budsjetter avgjøre.

Nå spør også representanten Horne om det som jeg prøvde å forklare i mitt innlegg, som det med min kompetanse er umulig å svare på. Vår målestokk for innføringen av denne ordningen går på om teknologien er god nok. Vi ligger jo på Politiets data- og materielltjeneste som bare det for å få til dette, og vi skal så raskt som mulig komme tilbake til Stortinget når det er på plass.

Elisabeth Aspaker (H) [20:32:09]: Ved bruk av voldsalarmer er det svært viktig at dette blir en reell trygghet, og at man kan stole på at dette systemet fungerer. Det betyr at politiet må ha kapasitet til å reagere, og det betyr også at politiet må ha budsjetter til å kunne anskaffe det antall voldsalarmer som det faktisk er behov for.

Når det gjelder DNA-reformen, har man valgt det grepet at man her har gitt en sentral finansiering for å unngå at man skal få spørsmål om forskjellene mellom politidistriktene i forhold til bruken av dette. Vil statsråden vurdere – eller har han vurdert – om det også for voldsalarmer burde ha vært gitt en sentral finansiering?

Statsråd Knut Storberget [20:32:51]: I stor grad mener vi det er riktig at politimesterne forvalter pengene sjøl, og ut fra lokale forhold fordeler det på en best mulig måte. Jeg mener også at politidistriktenes gode forvaltning av ressursene – ikke bare gjennom vår regjeringsperiode, men gjennom tid er de faktisk en av de offentlige instansene som har klart å holde orden i eget hus når det gjelder økonomi – viser at det er hensiktsmessig. Men i den grad det særlig går på prøveprosjekter og ting som skal være piloter, syns jeg vi må være tilbøyelig til å kunne finne ekstrafinansiering. Men det får vi komme tilbake til først når dette skal fases inn, og når teknologien er på plass.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Akhtar Chaudhry (SV) [20:33:57]: Jeg vil si at jeg er litt uenig med representanten Dørum i hans tilnærming til tiltaket. Det er klart at det vil bety en belastning, det vil bety et ansvar for den potensielle voldsutøveren, men det er klart at når gevinsten på den andre siden kan være at vi redder et liv, må det gå foran.

Jeg ble helt lamslått da en kvinne for tre måneder siden sa følgende om alarmen hun bar på: Hvis jeg må trykke på denne alarmen, kan dere like gjerne sende en likbil, for da står han utenfor vinduet mitt, og da har ikke politiet tid nok til å komme til meg og redde meg. Det var veldig slående. Det betyr at vi er nødt til å finne andre løsninger som gjør at dette fungerer, og da mener vi at det vi foreslår og vedtar i dag, kan bidra til at sikkerheten, tryggheten, til kvinnen øker. Vi sier ikke at det vil gjøre det, men det kan gjøre det, og da må vi prøve alt vi kan som kan trygge kvinners tilværelse.

Dette er en veldig alvorlig problemstilling. Det er faktisk slik at det er 5 pst. av den voksne befolkningen som blir utsatt for vold hvert år. Det indikerer at det er 180 000 personer som opplever vold eller trusler om vold hvert år i Norge. Det er faktisk slik at 50 000 mennesker i Norge får synlige blåmerker eller kroppsskader hvert år. Det er faktisk slik at mellom 8 000 og 16 000 kvinner blir utsatt for voldtekt i Norge, og ikke flere enn 10 pst. av dem kommer til syne. De aller fleste voldtekter blir begått av en kvinnen kjenner. Vi vet også at i løpet av de siste ni år er bortimot 85 kvinner blitt drept av en de har hatt eller har et forhold til, nåværende eller tidligere partner. Da er vi nødt til å ta dette på alvor. Først og fremst er det slik at vi menn må ta vår del av ansvaret. Det er menn som dreper, det er menn som voldtar, det er menn som utøver vold, og da må vi menn ta det ansvaret. Vi må begynne å snakke om det, og det gjør vi jo. Jeg ser at flere og flere gjør det, men det er behov for at styrken i det øker, og at vi snakker oss imellom. Vi må snakke med våre sønner, vi må snakke med våre brødre, vi må snakke med våre kamerater, vi snakker på idrettsarenaer osv. Det er et ansvar som ligger ene og alene hos menn, og det er vi pent nødt for å ta.

Odd Einar Dørum (V) [20:37:13]: Med respekt å melde var det denne mannen som laget den første handlingsplanen mot vold i nære relasjoner, og har fortsatt med det – det er ikke uenighet om at det skal fortsette – som gjennomførte besøksforbud for menn i deres eget hjem osv.

Jeg har ikke drevet noen polemikk mot flertallet. Jeg tror på flertallets hensikter. Da synes jeg det er litt ille å bli stemplet som at man nærmest skulle være tilhenger av at det skal komme en likbil om man ikke er for dette tiltaket. Det er nemlig slik at det er bra at man nå setter i gang en gjennomgang av alle drapene som har funnet sted, men det var høsten 2007 jeg fremmet et forslag om at de skulle gjennomgås. Men jeg vil ikke drive polemikk på det, for jeg har aldri vært i tvil om statsrådens og andres hensikter.

Min begrunnelse – for å si det slik – knytter seg til noen av de praktiske livsforhold både når det gjelder teknologi, teknologien som skal overvåkes og kontrolleres, to prikkpunkter som skal leses mot hverandre osv. Det vil jeg gjerne be om å bli respektert for at jeg ikke tror på. Men man skal ikke tillegge andre noen andre motiver enn at man ønsker å få en best mulig løsning. Jeg har ikke på noe tidspunkt brukt sterke meldinger – det er fullt mulig i denne saken – og jeg har truffet så mange ofre, f.eks. for ordninger for besøksforbud, som ikke fungerer osv, men jeg har ikke valgt å legge det inn som en polemikk mot flertallet. Jeg kunne brukt mye retorikk rundt dette. Jeg har valgt å avstå fra det, og jeg oppfatter at alle er enige om at saken er alvorlig. Jeg oppfatter at flertallet er meget ryddig og bevisst i sin argumentasjon, men jeg hadde behov for å markere dette.

Selvfølgelig er jeg enig med representanten Chaudhry i at menn har et særskilt ansvar, det var derfor jeg som mann tok det opp. Og jeg vil gjerne si til representanten Chaudhry at når statsråd Storberget treffer sine mannlige justisministerkolleger, vil han, akkurat som meg, oppleve at man av og til møter en liten glassvegg. Derfor ønsker jeg ham lykke til, for jeg vet at han brenner for det. Men jeg har møtt for mange mannlige justisministere i Europa som ser på meg med et blikk som tyder på at det er i motstands ånd – på baksiden av det blikket.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.