Erling Folkvord (RV):
Eg skal få
stille eit spørsmål til sosialministeren om konfiskasjonsparagrafen i
sosialtenestelova:
Sosialkontorene inndrar nå
tilbakebetalt skatt fra sosialhjelpsmottakere. Det har vist seg umulig å
praktisere loven og samtidig oppfylle kravene til individuell og
skjønnsmessig behandling. Dette fører blant annet til svært ulik praksis
innen den enkelte kommune og fra kommune til kommune.
Vil sosialministeren ta initiativ til
å fjerne retten til å ta fra sosialhjelpsmottakere tilbakebetalte
skattepenger eller forandre reglene slik at individuell behandling blir
mulig?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Stortinget vedtok i forbindelse med den nye sosialtjenesteloven å gi
kommunene adgang til å inndra tilbakebetalt skatt fra folk som har mottatt
sosialhjelp det samme året som ligningen gjelder for. Flere kommuner har
tatt i bruk denne muligheten, og det har vakt reaksjoner.
Nå skyldes nok mange av de sterke
reaksjonene at det i år er første gang kommunene er gitt denne muligheten,
og at mange derfor først fikk vite om ordningen da de skulle ha fått
utbetalt pengene. Dette tyder på at informasjonen rundt ordningen har vært
for dårlig, og Sosial- og helsedepartementet har derfor anbefalt at
sosialkontorene informerer om refusjonsadgangen allerede når vedtak om
støtte fattes.
Etter å ha sett på virkningene av
bestemmelsen det første året har vi likevel funnet grunn til å se nærmere på
om bestemmelsens intensjoner er godt nok ivaretatt. Spesielt har personer
som kun har mottatt sosialhjelp en kort periode av året, oppfattet det som
urettferdig at skattepenger har blitt inndratt.
I forarbeidene til sosialtjenesteloven
ble det lagt vekt på årsakssammenheng mellom utbetalt sosialhjelp og for
høyt skattetrekk. En slik årsakssammenheng forutsetter at man kan gå
tilbake til det tidsrom da sosialhjelpen ble utbetalt for å se om
skattetrekket i det samme tidsrommet var for høyt. Men dette viste seg å
være svært vanskelig. Blant annet er det vanskelig å påvise for høyt
skattetrekk i en bestemt periode av året, fordi ligningsåret ikke kan deles
opp i bestemte tidsperioder.
Et annet forhold er at det går svært
kort tid fra ligningen legges fram til vedtaket om refusjon må fattes. På
denne korte tiden skal det ofte behandles mange saker, noe som selvfølgelig
legger begrensninger på den skjønnsmessige behandlingen. De to krav til
individuell vurdering som da gjenstår, er at personen har mottatt
sosialhjelp, og at personen skal ha tilbakebetalt skatt for samme år.
Det gir med andre ord kommunene adgang
til å skjære alle over én kam, slik at også de sakene hvor det ikke
nødvendigvis er en sammenheng mellom skattetrekk og sosialhjelp, omfattes av
refusjonsadgangen.
Jeg mener at det fortsatt bør være
adgang for kommunene å inndra tilbakebetalt skatt, og da må vi også
akseptere at kommunene i ulik grad benytter seg av denne muligheten. Jeg
vil likevel vurdere innholdet i denne bestemmelsen nøye og eventuelt komme
tilbake til endringer dersom det viser seg at dagens ordning også videre vil
gi urimelige utslag.
Erling Folkvord (RV):
Denne
konfiskasjonsparagrafen har mellom anna ført til at byrådet i Oslo har brote
teieplikta for 28000 innbyggarar ved på lovstridig vis å sende ei
personliste over sosialhjelpsmottakarar til kemnerkontoret.
Oslo har i same omfang brote loven ved
å la Kemnerkontoret fatte vedtak som etter Datatilsynets lovtolking « må
fattes av kompetent sosialfaglig myndighet », og fleire kommunar har handla
lovstridig ved å fremme refusjonskravet og føreta innkrevjing samtidig,
sjølv om Datatilsynet slår fast at
lovverket er ... til
hinder for at dette skjer i en og samme operasjon
Tilbakebetaling, som er
forsørgjarfrådrag for funksjonshemma barn, og som skulle kome barnet til
gode, er blitt inndratt, og enkeltbeløp på over 20000 kr har blitt inndratt
for å dekke sosialhjelp på 1500 kr. Kort sagt, ei lovlaus, vilkårleg
behandling som nokså treffsikkert rammar dei som har minst.
Mitt spørsmål blir da: Er statsråden
einig i dei lovtolkingane Datatilsynet har gitt i brev til Oslo kommune og
Bærum kommune, som eg delvis siterte? Og i så fall, korleis skal lovbrota og
krenkingane kunne rettast opp overfor ofra?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Jeg må be
om forståelse for at et kort tilleggsspørsmål ikke gir meg nok innsyn verken
i hva Datatilsynet har ment om praksisen i Oslo, og heller ikke i detaljer
om hvordan Oslo kommune faktisk har praktisert denne ordningen i høst.
Jeg har altså i mitt første svar til
representanten Folkvord klart gitt uttrykk for at også departementet og
statsråden ser uheldige virkninger av den praksis som har vært i høst når
det gjelder denne lovbestemmelsen, og jeg har også understreket at vi vil
følge nøye med og se på eventuelle nødvendige tiltak. Men jeg finner det
ikke riktig slik på sparket å gå inn på lovtolkingen i Datatilsynets brev
til Oslo kommune.
Erling Folkvord (RV):
Eg takkar for
svaret og tar det som eit teikn på at statsråden nå vil gå inn i og sjå på
dei vurderingane Datatilsynet har gjort. Eg trudde det var kjent for
statsråden ut frå den merksemda saka har fått tidlegare. Både innhaldet i
konfiskasjonsparagrafen og måten den blei til på, er jo spesiell, men enda
verre er det at sosialministeren sjølv, i Rundskriv I-24/94, nokså openlyst
oppmuntrar kommunane til å bryte lov og god forvaltingsskikk ved å skrive at
både « reglene om enkeltvedtak » og « god forvaltningsskikk » berre bør følgjast
« i den grad sosialtjenesten har rutiner og kapasitet til dette ».
Vil sosialministeren straks sende ut
eit nytt rundskriv som fastslår at det er kommunens ansvar å følgje reglane
om enkeltvedtak og god forvaltingsskikk overfor kvar enkelt innbyggjar som
blir vurdert etter konfiskasjonsparagrafen?
Og heilt til slutt, for det var litt
velvilje i sosialministerens første svar: Kan enkeltpersonar som kan påvise
at dei har vore utsette for grove krenkingar, rekne med at sosialministeren
vil høyre på dei erfaringane dei har med denne paragrafen? Og vil statsråden
vurdere desse erfaringane i det vidare arbeidet med dette sakskomplekset?
Statsråd Hill-Marta Solberg:
Jeg vil
først si at bestemmelsene om inndragning av skatt i sosialtjenesteloven er
omfattet av de øvrige generelle bestemmelsene som gjelder for håndtering av
sosialtjenesteloven i forvaltningen.
Når det gjelder siste del av
spørsmålet, hvorvidt statsråden vil lytte til de signalene som kommer fra
dem som føler seg rammet og urettferdig behandlet av denne bestemmelsen sist
høst, vil jeg få understreke at grunnlaget for mitt første svar var nettopp
den kjennskap departementet har fått gjennom sine mange erfaringer med
håndtering av denne lovbestemmelsen i høst, både på kommunenivå og fra et
brukersynspunkt.
Presidenten: Vi går nå tilbake til
spørsmål 22.