Inger Lise Husøy (A):
Jeg har følgende
spørsmål til barne- og familieministeren:
Fagorganiserte som får hjelp gjennom
gjeldsordningsloven, opplever at de må si opp sitt medlemskap. Dagens
regler gir tilsynelatende ikke rom for at fagforeningskontingenten er grunn
til å utvide livsoppholdssatsen. NTL har tatt opp saken på vegne av sine
medlemmer og mener at dette er en fagforeningsfiendtlig praksis av loven.
Siste utgave av Tjenestemannsbladet viser til at praktiseringen av loven ved
domstolene er vilkårlig.
Skal fagforeningskontingent gi rett
til å få utvidet livsoppholdssatsen?
Statsråd Grete Berget:
Personer som
kommer inn under gjeldsordningsloven, skal sikres en nøktern, men anstendig
levestandard. I lovens § 4-3 heter det bl.a. at « Skyldneren har rett til å
beholde så meget av sin inntekt at det dekker det som med rimelighet trengs
til underhold av skyldneren og dennes husstand ».
Lovens system er slik at det er
skyldneren, eventuelt med bistand av namsmann eller medhjelper, som legger
fram forslag for kreditorene om hvor mye som skal avsettes av inntekten til
livsopphold, og hvor mye som kan betales på gjelden i
gjeldsordningsperioden. Dersom kreditorene godtar skyldnerens forslag,
inngår en frivillig gjeldsordning. Om en eller flere av kreditorene har
innvendinger mot forslaget, kan skyldneren bringe saken inn for domstolen,
som skal stadfeste skyldnerens betalingsforslag dersom det ligger innenfor
lovens rammer.
Det beløpet som avsettes til
livsopphold, skal være basert på skyldnerens livssituasjon og behov. I
forarbeidene til loven er det uttrykt at et utgangspunkt ved vurderingen bør
være et beløp tilsvarende 85 % av satsen for minstepensjon. Boutgifter er
da holdt utenom. 85 % av minstepensjon utgjør for tiden vel 4.350 kr for
enslige og drøyt 7.350 kr for par. Dersom skyldneren forsørger barn, skal
det også avsettes midler til dette.
Livsoppholdsbeløpet er ment å dekke
utgifter til mat, husholdningsartikler, klær, lege/tannlege, transport,
TV-lisens, telefon, kontingenter, forsikringer, fritidsaktiviteter osv.,
uten at det er stilt opp noe spesifisert budsjett for de enkelte postene.
Skyldneren skal selv kunne prioritere innenfor den rammen som kreditorene
godtar - eller eventuelt domstolen stadfester.
De nevnte beløpene må oppfattes kun
som en veiledning når det gjelder hvilket nivå man har ansett som rimelig
for å dekke alminnelige utgifter utover boutgiftene. Det er samtidig
forutsatt at særlige behov kan gi grunnlag for et høyere beløp. Slike
særlige, individuelle utgifter kan f.eks. være utgifter til medisiner eller
behandling i forbindelse med sykdom.
Livsoppholdsbeløpet skal være basert
på en konkret vurdering av de samlede utgifter som anses nødvendige for
skyldneren - og i dette regnestykket kan det gjerne tenkes at
fagforeningskontingent inngår som ett element.
I første omgang vil det være
kreditorene som tar stilling til skyldnerens forslag til hvordan inntekten
skal disponeres. Dersom frivillig avtale ikke oppnås, og skyldner begjærer
tvungen ordning, er det domstolens skjønn som avgjør om forslaget fra
skyldneren - og herunder livsoppholdsbeløpet - ligger innenfor lovens
rammer.
Inger Lise Husøy (A):
Jeg takker
statsråden for svaret. Dette er jo en sak som ved første øyekast kan virke
ubetydelig, men for folk som skal leve av om lag 4.000 kr i måneden, er 200
kr av betydning. Og siden det gjelder fagforeningskontingent, har det jo
også med demokratiske rettigheter å gjøre og er en prinsipielt viktig sak.
En annen side av saken er jo at praksisen varierer f.eks. i namsretten i
Oslo.
Og jeg må også få si at f.eks.
medlemskap i LO også innebærer en kollektiv hjemforsikring som gjør at en
har en ganske rimelig forsikring. Ved å måtte si opp
fagforeningsmedlemskapet må en betale atskillig mer for en kostbar
individuell forsikring. Dette gjelder jo folk som er i en veldig presset
livssituasjon.
Jeg oppfatter for så vidt at
statsråden var positiv til at en skulle ha ens praktisering av lovverket i
denne saken.
Statsråd Grete Berget:
Praktiseringen
av gjeldsordningsloven vil basere seg på skjønn ut fra den enkeltes
situasjon, og det vil også gjelde det spørsmålet som representanten tar opp.
Men når representanten bl.a. peker på kollektiv hjemforsikring, er jo det et
moment som bør fram i forhandlingene om en gjeldsordning. Jeg tror at det
kan gjøres en jobb for å få gitt informasjon i denne type situasjoner om at
kollektiv hjemforsikring er en rimelig forsikring. Det bør kanskje vurderes
å ta dette inn, slik at en vurderer det opp mot andre kostnader i forhold
til forsikring.