Lisbet Rugtvedt (SV):
Jeg vil stille
følgende spørsmål til utenriksministeren:
Situasjonen for sivilbefolkningen i
Irak er kritisk. Mange sykehus mangler medisiner og nødvendig utstyr,
samtidig som det meldes om sult og underernæring blant deler av
befolkningen. Hovedansvaret for situasjonen i Irak må bæres av den
politiske ledelse med Saddam Hussein i spissen. Samtidig bidrar den
internasjonale blokaden av Irak til at leveforholdene for sivilbefolkningen
blir verre.
Hvordan ser utenriksministeren på
situasjonen i Irak, og hva vil norske myndigheter gjøre for å lindre
sivilbefolkningens lidelser?
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Situasjonen for sivilbefolkningen i Irak er bekymringsfull. Jeg deler
representanten Rugtvedts vurdering av dette. Jeg vil imidlertid minne om at
mat og medisiner var unntatt fra de økonomiske sanksjonene mot Irak fra
første stund. Likeledes vil jeg minne om at FNs sikkerhetsråd allerede noen
måneder etter at de økonomiske sanksjonene var vedtatt, vedtok å la Irak
selge en viss mengde olje for å finansiere innkjøp av nødvendige humanitære
leveranser. Regjeringen i Irak valgte ikke å benytte seg av denne
finansieringsmuligheten og ønsket å støtte seg utelukkende på innenlandsk
produksjon, samtidig som politiske tiltak i flere områder ødela den
innenlandske evnen til å produsere mat. Det var først etter flere år med
denne katastrofale politikken fra Iraks side, at Regjeringen motstrebende
gikk med på å benytte seg av muligheten for et begrenset salg av olje under
Sikkerhetsrådets overoppsyn for import av mat.
Samtidig med at situasjonen for
sivilbefolkningen har forverret seg, er det synlige tegn på at regjeringen i
Irak har brukt midler på kostnadskrevende teknologiske forskningsprogrammer
og bygging og utsmykking av en rekke palasser og minnesmerker. Irak har
lagt utstrakte vanskeligheter i veien for de humanitære organisasjonene som
har arbeidet i landet. En kan ikke se bort fra at Irak bevisst har latt
situasjonen for sivilbefolkningen forverre seg for å bruke denne som et
pressmiddel i forhold til sanksjonene.
Til tross for at ansvaret for den
vanskelige situasjonen for sivilbefolkningen således må tillegges Iraks
regjering, ønsker vi fra det internasjonale samfunns side å bidra til at
situasjonen forbedres. Meldingene om de lidelsene sivilbefolkningen nå
opplever, gir grunn til stor uro, som jeg understreket innledningsvis.
Mulighetene for å øke den humanitære
bistanden er nå blitt større. FNs sikkerhetsråd vedtok den 20. februar i år
å øke rammen for den mengden olje Irak kan selge under det såkalte olje for
mat-programmet. Norge støttet denne utvidelsen av rammen. Oljemengden Irak
nå har tillatelse til å selge, ligger tett opp til det Irak eksporterte før
landet gikk til invasjon av Kuwait.
Mandag og tirsdag i denne uken deltok
Norge på en internasjonal giverlandskonferanse arrangert av Storbritannia,
for å drøfte den humanitære situasjonen i landet, særlig hvordan man kan
forbedre helse- og matsituasjonen. Vi vil fra norsk side også bidra med
direkte humanitær bistand som kompletterer olje for mat-programmet.
Hittil i år er det utbetalt 30,6 mill.
kr i humanitær bistand. Dette tilsvarer den samlede humanitære bistand til
Irak i 1997. Støtten omfatter bl.a utlån av ekspertpersonell til UNICEF,
distribusjon av spesialernæring og medisiner til underernærte barn,
opplæring i behandling av mineskader m.m. Vi vil fortløpende vurdere
behovet for økt støtte til humanitære tiltak til Irak.
Lisbet Rugtvedt (SV):
Jeg vil takke
utenriksministeren for svaret. Blokaden av Irak har nå vart i ni år, og det
kan se ut som de menneskelige kostnadene ved blokaden nå langt overgår de
eventuelle gevinster en kan se av blokaden mot Irak. Saddam Husseins
stilling ser ut til å være styrket snarere en svekket, og jeg deler
utenriksministerens kritiske holdning til Hussein og myndighetene i Irak.
Men representanter for UNICEF kaller nå blokaden for en krig mot folkehelsen
i Irak. UNICEF skriver i en pressemelding fra februar i år at hele 32 % av
alle barn under fem år nå lider av underernæring som hemmer vekst og
intellektuell utvikling. Det er en økning på hele 72 % siden 1991. Oil for
food-programmet har ikke vist seg å være tilstrekkelig til å få bukt med
problemene med sult. Det kan skyldes irakske myndigheters håndtering, som
Vollebæk sier, men programmet kan uansett ikke være tilstrekkelig til å løse
de store problemene vi nå ser.
Når humanitære problemer er så store,
blir det nærliggende å tenke på at dette må ha en lammende virkning på det
sivile samfunnet i forhold til det å kunne drive opposisjonsarbeid.
(Presidenten klubber.) Jeg vil derfor spørre utenriksministeren om det ikke
nå er på tide å få en strategisk vurdering av de virkemidler en bruker i
forhold til Irak, se på om det kan være andre måter (presidenten klubber
igjen) å utforme blokaden på som ikke rammer f.eks barn i den grad, eller
andre virkemidler i det hele tatt.
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Blokader er aldri noe særlig positivt virkemiddel, og det er alltid det
siste virkemidlet vi tyr til for å legge press på regimer. Det vi har sett,
er at regimet i Irak har vært veldig lite villig til å ta imot synspunkter
og press fra den internasjonale opinionen, og det er et problem vi står
overfor.
Når representanten Rugtvedt viser til
en pressemelding fra UNICEF fra februar, er det viktig å understreke at olje
for mat-programmet er utvidet, som jeg nevnte i mitt første svar til
representanten, etter denne pressemeldingen. Ifølge mine opplysninger kan
Irak i dag selge omtrent like mye olje som de kunne før invasjonen i Kuwait.
Derfor er det fortsatt viktig å arbeide politisk. De økonomiske mulighetene
synes etter hvert å være til stede, men den politiske viljen mangler. Det
er en utfordring for oss til derfor fortsatt å legge press på Saddam
Hussein.
Lisbet Rugtvedt (SV):
Det er åpenbart
at den politiske viljen til å gjøre noe positivt for å få til en demokratisk
utvikling i Irak ikke er til stede, og at det internasjonale samfunnet må
gjøre noe i forhold til det. Men når vi leser tallene for hvordan det står
til f.eks med helsen til barn, sivilbefolkning, kvinner i Irak, må vi stille
spørsmålet: Har vi det rette virkemidlet? Treffer det de rette gruppene i
Irak, eller går det nå først og fremst ut over sivilbefolkningen og de aller
svakeste gruppene i landet? Det er også et spørsmål om hvordan det
internasjonale samfunnet kan støtte opp om det sivile samfunnet i Irak.
Selvfølgelig er det mulig at oil for food-programmet kan dekke
matsituasjonen noe bedre, men det mangler også fundamentalt
opprustningsmuligheter for vann- og kloakkforsyning, noe som skaper enorme
problemer med infeksjonssykdommer osv. Vi har å gjøre med et land som er så
ødelagt at det er vanskelig å se hvordan en kan skape en positiv politisk
utvikling dersom en ikke er villig til å gjøre noe i forhold til det.
Jeg vil igjen spørre
utenriksministeren, som jeg registrerte også for så vidt hadde en litt
kritisk holdning til blokaden i seg selv som virkemiddel: Er det tenkelig at
Norge kan ta initiativ til å se kritisk på hvordan blokaden i dag er
utformet?
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Jeg
er ikke uenig i representanten Rugtvedts beskrivelse av situasjonen i Irak,
og jeg er heller ikke uenig i den bekymringen hun uttrykker for situasjonen.
Dilemmaet er hvordan vi kan oppnå det
beste resultatet, som jeg er sikker på at også representanten Rugtvedt
ønsker, hvordan vi kan sikre oss at det er sivilbefolkningen som nyter godt
av de eventuelle lempninger som vi går til i den blokaden og i de tiltakene
som vi har truffet mot Irak. Hvordan kan vi sørge for at det blir en
positiv, demokratisk utvikling og også sikre de sosiale forholdene for
befolkningen? Det er vårt dilemma, og det vet jeg at det internasjonale
samfunnet er opptatt av. Dette drøftes i FN-sammenheng, og Norge vil
selvsagt delta i de drøftelsene for å se på hva vi kan gjøre, både for å
hjelpe sivilbefolkningen og for å hjelpe demokratiutviklingen i landet.