Se også behanlingen av sakene 1-5 på formiddagsmøtet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Norsk økonomi har i flere år opplevd kraftig vekst med bl.a. sterk økning i sysselsettingen og fall i arbeidsledigheten. For de fleste har de senere år betydd en betydelig forbedring i kjøpekraft og levestandard. Imidlertid er det tegn som tyder på at vi i norsk økonomi har nærmet oss en kapasitetsgrense som før eller siden vil sette en stopper for videre vekst. I flere sektorer har det lenge vært tilnærmet umulig å fremskaffe kvalifisert arbeidskraft.

Sysselsettingskommisjonens anbefalinger har lagt føringer for mye av den økonomiske politikken de senere år. På en rekke områder er kommisjonens målsettinger mer enn oppfylt. Norge er i dag et land med tilnærmet full sysselsetting «i et hav av arbeidsledighet», som observatører har karakterisert både nåværende og tidligere situasjon. Utfordringen framover er å videreføre en solidarisk lønnspolitikk som sikrer at de senere års styrking av bedriftenes konkurranseevne kan videreføres. Det er i en situasjon med lav arbeidsledighet at viljen til å søke kollektivt fornuftige løsninger settes på prøve. Regjeringen har med utgangspunkt i de nye utfordringene i inntektspolitikken invitert partene i Regjeringens kontaktutvalg til en todagers konferanse i desember. På denne konferansen vil også spørsmålet om nedsetting av en ny kommisjon eller komite for utvikling av rammer for det framtidige inntektspolitiske samarbeidet bli diskutert. Både Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon har kommet med forslag i denne retning. Også i dagens finansinnstilling løftes dette spørsmålet opp, bl.a. gjennom et forslag fra Arbeiderpartiet. Jeg ser positivt på intensjonene i forslaget. Regjeringen ser på et gjensidig forpliktende samarbeid med arbeidslivets parter i en krevende økonomisk situasjon som svært viktig. Det er oppløftende at LOs leder har sendt ut signal om svært moderate tillegg i vårens ««mellomoppgjør». Dersom en slik linje blir realisert, øker statens muligheter for å bidra til etter- og videreutdanningsreformen.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1999 innebar en finanspolitisk innstramming på opp mot 1 pst. eller om lag 9 milliarder kr. Det fremforhandlede budsjettopplegget innebærer en innstramming på noe under 8 milliarder kr.

De politiske reaksjonene på Regjeringens budsjettforslag bar preg av to ting: For det første fikk Regjeringen bred tilslutning til en innstramming om lag på det nivået vi foreslo. Men på den annen side har de fleste partier brukt mye energi på å motarbeide enkeltelementene i innstrammingsopplegget. På denne bakgrunn måtte derfor regjeringspartiene være villig til å strekke seg langt for å få til de nødvendige politiske vedtak i forbindelse med budsjettet. På samme måte måtte vi forvente at opposisjonen var villig til å kompromisse for å skaffe landet et budsjett. Fremskrittspartiet og Høyre har vært villig til det.

Høstens budsjettforhandlinger har vært ført mot et bakteppe av internasjonal økonomisk uro og et dramatisk fall i oljeprisen, noe som har stor betydning for norsk økonomi. Samtidig er det grunn til å peke på at omverdenens vurdering av norsk økonomi som en «råvareøkonomi», nok er overdrevet. I budsjettet for 1999 er det lagt opp til det laveste forbruket av inntekter fra petroleumsvirksomheten på ti år. Det viser at norsk økonomi gjennom flere år har beveget seg i riktig retning i forhold til målsettingen om mindre oljeavhengighet. Denne utviklingen bør fortsette. Det er avgjørende at vi ikke mister kontrollen med kostnadsutviklingen i norsk industri, noe som på sikt kan medføre tapte markedsandeler og fare for at arbeidsledigheten igjen vil stige. Regjeringen har gjennom sitt økonomiske opplegg lagt grunnlag for en fortsatt balansert utvikling.

En svekkelse av verdien av norske kroner har medført at Norges Bank gjennom året har gjennomført flere renteøkninger for å støtte opp under verdien av valutaen. Det er en hovedmålsetting for Regjeringen å legge grunnlaget for at rentenivået kan komme ned igjen mot europeisk nivå.

Det er krevende å styre ut fra en mindretallsregjeringsposisjon. Men vi har igjen vist at det er mulig. Så får erfaringene fra årets prosess brukes til å gjøre behandlingen av senere budsjetter mer effektiv.

Arbeiderpartiets rolle har dessverre vært lite konstruktiv. Partiet har i realiteten satt seg utenfor innflytelse på grunn av motstand mot én reform, nemlig kontantstøtten til småbarnsforeldre. Ja, partiet vil endog ta fra foreldrene støtten midt i et barnehageår hvor de nettopp har basert seg på denne overføringen.

Men Arbeiderpartiet gav et viktig bidrag: Under partiets landsmøte for vel én uke siden ble det ganske klart at partiet var ute etter regjeringsmakt. Det er «fair enough» for landets største opposisjonsparti. I sitt framstøt for å få Høyre med på dette sa man ikke et kritisk ord om sin såkalte hovedmotstander, men varslet i stedet frafall av standpunkter i sitt eget fordelingspolitiske program.

Partier som ikke ønsket en Jagland-regjering tilbake, fant fram til et forlik som også Regjeringen vurderer som tilfredsstillende budsjett for neste år.

Fremskrittspartiet og Høyre skal ha honnør for at de kom regjeringspartiene i møte. Skatte- og avgiftspolitikken har stått sentralt i debatten. I sine alternative budsjetter foreslo Fremskrittspartiet og Høyre henholdsvis 25 milliarder kr og 2,3 milliarder kr i skatte- og avgiftslette. Regjeringen foreslo, som ledd i en innstramming, 4 milliarder kr i økning. Da er en utnulling til å leve med.

På budsjettets utgiftsside er sentrumsregjeringens prioriterte formål bibeholdt; helse og omsorg, småbarnsfamilienes valgfrihet, distriktspolitisk satsing og bedring for små og mellomstore bedrifter. I tillegg er det i forliket funnet rom for ytterligere bedring av helsebudsjettet og politibudsjettet, og forsvarsbudsjettet tilgodeses noe mer enn i Regjeringens opplegg.

Alt i alt blir dette et opplegg for mye god sentrumspolitikk. Og noe som heller ikke er uten betydning: Sentrumsregjeringen kan altså fortsette. Vi har fått gjennomført mye det første året, men vi har mer vi ønsker å få gjort.

Norge er et høyt utviklet velferdssamfunn, hvor de aller fleste har trygghet for arbeid og inntekt. Men det er strømninger i det internasjonale og nasjonale samfunn som skaper usikkerhet for framtida. Regjeringen ser derfor en politikk for økt trygghet som helt sentralt.

Krise i internasjonal økonomi er en trussel mot vekst og velferd i alle land, særlig i de fattige. I disse dager rettes særlig oppmerksomheten mot Latin-Amerika, hvor det er avgjørende å få stabilisert økonomien i Brasil. Norge vil bidra til det gjennom Pengefondets kriseprogram. Jeg regner selv med å få førstehånds informasjon og muligheten til å drøfte situasjonen under min reise til Brasil, Chile og Argentina om få dager.

Usikkerheten om framtida er ikke minst knyttet til om verdenssamfunnet klarer å løse miljø- og fattigdomsproblemene. Selv om Norges bidrag uansett vil være begrenset i forhold til hva som trengs, vil Regjeringen at vårt land skal være i fremste rekke overfor disse utfordringene. Sentralt i så måte står klimapolitikken og u-landenes gjeldsbyrde. Vår egen miljøvernminister har vært med i en gruppe med medlemmer fra ulike land, som av FNs generalsekretær fikk i oppdrag å gjennomgå FNs arbeid for miljøspørsmål. Regjeringen har foreslått en omfattende plan for ettergivelse av gjeld fra utviklingsland til Norge. Den har fått bred tilslutning og har vakt internasjonal interesse.

Europa er i forandring. Regjeringen vil aktivt bruke de mulighetene Norges tilknytning til ulike europeiske organisasjoner gir oss for påvirkning og for å trygge vårt lands interesser. EØS-avtalen, OSSE, Europarådet og Nordisk Råd, Baltisk Råd og Barentsrådet, NATO og Partnerskap for fred gir til sammen en ramme for et aktivt engasjement for utformingen av framtida for våre nærområder og for vår egen verdensdel.

Mange har også en økende utrygghetsfølelse ut fra forhold i vårt eget samfunn. Utviklingen med grov og brutal vold er skremmende og uakseptabel. Situasjonen må møtes på bred basis. Det har med holdninger og normer å gjøre. Det har med politi og rettsvesen å gjøre.

Vi ser særlig skremmende voldstendenser i ungdomsmiljø. Vi må i større grad påkalle foreldrenes ansvar. Vi må også våge å drøfte innvandrermiljøenes rolle i dette. Selv vil jeg derfor ta initiativ til en direkte dialog med disse for å drøfte virkemidler, for å bedre integreringen og bekjempe volden.

Til slutt: Spenningen omkring budsjettet ble utløst i forrige uke ved de inngåtte budsjettforlik. Alle deltakende partier har gitt positive bidrag. Sentrumspartiene tok regjeringsansvar da Arbeiderpartiet frasa seg det etter valget i fjor. Vi er beredt til fortsatt å utøve dette ansvaret i en utfordrende og krevende tid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thorbjørn Jagland (A): Etter finansministerens og statsministerens innlegg her i dag er det nødvendig med to spørsmål. Det ene går på faren for økt arbeidsledighet. Finansministeren sa følgende:

«Så det er ikke riktig at vi nå har en økende arbeidsledighet foran oss.»

Dette er stikk i strid med hva Arbeidsdirektoratet skriver i brev til Regjeringen 15. oktober i år:

«Arbeidsdirektoratet forventer at den registrerte ledigheten vil begynne å øke våren 1999. De indikasjoner som er nevnt foran gjør at vi fra et nivå på 50 000 helt ledige ved utgangen av 1998 kan komme helt opp i 70 000 ved utgangen av 1999.»

Betyr finansministerens uttalelse her i dag at Regjeringen overser disse advarsler fra Arbeidsdirektoratet? Starter Regjeringen også 1999 med å overhøre advarsler

(Jagland)

fra eksperthold, på samme måten som den startet 1998 med å overhøre advarsler mot å basere seg på høye oljepriser?

Spørsmål nr. 2: I nasjonalbudsjettet legges det til grunn at kronekursen skal tilbake til utgangsleiet ved årsskiftet. I dag sa finansministeren:

«Særlig ved vedvarende lav oljepris kan det ta tid før kronekursen bringes tilbake til utgangsleiet og rentenivået igjen kommer ned mot europeisk nivå.»

Betyr dette at Regjeringen ikke vil foreta seg noe ekstra, men la oljeprisen bestemme når vi kan få rentenivået ned, og at vi i verste fall kan få en høy rente svært lenge? Og i sammenheng med dette vil jeg spørre om Regjeringens forhold til euroen. Betyr finansministerens uttalelse tidligere i dag at Regjeringen ikke vil følge opp stortingsflertallets ønske om en nærmere tilslutning til den nye europeiske valutaen, euro?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For å ta det siste først: Selvsagt vil Regjeringen følge opp stortingsflertallets ønske og vedtak. Nå hadde ikke representanten Jagland anledning til å være til stede da dette ble drøftet i den utvidede utenrikskomiteen for en tid tilbake, men det fremgikk der av finansministerens redegjørelse – og den ble offentliggjort etterpå, så det er ingen hemmelighet jeg røper – at hvis en med en såkalt nærmere tilknytning til euroen, og det har vært vanskelig å få en klar presisering av hva flertallet i Stortinget mener det skal være, mener støttekjøpsavtale, så forutsetter det at en går tilbake til fastkurspolitikken fra før 1992, ikke den kurspolitikken vi nå har, som tar sikte på stabile valutakurser i forhold til et gjennomsnitt av de europeiske. Da må i tilfelle Arbeiderpartiet og Høyre, som ønsker dette, si om det er det de vil. Det å føre en fastkurspolitikk kan være meget problematisk for et såpass oljeavhengig land som Norge, fordi vi kan få større svingninger i kronens verdi. Og når en så nærmer seg de svingningsmarginene en fastkurspolitikk åpner for, kan spekulantene virkelig sette inn, fordi en da vet at vi må bruke alle midler, nemlig både renten og støttekjøp, for å holde den der. Dette får vi anledning til å drøfte senere, men det er klart at vi skal følge opp hva stortingsflertallet her ønsker av ytterligere undersøkelser i EU-systemet, noe vi allerede har gjort en del av.

Når det så gjelder arbeidsledigheten, har Regjeringen i sine forutsetninger i nasjonalbudsjettet, som selvsagt bygger på uttalelser og vurderinger fra ulike eksperthold, lagt til grunn at vi ikke får noen økende ledighet neste år. Men det betyr ikke at vi overser advarsler fra miljøer som mener at det kan gå annerledes. Dette vil vi ha under kontinuerlig overvåking, og tilpasse den økonomiske politikken deretter. Vi får selvsagt mulighet til å komme tilbake til dette – om ikke før så i revidert nasjonalbudsjett – og kan sette inn nye virkemidler hvis ledigheten viser en økende tendens. Men det siste tallet vi fikk i forrige uke, viste under 49 000 ledige – så langt jeg husker, det laveste vi har hatt på hele 1990-tallet.

Carl I. Hagen (Frp): Enkelte har hevdet at det mest dramatiske for norsk økonomi i den senere tid har vært den grad av uro som det har vært omkring vedtakelse av et statsbudsjett for 1999.

Personlig vil jeg hevde at det som er langt viktigere for norsk økonomi, også ustabiliteten og den lavere oljekurs, er fallet i oljeprisen. Den har nå vært på et meget lavt nivå i relativt lang tid. Det er mange i det norske folk, både i næringslivet og blant private, som lurer på hva virkningene blir på litt lengre sikt – jeg tenker her i et fire-fem års perspektiv – av en oljekurs på kanskje 60-80 kr fatet eller 80-100 kr fatet. Denne usikkerheten bør nå Regjeringen og Stortinget begynne å forholde seg til, da det er en stor mulighet for at oljeprisen holder seg lav. Vil Regjeringen på denne bakgrunn iverksette et utrednings- og vurderingsarbeid i de relevante departementer og eventuelt fremme en stortingsmelding om hvilke tilpasningstiltak som bør skje i norsk økonomisk politikk, kanskje klimapolitikk og annen politikk, for å forberede en slik mulig utvikling? Det er bedre å være klar over tingene på forhånd enn å komme i etterhånd med slike ting.

Mitt konkrete spørsmål er altså: Vil Regjeringen iverksette nødvendig arbeid for å utrede konsekvensene av en vedvarende lav oljepris? Og inkludert i dette arbeidet: Vil Regjeringen også sørge for en utredning og vurdering av en nærmere norsk tilknytning – herunder eventuelt medlemskap – til OPEC, som også er en relevant problemstilling, slik at vi i tilfelle har en basis for den politikk landet velger, det være seg det nåværende eller et eventuelt nærmere samarbeid med denne organisasjonen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig som representanten Hagen påpekte, at vi står overfor en betydelig usikkerhet når det gjelder oljeprisens utvikling. Det må Regjeringen fortløpende følge opp, og vi får anledning til å komme tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett. Jeg vil nødig sette i gang et arbeid som nærmest forutsetter en så lav oljepris som vi har nå. Det kan i seg selv nærmest virke selvforsterkende på en slik uheldig tendens. Men hvis erfaringene over tid viser at oljeprisen blir liggende så ekstremt lavt som den nå gjør, er det en del forutsetninger som må justeres. Jeg synes det er naturlig at Regjeringen arbeider med det, utreder det og kan komme tilbake til det i revidert nasjonalbudsjett, når vi har noe mer erfaring enn det vi har hatt til nå. Det som først og fremst har vært situasjonen de siste månedene, er en kolossal svingning. Bare i sentrumsregjeringens tid har oljeprisen svingt fra ca. 160 kr fatet til under 80 kr. Det viser først og fremst en usikkerhet – ikke en permanent lav pris.

Når det gjelder OPEC-tilknytning, har det vært bred enighet i dette hus om at det ikke har vært naturlig for Norge av flere grunner å være medlem der. Men vi har former for samarbeid med OPEC, og vi skal gjerne gå grundigere inn i om disse kan utvikles og forbedres.

La meg så til slutt også benytte denne anledningen til å svare på et spørsmål fra den foregående replikkrunden som jeg ikke rakk, nemlig om ikke Regjeringen vil foreta seg noe hvis kronekursen fortsatt vil være svak og renten høy. Situasjonen i dag viser fremfor alt at oljeprisen er en kolossalt sterk påvirkningsfaktor i forhold til kronekursen og dermed renten – ikke den eneste, men den er viktig. Hvis vi ikke får noen hjelp av oljeprisen til å få styrket kronen igjen og få renten ned, er det klart at Regjeringen må vurdere om vi kan gjøre mer ved nasjonale tiltak. Men får vi ikke noen hjelp fra oljeprisen, er det begrenset hva vi klarer med nasjonale tiltak.

Jan Petersen (H): Nå har Regjeringen for tredje gang søkt mot Høyre og Fremskrittspartiet for å finne en løsning på budsjettspørsmålene. Denne gangen skjedde det altså ett minutt på tolv, og det behøvde slett ikke ha endt så godt som det har gjort, for det står ikke til å nekte at budsjettbehandlingen denne høsten har vært preget av usikkerhet og famling. Regjeringen har gjort dette unødvendig vanskelig, nettopp ved å legge seg ut med begge mulige sider i budsjettarbeidet og samtidig gå til angrep, ikke minst på Høyres hovedprioriteringer, det være seg skatt eller de utgiftsområdene vi mener er spesielt viktige.

Finansministeren sa tidligere i dag at Regjeringen hadde lagt inn betydelige skatte- og avgiftsøkninger i det forslaget de fremla, og det er uten tvil riktig. Nå løste vi likevel floken i siste øyeblikk, kanskje ved å gjøre det finansministeren uttalte, nemlig å ta til etterretning at det ikke var flertall for skatte- og avgiftsøkninger på 4 milliarder kr. Han har for så vidt gitt nytt liv til begrepet «ta til etterretning» i løpet av dagens debatt. Men poenget er i hvert fall at vi endte opp med et godt resultat. Men spørsmålet er: Kan vi virkelig fortsette på samme måten? Jeg synes det har vært altfor mye famling og usikkerhet knyttet til prosessen, og jeg forstår at statsministeren på mange måter er enig med meg i det, fordi han sa at nå burde man se hvordan prosessen kunne bli mer effektiv fremover.

Og da er mitt spørsmål: Hva mente statsministeren med at prosessen skulle bli mer effektiv fremover? Er han f.eks. innstilt på å gå inn i grundige samtaler om budsjettet før det fremlegges? At det er særlig interessant fordi både Steensnæs og Sponheim har snakket om ikke-sosialistisk og borgerlig samarbeid, er helt på det rene. (Presidenten klubber.) Jeg har antatt at det kanskje mer var ord enn realiteter, og da er spørsmålet om statsministeren deler min oppfatning av at det kanskje var mer ord enn realiteter.

Presidenten: Nå er realitetene at tiden er omme, hr. Petersen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Tiden var omme for replikken, men heldigvis var ikke tiden omme for å finne en budsjettløsning. Det greide vi i siste liten. Jeg har vært med på budsjettbehandlinger i Stortinget hvor løsningene faktisk ikke var funnet før julegranen var kommet på plass i vandrehallen her – tre-fire uker senere enn det vi gjorde i år – men det er ikke noe godt eksempel. Vi har fått et nytt budsjettsystem som nettopp skulle bidra til å skaffe en avklaring av hovedrammene for budsjettet på et tidligere tidspunkt.

Hva jeg la i at vi bør lære noe av årets erfaringer som gjør at prosessen kan bli mer effektiv? Jeg tror at vi på et tidligere tidspunkt under drøftingene mellom partiene i Stortinget må sette et enda hardere trykk på prosessen for å tvinge fram en løsning. Ikke noe galt sagt om det arbeidet som er gjort i finanskomiteen – for den har gjort et godt arbeid ut fra de rammer og fullmakter den hadde, og det samme på parlamentarisk ledernivå – men vi nådde ikke fram i tide. Jeg vågde vel også å antyde at kanskje Arbeiderpartiets landsmøte i seg selv var med å på gi ytterligere puff på prosessen – kanskje ikke i den retning Arbeiderpartiet hadde tenkt, riktignok.

Jan Petersen sa at vi la oss ut med begge sider: Jeg tror det kan være nyttig med grundigere forhåndskontakter omkring budsjettet. Men det må ikke bli slik at en sentrumsregjering må skreddersy budsjettet for én av de to sidene, og dermed frata sentrumspartiene muligheten til å legge fram et budsjett slik vi mener det er riktig. Men en kan gjennom forhåndskontakter unngå en del fallgruver, og det synes jeg vi skal ta sikte på.

Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne nå, at budsjett er viktig, men budsjett er jo ikke alt, og sentrumsregjeringen har faktisk i løpet av dette året vist at vi kan hente vekslende støtte, men i budsjettet har vi hentet det på høyresiden. Og Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste la fram en undersøkelse i forrige uke, referert i Dagens Næringsliv, som faktisk viste at i sju av ti saker har sentrum stått sammen med Arbeiderpartiet. Nå er det kreti og pleti, viktig og uviktig, men dog interessant å si til dem som prøver å fremstille det slik at vi bare lener oss til Høyre.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg beklager å måtte bryte inn i denne vennskapelige kurringen mellom Høyres leder, Jan Petersen, og statsministeren. Men det er noe som har undret oss i SV, og det er denne merkelige og litt uverdige unnskyldningen som Regjeringen gir for å inngå et omfattende budsjettforlik mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Jagland var på jakt, sier de. Og Lundteigen reiser land og strand rundt og sier at hvis ikke Bondevik hadde byttet ut Voksenåserklæringen med høyrepolitikk, ja, da hadde Jagland gjort det.

For oss småbarnsforeldre er dette kjente toner. Alle har vel sett for seg den lille poden som plutselig har fattet en helt ny interesse for en vraket leke i det øyeblikket det kommer en liten kamerat på besøk som synes at den er fin. Eller kanskje er det riktigere å sammenlikne det som har skjedd med Regjeringen, med den litt forsofne ektemannen som ikke har verdiget sin kone interesse de siste ti årene, men som plutselig fatter ny interesse når en sprek nabo – nyinnflyttet – kaster noen skjelmske blikk på hans kone. Da kommer han seg opp av sofaen, i full fart på treningsstudio, og jammen husker han ikke å kjøpe blomster på veien tilbake! Men det er jo ikke noe raffinement eller noen alvorlige overveielser som gjør at det norske folk får mer høyrepolitikk enn det de faktisk har bedt om. Det er ganske primitive følelser, med et intenst ønske om å fortsette å regjere, og regjeringskontorene skal man i hvert fall forhindre at andre kommer inn i.

Da må vi i SV spørre: Hvor går grensen for denne regjeringen når det gjelder høyrepolitikk? Nå avviste Bondevik mildt Petersens spørsmål om forhåndssamtaler. Men jammen endte han ikke omtrent med det Petersen bad om – at det var kanskje interessant å ha noen forhåndssamtaler. Og jeg kan jo skjønne at det kan være interessant for Regjeringen å ha avtaler eller kontakter med Høyre og Fremskrittspartiet på forhånd. Da blir kanskje ikke høyredreiningen så tydelig som vi har sett den nå. Men trist er det okke som – det norske folk har fått mye mer høyrepolitikk enn det de har bedt om.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: «Vennskapelig kurring»: Kurring er så vidt jeg skjønner, noe som duene forestår, og duene er jo fredsæle fugler – fredsduer – så det synes jeg SV som fredsparti burde ha litt større sans for.

Nei, Regjeringen har ikke byttet ut Voksenåserklæringen med høyrepolitikk. Det fins det overhodet ikke dekning for å si. Hvis en ser på Voksenåserklæringen, vil en se at vi faktisk har gjennomført ganske mye av den bare i løpet av ett år. Det har vi lagt fram et regnskap for. Det har jeg vist til mange ganger her fra talerstolen, og jeg utfordrer alle partiene her i Stortinget til å gå gjennom det regnskapet vi har lagt fram, målt mot Voksenåserklæringen. Jeg vil si vi har fått igjennom forbausende mye i løpet av bare ett år av noe som er en fireårserklæring, og som vi har tre år til på.

Hva er det i tilfelle som er så veldig mye mer høyrepolitikk? Null i skatte- og avgiftslette – er det høyrepolitikk når en vet at Fremskrittspartiet vil ha 25 milliarder kr og Høyre vil ha 2,3? Mer til politi og rettsvesen – er det det som er så galt, som er høyrepolitikk? Det vil jo SV også ha nå. Er det lavere egenandelstak enn det vi opprinnelig foreslo, som er så galt? Jeg syns tvert imot det var bra vi klarte å få det til innenfor budsjettrammen. Er det noe mer til helse, som inngår i dette forliket? Jeg tror en slik merkelapp, høyrepolitikk, på forliket blir for enkelt.

Sannheten er at det budsjettforliket som trolig blir vedtatt i kveld, inneholder mye god sentrumspolitikk – mer satsing på distrikt, på små og mellomstore bedrifter, småbarnsforeldres valgfrihet, energiøkonomisering, helse, politi og rettsvesen. Nei, dette har vi faktisk ganske god samvittighet for. Kristin Halvorsens problem er at SV er uten innflytelse, og det er det vel langt på vei Arbeiderpartiet som har forårsaket.

Jens Stoltenberg (A): Da vi vedtok årets statsbudsjett i fjor høst, undervurderte regjeringen Bondevik farene for renteøkning i Norge og lot være å stramme inn, slik det var foreslått i det opprinnelige forslaget til statsbudsjett. Nå er det åpenbart at regjeringen Bondevik undervurderer faren for ny arbeidsledighet i Norge. Det har gått klart fram både av finansministerens innlegg, av statsministerens innlegg og av forslaget til statsbudsjett.

Finansministeren sa at det er feil at ledigheten nå øker, og statsministeren sluttet seg til at vi nå ikke står foran en periode med økende ledighet. De har altså to påstander. Den ene er at ledigheten ikke har økt, og den andre er at den heller ikke kommer til å øke. Begge deler er galt.

Først til spørsmålet om ledigheten har økt. Vel, det er litt avhengig av hvordan man regner. Men da Arbeidsdirektoratet la fram sine tall på torsdag, hadde de ett hovedpoeng, nemlig at selv om ledighetstallene har gått ned fra september til nå, så har den såkalte sesongkorrigerte ledigheten gått opp for første gang på tre år. Det er helt normalt at ledigheten går ned utover høsten, det skjer hvert år. Problemet i år er at ledigheten har gått mindre ned enn den pleier å gjøre, og det er første gang på tre år vi ser en økende ledighet når vi korrigerer for normale sesongvariasjoner. Dette er i seg selv ingen dramatisk økning, men det er et vendepunkt, et skifte, i arbeidsmarkedet som Regjeringen åpenbart ikke har fått med seg.

Det andre er om vi vitterlig står overfor ny ledighet. Vel, det er det ingen som vet med sikkerhet. Problemet er bare at de fremste fagetatene nå spår økt ledighet. Statistisk sentralbyrå spår en ganske kraftig økning i ledigheten neste år. Arbeidsdirektoratet spår en ganske kraftig økning i ledigheten neste år. Det er snart bare Finansdepartementet som holder fast ved sine første prognoser om at ledigheten skal gå ytterligere ned i 1999, og det har de da basert hele budsjettet på, bl.a. ved mer enn å halvere arbeidsmarkedstiltakene. Det er greitt å redusere tiltakene i et år der ledigheten faller, men det er ikke greitt å halvere dem i et år der ledigheten øker.

Mitt spørsmål er egentlig om statsministeren er enig med finansministeren i at vi ikke har hatt en økning i ledigheten, og at den heller ikke kommer til å øke.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det viktigste ved det representanten Stoltenberg nå sa, var at faktisk ingen med full sikkerhet kan vite hvordan det går med utviklingen av sysselsettingen og arbeidsledigheten. Stoltenberg, som selv har vært sjef for Finansdepartementet, vet at det departementet grundig vurderer de ulike faglige innspill det får fra bl.a. Statistisk sentralbyrå og Arbeidsdirektoratet, men det har aldri vært slik at disse organ som her er nevnt, er de som forvalter den eneste sannhet i dette spørsmålet. Et departement og en regjering plikter å underlegge dette en selvstendig vurdering.

Vi sier helt klart at det er usikkert hvordan dette går. Vi har tatt høyde for at det selvsagt kan bli en mindre gunstig utvikling enn det som er lagt til grunn i nasjonalbudsjettet. Da har vi muligheten til å justere virkemidlene utover i 1999. Vi kan f.eks. nå når vi vedtar et relativt stramt budsjett, hvis det blir nødvendig, sette inn tiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett – også fordi vi på en måte har skaffet oss økonomisk rom for det. Så vi undervurderer ikke faren for arbeidsledigheten. Det er Regjeringens hovedoppgave nr. 1 i den økonomiske politikken ytterligere å redusere ledigheten. Dette skal vi drøfte virkemidler for, også med partene i arbeidslivet, på den inntektspolitiske konferansen som Regjeringen har tatt initiativ til.

Hvis Arbeiderpartiet er så bekymret for økende arbeidsledighet, hvorfor foreslår de da flere tiltak som er bedriftsfiendtlige? Hvorfor foreslår en endringer i delingsmodellen for familieeide bedrifter, som kan sette flere slike i fare? Hvorfor foreslår en å ta bort aksjerabatter? Hvorfor går en imot forslaget om refusjonsordning for sjøfolk? Hvorfor vil en endre rederibeskatningen, som har hatt gunstige virkninger for sysselsettingen av norske sjøfolk på norske skip? Jeg syns ikke Arbeiderpartiet har lagt opp noen politikk for økt sysselsetting – tvert om.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Thorbjørn Jagland (A): Etter statsministerens svar til meg, og til Jens Stoltenberg nå nettopp, kan jeg slå fast at Regjeringen tar sjansen på at Arbeidsdirektoratet ikke har rett i at ledigheten vil øke. Statsministeren har også reist tvil om Regjeringens målsetting når det gjelder mulighetene for å få renten ned. Han sa at det er lite Regjeringen kan gjøre hvis den ikke får hjelp av oljeprisene. Dette er ikke akseptabelt for Arbeiderpartiet.

Det er en stor fare for at nordmenn må betale en ekstra avgift i form av en for høy rente for lenge fordi:

• Norge er for oljeavhengig, og budsjettforliket mellom Regjeringen og høyrepartiene vil gjøre oss mer oljeavhengig.

• Den felles europeiske valutaen, euro, kommer den 1. januar 1999. Norges stilling vil bli enda mer utsatt i en fra før ustabil verden, men Regjeringen tar ingen grep.

• Vi har en svært ustabil regjering som velger å gjøre seg avhengig av et høyrepopulistisk parti.

Også statsministeren gav nå inntrykk av at han helst vil samarbeide med Arbeiderpartiet. Annerledes kan man vel ikke tolke han når han stadig beklager at Arbeiderpartiet har satt seg selv utenfor. Ja, nå nettopp beklaget han til og med at SV har satt seg utenfor ved hjelp av Arbeiderpartiet.

Jeg tror det blir lagt merke til at regjeringspartiene ikke tar ansvar for det forliket de har inngått med Høyre og Fremskrittspartiet, men skylder på Arbeiderpartiet for at de faktisk gjorde det. I grunnen er det ikke noe helhjertet forsvar for forliket i denne debatten, og statsministeren sa kun at forliket var tilfredsstillende. Det synes ikke jeg er tilfredsstillende i den nåværende situasjon, at Regjeringen ikke har større ambisjoner når vi har Europas høyeste rentenivå. Det skaper ikke tillit. Norge skal styres i en tid da verdensøkonomien er inne i en meget turbulent periode. Valutakurser og renter svinger opp og ned. Penger kan overføres fra én verdensdel til en annen i løpet av et sekund. Det kan også pessimisme og optimisme. Vi står her overfor en kombinasjon av teknologi og psykologi som gjør at vi lever i det som kalles usikkerhetens tidsalder.

Et lite land som Norge kan lett komme i drift i en slik virkelighet. Situasjonen blir ikke lettere når vi vet at vårt eget kontinent er inne i en meget dynamisk periode, og Norge er i stor grad en tilskuer. Men Regjeringen stritter imot og tilpasser seg på en defensiv og negativ måte. Dette legges også merke til hos dem som skal investere i landet vårt.

Jeg vil også nevne at mange av våre konkurrentland setter rentene ned. Prisstigningen er svært lav. Norge har på sin side nådd konjunkturtoppen. Rentene er 4-5 pst. høyere enn i andre land. Prisstigningen er dobbelt så høy som i våre konkurrentland. Overhenget i lønnsoppgjøret neste år er svært høyt, og lave valutakurser truer med å føre til ytterligere prispress.

Under finansdebatten i fjor ble Arbeiderpartiet kritisert av både statsminister og andre for å svartmale da vi advarte Regjeringen mot å basere seg på høye oljepriser. Vi advarte mot hva som kunne komme, og som faktisk kom i løpet av det året vi nå har bak oss. Rentene gikk opp.

Arbeiderpartiet mener at det neste store problemet nå kan bli økende arbeidsledighet. For å hindre dette må den viktigste oppgaven nettopp være å få renta ned så raskt som mulig. Derfor er det galt av Regjeringen å gi inntrykk av at den vingler når det gjelder finanspolitikken. Den ene uken er det absolutt nødvendig med 9 milliarder kr i innstramming. Det skal vi stå på, ble det sagt her i Stortinget. Neste uke er 7,7 milliarder nok, uten noen som helst fagøkonomiske begrunnelser. Tar man i betraktning at 1 milliard kr av inndekningen som brukes, ikke har inndragende effekt, blir innstrammingen over 2 milliarder kr lavere enn utgangspunktet. Store regninger skyves også på. Jeg synes dette minner om i fjor høst. Da ble også problemene løst ved å hente penger fra oljefondet.

Ja, det minner om utviklingen i hele år. Regjeringen er blitt drevet fra skanse til skanse – ikke av opposisjonen i og for seg, men av den økonomiske utviklingen, som Regjeringen systematisk har undervurdert. Etter Regjeringens budsjettkonferanse på Halvorsbøle i mars sa statsministeren: «Alle skal få det bedre neste år.» Det var det ikke dekning for. I sommer sa statsministeren at kontantstøtten ikke skal gå ut over noen grupper. Det var det ikke dekning for. To måneder senere ble det nødvendig å stramme inn med 9 milliarder kr. Det går ut over svært mange at Regjeringen starter en innstramming med å dele ut 3 milliarder kr til en liten del av befolkningen.

Det viktige for landet vårt nå er at det trekkes opp en kurs som vil gjøre Norge mindre avhengig av oljeinntektene. Næringslivet på fastlandet må styrkes. Arbeiderpartiet legger derfor avgjørende vekt på følgende fire punkter:

• Dialogen mellom hovedorganisasjonene i arbeidslivet, arbeidsgiverne og staten må gjenopptas. Derfor blir det galt når den eneste skatteøkningen flertallet kan godta, er å redusere fradraget for fagforeningskontingent, mens smutthull for de rikeste i skattesystemet ikke tettes. Det blir galt å redusere sykelønnsordningen for deltidsansatte, som ofte er lavtlønte kvinner. Og det er en provokasjon å mer enn halvere arbeidsmarkedstiltakene.

• Etter- og videreutdanning må stå sentralt i en ny dialog med lønnstakerne. Uten etterutdanning for alle vil forskjellene øke, og en stor del av arbeidslivet vil ikke kunne utvikle seg. Regjeringen må klargjøre om den vil bidra med noe i neste års lønnsoppgjør her.

• Det andre Regjeringen må gjøre, er å starte en strategisk dialog med EU. 70 pst. av vår eksport går til EU. EØS-avtalen er viktig for oss. Vi er avhengig av å utvikle den videre, særlig i en periode der EU – og dermed EØS-området – blir utvidet med om lag 100 millioner mennesker. Regjeringen må klargjøre om den er beredt til å starte en slik dialog, der også Norges forhold til den nye europeiske valutaen blir tatt opp.

• For det tredje er det behov for fortsatt modernisering av den offentlige sektor for å gjøre den best mulig, og for å frigjøre ressurser til tjenester og utdanning som folk trenger. Det er nødvendig å se på både kommunestruktur og forholdet mellom fylkeskommunene og fylkesmannen. Spørsmålet blir om Regjeringen vil lede an i en slik prosess.

• Arbeiderpartiets fjerde punkt er satsing på forskningen. Vi vil opprette et Norges Forskningsfond basert på kapital fra salg av statsaksjer, som stortingsflertallet vil gjennomføre. Arbeiderpartiet vil at statens formue skal omplasseres til framtidsrettet forskning i stedet for å finansiere forbruk. Det er særlig marin forskning som skal prioriteres. Norge har uante muligheter basert på ressursene i havet. Her ligger nøkkelen til framtidas distriktspolitikk.

Jeg vil spørre hvorfor regjeringspartiene ikke vil være med på å etablere et Norges Forskningsfond.

Den nye regjeringen bad om en ny kurs for landet. Resultatet er blitt Europas høyeste renter. Neste år kan bringe økende ledighet, skolenedleggelser og nedleggelse av barnehager ute i kommunene. 1999 blir et meget vanskelig år for kommunene, stikk i strid med det som ble lovet.

De borgerlige partiene prøver å få det til å se ut som om Arbeiderpartiet har satt seg utenfor fordi vi ikke ville godta kontantstøtten. Men hvis vi hadde godtatt kontantstøtten, måtte vi også ha vært med på å finansiere den. Det synes som om noen mener at kontantstøtten hadde blitt gratis bare Arbeiderpartiet hadde stemt for den, eller til og med at man hadde fått mer penger hvis vi hadde gått inn for den. Men vi hadde også måttet være med på å skjære ned i kommunene, legge ned skoler, skjære ned på skolefritidsordningen og det som er viktig for oss: tjenester og utdanning. Det ville vi ikke. Vi gikk inn for et kompromiss om kontantstøtten. Det ville ikke Regjeringen ha. Da må vi bare konstatere at det overordnede mål for Regjeringen var å få til kontantstøtten. Men jeg må også svare: Arbeiderpartiets overordnede mål er en bedre skole for barn og ungdom og bedre omsorg for de eldre.

Samfunnsutviklingen framover vil være preget av to faktorer. Kunnskap vil bety mer og mer, og vi vil bli flere eldre som trenger pensjoner og omsorg. Dette vil Arbeiderpartiet holde seg til, og det er her vi kjenner og ser konflikten i årets budsjettsituasjon. Vi vil bruke penger på dette i stedet for milliarder på milliarder hvert eneste år framover i kontantoverføringer som mange strengt tatt ikke har bruk for.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har tre spørsmål til Arbeiderpartiets parlamentariske leder Thorbjørn Jagland.

For det første: Hva er den økonomiske rammen for Arbeiderpartiets kompromissvillighet når det gjelder kontantstøtten? Ville han vært fornøyd hvis det ble brukt 1 milliard kr mindre enn det som ligger i 1999-budsjettet? Er det der kompromissviljen går? Er det slik at den milliarden skulle finansiere alle de godene som Jagland nå ramset opp og som ikke kunne skje på grunn av kontantstøtten?

Spørsmål nr. 2: I likhet med Thorbjørn Jagland er jeg også bekymret for utviklingen på arbeidsmarkedet. Derfor har vi tatt den logiske konsekvens av det og vært mindre opptatt av stramheten i budsjettet. For det er klart at for hver milliard man trekker inn – inndragning, som Jagland snakker om – ryker ca. 3 000 norske arbeidsplasser. Jagland ville stramme inn med et langt større beløp enn det som nå blir vedtatt budsjett. Hvorledes er logikken i at Jagland på den ene side ønsker å inndra kjøpekraft, samtidig som han er engstelig for den arbeidsledigheten som selvsagt vokser dess mer man strammer inn? Hvorledes kan man få dette til å henge i hop?

For det tredje: Thorbjørn Jagland sier han er engstelig for konkurranseevnen til norsk arbeidsliv. Ja, det kan jeg være enig i. Hvorfor er det da så maktpåliggende for Arbeiderpartiet og Thorbjørn Jagland å få hevet kronekursen, og deretter automatisk få en forverring av konkurranseevnen for norsk konkurranseutsatt næringsliv? Hvis vi styrker kronekursen, betyr jo det forverring av konkurranseevnen. Dette henger derfor heller ikke på greip. Hvor lenge ønsker Arbeiderpartiet å stå fast på den nåværende pengepolitikken? Og når Jagland snakker om nærmere tilknytning til euroen, betyr det – for å gjenta spørsmålet fra statsministeren – at Arbeiderpartiet ønsker en fastkurspolitikk, hvor CBS skal foreta støttekjøp av norske kroner for norsk regning og norsk risiko?

Thorbjørn Jagland (A): Etter å ha hørt de to siste spørsmålene må jeg si at jeg ikke håper Regjeringen bruker Carl I. Hagen som økonomisk rådgiver.

Når det gjelder stramheten i budsjettet, er det Arbeiderpartiets klare oppfatning at det viktigste er å få renten ned fort. Vi kunne godt ha kuttet enhver innstramning og så latt renten stramme inn, men da hadde vi fort fått store problemer i arbeidslivet vårt. Hvis vi blir hengende ved en høy rente veldig lenge her i landet, betyr det kort og godt at en lang rekke bedrifter får kostnader som konkurrentene ikke har. Det betyr at det ikke vil lønne seg å investere i Norge. Derfor er det viktig å få renten hurtigst mulig ned. Da er det bedre å stramme til nå og få renten ned, og eventuelt slakke opp senere når vi har fått den ned. Det motsatte vil etter vår oppfatning være helt galt. Men jeg skjønner godt at Carl I. Hagen står for det synet han gjør, for han vil at markedet skal ordne opp i alt, altså at renten skal gjøre jobben for politikerne og stramme inn.

Så til kronekursen. Hagen spør om hvorfor det er maktpåliggende å heve kronekursen. Det er jo rett og slett for å få renten ned. Det Carl I. Hagen nå stod her og sa, var at det ikke er så farlig om kronekursen er på dette lave nivået. Men konsekvensen av det er at renten forblir høy. Det ville være ille for familiene, det ville være ille for bedriftene, det ville være ille for staten, og det ville være ille for kommunene. Jeg håper i hvert fall at budsjettkameratene i sentrum og Høyre ikke er enig i dette resonnementet til Carl I. Hagen.

Når det gjelder kontantstøtten og et eventuelt kompromiss der, kunne vi fått vist det hvis det hadde vært reell vilje til å forhandle om det.

Einar Steensnæs (KrF): Da Jagland forlot regjeringskontorene høsten 1997 og satte døren åpen etter seg, klaget han over mangel på tillit og styring i Stortinget. I sin tale til Arbeiderpartiets landsmøte sa han at dersom han ikke hadde trukket seg fra regjeringsansvaret, ville Arbeiderpartiet «gradvis blitt drevet inn i ulykken. Vi hadde fått skylden for valutakrisen og renteøkningene. Til slutt hadde vi måttet gå av på en ydmykende måte».

Jeg syns dette er ganske oppklarende, for det er jo nettopp slik Arbeiderpartiet har blitt oppfattet hele denne høsten. Arbeiderpartiet har systematisk forsøkt å gi Regjeringen Bondevik skylden for viktige problematiske endringer i internasjonal økonomi, som fallende oljepris og uro på valutamarkedene, som har skapt problemer i norsk økonomi. Enden på dette, ifølge Jaglands resonnement, skulle da være at regjeringen Bondevik på en ydmykende måte måtte gå av. Det er godt at dette kommer fram – alt har sin forklaring. Da har det altså ikke handlet om å finne en budsjettløsning, da har det handlet om regjeringsmakt, og de lyktes nesten. Men Regjeringen kom tilbake – ja, den er her faktisk allerede (latter i salen).

Jagland sa også på Arbeiderpartiets landsmøte at Arbeiderpartiet kunne frafalle mye av det som er viktig for oss, som han sa, for å skape grunnlag for et stabilt styre. Og at de var villige til å frafalle mye, er jo åpenbart. Men hvilket stabilt styre er det Jagland sikter til? Hvilken parlamentarisk avklaring mener Thorbjørn Jagland at han har fått siden han nå igjen tydeligvis kan tenke seg tilbake i de kontorene han forlot høsten 1997 i frustrasjon over manglende støtte i Stortinget?

Thorbjørn Jagland (A): Om man er her, er vel ganske tvilsomt, for nå har jo regjeringspartiene oppgitt alt de står for, unntatt kontantstøtten. Hvis man ser på hva de lovte foran valget, hva er det igjen? Man lovte en ny miljøpolitikk, man gikk imot Arbeiderpartiets forhandlingsopplegg i Kyoto, men overtok det. Man gikk imot veterinæravtalen og Schengen-avtalen – nå er man villig til å gå inn for det. Man oppgav alle de økonomiske løftene til kommunene, til samferdsel, i eldreomsorgen. Og jeg har lyst til å si dette: Jeg er helt overbevist om at hvis Arbeiderpartiet hadde fortsatt i regjeringskontorene, hadde denne overbudspolitikken fortsatt. Det kan det ikke være noen tvil om. Nå er det bra at regjeringspartiene har kommet på bedre tanker, og ikke ser seg i stand til å gjennomføre disse løftene, for de lar seg rett og slett ikke gjennomføre.

Så begynner man å skylde på oljepriser, men i valgkampen ble Jens Stoltenberg, daværende finansminister, kalt Onkel Skrue av folk i denne salen, av folk som sitter i regjeringspartiene, for at han ikke ville bruke mer oljepenger. Vi advarte mot å basere sin politikk på høye oljepriser. Så kommer man nå og sier at man må skjære ned fordi oljeprisen har sunket. Så sent som i revidert nasjonalbudsjett var det behov for en liten innstramming, men da var oljeprisen like lav som den var i slutten av august da innstrammingen ble helt nødvendig, og i en mye høyere størrelsesorden enn det som man snakket om i juni.

Det er ikke mer enn et halvt år siden statsministeren stod på Halvorsbøle og sa: Alle skal få det bedre i 1999. Dette var ikke riktig, og det har vist seg at det som han sa, ikke har slått til, og det var nødvendig at man faktisk fikk se at man måtte gjøre prioriteringer. Nå har man gjort prioriteringer, kontantstøtten står over alt annet, og det er mange som må lide på grunn av det.

Jan Petersen (H): Det var mange av de samme elementene i dette innlegget fra Thorbjørn Jagland som det var i hans landsmøtetale, og som etter mitt skjønn pekte på fire svært interessante og viktige områder som norsk politikk skal og må prioritere i årene fremover. Ett av disse områdene var verdiskaping, og det er ikke noe nytt at Høyre og Arbeiderpartiet har snakket mye om verdiskaping i årene som er gått, og vil komme til å gjøre det. Men det er heller ikke noe nytt at når man begynner å snakke om hva dette betyr av praktiske, politiske grep, er det også klare forskjeller på hva Høyre anbefaler, og hva Arbeiderpartiet anbefaler. Thorbjørn Jaglands tale på landsmøtet var nemlig ikke den eneste, det var også en tale av Hill-Marta Solberg, og den talen er reflektert i de forslagene som Arbeiderpartiet fremmer nå. Hvis det er slik at man er så opptatt av verdiskaping i Arbeiderpartiet, hvordan har det seg da at man går til angrep på delingsmodellen, at små og mellomstore bedrifter får det verre når det gjelder formuesskatt, at man går løs på skipsfartsbeskatningen? Når man gjør dette, er dette et problem ikke bare med den aktuelle økonomiske belastningen det gir for bedriftene, men det forteller også bedriftene at det vil være stadig nye rammebetingelser i dette landet, noe som i seg selv er et problem, og dermed slår de to foredragene hverandre i hjel.

Mitt spørsmål til Thorbjørn Jagland er om han nå innser at disse to foredragene har slått hverandre i hjel, og at det når det kommer til den praktiske hverdag, ikke er så mye verdiskapingspolitikk allikevel i det Arbeiderpartiet fremmer til konkret votering her i salen.

Thorbjørn Jagland (A): Når det gjelder de forslagene som Arbeiderpartiet har stått på veldig lenge, og som vi gjentok på vårt landsmøte, kan vi godt føre diskusjoner om det. Jeg er klar over at Arbeiderpartiet og Høyre er uenige der. Men det er ikke slik at Høyre har én fasit og kan si at våre forslag er dårlige. Hvordan kan man f.eks. si at det er helt opplagt at det skal være spesielle rabatter for én type aksjer som gjør at man kan manipulere med pengene sine og flytte penger att og fram? Er det egentlig så veldig gunstig for verdiskapingen – eller er det gunstigere at man faktisk får en likere beskatning av kapital, slik at kapitalen går dit den er mest produktiv? Det kan vi ha mange diskusjoner om, men å lese opp en fasit på det området, synes jeg er nokså tvilsomt. Det samme gjelder rederibeskatningen og delingsmodellen. For øvrig har jeg lyst til å legge til at det er to parter i verdiskapingen i landet vårt, det er kapitalen og det er arbeidskraften. Hvis vi ikke har en fornuftig fordeling mellom de to, får man ikke til en maksimal verdiskaping, og i flertallsforliket her foreligger det jo mange forslag som er direkte negative for arbeidstakerne i landet vårt, f.eks. å redusere fradrag for fagforeningskontingenten, f.eks. å redusere sykelønnsordningen for deltidsansatte, som særlig er lavtlønte kvinner. Det vil ikke bli særlig godt mottatt. Og når man da overhodet ikke er villig til engang å se på smutthull i skattesystemet for de aller rikeste, så tror ikke jeg det er noen god sak for verdiskapingen i landet. Men jeg tror at på disse punktene kunne det være mulig å finne fornuftige kompromisser, der vi hadde ivaretatt våre interesser og andre kunne ivaretatt andre interesser, og så kunne man ha møttes på midten. Det tror jeg hadde vært bedre for landet vårt enn denne kranglingen her.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg vil først be Arbeiderpartiets leder om å svare på det spørsmål som Einar Steensnæs stilte, og som jeg tror veldig mange i denne sal venter på svaret på, nemlig: Hvilket parlamentarisk og politisk grunnlag tenker Thorbjørn Jagland seg når han nå så utilslørt søker regjeringsmakt?

Ellers gav jo Arbeiderpartiets leder en ganske begredelig beskrivelse av norsk økonomi. Og hvis hans bedømming er så alvorlig som han nå gav uttrykk for, hvorfor har da Arbeiderpartiet ikke lagt to pinner i kors for å søke innflytelse på dette budsjettet? Er det virkelig slik at aversjon mot en vedtatt reform overskygger alle de andre hensyn, som han så malende beskrev i sitt innlegg?

Arbeiderpartiets leder kritiserer det budsjettkompromisset som er kommet i stand, han kritiserer de partier som har vært villig til å ta ansvar og bringe Stortinget ut av en vanskelig budsjettsituasjon. Men når han kritiserer sentrumspartiene, da vil jeg spørre: Med hvilken troverdighet kritiserer Thorbjørn Jagland denne budsjettavtalen? Ser ikke Thorbjørn Jagland selv at han gjennom sin utilslørte vilje til å komme Høyre i møte på hele spekteret av skatte- og avgiftspolitikk i realiteten på en effektiv måte har nøytralisert seg selv som en troverdig kritiker av andre partiers samarbeid med høyresiden?

Thorbjørn Jagland (A): Punkt nr. 1: Vi hadde ikke tenkt å samarbeide med Fremskrittspartiet også. Det er jo det sentrumspartiene nå har gjort. De har faktisk satt seg i den situasjonen at Norge er det eneste land i Europa der et høyrepopulistisk parti får vesentlig innflytelse over Regjeringens politikk. Det tror jeg vi kommer til å møte.

Så har jeg lyst til å si følgende: Situasjonen var den at Regjeringen ikke hadde fått i stand et forlik om statsbudsjettet bare få dager før Stortinget skulle behandle statsbudsjettet her i denne salen. Arbeiderpartiet kunne selvfølgelig ikke frasi seg ethvert ansvar hvis den situasjonen skulle oppstå at de fem borgerlige partiene ikke kunne bli enige om noe. Det kunne vi rett og slett ikke gjøre. Det betyr ikke at Arbeiderpartiet søker en regjeringskrise eller søker regjeringsmakt, men vi kan heller ikke ha det slik her i landet at vi har en regjering som ikke regjerer. Og man forlanger at opposisjonen skal la være å være opposisjon – det er jo faktisk det man ber om. Man ber om at Arbeiderpartiet skal frasi seg ansvaret som opposisjonsparti, mens det faktiske forhold var at Regjeringen bad om en ny kurs for landet. Da må det jo være selvsagt at den skulle søke oppslutning om den fra andre partier enn det partiet man søkte å avsette. Jeg tror ikke man kan ha et parlamentarisk system der man ikke har en opposisjon. Arbeiderpartiet vil søke å være en opposisjon. Så vi har ikke hatt noe av den dagsordenen som Johan J. Jakobsen prøver å liste opp som unnskyldning for at man går til det skritt å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, som man så som den store, stygge ulven før valget, og som man anklaget Arbeiderpartiet dag etter dag for at de i enkelte saker samarbeidet med.

Kristin Halvorsen (SV): Hvis jeg kan tillate meg en liten kommentar til Johan J. Jakobsen først, må jeg si jeg undrer meg over at Senterpartiet er så ivrig etter å overlate farskapet for denne høyrepolitikken til Jagland, og ikke har såpass ære på vegne av å være et regjeringsparti selv, at de selv vil ha ansvaret for det resultatet som er oppnådd. Det synes jeg ikke passer seg rett og slett, men jeg skal ikke sette i gang en farskapssak her og nå. Jeg er ikke involvert, som alle vil forstå.

Men det jeg har lyst til å utfordre Jagland på, er hvor mye høyrepolitikk Arbeiderpartiet egentlig ønsker for årene framover. Jagland la fram en rekke viktige utfordringer for det norske samfunnet. Men er det virkelig sånn at det er Høyre som er Arbeiderpartiets allierte i å få til en økonomisk politikk som ikke bare sikrer en rentenedgang, men som også setter kampen mot arbeidsløsheten først? Jeg har ikke oppfattet Høyres og Fremskrittspartiets politikk på den måten. Er det sånn at det er i europapolitikken Høyre og Arbeiderpartiet skal danne den nye storkoalisjonen, og skal føre en aktiv europapolitikk? Er det ikke sånn at Arbeiderpartiet har like stort ansvar for å ta vare på den handlefriheten vi har utenfor EU, og bruke den aktivt? Er det i samarbeid med Høyre at man skal videreutvikle offentlig sektor, nå som Høyre og Fremskrittspartiet i svært mange kommuner der de har flertall, legger ut på anbud og privatiserer omsorgstjenester i en helt annen takt enn tidligere? Jeg trodde at noe av utfordringen inn i det neste årtusen var å videreutvikle noen av de bastionene som faktisk sosialdemokratiet har utviklet, f.eks. enhetsskolen, og det gjør man ikke ved å invitere Høyre til mer privatisering. Jeg lurer rett og slett på: Hvem er Arbeiderpartiets allierte i å fornye politikken inn i det neste årtusen? Arbeiderpartiet har lagt fram et stabiliseringsprogram som ikke er en kraftfull utfordring fra venstre til Regjeringen.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg tror Høyre og Arbeiderpartiet har én felles interesse, og det er å holde orden på økonomien og sikre verdiskaping i landet. Så er vi uenige om fordelingspolitikken, men uten orden i økonomien og verdiskaping har vi ingenting å fordele. Det har vi saktens sett i de siste månedene nå. Da må vi bare skjære ned. Det viktigste av alt akkurat nå er å få orden på økonomien og få renten ned, og så kan vi krangle om hvordan vi skal fordele den verdiskapingen som vi får til.

Jeg kan med stor frimodighet si – og jeg kan også være stolt av det Arbeiderpartiet har stått for her – at vi var villig til å finne løsninger selv med vår gamle hovedmotstander Høyre for å få til akkurat dette, og vi trenger faktisk ingen å skylde på. Vi trenger ingen å skylde på hvis vi hadde kommet i en slik situasjon at vi måtte ha gjort det, mens regjeringspartiene faktisk må ha Arbeiderpartiet å skylde på for at man samarbeider med Høyre og Fremskrittspartiet. Og jeg kan legge til: Hvis det hadde blitt en løsning med Høyre og Arbeiderpartiet, hadde vi ikke trengt Fremskrittspartiet. Jeg tror det kunne vært en vel så god løsning som det som vi ser nå. Så hva som er framtida her – nå er det faktisk viktig å ta vare på nåtida. Hvis ikke vi klarer å få orden på norsk økonomi ganske fort og får renten ned i løpet av ganske kort tid – og ikke gjennom hele året, som det er tydelig at finansministeren og statsministeren har som ambisjon – tror jeg vi kan komme i en ganske vanskelig situasjon, og da vil vi ikke ha noen ting å krangle om, annet enn hvilke nedskjæringer som vi skal foreta.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Carl I. Hagen (Frp): La meg først si at jeg syns det svaret som statsministeren gav på min replikk, var tilfredsstillende. Det er selvsagt ikke avgjørende om Regjeringen kommer tilbake til Stortinget i en stortingsmelding eller inkluderer det i revidert nasjonalbudsjett. Jeg forutsetter at Regjeringen kommer med resultatene av utredninger og vurderinger om konsekvensene av en eventuell langvarig lav oljepris i revidert nasjonalbudsjett.

Så sa statsministeren at noe av erfaringene fra denne høsten var at man neste år må sette noe mer trøkk i forhandlingsprosessen noe tidligere. Ja, det er jeg helt enig i. Men det skyldes jo ensidig regjeringspartiene. I den fasen hvor man hadde forhandlinger i finanskomiteen og så med de parlamentariske ledere, var det lengste regjeringspartiene kunne strekke seg når det gjelder skatter og avgifter, 1 635 mill. kr. Det var det lengste, man kom ikke lenger, det var der man stod. Da skulle man tro ut fra normal forhandlingsposisjon at det kanskje var igjen 10-15 pst. i tillegg til en sluttfase ett på tolv.

Men da var det jegeren Thorbjørn Jagland dukket opp på scenen sist helg. Jegeren Thorbjørn Jagland viste at han var en elendig jeger, for en jeger som får et bytte på skuddhold, roper ikke og skriker ikke og stormer frem før han skyter, og skremmer byttet unna. Han skyter først, før man oppdager hva som skjer. Men jegeren – ja nesten indianerjegeren – Thorbjørn Jagland ropte ut at han også aksepterte at det ikke skulle være skatte- og avgiftsøkninger i et eventuelt budsjettkompromiss med Høyre. Det er ikke noe rart han skremte vettet av byttet, eksemplifisert ved ansiktsuttrykkene til senterpartileder Anne Enger Lahnstein på skjermen. Og etter den helgen dukket plutselig statsministeren opp på scenen – for meg først mandag kveld, men da dukket han opp, og på tirsdag fikk vi et tilbud på 2 350 mill. kr til i skatte- og avgiftslettelse, etter at alt det man tidligere hadde tilbudt, var 1 635 mill. kr. Det viste seg at alt det vi hadde gjort i Stortinget til å begynne med, var ikke mer enn ca. 35 pst. av det Regjeringen var villig til å gå. Selvsagt er ikke dette riktig. Regjeringen ble villig til å gå langt lenger fordi Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet på sitt landsmøte skremte vettet av Regjeringen.

Det er jeg glad for, fordi resultatet er blitt til å leve med. Det er blitt slik at vi har fått nullet ut skatte- og avgiftsøkningene for det norske folk og tilgodesett et par andre fornuftige formål. Det er det som er situasjonen. Og når jeg har hørt Thorbjørn Jagland her i dag, er jeg veldig glad for at det gikk som det gikk, for nå syns jeg at Thorbjørn Jagland roter fælt når det gjelder det økonomiske. Det er greit å si at Regjeringen ikke skal ta hensyn til de rådene som kommer fra meg, men hvis han sjekker litt utenfor denne sal, ser litt på hva som er skrevet i f.eks. Dagens Næringsliv, Finansavisen og økonomisidene i Aftenposten, og hører på radio og TV, så vil han se at de rådene jeg gir nå, er mer og mer samstemt med det rådende økonomer, med Øystein Noreng i spissen, sier. Nå har man fått se i praksis at årsaken til at kronekursen falt – og det var fordi kronekursen falt at Norges Bank satte opp renten, slik som de er forpliktet til etter at arbeiderpartiregjeringen gav dem instruks om det i 1994 – er ikke nødvendigvis norsk innenriksøkonomi og stramhet og disse ting. Etter at budsjettforliket ble kjent, har jo kronekursen blitt dårligere, også i dag gikk den litt ned. Og den bitte lille forskjellen mellom Arbeiderpartiets stramhet og det som ligger her, er helt ubetydelig i en økonomi på over tusen milliarder kroner. Det skyldes internasjonale forhold. Sakte, men sikkert kommer konsekvensene av krisen i Asia inn over Europa, og samtidig har oljeprisen sunket. Det er årsaken.

Hvis Jagland istedenfor å stramme inn 9 milliarder kr og å fjerne 27 000 arbeidsplasser hadde slått til og kanskje strammet inn med 15 milliarder kr, så hadde øyeblikkelig kronekursen gått opp. Da er det i tilfelle Arbeiderpartiet og Jagland som kynisk bruker arbeidsledigheten som virkemiddel i den økonomiske politikken, og som med vitende og vilje kjører opp arbeidsledigheten for derved å presse lønningene nedover for eventuelt å bedre konkurranseevnen. Det er dramatisk hvor lite av disse økonomiske sammenhenger som Thorbjørn Jagland – jeg vil ikke si og Arbeiderpartiet, men Thorbjørn Jagland – demonstrerte at han skjønner. Sjekk med en del av de ledende økonomer! Nå er man nemlig engstelig for at det strammes for mye til, og det anses bevist at det først og fremst er oljekursen og internasjonale forhold som gjør at kronen er under press. Det beste man kunne gjøre, var å la kronen være der den er i dag. Da ville Norges Bank nemlig kunne få adgang til å sette ned renten. Et høyt rentenivå er politisk bestemt i dette land av alle andre partier enn Fremskrittspartiet i denne sal.

Presidenten: Presidenten er i tvil om det å karakterisere representanten Jagland som «jeger» er parlamentarisk, sjølv om «regjeringsjakt» er eit parlamentarisk godkjent uttrykk.

Det blir replikkordskifte.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg la merke til at presidenten tillot at Hagen kalte Regjeringen for et «bytte». Det er vel kanskje slik man ser det.

Ærlig talt, er det ikke litt uverdig at Arbeiderpartiets landsmøte skal være begrunnelsen for alle partienes handlinger? Nå må man begynne å ta ansvar for sine egne handlinger. Det tror jeg man må gjøre ganske fort. Man kan vente til over jul, kanskje, men etter den tid må man nok stå på egne bein.

Så har jeg lyst til å sitere hva John I. Alvheim sa i trontaledebatten:

«Det som har opprørt meg mest i det foreliggende statsbudsjett, er forslaget om å forlenge gjennomføringen av eldrepakken med to år. Dette forslaget viser at det er langt mellom liv og lære hos denne regjeringen når det gjelder å ivareta svake grupper i samfunnet. …

De eldre har ikke tid til å vente i ytterligere to år på en bedre og verdig omsorg. De eldre syke har faktisk knapp tid, hundrevis av syke eldre vil faktisk dø i disse to årene uten at de fikk oppleve en tilrettelagt, verdig og respektfull livskveld fra samfunnets side …».

Dette er jo helt riktig. Derfor går Arbeiderpartiet mot å skyve på eldreinvesteringene med to år. Vi går også mot av moralske grunner. Det er ikke noe dette storting har forpliktet seg mer til enn å gjøre noe for de eldre. I valgkamp etter valgkamp har man kjørt på dette. Og så fikk man på plass investeringer i eldreomsorgen, der for øvrig mange partier ville ha mer, men det ble enstemmighet. Det første man gjør, er å glemme det man har lovet, og som man har hatt øverst på dagsordenen i år etter år. Nå har Fremskrittspartiet også glemt hva John Alvheim sa i trontaledebatten, for forliket innebærer faktisk at man skyver på eldreinvesteringene i to år. Hvordan kan Carl I. Hagen, som har stått i spissen for dette kjøret når det gjelder eldreomsorgen i år etter år, være med på dette?

Carl I. Hagen (Frp): Hadde det vært parlamentarisk, skulle jeg nesten ha sagt: Nei, men Thorbjørn, da! – Men det kan jeg jo ikke si.

For det første syns jeg Thorbjørn Jagland og Arbeiderpartiet burde være beæret over den innflytelse som Arbeiderpartiets landsmøte sist helg har fått i utviklingen av budsjettbehandlingen. Det er bekreftet, ikke bare av meg. Johan J. Jakobsen og andre, som i hvert fall er aktører på regjeringspartienes side, bekrefter det jo. Og logikken tilsier – når man har kommet 80 pst. gjennom en forhandlingsrunde og bare har gitt 35 pst. av det man egentlig er villig til, men så, etter at dette skjedde, mer enn doblet det man allerede hadde vært villig til å gi: Hva slags lønnsforhandlinger ville det ha vært? Der syns jeg at Jagland kunne snakke med den som kalte ham «gutten», Yngve Hågensen, og få litt opplæring i prosesser. Det var Arbeiderpartiets landsmøte som fikk Regjeringen ved statsministeren til å komme med tilbud om langt mer.

Så til eldrereformen. Hvis representanten Jagland ser på side 22 i budsjettinnstillingen, finner han svaret. Det er jo ingen forskjell når det gjelder ordningene for støtte til å bygge nye sykehjem og eldreomsorgsboliger. Det er tilskuddsordninger basert på så og så mange kroner pr. plass ved ferdigstillelse eller ved planlegging. Det kommer an på kommunene – i hvor stor grad kommunene selv makter å få tak i tomter, entreprenører og sette i gang bygging og skaffe bemanning. Og der er det altså at Jagland vil gi dem fire år. Men nå står det i denne innstillingen – for vi er mye snillere overfor kommunene fordi vi tar dette på alvor – følgende:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, forutsetter at kommuner som ikke innen de opprinnelige 4 år får utnyttet investeringsstøtte til eldrereformen, kan få investeringsstøtte i ytterligere 2 år. Eventuelt endret bevilgningsbehov tas opp i Revidert nasjonalbudsjett.»

Odd Holten (KrF): Finansdebatten går nå mot sin avslutning. Egentlig er dette en debatt som ikke har vært preget av de sterke utfall, og mye av tiden har faktisk berørt ca. 1 pst. av budsjettet. Det som i hvert fall jeg er glad for, er at vi i det som er fremlagt fra Regjeringens side, har fått tilslutning til økt satsing på helse, på distriktsutvikling, at vi har fått en bedre familiepolitisk økonomi, og at det er blitt satset mer på små og mellomstore bedrifter. Men fellesoppgaven for oss alle er jo å bidra til å få en senket rente, noe som vil bety svært mye for husholdninger, for kommuner og bedrifter.

Ingen er vel egentlig i tvil om at det er betydelig avstand mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet i økonomisk politikk, også ved denne budsjettbehandlingen. Dette til tross har det lyktes Regjeringen å sikre flertall for sine hovedprioriteringer sammen med Fremskrittspartiet og Høyre. Fremskrittspartiets leder har både før og etter fremleggingen av budsjettet til Bondevik-regjeringen bidratt til å unngå krisemaksimering og tydelig signalisert vilje til forhandlinger for å sikre flertall for et omforent budsjett. Dette er svært positivt i en tid med press på den norske kronen. Fremskrittspartiet har her i dag hevdet at det er vanskelig å finne det eksakte nivå for innstrammingen, og at denne innstrammingen egentlig ikke betyr all verden. Kan representanten Hagen nå si litt om hvordan han ser på stramheten i finanspolitikken ved en pengepolitikk som baserer seg på et inflasjonsmål? Og videre: Er ikke Fremskrittspartiet bekymret for at det er en grense for stramheten i de offentlige budsjettene?

Carl I. Hagen (Frp): Under denne meget vennligsinnede replikk begynte jeg å lure på om det kom noe spørsmål, eller om jeg bare måtte stå her og rødme over all rosen. Så det var jo bra at det kom.

Jeg må få skyte inn her at etter denne finansdebatten ser jeg lyst i møte neste års kommunevalgkamp. Jeg har jo tidligere hatt litt dårlig erfaring når det gjelder angrep fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i valgkamper. Nå er det nesten litt omvendt etter alt det som nå er sagt.

Men til spørsmålet: Det viktigste man ville oppnå med en endret pengepolitikk, var at eventuelle hyppige og brå svingninger i valutakursen, som først og fremst vil skyldes utenriksøkonomiske forhold, med oljeprisen som den suverent viktigste, kun ville ramme en del større bedrifter som er vel håndtert og er administrert og organisert for å takle usikkerhet og endrede råvarepriser og valutakurser, mens renten over lang tid ville være stabil, ville ha små endringer, og ikke store og brå. Og det rammer da kun bedrifter, kommuner og vanlige privatpersoner. De ville hatt fordelen av langt mer forutsigbare rentevilkår. Men selvsagt vil også finanspolitikken være avgjørende. Hvis finanspolitikken i år etter år etter år, altså ikke i måneder, men i lang, lang tid, var uforsvarlig ved at statsbudsjettene ble gjort opp med betydelige underskudd, ville det helt klart få en virkning på rentenivået. Men når man sammenlikner de to systemer i dag, er det stadig flere økonomer som også hevder at i et lite land som Norge, som er så oljeutsatt og har en så variabel og nå lav oljepris, vil dette ramme vanlige mennesker, vanlige kommuner og bedrifter istedenfor eksperter som er egnet og kvalifisert for å takle det. Men finanspolitikken vil også være viktig, men den har aldri vært så viktig som noen i denne sal tror den er.

Inger Stolt-Nielsen (H): Hagen er like uforutsigbar som oljeprisene, det kan vi trygt konstatere. Og retorikken hans varierer også med oljeprisene.

I dag har han foretrukket å snakke om historien, og det er jo ikke så rart når Fremskrittspartiets primærbudsjett har over 6 milliarder kr i uspesifiserte kutt. Vanligvis når Hagen snakker, kommer jeg i minne om Solkongen i Versailles og hans utsagn: Etter oss kommer syndfloden. For det sier ikke Hagen, men det sier vi. Syndfloden kommer – en syndflod av alderspensjonister, kostbare sådanne, som kommer rundt 2010, på den tid da også Hagen er blitt pensjonist. For Hagens uforutsigbarhet i økonomiske spørsmål viser at politikken deres mangler et langtidsperspektiv, og den appellerer til grådighet og egoisme i gode tider. Og så snakker han om historie nå når oljeprisene er lave.

Hagen er en karismatisk politiker som taler til folks hjerter og mager i den grad at de kobler ut hjernen. I fjor, da oljeprisene var høye, da hadde «Norge vunnet i Lotto». Ja, jeg ser for meg Lotto-reklamen, jeg, med de puddelklipte sauene. Det var vel ikke akkurat et sånt Norge vi ville ha.

Før vårens kostbare lønnsoppgjør sa Hagen: Stå på kravene, dette har dere fortjent! Ja, nå har vi fått et kostbart lønnsoppgjør. Vår konkurranseutsatte industri tålte det ikke, kommunene sliter med det, så Hagen er faktisk litt medansvarlig for at vi har noen problemer i dag. Så jeg spør Hagen: Kan vi nå vente noe mer forutsigbarhet i Fremskrittspartiets politikk? Kan vi vente at Fremskrittspartiet faktisk tar på alvor at de som kommer etter oss, også skal ha en trygg hverdag, eller skal velferdsstaten bygges ned etter Hagen-epoken?

Carl I. Hagen (Frp): La meg først få lov til å slå fast at vi har ikke overtatt helt ennå når det gjelder gjennomføringen av hele Fremskrittspartiets politikk. Det er fortsatt et spørsmål om en viss tid før vi greier det.

Så sa fru Stolt-Nielsen at i år 2010, da er også Hagen pensjonist. Jeg skjønner at Høyre ønsker det, men det går jo ikke an å være fullt så optimistisk. Jeg er jo fortsatt en mann i sin beste alder i år 2010.

Så har hun vært på eventyrkurs hos Thorbjørn Jagland. Det jeg sa i fjor – og det har jeg prøvd å fortelle Thorbjørn Jagland flere ganger, men han later som han ikke hører det, men jeg kan prøve en gang til nå – er at av de ekstraordinære ubudsjetterte inntektene i 1997 på 12 milliarder kr – ikke det ordinære, store beløpet, for det er jeg helt enig i, det er det vi normalt skal legge inn – kunne vi bruke 3,5 milliarder til utstyr til helsevesenet, til politiet og til IT-utstyr i våre skoler. Jeg tror fortsatt det hadde vært meget fornuftig å bruke akkurat den lille biten til det. Vi har snakket og vært forutsigbare hele tiden. Når det gjelder pengepolitikken, har vi i årevis snakket om det vi har gjort, og også når det gjelder lønnsoppgjøret. Vi mener fortsatt –vi har ikke gått tilbake på det– at det var fortjent at det norske folk fikk et godt lønnsoppgjør. De hadde vist moderasjon gjennom solidaritetsalternativet gjennom mange år. Og når det da gikk så det suste når det var kommet så langt, at selv Arbeiderpartiet, som før vanligvis var opptatt av arbeidsplasser, sa at vi nå måtte sørge for å fjerne 10 000 – 20 000 – 30 000 arbeidsplasser i Norge, var det helt naturlig at også vanlige private personer fikk et godt lønnsoppgjør. Så vi har vært forutsigbare.

Uspesifiserte kutt ble nevnt. Vi har delt ut hele vår spesifiserte kuttliste ned til nærmeste post og kapittel og små beløp til de andre i komiteen.. Jeg har hørt at Børge Brende og andre ikke har greid å lese den noe særlig i sammenheng. Men det er Høyres problem og ikke vårt.

Erik Solheim (SV): Carl I. Hagen må være norgeshistoriens dårligste forhandler. Det har ikke vært et TV-program på ti år hvor Carl I. Hagen ikke har snakket om de gamle og de syke og de handikappede. Så kommer han for første gang i sitt partis historie i den maktposisjon at han kan få gjennomført noe til fordel for de gruppene han har snakket om, og så oppnår han ingen verdens ting.

Det er ikke hva partiene har i sine liksombudsjetter som betyr noe, ikke engang hva som står i partiprogrammene. Det som betyr noe, er hva partiene setter på dagsordenen den dagen de har makt til å gjennomføre noe av det. Og Carl I. Hagen hadde nå den makt som lå i at Bondevik-regjeringen ville ta nær sagt alt Høyre og Fremskrittspartiet kom med, for å overleve. Og hva kom Carl I. Hagen med? Lavere toppskatt, lavere kapitalskatt, lavere rederskatt og alle andre former for skattelette for de mest velbeslåtte, i en sånn grad at Dagens Næringsliv oppsummerte dette på lørdag som et skatteparadis for de rikeste under Bondevik. Men det var altså Carl I. Hagen og Jan Petersen som krevde dette av Bondevik. Bondevik gjorde hva som helst for å overleve. Men regjeringen Bondevik ville mye heller ha fått lov til å gjøre noe for de syke, de gamle og de handikappede for å overleve enn å gjennomføre de skattelettelsene som Carl I. Hagen tvang på dem for å overleve.

Siden jeg ikke på noen måte vil dra i tvil at Fremskrittspartiet har et ekte engasjement for nettopp de svake og utstøtte gruppene i det norske samfunnet, må konklusjonen bli at mer elendig forhandler har norgeshistorien aldri sett.

Carl I. Hagen (Frp): Dette var da voldsomt! Jeg går ut fra at grunnen til denne sterke kritikken av vårt forhandlingsopplegg og hva vi har oppnådd, er at man vil gi litt balanse i forhold til alle de godordene vi har fått fra SVs tidligere gode samarbeidspartner, Senterpartiet, og delvis fra Kristelig Folkeparti. Vi kan godt leve med at Erik Solheim ikke synes vi har gjort så god jobb. Jeg har faktisk ikke regnet med at muligheten for å få Erik Solheims stemme ved kommunevalg eller stortingsvalg er særlig stor. Men det er mer interessant hva de utenfor dette hus mener, og da vil jeg få lov til å opplyse at noe av det vi har fått flest henvendelser om siden i fjor, er at særfradraget for eldre da gikk ned, fordi både Bondevik og Jagland foreslo det. Det er rettet opp igjen for 1999 gjennom innsatsen til Høyre og Fremskrittspartiet. Vi har fått økt innsatsbasert finansiering i helsevesenet, altså stykkprisfinansieringen, fra 45 pst. til 50 pst. Det er det sykehusdirektørene sier er det viktigste for å få økt behandlingskapasitet. Som kjent er det flest eldre blant dem som også trenger sykehusbehandling.

Når det gjelder eldrereformen, opprettholdes alle ordningene fra den tid den ble vedtatt i fjor med hensyn til kronebeløp for investeringstilskudd pr. ny plass. Vi fikk ikke innført driftstilskudd, for det fikk vi heller ikke støtte til fra SV i fjor, så det tok vi ikke opp i år. Men det er vårt langsiktige mål å få også et driftstilskudd fra staten. Men alle investeringstilskuddene pr. plass er akkurat de samme, og Regjeringen har forpliktet seg til å se på bevilgningsbehovet, som en overslagsbevilgning under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Hvis det er noen kommuner som ikke greier å få tak i tomter, bygninger eller personell innenfor denne fireårsperioden, skal vi ikke straffe dem hvis de kommer et år eller to senere. Det er en dramatisk bedring.

Trygdeoppgjøret: Vi har vært med på å sikre den feriedagen Regjeringen ville fjerne. Dermed blir det heller ikke noen nedgang på 0,30 pst., som var det som var nevnt fra Bondevik-regjeringen, i trygdeoppgjøret til våren. Vi er godt fornøyd med dette.

Thorbjørn Jagland (A): Det som er et faktum, er at Carl I. Hagen år etter år, i valgkamp etter valgkamp, brukte forholdene i eldreomsorgen, og når eldreopprørene var der, var han den fremste til å fremme forslag om bevilgninger for å investere i eldreomsorgen.

Det som er det faktiske forhold i dag, er at Carl I. Hagen har satt Alvheims uttalelser fra trontaledebatten til side. Fremskrittspartiet la selv i sitt alternative statsbudsjett inn penger for å gjennomføre investeringene i eldreomsorgen etter planen, slik Arbeiderpartiet også gjorde. Der var Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet helt enige.

Så skal han forklare budsjettforliket. Da begynner han å snakke som en byråkrat, da kommer det henvisninger til en masse – og opplesninger. Jeg har for øvrig aldri hørt Carl I. Hagen lese opp på den måten fra Stortingets talerstol. De skyver noen kommuner foran seg for å skyve på denne eldreinvesteringen. Så her har altså Carl I. Hagen gitt opp sin viktigste sak gjennom ti år.

Jeg husker da eldrereformen ble behandlet her i Stortinget i fjor. Da ville Carl I. Hagen egentlig ha mer penger inn i eldreomsorgen. Da arbeiderpartiregjeringen la fram sin plan, var f.eks. Alvheim på radioen og sa at han måtte ha mange flere milliarder enn det vi foreslo. Nå er Fremskrittspartiet ikke engang villig til å være med på å gjennomføre det som enstemmig ble vedtatt av Stortinget, mens en rekke andre ting blir gjennomført. Jeg synes ikke det Fremskrittspartiet har gjort, står til troverdighet. Vi må bare ta til etterretning at Fremskrittspartiet har brukt eldreomsorgen for å få økt oppslutning om Fremskrittspartiet, ikke for å gjennomføre noe for de eldre.

Carl I Hagen (Frp): Dette begynner å bli litt håpløst. Jeg begynner å få litt sans for Gro Harlem Brundtland som sa at de som skal gå inn i ledende posisjoner i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, bør gå på kurs og lære seg en del elementær tenkning i dette hus. Disse tingene er overslagsbevilgninger. Det er tilskuddssatsene for investering i nye sykehjem som styrer hvor mye penger som vil bli benyttet. Det er ikke kapitler og poster som blir stoppet fordi det ikke er mer penger igjen. Og hvis det var slik på kanskje et eller annet av disse elementene, står det i den merknaden jeg leste opp at «Eventuelt endret bevilgningsbehov tas opp i Revidert nasjonalbudsjett». Det er det samme som med sykepenger. Utbetalingen av sykepenger i 1999 avhenger av hvor mye folk er syke! Det er et rent beregnet tilskudd. Det er en rettighet som kommunene har fått i eldrereformen, det er korrekt, som fikk enstemmig tilslutning i forbindelse med behandlingen av en stortingsmelding.

Behovet for penger vil komme ettersom kommunene utøver sin rett til å investere. Det er det samme som at Hill-Marta Solberg ikke skjønner dette med barnehager. Der er det et driftstilskudd pr. barnehageplass, på samme måte som med sykepengene og arbeidsledighetstrygden. Vi vet ikke hvor mange penger byråkratene har beregnet eller tror kommer til å gå med, og vi har en lovforpliktelse i Stortinget til å bevilge det som er nødvendig basert på disse rettighetene. Og det har vi oppnådd og fått klargjort gjennom disse forhandlingene.

I tillegg vil jeg nevne at vi når det gjelder eldrereformen, har arbeidet knallhardt – og det kommer vi til å gjøre videre i kommunene – for valgfrihet for de eldre, slik at hvis private bedrifter og organisasjoner kan produsere eldreomsorgstjenestene bedre og rimeligere, skal også de eldre få valgmuligheten og ikke bare bli pådyttet det kommunale monopolapparatet hvor de står med luen i hånden og ikke har noen muligheter til å velge noe annet eller til å klage.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Jan Petersen (H): Det heter seg gjerne at når enden er god, er allting godt, og det er vel kanskje grunnen til at man i norsk politisk debatt nå puster litt ut og forsøker å summere opp det som har skjedd. Det er i så måte en debatt i dag som ikke har all verdens temperatur, men det behøver jo ikke få oss til ikke å forsøke å se hvordan denne høsten egentlig har vært. For selv om vi nå nådde frem til en løsning, må det være på det rene at det var ganske nære på. Det var betydelige politiske problemer som måtte løses, og de ble først løst i siste øyeblikk.

Høyre har bidratt til å få på plass et resultat som vi kan innestå for: et bidrag til en lavere rente, en lavere prisstigning og et moderat lønnsoppgjør til våren. Det er ikke et ideelt resultat, men ut fra en gi og ta-situasjon et resultat som er godt nok til at vi kan gi det vår subsidiære stemme. Det er ikke tvil om at dette budsjettet nå er flyttet betydelig mot høyre i forhold til det forslaget som ble fremlagt av regjeringen Bondevik. I et innstramningsbudsjett har vi strammet inn på utgiftssiden, og det er blitt null økning i skatte- og avgiftsbelastningen. Og innenfor denne nullideen har det vært mulig å finne plass til enkelte viktige ting, som f.eks. å gjenopprette særfradraget for pensjonistene, som Hagen har helt rett i er et av de enkeltelementene vi har fått mest henvendelser om i løpet av det siste året. Dette er nå brakt på plass.

Samtidig ble det også brakt på plass viktige endringer når det gjelder utgiftssiden, f.eks. at politi- og lensmannsetaten får en betydelig styrket innsats, og det tror jeg er høyst nødvendig nå som folks bekymring for voldskriminalitet over hele landet er til å ta og føle på. Vi har fått en betydelig gjenoppretting av forsvarsbudsjettet, men selvsagt er det ting vi gjerne ville ha kommet lenger på. Jeg legger ikke et øyeblikk skjul på at dette budsjettet f.eks. burde vært bedre når det gjelder veier, som er viktig for alle deler av landet, både distriktene og de sentrale strøkene, og jeg tror det er en utfordring som vi må signalisere at vi på ingen måte vil legge til side.

Nå hører jeg at representanter for regjeringspartiene sier at det er enkelte deler av dette budsjettet som også er klare sentrumsprofilsaker, og det nevnes bl.a. helse og småbedrifter. Jeg er glad for at dette er sentrumssaker, men jeg må jo si at det er sentrumssaker også, fordi helsespørsmål og småbedrifter tilhører også Høyres kjerneområder. Det er ikke noe spesielt for sentrum.

Men i tillegg til denne siste flyttingen av penger som er foretatt, og som jeg nå har nevnt litt om, er det også viktige forslag knyttet til hvordan norsk økonomi virker, hvordan statsbudsjettet virker. Forslagene om børsnotering og delprivatisering av Telenor og salg av aksjer i Arcus, forslag om muligheter for privat engasjement i veibyggingen og mer innsatsstyrt finansiering er viktige forslag som vil endre måten vi bruker de bevilgede midler på, og forslag som bærer i klart riktig retning sett fra Høyres synspunkt.

Men om vi nå altså kom frem til et resultat som er riktig i sitt innhold, må vi allikevel ta innover oss at selve prosessen dette skjedde i, på ingen måte var tilfredsstillende. Det har vært for mye usikkerhet, for mye famling og for mye rot i denne prosessen, og det var altså i de aller siste sekundene at de store bevegelsene skjedde. Det burde ha vært en reell dialog endog før budsjettet ble fremlagt. Da kunne man kanskje ha unngått nettopp å gå til angrep på de sakene og profilene, som er viktige for Høyre. Og jeg undrer meg jo over når det var så enkelt for statsministeren å si at det naturlige kompromisset på skatt nettopp var nullpunktet, hvorfor det da skulle gå månedsvis før den erkjennelsen nådde inn i regjeringsbygget. For det var ikke lett å nå frem med den erkjennelsen, og det manglet ikke på representanter, det være seg her i huset eller kommentatorer utenfor som mente at det var et helt urimelig krav som Høyre fremmet og stod på gjennom mange måneder. Nå er altså det definert som et naturlig kompromisspunkt av statsministeren, og det slutter jeg meg til. Men det behøvde ikke tatt så lang tid før erkjennelsen var der.

Når dette var et viktig punkt for oss, var det selvsagt fordi disse store skatte- og avgiftsøkningene ville rammet familier og bedrifter som allerede var rammet av den store renteøkningen, og som også ville bli rammet av en prisstigning utover det våre handelspartnere ville få. Det var en skatte- og avgiftsøkning som ville kunne fyre opp under prisstigningen og dermed motvirke et moderat lønnsoppgjør. Og det ville være et problem for næringslivet og dermed også gå til angrep på verdiskapingen. Samtidig som det jo ville indikert at i dette landet er det neimen ikke mange rammebetingelser som blir stående fast. Derfor var det nødvendig å sette hardt mot hardt på akkurat dette punktet.

Jeg er glad for at statsministeren i dag har antydet at det i hvert fall er ting å lære av denne prosessen. Jeg vil håpe at vi kan trekke den lærdommen utover året, slik at vi får en prosess som blir mer strømlinjeformet til neste år. For det som nå står igjen, er jo at blokkuavhengigheten er avviklet. Og skal det bli langsiktighet i løsningene, bør jo Regjeringen også ved senere anledninger gå samme vei. Da er det ikke noe bidrag om man også neste gang gjør det maksimalt problematisk.

Så er det nødvendig å si at på et område til har Regjeringens budsjettforslag vært en skuffelse. Og jeg legger ikke skjul på at jeg synes det er en skuffelse at dette forslaget på mange måter mangler visjonen og tankene utover det umiddelbare. Det virker som om ambisjonene har vært å flytte tilbake til start, kort sagt få gjort noe med den renteøkningen som har kommet mens Regjeringen har sittet der. Ja, jeg må si det sånn at når det gjelder visjoner, var det faktisk mer å hente i Thorbjørn Jaglands landsmøtetale enn i dette budsjettet.

Nå er det slik at de områdene som Jagland nevnte i sin landsmøtetale, er områder som Høyre har snakket om i årevis: Modernisering, verdiskaping, utdannelse og Europa. Og særlig når det gjelder de tre første områdene, må det allikevel sies at når vi kommer frem til konkret politikk, da har jo Høyre og Arbeiderpartiet alltid skilt lag i måten vi ønsker å gjøre det på. Jeg nevnte verdiskaping i sted. Moderniseringsområdet er like åpenbart. Hvis man husker tilbake til debatten om teletjenester i Norge, var det Høyre som lå i forkant og Arbeiderpartiet i et slags midtfelt, med SV og særlig Senterpartiet aller bakerst. Det er klare forskjeller, og enhver som har vært på en privatiseringskonferanse i Kommuneforbundets regi, vil vite at forskjellene er ganske betydelige.

Men så er det ett område hvor tilknytningspunktene er åpenbare, og det dreier seg om Europa-spørsmålene. Og nå snakker jeg ikke om medlemskap på noen måte, men det er jo på det rene at i et Europa som utvikler seg, vil det være nye muligheter og nye problemstillinger som reiser seg. Og det som er min bekymring på vegne av landet, er hvorvidt Regjeringen evner den strategiske tenkningen i forhold til Europa som vi bør ha. Kort sagt: Evner man å gripe de mulighetene som gis innenfor dagens politiske ramme? Jeg er faktisk litt i tvil om det. Og når jeg har sett kulturministeren uttale seg om Schengen, er jeg veldig i tvil om det. Da jeg hørte en uttalelse om Schengen, ble jeg i hvert fall i tvil om det er Regjeringen som forhandler om Schengen-avtalen. Det virker nærmest som det er en slags gruppe med privatpraktiserende diplomater som forsøker å finne et resultat, og så er Regjeringen riktig spent på hva de til syvende og sist kommer opp med – om det er noe man kan godta eller ikke. Men det er jo ikke slik. Det er jo Regjeringen som forhandler på Norges vegne, og hvis Regjeringen får et resultat som de aksepterer, og ikke fortsetter forhandlingene for å få det enda bedre, ja, da er det Regjeringen som har talt, og da må det av hensyn til vår forhandlingsmotpart være åpenbart at da sier også Regjeringen ja i forhold til Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Da statsbudsjettet ble lagt fram satte Høyre seg fore å nulle ut de skatte- og avgiftsøkninger som Regjeringen foreslo. Og på noen områder var det fornuftig, ikke minst i et verdiskapingsperspektiv. Nå ved behandlingen av finansinnstillingen ser vi at Høyre har lyktes langt på veg.

Det er antakelig flere enn meg som tror at representanten Hagen og Fremskrittspartiet er så pass begeistret for den autoritet denne Regjeringen representerer, at Fremskrittspartiet neppe utgjorde noen trussel mot Regjeringen og Regjeringens eksistens. Men det gjorde Høyre, derav også resultatene.

Når jeg for min del må framføre disse gratulasjoner med atskillige reservasjoner, er det dels fordi det er ganske vesentlige elementer i Høyres skattepolitikk som jeg langt fra er enig i. Blant annet har man jo beæret landets fagorganiserte med en skatteskjerpelse i forbindelse med dette kompromisset. Like viktig er selvfølgelig kostnadene på kuttsiden fra kommunekasser over beredskap for den ledighet som meget vel kan komme, til solidaritet med våre internasjonale nærområder gjennom Øst-Europa-programmet. Men først og fremst bidrar Høyre til å berge en regjering hvor stabilitet ikke er den viktigste faktoren. Derfor vil jeg gjerne høre om Høyres leder har noen tanker om hvordan vi skal øke stabiliteten i den politiske hverdag som møter oss rett over jul.

Jan Petersen (H): La meg først si at jeg er godt fornøyd med at Tom Thoresen omtalte Høyres nullskatteøkningslinje som fornuftig ut fra verdiskapingssynspunktet. Det var for så vidt også mitt poeng i replikken i forhold til Thorbjørn Jagland. Jeg oppfatter vel også landsmøtet dit hen at hvis det hadde vært behov for en kriseløsning i landet, ville det ikke vært disse punktene som ville hindret at man i så fall nådde frem. Jeg tror på mange måter også Arbeiderpartiet har sett at under denne såkalte fordelingsvimpelen er det enkelte ting som ikke virker bra i forhold til det å skape verdier som også Arbeiderpartiet har lagt vekt på.

Det var det ene. Det andre – som jeg ikke skal gå særlig mye inn i – er å kommentere hvorvidt Fremskrittspartiet har utgjort noen trussel for Regjeringen mens vi satt i forhandlinger. Vi har vel alle sammen sett forhandlingsspillet relativt åpent, og kjenner jeg Carl I. Hagen rett, vil han alltids kunne greie å legge inn noen bemerkninger når han nå skal ta ordet etter meg. Det eneste jeg vil si, er at vi jo hadde helt forskjellig strategi for hvordan vi skulle gå frem. Jeg husker meget vel at det var en debatt med Carl I. Hagen i «Sentrum» på TV2 for et par-tre uker siden, og hvis jeg skal få lov til å ønske meg noe til jul, er det å få lov til å se den debatten en gang til.

Så litt om stabiliteten. Hele mitt poeng er at Regjeringen nettopp for å få stabilitet bør søke til samme side, simpelthen for å få langsiktighet og sammenheng i de politiske løsningene som søkes. Jeg mener at Høyre og Fremskrittspartiet sammen flyttet budsjettet i betydelig grad i riktig retning. Hvis Regjeringen har tatt det poenget og legger seg i samme retning senere, vil man ha sammenheng i de politiske løsninger over tid, og det vil være et bidrag til stabiliteten. Men det er først og fremst Regjeringen som må besvare det spørsmålet.

Carl I. Hagen (Frp): Først min kompliment til Jan Petersen for å snu rekkefølgen i replikkordskiftet, slik at jeg som skal komme med replikk og spørsmål til ham, først må begynne med å svare på spørsmål fremsatt av ham i svaret på en tidligere replikk.

Jeg skal med glede ta opp med Per Ståle Lønning om det er mulig å få en kopi av nevnte sentrumsprogram og sentrumsdebatt, slik at jeg – og også Per Ståle Lønning – kan ha en skikkelig gave til Jan Petersen til jul, så han vet hva han skal sitte og se på på videospilleren sin.

Så har jeg følgende spørsmål: Jeg har fulgt med i denne kurtisen mellom Arbeiderpartiet og Høyre, som er hjertens enige om verdiskapingen, men de sier de er uenige om fordelingen. Hvordan skulle da Arbeiderpartiet og Høyre bli enige om skattesystemet og skattevedtakene? Så vidt jeg har oppfattet Arbeiderpartiet, er skattepolitikk først og fremst fordelingspolitikk, så der har jeg litt problemer med å se hvordan man skulle gå frem. Det er nettopp fordelingspolitikken som er det viktigste for Arbeiderpartiet i skattepolitikken, det er ikke verdiskapingen. Jeg lurte på om hr. Petersen hadde noen tanker i så måte, hvordan han kunne se at han ble enig med Arbeiderpartiet om å øke rederibeskatningen og endre delingsmodellen for småbedrifter osv. for å bli enig om skattepolitikken.

Men jeg har også lyst til å spørre om det som statsministeren forgjeves spurte Jagland om – og som vi ikke har fått noe svar på fra Arbeiderpartiet ennå – for der er Høyre enig, nemlig når det gjelder nærmere tilknytning og berøring med euro. Er det Høyre går inn for, en gjeninnføring av fastkurspolitikken fra før 1992, med en slags avtale om at den europeiske sentralbank skal være forpliktet til å foreta støttekjøp av kroner hvis man kom til en nedre del av denne rammen for fastkursen? Og hvor mye er Høyre da villig til å risikere? Jeg går ut fra at Petersen er kjent med at hvis man eventuelt allikevel måtte gi tapt mot spekulanter etter at man hadde investert for 50 – 60 – 100 milliarder kr, ville kurstapet, nettotapet av det forgjeves forsvar, bli belastet Norge. Det ville ikke bli tatt av den europeiske sentralbank. Hva er det egentlig som ligger i ordene «nærmere tilknytning»?

Presidenten: Presidenten vil gi uttrykk for at han synest det er noko tidleg å starte med å gi julegåver når vi knapt er komne inn i adventstida!

Jan Petersen (H): Jeg synes tvert imot at det ble en svært hyggelig tone, som vi godt kunne holde på.

Hvis jeg får si noe jeg faktisk har følt behov for å si, er det at jeg har lyst til å gi kompliment til alle de fire partiene vi forhandlet med, for hvor raskt det var mulig å komme til en løsning da vi endelig kom i gang med disse forhandlingene etter måneder med frustrasjoner, og hvor god atmosfæren ble. Det synes jeg på mange måter også står igjen etter denne prosessen vi har vært igjennom, slik at min kritikk overfor prosessen dreier seg om hva som skjedde opp til det øyeblikket hvor det endelig ble lyttet til det vi sa og hadde sagt klart gjennom mange måneder. Det hadde ikke vært mulig å gjøre så store grep hvis ikke alle sammen hadde vært villig til å gå inn i det på slutten.

Nå spurte Hagen om hvordan vi skulle nå frem til en eventuell enighet med Arbeiderpartiet. Det forutsetter at det hadde vært forhandlinger, og det har det selvfølgelig ikke vært.

La meg gjøre min posisjon helt klar: Jeg har gjennom hele denne prosessen sagt at jeg ønsket å oppnå enighet om budsjettet med den sittende regjering, men det er grenser for hva vi kan stemme for når det gjelder innholdet, og den grensen ville vi ikke gå over. Det er den beskjeden som ble gitt i månedsvis. Det spørsmål som da reiste seg, var: Hva skjer hvis det ikke blir enighet? Det var da vi måtte se om det var mulig å finne en form for kriseløsning, og jeg syntes det var flott av Jagland å komme opp med muligheten for en kriseløsning. Han sa også meget tydelig på landsmøtet at han var villig til å legge en del av sine prinsipper til side for å få dette til.

Så litt om det siste spørsmålet, nemlig sentralbanken. La meg bare vise til at det er nettopp disse forholdene vi skal undersøke nærmere. NHO og Bankforeningen er enig i dette, og jeg vil nok tro …(Presidenten klubber.)

Jeg beklager, jeg får komme tilbake til dette senere.

Einar Steensnæs (KrF): Vi hadde en interessant replikkveksling her i formiddag mellom Børge Brende fra Høyre og Siv Jensen fra Fremskrittspartiet. Etter kort å ha takket Siv Jensen for et godt samarbeid i budsjettforhandlingene gikk en engasjert Børge Brende nærmest i strupen på Siv Jensen fordi Fremskrittspartiet har kuttet 30 milliarder kr for å finansiere ulike skattelettelser. Som han sa: Fremskrittspartiet kutter dermed «livsnerven» i det han kalte «vår fremtidige velferd». Så kan det jo være tilfeldig at det første han eksemplifiserer med, er opera – det kan ha sammenheng med andre ting også selvfølgelig. Deretter nevner han bistand, skole, forskning og utdanning. Det finnes altså en grense i Høyre for skattelette, men denne grensen kan vel umulig gå ved de 6 milliarder kr i skattelette som Høyre foreslo i sitt alternative budsjett. For der går det jo fram at bistand er kuttet med 7,7 milliarder kr, kulturformål er kuttet med 1,8 milliarder kr og utdanningsstøtten er kuttet med 7,2 milliarder kr. Jeg vil påstå for min del at Høyre her nettopp går inn og kutter viktige livsnerver i velferdssamfunnet for å finansiere sine skattelettelser, og jeg vil spørre: Er Petersen enig med Børge Brende i at det er viktig å skjerme grunnleggende velferdstilbud i samfunnet? Hvordan vil Petersen kommentere den åpenbare mangel på sammenheng det er mellom bekymringene som Høyres finanspolitiske talsperson gjør seg på velferdssamfunnets vegne, og det Høyre faktisk foreslår i sitt alternative budsjett?

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Jan Petersen (H): At det er betydelig forskjell på Høyres og Fremskrittspartiets innretning, er helt på det rene, og det var bakgrunnen for formiddagens replikkordskifte. Vi går løs på statsbudsjettet på en helt annen måte enn det Fremskrittspartiet gjorde i sitt primære forslag.

Når det gjelder vårt primære forslag, er det riktig at det er skattelettelser i dette på 2,3 milliarder kr, men det er også andre viktige elementer i det, og det er en omfordeling i retning av kjerneoppgavene. Jeg vil gjerne sette ganske tykke streker under at det er en god del viktige oppgaver i det norske samfunn som ikke håndteres godt nok. Det dreier seg om helse, det dreier seg om ikke minst utdannelse og forskning, det dreier seg om veibygging, kampen mot kriminalitet og Forsvaret. Og nettopp for å skaffe penger både til disse kjerneoppgavene og til skattelettelsene må vi foreta ganske betydelige omdisponeringer innenfor budsjettet, samtidig som vi må foreta endringer i måten økonomien virker på. Når vi legger inn privatisering og tjenesteutsetting som viktige deler av vårt forslag, er det nettopp for å skape rom til disse kjerneoppgavene. Og når vi konsentrerer oss om disse kjerneoppgavene, er ikke jeg et øyeblikk i tvil om at det vi i virkeligheten prioriterer, er de viktigste velferdsoppgavene som det offentlige bør drive med. Jeg tror at en av hovedutfordringene i dag ligger nettopp i å sørge for at man ikke sprer ressursene så mye utover alle mulige områder i samfunnet at man ikke får gjort nok på disse kjerneområdene. Det er det som er tanken og ideen bak de prioriteringer vi har foretatt. Når det så dreier seg om det kompromisset vi har inngått med regjeringspartiene, er det et forsøk på å bevare så mye som mulig av denne tankegangen også i kompromisset, og der må vi gi og ta.

Øystein Djupedal (SV): Jeg føler meg nærmest som en inntrenger i denne rørende enighet mellom forlikspartnerne og den kosepraten som her har vært, men det koster meg svært lite å gratulere Jan Petersen med høstens budsjett. Det er ikke noen tvil om at Høyre fremstår som budsjettvinneren, selv om jeg jo må si at den politikken som kom ut av budsjettforliket, har jeg ikke noe grunnlag for å gratulere Petersen med.

Det var to spørsmål jeg tenkte Jan Petersen kunne ha interesse av å svare på. For det første: Han la vekt på i sitt innlegg at man måtte finne andre samarbeidsformer mellom de fem forlikspartiene som nå utgjør flertallet i statsbudsjettet. Mitt spørsmål er: Hva er det egentlig Jan Petersen tenker på? Ser han for seg at Høyre skal inn i regjeringen? Er det det han mener? Har Høyre nå startet et langsiktig arbeid for å komme inn i regjeringen og utgjøre en mer stabil del av den sittende borgerlige regjering? Er det det som er tanken, eller mener man bare at man skal samtale om budsjettet i forkant? Det var det ene. Det kunne jo føre til en ganske interessant parlamentarisk situasjon hvis Høyre faktisk og helt aktivt mener at nå har man saldert et budsjett så mye at man ikke lenger vil finne seg i å sitte på gangen, men vil hele veien inn i korridorene. Det kunne det vært interessant å høre Jan Petersens vurdering av.

Det andre er en oppfølging av hr. Hagens spørsmål. Når Arbeiderpartiet og Høyre nå snakker om en dypere integrasjon med EU, og også snakker om euroen, er det en meget forvirrende debatt. Ingen partier i denne salen har tatt til orde for medlemskapsdebatt i hele stortingsperioden. Hva er det vi da skal ha en dypere integrasjon i, og hvilken form for tilknytning er det vi egentlig snakker om i forhold til euroen? Det vi vet, er at vi ikke er medlem. Vi kan ikke bli medlem av Den økonomiske og monetære union – takk og pris. Men hva er det da vi skal ha? Er det en støttekjøpsavtale, skal vi gå til Den europeiske sentralbank og be dem kjøpe norske kroner i en presset situasjon der vi i realiteten også skal betale regningen i etterkant, eller hva er det man tenker? Eller er det Høyre og Arbeiderpartiet nå starter – det Jan Petersen nå starter, siden det er Jan Petersen jeg nå utfordrer – en langsiktig debatt for å reise spørsmålet om medlemskap på nytt gjennom en snikete måte å fremme en innstilling på, der man snakker om en dypere integrasjon, og der man snakker om en strategisk dialog?

Jan Petersen (H): Jeg forstår godt at SV fra sitt ståsted ikke føler noe behov for å gratulere Høyre med det politiske innhold i dette budsjettkompromisset. Det forstår jeg godt. Vi er uenige om en del fundamentale ting. Jeg har advart SV tidligere mot å tro at man kan skatte seg til velstand i dette landet. Det er på mange måter noe av den tanken som ligger bak. Vi forstår jo også at de områdene vi prioriterer, på ingen måte er SVs områder. Så der får vi bare si at vi er uenige.

Så er spørsmålet: Hva ser jeg for meg når det gjelder samarbeid fremover? Til det vil jeg si at vi har denne høsten hatt et stort problem med å få budsjettet på plass, delvis fordi Regjeringen ikke har vært villig til å lytte i tide. Det at det først gikk opp for Regjeringens medlemmer, etter statsministerens utsagn etter det vi har sett i pressen, rundt siste helg hva vi hadde forsøkt å si dem i flere måneder, synes jeg er bekymringsfullt. Evnen til å lytte burde være bedre.

Min beskjed går i grunnen i to retninger. Jeg har ikke tatt opp spørsmålet om hverken regjeringsutvidelse eller å være en del av Regjeringens parlamentariske grunnlag. Men jeg har pekt på et par faktiske forhold, nemlig at for senere er det en betydelig fordel at man får drøftet seg igjennom problemstillingene, slik at vi ikke stiller med så enorme problemer som vi hadde denne høsten. Husk på at det var mange milliarder kroner som måtte flyttes på, og som ble flyttet på, og det er nesten et under at denne prosessen i løpet av de få dagene gikk så bra som den gjorde.

Det er nettopp den type tanker jeg nå i første omgang er villig til å teste ut. Hva det så i sin tur skal føre til, tror jeg fremtiden får vise. Det er interessante føringer, bl.a. fra Sponheim og Steensnæs, som de nok har litt problemer med å putte kjøtt og blod på, men det er mulig at det kommer senere.

Så skal jeg forsøke å besvare i en treminutter senere spørsmålet om valutaregime og EU-medlemskap, men jeg kan berolige med at det er noe som står på egne ben, det forslaget som nå er fremmet i dag.

Jens Stoltenberg (A): Det er helt riktig at Høyre har oppnådd svært mye gjennom det budsjettforliket som er inngått. Høyre oppnådde å fjerne alle skatteøkningene, og de fikk gjennomslag for omfattende utgiftsreduksjoner på mange områder. Det gjelder bl.a. kommunesektoren, det gjelder skolefritidsordningen, det gjelder arbeidsmarkedstiltak. Men det gjelder også poster som tidligere var viktige for Høyre, f.eks. innsatsen for Øst- Europa, som er dramatisk redusert, og det gjelder Norges innsats for atomsikkerhet og miljøvern på Kola. Også der er det nå omfattende kutt etter forliket mellom regjeringspartiene og Høyre.

Det er all grunn til å gratulere Høyre med standhaftighet og styrke i forhandlingene, men det er altså mange av oss som reserverer oss mot innholdet i forliket.

Så jeg har også behov for å reservere meg mot en annen betraktning som flere talere har vært inne på i replikkordskiftet. Det er at Arbeiderpartiet med sitt skatteopplegg er opptatt av fordeling, ikke verdiskaping. Det er ikke vår vurdering av vårt skatteopplegg. Vår vurdering av vårt skatteopplegg er at det bidrar både til bedre fordeling og mer verdiskaping. Det skyldes det enkle og grunnleggende kjennetegn ved skattesystemet vårt, noe som bør være et kjennetegn ved ethvert skattesystem som skal fremme verdiskaping i en markedsøkonomi, at det likebehandler ulike virksomheter og ulike typer kapital. Problemene med smutthullene i delingsmodellen, problemene med rederibeskatningen og problemet med aksjerabatten er nettopp at ulike virksomheter behandles ulikt, og at vi får hull som gjør det lett å tilpasse seg, som bl.a. noen av våre fremste skatteeksperter på Handelshøyskolen mener skaper store problemer fordi kapitalen ikke går dit den gir mest avkastning. Vi mener faktisk at det å tette hull i skattesystemet, bl.a. ved å rydde opp i delingsmodellen, gjør at vi får et bedre skattesystem også når det gjelder verdiskaping. Helt konkret: Delingsmodellen må vi ha for fortsatt å sikre 28 pst. skatt på næringsinntekt og kapital.

Jan Petersen (H): Dette begynner å bli en alvorlig komplisert debatt. Stoltenberg repliserte til meg, men det han i virkeligheten gjorde, var å besvare min replikk til Jagland i sted. Jeg kan for så vidt godt skjønne at det er behov for å fylle på litt på argumentasjonen, men jeg vil fastholde at når de elementene Stoltenberg nevnte, ikke er god verdiskapingspolitikk, er det for det første fordi de er et angrep på småbedriftene i Norge, som er viktige for verdiskaping over hele landet. Småbedrifts-Norge trenger en politikk fra Stortingets side som gir dem gode vilkår. Og det andre: Når det gjelder de maritime næringene, tror jeg det er svært viktig at de får vite at det er noe som heter stabile rammebetingelser i dette landet. Det vil Arbeiderpartiets forslag motvirke. Så selv om mange elementer i Arbeiderpartiets skattepolitikk sikkert kan forsvares ut fra et verdiskapingssynspunkt, er dette helt åpenbare problemområder som nettopp motvirker dette. Men det var vi altså igjennom i et tidligere replikkordskifte.

Så to elementer til. Jens Stoltenberg nevnte at dette forslaget var et angrep på kommunesektoren. Det er det så avgjort ikke. Kommunesektoren kommer meget godt ut med det forslaget som her er fremmet, og den kommer særlig godt ut når dette forslaget er et bidrag til lavere prisstigning, moderat lønnsoppgjør og – så langt Norge rår over det – nedgang i renten, som jo vil bety 400 mill. kr for hvert prosentpoeng den går ned. Så dette er bra for Kommune-Norge.

Når det gjelder Øst-Europa, skulle jeg forferdelig gjerne ha sett et annet resultat. Jeg hadde håpet at Regjeringen også ville akseptere flere av våre inndekningsforslag, men man kan ikke oppnå alt i slike forhandlinger. Jeg vil gjerne understreke at når det har vært mulig å kutte her, er det fordi bruken av pengene jo går meget, meget tregt, og at vi langt på vei greier oss med de tilsagnsfullmaktene som ligger i budsjettet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Tom Thoresen (A): Da Regjeringen la fram statsbudsjettet, hadde den bygd opp en betydelig fallhøyde til begge de sidene det var mulig for den å samarbeide med for å få budsjettet i havn. Etter at den nå har benyttet denne fallhøyden nesten fullt ut, kan det være grunn til å analysere litt hvorfor og hvordan det ble slik.

Det ble relativt tidlig klart i denne prosessen at Regjeringens eget ønske var å få en løsning med både Høyre og Fremskrittspartiet. Årsaken til at det i forhandlingsfase 1 ikke var mulig å få noen løsning med Arbeiderpartiet, var at Regjeringen stilte ultimatum i en av de mange saker som hviler på tidligere stortingsbeslutninger, nemlig kontantstøtten. Det var et politisk valg, men når det valget så var foretatt, gjorde heller ikke regjeringspartiene det veldig lett for seg selv. Ingen løsning ble funnet før det bl.a. Jan Petersen har kalt fem på tolv. Det må vel antakelig bety at de innrømmelsene regjeringspartiene da ikke ville gi i normale forhandlinger i Stortinget, ble betraktet som å ligge så langt fra sentrumsprofilen at det var problematisk å innfri dem. Nå er de innfridd.

Da oppstår et nytt fenomen. Dette er antakelig politisk ubehagelig. Derfor må dette fremstilles som at ikke de to samtalepartnerne som bidrar til å få budsjettet i havn, men regjeringspartiene selv befant seg i en tvangssituasjon. Denne tvangssituasjonen har fått navnet Arbeiderpartiet, og i særdeleshet Arbeiderpartiets landsmøte og Arbeiderpartiets leder. Jeg stiller meg tvilende til om dette holder som forklaring. Jeg stiller meg faktisk også tvilende til om det holder som påskudd.

For det første: Dette mulige trusselbilde hvilte først på at Arbeiderpartiet skulle være på regjeringsjakt. Som et eventuelt medlem av jaktlaget vil jeg si at noen jakt ville det ikke vært snakk om, bare i det tilfellet man skulle være nødt til å avlive noe skadeskutt. Det Arbeiderpartiet sa, og det Arbeiderpartiet mente, var at i en situasjon hvor Regjeringen og deres valgte samtalepartnere i Stortinget ikke klarte å komme til enighet, slik at det oppstod en kaotisk situasjon rundt statsbudsjettet, ville Arbeiderpartiet ikke være uvillig til å velge utradisjonelt samarbeid for å unngå en krise. Den som ønsket å høre noe annet budskap enn dette fra Arbeiderpartiets landsmøte, trengte et annet politisk budskap fra Arbeiderpartiets landsmøte, og tolket i henhold til det.

Så kommer forklaring nr. 2, og det er at Arbeiderpartiet var heller ikke villig til å ta Regjeringens forslag til skatteøkninger i den form de hadde foreslått dem. Da kan man like gjerne bruke Høyres og Fremskrittspartiets forslag til skatteøkninger. Det er da et valg av skatteopplegget til Høyre og Fremskrittspartiet, og et valg av kuttopplegget til Høyre og Fremskrittspartiet for å få det til å gå opp. Dette smaker ikke mye av analyse, men atskillig av bortforklaring.

Johan J. Jakobsen (Sp): Denne høsten har Stortinget til fulle fått erfare at det nye budsjettreglementet setter en krevende ramme for Stortingets budsjettbehandling. Når det allikevel var mulig å få til en avklaring av neste års statsbudsjett før finansdebatten, skyldes det at fem partier gjennom forhandlinger har vist vilje til å finne fram til løsninger som kan samle et flertall ved avslutningen av dagens debatt.

Det endrede sentrumsbudsjett som gjennom subsidiær stemmegivning vil få flertall ved den endelige votering, viser at fem partier har vært villige til å ta ansvar og bringe Stortinget og landet ut av en fastlåst budsjettsituasjon.

Arbeiderpartiet sier i tilleggsinnstillingen at et flertall bak budsjettet allerede i finansinnstillingen

«ville gjort budsjettprosessen ryddigere og bidratt til å øke tilliten til Stortingets arbeid og gjort det lettere å gjenreise tilliten til norsk økonomi».

Men Arbeiderpartiet har jo ikke lagt to pinner i kors for å bidra til noe flertall. Tvert om. Arbeiderpartiet har denne høsten vært mest opptatt av å skape en situasjon som kunne bane vegen for en ny Jagland-regjering, med Høyre som rundingsbøye. Arbeiderpartiets landsmøte etterlot ingen tvil om at partiet denne høsten har vært mer opptatt av regjeringskontorene enn å ta medansvar for budsjettet. Det kan i og for seg være en ærlig sak, men da må en ikke samtidig prøve å skape inntrykk av at en er villig til å bidra til et budsjettkompromiss med regjeringspartiene.

Det politiske mellomspill en fikk mellom den 19. november, da finansinnstillingen ble avgitt, og 25. november, da avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre kom i stand, er et studium verdt. Med en rekke næringlivstopper som «supportergjeng» var de to partiene som tidligere i høst krevde at sentrumspartiene måtte velge side, plutselig beredt til å velge hverandre! En klarere manifestasjon av at den tradisjonelle blokkpolitikken har havnet på det som vi kan kalle den historiske skraphaugen, er det ikke mulig å framvise.

Det skal ikke bli lett for Arbeiderpartiet og Høyre å framstå som hovedmotstandere i norsk politikk etter at de begge har proklamert vilje til å enes om den økonomiske politikken for neste år. Og etter at Thorbjørn Jagland på strak arm var villig til å imøtekomme Høyres krav om å «nulle ut» alle skatte- og avgiftsøkninger, har Arbeiderpartiet effektivt nøytralisert seg selv som en troverdig kritiker av andre partiers samarbeid med høyresiden i norsk politikk. Det bærer dagens debatt faktisk også preg av.

Jeg tror alle som kjenner forhistorien bak etableringen av sentrumsregjeringen, har forståelse for at Senterpartiet var villig til å strekke seg langt for å kunne videreføre sentrumsprosjektet. Sentrumsbudsjettet er endret under høstens turbulente budsjettprosess. Men sett i forhold til de prioriteringer sentrum la inn i det opprinnelige budsjettet, mener Senterpartiet at vi kan forsvare dette budsjettforliket:

Stramheten i budsjettet øker mulighetene for en snarlig rentesenking. Helse- og omsorgssektoren er fortsatt prioritert. Kommuneopplegget er skjermet, og den sterke distriktssatsingen er i hovedsak sikret. Næringslivets interesser er godt ivaretatt. Forsøket på å undergrave årets jordbruksavtale er avverget. Bistandsbudsjettet ligger fortsatt på 0,88 pst. av BNI. Kontantstøtten opprettholdes i samsvar med Regjeringens forslag, og den sterke satsingen på enøk og alternativ energi ligger fast. Det samme gjør sykelønnsordningen.

Det vrengebildet SV har forsøkt å tegne av det endrede sentrumsbudsjettet, er like virkelighetsfjernt som de regjeringsalternativer SV denne høsten fantaserer om.

Det er ingen grunn til å stikke under stol at det har vært nødvendig med en del – skal vi kalle det – smertelige kutt for å unngå budsjettkaos og for å unngå et regjeringsskifte. Men fordi det som nevnt har vært mulig å ta vare på viktige prioriteringer i sentrumsregjeringens budsjett, mener Senterpartiet at opplegget er forsvarlig – ikke minst når vi ser på hva som ville ha vært alternativet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A): Jeg har fått i oppdrag å ta replikk på Jakobsen. Jeg har sett igjennom fjorårets replikkvekslinger i forbindelse med budsjettet, og etter det har jeg blitt litt nervøs for å gjøre det, for jeg registrerte at de fleste som tok replikk på Jakobsen, ikke fikk et eneste svar, men en lang karakteristikk av den som hadde replikken.

Jeg håper å kunne unngå det. Jeg håper i stedet å få svar på noe som Jakobsen nå snakket lite om, nemlig Senterpartiet. Arbeiderpartiet kjenner jeg for så vidt til, og kjente det ikke igjen i den framstillingen som ble gitt. Jeg synes det er ganske fantastisk når Jakobsen har vært ute i media og presentert kommuneopplegget som forbedret gjennom kompromisset med Høyre og Fremskrittspartiet. De 147 – det er litt uenighet om tallet, noen sier 146, kanskje fordi ordføreren i Skjåk nå har meldt seg ut av Senterpartiet – eller de 146 senterpartiordførerene er helt klart av en annen oppfatning når de skal løse sine daglige kommunale oppgaver. Spørsmålet er om Jakobsen virkelig er fornøyd med kommuneoppgjøret.

Det andre spørsmålet gjelder jordbruksoppgjøret. Når Jakobsen nå sier at investeringsavgiften, som han tydeligvis henviste til, var et forsøk på å undergrave jordbruksoppgjøret, er det helt feil. I Landbruksdepartementets hjemmesider står det på side 1 at det ikke skal forhandles om avgifter eller tollsatser. Det er altså ikke en del av jordbruksoppgjøret. Men i år har vi altså opplevd gjennom kompromisset mellom sentrum og høyresiden at det kuttes 100 mill. kr i jordbruksavtalen, og jeg har et spørsmål til Jakobsen: Kan han vise til noe annet eksempel som viser at det noen gang har skjedd at Stortinget gjennom budsjettbehandlingen har kuttet i en inngått jordbruksavtale?

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg skjønner at representanten Dag Terje Andersen har fått i oppdrag, som han sa, å ta replikk på Jakobsen. Jeg håper han har tatt det alvorlig. Jeg må forstå det slik at han har tatt det alvorlig, siden han har tatt seg tid til å gå gjennom replikkordskiftet fra i fjor, som han karakteriserte på sin måte. Jeg har en større mistanke om at når Dag Terje Andersen sa det han sa om det, var det fordi han egentlig ikke likte de svar som ble gitt.

Så gjelder det kommuneopplegget. Det vi har sagt fra Senterpartiets side, er at det i kommuneøkonomiproposisjonen, som fikk støtte fra Arbeiderpartiet i Stortinget, var lagt opp til en realvekst på 1 - 1¼ pst., anslagsvis 2,5 milliarder kr etter det øverste trinnet. Det som er realiteten i det budsjettet som kommunalministeren la fram, var at det ble en realøkning på 2,6 milliarder kr, altså i overkant av det som lå i kommuneøkonomiproposisjonen, og som vel å merke fikk Arbeiderpartiets støtte ved behandlingen i Stortinget. Så har vi sett at det har vært gjort betydelige forsøk på desinformasjon om det kommuneopplegget som vi nå skal ta stilling til. Min påstand i dag er den samme som den har vært gjennom hele denne prosessen: Kommuneopplegget for neste år, slik det ble foreslått i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen og lagt fram i budsjettet den 5. oktober, har vi skjermet. Så får Dag Terje Andersen da si hva han vil om det.

Så er jeg litt overrasket over at Dag Terje Andersen bagatelliserer det faktum at det i Stortinget før forhandlingene med Høyre og Fremskrittspartiet kom i stand, var et massivt flertall som ønsket å kutte 400 mill. kr i jordbruksavtalen. Og det er denne del av jordbruksavtalen som jeg påstod i mitt første innlegg ble reddet. Vi avverget et betydelig kutt, som ikke minst Dag Terje Andersen, som medlem av finanskomiteen, var i ferd med å bidra til.

Trond Helleland (H): Senterpartiets visjon om en blokkuavhengig regjering var bl.a. tuftet på ønsket om å styre markedet. Etter å ha overtatt regjeringsmakten nektet en å stramme til. Den jobben overlot man i stedet til markedet gjennom rentenivået. Med et rentenivå som ligger skyhøyt over det europeiske, har folk flest fått føle markedets dom over manglende tiltak fra politisk hold. Som sentrum selv har sagt: Ingenting rammer så sosialt skjevt som renteøkningen og økende prisstigning. Dette gjelder for folk, kommuner og næringsliv.

Samtidig som renten har skutt i været, har Regjeringen skjøvet stortingsmeldingen om Forskjells-Norge ut i tid. Dommen over høyrentepolitikken og særnorsk prisstigning ble ikke mild, og jeg regner med at Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om Forskjells-Norge som tar opp dette med høyrentepolitikk som en viktig årsak til at forskjellene i samfunnet øker.

Senterpartiets leder har nå lagt vekk blokkuavhengighetsbegrepet – dette som følge av at Regjeringen har inngått et nytt forlik med Høyre og Fremskrittspartiet om budsjettet. Er Johan J. Jakobsen enig i at den viktigste resepten mot Forskjells-Norge er en stabil og langsiktig økonomisk politikk som sørger for lav rente og prisstigning, og er Jakobsen enig i at det inngåtte budsjettforlik med Høyre og Fremskrittspartiet vil bidra til dette? Dersom svaret på disse spørsmålene er ja, vil Senterpartiet legge opp til et mer langsiktig samarbeid med budsjettpartnerne med sikte på å gi folk flest, kommuner og næringsliv trygghet for stabile rammevilkår og forutsigbarhet, eller vil han igjen begi seg inn i nye runder med venstresiden og Arbeiderpartiet med appeller om å oppgi motstanden mot kontantstøtten, slik at Regjeringen igjen kan søke mot Arbeiderpartiet for å oppnå budsjettforlik?

Johan J. Jakobsen (Sp): En måtte forstå representanten Trond Helleland dit hen at når vi har hatt en betydelig renteøkning det siste halve året, så skyldes det ene og alene at sentrumsregjeringen ikke var villig til å stramme inn i budsjettet. Det var en meget oppsiktsvekkende konklusjon, delvis tatt i betraktning at Høyre, Trond Hellelands parti, subsidiært stemte for det budsjettopplegg som ble vedtatt for inneværende år, og enda mer tatt i betraktning de innstrammingstiltak som sentrumsregjeringen fremmet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Der var jo Høyre selv så lite villig til å stramme til at statsministeren måtte stille kabinettsspørsmål for å få vedtatt det vi vel kan innrømme i dag var en moderat innstramming.

Jeg er helt enig med representanten Helleland i at en høy rente i seg selv er usosialt, og at en stabil og langsiktig økonomisk politikk er viktig for renteutviklingen i tillegg til den effekt oljeprisen har på renten. Det kan vi raskt bli enige om. Men når representanten Helleland nærmest trekker den slutning at det er kun i et samarbeid med Fremskrittspartiet og Høyre at det er mulig å skape et stabilt økonomisk opplegg, så er jeg ikke like overbevist om det. Jeg tror at det fortsatt vil være slik at så lenge vi har denne sentrumsregjeringen, vil den forbeholde seg retten til å legge fram budsjetter som er i tråd med det politiske syn og det synet på norsk økonomi som sentrumspartiene har.

Per Erik Monsen (Frp): Etter at statsbudsjettet ble lagt fram, er det kommet en strøm av katastrofemeldinger fra Kommune-Norge, og mange av dem fra kommuner med senterpartiordførere. Som kommunepolitiker i en kommune med korrigerte inntekter på 82 pst. av landsgjennomsnittet, og altså lavest i landet, men likevel med en ryddig og solid kommuneøkonomi, har jeg litt vanskelig for å ta all denne krisemaksimeringen helt alvorlig. Men jeg går ut fra at i Senterpartiet blir dette tatt på blodig alvor.

Det er derfor ganske uforståelig at Senterpartiet ikke vil være med på å gi kommunene en mulighet til å velge å gjøre sine tjenester rimeligere ved å gi dem mulighet til å konkurranseutsette deler av sin virksomhet hvis de ønsker det.

For å få dette til må vi ha en utvidet eller aller helst en generell momskompensasjonsordning. En slik ordning vil være et håndslag til de kommunene som er avhengig av å få pengene til å rekke litt lenger.

Mitt spørsmål må bli: Hvorfor er det så umulig for Senterpartiet å være med på å gi kommunene en slik mulighet?

Johan J. Jakobsen (Sp): I motsetning til representanten Monsen tar vi i Senterpartiet faktisk på alvor at det er en vanskelig situasjon i mange kommuner. Det er en vanskelig situasjon fordi en på toppen av et meget kostbart lønnsoppgjør også har fått en renteøkning som bidrar til å gi Kommune-Norge trange økonomiske rammer. Og selv om Regjeringens justerte budsjettforslag og det som blir vedtatt i kveld, innebærer en betydelig økning når det gjelder ressurstilgangen til Kommune-Norge, må vi være klar over at dette i stor grad er knyttet til de viktige helsereformene, og at en ikke dermed kan si at Kommune-Norges problemer er løst.

Så er vi kjent med at ikke minst Fremskrittspartiet mener at nøkkelen til en bedre kommuneøkonomi ligger i en sterkere grad av privatisering, det ligger i en sterkere grad av konkurranseutsetting. Og det som har vært det viktigste poeng for Fremskrittspartiet, har vært dette med momskompensasjonsordning, som skal virke slik at det skal bli vanskeligere for kommunene å kunne drive med egne aktiviteter.

Jeg må si at i Senterpartiet har vi ingen tro på at privatisering og konkurranseutsetting er svaret på den situasjonen som Kommune-Norge står overfor i dag. Jeg må også si, som det er sagt tidligere i debatten, at når det gjelder Fremskrittspartiets kommuneopplegg, er det av en slik karakter at de problemer som kommunene har i dag, ville bli som bagateller å betrakte i forhold til det som Fremskrittspartiet har lagt opp til.

Karin Andersen (SV): Jeg har en stor bunke med brev på pulten min fra dem som må leve med dette budsjettforliket vi har fått, og en stabel med avisutklipp som alle beskriver virkeligheten utenfor dette huset. Det er kommuner som må si opp ansatte – folk som de trenger til å gi hjemmehjelp, til å gi barn skikkelig tilsyn og opplæring, og som driver rehabilitering overfor funksjonshemmede og gamle. Og barn og unge rammes mest, for det er der kommunene må ta pengene for å kunne reise nok egenandel til øremerkede tilskudd.

Mener Jakobsen at denne beskrivelsen fra kommunene er riktig, eller er den noe virkelighetsfjern, slik som han beskriver SV i dag? Hvis privatisering, som hans forlikspartnere nå er opptatt av, ikke er svaret, hva er så Senterpartiets svar på disse problemene? Og hvis kommunene snakker sant, hvordan kan da Senterpartiet forsvare det forliket de har vært med på? Hvis kommunesektoren skal styrkes til neste år, håper jeg at Senterpartiet nå kan komme med et klart signal om det.

Før var SV og Senterpartiet enige om at skole og utdanning var framtida, at det skulle vernes, spesielt i nedgangstider, fordi det er kunnskap og kompetanse vi skal leve av i framtida. Før var vi enige om at forskjellen mellom fattig og rik måtte bli mindre og ikke større. Før var vi enige om at vi måtte ha en miljøpolitisk snuoperasjon. Nå kutter Senterpartiet på skoler, barnehager og skolefritidsordninger. En må lete med lupe etter miljøpolitiske satsinger, og forskjellene øker. Og den største innstrammingen i norsk økonomi gjennomføres uten at høyinntektsgruppene bidrar i det hele tatt. Tvert imot får de lettelser, og i andre enden får gamle og syke økt skatt på sin sykdom.

Ser ikke Senterpartiet det alvorlige i at de har nullet ut alle disse viktige politiske områdene med sin måte å håndtere budsjettforliket på?

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg beklager å måtte starte svaret på denne replikken med å rydde opp i en misforståelse som ikke minst SV har bidratt til å markedsføre, nemlig at budsjettforliket mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet har bidratt til å svekke kommuneopplegget. Det er ikke tilfellet, og jeg har allerede presisert tidligere i replikkordskiftet at når det f.eks. gjelder de skatteendringer som er et resultat av dette budsjettkompromisset, så blir disse kompensert fullt ut krone for krone ved økte overføringer til innbyggertilskudd og ved en økning av skjønnspotten, noe Karin Andersen kan få bekreftet hvis hun går inn i det budsjett som nå ligger på bordet.

Vi i Senterpartiet tar kommunenes situasjon på alvor. Det har vi alltid gjort, og vi har når det gjelder tidligere budsjetter, bidratt til å løfte kommuneopplegget – ikke minst viste finansministeren i dag til det som skjedde i 1996, da det faktisk ble et massivt løft i kommuneopplegget.

Men som jeg også sa i mitt første innlegg, har jeg ikke forsøkt å stikke under stol at vi for å unngå ytterligere budsjettkaos – og for så vidt også en regjeringskrise nå i høst – har måttet være med på å akseptere en del innstramminger som smerter. Karin Andersen nevnte selv skolefritidsordningen som ett eksempel på det. Men la meg også si at disse familiene sparer en god del penger i forhold til det opprinnelige budsjettet som sentrumsregjeringen la fram, både gjennom lavere skatt og gjennom bortfall av økningen i elektrisitetsavgiften.

Kjell Opseth (A): For Senterpartiet og representanten Jakobsen må dette vere ein dårleg dag. Vi handsamar i dag eit budsjett som kom til gjennom at Regjeringa gjorde knefall for Framstegspartiet og Høgre. Kuttlista er full av Senterpartiet sine hjartesaker. Det er nok å syne til kutta på Kommunal- og regionaldepartementet sitt budsjett.

Det som det likevel er større grunn til å merke seg, er ikkje eit kutt, men ei løyving, i alle høve sett frå Senterpartiet sin ståstad.

Løyvinga til å gjennomføre veterinæravtalen gjekk gjennom i Regjeringa utan at nokon tok dissens, ikkje eingong Senterpartiets leiar, statsråd Enger Lahnstein. Til overmål går løyvinga også her i huset gjennom med full tilslutning. Medfører dette at Senterpartiet har bestemt seg for å gå inn for veterinæravtalen, slik den no ligg føre, eller er dissensane i Regjeringa mot veterinæravtalen berre til innvortes bruk i Senterpartiet?

Så litt om kommuneøkonomien, som det no har vore fleire replikkrundar på: Det er faktisk slik at tek ein med skulefritidsordninga, som også er ei kommunal oppgåve, har dei som seier at kommuneøkonomien har blitt dårlegare gjennom dette kompromisset, heilt rett, same kva representanten Jakobsen no måtte prøve å forfekte.

Johan J. Jakobsen (Sp) : Når det gjelder skolefritidsordningen, vil endringen her bety at for dem som har barn i denne ordningen, vil prisen pr. måned være ca. 116 kr mer enn det som opprinnelig lå til grunn. Og tatt i betraktning at det blir lavere skatt og bortfall av elavgift, tror jeg at for de aller fleste familier vil dette likevel gå i hop på en akseptabel måte.

Opseth brukte uttrykket «knefall for Framstegspartiet og Høgre». Jeg må si at hvis representanten Opseth hadde hørt på mitt innlegg og merket seg den lange listen av klare sentrumsmarkeringer som vi faktisk har maktet å skjerme, tror jeg han ville inntatt en annen holdning. Jeg har hørt at Opseth og andre mener at Senterpartiet har gått på et nederlag i forbindelse med dette budsjettet. Men jeg må si det at når vi snakker om tapere, har jeg sjelden sett så mange tapere som har vært så lette på foten og så blide som det jeg har sett i Stortinget den siste uken.

Når det så gjelder bevilgninger over budsjettet som har sammenheng med veterinæravtalen, ligger det ikke noe spesielt originalt i det at vi aksepterer det som ligger av bevilgninger på dette punkt, for nærmest uansett hva som måtte komme ut av den behandlingen, vil bevilgningene til såkalte kompensatoriske tiltak være fornuftige. Det som var et hovedpoeng i høringen med organisasjonene i dag, var jo nettopp at disse tiltakene burde komme i tillegg til at en sa nei til veterinæravtalen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Kristin Halvorsen (SV) : Hvis Senterpartiet har følt seg lett på foten i det siste, må det være fordi de er på flukt fra gamle standpunkter. En slik spydighet må jeg kunne tillate meg, selv om jeg skal prøve å legge meg på en konstruktiv linje framover.

Jeg visste at høyrepolitikk var ille, men at den var så «bånn» kjedelig som dagens debatt har vist, kom litt overraskende på meg. Og når hr. Petersen og hr. Hagen her i stad sa at de gjerne ville bruke julen til å se hverandre eller seg selv på video, holdt jeg på å «prime»! La meg derfor straks gå storkapitalen et lite ærend og anbefale diverse blandede fra Walt Disney. Vi har f.eks. «Aladdin». Det er en meget god tegnefilm. Den handler om en ung og attraktiv mann som fikk prinsessen selv om han ikke var prins. Vi kan anbefale «Løvenes Konge», hvis det smaker Petersen bedre, «Askepott» eller «Skjønnheten og udyret». Det finnes mye annet å bruke juleferien sin på enn å sitte og studere videoer av seg selv. Tro meg, Petersen!

Det som er situasjonen i Stortinget, er følgende: For tredje gang har sentrum funnet sammen med Fremskrittspartiet og Høyre i et budsjettkompromiss. Det skjedde i fjor høst, det skjedde i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og det skjer nå. Og det er mye som tilsier at dette blir sporet framover, for det er ingenting som skulle tilsi at ikke «Tøffe-Jan» fremdeles kommer til å være tøff. Han har fått blod på tann, selvsagt! Han har fått belønning, og det er ingenting som skulle sette han på den tanken at han skal være mykere neste gang. Regjeringen har uansett vært villig til å strekke seg veldig langt.

Det som uroer oss i SV, er jo at det på denne måten føres mer høyrepolitikk fra regjering og storting enn det det egentlig er flertall for i stortingssalen, og det folk flest ønsker og har sagt fra om at de ønsker i forbindelse med et valg – og mye mer høyrepolitikk enn hvis partiene rolig og saklig satte seg ned sammen, la partiprogrammene etter hverandre og sa: Hør her! Hva kan vi faktisk være enige om? Det er jo det ekstremt frustrerende i denne situasjonen, ikke bare for meg, men for alle andre som nå sitter og skal sy sammen kommunebudsjetter, og som lurer på hva de vil få i utgifter til neste år, for de skattelettene som nå er gitt, eller de kronene som man har hindret i innstramminger, er det jo kommunene som vil få den sure jobben med å ta inn isteden.

Jeg tror det er historisk at Stortinget og Regjeringen strammer inn 8 milliarder kr uten at privat sektor skal bidra med én eneste krone. Det har her vært ført en heroisk kamp fra Høyres og Fremskrittspartiets side for at de rikeste ikke skal betale én eneste krone mer i skatt, og det samtidig som skatt på sykdom øker betydelig. Denne sentrumsregjeringen har overfor Stortinget tort å foreslå skatt eller egenandeler på sykdom som er mye høyere enn det Stortinget har sett på mange år. Og jeg forundres veldig over at Fremskrittspartiet i en tidligere replikk til Erik Solheim sa seg så glitrende godt fornøyd med det de faktisk hadde fått til. Fremskrittspartiet har flydd land og strand rundt og sagt at de skal være de gamles og sykes varmeste forsvarer. Egenandelene ved sykdom øker neste år med nesten 700 mill. kr, og det Fremskrittspartiet har klart å forhandle det ned med, er 95 mill. kr – ergo er netto økning neste år på ca. 600 mill. kr. Men skatteskjerpelsene for de rikeste er nullet helt ut, og det sier Carl I. Hagen seg helt fornøyd med. Ja, jeg hadde nesten inntrykk av at han hadde ført en heroisk kamp for dette. Pinlig er det – en elendig forhandlingsjobb fra Fremskrittspartiets side hvis det virkelig er slik at de mener at folk som er syke og betaler både for medisin, helsetjenester og egenandeler på kuropphold, skal slippe mer skatt. Det skal vi sørge for at de får vite.

Dette er jo politikk. Jeg kikket litt i tabellene og fant ut at fru Halvorsen får 600 kr i skattelette neste år. Men det ble en kort fornøyelse:

• En stortingsrepresentant tjener godt og trenger ikke skattelette.

• Den skatteletten er også spist opp gjennom antakelig to måneders betaling til skolefritidsordningen.

• I tillegg er fordelen av fagforeningskontingenten vekk.

Dette er en politikk som til og med jeg – en høytlønnet sosialist – både på kort og lang sikt taper på, på kort sikt direkte i min egen lommebok og på lang sikt fordi fellesgodene undergraves slik de gjør. Det tror jeg folk flest burde tenke litt mer over, og jeg har heller ikke hørt at det har vært noen kjemperop fra folk om lavere skatt.

Det jeg merker når jeg er ute og reiser, er at alle er bekymret for hvordan det står til i skolen, i omsorgssektoren og hvordan en skal klare å holde standarden på det offentlige tilbudet – at det skal matche med det vi har privat. Se dere rundt i de største norske byene. Hva er det som ligger på de fineste tomtene? Det er kirker og skolebygg. For 100 år siden bygde en det som skulle være det viktigste i barns og voksnes liv. Det dreide seg om tro og om utdanning. Det var det man skulle vise hele samfunnet rundt at man satset på.

Den skolen mine barn går på, er nå blitt vernet fordi den er Oslos første barneskole. På den skolen var det mye bedre standard enn det de fleste barna hadde hjemme da barna begynte der da den stod ferdig. Det var nesten et lite palass de kom til. Det var fint og flott, og skolen hadde en helt annen standard enn den barna var vant til ellers.

Nå er det omvendt. Nå opplever mange barn mye dårligere standard i sin skolehverdag enn den de er vant til hjemmefra. Det er bare å åpne døra nærmest til et hvilket som helst barnerom og se. Standarden på møbler er bedre enn standarden på pulter og stoler i mange skoler. Standarden på datautstyr enten hjemme hos dem selv eller hos kamerater er mye bedre enn på mange skoler. Det gjelder også standarden på leker, på bøker og på alt mulig.

Hva slags signaler sender dette? Det sender to signaler. Det sender et signal til barna om at kunnskap ikke er så viktig som vi sier i festtaler, og det sender et annet signal, nemlig om at offentlig sektor og alt som har med kommunene å gjøre – alt vi skal gjøre i fellesskap – er nedsarvet og i dårligere stand enn ellers. Nå maler jeg med litt bred penn, for jeg vet at det også fins veldig mange fine barneskoler rundt omkring, og særlig i forbindelse med 6-åringsreformen fikk mange barneskoler et løft. Men ungdomsskolene er omtrent slik jeg sier, og på altfor mange grunnskoler er det også slik.

Vi kan ta det samme når det gjelder omsorgstjenestene. Det kommer ikke til å være slik at folk vil finne seg i omsorgstjenester som er slik at en ikke kan bestemme selv når en skal legge seg om kvelden, at andre skal bestemme hva som skal stå på menyen hver eneste dag, at en ikke får se TV3 eller TV Norge hvis en ligger på et sykehjem osv.

Det er ikke offentlig fattigdom med stor F som er det store problemet framover. Det er den standardforskjellen som kommer til å eksistere mellom det vi ønsker oss privat – det vi syns er viktigst i livet – og det vi møter i offentlig sektor. Derfor er den høyrepolitikken som kommer i kjølvannet av å kjøre offentlig sektor på sparebluss, det verste. Det kommer til å bety en betydelig privatisering om noen år, hvis vi ikke blir enige om å bruke noen flere kroner i fellesskap. Det er jo slik at hvis du vet at barnet ditt sitter på skolen på en stol som er for lav eller for høy, og du selv har penger i lommeboka, kommer du til å kjøpe ny stol. Din guttunge er ti år én gang i livet, og du venter ikke i ti år til før skolen er rustet opp. Det har ikke skjedd så mye enda, men det kommer, det er jeg helt sikker på. Og da er vi i gang med en ny privatiseringsbølge.

Allerede nå går 6 pst. av ungene i Oslo-skolen i private skoler. Mange vil ønske å kjøpe bedre tjenester på de områdene de syns er viktigst. Det er den store utfordringen vi står overfor i årene framover. Det er bl.a. det Dagsavisen tar opp i dag. Den store fordelingskampen i et av verdens rikeste land har stått mellom at det private forbruket har økt år etter år mye mer enn det offentlige forbruket har gjort. Og når man da forhandler med Høyre og verner alle kroner som kan gå i felleskassen, uansett hvor rike de er som skal betale en krone eller mer, kommer det gapet til å øke.

Og det er der en burde mobilisert – Arbeiderpartiet burde mobilisert, de har jo vært rundt her, og jeg må komme med en liten visitt. Det er jo ikke slik at Arbeiderpartiet har tatt dette skikkelig på alvor i sitt budsjettalternativ. De har 1 milliard kr mer enn regjeringspartiene har til kommunene. Kommunene er allerede i manko på 4,5 milliarder kr på grunn av et dyrt lønnsoppgjør. Jeg har lagt merke til at både Thorbjørn Jagland og Hill-Marta Solberg er forsiktige med å bruke den milliarden mange ganger. Men resten av Arbeiderpartiets talere har brukt den opp og vel så det, til mange gode formål her i dag. Dette er altså en ganske vesentlig kamp mot økte forskjeller i Norge. Jeg beklager å måtte si at SV står ganske alene om å kjøre den forsvarskampen når det kommer til kroner og prioriteringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Jeg tror ikke Arbeiderpartiet og SV bør bruke mye tid i denne debatten på å oppkonstruere motsetninger oss imellom som ikke er der. Tvert imot tror jeg vår analyse av budsjettkompromisset som er inngått, både den retning det har fått, de omkostninger det har, og hvordan det har kommet i stand i den politiske debatten, er ganske sammenfallende.

Jeg merket meg at Kristin Halvorsen i en replikk til Thorbjørn Jagland tidligere i dag stilte et slags retorisk spørsmål om hvor langt Arbeiderpartiet var villig til å gå til høyre. Jeg tror noe av SVs skuffelse i dag skyldes at de hadde ventet bedre. De hadde ventet bedre fra mellompartiene på basis av hva mellompartiene stort sett mente i det politiske ordskiftet før regjeringsskiftet. Det disse partier mente før regjeringsskiftet, var på mange områder sammenfallende med hva SV mente. Det betydde at bruk av penger ble viktigere enn verdiskapingen. Hvis vi ikke hadde fått regjeringsskiftet, er jeg temmelig sikker på at denne situasjonen hadde vedvart til ulykke både for norsk økonomi og for det norske samfunn. Ergo har også SV i hvert fall et snev av ansvar for fødselen av den nye regjeringen.

I tillegg står Arbeiderpartiet og SV på hver sin side i det som er skillelinjen i Europa-politikken, en skillelinje som går tvers igjennom Regjeringen, ikke mellom EU-tilhengere og EU-motstandere, men mellom dem som er for og dem som er mot EØS-avtalen. Og det skaper, som kjent, problemer i Europa-politikken nå både for Regjeringen og for enkelte andre.

Kristin Halvorsen (SV): Det jeg spurte Jagland om i en tidligere replikk i dag, var vel om det var Høyre som var Arbeiderpartiets naturlige samarbeidspartner da han tok opp det Arbeiderpartiet ser som de viktigste utfordringer for framtiden. Jeg er enig i mye av det Arbeiderpartiet sier om hva som er viktigst for framtiden, men jeg er dypt uenig i at det er mer høyrepolitikk i Norge som løser problemene og utfordringene vi står overfor når det gjelder offentlig sektor.

Vi hadde også håpet på drahjelp fra Arbeiderpartiet når det gjaldt å utfordre Senterpartiet og resten av regjeringspartiene fra venstre. Særlig kommuneøkonomien har bekymret oss veldig, nettopp av de grunner jeg har vært inne på tidligere. Og det er helt riktig som Tom Thoresen sier: Vi har tidligere kjørt et fellesløp med Senterpartiet for å slåss for noen flere kroner å fordele lokalt, og den drahjelpen er vi helt foruten nå. Men vi hadde også et visst håp om at Arbeiderpartiet kom i samme lei, og det har vært en skuffelse.

Nå vet jeg ikke hvor mange Tom Thoresen mener er innblandet i en fødsel. Jeg ble litt i stuss om det var noe jeg hadde gått glipp av. Jeg trodde stort sett det var to personer innblandet i et svangerskap og en fødsel, men hvis Tom Thoresen kan opplyse meg om noe annet, er jeg selvfølgelig villig til å lære også på dette feltet. (Munterhet i salen.)

Ursula Evje hadde her overtatt som president.

Kenneth Svendsen (Frp): Jeg har registrert at Sosialistisk Venstreparti ser på fraflyttingen fra distriktene som et problem. SV har også vært en pådriver for at barn skal delta i skolekorps, på fotballtrening, i leikarringer etc. Når man bor i Distrikts-Norge, er det vanligvis lange avstander til og fra slike aktiviteter, og aktivitetene foregår vanligvis på forskjellige tidspunkter, slik at det vil være umulig å organisere et kollektivtilbud til dette. Det fører til at foreldrene må kjøre til og fra slike øvinger og treninger flere ganger pr. uke. Skal foreldrene også delta i det sosiale liv, kan prisen bli ganske høy. Jeg tror at hvis man på denne måten øker kostnadene ved å bo i distriktene, vil det føre til at færre barn får delta i slike aktiviteter, eller at fraflyttingen vil øke. Det er akkurat det SV foreslår å gjøre. De vil faktisk øke bensinprisen kraftig, en bensinpris som allerede ligger i verdenstoppen. Mitt spørsmål er: Tror SV at en høyere CO2-avgift på bensin er et godt virkemiddel for at folk skal kunne bo og virke i distriktene, og at man på den måten får barna ut til leikarringer og øvinger?

Kristin Halvorsen (SV): Til Fremskrittspartiet har jeg bare lyst å si følgende: Hvis Fremskrittspartiets politikk hadde blitt gjennomført i Distrikts-Norge, hadde det ikke vært en eneste unge å kjøre eller frakte noe som helst sted. Hva ville Fremskrittspartiets kutt på 6,7 milliarder kr i kommunenes økonomi betydd? – At de skolene der turningen foregår, ville vært nedlagt, og at mange andre av godene barna i distriktene har, ville vært vekk. I tillegg, hvis man regner i kroner og øre, ville teletjenestene vært mye dyrere i distriktene med Fremskrittspartiets politikk, posttjenestene ville vært mye dyrere i distriktene med Fremskrittspartiets politikk, og kortbanenettet ville antakelig vært nedlagt. Så hvis folk setter seg ned og begynner å regne kroner og øre på dette, vil de meget raskt finne ut at SVs politikk hadde lønt seg meget godt for dem.

For det andre er det jo slik at vi har to tanker i hodet; vi skjønner at man har større behov for bil i distriktene enn det vi har i Oslo, selv om vi også kjører rundt med barna våre. Derfor har vi redusert årsavgiften på bil etter arbeidsgiveravgiftssone for å kompensere noe av den økende CO2-avgiften som SV legger inn. I sum vil barn fortsatt kunne bo i distriktene og til og med bli kjørt, med SVs politikk.

Jan Sahl (KrF): Så ble det altså slutt på kurrende dialog og rørende enighet, og vi skulle vel ikke vente noe annet når SV grep ordet.

Jeg har sett litt på SVs alternative budsjett og funnet ut at det står at barn og unge skal komme først. Og sannelig står det i en overskrift: økt valgfrihet for småbarnsforeldre. Det lyder jo som søt musikk i et Kristelig Folkeparti-øre. Men musikken ble litt beskere ved nærmere gjennomlesing av ganske ensidige tiltak.

Hovedoppskriften for å lette tilværelsen for barna er flere og billigere barnehageplasser og redusert arbeidstid for foreldrene. Kun utearbeidende foreldre skal altså honoreres ifølge SV. Å drive barneoppdragelse i barnehage, skole, ungdomsklubber, av utekontakt og barnevern er viktig, det er vi enig i. Men hvor blir det av foreldrenes rolle? Av nettverk i bydelene nevner SV utekontakt, politi og miljøarbeidere. Jeg vil spørre representanten Kristin Halvorsen om det ikke snart er på tide også for SV å sette foreldrerollen på dagsordenen.

Kan det være mulig å lage økonomiske ordninger slik at oppdrageransvaret kan plasseres der det virkelig hører hjemme – hos foreldrene? Kristelig Folkeparti mener at kontantstøtten er et forsøk på en slik familiereform. En snuoperasjon i retning av å gi status til foreldrerett og foreldreansvar.

Barna og ungdommen vil bli tapere, sier SV. Ja, når foreldreansvaret svekkes, blir barna og de unge de virkelige taperne.

Et annet sted i programmet skriver SV at den menneskelige kapitalen, kunnskapen og kompetansen, er det viktigste vi har i samfunnet. Her er vi også enige. Kristelig Folkeparti ønsker å ta vare på foreldrenes kompetanse i forhold til oppdragelse av egne barn. Og da vil jeg stille følgende spørsmål: Vil SV være med på å stimulere foreldrekapitalen, kunnskapen og kompetansen i forhold til egne barn i vid forstand?

Kristin Halvorsen (SV): Først må jeg jo si at det er meget gledelig at noen har lest SVs alternative budsjett så nøye som denne replikanten fra Kristelig Folkeparti. For det andre vil jeg si meg veldig godt fornøyd med at SVs hovedbudskap, med barn og unge først, har gått hjem og er notert.

Når det er sagt, må jeg si at det budsjettet som nå vedtas for kommuner og for offentlig sektor, er et dårlig budsjett for barn og unge. I mange kommuner er situasjonen den at for å få utløst øremerkede midler til eldreomsorgsatsing og andre ting, så prioriterer de det. Dermed blir kutt på skole og fritidstilbud for ungdom en uforholdsmessig stor del av de innstrammingene som nå skjer rundt omkring i mange kommuner. Det er faktisk slik at barn og ungdom tar en mye større støyt enn de voksne nå av de budsjettene som er vedtatt.

Så må det være en misforståelse ute og går. Hvis det fremdeles er noen i Kristelig Folkeparti som tror at kontantstøtten er for at barn og foreldre skal ha mer tid sammen, er det feil. Jeg siterer hyppig en 8-åring som har satt ord på hva det er: Kontantstøtten er betaling for å holde barna borte fra barnehagen. Det kommer til å være veldig mange foreldre som fortsetter i to fulle jobber og vel så det, men bruker kontantstøtten til dagmamma, praktikant og andre barnepassordninger. Vi tror en annen vei er mye lurere. Derfor har vi ønsket – og vi har lagt inn penger – å få redusert barnehagebetalingen. Mange foreldre ønsker litt barnehage – ikke full dag, og en lavere pris ville gjort det mulig å redusere egen arbeidstid og bruke kortere tid i barnehagen. Derfor sier vi et rungende nei til å øke foreldrebetalingen for skolefritidsordning. Hvorfor er det slik at Kristelig Folkeparti synes det er rimelig å straffe de barna som har foreldre som er i jobb? Mange barn trenger skolefritidsordning, og de kommer til å gå hjem fra skolen nå med nøkkelen rundt halsen, og det er takket være regjeringspartiene.

Erna Solberg (H): Jeg konstaterer at SV har sine helt klare konservative trekk, ikke minst i sin tro på at det kun er to personer med i moderne svangerskap. Situasjonen er jo slik at de siste 20 årenes bioteknologi har gjort at det er veldig mange med i de moderne svangerskapene for en del.

Nå er det slik at det i offentlige budsjetter ofte blir fokusert veldig på inntekter, og selvfølgelig på nye og bedre utgifter. Men det er ofte veldig lite fokusert på hvilke kostnader som danner grunnlaget for hva vi får igjen for en gitt sum som vi skal bruke til utgifter. I kommuneøkonomien er det et veldig illustrerende eksempel. Det er problemer i kommuneøkonomien i dag, men det skyldes først og fremst et lønnsoppgjør som gikk ganske av skaftet. Og det skyldes først og fremst ikke ting som ligger i dagens budsjett, men problemer med at kostnadene vil stige for å få gjort de samme oppgavene som man gjør i dag.

Da er mitt spørsmål: Jeg lurer litt på hvorfor SV er så helt sikker på at deres strategi over tid nødvendigvis kommer til å gi bedre tjenester i kommunene, for SV er et av de partiene som systematisk går inn for å øke de underliggende kostnadene til alle offentlige utgifter. Jeg nevner bare ønsket om seks timers arbeidsdag med full kompensasjon, som selvfølgelig for alle offentlige tjenester, ikke minst de arbeidsintensive tjenestene i kommunesektoren, kommer til å eksplodere i utgifter som skal finansieres et eller annet sted fra. Det samme gjelder deres gjennomførte motvilje mot å ta ut det effektivitetspotensialet som faktisk finnes i kommunesektoren i dag, som er beregnet til å ligge opp mot 10 pst. av utgiftsnivået i kommunene. SV stemmer altså konsekvent mot alle forslag rundt om i kommunene som vil bidra til konkurranseutsetting, eventuelt privatisering eller iallfall å få orden og systematikk når det gjelder kostnadsutviklingen i kommunesektoren. Ser ikke SV at de langsiktige, underliggende problemene i deres økonomiske politikk skaper større problemer med å få gjort tjenestene, fremfor å gi bedre tjenester til folk?

Kristin Halvorsen (SV): Jo, det gjør vi. Men Erna Solberg må ha misforstått noe hvis det er slik at Høyre tror at seks timers arbeidsdag eller kortere arbeidstid er noe SV ønsker å vedta en gang for alle over statsbudsjettet. Vår strategi for det er jo nettopp å si at vi faktisk syns folk skulle forhandle om noe mer enn bare økt lønn. Mange ønsker seg mer tid og mer fritid. Mange har også råd til det, og det er en annen måte å ta ut verdiskaping på i et samfunn. Og når vi så den kjempedemonstrasjonen som var mot den fridagen som skulle tas vekk, ser vi at det ligger et potensial der. Jeg tror at hvis folk ble invitert til å prioritere annerledes, hadde vi også fått oppslutning om det. Nok om det.

Så til det som dreier seg om kommuneøkonomien. Jo, men jeg skjønner ikke hvorfor. En privat bedrift ville aldri ha behandlet ansatte på en slik måte som det kommunene nå gjør, dersom det ikke var noen kjempesvingninger i prisen på de varene de produserte eller noe sånt. Det er riktig at lønnsoppgjøret har blitt kjempedyrt, og det skyldes forhold utenfor det den enkelte kommunen faktisk kan bestemme. De har fått en regning som de føler de selv ikke har kunnet bestemme. 10 pst. effektiviseringspotensial er så vidt jeg kan huske, et tall fra NHO som vi har problemer med å finne ut av hvordan de har beregnet. De kommunene som har satt ut betydelige deler av sine tjenester på anbud eller er konkurranseutsatt på andre måter, har klart å spare 3 ½ pst. Det betyr at norsk offentlig sektor er mye mer effektiv enn f.eks. den svenske. Da de privatiserte i storstilt skala på omsorgssektoren, lå i utgangspunktet offentlig sektor på omsorgssiden i Sverige 25 pst. over den norske på driftsmåten. Offentlig sektor er rimelig effektiv, men den kan bli mye bedre. Jeg tror det betyr at vi må godta større forskjeller mellom måten å utforme tjenestetilbudet på, større delegering til dem som faktisk jobber der, større delegering til brukerne for etterspørsel av hva slags tjenester man skal ha. Jeg tror rett og slett vi har en kjempeutfordring for å klare å få offentlig sektor så fleksibel som de fleste av oss ønsker den.

Jens Stoltenberg (A): SV og Arbeiderpartiet har tradisjon for å være enige om mye. Det har også kommet til uttrykk i budsjettarbeidet nå i høst. Vi har avvist og gått mot veldig mange av de kuttene som flertallet nå foreslår innenfor grunnleggende velferdsgoder, og vi har villet styrke bl.a. kommuneøkonomien og andre viktige områder. Det er imidlertid én forskjell, og det er at vi gjennom også dette budsjettarbeidet har sett at SV er i stand til å gå lenger enn Arbeiderpartiet når det gjelder å øke bevilgninger til f.eks. kommunene, og lenger enn Arbeiderpartiet når det gjelder økninger i bevilgninger til skolesektoren og andre formål vi alle sammen ønsker å bruke mer penger på. Det skyldes i utgangspunktet ikke vrangvilje fra Arbeiderpartiets side, men det skyldes at det for oss er viktigere enn for SV å holde budsjettbalansen. Det er ikke fordi budsjettbalansen er et selvstendig mål for oss, men det er fordi vi har ment at en innstramning i størrelsesorden 9 milliarder kr og en ikke for sterk utgiftsvekst i seg selv er viktig for å øke sannsynligheten for at vi raskt får renten ned.

Dette er ikke noen eksakt vitenskap, men det er i hvert fall slik at hvis man dramatisk reduserer innstramningen, slik SV legger opp til – litt avhengig av hvordan man regner disse oljeinvesteringene – og i tillegg har en vesentlig høyere utgiftsvekst, blir det vanskeligere og mindre sannsynlig å få rentene ned. Jeg vet at SV foreslår bevilget penger til administrativt å sette ned renten i Lånekassen, men det er klart det er mye bedre og viktigere at det generelle rentenivået går ned. Da er det slik at SV godt kan mislike at markedet ser på slike ting som budsjettunderskudd når det vurderes hvor høye renter det skal være i Norge, men det er altså gjennom de mekanismene rentenivået fastsettes. Og selv om SV ønsker seg et annet system, må budsjettet basere seg på at det er dagens system det budsjettet framlegges i, og at deres budsjett da reduserer muligheten til å få ned renten.

Kristin Halvorsen (SV): Selv om oljeprisen nå er på vei ned, er det ikke noe budsjettunderskudd vi snakker om – det regner jeg med er en forsnakkelse fra Stoltenberg. Fremdeles kommer det norske statsbudsjett til å gå med overskudd, men det er spørsmål om hvor stort det overskuddet skal være, og hvor mye penger vi skal sette av på oljefondet.

Det er riktig som Stoltenberg sier, SV og Arbeiderpartiet er uenige om hvor sterk innstramming vi skal ha. Mens Arbeiderpartiet foreslår 9 milliarder kr i innstramming, foreslår SV 4,5. Det er fordi vi er bekymret for at arbeidsløsheten kommer til å øke neste år. Vi mener at innstrammingen kommer for sent og er for stor. I revidert nasjonalbudsjett derimot strammet vi faktisk inn mer enn det Regjeringen la opp til. I tillegg er vi tøffere enn Arbeiderpartiet når det gjelder å omfordele. Vi drar inn flere skattekroner enn det Arbeiderpartiet gjør, for å bruke pengene til det vi synes er viktigst. Vi synes også det er et paradoks at vi har et forsvarsbudsjett som ligger så høyt når noe av den viktigste forsvarskampen, gjelder miljøproblemene på Kola, men der driver nå forlikspartnerne og kutter. Vi må tenke annerledes når det gjelder miljøpolitikken enn det vi har gjort.

Vi mener det verste som nå kan skje i norsk økonomi, er hvis vi går inn i en periode hvor renten likevel ikke går ned til tross for innstramminger, og det er, slik Stoltenberg sier, ingen eksakt vitenskap det man nå bedriver. Hvis vi nå kommer til å være i en situasjon hvor oljeprisen fortsetter å falle, og innstrammingsøvelsene fra stortingsflertallet ikke gir signaler ut i markedet som gjør at renten går ned, kan vi ha fra 20 000 til 40 000 flere arbeidsløse neste år. Det vil være personer med boliggjeld og høye renteutgifter og som veldig fort kan komme i en kjempegjeldskrise. Da er vi over i sosiale problemer av en helt annen størrelsesorden for noen enn det vi snakker om nå. Vi tror at balansepunktet ligger på et annet sted enn Arbeiderpartiet. Vi tror også at en burde satse mye mer på fellesgodene for å forsvare noe av den viktige arven fra de gamle sosialdemokrater, bl.a. enhetsskolen. Vi tror den er i fare rett og slett, og det krever en annen satsing.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Gunnar Kvassheim (V ): Det har vært en hovedoppgave for Regjeringen i budsjettarbeidet å legge grunnlag for en rentenedgang. Det er usosialt å stramme inn med renteøkning, det rammer blindt i forhold til familiene, næringsliv og offentlig sektor. Regjeringen gjorde jobben, den la fram et stramt budsjett og maktet å kombinere det med klare prioriteringer i samsvar med det sentrumspartiene sa de ville prioritere. Det var et godt budsjettopplegg for barnefamiliene, og for kommunesektoren, det var en offensiv distriktssatsing, det var et godt budsjett for småbedriftene, og det var en meget sterk helsesatsing. Det er positivt at alle disse prioriteringene er tydelige også i det justerte opplegget som i dag med stor sannsynlighet kommer til å bli vedtatt.

De forhandlingene som ble ført med Høyre og Fremskrittspartiet, var tøffe, og det har blitt endringer på skatte- og avgiftsområdet. Men Høyre og Fremskrittspartiet respekterte at det ikke ble kutt på områder de ønsket å skjære til dels kraftig ned på, men som var viktige for regjeringspartiene. Det budsjettet vi diskuterer i dag, er ikke et budsjettopplegg diktert av Høyre og Fremskrittspartiet. La meg ta noen eksempler:

Bistandsbudsjettet har et omfang på 0,88 pst. av bruttonasjonalprodukt. Det er ikke slik Høyre og Fremskrittspartiet ønsker det. Høyre og Fremskrittspartiet ønsket milliardkutt på bistand, men fikk det ikke.

De fikk heller ikke de milliardkuttene på kommunesektoren som de ønsket. Sentrum har lagt fram et kommunebudsjett som er helt i samsvar med det som ble lovt da kommuneproposisjonen ble behandlet i Stortinget tidligere. Budsjettet har en offensiv distriktssatsing som strider klart mot det som Høyre og Fremskrittspartiet sa de ønsket å prioritere da de la fram sine budsjetter. Det har blitt et budsjett når det gjelder distriktssatsing, som er betydelig bedre enn Arbeiderpartiets opplegg.

Når det gjelder kulturbudsjettet, er det heller ikke slik at Fremskrittspartiets ønsker om å kutte i stor skala har nådd fram. Budsjettet er intakt på om lag det nivået som det var da det ble lagt fram fra Regjeringen, der kultur ble pekt ut som et av vinnerområdene i budsjettet.

Det er heller ikke slik at Høyre og Fremskrittspartiet har nådd fram når det gjelder Miljøverndepartementets budsjett. Det er faktisk slik at Miljøverndepartementets budsjett har en høgere ramme etter forhandlingene med Fremskrittspartiet og Høyre enn det Arbeiderpartiets opplegg har.

På alle disse områdene har man altså ikke bare unnlatt å ta til følge de ønskene Høyre og Fremskrittspartiet hadde, vi har faktisk levert et budsjett som er minst like godt og på enkelte områder klart bedre enn det Arbeiderpartiet legger fram. Det er ikke noe knefall for høyrepartiene, det er et uttrykk for en konstruktiv forhandlingsvilje basert på et sterkt ønske om å nå fram, men med klare føringer om hva som er viktig og som en ikke vil gå på akkord med.

Men det er rett at budsjettet er endret. Det har en noe dårligere fordelingsprofil enn det sentrumspartiene la opp til, selv om det for de fleste inntektene ikke er tale om de store utslagene. For en inntekt på 175 000 kr er forskjellen i utslag 110 kr i skatt mellom det alternativet som sentrumspartiene la fram, og det som nå mest trolig blir vedtatt. Og det er ikke slik som SVs leder sa, at vi nå har et budsjett hvor de rikeste ikke skal bidra med en eneste krone. Vi har faktisk et skattesystem hvor de rikeste bidrar betydelig og skal bidra betydelig. Men det er rett at det ikke blir noen skatteskjerpelse i dette budsjettet. Vi har også måttet renonsere på elementer som var viktige i miljøpolitikken, og jeg synes det er beklagelig at elavgiftsøkningen ikke blir med til slutt. Jeg er overbevist om at det hadde tjent en framtidig, konstruktiv avgiftspolitikk, og jeg er overbevist om at også andre partier vil måtte se nærmere på dette.

Mange tvilte på at sentrum skulle klare å legge fram et stramt budsjett – de tok feil. Mange tvilte på at sentrum var i stand til å finne grunnlag for samarbeid og flertall i Stortinget – de tok feil. Noen trodde Arbeiderpartiet måtte overta for å få en løsning og legge grunnlag for større stabilitet i økonomien – de tok feil. Det som nå er lagt, er et godt grunnlag for at sentrum kan fortsette sitt arbeid med å fornye norsk politikk på viktige områder.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Venstres parlamentariske leder startet med å vise til den betydning det har at renten går ned, og det kan vi være enig i. Men Regjeringen og regjeringspartienes talsmenn har brukt all den tid de har hatt tilgjengelig i hele det politiske ordskiftet så langt, for å få fram at alt annet enn Regjeringens økonomiske politikk er årsaken til at Norge ligger på topp i Europa når det gjelder rentenivå. I dag gir Venstres parlamentariske leder inntrykk av at det er behandlingen av statsbudsjettet som langt på vei er avgjørende for at renten skal kunne gå ned. Hvis renten går ned, er det altså slik at da er det den økonomiske politikken som er årsaken, men hvis renten går opp, skyldes det internasjonal økonomi. Er ikke det Kvassheim sier, en erkjennelse av at det høye rentenivået vi i dag har i Norge, også er et resultat av Regjeringens sviktende økonomiske politikk og en viktig erkjennelse av det – slik også Arbeiderpartiet advarte mot ved budsjettbehandlingen i fjor høst.

På den andre siden, hvis det er slik som Kvassheim antydet, og som jeg har stor forståelse for, at å sikre stramheten i budsjettet er av stor viktighet for å bringe rentenivået nedover, slik Arbeiderpartiet hele tiden har argumentert for, er det ikke da også grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorfor regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet i Stortinget i dag faktisk går inn for et budsjettopplegg som har klart mindre innstramming, og med det mindre positiv innvirkning på rentenivået enn det Regjeringen selv har sagt er nødvendig?

Gunnar Kvassheim (V): Det er min klare oppfatning at det rentenivået man har i Norge i dag, skyldes en internasjonal situasjon med stor usikkerhet i økonomien og fall i oljeprisene. I en slik situasjon plikter vi som politikere å gjøre det som er mulig for oss å gjøre for å bidra til at rentenivået blir redusert. Det var jobben Regjeringen hadde, det var jobben Regjeringen gjorde. Den leverte et stramt budsjett og satte til side mange prioriterte områder. Vi har fått hard medfart bl.a. av Arbeiderpartiet for det, men det viktigste var å bidra til at rentene kunne gå ned. Jeg mener at det budsjettet som i dag foreligger til behandling, gir et godt grunnlag for optimisme, men det er litt usikkerhet med dette bl.a. knyttet til oljeprisen.

Når det gjelder stramheten i budsjettet, vil jeg si det slik at den stramheten som nå er i det justerte opplegget, i praksis er om lag på samme nivå som den stramheten Arbeiderpartiet har, for jeg velger å tro at en ikke i fullt alvor ønsker å reversere kontantstøttereformen midt i et år, med den usikkerheten det ville skape for barnefamiliene. For forutsigbarhet har jo vært nettopp et av honnørordene for Arbeiderpartiet. Og jeg nekter å tro at en til slutt ville stå igjen med skatteskjerpelser for næringslivet som skulle gis tilbakevirkende kraft, altså for inneværende år. Den stramheten som nå ligger i budsjettet, er godt i samsvar med de målsettingene som man satte seg, et nivå som skal bidra til rentenedgang.

Per Erik Monsen (Frp): Jeg skal ikke blande meg inn i debatten om hvor innstrammingsnivået skal ligge. Jeg skal heller stille et annet spørsmål til Venstres parlamentariske leder. Jeg må innrømme at Venstres tilstedeværelse i Regjeringen ikke til enhver tid har vært like tydelig, i hvert fall sett utenfra, selv om jeg ikke regner med at Venstres parlamentariske leder er enig med meg i det. Men en ting mener jeg å ha oppfattet, nemlig at Venstre har ønsket å profilere seg som næringslivets beste venn, med særlig vekt på små og mellomstore bedrifter.

Etter min vurdering har det budsjett som blir vedtatt i kveld en bedre næringsprofil enn Regjeringens opprinnelige forslag. Jeg vil gjerne høre om representanten Kvassheim deler min vurdering av dette – om det ikke er slik at Venstre her har fått hjelp av Fremskrittspartiet og Høyre til å få en bedre næringsprofil på budsjettet.

Gunnar Kvassheim (V): Det budsjettet som Regjeringen la fram, hadde en god profil når det gjelder småbedrifter. Det har også det budsjettet som blir vedtatt i dag. Men det er rett at Regjeringen la vekt på at i en innstramming er det best at alle aktører bidrar. Det var kutt i offentlig sektor, det var kutt som rammet private, og det var kutt som rammet næringslivet. Det ble skapt en balanse som jeg tror var god, og som gav rom for offensiv satsing på offentlige budsjetter.

I det justerte opplegget vi nå har, er det elementer som er kommet på plass, som er positive for næringslivet. Men jeg vil advare sterkt mot den oppfatning at det ikke er av interesse for næringslivet at vi har en offentlig sektor som er i stand til å betjene viktige formål. Det er jo slik at når det kuttes i SND, når det kuttes på skolebudsjett, er nettopp næringslivets folk blant de første som protesterer. Det er fordi det ikke bare er de isolerte betingelsene for næringslivet som bestemmer bedriftenes mulighet for vekst og utvikling. Og det var her jeg mente at vi for sentrumsregjeringens opplegg hadde funnet en finere balanse enn den balansen som ligger i Fremskrittspartiets prioritering.

Jan Johnsen (H): Etter at Høyre berget Regjeringen i det forrige budsjettet og i revidert budsjett, hørte vi dagen etter at sentrumsregjeringen neste gang helst ville samarbeide med Arbeiderpartiet. I dag får vi høre at Terje Johansen og Venstre vil holde Høyre på en armlengdes avstand istedenfor å inngå et samarbeid. Er det også Kvassheims mening at vi skal holdes på en armlengdes avstand? Mener representanten Kvassheim at Bondeviks framlagte budsjett ble bedre for Venstre og næringslivet etter at Høyre satte sitt stempel på dette? Og kan Kvassheim bekrefte at næringsliv og privatkunder vil få økt elavgift så snart Venstre får det som de vil? Som Terje Johansen sa i sitt innlegg: «Vi kommer igjen.»

I Aftenposten den 24. juli dette år satte Sponheim dagsorden med nyheten om at Venstre truet med å bryte ut av Regjeringen hvis partiet ikke fikk større gjennomslag i næringslivspolitikken. «Smertegrensen er nådd», sa partileder og næringsminister Lars Sponheim. Videre sa Sponheim:

«Jeg har sagt to ting: Nemlig at Venstre i vår har tatt endel belastninger i form av å godta innstramninger som rammer næringslivet. Nå mener jeg at nok er nok. Venstre vil ikke være med på at innstramningene i høstens budsjett skal ramme bedriftene. I denne saken har vi nådd smertegrensen.»

Er det Høyres inntreden og gjennomslag i budsjettforhandlingene som gjør at næringsminister Sponheim fortsatt ikke har ryddet kontoret?

Gunnar Kvassheim (V): Venstre stilte seg helt og fullt bak det budsjettet som ble lagt fram av Regjeringen. Som jeg redegjorde for i min forrige replikk, mente vi at det på en god måte avstemte de hensyn som skal tas når det strammes inn i det omfang som her ble gjort. Vi hadde et godt opplegg for bedriftene, vesentlig bedre enn det Arbeiderpartiet har, og som fortsatt har vært omdiskutert her i dag i forbindelse med stabiliseringsprogrammet deres.

Når det gjelder videre samarbeid, legger jeg til grunn at vi har hatt et konstruktivt og godt samarbeid om budsjettet. Det var positivt at Høyre og Fremskrittspartiet ønsket å bidra på en måte som samtidig gjorde det mulig for sentrumspartiene å få sine profilsaker klart fram.

Når det gjelder det framtidige budsjettarbeidet, er det naturlig at Regjeringen legger fram det budsjettet den mener er rett i den aktuelle situasjon. Men det er rett som statsministeren og andre har sagt i dag, at årets prosess har gitt lærdom som det kan være nyttig å ha med videre.

Et problem i samarbeidet med Høyre er at de er for lite opptatt av fordelingsspørsmål. Et annet problem i samarbeidet med Høyre er at de er for lite opptatt av miljøspørsmål. Jeg syns det er beklagelig at en på refleks går imot økning av elavgiften, som i den siste formen vi diskuterte den, representerer en utgift på 200-300 kr for en husstand, og som kan bidra til å gå rett vei i miljøpolitikken. Så mye hadde jeg ventet av Høyre i miljøpolitikken, og jeg ser ikke bort fra at det på et senere tidspunkt kan være større muligheter for å nå fram med et slikt forslag.

Rolf Reikvam (SV): En innstramming på mellom 9 og 10 milliarder kr var nødvendig for å få renten til å gå ned. Det var utgangspunktet i budsjettet, og etter hvert er det på mange måter blitt opplest og vedtatt som en økonomisk sannhet at der må innstrammingen ligge for å få til en rentenedgang – som om renten går et eller annet sted. Renten går vel ingen steder, renten blir vel satt et eller annet sted av Norges Bank på bakgrunn av en bestemt pengepolitikk. Men det som er blitt konsekvensen av forliket med høyrepartiene, er at vi har fått til en innstramming på knapt 8 milliarder kr. Det er mellom 15 og 20 pst. lavere enn det som var den opprinnelige innstrammingen.

Hvis vi følger logikken til Kvassheim og regjeringspartiene, er det større sannsynlighet for at vi med den noe mindre innstrammingen ikke vil få en like stor rentenedgang som vi ville ha fått med en innstramming på mellom 9 og 10 milliarder. Jeg syns det er viktig at representanten Kvassheim kommenterer akkurat den biten, for det er ikke så veldig stor forskjell fra SVs innstrammingsforslag, som er på mellom 7 og 4 milliarder. Jeg syns derfor det er viktig at han kommenterer akkurat dette. Er det stor sannsynlighet for at rentenedgangen vil bli noe mindre med den noe mindre innstrammingen som det er lagt opp til i dette forliket?

Så til utdanning. Utdanning er et av de områdene hvor det åpenbart er foretatt en ganske sterk innstramming, og det er spesielt de offentlige utdanningsinstitusjonene og de offentlige skolene som har fått denne innstrammingen. Skolefritidsordningen er kuttet med 132 mill. kr. Nå sitter mange kommunepolitikere og skal lage sine budsjetter, så jeg kunne tenke meg å spørre Kvassheim: Hvis han skulle gi et råd til sine kommunepolitikere, bør denne innstrammingen på 128 mill. kr overføres til foreldrene som økt egenbetaling, eller bør dette dekkes over kommunebudsjettet?

Gunnar Kvassheim (V): Det har i dag fra flere talere blitt redegjort for begrunnelsen for at en kan akseptere et innstrammingsnivå som er lavere enn det en opprinnelig hadde. Det har vært en utvikling, bl.a. innen byggebransjen og på andre områder, som kan tilsi at en gir en viss tilbakefallsposisjon her. Men fortsatt er det slik at det må og skal være en betydelig innstramming i budsjettet for at politikerne skal ha levert sitt bidrag til å få ned renten. Jeg syns at dette budsjettet er et betydelig bedre bidrag og treffer riktigere i forhold til den dagsaktuelle situasjonen enn SVs forslag.

Når det gjelder skolefritidsordningen, er det rett at det er kuttet i den med den følge at de som betaler for dette, får en merutgift på ca. 100 kr pr. måned, hvis det blir økt egenbetaling. Den økte utgiften kan ikke ses uavhengig av de andre endringene som er gjort i budsjettet, og som påvirker folks økonomi, og som gir mer penger disponible fordi en har reversert skatte- og avgiftsøkninger. Totaliteten gjør at det var forsvarlig å kutte i skolefritidsordningen, slik som det her var lagt opp til.

Når det er spørsmål om mitt råd til kommunepolitikerne, om de bør velte dette over på foreldrene i form av økt betaling, eller øke det kommunale bidraget, vil jeg anta at begge løsningene kan være formålstjenlige, alt ut fra den enkelte kommunes situasjon, og den er det ingen som er bedre til å vurdere enn de som er folkevalgte i den aktuelle kommunen.

Rune E. Kristiansen (A): Debatten har gått over mange timer, og jeg har prøvd å følge rimelig godt med på hva Regjeringen og regjeringspartiene mener skal legges til grunn for at det høye rentenivået i Norge skal gå ned. Et utgangspunkt er vel felles, nemlig at man må få tillit til den norske krone. Det tror jeg er en svært viktig faktor.

Så har jeg opplevd i løpet av dagen at flere egentlig har vurdert det slik at statsbudsjettets betydning ikke er overordnet i forhold til det høye rentenivået, men at det er internasjonale forhold. Og siden representanten Kvassheim startet sitt innlegg med å beklage – slik oppfattet jeg det – det høye rentenivået i Norge, må jeg nå få lov å spørre om hva Venstres parlamentariske leder legger sterkest vekt på for å få renten ned. Er det det statsbudsjettet som skal vedtas her i kveld, med de innstrammingene det har, eller er det det statsministeren tidligere har uttalt, nemlig at rentenivået går neppe særlig ned dersom ikke oljeprisene går opp? Det kunne være interessant å få et svar på det, for nå håper jeg snart Regjeringen og regjeringspartiene klarer å opptre noe mer samlet i hvilke argumenter man bruker i forhold til det høye rentenivået og i forhold til å få rentenivået ned.

Gunnar Kvassheim (V): Det jeg legger størst vekt på, er statsbudsjettet, for det er det jeg har hatt mulighet til å være med og påvirke. Det har vært vår oppgave nr. 1 å medvirke det vi kan til å legge grunnlaget for at renten skal gå ned. Og jeg mener at Regjeringen har bidratt med det budsjettet som er lagt fram, med den viljen som ble vist til å finne en løsning gjennom samarbeid med andre partier i Stortinget. Jeg er overbevist om at hvis budsjettet blir vedtatt slik som det nå avtegner seg – og det tror jeg det blir – er det et solid bidrag som dermed er levert.

Men det er sagt fra flere talere, og det er jeg enig i, at det er andre elementer enn statsbudsjettet som påvirker når renten går ned, og hvor langt den går ned. Det er ingen ny erkjennelse som jeg har fått i dag, slik har vi betraktet dette lenge, men vi har fokusert på statsbudsjettet fordi det er det som har vært vår arbeidsoppgave i de siste månedene.

Så har jeg lyst til å si til Arbeiderpartiets talere som har tordnet fra denne talerstol mot kutt i budsjettet som er foretatt i denne runden som er gått med Høyre og Fremskrittspartiet. Den viljen som ble uttrykt fra Arbeiderpartiets landsmøte om å finne en løsning med Høyre som gikk ut på å nulle ut skatter og avgifter pluss finne et kompromiss når det gjaldt kontantstøtten, ville satt krav til kutt i 4 – 5 milliarder kr-klassen. Jeg har ingen tro på at Høyre og Arbeiderpartiet ville funnet fram til et kompromiss som smerter mindre på de områdene som har vakt engasjement fra Arbeiderpartiets side i dag, enn det forslaget som nå foreligger.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Dag Terje Andersen (A): Det er egentlig en utrolig situasjon vi er i når vi nå diskuterer statsbudsjettet. Utgangspunktet for dette stortinget er den valgkampen som ble ført i 1997. Da var hovedbudskapet til nesten alle andre partier enn Arbeiderpartiet at det var viktig å få byttet ut Arbeiderpartiet, fordi partiet hadde blitt høyrevridd. Fra sentrumspartiene, og kanskje sterkest fra Senterpartiet, ble det sagt at vi hadde for mye høyrepolitikk i Norge, og at det var viktig å få stoppet glidningen mot høyre.

Og så opplever vi altså nå for tredje gang et budsjettsamarbeid ikke bare med Høyre, men også med Fremskrittspartiet. Ja, blokkuavhengigheten, den er jammen over! Og det er tydelig at Senterpartiet endelig er i lomma på Fremskrittspartiet.

Begrunnelsen for at sentrumspartiene ikke kunne diskutere budsjettet med Arbeiderpartiet, var kontantstøtten, at disse partiene ikke kunne bryte avtaler og løfter som var gitt til småbarnsforeldre. Men løftene er jo brutt! Det de ble lovet, var 36 000 kr i året. Men de budsjettkameratene som i dag kommer til å vedta et budsjett, har da faktisk blitt enige om en kontantstøtte på 28 000 kr etter å ha bestemt seg for at de ikke kunne diskutere et kompromiss sammen med oss. Istedenfor å inngå et kompromiss med oss, valgte altså sentrumspartiene å slåss igjennom det som egentlig var Fremskrittspartiets gamle valgsak – hvis ikke jeg husker feil, ble forslaget om kontantstøtte første gang lagt fram i 1984 av Fremskrittspartiet.

Statsminister Bondevik sa i fjor i finansdebatten:

«Den økonomiske politikk er et finstemt samspill mellom finanspolitikk, inntektspolitikk og penge- og valutapolitikk. Svikter den ene pilaren, rives grunnen bort også under de andre.»

Ja, det er helt riktig! Det er helt riktig som det ble sagt, og derfor er det så innmari galt det som ble gjort. For i fjor sviktet finanspolitikken – vi som politikere, eller stortingsflertallet, sviktet og medvirket til at statsbudsjettet sprakk. Og det er helt riktig som Bondevik da spådde: De andre punktene sviktet etter tur.

Norge var et annerledesland, med minkende ledighet, med solid økonomi, med stabil velferdsutvikling fram til i fjor. Men høyredreiningen har forandret på det. Nå er vi et annerledesland med høyere rente enn andre land i Europa. Vi har risiko for økt ledighet – det blir i hvert fall sagt av Arbeidsdirektoratet, selv om finansminister Restad her i dag har sagt noe annet. Vi har høy prisstigning, vi har redusert byggeaktivitet, vi har for svak verftsstøtte, vi har kostnadsvekst, vi har høye renter – som alt sammen drar i retning av en mer usikker situasjon med hensyn til det viktigste med statsbudsjettet, nemlig trygghet når det gjelder sysselsetting.

Ja, det er noen som betaler for konsekvensene av Regjeringens politikk. Hver dag betaler det norske folk altfor høye renter. Det er kostnaden ved å ha denne regjeringen sittende. De skal til neste år betale økte egenandeler, altså økt skatt på sykdom. De har fått utsatt eldrereformen, selv om det er nok planer i kommunene. De får beskåret skolefritidsordningen, og barnehageutbyggingen stopper brått opp og plassene blir dyrere.

Denne regjeringen presenterer seg selv som verdiregjering. Det er altså en verdiregjering som nå kutter i sykelønnsordningen for dem som tjener under 57 000 kr. Mange kvinner i deltidsstillinger kommer til å få merke den verdien. Det er en verdiregjering som i en situasjon med økt ledighet kutter på tiltaksplasser som kan være tilbud til dem som blir arbeidsledige.

Og endelig: I august i år sammenliknet Bondevik reaksjonene på eventuelle skatteøkninger i Norge med situasjonen til sultende barn i Sudan. I dag vedtar vi sannsynligvis et statsbudsjett der rederne blir skånet for skatteskjerpelse, mens bistandsbudsjettet blir betydelig redusert. Det er den verdiregjeringen vi har.

Einar Steensnæs (KrF): La meg aller først få lov til å rette opp noen tall, hvor jeg dessverre kom til å blande sammen Høyres kutt med det som stod igjen etter at Høyre hadde kuttet. Av og til er det ikke så enkelt å se forskjell på det, men jeg kom nok til å gjøre Høyre urett, særlig når det gjelder bistand og utdanning. Bistanden skal være kuttet med 1,3 milliarder og ikke over 7 milliarder, som jeg fikk det til. Jeg beklager det, men poenget i min replikk står likevel fast.

Det er selvsagt svært gledelig at etter lange og kompliserte forhandlingsrunder har det lyktes å komme fram til en positiv avklaring for statsbudsjettet for 1999. Budsjettavtalen mellom sentrumspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre sikrer regjeringspartiene subsidiær støtte for et justert budsjettforslag, som er nærmere beskrevet i de to tilleggsinnstillingene fra finanskomiteen. I utgangspunktet var avstanden mellom partiene svært stor. Det var derfor nødvendig å gå ganske lange skritt mot et kompromiss for å nå fram til enighet. Jeg vil gjerne gi ros både til Fremskrittspartiet og Høyre for at de var villige til å bidra på en slik konstruktiv måte og med nødvendig besluttsomhet ettersom forhandlingsresultatet kom på overtid.

På skatte- og avgiftssiden har vi altså gått langt for å møte Fremskrittspartiets og Høyres krav. Et hovedanliggende gjennom forhandlingsrundene har vært å sørge for at budsjettet fikk en slik utforming at det kunne bidra til å skaffe tillit til styringen av norsk økonomi og dempe presstendensene, slik at den høye renten etter hvert kunne reduseres til et mer normalt nivå. Det fremforhandlede budsjettforslaget har en innretning som nettopp vil kunne sørge for dette. Stramheten ligger på omtrent det samme nivå som sentrumspartienes justerte budsjettforslag i finansinnstillingen. Når skatte- og avgiftsøkningene er falt bort, kan en også forvente lavere prisstigning og et mer moderat lønnsoppgjør neste år. Dette er selvsagt svært tilfredsstillende.

For regjeringspartiene har det vært svært viktig å sørge for at Regjeringens hovedprioriteringer har fått godt gjennomslag. Under fremleggelsen av statsbudsjettet i oktober la Regjeringen vekt på bl.a. følgende viktige innsatsområder: en forsterket innsats i helse- og omsorgssektoren, der eldrereformen blir videreført. Innsatsprogrammene innen psykiatri, kreftomsorg og fornyelse av utstyr i sykehussektoren må videreføres. Den distriktspolitiske satsingen må beholdes. Tiltak for barnefamiliene, særlig gjennomføringen av den viktige familiepolitiske reformen med kontantstøtten, må følges opp i tråd med avtalen mellom de fem samarbeidende partiene. Og endelig ønsker sentrumspartiene å markere en vilje til å sikre rammevilkårene for små og mellomstore bedrifter, bl.a. ved å holde fast på delingsmodellen, videreføre aksjerabatter på ikke børsnoterte aksjer og sikre at generasjonsskifte i familieeide bedrifter kan skje til en lavere kostnad enn hittil. Alt dette er tatt godt vare på i det justerte budsjettopplegget.

For å kunne gjennomføre de nødvendige skatte- og avgiftsreduksjonene måtte en gå til vanskelige, til dels smertefulle kutt på ulike departementers budsjetter. Likevel har vi klart å vedlikeholde satsingen på helse og omsorg. Utviklingshjelpen ligger fremdeles på 0,88 pst. av BNI, og kommunesektoren er skjermet for kutt i forhold til Regjeringens forslag. Den sterke satsingen på distriktene er også beholdt i det nye budsjettopplegget. Satsingen på miljø, enøk og alternative energikilder er blitt videreført i budsjettforslaget.

Vi er også godt fornøyd med at Regjeringen kan fortsette sitt viktige arbeid for å sikre arbeidsplasser, bosetting og verdiskaping i distriktene.

Men ikke bare de fem samarbeidende partiene som står bak denne budsjettavtalen, bør være fornøyde. Hele det politiske miljøet bør være tilfreds med at det lyktes å finne fram til en løsning som kunne skape ro omkring budsjettprosessen i Stortinget og bidra til tillit til styringen av norsk økonomi. Situasjonen med en mindretallsregjering setter selvfølgelig sterke krav til Regjeringens egen vilje og evne til å inngå kompromisser. Men det settes også tilsvarende krav til opposisjonspartiene. Sentrumspartiene var villig til å gå langt for å imøtekomme de krav som de ulike opposisjonspartiene satte fram i forhandlingene. Men vi kunne ikke sette over styr politisk troverdighet. Der går det en bestemt grense.

Sentrumspartiene legger betydelig vekt på at den økonomiske politikken må være tilstrekkelig stram for å sikre en balansert utvikling i økonomien. Finanspolitikken og utbyggingen av oljesektoren må brukes aktivt til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Regjeringens politikk er å holde kronen stabil i forhold til den europeiske valuta. Men skal vi lykkes med å oppnå den nødvendige stabilitet i økonomien, må også partene i arbeidslivet bidra. Derfor er det helt nødvendig å fastholde et godt inntektspolitisk samarbeid som kan bidra til at vi får en moderat pris- og kostnadsvekst, slik også statsministeren understreket i sitt innlegg. I sommer tok jeg til orde for at Regjeringen burde oppnevne en ny kommisjon tilsvarende Sysselsettingskommisjonen av 1992. Min hovedbegrunnelse var at situasjonen i dag er helt annerledes enn da Per Kleppe og hans utvalg gjennomgikk den norske økonomien for seks år siden. Økt internasjonalisering, skjerpet konkurranse og større spenninger i lønnsdannelsen krever nye grep i den økonomiske politikken. Jeg måtte imidlertid bare konstatere at forslaget ble lunkent mottatt. Med unntak for LO og støtte på lederplass i noen få aviser var interessen for en slik kommisjon ikke særlig stor. Det kan jo skyldes sommervarmen. Det kan selvfølgelig også skyldes at jeg ikke maktet på tilfredsstillende vis å formidle hovedtanken og hovedintensjonen bak forslaget. Uansett kan jeg for min del bare konstatere at det nå synes å være bred enighet om at et tettere inntektspolitisk samarbeid, gjerne konkretisert gjennom en felles komité eller utvalg, vil være positivt for at hovedelementene i solidaritetsalternativet kan føres videre. Forslaget fra Arbeiderpartiet håper jeg likevel kan oversendes Regjeringen uten realitetsvotering ut fra de konkretiseringer og betingelser som jeg tror Regjeringen bør få anledning til å se nærmere på.

La meg også kommentere et forslag i innstillingen, nemlig V. Her heter det:

«Norge må ta initiativ til en strategisk dialog med EU for å styrke vår forankring i EØS-avtalen og vår deltakelse i EUs ulike samarbeidsprosjekter. Vår rolle som ledende energi- og miljønasjon må brukes aktivt i en slik dialog. I en slik dialog kan det også undersøkes mulighetene for å knytte den norske krone nærmere til euroen.»

Kristelig Folkeparti ser det som meget viktig at det føres en aktiv Europa-politikk, og at vi bruker alle kanaler og de muligheter vi har for å kunne utnytte EØS-avtalen på den beste måte, til fordel for norsk næringsliv, forskning, kultursamarbeid og på andre områder som omfattes av EØS-avtalen. Forslaget til V inneholder imidlertid også en anmodning om å se på mulighetene for å knytte den norske kronen til euroen. Det synes tvilsomt om dette er noen god idé. Men det bør uansett undersøkes i tråd med det som er i intensjonen i Arbeiderpartiets forslag, og det vil uansett være av verdi at Regjeringen utreder nærmere hvordan penge- og valutapolitikken skal være etter at ØMU er etablert og euroen innført fra 1. januar 1999. Det går fram av det jeg har sagt, at jeg vil anmode Arbeiderpartiet om å vurdere å oversende sitt forslag. I så fall vil sentrumspartiene foreta en lignende operasjon med sitt forslag.

Forhandlingene om neste års statsbudsjett har nok ikke bare vært forhandlinger om budsjettet, men også forhandlinger om hvilken regjering landet skal ha. Det har vært underlig å lytte til Arbeiderpartiets kritikk over manglende sosial fordelingsprofil i budsjettet, mangel på stabil styring og mangel på forutsigbarhet i den økonomiske politikken. Nå kan vi konstatere at Arbeiderpartiet var villig til å legge bort hele sitt stabiliseringsprogram – i hvert fall for en tid – for å komme Fremskrittspartiet og Høyre i møte i kravet om ingen skatte- og avgiftsøkninger. Det er uklart hvor stabil løsning dette ville være. Jeg merket meg at ledende finansanalytikere mente at en slik løsning snarere ville skape krisestemning og ha en dårlig effekt på rentenivået. Uansett er jeg glad for at vi slipper å spekulere mer på dette. Regjeringen Bondevik fortsetter sitt viktige arbeid med å forsterke innsatsen på viktige områder, enten det gjelder distriktspolitikk, familiepolitikk, rammevilkår for små og mellomstore bedrifter, viktige verdi- og kulturspørsmål, gjennomføringen av nye helsereformer som Regjeringen har tatt initiativ til, osv. Vi har mye ugjort i regjeringskontorene, og Arbeiderpartiet har kanskje ennå noe å lære i opposisjon.

Jeg vil avslutte med igjen å uttrykke anerkjennelse til Fremskrittspartiet og Høyre for gode konstruktive forhandlinger som førte fram til et budsjett som vi må si oss meget godt tilfreds med. Det er et budsjett med en god tilpasning til de økonomiske utfordringer vi står overfor. Kan vi få etablert et godt inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet og få et konstruktivt, saklig politisk samarbeid med samtlige opposisjonsparti på Stortinget, er jeg for min del overbevist om at vi har lagt et godt grunnlag for å kunne takle de store utfordringene som venter oss både økonomisk og politisk på ulike samfunnsområder og i næringslivet både neste år og i årene framover.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg tror Einar Steensnæs er den første fra regjeringspartiene som har forsvart budsjettforliket på eget grunnlag. Det synes jeg er respektabelt. Det som er vanskelig å forstå, er at man måtte vente helt til ett minutt på tolv for å få det til. Hvis det er slik at denne løsningen er god, hvorfor gikk en ikke da til dette skritt med en gang, istedenfor for å skape så mye uro i så lang tid?

Andre fra regjeringspartiene har sagt at det var Arbeiderpartiets landsmøte som førte til at man begynte å handle, dvs. ble handlekraftig. Da må man jo spørre seg hvordan det skal gå neste høst, for da har ikke Arbeiderpartiet landsmøte. Da må man finne på noe nytt. Men la nå det ligge.

Jeg har et spørsmål til det som statsministeren har sagt i dag, at det er lite Regjeringen kan gjøre for å få ned renten dersom ikke oljeprisene går opp. Jeg vil spørre parlamentarisk leder for det største regjeringspartiet: Er dette virkelig oppfatningen i regjeringskretser? I så fall er det uakseptabelt for bedrifter, for unge familier og for andre med store lån og for kommunene som nå får høre at Regjeringens budsjettopplegg er godt bl.a. fordi renten vil gå ned. Nå får alle disse høre at renten kan komme til å holde seg høy lenge dersom oljeprisene ikke går opp, og det er jo ikke store utsikter for at de vil gjøre det. Dette bryter også med forutsetningene i nasjonalbudsjettet, der man sier at kronekursen skal ned på det opprinnelige nivå i løpet av året. Hvis ikke det skjer, vil mye bli annerledes enn det som Regjeringen beskriver i nasjonalbudsjettet. Jeg vil nå høre hva slags oppfatning Einar Steensnæs har av dette spørsmålet.

Einar Steensnæs (KrF): Ja, selvsagt kan jeg forsvare dette budsjettopplegget. Det skulle bare mangle. Enda viktigere er det at Regjeringen kan stå bak det og forsvare det. Det ville være liten vits i at vi her i Stortinget forhandlet fram noe som vi ikke hadde Regjeringen med oss på. Men jeg har liten sans for å forklare omstendighetene omkring et budsjettforlik ut fra gårsdagens eller tidligere ukers rammebetingelser. Det var en politisk utvikling i dette, og lederen for Arbeiderpartiet skal slett ikke undervurdere virkningen av det som kom ut fra Arbeiderpartiets landsmøte, hvor det bl.a. ble slått fast at Arbeiderpartiet ville kunne nulle ut alle skatte- og avgiftsøkninger for om mulig å komme til enighet med Høyre i et budsjettforlik. Det har jeg i mitt innlegg karakterisert som en lite stabil løsning, ettersom Høyre gjorde det klart at dette skulle skje i en krisepreget situasjon med kaos, og etterpå fraskrev de seg ethvert ansvar for den videre seilas for en ny regjering Jagland. Dette ville vært en meget uønsket løsning og iallfall ikke signalisert stabilitet, som Arbeiderpartiet har etterlyst.

Jeg må også be om at Arbeiderpartiets leder siterer statsministeren korrekt. Statsministeren sa ikke at Regjeringen ikke har noe ansvar for renten, og at det var oljeprisen som styrte det, men han understreket at Regjeringens medvirkning var begrenset i forhold til den sterke virkning som en redusert oljepris vil ha på rentenivået, fordi vi vet at renten – slik arbeiderpartiregjeringene tidligere også har gjort – går med til å holde en stabil kronekurs.

Når det så gjelder renteutviklingen som Jagland spurte om, kan jeg bare holde meg til det som Regjeringen selv har sagt. De har lagt fram et budsjett, og budsjettforliket er også innrettet slik at renten skal gå ned på forholdsvis kort sikt. Intensjonen er altså at budsjettets innretning skal bidra til å få renten tilbake på et mer normalt nivå.

Kenneth Svendsen (Frp): Som presidenten sikkert har registrert, har vi vært gjennom en turbulent budsjetthøst. Ser man tilbake, ser man at ethvert budsjett som et blokkuavhengig sentrum har lagt fram, har framstått som rotete og problematisk, og det toppet seg med kabinettspørsmålet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Jeg og mange med meg har aldri trodd på et blokkuavhengig sentrum, og når skaperen av et slikt blokkuavhengig sentrum, Anne Enger Lahnstein, i NRKs «Til debatt» erklærte at blokkuavhengigheten var avgått ved døden, var det en positiv erkjennelse.

Jeg tror at mange er enig med meg i at man ikke kan fortsette å behandle statsbudsjettet på den måten som man hittil har gjort. En slik behandling av budsjettet lager uro i markedet, den skaper usikkerhet både for befolkning og næringsliv. Jeg tror disse har krav på et minimum av forutsigbarhet i en budsjettbehandling, og det har de altså ikke hatt hittil.

Nå har jo Steensnæs og flere med ham fra sentrumspartiene fortalt oss hvor hyggelige Fremskrittspartiet og Høyre er å ha med å gjøre, og det er jo hyggelig å få høre. Det ville derfor være interessant å få vite hvilke tanker representanten Steensnæs gjør seg i forbindelse med kommende budsjettbehandling. Skal sentrum fortsette å late som om de er blokkuavhengige, eller er det sånn at man nå kan forvente at sentrum i god tid før budsjettbehandlingen tar kontakt med en eller annen blokk med sikte på å komme fram til et resultat i god tid før budsjettbehandlingen?

Einar Steensnæs (KrF): Jeg er i grunnen enig med representanten Kenneth Svendsen i at det kan være nyttig å gå gjennom og evaluere den prosessen man har vært igjennom når det gjelder årets budsjettbehandling. Det er sikkert ting der som kan forbedres, og det er sikkert ting også her i Stortinget i partigruppene og i de sonderingene som ble gjort, som kan forbedres slik at inntrykket utad blir mer ryddig og mer forutsigbart. Det er et felles ønske. Om det går så lenge vi har mindretallsregjeringer – det har vi hatt tidligere, og det vil vi fortsette å få, tror jeg – det er en annen sak. Men jeg går gjerne gjennom og evaluerer dette.

Når det gjelder dette kravet om at Regjeringen skulle sondere, som det vel heter, eller ta kontakt på forhånd med en av blokkene – da er blokkpolitikken på plass igjen – så undrer det meg, fordi ingen partier utenom sentrumspartiene har erklært seg som et parlamentarisk grunnlag for Regjeringen. Det er altså ingen som på forhånd kan innkassere støtte verken her eller der til det som Regjeringen måtte legge fram, enten det gjelder budsjettet eller andre saker, og det har vi full respekt for. Derfor må det også være full respekt for at Regjeringen får lov til å forme ut sitt budsjettforslag i tråd med sin beste overbevisning og vurdering. Og så må det selvsagt være slik at når dette budsjettet kommer til Stortinget, må regjeringspartiene være fleksible, forhandlingsvillige og konstruktive i forhold til å finne løsninger. Dette ansvaret er vi oss fullt bevisst, vi vet at vi har et svakt parlamentarisk grunnlag, og skulle vi glemme det, er det nok av partier som vil minne oss om det her i Stortinget. Og slik har vi faktisk gått inn i forhandlingene med fleksibilitet og imøtekommenhet, og jeg tror at også Fremskrittspartiet og Høyre vil kunne bekrefte at slik er det. Men det finnes en grense, og den grensen går selvfølgelig der hvor Regjeringens politikk ikke lenger er synlig. Den grensen regner jeg med at både Kenneth Svendsen og andre opposisjonspartier her i Stortinget har full forståelse for.

Per-Kristian Foss (H): Steensnæs stilte spørsmål til Arbeiderpartiet om partiet vil trekke det fellesforslaget fra Høyre og Arbeiderpartiet om euro, EU og EØS som står i innstillingen. Svaret fra Høyres side er nei. Det har gjennom debatten blitt avklart at Regjeringen er uvillig til å føre en slik aktiv politikk. De konstruerer motforestillinger. Vi mener at det er viktig å undersøke på et politisk nivå mulighetene for et samarbeid. Maastricht-avtalen åpner for det. Etter mitt syn er det ikke nødvendigvis slik at man må gå fra fleksibel stabilitet til fastkurs innenfor svingningsmarginer for å få en avtale. Det skal man i alle fall ikke ha konstatert før man samtaler, og igjen på et politisk nivå, så debatten har til fulle understreket at Regjeringen trenger noen til å presse på, for den gløder jo ikke av begeistring i møte med Brussel på noe nivå.

Hvis Regjeringen skulle trenge entusiastisk støtte for sine reiser og politiske råd for sine samtaler, vil jeg anbefale samtaler med NHO, LO, Bankforeningen og for sikkerhets skyld også Sparebankforeningen. Der vil man få gode råd både faglig og sannsynligvis også grensende over i det politiske.

Mye av debatten har dreid seg om hvorfor regjeringspartiene i grunnen snudde så kraftig underveis og plutselig fikk veldig lyst til å forhandle, hvorfor det umulige ble mulig. Det er mulig at svaret ligger i Steensnæs’ egen hjemstedsavis, Haugesunds Avis, og jeg siterer den til informasjon:

«Med mindre en er politisk blind, burde det ikke være vanskelig å se hvor støtten er å finne. I stedet har regjeringspartiene drevet et forvirrende og tarvelig spill for å gi skinn av at Regjeringen er blokkuavhengig».

Jeg vet ikke om dette var det avgjørende argument, eller om det var Arbeiderpartiets landsmøte. Det kunne jo også vært Steensnæs’ egen uttalelse med trussel til Høyre om at det ikke-sosialistiske samarbeid ville opphøre hvis det ikke ble enighet. Og da er mitt spørsmål: Hvilket ikke-sosialistisk samarbeid er det Steensnæs forespeiler oss? Jeg kjenner ikke til noe historisk i denne perioden.

Einar Steensnæs (KrF): Jeg satt spent og lyttet, særlig til sitatet fra Haugesunds Avis. Det er en viktig avis for meg å forholde meg til. Jeg stålsatte meg for et sitat jeg skulle ha problemer med, men jeg skjønte etter hvert at det var ikke mine uttalelser. Det var lederen i Haugesunds Avis som sparket friskt ifra.

Så til det ikke-sosialistiske samarbeidet. Jeg bruker fremdeles det begrepet. Det er viktige felles politiske kontaktflater særlig i verdipolitiske spørsmål, familiepolitiske spørsmål og i forhold til rammebetingelser for næringslivet. Jeg kunne sikkert ha brukt flere områder for å eksemplifisere at der har de ikke-sosialistiske partiene lang tradisjon for å stå sammen – de er ikke helt konforme, partiene skiller seg selvfølgelig fra hverandre også på ikke-sosialistisk side i prioriteringer, nivå osv., men der har vi mye felles.

I det samarbeidet er det viktig å sørge for at denne dialogen går videre, for det er mange viktige saker som ligger der. Det har med verdiskaping, sysselsetting, bosetting osv. å gjøre. Og jeg synes det ville være oppriktig synd om det samarbeidet ble satt over styr fordi noen av partiene ville gå fra f.eks. en fremforhandlet avtale som de parlamentariske lederne egenhendig hadde underskrevet.

Så til spørsmålet om det forslaget jeg bad Arbeiderpartiet, og selvfølgelig også Høyre, om å oversende. Jeg konstaterer at det ikke vil bli etterkommet. La meg da bare si at det på ingen måte er riktig at ikke denne Regjeringen har et aktivt, pågående og jeg vil nesten si entusiastisk engasjement for Europa-politikken. Det er mulig at Per-Kristian Foss har andre ambisjoner i forhold til hvordan dette skulle komme til uttrykk. Men jeg kan forsikre Per-Kristian Foss om at Regjeringen står på for å gjøre det beste ut av den viktige EØS-avtalen vi står sammen om. Og jeg vil også bekrefte at Regjeringen vil komme til å følge opp også den anmodning som ligger i Arbeiderpartiet og Høyres forslag med hensyn til å undersøke tilknytningen mellom euroen og kronen.

Inge Myrvoll (SV): Det skal representanten Steensnæs ha at han er flink til å rose sine samarbeidspartnere. For n’te gang roste han Høyre og Fremskrittspartiet. Men det skal vel ikke så mye til for å rose de partiene for at de godtar høyrepolitikk?

Trepartiregjeringen minner meg om de hellige tre konger. Den så sin stjerne stige over Voksenåsen og følte at det var løfterikt. Så la den byrden på kamelene og begav seg ut på vegen. Etter hvert snudde den kappen etter høyrevinden, spiste kamelene og lempet byrdene over på dem som sitter hardt i det fra før. Den har med kontantstøtte til barnet i krybben, men så er det slutt. Det blir dårlig med barnehageplasser, meldes det. Skatteforliket skal bl.a. betales gjennom dyrere skolefritidsordning. Hvis skoler nå legges ned, blir det en lang skoleveg og standarden på de skolene som er igjen, vil vel kanskje minne mer om stallen enn om Voksenåsen.

Apropos det – det står det en del om i denne erklæringa:

«Målet er å sikre kommunene full kompensasjon for merkostnadene med seksårsreformen, både til investering, drift, skoleskyss og skolefritidsordning.»

-Ja, «skolefritidsordning» står det! Og videre:

«En sentrumsregjering vil øke bevilgningene til tiltak som bedrer utearealet på skolene og som sikrer alle skolebarn en tryggere skoleveg.»

Jeg skulle gjerne ha lest hele denne erklæringa, det står veldig mye bra om skole der.

Tidligere i dag har statsministeren sagt at det er ikke så mye høyrepolitikk i forliket. Mener Steensnæs at det ikke er høyrepolitikk når det skal koste å være sjuk, men ikke å være rik? Mener Steensnæs at det ikke er høyrepolitikk når det skal bli dyrere å ha unger på fritidsordninga?

Nå skal det sies at det var et elendig utgangspunkt for kommuneøkonomien fra Regjeringa. Men det er i hvert fall ikke det som står i Voksenåserklæringa. Er det blitt sentrumspolitikk at det skal være en dårlig kommuneøkonomi? Eller er det bare sentrumsregjeringa som har godtatt høyrepolitikken?

Jeg tror faktisk at stjerna har sluknet over Voksenåsen, og at de går i mørket: Jeg er bare redd for at de skal gå sammen med Høyre og Fremskrittspartiet til de går utfor stupet!

Einar Steensnæs (KrF): Det er tydelig at representanten Inge Myrvoll ikke har det så godt når sentrumspartiene har funnet sammen med Høyre og Fremskrittspartiet i et budsjettforlik. Og Inge Myrvoll kjenner jo veldig godt til vårt utgangspunkt. Men når de roses, så er det grunn til det. Det er selvfølgelig ikke fordi vi måtte gjøre disse mange såre og vanskelige kuttene – selvsagt ikke – men fordi de var ryddige, samarbeidsvillige og konstruktive i en situasjon hvor Stortinget jobbet på overtid for å finne en løsning. Det skal de ha ros for. Jeg har ingen problemer med å gi dem honnør for det. Og skulle det være andre partier som kommer Regjeringen til hjelp – også SV – skal jeg overøse dem med tilsvarende ros hvis de opptrer tilsvarende ryddig og ansvarlig.

Så var det dette bildet med de hellige tre konger. Jeg skrev og skrev og synes hele bildet ble veldig anstrengende og veldig overlesset, så jeg tror ikke jeg kan følge med på det forsøket på illustrasjon av situasjonen. Jeg datt av lasset lenge før kamelene var kommet fram til stallen, forstod jeg. (Munterhet i salen) Det er mye å si om disse påstandene om at Regjeringen har vært med og gjort hverdagen mye verre for folk. Men når det gjelder kommuneøkonomien, drar Myrvoll den gamle historien om de 200 mill. kr. Nå er det sagt så mange ganger at jeg trodde det var unødvendig å gjenta det, men der ligger altså forklaringen ganske enkelt i at kommunene nå sparer penger gjennom dette modifiserte opplegget, ved at sykepengeperioden reduseres fra tre uker, slik det opprinnelig var, til to uker og to dager. Dermed skjer det en kostnadsbesparelse for kommunene. Og tilsvarende er det en kostnadsbesparelse når det gjelder bortfallet av elavgifta. Det er altså et nullsumspill som er foretatt, slik at kommunene kommer likt ut.

Når det gjelder sykelønnsordningen, kan jeg bare vise til at her er det også forbedringer i forhold til egenandelstaket i forhold til det Regjeringen opprinnelig la fram.

Hill-Marta Solberg (A): Representanten Steensnæs klarte rett nok å holde et innlegg uten å angripe Arbeiderpartiet, og det er han allerede blitt behørig rosende omtalt for av Thorbjørn Jagland i en tidligere replikk, men han greide dog ikke i svaret å la være å vise til at det var Arbeiderpartiets landsmøte som brakte en avtale i havn mellom sentrumspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre, og da er det kanskje betimelig nå så langt ute i debatten å stille følgende spørsmål: Sa egentlig representanten Steensnæs at uten Arbeiderpartiets landsmøte hadde vi nå hatt en regjeringskrise? Var det egentlig det han sa? Det er det også mange andre som har sagt før i dag, at uten det landsmøtet hadde vi i dag hatt en regjeringskrise i Norge. Kanskje kan det være mulig å få et svar på det før kvelden er omme.

Så har det tidligere i dag vært gjort forsøk på å få Regjeringens vurdering av virkningene for folk flest av det budsjettet som blir vedtatt i kveld, om budsjettvedtaket som skal gjøres i kveld, f.eks. kommer til å bidra til at renten går ned. Finansministeren svarte forholdsvis ullent da han fikk spørsmålet tidligere i dag og hadde mange andre faktorer å hente fram som hadde stor betydning for hva som ville skje med renten, og han konkluderte vel omtrent med at det først og fremst var utviklingen i oljeprisen som kom til å være bestemmende for om renten ville gå ned. Også statsministeren har henvist til synkende oljepriser når det gjelder spørsmål om renteutviklingen. Alle som hører etter, må få inntrykk av at Regjeringen forsøker å skyve ansvaret litt fra seg nå for hva som skal skje med renteutviklingen i kommende år. Einar Steensnæs var derimot ganske klar, og nå er det litt viktig å få presisert fra Steensnæs: Er det slik at Einar Steensnæs har en annen oppfatning av dette enn statsministeren og finansministeren? For Steensnæs sa da vitterlig – og det kan han kanskje bekrefte – at renten skal tilbake på et mer normalt nivå, sågar på kort sikt.

Einar Steensnæs (KrF): For å være sikker på at jeg kan få svare på dette med renten, begynner jeg med den, og da kan jeg sitere det som står i Regjeringens egne dokumenter.

«Renten skal ned mot europeisk nivå», står det – altså et lavere nivå. Og det er det som på en måte har vært føringen i hele Regjeringens budsjettopplegg, og som har gjort det nødvendig å kutte inn med 9 milliarder, 5 milliarder i forhold til kutt og 4 milliarder i forhold til skatt. Nå er dette blitt annerledes, men likevel er stramheten i budsjettet beholdt, og når stramheten er så viktig, er det nettopp ut fra hensynet til å få renten ned. Det har vært en viktig ledetråd for alt som har vært av budsjettarbeid, både i Regjeringen og det vi har forsøkt å få til av forlik.

Når det så gjelder forholdet til oljeprisen, vet alle at den norske økonomien er svært åpen, og at den er svært oljeavhengig. Det vil si at oljeprisen vil bety veldig mye for valutaen, og siden vi bruker renten utelukkende til å stabilisere valutaen, må renten bli høy i en tid med lav oljepris. Tilsvarende var det våren 1997: Da var kronen veldig sterk, og til tross for at det var presstendenser i økonomien, satte daværende finansminister Jens Stoltenberg ned renten for å stabilisere kronen, motsatt av det en finanspolitisk egentlig hadde bruk for. Det var en innstramming en hadde bruk for, men fordi renten skulle brukes til å stabilisere kronen, gikk det motsatt vei. Her er sentrumsregjeringen helt på linje med den praksis som også Arbeiderpartiet førte da de var i regjeringskontorene.

Så til dette med å forklare hva som skjedde i budsjettforliket – der får en kanskje spørre statsministeren. Men til dette at uten Arbeiderpartiets landsmøte hadde vi hatt en regjeringskrise. Det har aldri vært noen regjeringskrise, jeg har ikke hørt snakk om noen regjeringskrise. En måtte nesten bare spørre: Ville Høyre gått fra sin underskrevne avtale med de fire andre partiene når det gjaldt kontantstøtten – i så fall hadde vi hatt en krise – for å kunne gå sammen med Arbeiderpartiet? Her er det mange spørsmål som henger sammen, og spørsmålet kan i alle fall ikke besvares så enkelt som Hill-Marta Solberg vil ha det til.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet mener at tillit til og orden i norsk økonomi er det beste grunnlaget for å sikre velferdsordningene våre, arbeidsplassene, tryggheten i hverdagen og økonomien for folk flest. Arbeiderpartiet har gjennom sitt budsjettalternativ tilbudt samarbeid for å skape trygghet og stabilitet. Og innholdet er ingen nye påfunn, men en gjentakelse av våre hovedsaker gjennom flere år. Utgangspunktet er arbeid til alle og innsats for eldre, helse og utdanning, og det er gjort mulig ved å gjenreise solidaritetsalternativet og samarbeidet med partene i arbeidslivet om en lav pris- og kostnadsvekst. Og her var det skatteforslag som kunne motvirke forskjellssamfunnet.

Utviklingen i norsk økonomi under Bondevik-regjeringen – med Høyre og Fremskrittspartiet som medansvarlige – har bidratt til usikkerhet, og mange tusen har følt renteøkningene på kroppen. Vi ser faresignaler om økning i arbeidsledigheten framover. Det er dette som er hovedutfordringen.

Det er å håpe at budsjettavtalen mellom de borgerlige partiene kan gi muligheter for rentenedgang. Jeg har inntrykk av etter debatten at Regjeringen også mer håper enn tror. Det kreves nå at de borgerlige partiene faktisk tar ansvar for innholdet av budsjettet og utviklingen i norsk økonomi. Hittil har jeg hatt inntrykk av at en del partier har vært mer opptatt av å legge ansvar på andre.

Budsjettavtalen bekrefter sentrumspartienes samarbeid til høyre fra i fjor høst og i revidert nasjonalbudsjett – ingen overraskelse så lenge avtalen om å binde opp store utgifter for framtida gjennom kontantstøtteordningen var det eneste som ikke skulle endres.

Jeg skjønner Kristelig Folkepartis opptatthet av sin flaggsak. Men at Senterpartiet har latt Regjeringen bli underlagt et veto på en enkelt sak fra Høyre og Fremskrittspartiet er uforståelig, et veto som hindret Regjeringen i et samarbeid til venstre. Sentrum og Senterpartiet skal nå lene seg mot Fremskrittspartiet, som de selv for kort tid siden anså som den største trusselen mot sine verdier og mål. Og vi har fått dokumentert at kontantstøtteordningen koster, med nedskjæringer på andre områder.

Regjeringens blokkuavhengighet er et tilbakelagt stadium. Det hevdes nå at det ikke er så viktig hvem en samarbeider med, men hva innholdet av samarbeidet består i. Det bekymrer meg faktisk mer, når jeg ser på innholdet av budsjettavtalen: et lavere ambisjonsnivå i sysselsettingspolitikken når utfordringene øker, nedskjæring av innsatsen overfor barn og unge, og eldresatsingen utsettes, noe som betyr færre plasser med pleie og omsorg. Steensnæs får ha meg unnskyldt, men kommunene får dårligere muligheter til å opprettholde sine velferdstilbud. Dette er ikke svartmaling, men en påpeking av konsekvenser. Det kan karakteriseres som sentrumsprofil med høyrevri, skjønt jeg aner fremdeles ikke helt hva profilen til sentrum innebærer. Eller som noen kommentatorer har skrevet: Sentrum beholder regjeringen, men ikke politikken.

Trygghet og rettssikkerhet er grunnleggende forutsetninger for at et velferdssamfunn skal fungere, ja for at det i det hele tatt skal være et velferdssamfunn Den enkeltes behov for trygghet, lov og orden må tas alvorlig. Arbeidet for et tryggere samfunn og mot kriminalitet er derfor viktig for Arbeiderpartiet. De nye tendensene til ungdomskriminalitet og tilfeller av grov voldsbruk uroer oss.

Målsettingen om å få bukt med dette kan alle fort enes om. Men årsaker og virkemidler er kompliserte og krever av oss politikere at vi beveger oss under overskriften og symbolpolitikken. Det finnes ingen enkle løsninger. Vi skal slå ned på kriminalitet, stille den enkelte til ansvar, men også motvirke og forebygge ulovlige handlinger. Kampen mot kriminalitet kan ikke alene føres innenfor rammene justissektoren råder over. Vi må ha en innsats på «bred basis», som statsministeren sa tidligere i kveld. Vi må ikke isolere dette til bare et spørsmål om politi og strengere straffer. Her trenger vi en innsats og samarbeid fra hjem, skole, frivillige, barnevern, politi og andre offentlige etater.

Alle er enige om at barn og unges oppvekstmiljø er viktig og forebyggende arbeid nødvendig for å hindre en kriminell løpebane. Men her også trengs ressurser. Arbeiderpartiet er for at politiet skal sikres midler i kampen mot kriminalitet. Men når dette betyr at det forebyggende arbeidet, som skolefritidsordningen, samtidig skal kuttes med over 100 mill. kr, mener jeg at den helhetlige politikken i kampen mot kriminalitet er tapt av syne i avtalen mellom sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet. Da er jeg tilbake til grunnlaget for at vi i det hele tatt kan øke innsatsen både på justissektoren og andre områder, nemlig at vi holder orden i norsk økonomi. Her er det også helheten og ikke symbolene som teller.

Per Erik Monsen (Frp): Fremskrittspartiet har lagt fram et helhetlig forslag til et alternativt budsjett som skiller seg ganske vesentlig fra det de andre partiene har lagt fram på flere viktige punkter. Vårt utgangspunkt er at vi ønsker en mindre offentlig sektor som konsentrerer seg om kjerneoppgavene som helse og omsorg, undervisning, forsvar og ordensvern, og utfører disse oppgavene på en skikkelig måte, noe som ikke alltid er tilfellet i dag. På den måten har vi også rom til betydelige skatte- og avgiftslettelser, som betyr at folk disponerer mer av sin inntekt, og selv kan bestemme hva de vil bruke pengene til.

Vi hører stadig at om det offentlige får sine inntekter redusert, vil det automatisk gå ut over viktige velferdsoppgaver. Men det er jo ikke sant. En skal ikke bla mye i statsbudsjettet for å finne at store beløp går til helt andre ting. Mer enn 10 milliarder kr blir sendt ut av landet, og minst like mye blir brukt til å opprettholde et urasjonelt og ressurskrevende landbruk.

Dette var de store tallene, men det er mengdevis av mindre poster som det aldri blir foreslått å kutte i for å kunne ivareta de viktigste velferdsoppgavene. Det burde f.eks. være rom for en liten innstramming i støtten til Operaen, som nå ligger på godt over 1 000 kr pr. billett. Vi gir støtte til såkalte frie dansegrupper som nesten ikke har egen inntjening, vi gir garantilønn til kunstnere som ikke greier å leve av eget arbeid, vi gir støtte til filmer nesten ingen går for å se osv. Listen kunne gjøres mye lenger, men dette er i hvert fall nok til å vise at ikke ethvert kutt i offentlige utgifter nødvendigvis rammer barn eller gamle og syke, slik det som regel fremstilles. Det er de samme partiene som bruker denne retorikken, som er de argeste motstandere av at det offentlige skal effektivisere sin virksomhet, til tross for at det finnes rikelig dokumentasjon på at dette kan gjøres uten at det går ut over kvaliteten.

Vi har en offentlig sektor som er så stor at den gir et uakseptabelt stort skatte- og avgiftstrykk, samtidig som det er stor misnøye med mange av de tjenestene sektoren produserer. Det burde være nok å minne om den permanente «krisen» i det offentlige helsevesen, eldreomsorgen osv. Den sosialistiske løsningen på slike kriser har hele tiden vært å putte mer penger i sektoren, i den tro at det alene vil løse problemene, i stedet for å se på om det er organiseringen og effektiviteten det er noe i veien med, og ikke tilgangen på ressurser. En slik måte å prøve å løse problemene på er ikke bare ineffektiv, den er også samfunnsøkonomisk skadelig fordi den etter hvert fører til en skattebyrde som gir langt større samfunnsøkonomiske kostnader enn selve utgiftsøkningen. Disse merkostnadene oppstår fordi skatter og avgifter skaper kiler mellom pris til produsent og pris til forbruker. Høyere skatter og avgifter vil derfor gi lavere samlet verdiskaping i samfunnet. Derfor er det viktig å finne andre måter å løse disse krisene på.

Fra privat sektor vet vi at markedet virker, og det fornuftige må da være å bruke markedet til å måle effektiviteten også i offentlig sektor. Det kan vi enkelt gjøre ved å konkurransestimulere den kommunale og statlige tjenesteproduksjonen. Det er ingen god grunn til at offentlig virksomhet skal være en slags skjermet næring, hvor det ikke stilles de samme krav til effektivitet som i annen virksomhet. Her må jo noen hver komme i et dilemma. Ineffektivitet betyr at det eksisterer et uutnyttet potensial til å skape noe av verdi. Et uutnyttet potensial er tapte muligheter, f.eks. til å gi nødvendig pleie til syke og gamle. Hva er da viktigst – å gi offentlig ansatte en skjermet tilværelse, eller å skaffe de nødvendige omsorgstjenester til dem som trenger det mest?

Fremskrittspartiets kommuneopplegg har fått en del omtale i debatten. Blant annet påstod SVs Øystein Djupedal og Kristin Halvorsen at vi i vårt opplegg hadde svekket kommunesektoren med 7 milliarder kr. Dette er naturligvis helt feil. For det første har de ikke fått med seg at 3,2 milliarder kr bare er en øremerking til innskuddsbasert finansiering av sykehusene, og for det andre har de tydeligvis ingen forståelse av de dynamiske effektene av vårt opplegg samlet sett. Vi har fått Statistisk sentralbyrå til å beregne effekten av vårt opplegg bl.a. for kommunesektoren, og deres beregninger viser at sektoren ville kommet 2,5 milliarder kr bedre ut med vårt opplegg enn med forslaget fra Regjeringen, bl.a. på grunn av betydelig lavere pris- og lønnsvekst.

En av hovedutfordringene nå er å legge til rette for et lavere og stabilt rentenivå. Det er flere faktorer som har bidratt til den situasjonen vi nå har, med et rentenivå som er omtrent dobbelt så høyt som i andre europeiske land. Lave oljepriser er åpenbart den viktigste faktoren, men det kan ikke være tvil om at markedet også er påvirket av det som blir oppfattet som mangel på politisk stabilitet og styringsevne. De siste ukenes rot og usikkerhet har vel heller ikke akkurat bidratt til å heve respekten for politikere og politisk arbeid. Dette er noe vi alle må ta på oss ansvaret for. Det gagner ingen når noe så viktig for landet som budsjettbehandlingen blant folk flest blir oppfattet som et politisk svarteperspill. Derfor er det viktig at vi nå har fått ting på plass og får vedtatt et budsjett.

Kjell Opseth (A): Regjeringa Bondevik har til fulle dokumentert at det er ei regjering i strid med seg sjølv. Det er folk flest og næringslivet som svir. Liten tillit i det økonomiske miljøet til Regjeringa si styringsevne har gjeve oss eit rentenivå langt over det våre naboland har. No freistar statsministeren til overmål å fråskrive seg ansvaret for å leggje til rette for at renta går ned. No er det oljeprisane som visstnok styrer renta.

Budsjettframlegget og handsaminga av dette her i Stortinget har ikkje styrkt tilliten til Regjeringa si styringsevne, snarare tvert om. Regjeringa har gått frå skanse til skanse, for å ende opp med eit budsjett diktert av Høgre og Framstegspartiet. Det er ikkje Høgre og Framstegspartiet som har kome Regjeringa i møte, slik statsminister Bondevik uttalte tidlegare i dag, det er Regjeringa som har lagt seg flat for Høgre og Framstegspartiet, eine og aleine for å halde på regjeringsmakta. Uroa i norsk økonomi vil halde fram.

Næringslivet har på grunn av aukande globalisering og raske teknologiske endringar stort behov for omstilling og nyskaping. Innsatsen på område som næringslivsforsking og utvikling av nye produkt må difor bli større.

Arbeidarpartiet har i sitt alternative budsjett lagt til rette for dette. Oppretting av eit forskingsfond er tiltak som over tid vil gje forskinga meir stabile vilkår. Særleg må vi auke innsatsen på maritim forsking, der vi har uana ressursar for vekst. Arbeidarpartiet vil at sal av statlege eigedelar som Stortinget har vedteke, skal brukast til m.a. eit slikt fond. Dessutan må det bli sterkare statleg drahjelp, slik at næringslivet tek ny teknologi i bruk.

Å vere drahjelp for næringslivet er ei prioritert oppgåve for Arbeidarpartiet. Difor har vi skjerma og delvis styrkt verkemiddelapparata overfor næringslivet. Det gjeld SND, SIVA, Eksportrådet, NORTRA og Teknologisk Institutt. Regjeringa sviktar.

Vi ser no ein aukande trend til at arbeidsløysa er på full fart tilbake. I ein slik situasjon skulle ein forvente at Regjeringa og Stortinget ville vedta eit budsjett innretta mot å sikre sysselsetjinga. Slik er det ikkje. Stadig fleire skipsverft varslar om permitteringar. Ordrebøkene blir tomme i verft etter verft. Det å bringe verftsstøtta opp på same nivå som hos våre konkurrentar burde då vere sjølvsagt. Men nei – alle utanom Arbeidarpartiet lèt verftsindustrien leve i ein håplaus konkurransesituasjon.

Regjeringa trekte investeringsavgifta for jord- og skogbruk inn i jordbruksforhandlingane, noko som er stikk i strid med Stortinget sine føresetnader. Arbeidarpartiet har hatt og har ein ærleg debatt om investeringsavgifta for jord- og skogbruk. Men det blir uærleg når det blir hevda at Arbeidarpartiet ikkje lenger støttar jordbruksavtalen. Det som er rett, er at Arbeidarpartiet støttar jordbruksavtalen, men det gjer ikkje Regjeringa, Senterpartiet medrekna. Regjeringa kuttar ein framforhandla og vedteken avtale med 100 mill. kr. Det er nok Høgre og Carl I. Hagen som har fått gjennomslag.

Ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk er viktig for å få dei som av ein eller annan grunn fell utanfor arbeidslivet, tilbake i arbeid. Det er trist å sjå at det som var eit lågt nivå på arbeidsmarknadstiltak i Bondevik-regjeringa sitt budsjettforslag, no er blitt redusert ytterlegare.

Eit lite land med eksport av over 50 pst. av det vi produserer, er avhengig av ein aktiv og målretta Europa- politikk, ikkje ei passiv tilpassing. For norsk næringsliv er det eit lyspunkt at det er eit fleirtal som sluttar seg til Arbeidarpartiet sitt forslag om ein meir aktiv Europa- politikk. Så får vi finne oss i at vi har ei regjering som motvillig administrerer Stortinget sine vedtak.

Kjellaug Nakkim (H): Det sentrale for Høyre i høst har vært å bidra til at budsjettet for neste år får en innretning som kan medvirke til at renten går ned. Regjeringen har vært opptatt av at det må føres en stram finanspolitikk, samtidig som de ønsket å legge fram et budsjett med sentrumsprofil – hva nå det er. Å øke skatter og avgifter er det enkleste og letteste når det skal føres en stram finanspolitikk. Da slipper man å prioritere. Det eneste Regjeringen prioriterte, var kontantstøtten, men dessverre på bekostning av den vanlige manns og kvinnes økonomi og ved å pålegge næringslivet flere byrder. Heldigvis er dette nå blitt ryddet av veien i forbindelse med budsjettforliket og med kontantstøtten i behold. Det landet nå trenger, er et stabilt styre og at næringslivet får stabile og gode rammebetingelser.

Det viser seg nå at den urolige internasjonale situasjonen får negative konsekvenser for lønnsomheten i de konkurranseutsatte eksportnæringene, langt mer enn hva man trodde for bare et par måneder siden. Riktignok har den lave kronekursen kompensert noe, men ordretilgangen viser seg å være vanskelig. I 1997 økte sysselsettingen relativt sterkt i den konkurranseutsatte sektoren, bl.a. i industrien. Denne utviklingen har flatet ut og viser nå en nedgang.

Sysselsetting kommer nå i økende grad fra distribusjon, tjenesteytende næringer og offentlig sektor. Det landet trenger, er verdiskaping, omstilling og fornyelse. Regjeringen mangler strategi på dette området, å ha en overordnet strategi for målrettet satsing på kompetanse og teknologioverføringer til de mange eksisterende bedrifter. «Jeg våger den påstand at mangel på langsiktig tenkning, prioritering og investering i industriell kompetanseutvikling er et av hovedproblemene,» sier administrerende direktør Eva R. Karal ved Teknologisk institutt i en ganske tankevekkende kronikk i Aftenposten i dag.

Høyresiden var ikke alene om motstand mot Regjeringens politikk. Også fagbevegelsen var imot de skatte- og avgiftsøkningene som ville komme på toppen av rentehoppet – dette måtte tas igjen i lønnsforhandlingene og ville dermed svekke bedriftenes konkurranseevne.

Vi har et særnorsk pris- og kostnadsnivå. Ikke minst den eksplosive grensehandelen viser det. Å redusere matmomsen vil ikke bidra til å redusere grensehandelen. Det vi må gjøre, er å få en tilnærmet harmonisering av avgiftene på de mest attraktive varene. Denne gangen har vi i det minste bare prisjustert en lokkevare som tobakk og sigaretter, og vi har fått en liten nedsettelse av alkoholavgiftene. Et lite steg i riktig retning, men det monner så lite. Vi skulle nok ha gått ytterligere et steg videre.

Uten de foreslåtte prisjusteringer er sigarettene f.eks. 15-20 kr billigere pr. pakke i Sverige. En boks cola koster 3,50 kr i Sverige mot 14-15 kr i Norge. Det er blitt de nye smuglervarene, og det er blitt smuglet mer og mer i større og større omfang. Dette tilsier at man nå må gjøre noe med emballasjeavgiftene, og ikke minst må grunnavgiften fjernes. Ribbe, norsk sådan, kan kjøpes for 24,50 kr. Tilbudspris i Norge er 49,50 kr. Verkstedprisene er det halve. Selv norske møbler er rimeligere i Sverige. Grensehandelens omfang vil stige ytterligere i 1998 og fremover i 1999, slik den har steget i hele 1990-årene. Her går mange arbeidsplasser tapt.

Jeg tror at Asia-krisen er blitt undervurdert. Når vi nå også går en begynnende konjunkturnedgang i møte, står bedriftene overfor store utfordringer.

Østfold ligger i sysselsettingssammenheng ofte i forkant av utviklingen ellers i landet. Østfold har mange konkurranseutsatte industribedrifter. Nå står vi overfor å miste 550 industriarbeidsplasser, og man regner med minst 750 permitterte eller nedlagte industriarbeidsplasser innen nyttår. Finansministeren sa at det ikke er riktig at arbeidsledigheten er økende, vi har derimot den laveste arbeidsledigheten på lang tid. Ja, det er nok riktig akkurat nå. Men jeg må be finansministeren og også statsministeren heve blikket noe og se noe lenger fram, og ta signalene og handle i tide.

Det er viktig at vi ikke har særnorske skatter og avgifter som bidrar til at norske bedrifter ønsker å investere i utlandet, og at de utenlandske eierne av bedrifter i Norge finner det mer hensiktsmessig å legge produksjonen til utlandet, slik som PLM nå gjør. Når sentrale bedrifter som PLM Moss Glassverk med 220 arbeidsplasser og Norsk Finpapir med 180 arbeidsplasser legges ned, får det store konsekvenser også for de små bedriftene. Da er det viktig at Norge kan gjøre de samme grepene som Danmark nå er i ferd med å gjøre, og legge forholdene til rette slik at bedrifter vil flagge inn i landet istedenfor å flagge ut.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Signe Øye (A): Det budsjettet som nå blir vedtatt, innebærer en sterk høyredreining. Landet får et budsjett der vi ikke finner noe grep som er med på å løfte de svakeste i samfunnet. Fordelingspolitikken som var så viktig for sentrumspartiene, spesielt for Senterpartiet, er fullstendig forduftet. De som ikke trenger skattelettelser, får enda større lettelser. De arbeidsledige, de barna som trenger grendeskolen, barnehagen og et førskoletilbud, blir taperne i dette budsjettet. Det går ikke an å si at dette budsjettet er et budsjett som prioriterer barnefamiliene.

Det har vært snakket så mye om de foreldrene som hadde basert seg på kontantstøtte til neste år. Hva med de foreldrene som hadde basert seg på å ha barna i barnehagen til neste år? Nå står tusenvis av barnehageplasser og førskoletilbud i fare, enten på grunn av at kommunene må kutte på grunn av dårlig økonomi, eller fordi foreldrene ikke har råd til å ha barna der på grunn av at satsene blir kjempehøye. Arbeiderpartiets kommunebudsjett ville gitt 1 milliard kr mer til kommunene og i tillegg fordelt ytterligere 1 milliard kr fra de skattesterke til de skattesvake kommunene.

Arbeidsmarkedstiltakene kuttes for 8 000 personer i forhold til 1998. Bare i Østfold fikk 450 personer oppsigelse i forrige uke. Disse trenger omskolering. Jeg har vært i kontakt med arbeidskontorene i Østfold i dag. De sier de ikke har noen mulighet til å gi disse et tilbud slik at de kan omskolere seg til de ledige stillingene. Dette er direkte uansvarlig og vil bli veldig kostbart for staten på sikt.

Jeg er klar over at dette ikke er en debatt som skal dreie seg om veistumper. Men så er heller ikke E6 gjennom Østfold en veistump. Her snakker vi om vår viktigste forbindelsesvei til utlandet, ikke bare for Østfold, men for hele landet, fra Finnmark til Møre. I den sammenheng vil jeg vise til Østfold-pakken med bompengefinansiering som nå utredes ved veikontoret og vil komme til Stortinget neste år.

I finansinnstillingen ligger det et forslag om å vurdere privat finansiering, bygging og drift av veiprosjekter, og E6 i Østfold skal være et aktuelt prøveprosjekt. Troen på privat finansiering slår igjen til. Vi i Arbeiderpartiet tror ikke dette vil gi mer penger til veibygging i Norge. Private utbyggere gjør vel ikke dette gratis. De skal også tjene penger. Avbetaling har bestandig vært dyrere enn å betale kontant. Og når samferdselsministeren under en politisk markering på E6 lørdag sa at det ikke er penger staten mangler – og han så for seg at en fire felts vei fra Akershus’ grense til Svinesund kunne stå ferdig innen år 2000 Skal være år 2007 – skjønner ikke jeg hvorfor vi trenger et prøveprosjekt nå. Eller gav samferdselsministeren en lovnad som det ikke er grunn til å ta på alvor, og som ikke en gang hans egne våger å tro på?

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen

Statsråd Odd Einar Dørum: Siden jeg var til stede på nevnte appell, og siden jeg oppfattet det siste som et direkte spørsmål til meg, kan jeg si at jeg så for meg at den veien kunne stå ferdig til 2007 – gitt at Østfold-pakken legges fram. Den er basert på spleis og dugnad. Jeg hadde ikke noe bilde om at den kunne være ferdig til år 2000. Det ville være bortenfor de fleste realistiske forventninger. Men jeg hyller alltid spleis og dugnad – spesielt når bompengeandelene er høye – da får vi resultater.

Carl I. Hagen (Frp): Til grunn for det statsbudsjettet som Stortinget snart vil vedta, ligger det en avtale mellom fem politiske partier. I den prosessen som har skjedd, har det vært – i hvert fall ifølge avisene – en viss kniving mellom Jan Petersen og meg. Vi har, som han sa tidligere, hatt litt forskjellige profiler i dette. Han var spesielt godt fornøyd med en debatt han og jeg hadde i Per Ståle Lønnings Sentrum i TV2, og han ønsket seg som julegave et opptak av denne debatten, så han kunne se på det noen ganger hver dag i juleferien. Jeg tenkte jeg skulle avslutte denne hyggelige debatt vi har hatt i dag med å si at jeg har snakket med Per Ståle Lønning, og Jan Petersen vil få en kopi av denne debatten overlevert i morgen, slik at julen er sikret.

Presidenten: Bad representanten Petersen om ordet?

Jan Petersen (H) (fra salen): Så det er sånn det skal gjøres!

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 – 5.

(Votering, se nedenfor)