Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime.

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Lars Sponheim

• statsråd Dagfinn Høybråten

• statsråd Marit Arnstad

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

En del representanter har meldt seg på forhånd med ønske om å få stille spørsmål. De representanter som i tillegg til disse er interessert i å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. – Takk.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Kjell Opseth.

Kjell Opseth (A): Spørsmålet går til statsråd Sponheim.

Det har frå fleire, også frå faghald, lenge blitt åtvara om at vi går mot aukande arbeidsløyse. Regjeringa, med statsministeren i spissen, har heile tida avvist dette. Arbeidsløysa vil gå ned i 1999, har statsministeren slått fast. I Politisk kvarter i går var statsministeren plutseleg komen til at arbeidsløysa vil auke. Til vanleg er det regjeringa som først får informasjon om så vesentlege endringar i samfunnsutviklinga, og tek informasjonen på alvor. Sidan dette ikkje har skjedd – og når ikkje eingong næringsministeren har oppfatta signala frå næringslivet – er det grunn til å spørje: Kva er det som går føre seg i regjeringa Bondevik?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg må først få gå i rette med forutsetningene for dette spørsmålet, og jeg vil understreke det statsministeren selv sa i finansdebatten:

«Men det betyr ikke at vi overser advarsler fra miljøer som mener at det kan gå annerledes. Dette vil vi ha under kontinuerlig overvåking, og tilpasse den økonomiske politikken deretter. Vi får selvsagt mulighet til å komme tilbake til dette – om ikke før så i revidert nasjonalbudsjett – og kan sette inn nye virkemidler hvis ledigheten viser en økende tendens.»

Og i en replikk til statsministeren gav representanten Stoltenberg uttrykk for at «det er det ingen som vet med sikkerhet», og det er nettopp usikkerheten rundt dette som understrekes av statsministeren, og også i det nasjonalbudsjettet som er forelagt Stortinget. Det er vel slik at det eneste vi i dag kan si med sikkerhet, er at det hefter stor usikkerhet til utviklingen. Det er Regjeringen oppmerksom på, og har en beredskap for å følge dette nøye.

Kjell Opseth (A): Det var ikkje mykje avklarande i forhold til det som går føre seg i regjeringa Bondevik dette, og i forhold til dette med arbeidsløyse og å ha ein beredskap i forkant, er det merkeleg at vi nettopp har handsama eit budsjett der Regjeringa kuttar på alle dei tiltaka som skal møte ei eventuell aukande arbeidsløyse – og at det blir auka arbeidsløyse, kan det dessverre ikkje vere nokon tvil om. Difor er det underleg at Regjeringa på dette punktet er på etterskot og ikkje tar signala på alvor, anna enn å seie at dei skal ha ein beredskap, men erfaring viser at beredskapen alltid kjem for seint. Kva er det for slags beredskap Regjeringa no har?

Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen er ikke på etterskudd. Regjeringen har lagt fram og fått flertall for et budsjett som har hatt som hovedoppgave å gjøre det som kan gjøres gjennom finanspolitikken for å få ned rentenivået. Det er det viktigste en kan gjøre for bedriftene i denne situasjonen. Så får vi håpe og tro at også ytre forhold nå gjør det mulig å få ned rentenivået sakte, men sikkert utover i et nytt år. Det er det viktigste bidraget for å styrke bedrifter som i denne situasjonen kanskje ikke er sterke, og på den måten trygge arbeidsplasser og skape grunnlag for at bedrifter kan tilsette flere. Det er faktisk det viktigste bidraget i denne situasjonen.

Hvis det skulle være slik – som sagt hefter det usikkerhet ved det – at vi får en tiltakende arbeidsledighet, vil Regjeringen følge det nøye og komme tilbake til Stortinget med forslag og nødvendige tiltak. Men det finnes ikke grunnlag i dag for å si med sikkerhet at det vil være utviklingen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Oddbjørg Ausdal Starrfelt.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Sponheim sitt svar gjev inntrykk av at ein kanskje får auka arbeidsløyse, men han har ikkje noka ny erkjenning, sånn som statsministeren gav inntrykk av. Det er likevel viktig å spørja om han tykkjer han har beredskap nok med dei tiltaka som vert sette i verk mot arbeidsløysa. Er det god nok beredskap å halvera arbeidsmarknadstiltaka? Er det god nok beredskap å redusera løyvingane til verkemiddelapparatet som går både til bedriftsrådgjeving, støtte til marknadsføring, eksport, teknologiutvikling osv.? Er det god nok beredskap, eller vil Regjeringa koma med ei ny erkjenning der også?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg har for det første understreket at Regjeringen ikke er kommet med noen ny erkjennelse. Jeg har lagt merke til at Arbeiderpartiet prøver å lage en versjon som går på at det skal ha kommet en ny erkjennelse fra statsministeren i går. Med det sitatet jeg hadde, understreket jeg klart at dette hefter det en stor usikkerhet ved – og det har Regjeringen gitt uttrykk for både i nasjonalbudsjettet og gjennom hele budsjettbehandlingen i høst – så en versjon basert på at nå skal Regjeringen ha våknet opp i disse spørsmålene, er direkte feil, og det har jeg tilbakevist.

Så gjelder det tiltak. Det viktigste vi kan gjøre i denne situasjonen er å styrke bedriftene slik at de kommer gjennom tøffere tider, hvis det er det vi går i møte. Det er mange signaler som tyder på at for mange bransjer vil det bli tøffere tider. Der er rentenivået avgjørende, og det er andre forhold som er avgjørende for at bedriftene skal komme gjennom vanskeligere tider. Det er vårt viktigste bidrag. Hvis det bidraget ikke er bra nok, og det vil føre til at vi får en økende arbeidsledighet, vil Regjeringen følge denne utviklingen nøye og se om vi har de virkemidlene som trengs hvis folk må gå ut av bedrifter og inn i arbeidsledighet. Det har Regjeringen sagt at den vil følge nøye hele tiden.

Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål til – Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Det er med stigende forbauselse jeg hører på statsråden, som sier at det hefter stor usikkerhet ved anslagene for arbeidsledighet neste år. De eneste som nå er usikre på at arbeidsledigheten vil stige, er den norske regjering. Etter at nasjonalbudsjettet ble lagt fram den 5. oktober, har så langt Den norske Bank, Handelsbanken, Kreditkassen, OECD, Statistisk sentralbyrå, Arbeidsdirektoratet, alle bransjeforeninger innenfor bygg og anlegg, verftsindustrien m.v. sagt at vi vil få en stigende arbeidsledighet. Og som om ikke det var nok, kom i dag inflasjonsrapporten fra Norges Bank, der det sies på side 27:

«… men vi venter en klar økning av ledigheten gjennom 1999».

Det betyr at nå har alle kvalifiserte miljøer uttalt seg om at Regjeringens anslag i nasjonalbudsjettet er feil. Det kan vi godt forstå, for det ble lagt fram den 5. oktober. Men da er det underlig at Regjeringen fremdeles står fast på prognoser som alle andre mener er feil. Mitt spørsmål til statsråden er da følgende: Vil statsråden ta initiativ til å komme i Stortinget umiddelbart på nyåret og redegjøre for de nye prognosene og hvordan Regjeringen har tenkt å møte den situasjonen med økt arbeidsledighet allerede første kvartal neste år?

Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen vil selvfølgelig fortløpende vurdere behovet for å komme til Stortinget og varsle om det, hvis man sitter med ny informasjon eller kunnskaper som det er nødvendig å bringe fram til Stortinget. Men jeg vil også si at det blir understreket fra alle som deltar i dette, at det hefter stor usikkerhet ved denne utviklingen, og det gir også Regjeringen uttrykk for. Jeg sa i mitt sitat i sted at opposisjonens kanskje fremste finanspolitiker, selv om han ikke er det aktivt i dag, Jens Stoltenberg, sier:

«Det andre er om vi vitterlig står overfor ny ledighet. Vel, det er det ingen som vet med sikkerhet.»

Så det er nok atskillig flere enn Regjeringen som synes det er rett i denne situasjonen å understreke at det hefter usikkerhet ved utviklingen. Men det betyr ikke at vi ikke tar dette alvorlig og følger det fortløpende.

Presidenten: Det blir et oppfølgingsspørsmål til – Sylvia Brustad.

Sylvia Brustad (A): En må vel da konstatere at Regjeringa velger å ta sjansen, til tross for at så å si alle faginstanser spår at det vil bli økende ledighet neste år. Vi har også hørt fra finansministeren i debatten om finansinnstillinga at ledigheten ikke kom til å øke. Morten Lund fra Senterpartiet sa at Arbeiderpartiet snakket opp arbeidsledigheten. Og så til alt overmål halverer Regjeringa arbeidsmarkedstiltakene for neste år, i en tid der alle, unntatt Regjeringa tydeligvis, ser at det er en overhengende fare for økt ledighet.

Jeg må da spørre om Regjeringa virkelig mener at det er ungdom, ufaglærte kvinner og fremmedspråklige som skal være nødt til å betale regninga for at de som er best stilt her i landet, skal få det bedre, at de ikke får seg et arbeid, men i stedet mister jobben. Hvis Regjeringa mente at det var usikkerhet, hvis det var slik at den tok signalene alvorlig, da hadde den hatt muligheten for en uke siden til å ha gjort noe med arbeidsmarkedstiltakene, men de er altså over halvert.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg vil understreke at vi denne høsten har sett den første måned på 1990-tallet med en arbeidsledighet under 50 000. Det er bra. Vi har sett en svak økning i arbeidsledigheten i månedene etterpå. Som jeg har sagt i tidligere svar: Det hefter stor usikkerhet ved utviklingen fremover, men den viktigste jobben er å sørge for at folk kan få beholde sine ordinære arbeidsplasser. Det har vi redet grunnen for ved et stramt finanspolitisk opplegg som gjør at renten kan gå ned, og vi håper og tror at det vil skje utover i 1999. Det er det viktigste for å hindre at bedrifter går over ende. Hvis det blir nødvendig med økte tiltak for å møte ledighet hvis folk må gå ut av bedriftene, har Regjeringen en fortløpende beredskap for det. Men det avgjørende må jo være – og det synes jeg Arbeiderpartiet også bør fokusere på – hvordan vi nå kan sikre at bedriftene kommer gjennom vanskelige tider, hvis det er det vi står overfor.

Presidenten: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til helseministeren.

Økende behandlingskapasitet, kortere liggetid ved våre sykehus og et utilstrekkelig pleie- og omsorgsapparat i kommunene går nå på menneskeverdet løs, særlig i forhold til eldre pasienter. Den situasjonen fører også til et økende antall reinnleggelser. En nylig undersøkelse av såkalt ferdigbehandlede pasienter ved Ullevål sykehus viste at kun 5 av 55 pasienter kunne sendes hjem. De øvrige hadde fortsatt behov for intensiv pleie og omsorg. Mange ble likevel sendt hjem for å frigjøre sengeplasser. Hva mener helseministeren vi i fellesskap kan gjøre med dette alvorlige problemet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det som representanten Alvheim nå tar opp, er en stor utfordring både for pleie- og omsorgssektoren og for helsesektoren. Det økende antall eldre vil i årene som kommer, presse helsevesenet ytterligere, utover det det gjør i dag. Nettopp derfor er det viktig å få gjennomført den satsingen på pleie- og omsorgssektoren som ligger i Stortingets vedtak om opptrapping av eldreomsorgen. Det er den viktigste forutsetningen for å få gjort noe med dette problemet – i tillegg til at behandlingsaktiviteten ved sykehusene stadig øker, faktisk også utover våre egne prognoser.

Et konkret virkemiddel som vi nå vil ta i bruk for å få til et bedre samspill mellom kommunene og sykehusene når det gjelder hjemsendelse av pasienter som trenger en oppfølging i kommunen, er for det første en forskrift om et slikt samarbeid, hvor det legges et press på kommunene for å sørge for et skikkelig tilbud – hvis ikke, vil det få økonomiske konsekvenser. Det andre er forslaget som er fremmet i forbindelse med loven om pasientrettigheter, som ligger i Stortinget til behandling nå, hvor kommunene får en plikt til å lage individuelle planer for pasienter som har et langvarig og sammensatt behandlingsbehov.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret. Det er vel og bra med planer, men dette er en akutt situasjon som vi nå opplever over hele landet. Direktøren ved Ullevål sykehus har funnet forholdene så alvorlige at han går til opprettelse av en egen sykehjemsavdeling ved sykehuset.

Når det gjelder eldreplaner og eldrepakken, registrerer vi – og jeg gjør det med sterk beklagelse – at de fleste kommuner prioriterer omsorgsboliger istedenfor sykehjemsplasser, slik at man faktisk har fått færre sykehjemsplasser, som nettopp skulle ivareta disse pasientenes interesser. Kan det være mulig innenfor nåværende regler og lover å pålegge kommunene å betale for nødvendige sykehjemsplasser som sykehusene finner å opprette for å ivareta pasientene på best mulig måte inntil de kan mottas i kommunen på en forsvarlig måte, slik Ullevål nå har gjort?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Hovedstrategien i dette samspillet mellom kommunene og sykehusene må være samarbeid. Den forskriften som nå vil bli vedtatt, med hjemmel i lovendring som Stortinget har vedtatt tidligere i år, vil gi en mulighet for sykehusene og fylkeskommunene til å kreve betaling for pasienter som strengt tatt er ferdigbehandlet i sykehuset, men som kommunene av ulike grunner ikke ser seg i stand til å ta imot, f.eks. fordi de ikke har plasser i øyeblikket. Det vil gi et grunnlag for den type løsninger som representanten Alvheim her sikter til.

Presidenten: Da går vi over til neste hovedspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg ønsker å stille et spørsmål til statsråd Høybråten.

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 25 for 1996-97, Åpenhet og helhet – Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, gikk et flertall i Stortinget bestående av Høyre og Arbeiderpartiet inn for at Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri skulle overføres fra staten til Oslo kommune. Flertallet uttrykte:

«Flertallet er enig i at det nå er riktig at alle statlige ressurser konsentreres om å bygge ut tjenestene nær der barn og unge bor.»

Det skulle altså bety at denne overføringen skulle medføre at man fikk styrket tilbudet innenfor barne- og ungdomspsykiatri til barn og unge i Oslo.

Nå meldes det fra institusjonen om at byrådet har innstilt på at en rekke av plassene knyttet til tidligere Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri skal selges ut av Oslo kommune til andre fylker. Det betyr at man ikke nødvendigvis får en styrking i forhold til Oslo kommune, og at institusjonen brukes som et salgsobjekt overfor andre fylker. Hva er Høybråtens holdning til at man velger en slik tilnærming? Er Høybråten innforstått med den når overføringen nå finner sted?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den overføring av Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri til Oslo kommune som representanten Ballo viser til, er vedtatt av Stortinget på en del premisser. En av premissene var at det i en overgangsperiode skulle sikres tilstrekkelig kapasitet for at pasienter fra andre deler av landet fortsatt kunne få behandling ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Og det var, så vidt jeg erindrer, Stortingets hovedbekymring at resten av landet skulle bli skadelidende ved en slik overføring. Så vidt jeg erindrer videre, var det forutsatt at minimum seks plasser skulle reserveres for dette.

Hvis Oslo kommune innenfor rammen av det Stortinget har vedtatt, og som er fulgt opp i avtalen mellom staten og Oslo kommune, ønsker å tilby flere plasser til resten av landet, må det forutsettes å bygge på en vurdering av Oslos eget behov i øyeblikket. Vi skal selvsagt ha en dialog med Oslo kommune i den grad de ikke følger opp avtalen, men så langt har jeg ikke indikasjoner på at det er det som skjer.

Olav Gunnar Ballo (SV): Ut fra de forlydender som er kommet, er det snakk om 30 plasser – kanskje mer – som skal selges ut. Ser statsråden for seg et tak for antall plasser, slik at det etter hvert gradvis nedbygges og de fleste plassene brukes av Oslo kommune? Hvor vil statsråden eventuelt sette grensen her?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I den avtalen som er inngått, er det satt en grense for hvor få plasser Oslo kommune kan tilby resten av landet, ut fra Stortingets bekymring for at en slik overføring til Oslo kommune skulle føre til at resten av landet i en overgangsperiode ikke skulle kunne benytte seg av en nødvendig kapasitet ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Det er ikke, verken fra Stortingets side eller i avtalen, satt noe øvre tak som gir grunnlag for å følge opp akkurat det punktet overfor Oslo kommune.

Jeg forutsetter at Oslo kommunes ansvarlige myndigheter primært ser på ivaretakelsen av sine innbyggeres behov, og i den grad de mener at det er grunnlag for å stille plasser til disposisjon for resten av landet, vil jeg være tilbakeholden med å gripe inn. Og avtalen gir ikke noe direkte grunnlag for det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg vil vende tilbake til næringsministeren.

I sitt første svar i dag gav næringsministeren inntrykk av at han dementerte statsministerens uttalelse om at arbeidsledigheten vil øke neste år. Det kan jeg ikke skjønne at det er grunnlag for, for i Regjeringens egne prognoser fremgår det meget tydelig at ledigheten vil øke neste år. Det er så enkelt som å si følgende: Den siste registrerte AKU-ledigheten i år er 2,8 pst. Regjeringens meget forsiktige prognose tilsier at gjennomsnittlig ledighet neste år vil være 3,2 pst. Ledigheten må da nødvendigvis øke for at gjennomsnittet skal komme så pass høyt opp i løpet av et år. Så jeg tillater meg å spørre næringsministeren om hva som er hans faktiske grunnlag i Regjeringens egne tall for å dementere statsministerens meget forsiktige uttalelse om at ledigheten vil øke noe neste år.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg kan ikke se at jeg har dementert statsministerens uttalelse. Jeg refererte statsministerens uttalelse, hvor han i finansdebatten viste til at det hefter stor usikkerhet ved disse anslagene framover, og sa at Regjeringen har dette under kontinuerlig oppsikt. Det var det jeg gav uttrykk for, slik jeg kan se det, og det er også bakgrunnen for det svaret jeg gav.

Per-Kristian Foss (H): Jeg vil gjøre et nytt forsøk, ikke på å få forklart hva som skjer i Regjeringen – det har jeg forstått er en umulighet når man spør Sponheim – men hva mener næringsministeren selv om arbeidsledigheten neste år? Introduksjonen til statsministerens uttalelser i NRK- nyhetene var nemlig følgende:

«For første gang sier statsminister Kjell Magne Bondevik at regjeringen nå ser at det er fare for høyere arbeidsløshet neste år.»

Mener statsråd Sponheim noe annet? I så fall: Hva er grunnlaget i Regjeringens egne tall for at næringsministeren har en egen oppfatning om dette, som verken stemmer med tallene i nasjonalbudsjettet eller med statsministerens uttalelser?

Statsråd Lars Sponheim: Næringsministeren har ikke egne oppfatninger om dette. Næringsministeren har gitt uttrykk for den usikkerhet som hefter ved situasjonen, og at det ikke finnes grunnlag for å gjøre andre vurderinger enn det Regjeringen har gjort i nasjonalbudsjettet. Jeg tror at alle bør ta innover seg at det hefter stor usikkerhet ved anslagene i denne mulige konjunkturbrekken vi er inne i – vi ser bransjer som nå varsler at de kommer til å ha behov for færre tilsatte framover, men også bransjer som varsler at de åpenbart har betydelig stramhet eller vanskelig for å skaffe seg arbeidskraft. Og i en tid med slik usikkerhet er det rett å gi uttrykk for at vi vil følge utviklingen nøye.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg skal få lov til å stille spørsmål til næringsministeren.

Regjeringens prognoser for ledighetstallene for 1999 er utgått på dato, allerede før julen ringes inn – selv statsministeren har innrømmet det. Nå ser det ut til at også en annen avgjørende premiss i det nasjonalbudsjettet som er lagt til grunn for 1999, svikter, nemlig utviklingen av kronekursen. Regjeringen legger til grunn at kronekursen skal tilbake til utgangsleiet før årsskiftet. I den inflasjonsrapport som er offentliggjort i dag fra Norges Bank, er anslagene at kronekursen er tilbake til utgangsleiet i løpet av første halvår neste år. Det innebærer at vi må se for oss å leve med en høy rente mye lenger inn i 1999 enn forutsatt. Da er mitt spørsmål: Hvilke vurderinger gjør næringsministeren av denne situasjonen i forhold til norsk næringsliv? Hvordan bedømmer statsråden denne situasjonen, og hvordan vil et vedvarende høyt rentenivå slå ut for våre bedrifter og for norske arbeidsplasser?

Statsråd Lars Sponheim: For det første vil jeg understreke at det overhodet ikke er grunnlag for å si dette som her sies, om at Regjeringens tall for arbeidsledighet er utgått på dato. Jeg vil igjen understreke at det hefter usikkerhet ved dette i denne situasjonen, og at det vurderes fortløpende.

Så er det spørsmål om kronekurs og renter, som i og for seg vel ligger under finansministerens ansvarsområde. Det er klart at det avgjørende her er at vi nå har klart å levere et budsjett, et finanspolitisk opplegg, som på en måte er det nasjonale bidraget vi kan gi i denne situasjonen for å få ned renten. Vi ser at det er stor turbulens rundt kronekursen om dagen, men vi har forventninger om at dette vil kunne roe seg, og at muligheten for å få renten ned vil være til stede utover nyåret. Men vi er alle kjent med at her er vi «offer» for ganske sterke ytre krefter, hvor oljeprisen er ganske avgjørende. Det er ingen tvil om at utlandet ser på Norge gjennom oljebriller – mye tydeligere enn vi kanskje er klar over, eller vil innse selv – og det betyr at det synes å være en veldig nær sammenheng mellom oljeprisen og kronekursen og den oppfatning utlandet måtte ha av det å investere og satse i Norge.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg har da heller ikke bedt næringsministeren om å gjøre rede for kronekursens nivå, men om en vurdering av hvordan en høy rente slår ut for norsk næringsliv i 1999. I et tidligere svar la næringsministeren stor vekt på hvor viktig det var at norsk næringsliv kunne komme seg gjennom den vanskelige tiden vi har foran oss, og i dagens utgave av Dagbladet sier lederen av Norsk Bedriftsforbund at han ser for seg drastiske endringer i bedriftenes investeringer og ansettelser.

Hva vil være næringsministerens bidrag for at næringslivet skal komme best mulig gjennom denne situasjonen?

Statsråd Lars Sponheim: For det første deler jeg bekymringen for den virkning et høyt rentenivå vil ha for bedriftene. Det er klart at et rentenivå som ligger 3-4-5 pst. høyere enn hos konkurrentene, gir en konkurranseulempe som vi både tror og håper ikke vil vedvare lenge utover i 1999. Men dette hefter det selvsagt usikkerhet ved.

Det viktigste vi kan gjøre fra politikkens side, er å føre en finanspolitikk og ha et økonomisk opplegg som gjør det mulig å få ned rentenivået. I tillegg vil Regjeringen følge også den situasjonen fortløpende, og hvis det blir nødvendig i løpet av 1999 å komme tilbake med tiltak som vil virke stimulerende for bedriftene, vil Regjeringen vurdere som én del i en situasjon med økende arbeidsledighet: Hvordan kan vi sikre at folk ikke blir arbeidsledige, men forblir i bedriftene? Det er jo det vi først og fremst ønsker å få til.

Presidenten: Kristin Halvorsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Dette må jeg si er en ganske pinlig seanse. Det er riktig som statsråd Sponheim sier, at det hersker usikkerhet om anslaget for arbeidsløsheten neste år. Men det hersker usikkerhet om hvor mye den kommer til å øke, det er ikke stor usikkerhet i noen av de økonomiske miljøene som nå har lagd prognoser for neste år, om at arbeidsløsheten kommer til å øke.

Da er spørsmålet: Hva slags beredskap fins det i Regjeringen, når arbeidsløsheten kommer til å øke neste år? Da kan vi ikke ha en regjering som bare lener seg tilbake og sier at det er usikkerhet, og som langt ut i mai-juni finner ut at arbeidsløsheten øker, og så har tenkt å sette i gang tiltak, som kanskje kan begynne å virke uti september. Da må Regjeringen allerede nå lage beredskapsplaner som er slik at det går an å sette i gang tiltak umiddelbart når man ser at arbeidsløsheten øker. Den største sløsingen vi kan ha, er at bygningsarbeidere nå går ledige mens vi trenger boligbygging, eller at anleggsarbeidere går ledige mens vi trenger investeringer i jernbanen. Hva slags beredskap har Regjeringen?

Presidenten: Taletiden er omme.

Presidenten vil bemerke at hovedspørsmålet gikk på renteutviklingen og ikke på arbeidsledigheten.

Kristin Halvorsen (SV): Men dette henger nøye sammen.

Presidenten: Presidenten vet at det henger sammen.

Statsråd Lars Sponheim: Det blir variasjoner rundt samme tema.

Jeg vil understreke at vi nå har vedtatt et budsjett som på mange områder har fastsatt poster og tiltaksnivå, og det står fast helt til Regjeringen måtte invitere Stortinget til å gjøre et annet vedtak. Men Regjeringen følger situasjonen, og jeg syns at atskillig flere burde gi uttrykk for usikkerhet om hvor vi er i en konjunkturutvikling. Vi får de varsler som representanten Halvorsen her gir uttrykk for, når det gjelder bygg og anlegg. Det gjenstår å se om det blir utviklingen. Av den grunn valgte Stortinget ikke å gjennomføre den konjunkturavgiften som var i beredskap, f.eks., og dette henger også sammen med renteutviklingen. Jeg kan ikke si annet enn at dette vurderer Regjeringen fortløpende, og er det nødvendig å komme tilbake til Stortinget med forslag, vil det bli gjort.

Presidenten: Jens Stoltenberg – til oppfølgingsspørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Næringsministeren sa i sitt første svar til representanten Solberg at Regjeringens tall for arbeidsledighet ikke var utgått på dato, da hun spurte om betydningen av renteøkningen for arbeidsplassene i Norge. Det som er situasjonen, er at det er veldig uklart hva slags ledighetstall Regjeringen baserer seg på, for så sent som i finansdebatten slår finansministeren utvetydig fast at Regjeringen ikke regner med noen økning i ledigheten. Finansministeren sier til og med at «det er ikke riktig at vi nå har en økende arbeidsledighet foran oss». Og så kommer statsministeren etterpå og skaper uklarhet om hva Regjeringen nå faktisk tror.

Problemet er ikke bare hva Regjeringen tror og ikke tror, problemet er at den innretter den økonomiske politikken på at ledigheten fortsatt skal gå ned og være lav, mens stadig flere tror at den kommer til å gå opp. Da gjør Regjeringen på nytt en alvorlig feilvurdering av den økonomiske situasjonen. Den tar ikke usikkerheten innover seg og baserer den økonomiske politikken på fortsatt lav ledighet og bygger ned den beredskap man bør ha for å møte økende ledighet.

Det er et godt norsk ordtak …

Presidenten: Dette spørsmålet dreide seg også, så langt presidenten kunne forstå, om noe annet enn det som var hovedinnretningen på hovedspørsmålet.

Statsråd Sponheim: Det er Regjeringens klare oppfatning – og jeg har faktisk oppfattet det slik at det har det vært bred tilslutning til i Stortinget – at det viktigste vi kan gjøre i denne situasjonen, er å levere et stramt budsjett som fortsatt bidrar til å trekke ned eller holde igjen den samlede totale etterspørsel i landet, av frykt for å få en tiltakende prisstigning.

Hvis det skulle vise seg at konjunktursituasjonen er slik at en burde ha hatt et lavere stramhetsnivå i budsjettet, tror jeg både representanten Stoltenberg og det øvrige storting vet at det er atskillig lettere å slippe noe opp i økonomien enn å måtte foreta en innstramning senere i løpet av året. Og det er en regjerings oppgave å følge dette fortløpende og komme tilbake til Stortinget når det er nødvendig å iverksette tiltak, og det vil selvsagt Regjeringen fortløpende gjøre.

Presidenten: Da går vi til neste hovedspørsmål.

Øyvind Vaksdal (Frp): Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren.

Regjeringen la i sitt budsjettforslag opp til en økning i elavgiften på 2,5 øre. Dette kom i tillegg til de varslede økte overføringskostnader på 40 pst. og ville først og fremst ha rammet de som har minst, minstepensjonister og andre som takket være svak økonomi ofte bor i trekkfulle hus og leiligheter.

Nå fikk vi heldigvis stoppet elavgiftsøkningen i budsjettkompromisset, men det er likevel grunn til å spørre om de foreslåtte økninger i strømprisene var ment kun for å øke de offentlige inntektene for å saldere budsjettet, eller om dette var en del av Regjeringens strategi for å begrense strømforbruket ved hjelp av prismekanismen.

Statsråd Marit Arnstad: Det er riktig at Regjeringen i statsbudsjettet foreslo en balansert økning i både elavgiften og avgiften på mineralolje og fyringsolje, som også kunne påvirke forbruket av elektrisitet.

Jeg tror at elavgift kan ha en energipolitisk begrunnelse og kan virke inn på forbruket. Hvor mye den må økes for faktisk å påvirke forbruket, er usikkert. Det er mulig at en burde ha diskutert hvordan en skal innrette en økning for å kunne påvirke forbruket. Da tenker jeg først og fremst på om en f.eks. bør påvirke maksimalforbruket mer enn normalforbruket. Det er en tanke som har vært diskutert i forbindelse med avgiftspolitikken tidligere. Regjeringen fikk ikke tilslutning til avgiftsforslagene i Stortinget, og det inngår ikke i budsjettforliket. Regjeringen vil av den grunn fortsatt vurdere ikke nødvendigvis en ensidig økning av elavgiften, men vurdere den i forhold til utredningen fra Energilovutvalget, en utredning omkring en progressiv avgiftsbruk når det gjelder avgift på strøm.

Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg synes var interessant, ikke minst på bakgrunn av at oljeselskapet Statoil, der statsråden er generalforsamling, nå også har kastet seg inn i elmarkedet og nærmest tilbyr strøm til dumpingpriser for å få større markedsandeler. Synes statsråden det er en fornuftig bruk av offentlige kroner å subsidiere billig strøm, all den tid Regjeringens målsetting er å redusere forbruket og bruke prismekanismen bevisst for å nå dette målet?

Statsråd Marit Arnstad: Når det gjelder Statoils engasjement på energimarkedet og strømsiden, ligger det innenfor Statoils forretningsmessige engasjement og den forretningsmessige handlefrihet som Statoil har i forhold til regjering og storting. Fra et politisk ståsted har jeg derfor ingen synspunkt på hvordan Statoil utøver sitt forretningsmessige engasjement. De må i så måte ha den samme handlefrihet som enhver annen privat aktør har.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Jeg vil stille spørsmål til næringsministeren.

Etter min vurdering har det i dag kommet fram at Regjeringen nå endrer sin vurdering av to viktige forutsetninger for den økonomiske politikken. Det ene er at Regjeringen ikke lenger tror at kronekursen er tilbake på et normalt nivå før jul, slik at rentene raskt etter normaliserer seg. Det andre er at Regjeringen ikke lenger tror at arbeidsledigheten kommer til å gå ned gjennom 1999.

Det er to fundamentale forutsetninger for den økonomiske politikken som næringsministeren i dag har bekreftet at man ikke lenger tror på. Og da sier Regjeringen at den vil vurdere situasjonen løpende og eventuelt komme tilbake med et justert opplegg i revidert nasjonalbudsjett, som kan vedtas i juni, for så å tre i kraft fra sommeren/høsten. Spørsmålet er om det er ansvarlig å vente så lenge med å justere den økonomiske politikken, når to av de viktigste forutsetningene åpenbart ikke holder, selv før budsjettet har begynt å virke.

Det er et godt norsk ordtak som sier: Bedre føre vãr enn etter snar, og spørsmålet er hva Regjeringen velger.

Statsråd Lars Sponheim: Først til de to nyhetene som har kommet i dag. Vi skriver i dag den 16. desember, og vi så det ble herjet med kronen i går, da ecu-indeksen var på 116, så det burde vel ikke være så vanskelig å spå at den ikke vil være tilbake i et normalleie, mellom 103 og 105, før jul. Jeg tror ikke det er så problematisk å se det, så den nyheten tror jeg kanskje vi skal avdempe noe. Det er nok en erkjennelse vi må se i øynene. Vi har likevel grunn til å tro og håpe at utviklingen vil gå i en bedre retning på nyåret, siden vi nå faktisk har fått vedtatt et stramt finanspolitisk opplegg for neste år.

Jeg har ikke gitt uttrykk for at jeg tror på økt arbeidsledighet til neste år. Det har jeg definitivt ikke sagt. Det jeg tror jeg har sagt ganske mange ganger nå, er at det hefter stor usikkerhet ved disse tallene, og at usikkerheten er så stor at Regjeringen i dag ikke har grunnlag for å revurdere forholdene som ligger i nasjonalbudsjettet. Men nettopp fordi det hefter så stor usikkerhet ved tallene og ved akkurat hvor vi står i en sånn konjunkturknekk, er det helt nødvendig for Regjeringen å ha en fortløpende beredskap. Jeg vil understreke det jeg sa i slutten på mitt forrige svar til representanten Stoltenberg, at det i en sånn situasjon må være rett å vedta et stramt budsjett, for så fortløpende å vurdere om det er grunnlag i økonomien for å kunne slippe noe opp. Jeg tror det er atskillig vanskeligere å gjøre det motsatte.

Jens Stoltenberg (A): Jeg er helt enig med næringsministeren i at det er veldig klokt av Regjeringen å ha fortløpende beredskap mot økende arbeidsledighet. Problemet er at den beredskapen er bygd dramatisk ned. Tiltakene er mer enn halvert i forhold til nivået i år, og det er nettopp da man ikke har den nødvendige beredskapen.

Jeg tror alle skjønner at det er riktig å redusere arbeidsmarkedstiltakene i år hvor ledigheten går ned, men problemet er at ledigheten til neste år kan gå opp. Likevel har Regjeringen valgt mer enn å halvere beredskapen i form av reduserte arbeidsmarkedstiltak. Problemstillingen er at når vi står foran et konjunkturskifte, så er det andre ting enn budsjettbalansen som kanskje er de viktigste styringsredskapene. Det er ikke bare budsjettbalansen som avgjør om vi greier å føre en god økonomisk politikk, men det er også innretningene. Da er tiltakene kanskje det viktigste treffsikre virkemiddel vi har, og det tiltaket har man dramatisk redusert. Spørsmålet er om det er ansvarlig, når usikkerheten er så stor som Regjeringen nå selv understreker.

Statsråd Lars Sponheim: Nå er statsbudsjettet for 1999 vedtatt på det nivået som stortingsflertallet har ønsket, og utover det kommer Regjeringen til å ha en fortløpende vurdering, og vil etter avtale gjennom budsjettforliket selvsagt ha nødvendige konferanser med avtalepartnerne i den grad det blir aktuelt å endre det økonomiske opplegget. Det er det Regjeringens plikt og oppgave å gjøre.

Ellers vil jeg understreke, og jeg tror nok at representanten Stoltenberg er enig med meg i det, at viktigere enn å varsle ordninger for mennesker som kanskje må ut av sine ordinære jobber, er det nå å hindre at folk faktisk må gå ut av bedriftene og over på ulike tiltaksplasser. Det er det avgjørende. Vi ser nå at et høyere rentenivå og kanskje en utvikling i markedssituasjonen osv. ute gjør at en del bedrifter kan få problemer. Derfor er det mer avgjørende å sørge for at bedriftene kan komme gjennom vanskelige tider og hindre arbeidsledighet, enn å sette i gang tiltak som først er nødvendig når arbeidsledighet måtte dukke opp. Skulle det skje, vil Regjeringen ha en fortløpende beredskap.

Presidenten: Øystein Djupedal – oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): La meg følge opp Stoltenbergs spørsmål. Når statsråden sier at det ikke finnes grunnlag for andre beregninger enn dem som er i nasjonalbudsjettet, er det med respekt å melde det rene tøv. Alle beregninger som er gjort etter at statsbudsjettet ble lagt fram, har jo vist andre ting. Ikke minst viser rapporten fra Norges Bank i dag at både renteanslaget, kronekursanslaget, oljeprisanslaget, investeringsanslaget og arbeidsledighetsanslaget i nasjonalbudsjettet er feil. Og det er naturlig at det er feil, for statsbudsjettet ble lagt fram den 5. oktober. Nå har vi kommet langt ut i desember, og de kvalifiserte økonomiske miljøene både i Norge og i utlandet påpeker at nasjonalbudsjettets forutsetning er feil. Da er det ubegripelig for meg hvordan en statsråd kan forsvare et dokument som alle vet er forgangent og gått ut på dato. Og det spørsmålet mange her har vært opptatt av, er følgende: Hvis det er riktig som alle kvalifiserte miljø sier, at vi får økt arbeidsledighet og større uro i norsk arbeidsmarked til neste år, hvorfor kan ikke da Regjeringen allerede i januar/februar komme til Stortinget og si at de har nye prognoser, og at tiltak må settes i gang for å sørge for at arbeidsledigheten ikke øker? Det er utfordringen til statsråden.

Presidenten: Ordet «tøv» er ikke ansett som parlamentarisk uttrykk.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg har etter hvert begynt å få en bestemt følelse av å ha svart på disse spørsmålene nå, men det er ulik grad av evne til å ta innover seg svaret, tydeligvis, så jeg vil igjen understreke at i en veldig vanskelig situasjon, hvor det hefter stor usikkerhet rundt konjunktursituasjonen, hvor det kommer ulike meldinger – og det er ikke slik at det er entydige meldinger med mange utropstegn, alle understreker at her er det usikkerhet, og vi får også meldinger fra ulike bransjer som forteller om veldig ulik utvikling – er det en regjerings plikt å ha en høy beredskap rundt dette, og det er selvsagt ingen prestisje knyttet til tall. Hvis det er nødvendig og riktig å komme tilbake til Stortinget med andre tall og tiltak, vil selvsagt Regjeringen gjøre det. Men det er det ikke grunnlag for, slik situasjonen er pr. i dag.

Presidenten: Jan Johnsen – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Johnsen (H): Vi har hørt at finansministeren i sin tale mente at arbeidsledigheten ville gå ned, vi har hørt at statsministeren har sagt at den ville gå opp, og næringsministeren sier nå at han har ingen mening om denne saken. Derimot mener han at det bør settes inn tiltak for bedriftene hvis denne ledigheten skulle gå opp.

I forbindelse med at vi kunne få en for løssluppen økonomi i Norge, gikk Regjeringen ut med konjunkturavgiften – den kunne bedriftene vente seg hvis det ble et for løssluppent løp. Mitt spørsmål blir da: Hvilke enkelttiltak har Regjeringen på lur som den kan sette i verk hvis det blir økt arbeidsledighet, som alle forventer ut fra de signalene som er, og kan vi få greie på det nå?

Statsråd Lars Sponheim: Det Regjeringen har gjort, er å skaffe seg flertall for et stramt budsjett, som er det nødvendige finanspolitiske grep for å kunne få ned renten i 1999. Det er det viktigste bidraget vi kan komme med i dag, og det er også det viktigste bidrag for å pynte på sluttresultatet, eller lage mer robuste bedrifter om man vil, i 1999. Det er det viktigste bidraget for å hindre arbeidsledighet. Så vil Regjeringen vurdere fortløpende, som jeg har sagt noen ganger, nødvendigheten av å komme tilbake til Stortinget med andre grep. Og jeg verken kan eller ønsker å komme med noen signaler om hva innholdet i det måtte være i dag.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål er fra Dag Terje Andersen.

Dag Terje Andersen (A): Det er ingen uenighet om det siste som statsråd Sponheim sa, at det viktigste bidraget for å hindre at folk havner i arbeidsledighet, er å få ned rentenivået. Dette er det referert til i dette hovedspørsmålet, og man har tidligere vært inne på det, men det som er noe uklart, er hva Regjeringen mener og tror om hvordan den vil utvikle seg?

Nå sa Sponheim at Stortinget vedtok budsjettet med det innstrammingsnivået som Stortinget mente var riktig. Det vil da være interessant å høre om Regjeringen mener at det innstrammingsnivået var riktig, for det var lavere enn Regjeringen foreslo, men på den annen side var det jo Regjeringen som foreslo at det skulle bli lavere. Jeg spør med utgangspunkt i at Sponheim rett etter at statsbudsjettet ble lagt fram, faktisk sa at hvis Regjeringen får gjennomslag for dette budsjettet med den stramheten som nå ligger der, kommer renten til å gå ned, jeg tror det var 3 pst. som ble sagt, i løpet av våren. Og når statsråd Sponheim…

Presidenten: Taletiden er omme.

Statsråd Lars Sponheim: Det er nå engang slik at stortingsflertallet faktisk har vedtatt et budsjett med en innstramming på om lag 8 milliarder kr. Regjeringspartiene var en del av det flertallet, og det betyr selvsagt at det er det nivået som også Regjeringen har vurdert som det riktige. Selvsagt er det slik.

Det er riktig at jeg i forbindelse med fremleggelsen av nasjonalbudsjettet refererte til at ifølge prognoser i nasjonalbudsjettet – og det ble referert i klamme hvordan meglere vurderte det – vil et så stramt budsjett skape grunnlag for en rentereduksjon i løpet av 1999 på den størrelsesorden som er nevnt. Det er ikke tall som jeg fant på eller lovte, men som faktisk viste til et punkt i nasjonalbudsjettet hvor markedet allerede syntes å forskuttere den type rentenedgang, hvis vi klarte å få til et stramt nok budsjett. Et stramt nok budsjett har vi nå fått til, og da er det viktig at vi tror på at dette vil virke utover i 1999, og jeg tror faktisk det er grunn til å gjøre det.

Presidenten: Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren.

Representanten Alvheim var tidligere i spørretimen opptatt av at mange eldre blir liggende på sykehus etter at de er ferdigbehandlet. Jeg er også opptatt av at mange eldre som har lidelser som er alvorlige, men som er enkle å gjøre noe med, ikke kommer inn på sykehus i tide. Jeg tenker spesielt på alle de som lider av grå stær, som jo vil føre til blindhet dersom den ikke blir behandlet innen rimelig tid. Nå viser det seg, til tross for at en operasjon for grå stær bare tar et kvarters tid, at det i mange fylker er en ventetid på bortimot halvannet år, og det er over 16 000, og da særlig eldre, som venter på å få utført den operasjonen.

Det har vært et utvalg i arbeid som har foreslått å opprette egne poliklinikker ved sykehusene, at man burde utnytte sykehusenes lokaler og utstyr på kveldstid og kjøpe tjenester hos private for å bøte på dette. Er helseministeren enig i at dette er gode tiltak?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Ja, helseministeren er enig i at det absolutt er behov for at sykehuseierne, fylkeskommunene, fokuserer på hvordan de kan få ned de uakseptabelt lange ventetidene når det gjelder grå stær-operasjoner. De tiltakene som representanten Høegh refererte til, er det mulig for fylkeskommunene og sykehuseieren å benytte seg av, hvis de ønsker det. Det er jeg faktisk enig i.

Annelise Høegh (H): Her er vi ved et annet grunnproblem i norsk helsevesen, og det er at helseministeren bare sier ja og sender ballen over til fylkeskommunene.

Nå er ikke dette et nytt problem, og tiltakene er heller ikke nye og revolusjonerende, men det viser seg altså at det blir ikke gjort. Da er spørsmålet om ikke helseministeren føler et ansvar for å gjøre noe mer aktivt enn bare å spille ballen over til fylkeskommunene for å få i gang dette arbeidet.

Våre sykehus er etter hvert blitt store og kompliserte enheter. Det er mye øyeblikkelig hjelp, det er møter og administrasjon som tar bort tiden fra pasientrettet behandling. Er helseministeren villig til å vurdere om det kan være fornuftig å tenke seg en arbeidsdeling mellom de offentlige sykehusene og offentlige eller private klinikker utenfor sykehusene, som kunne ta unna køene på slike egentlig enkle områder, men som får alvorlige konsekvenser for dem som venter, f.eks. på grå stær-operasjoner?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg aksepterer ikke kritikken som gikk på at denne helseministeren kun henviser til fylkeskommunene når problemer i helsevesenet bringes på bane. Regjeringen har et aktivt forhold til de utfordringer vi står overfor nettopp innenfor det området som representanten Høegh nå nevner, organiseringen av tjenestene, arbeidsdelingen mellom de ulike virksomhetene, også arbeidsdelingen i forhold til de private tjenester som vi har i spesialisthelsetjenesten.

Vi vil aktivt bruke de kanaler vi har for å bringe fram bedre organisasjonsformer, et klarere skille mellom planlagt virksomhet som dette er, og den akutte virksomhet, som ofte fortrenger den planlagte virksomheten, og en bedre arbeidsdeling mellom enhetene. Det blir tatt opp i bl.a. helseplanene.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Aud Blattmann (A): Mitt spørsmål går til olje- og energiminister Arnstad.

Tinfos Jernverk A/S Øye Smelteverk har vedtatt å utvide virksomheten og investere ytterligere 390 mill. kr i en ny smelteovn under forutsetning av tildeling av kraft. Dessverre har ikke statsråden kunnet gi bedriften noen positiv tilbakemelding på søknaden om kraft innenfor det eksisterende industrikraftverkregimet, det såkalte 104. Dette er en ordning for tildeling av kraft til ny virksomhet som Stortinget har vedtatt. Nå følger ikke Regjeringen dette opp. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: På hvilket formelt grunnlag har Regjeringen valgt å avslutte behandlingen av søknader om krafttildeling innenfor et regime Stortinget har vedtatt?

Statsråd Marit Arnstad: Spørsmålet kan tyde på at representanten Blattmann mener at Regjeringen og statsråden har avgjort Tinfos-saken i den forstand at vi har gitt et avslag. Det er ikke riktig.

Søknaden om ny kraft til Tinfos Jernverk A/S Øye Smelteverk er verken avslått eller innvilget. Det som det er gitt uttrykk for fra min side, er at det ikke vil være mulig å avgjøre saken før jul, og at det heller ikke vil være mulig – det er det ikke er det i noen sak – å gi noe forhåndstilsagn om en støtte.

Dessuten har jeg gitt uttrykk for at normal saksbehandlingstid for denne typen saker kunne tilsi at denne enkeltsaken burde ses i sammenheng med framleggelsen av et nytt forslag til industrikraftregime, og at det ville være naturlig at man underla denne enkeltsaken behandling parallelt med det nye industrikraftregimet.

Aud Blattmann (A): Vi har i hele formiddag snakket om behovet for investeringer, og her kunne man altså sikre 150 årsverk i anleggsperioden for denne byggingen og i forbindelse med de nye investeringene og 20 nye arbeidsplasser i distriktene. Allikevel velger Regjeringen ikke å ta standpunkt til tildeling av strøm.

Jeg må igjen understreke at den fullmakten som Regjeringen har fått til å tildele kraft etter 104-regimet, fortsatt står ved lag. Og jeg stiller spørsmålet igjen: På hvilket formelt grunnlag kan Regjeringen avslutte behandlingen av søknaden om krafttildeling innenfor et regime som Stortinget har vedtatt?

Statsråd Marit Arnstad: For å vise til mitt første svar: Vi har ikke avsluttet behandlingen av denne saken. Jeg har gitt uttrykk for, både overfor representanten Blattmann og offentlig, at denne saken ikke kan avgjøres før jul, og at det ikke for min del er mulig å gi noe forhåndstilsagn om støtte før en har gått grundig inn i saken på en sjølstendig måte, slik departementet gjør i alle saker av denne type.

Dette er arbeidskrevende saker, som det viser seg – hvis en ser på behandlingen fra 1994 og fram til i dag – har tatt ganske lang tid. Vi vil sjølsagt undergi denne saken den samme behandling som enhver annen søknad og etter de retningslinjer som Stortinget har nedfelt i 104-regimet. Men det tilsier også at saksbehandlingstiden kan komme til å vare fram til et nytt industrikraftregime er framlagt. Og mitt enkle svar så langt – for jeg ser sjølsagt at dette er en sak av stor viktighet – er at den ikke er avslått, men det er heller ikke mulig for meg å gi noe forhåndstilsagn om støtte i denne saken.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg vil stille et spørsmål til næringsministeren, og det er fordi det blir mer og mer klart for meg at når det gjelder arbeidsledighet, har Regjeringa og SV svært forskjellig politikk.

Statsråden har flere ganger i dag sagt at det viktigste å gjøre nå i norsk økonomisk politikk, er å stramme inn finanspolitikken og å trekke ned aktiviteten i økonomien. På norsk betyr dette økt ledighet.

I nasjonalbudsjettet, som statsråden har vist til flere ganger i dag, står det:

«Et hovedproblem i fastlandsøkonomien er det sterke presset i arbeidsmarkedet. Dempet press i arbeidsmarkedet er en nødvendig forutsetning for at lønns- og kostnadsveksten igjen skal komme ned på samme nivå som hos våre handelspartnere.»

I mine ører er dette et ønske om økt ledighet. Og jeg oppfattet også at det var Regjeringas ønske da den la innstramminga så høyt som den gjorde, at ledigheten måtte øke. Kan statsråden bekrefte at det er en riktig tolkning av dette sitatet?

Statsråd Lars Sponheim: Regjeringen ønsker definitivt ingen økt arbeidsledighet, men dette er en av de vanskelige balansegangene i økonomisk styring, det å hindre inflasjon og å hindre økt arbeidsledighet, og vi må kunne si at så langt i denne regjeringens levetid har vi klart å balansere dette veldig godt. Vi har i løpet av høsten sett de laveste arbeidsledighetstall vi har hatt i Norge på 1990-tallet, og vi klarer fortsatt å holde en lav inflasjon. Det er det viktige.

Hvis inflasjonen skulle ta av, f.eks. ved at vi ikke har et stramt nok finanspolitisk opplegg, ville også faren for at arbeidsledigheten tar av, ganske fort være til stede. Det er den vanskelige balansegangen, og den balansegangen har Regjeringen fortsatt tenkt å klare. Det er bred tilslutning i Stortinget nå til et stramt finanspolitisk opplegg. Det er vel bare SV som legger seg tungt på utsiden av dette, som ikke mener det er nødvendig med et stramt budsjett i denne usikre situasjonen i konjunkturutviklingen.

Karin Andersen (SV): Jeg tror ikke SV er helt alene om det. Jeg kan bl.a. vise til at da Statistisk sentralbyrå la fram sine prognoser der de spår en ganske mye høyere ledighet enn det Regjeringa gjør, sa de at de ikke trodde at noen burde beklage seg over at Stortinget vannet ut innstrammingen til Regjeringa, for uten at man hadde gjort det, hadde prognosene for ledighet blitt høyere.

Jeg må igjen få stille statsråden et elementært sosialøkonomisk spørsmål: Er det ikke slik at når man strammer inn og demper ned aktiviteten i økonomien, slik Regjeringa sier de vil, kan man ikke være sikker på at renten kommer til å gå ned, men man er aldeles sikker på at arbeidsledigheten kommer til å øke?

Statsråd Lars Sponheim: Det avgjørende i en situasjon hvor Stortinget og Regjeringen ønsker et stramt økonomisk opplegg, er nettopp å dempe den samlede etterspørsel, ta aktivitet ut av økonomien for å unngå prisstigning. Det som kan føre til et langvarig høyt rentenivå i Norge, er at vi får en inflasjon, og det er for å unngå en slik utvikling at det er nødvendig å gå inn i det neste året med et stramt budsjett.

Hvis det skulle vise seg, og det er også sagt noen ganger før i dag, at konjunkturutviklingen utover i året blir slik at det vil være rett å slippe opp noe mer, slik som SV har sagt, ja så vil Regjeringen fortløpende vurdere det. Men det er atskillig lettere – og det er det viktig å understreke – å vedta et stramt budsjett og så slippe opp i økonomien hvis det blir nødvendig, enn å gjøre det motsatte. Det tror jeg alle burde være enige om.

Presidenten: Vi går da til siste hovedspørsmål, fra Steinar Bastesen.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til olje- og energiministeren.

Oljevernberedskapen har alltid vært til bekymring for kystbefolkningen. Den 3. november skulle oljevernutstyret på Norne-skipet testes etter at Statoil hadde søkt om å få demobilisere fartøyet som skulle foreta sleping av oljelenser etter pålegg fra Statens forurensningstilsyn. Jeg har stilt spørsmål om dette tidligere i den ordinære spørretimen, men mitt spørsmål nå går på om det er slik at Statoil, som ministeren har ansvaret for, ikke sørger for mer beredskap enn det de får pålegg om fra Statens forurensningstilsyn, inklusive vurdering av slepekraft for oljelenser.

Statsråd Marit Arnstad: Det generelle spørsmålet som går på oljevernberedskap og forholdet til Statens forurensningstilsyn, er et spørsmål som vil bli besvart senere i dag, og som ikke ligger inn under mitt departement, men under miljøvernministerens departement. Generelt er det mulig for meg å si at Statoil, som ethvert annet oljeselskap, skal forholde seg lojalt til alle de retningslinjer og pålegg som blir gitt, enten det er fra Oljedirektoratet, Statens forurensningstilsyn eller andre myndighetsinstanser. Dessuten har de et ansvar, som enhver aktør på norsk sokkel, for å være trygge på at de oppfører seg på en forsvarlig og fornuftig måte i sin daglige virksomhet.

Steinar Bastesen (TF): Det vitner ikke om mye ansvar når Statoil søker om å få fjerne slepefartøyet som de har hatt stasjonert der, og erstatte det med en 22 fot Malo slepelettbåt. På grunn av at de ikke har fått pålegg om det fra Statens forurensningstilsyn, vurderer altså statsråden og Statoil det slik at det er tilstrekkelig med en lettbåt som søkker i godt vær!

Statsråd Marit Arnstad: Det er vanskelig for meg å gå inn i den konkrete saken, fordi det er en sak som vurderes av et helt annet myndighetsorgan enn det Olje- og energidepartementet rår over og har ansvaret for. Derfor er det nesten umulig for meg å vurdere om det er forsvarlig å sende søknaden eller ikke, men det vil jo Statens forurensningstilsyn som myndighetsorgan kunne vurdere på et forsvarlig vis.

Presidenten: Presidenten har en viss forståelse for at statsråden ikke har detaljinnsikt i den saken.

Tiden for den muntlige spørretime er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.