Kristin Halvorsen (SV): Bakgrunnen for å ta opp denne interpellasjonen er en tro på at kunnskap, synliggjøring og kjennskap bryter ned fordommer og skaper mer toleranse og et romsligere samfunn. Det gjelder på de fleste områder, men ikke minst i forhold til homofile. La meg starte denne debatten med kort å slå fast at når det gjelder diskriminering av homofile, toleranse overfor menn og kvinner med en annen seksuell legning enn flertallet, når det gjelder homofiles muligheter til å leve et godt liv og rett til ikke å bli diskriminert, har det skjedd en enorm forandring i Norge og de fleste andre vestlige land i løpet av de siste 25-30 årene, og økt toleranse har ført til lovendringer, og vice versa: Lovendringer har ført til økt toleranse.

Inntil 1972, da var jeg 12 år, var det forbudt å være homofil i Norge. Forbudet gjaldt bare for menn, for kvinner hadde jo ikke engang seksualitet på den tiden, i hvert fall ikke ifølge lovverket, og derfor var ikke kvinner omfattet.

I 1981 kom antidiskrimineringsparagrafen, som skal hindre diskriminering på bakgrunn av seksuell legning og sikre homofile og lesbiske samme rettigheter som andre.

I 1993 vedtok Stortinget partnerskapsloven, som gav homofile og lesbiske samme rett til å sikre sitt samliv og hverandre samme rettigheter som heterofile, med unntak av rett til adopsjon. Partnerskapsloven er bygd på ekteskapsloven, med det ene klare unntaket, som kjent. Selv om disse lovendringene har vært kontroversielle på det tidspunktet de har vært til debatt og blitt vedtatt – selv partnerskapsloven ble vedtatt i Stortinget med et meget knapt flertall – virker det ikke som om de som var motstandere den gang, anser det som dagsaktuell politikk å fjerne loven igjen. Det er altså slik at de nye seirene som vinnes for homofiles rettigheter, fører til at intoleranse og motkrefter bygges ned. For få år siden var det oppsiktsvekkende, kontroversielt, sjokkerende og merkelig å se to av samme kjønn kysse hverandre. I dag leer de færreste på et øyelokk når de går forbi Tinghuset og ser et lykkelig par av samme kjønn feires på tinghustrappen etter at de har inngått partnerskap – i hvert fall er det slik i Oslo, og i hvert fall er det slik at toleransen blant de yngre er større enn i de eldre aldersgruppene. Jeg skal ikke rosemale altfor mye, men det er viktig å oppsummere hva salgs seire som er oppnådd på dette feltet.

Det er liten tvil om at debatten om homofile og adopsjon avslører at det både er kunnskapsløshet og fordommer igjen i det norske samfunnet overfor homofile. Faktisk er det det, og ikke de reelle forholdene for barn med homofile foreldre, som er den hovedutfordringen vi har i årene framover. På dette området har jeg tro på at vi må ta noen skritt av gangen.

En offentlig høring, som det tas til orde for i denne interpellasjonen, vil vise offentligheten – folk flest, politikere og lovgivere – at det faktisk finnes ganske mange barn som har homofile foreldre i Norge i dag. Så langt i den offentlige debatten har dette vært en kjensgjerning som nesten har vært helt usynlig. Vi vet ikke akkurat hvor mange barn og foreldre det dreier seg om. Men hvis vi omregner svenske forsiktige anslag til norske forhold, er det mulig – men et lavt tall – at dette dreier seg om forholdene for 20 000 norske barn – de fleste av dem barn som er født i heterofile forhold, men der en av foreldrene etterpå har erkjent sin homofile legning og lever i tråd med den.

Vi tror at mer kunnskap, mer kjennskap til og synliggjøring av disse barna, av foreldrene og familiene både vil skape et romsligere samfunn for dem og vil gjøre det enklere for barn og familier som kommer etter dem. I Sverige ble det gjennomført en slik høring i regi av det svenske Folkhälsoinstitutet i 1997 på initiativ fra den svenske regjering. Den inviterte svenske og internasjonale forskere og fikk dokumentert de faktiske forhold som gjaldt barn med homofile og lesbiske foreldre, og fikk generell kunnskap om adopterte barn, siden det ikke var mulig å lage noen undersøkelse om homofile som har adoptert barn. Det finnes noen få av dem, men for lite grunnlag til å lage en skikkelig undersøkelse.

Gjennom denne høringen ble det f.eks. slått fast:

• Homofile og lesbiske er ikke mer ustabile eller har flere psykiske problemer enn heteroseksuelle, slik mange tror. Det kan være at de har en vanskeligere pubertet og ungdom, på leit etter sin egen identitet, men det er også noe man kan vokse på og bli klokere av, og som ikke skaper større problemer i deres voksne liv.

• Homofile og lesbiske foreldre og heterofile foreldre oppdrar sine barn ganske likt – det er i hvert fall ingen forskjeller å finne ut fra seksuell legning hos foreldrene, slik mange tror.

• Lesbiske mødre er ikke mer forskjellige overfor barna sine enn heterofile mødre, og at homofile fedre er ikke noe særlig annerledes enn heterofile fedre overfor sine barn.

• Barn med homofile foreldre blir ikke kjønnsforvirret. De blir f.eks. ikke homofile av det, hvis det er noen som skulle fryktet det.

• Barns problemer overfor omverdenen på grunn av foreldrenes seksuelle legning er som regel små, men de finnes, og de lar seg bekjempe.

• Barn som helt fra fødselen vokser opp med lesbiske mødre, utvikler seg ikke noe annerledes enn barn som er født og vokst opp i heterofile familier.

Det er begrenset hva som finnes av norsk forskning på dette området. Det er under arbeid en generell levekårsundersøkelse om homofiles forhold i Norge. Meg bekjent kan den forventes ferdig om ikke så altfor lenge. Vi har også forhåpninger om at ett av temaene som blir tatt opp i en slik levekårsundersøkelse, dreier seg om homofile og barn. I tillegg finnes det amerikansk og engelsk forskning, både av nyere og tidligere dato, og det finnes annen nordisk forskning. Dette er kunnskap som vil være overførbar til norske forhold, og som kan bidra til å bryte ned fordommer i det norske samfunnet. Den svenske høringen viste at barn med homofile foreldre kan ha ett problem, og det er dumhet og intoleranse fra omgivelsene. Det beskrives ikke som et stort problem – det er andre forhold som f.eks. avgjør om noen utsettes for mobbing. Men i den grad det er et problem, er det et problem som kan bekjempes, og som storsamfunnet har et ansvar for å bekjempe. Dette dreier seg altså faktisk om levekår og oppvekstmiljø for minst 20 000 barn i Norge.

Familiemønstrene er generelt i kraftig forandring. Det er ikke mer enn to generasjoner siden det var vanskelig å være enslig mor, ikke bare økonomisk, men også når det gjaldt aksept fra omgivelsene. Det er heller ikke lenge siden det var en skam å være skilt. Nå er holdningene kraftig forandret, og det er svært få som opplever at det er en moralsk belastning i forhold til omgivelsene. Denne større romsligheten må utvides til også å gjelde barn med homofile foreldre, og da kan vi starte med forholdene for de barna som faktisk finnes og lever under slike forhold allerede.

Denne interpellasjonen tar ikke opp forslag om homofile og adopsjon – verken generelt eller når det gjelder stebarnsadopsjon. Men det er klart at mange av argumentene i denne debatten kan bli godt belyst av å heve det generelle kunnskapsnivået om barn og homofile og lesbiske foreldre. At ikke barn med homofile foreldre skal ha samme rett og mulighet til å bli adoptert og ha samme sikkerhet som andre barn, er en urimelighet og diskriminering av barn som det er enkelt å rette opp, og som jeg ikke kan se kan være en vanskelig politisk sak hvis det er barns beste man er opptatt av.

Jeg er en ukuelig optimist, og jeg føler meg ganske sikker på at hvis man ser tilbake på denne debatten som foregår her i dag, og som man vil komme tilbake til i Stortinget i flere runder, tror jeg man vil se på den på samme måte som når vi ser tilbake på lovforbudet mot homofili, som gjaldt for norske menn fram til 1972, med vantro og forundring.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ein av grunnpilarane i FNs konvensjon om born sine rettar, som Noreg har slutta seg til, er at barnets beste skal leggast til grunn i alle saker som gjeld born. Dette er noko eg har tatt fatt i fleire gonger. Ikkje minst er eg opptatt av å trygga rettane til dei borna som lever i familiar som på ulike vis har ein utsett posisjon i samfunnet vårt.

Sjølv om eg meiner det er best for born å veksa opp med ei mor og ein far, veit vi at det ikkje alltid er mogleg, og at ein del vel annleis for borna sine. Når det gjeld rettstryggleiken for born som lever med lesbiske/homofile foreldre, har eg peika på at denne ikkje er god nok. Som ein konsekvens av det greier departementet no ut spørsmålet om korleis rettane til born som bur saman med ein homofil forelder og hans/hennar partnar, best kan sikrast. Det arbeidet er altså alt i gang.

Som Kristin Halvorsen peikar på i spørsmålet sitt, arrangerte Folkhälsoinstitutet i Sverige i mars 1997 ei høyring. Bakgrunnen var at det også i Sverige dei siste åra har vore mykje diskusjon både om born som lever saman med homofile foreldre, og om homofile og adopsjon. Ein var samd om at kunnskapen på området var for liten, og noka svensk forsking om borna sin situasjon fanst ikkje. Ved å ta utgangspunkt i forsking frå USA og andre vesteuropeiske land hadde ein eit ynske om å stimulera til svensk forsking. Inviterte forskarar og svenske sakkunnige forelas om forskinga si og røynslene på området. Høyringa retta seg i fyrste rekkje mot riksdagspolitikarar og interesseorganisasjonar, og var meint som eit underlag for vidare diskusjonar. Det er skrive ein rapport frå høyringa, kalla «Tema homoseksuella och barn». Rapporten inneheld innlegga til dei fem foredragshaldarane, spørsmåla frå salen og svara frå innleiarane. Det kjem her fram viktig informasjon og kunnskap.

Eit av innlegga i rapporten gir ei oversikt over forsking om born i homofile familiar. Rapporten seier også noko om korleis det er, eller kan vera, for born å veksa opp hos homofile foreldre. Når det gjeld adopsjon, tar eitt av innlegga opp nokre av dei generelle problema og utfordringane som familiar med born adopterte frå utlandet kan møta. Rapporten tar òg opp om det er i samsvar med barnet sitt beste at homofile par der ingen er i biologisk slekt med barnet, får løyve til å adoptera.

Slik eg forstår rapporten frå høyringa, tar det meste av forskinga utgangspunkt i familiar der barnet/borna bur saman med si lesbiske mor og eventuelt hennar partnar. Det ser ut til at homofile og heterofile foreldre, slik òg interpellanten sa, oppdreg borna sine ganske likt, og at lesbiske mødrer og homofile fedrar ikkje skil seg frå heterofile foreldre i mors- respektiv farsrolla. Vidare ser det ut til at borna ikkje har meir psykiske eller sosiale problem enn andre born.

Rapporten viser at det enno er mykje forskarane og andre sakkunnige ikkje veit – særleg om lesbiske/homofile par som saman fostrar eller adopterer eit barn ingen av dei er biologisk forelder til. Ikkje noko land i Norden tillet to kvinner eller to menn å saman adoptere eit barn ingen av dei er biologisk forelder til.

Også i Noreg gjer vi noko for å bidra til å auka kompetansen om homofile og born.

På oppdrag frå Barne- og familiedepartementet har Norsk institutt for velferd, oppvekst og aldring, NOVA, gjennomført ei undersøking om levekåra til homofile menn og kvinner. Gjennom deira forskingsprosjekt «Levekår og livskvalitet for homofile» vil vi tidleg i 1999, når resultata er klare, få meir kunnskap om homofile og om homofile og born. Undersøkinga vil gi ein peikepinn på kor mange homofile som lever med born i hushaldet, og dei homofile sine ynske om eigne born. Dette er så langt eg veit, kunnskap vi ikkje har frå før. Undersøkinga tar òg opp haldninga dei homofile sjølve har når det gjeld høve til ulike befruktningsopplegg, å vera fosterforeldre og rett til adopsjon.

I samanheng med adopsjon vil eg òg nemna forskingsprosjektet om adopsjon frå utlandet, som no er i sluttfasen. Prosjektet tar for seg spørsmål knytte til utanlandsadopterte born og unge i Noreg, m.a. deira identitetsutvikling og skuleprestasjonar, generelle levekår og livskvalitet. Prosjektet vil kunna gi svar på kva for utfordringar adoptivborn frå utlandet kan møta i Noreg.

Mange born har i dag ein ny og uvant livssituasjon som fylgje av endringane i familiemønsteret. Kva for konsekvensar dette får her i Noreg, er det òg naudsynt å få auka kompetanse om, t.d. gjennom fleire utgreiingar og meir forsking. Det er viktig å setta temaet homofili og born inn i ein slik større samanheng. Uansett må vi søka å koma i møte dei gode intensjonane som FNs barnekonvensjon har sett som mål for oss, nemleg at det er barnet sitt beste som skal settast i høgsetet. Når resultata frå den norske forskinga ligg føre, vil eg vurdera om ei norsk høyring vil kunna vera med på å auka kompetansen om temaet homofile og born ytterlegare, eller om det er andre verkemiddel som kan vera meir tenlege, t.d. å få laga ein eigen kunnskapsstatus om temaet. Fordi vi i dag veit meir om temaet enn Sverige gjorde i 1997, og fordi vi om ikkje lenge får meir kunnskap gjennom den norske forskinga som snart vil vera klar, vil eg ikkje gå inn for ei høyring med tema homofile og born etter svensk modell.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Presidenten vil også gjøre interpellanten oppmerksom på at det nå vil være god anledning til å fremme forslag.

Kristin Halvorsen (SV): Det er jeg klar over, og det er ikke glemt, president.

Jeg prøvde å merke meg nyansene i avslutningen på statsrådens innlegg i forhold til om det var en imøtekommelse av det ønsket interpellasjonen reiser. Jeg tror jeg velger å tolke henne i den retning at hun sier at et forslag om en høring ikke avvises, selv om hun ikke har tenkt å gjøre det etter svensk modell. Men jeg oppfatter statsråden slik at hun vil bidra til, og at det er et poeng, at det som fins av forskning og kunnskap om norske forhold, og som hun selv refererte til i sitt svar, eventuelt utdypet med internasjonal forskning, kommer fram i den norske debatten på en slik måte at mange får del i den kunnskapen vi faktisk får. Da kan jeg avvente å ta opp dette konkrete forslaget om en høring til jeg ser på hvilken måte statsråden har tenkt å sørge for at kunnskapen blir spredt.

Nå synes jeg at statsråden i forhold til det som har vært debatten tidligere, holdt et rimelig nyansert innlegg. Men jeg må si at i utgangspunktet å slå fast med bred pensel at barn nesten alltid har best av å vokse opp med mor og far, det er en sannhet med modifikasjoner. Det er ganske mange barn som har en vanskelig oppvekst med sin egen biologiske mor og far. Det er også bakgrunnen for at mange familier lever på en annen måte enn i den tradisjonelle kjernefamilien. De barna som vokser opp med en voldelig far, for å sette det helt på spissen, har ikke godt av å leve i en tradisjonell kjernefamilie, selv om det er det Kristelig Folkeparti helst ønsker seg. For den virkeligheten som fins rundt omkring i mange kjernefamilier, er ikke så rosenrød som man ofte kan få inntrykk av når familien og kjernefamilien hylles. Derfor tror jeg det er et poeng for en barne- og familieminister og for alle andre som deltar i debatten, å nyansere det bildet, og si at her er det om å gjøre at man sier at det viktigste og vesentlige er at barns oppvekst og rettigheter sikres, at de sørges for, og at det er flere personer enn deres egne foreldre hver dag som kan sikre det. Jeg tror rett og slett at barne- og familieministeren har et stort ansvar for, enten det gjelder barn av homofile foreldre eller andre, å åpne familiebegrepet og ikke bare holde én familieform og én samlivsform opp som det store idealet. Jeg tror det kan skape bedre oppvekstmuligheter for flere barn.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Som eg sa i innlegget mitt, er eg sjølvsagt interessert i at den kunnskapen som kjem fram, skal koma ut til folk. Men eg vil streka under at born har ulike oppvekstkår, eg gjorde det i innlegget mitt, og eg har gjort det mange gonger. Eg trur at dersom vi eventuelt skal ha ei høyring, noko som eg for så vidt i denne omgangen seier nei til, så er det viktig at vi kanskje får ei breiare høyring for å sjå på borna sine oppvekstkår. Eg vonar at interpellanten la merke til at i innlegget mitt begynte eg faktisk med å nemna FNs barnekonvensjon og borna sitt beste.

Så synest eg faktisk at det er best å veksa opp med ei mor og ein far i den grad mor og far fungerer godt saman, sjølvsagt, og det må eg streka under, for det er ingen som ynskjer at ein skal veksa opp med ein valdeleg far. Berre det å bruka det som eit eksempel i forhold til mitt svar i denne debatten, synest eg faktisk er litt på kanten. Eg vil vera så frimodig å seia at i den grad borna har ein god far og ei god mor, så vil eg framheva det som eit godt oppvekstmiljø for born. Samtidig har eg ustanseleg og mange gonger sagt at det finst mange einslege forsørgjarar som gjer ein kjempejobb for borna sine. Eg har òg vore med og kjempa for rettane deira her i Stortinget saman med interpellanten.

Eg har òg lyst til å streka under at det finst òg mange foreldre som vel alternativt. Vi veit at det er mange born som bur saman med homofile foreldre, som oftast si lesbiske mor. Rettane til desse borna skal sikrast. Det arbeidet har eg sett i gang i departementet. Eg vonar at ein når ein høyrer alt eg seier, ikkje berre plukkar ut ei setning og seier at eg framhevar berre ekteskap og mor og far som det einaste saliggjerande. Eg veit korleis samfunnet er, eg veit korleis situasjonen er for borna. Det er mange born som opplever altfor store omskiftingar i barndomen sin fordi dei får «ulike» foreldre oppover. Det er mange born som lever i omgjevnader som mange av oss er bekymra for, og derfor bør då òg politikken vår prøva å leggja til rette for så trygge oppvekstkår som mogleg. Då må ein ta utgangspunkt i det som er best for borna, og prøva å ha ein politikk som gjer det mogleg for foreldra å velja dei beste løysingane for borna sine. Det vil vera mitt utgangspunkt heile tida når eg òg tek ulike standpunkt i ulike politiske saker i forhold til oppvekstkåra til borna.

Grete Knudsen (A): Kvaliteten på samfunnet vårt blir i våre dager på mange måter avgjort i forholdet vårt til minoriteter. Fordommer synes å stå for fall, noe Arbeiderpartiets landsmøte viste ved at 2/3-deler stemte for at det å bli vurdert som adoptivforeldre også skal gjelde homofile og lesbiske. Dette er fordi virkeligheten har vist oss at mange familiemønstre kan gi gode oppvekstvilkår, både med enslige og med to av samme kjønn som ansvarlige for barns oppvekst.

En gjennomgang av adopsjonsloven, med friske øyne, vil videre avklare hvilke kriterier som skal være avgjørende, og hvilke som er av underordnet betydning. Ett er imidlertid sikkert: Målet er at helt andre kriterier enn seksualitet og samlivsform må avgjøre hvem som kan være adoptivforeldre.

Arbeiderpartiet vil gi ros til interpellanten fordi hun bidrar til åpenhet gjennom høringer, som er foreslått, basert på kunnskap og fakta. Arbeiderpartiet støtter all alminneliggjøring, åpenhet og debatt, for diskriminering har sin basis i at vi ikke setter oss inn i andres situasjon fordi vi faktisk ikke kjenner den.

Svært mange barn lever i dag i homofile familier. De skal ha samme behandling og rettssikkerhet som andre barn og unge. Saken haster, og jeg er glad for at statsråden er i full gang med det arbeidet som gjelder stebarnsadopsjon. Så må man videre ta for seg alle andre lovparagrafer som er diskriminerende. Statsråden kan i tillegg gjøre en stor jobb fra sin unike posisjon ved å ivareta alle familiers og barns tarv og trygghet. Hun kan aktivt gå i rette med enhver form for mobbing som homofile og lesbiske utsettes for. Dette kan gjøres gjennom informasjon og aktiv solidaritet fra barneministerens side. Og jeg forstår at hun vil det. Først da vil Regjeringens politikk på dette området bli troverdig, for den må, som Svarstad Haugland sier, settes inn i en større og helhetlig sammenheng. Vi har alle så altfor lenge tålt så inderlig vel den urett som ikke har rammet oss selv. Fordi vi er ekte og ærlig bekymret, er jobben nå først og fremst å sikre disse barna de samme juridiske rettigheter som heterofiles barn.

Når jeg legger så stor vekt på både åpenhet og debatt, er det fordi rettferdighet og beskyttelse aldri kan lovreguleres fullt ut. Nettopp derfor må vi sette vår lit til den alminnelige, daglige menneskeverdpolitikken som praktiseres, og som myndighetene kan styrke.

Til slutt: Slik jeg ser det, bør alle lover om menneskerettigheter inneholde en formulering om at diskriminering på grunnlag av seksuell orientering er og blir uakseptabelt. En nedfelling av et slikt prinsipp vil da måtte innebære at man måtte begrunne hvorfor man diskriminerer, og hvorfor det har vært og fremdeles er nødvendig overfor homofile og lesbiske spesielt.

Per Roar Bredvold (Frp): Fremskrittspartiet har hatt tilnærmet samme spørsmål oppe i stortingsgruppen, og der var det tilslutning til at Fremskrittspartiet ikke ønsker en ytterligere utvikling i retning av å gjøre kjernefamilien mindre betydningsfull.

Fremskrittspartiet ønsker å bevare familielovene i tilnærmet eksisterende form. Et restriktivt lovverk om f.eks. adopsjon er nødvendig. Det er også viktig å få fram at det ikke er noe forbud mot at enslige får adoptere. Det kan gjøres visse unntak, og det ønsker Fremskrittspartiet å bevare. Dette er i tilfeller hvor barnet på forhånd er knyttet til eller kjenner søkeren.

Denne debatten er ganske typisk, og den har utviklet seg og kommet inn på et spor som ikke omfatter hva som er det beste for barn uansett om man er adoptert eller ikke. Derimot diskuteres det hvorvidt de homofile/lesbiske skal få lov til å ha barn på lik linje med par hvis man oppfyller de krav til ressurser og omsorgsevne som man stiller til foreldre. Det er her Fremskrittspartiet gjør sin vurdering. Utgangspunktet må alltid være det som er til beste for det barnet eller de barna det gjelder. Her dreier det seg ikke om enkelte gruppers rettigheter, eller om enslige og homofile kan være gode oppdragere og omsorgspersoner eller ikke.

Fremskrittspartiet blir litt betenkt når man leter etter argumenter for å finne omsorgsformer for barn som tilnærmelsesvis skal være like gode som det å vokse opp i et hjem med vanlige familieforhold.

Å argumentere med at alternativene for utenlandske adoptivbarn er et barnehjem eller gaten, er en total avsporing. Når Norge påtar seg slike forpliktelser, plikter man også å påse at disse barna får samme levevilkår som gjennomsnittet av norske barn.

Det kan virke på Fremskrittspartiet som debatten blir preget av at de homofiles status på en måte skal justeres opp, og at barna blir brukt som et virkemiddel for å oppnå dette.

Det dreier seg om barna, og Fremskrittspartiet mener i den sammenheng at barn har best av å ha to foreldre av forskjellig kjønn. Nå ønsker altså noen en utvikling på tvers av dette, og dette i en tid hvor utviklingen når det gjelder oppløste hjem og brutte forhold, er sterkere enn noensinne. Når familiemønsteret i et samfunn rakner, er barna alltid de svakeste, de som rammes. Skal barna fratas retten til mor og far? Nei, mener Fremskrittspartiet.

Når det gjelder forslaget til SV, som er omdelt, vil Fremskrittspartiet stemme imot dette.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Kristeleg Folkeparti er oppteke av at alle barn og unge skal ha ein god oppvekst. På landsmøtet til Kristeleg Folkeparti skal vi handsame eit eige oppvekstmanifest. Vi er opptekne av at alle barn og unge skal føle seg aksepterte og respekterte. Mange barn og unge har spesielle behov, det kan gå på fysiske, psykiske, kulturelle eller sosiale forhold.

Foreldra er i ein stor del av livet dei viktigaste personane for barna. Kristeleg Folkeparti meiner det er best for barna å vekse opp med ei mor og ein far der forholdet fungerer. Men av ulike grunnar er det ikkje alltid slik, og det var framme eit eksempel her med ein valdeleg far, eller det kan vere ei valdeleg mor. Sjølvsagt meiner ikkje vi at ein skal halde saman i eit ekteskap for ein kvar pris. Den som trur det, må verkeleg høyre betre etter når vi snakkar om kva vi står for på dette området.

Ein del menneske vel andre samlivsformer. Kristeleg Folkeparti er oppteken av barna sin situasjon og oppvekst, utan omsyn til korleis foreldra innrettar livet sitt. Foreldrerolla kan ikkje definerast og bestemmast gjennom politiske vedtak og ordningar i samfunnet. Det er viktig for dei som er foreldre, at dei har tid til å vere saman med barna og vere modellar for dei. Ordningar frå samfunnet si side må i hovudsak vere ei støtte for foreldra, og ikkje eit alternativ. Mange foreldre er usikre på rolla si og korleis dei skal vere til beste for barna sine. I regi av helsestasjonar, barnehagar og frivillige organisasjonar kan det etablerast nettverk der foreldra hjelper kvarandre i dette viktige arbeidet. Foreldrekurs og pappakurs som gir auka kompetanse, er positivt. Vidare er det positivt at ein utarbeider eit temahefte om foreldrerettleiing i eit minoritetsperspektiv. Eit fleirkulturelt samfunn gir også nye utfordringar både for barn og foreldre. Og det er positivt at departementet er i gang med dette.

Mange barn og unge veks opp i ein familiesituasjon med berre ein omsorgsperson. For Kristeleg Folkeparti er det viktig å gi hjelp og støtte til dei om lever åleine med barn.

Kristin Halvorsen tek i sin interpellasjon opp det faktumet at lesbiske og homofile har barn, og ønskjer ei offentleg høyring der ein ser på barna sine rettar og samtidig får meir informasjon om lesbiske og homofile som omsorgspersonar. Barne- og familieministeren har teke initiativ til å få greidd ut i departementet spørsmålet om korleis rettane til barn som bur saman med ein homofil forelder og hans/hennar partnar, best kan sikrast. Og på oppdrag frå Barne- og familiedepartementet har Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA, gjennomført ei undersøking om levekåra til homofile menn og kvinner. Gjennom deira forskingsprosjekt om levekår og livskvalitet for homofile vil ein, som statsråden nemnde, få meir kunnskap om homofile, også om homofile og barn. Generelt er det viktig å sette søkelys på barnas situasjon og barna sine rettar. Når det gjeld barn som har homofile eller lesbiske foreldre, er departementet som nemnt i gang med eit arbeid, og det vil vere nyttig å få meir informasjon om dette. Dersom ein skal ha ei høyring, synest vi i Kristeleg Folkeparti at det kunne vere positivt å ha ho på ein breiare basis og ikkje berre retta inn mot foreldre som lever i homofile eller lesbiske forhold.

Inger Stolt-Nielsen (H): Når vi nå har fått høre at man anslår at flere tusen barn i Norge lever sammen med sin biologiske homoseksuelle eller lesbiske forelder, synes jeg det forteller meg at det faktisk er lite fordommer i Norge mot homofile og lesbiske som foreldre, og det forteller meg at seksuell holdning i liten grad blir brukt som moment i barnefordelingssaker. Og med dette som utgangspunkt ber en altså om å få en høring som skal belyse lesbiskes og homofiles evne som omsorgspersoner for barn. Jeg har ikke hørt at noen har betvilt at de er gode omsorgspersoner. Det er for meg et aldeles utrolig utgangspunkt at lesbiske og homofile som gruppe skal vurderes som omsorgspersoner. Er det noen som vurderer snekkere som omsorgspersoner? Er det noen som vurderer sjøfolk som omsorgspersoner? Eller barnehageassistenter? Men lesbiske og homofile skal altså som gruppe vurderes som omsorgspersoner. Å være en god omsorgsperson er høyst individuelt og kan ikke knyttes opp til gruppetilhørighet, ikke til om en er lesbisk, ikke om en er døv, ikke om en er halt, ikke om en er helt normal på alle andre områder – hva som nå måtte være det normale. Å vurdere mennesker, menneskers egenskaper på bestemte områder ut fra gruppetilhørighet – ja, det synes jeg er en fornærmelse mot den gruppen det gjelder. Og jeg synes at hvis over 20 000 barn i Norge lever sammen med sine lesbiske/homofile foreldre, forteller det meg at vi som samfunn ikke har fordommer mot lesbiske/homofile som omsorgspersoner for egne barn. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at den som har en god forelder, heteroseksuell, homoseksuell eller lesbisk, er best tjent med å vokse opp sammen med sin egen forelder og den denne forelderen lever i godt samliv med. Jeg kan ikke skjønne at det skal være nødvendig med noen høring for å få bekreftet det. Jeg tror ikke noen hittil har dradd det i tvil.

Helene Falch Fladmark (V): I løpet av de siste årene er det blitt stadig flere homofile par som lever sammen, og som har barn. Barna er som oftest kommet til i tidligere heterofile forhold, og i noen tilfeller ved inseminasjon eller etter avtalt foreldreskap. Barna i slike familier står i fare for å oppleve mer utrygghet enn andre barn. De har færre juridiske og økonomiske rettigheter fordi de i mange tilfeller kun har én kjent biologisk forelder, men også fordi det i Norge ikke er adgang til stebarnsadopsjon for homofile som lever i partnerskap.

Jeg er derfor glad for at statsråden følger opp Venstres program, idet hun har tatt initiativ til å utrede spørsmålet om hvordan rettene til barn som vokser opp i en homofil familie, best kan sikres. Homofile har i dag ikke anledning til å bli vurdert verken som stebarnsforeldre eller som foreldrepar i en generell adopsjonssituasjon. Mange har stilt spørsmål ved denne begrensningen, og ønsker spørsmålet vurdert med sikte på å få klarlagt om en slik grensegang er riktig.

Venstre vil understreke at ingen har rett til å få eller ha barn. Adopsjon er ikke en rettighet for barnløse, verken for heterofile eller homofile som ønsker å bli foreldre, men en institusjon til barnets beste. Derfor må det være barns økonomiske, juridiske og sosiale trygghet som må stå i fokus når vi diskuterer spørsmål om homofile skal ha mulighet til å adoptere.

Venstre mener det er grunnleggende viktig at debatten om homofile og barn blir en saklig og verdig debatt fordi temaet i sin natur er ømtålig. Det handler om barn, og det handler om en gruppe i samfunnet som har vært diskriminert i mange år. Det er derfor viktig å få fram kunnskap om disse spørsmålene. Som statsråden pekte på i sitt innlegg, er det de siste årene blitt gjort utredninger og forskning i forhold til homofile og barn, men så langt er kunnskapen ikke blitt sammenholdt og systematisert i en norsk sammenheng.

Venstre tolker statsråden dit hen at hun ønsker å sammenstille forskningen og utredningene fra Norge og andre land, og ser dette som et riktig skritt i en retning for å redusere fordommer og for å øke kunnskapen om barn og homofile.

Venstre mener det er viktig at denne kunnskapen blir mange til del, f.eks. ved at det arrangeres en åpen og bred høring.

Det er også naturlig at Stortinget blir gjort kjent med den kunnskapen som kommer fram, og Venstre forventer at Regjeringen legger fram en egen sak om rettighetene til barn som lever i stebarnslignende situasjoner i homofile familier, slik Venstres landsstyre har bedt om.

Odd Roger Enoksen (Sp): Det spørsmål som interpellanten tar opp, berører ett av mange tema som er viktige for barns oppvekstvilkår og for barns rettigheter og rettssikkerhet i ulike oppvekstsituasjoner.

Jeg synes det er positivt at departementet har tatt initiativ til en utredning om hvordan disse spørsmålene best kan ivaretas. Men det er også mer enn et spørsmål om dette. Det er et faktum at samlivsmønsteret har endret seg, og at homofile og lesbiske, slik interpellanten sier, allerede har barn og også i fremtiden vil få barn. Det dreier seg altså om samfunnets syn på om mennesker som lever i slike parforhold, er egnet som omsorgspersoner. Jeg skal ikke gå inn på realitetene i saken, men vil likevel si at min klare oppfatning er – på samme måte som flere av debattantene har sagt – at det er andre forhold enn seksuell legning som er avgjørende for om menneskene er egnet som omsorgspersoner eller ikke.

Jeg mener at det utvilsomt vil være en fordel om vi nå kunne gå et skritt videre i forhold til både å skaffe oss innsikt i og sørge for å få fram informasjon om lesbiske og homofile som omsorgspersoner, og om barn som vokser opp i slike parforhold. Jeg er uenig med representanten fra Høyre i at det ikke er behov for det. Etter å ha hørt Fremskrittspartiets representant, er det tydelig at det fortsatt gjenstår en del fordommer som tilsier at det temaet som interpellanten tar opp, er viktig å få belyst på en skikkelig måte. Jeg tolker også statsråden slik at hun er positivt innstilt i forhold til å få fram slik kunnskap. Jeg er godt fornøyd med dette, og jeg vil gi statsråden honnør for at hun har tatt på alvor at foreldre velger forskjellig, og at man har ulike samlivsmønstre i dagens samfunn. Jeg tolker statsråden slik at hun vil finne en egnet måte å komme tilbake til dette spørsmålet på.

Grethe G. Fossum (A): Jeg er enig med statsråden og representanten Halvorsen i at vi på ingen måte har den informasjon og de kunnskaper vi burde ha om homofili og barn. Det er faktisk slik at representanten fra Høyre som sist hadde ordet, burde sitte på første benk og lytte på den åpne høringen når det gjelder hvilke rettigheter homofile og lesbiske har. Jeg tror ikke hun har fått med seg alle kunnskapene.

Gjennom en debatt og gjennom kunnskaper utfordrer man faktisk ganske sterke krefter. Og de sterke kreftene – motstandskreftene mot homofile og lesbiske – lever i de såkalte norske kjernefamiliene. Dette bildet står ikke bare sterkt hos barne- og familieministeren, men også i store deler av den norske befolkning. Bildet av kjernefamilien, med mor, far og to barn, er kjent og trygt. Tanken på at barn skal vokse opp i annerledes familier – homofile familier – bryter nettopp med dette bildet. Det er kanskje et lite tankekors at når vi snakker om å få mer kunnskap om homofile familier, så burde vi også få mer kunnskap om funksjonsdyktigheten i de norske kjernefamiliene, for situasjonen er nok ikke så rosenrød som alle vil ha det til.

Familiemønstrene forandrer seg, de har forandret seg de siste tjue årene, og vi trenger kunnskap om dette. Alle fremskritt utfordrer noe kjent og trygt. Jeg tror at representanten Bredvold vil få problemer når han går ut og sier at barn har det best hos mor og far. Da vil han nok tråkke veldig mange familier på tærne, bl.a. enslige forsørgere. Men det er jo ikke så uvanlig at Fremskrittspartiet tråkker på dem som ligger nede.

I Arbeiderpartiets debatt om homofiles rett til å bli vurdert som adopsjonsforeldre, er det viktig, også for representanten Bredvold, å merke seg at man hele tiden har vært på barnas side. Vi mener at for å oppnå en vellykket barneoppdragelse og en vellykket barndom trengs det tålmodighet, kjærlighet, tid, ressurser og omsorg. Når barn skal adopteres, skal familiene vurderes etter disse kriteriene, og da er det kanskje litt uvesentlig på hvilken måte de lever sammen.

Jeg har lyst til å be SV om å gjøre om forslaget sitt til et oversendelsesforslag, og jeg vil be statsråden om å ta signalene fra Stortinget om at kunnskap, forskning og holdningsarbeid (presidenten klubber) må settes i system, og gi det ut til hele den norske befolkning, ikke bare til stortingsrepresentanter.

Kristin Halvorsen (SV): Ja, det ønsket fra representanten Fossum vil jeg gjerne etterkomme, og jeg tar herved opp forslaget fra SV med følgende endring i innledningen: «Det henstilles til Regjeringen ..», slik at det blir et oversendelsesforslag.

Jeg tror at bare debatten i dag har bidratt til at det er spredd litt mer kunnskap og blitt litt mer interesse rundt dette spørsmålet. Jeg oppfatter også at det er en bred enighet i Stortinget om at vi ønsker mer, hva skal man si, offentlig kunnskap, kunnskap for folk flest, kunnskap for beslutningstakere, kunnskap som forskere er kommet fram til om disse spørsmålene, framover. Sånn sett har det jo vært et oppsiktsvekkende lavt konfliktnivå i denne diskusjonen. Det betyr, tror jeg, at man kan bekjempe fordommer mot homofile gjennom å ta utgangspunkt i det som er virkeligheten for ganske mange barn som faktisk lever slik pr. i dag.

Nå må jeg si til Høyres representant at meg bekjent har det aldri vært forbudt å være snekker i Norge. Hvis man ikke skjønner noe av historien om diskrimineringen av homofile, er man litt blank. En av de tingene de faktisk fant fram i den svenske undersøkelsen, var at det mange tror når de argumenterer mot at homofile skal ha mulighet til å vurderes som adoptivforeldre, nemlig at barna deres blir kjempemobbet, det er ikke sant. Men det er sant at noen blir litt mobbet, og derfor kunne kanskje representanten fra Høyre hørt litt etter, for dette er faktisk et levekårsproblem for noen barn, som det er viktig at storsamfunnet er med på å bekjempe.

Jeg er noe usikker på om det vi nå får av initiativ fra familieministeren til en høring om barns oppvekstvilkår eller en annen form for initiativ i forbindelse med dette, vil bety at barn med homofile foreldre synliggjøres, eller om de gjemmes bort i en bred høring. I SV er vi for at mest mulig kunnskap om flest mulig barn spres til flest mulig – i det hele tatt syns vi at de fortjener en mye større oppmerksomhet i den politiske debatten. Men vi ønsker også at det skal gjøres på en sånn måte at barn som har homofile foreldre, synliggjøres og ikke gjemmes bort i en liten krok av en slik høring. Og det skal vi passe på framover. Vi skal gi statsråden en sjanse til å finne sin form for hvordan hun har lyst til å gjøre dette, men vi kommer ikke til å finne oss i at dette betyr at disse barna blir gjemt bort. Hvis vi ser at det er fare for det, hører statsråden fra oss igjen.

Presidenten: Representanten Kristin Halvorsen har tatt opp det forslag hun refererte til, og samtidig gjort det om til et oversendelsesforslag.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er ein ting eg ikkje er redd for, og det er at eg ikkje skal høyra frå Kristin Halvorsen igjen. Det er heilt klart.

Eg synest det har vore ein konstruktiv debatt, men eg har lyst til å understreka ein del ting, fordi dei som har deltatt i debatten, har blanda saman fleire forhold. Debatten om adopsjon er ein ting. Den har vi faktisk ikkje tatt i dag, det var ikkje meininga ut frå interpellasjonsteksten å ta den i dag. Eg har ikkje på grunn av f.eks. høyringa i Sverige og andre kunnskapar eg har på området, endra standpunkt i spørsmålet om om homofile skal få adoptera born, berre så det er sagt. Men eg har tatt på alvor det faktum, som også Kristin Halvorsen har nemnt, at det er mange born som i dag bur saman med sine lesbiske mødrer – som regel – eller homofile fedrar.

Eg må ærleg innrømma at eg sit med litt blanda kjensler og høyrer på Grete Knudsen når ho seier at vi skal ikkje tåla så inderleg vel den urett som ikkje rammar oss sjølve. Desse foreldra har ikkje dukka opp i dei 13-14 månadene eg har vore statsråd. Dei foreldra har vore der i mange år mens Grete Knudsen var statsråd, og hennar regjering la ikkje to pinnar i kors for å få på plass noko eller få kunnskap om eller få veta noko meir om kva som skjedde på det området. Det snakka ikkje Grete Knudsen noko om, og det skjønar eg godt at ho prøver å gløyma.

Eg står fast på det faktum at vi må få fram rettane til desse borna uavhengig av kva synspunkt ein har på familierelasjonane, fordi det er borna som står i fokus. Samtidig vil eg understreka mitt standpunkt at i den grad mor og far fungerer, er det den beste ramma for born. Det vil òg ligga til grunn for mine standpunkt når det gjeld å legga til rette for adopsjon, og i høve til kva slags heimar vi skal skaffa i samband med utanlandsadopsjonar. Stebarnsadopsjon og dei andre tinga er faktisk ein annan debatt.

Eg har òg lyst til å kommentera Grethe Fossum sitt innlegg. Eg er så inderleg einig med henne i at vi òg må få meir informasjon om kjernefamilien sin funksjonsdugleik eller kjernefamilien sine kår. Det er noko av poenget for meg. Eg trur ikkje at det er born som lever med sin lesbiske foreldre her i samfunnet, som har det verst reint sosialt sett. Eg trur det er mange born i Noreg som har andre problem å stri med som kan vera like store og endå større. Eg sa i mitt førre innlegg litt om at heller ikkje alle born som lever saman med mor og far, har det godt. Det er mange kompliserte familieforhold for born som lever opp i Noreg. Eg kan nok tenkja meg å sjå på eit litt større utsnitt av born enn akkurat berre dei som lever saman med lesbiske eller homofile foreldre.

Så sa representanten Grethe Fossum til Framstegspartiet sin representant når det gjeld einslege forsørgjarar, at Framstegspartiet plar trakka på dei som ligg nede. Då har eg lyst til å understreka at einslege forsørgjarar rett og slett ikkje ligg nede. Det er mange sterke, flotte einslege forørgjarar som gjer ein kjempejobb for borna sine.

Presidenten: Debatten under sak nr. 3 er dermed omme.