Jon Olav Alstad (A): Jeg skal over på likestilling – og
da gikk pressefolkene!
Jeg skal få lov til å stille
følgende spørsmål til barne- og familieministeren:
«Det er fremkommet massiv kritikk
av departementets FN-rapport om likestilling. Den er mangelfull
og ufullstendig, hevder Likestillingsombudet.
Vil statsråden ta initiativ for å lage
en bedre og mer utfyllende rapport om likestilling i Norge?»
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Noreg ratifiserte FNs kvinnekonvensjon i 1981.
Som part i konvensjonen er Noreg forplikta til å rapportera
til FN"s Committee on Elimination of Discrimination Against
Women, den såkalla CEDAW-komiteen, kvart fjerde år
om kva vi gjer for å oppfylla dei krava konvensjonen set.
Noreg skal no levere sin femte rapport.
CEDAW-komiteen har utarbeidd særskilde
retningslinjer for kva rapportane skal omtala. Mellom anna gjeld dette
endringar i regelverket og faktiske endringar i samfunnet som påverkar
kvinners liv, og eventuelle vanskar med å fylla krava i
konvensjonen. Det går òg fram av desse retningslinjene
at rapport nr. 2 og dei påfylgjande rapportane skal fokusera
på perioden etter at den førre rapporten
vart levert. For Noregs del vil det seia perioden frå 1994
og framover.
Barne- og familiedepartementet har vore ansvarleg for å koordinera
arbeidet med rapporten, men alle departementa og Likestillingsombodet
og Kompetansesenter for likestilling vart inviterte til å koma
med innspel til rapporten på sine respektive
fagfelt. Dette har dei ulike fagmiljøa i stor grad gjort.
Eg meiner at vi på dette viset sikrar tilstrekkeleg oppdaterte
innspel om utviklinga i Noreg i den aktuelle perioden. Eg har merka meg
at Likestillingsombodet kritiserer ein rapport der ho sjølv
har hatt høve til å påverka innhaldet – og
har òg gjort det. Sjølv meiner eg at rapporten
oppfyller dei krava retningslinjene pålegg oss. Han er
heller ikkje mindre omfangsrik eller detaljert enn dei fire tidlegare rapportane
frå Noreg. Desse har blitt godt mottatt i FN-systemet.
I den grad rapporten på enkelte temaområde
ikkje er særleg omfangsrik, har det si årsak i
at det ikkje har skjedd større legale eller faktiske endringar
på desse områda i tida sidan 1994. Tilhøvet
på desse områda vil då gå fram
av dei tidlegare rapportane frå Noreg som finst hjå CEDAW-komiteen.
Dette gjeld t.d. artikkel 15 i konvensjonen, som set krav til likskap
for loven for menn og kvinner og til like høve til å nytta
juridiske rettar.
Utkastet til rapport vart sendt til eit utval
kvinne- og likestillingspolitiske organisasjonar og til Likestillingsombodet
og Kompetansesenter for likestilling. Dei vart alle inviterte til å kommentera
og supplera rapporten på engelsk, slik at kommentarar frå dei
kan supplera innhaldet i rapporten og/eller leggast ved
rapporten når han blir send til CEDAW-komiteen. Eg meiner
at vi har gitt likestillingsapparatet og organisasjonane høve
til å bli høyrde i FN om kva dei tykkjer om tilhøva
for kvinner i Noreg i dag. Eg understrekar at dei kritiske kommentarane
til ombodet er omsette og vil bli lagde ved rapporten. Eg vil òg
understreka at dette ikkje er noko vi er forplikta til å gjera,
men vi gjer det likevel for å gi CEDAW-komiteen eit breiare
bilete av norsk røyndom og ulike politiske syn enn det
ein statleg rapport åleine vil kunna gi.
Eg har så langt berre registrert to
kommentarbrev frå organisasjonane i tillegg til kommentarane
frå ombodet og Likestillingssenteret. Eg noterer òg
at det har vore ei viss interesse frå organisasjonane også etter
at rapporten vart omtalt i media. LO og NHO har på førespurnad
fått rapporten og gitt sine kommentarar.
Rapporten vil bli supplert på enkelte
punkt på bakgrunn av dei kommentarane vi har mottatt. Elles
vil, som nemnt, dei skriftlege innspela frå kommentarrunden
bli lagde ved rapporten slik dei er, men eg ser det ikkje som føremålstenleg å senda
rapporten ut på ein ny kommentarrunde, då rapporten
alt er forseinka.
Når dette er sagt, vil eg òg
seia at eg har merka meg kritikken frå Likestillingsombodet
om deltakinga frå dei frivillige organisasjonane i arbeidet
med rapporten. Eg vil sjå til at departementet går
gjennom rutinane for utarbeiding av rapporten til CEDAW-komiteen,
og at vi vurderer korleis vi på eit tidleg tidspunkt i
arbeidet med komande rapportar kan trekka inn frivillige organisasjonar
og andre ikkje-offentlege instansar som arbeider med likestillingspolitiske
problemstillingar. Eg kan òg opplysa at Regjeringa vil
vurdera å laga felles retningslinjer for rapportering om
dei ulike menneskerettskonvensjonane Noreg er bunde av.
Jon Olav Alstad (A): Jeg er glad for at barne- og familieministeren
signaliserer at hun tar med seg de innspillene som har kommet, i
hvert fall i etterkant av utarbeidelsen. Jeg synes det er påfallende
når det opplyses gjennom media at det har vært
manglende innspill fra sentrale organisasjoner som f.eks. Forum
for kvinner og utviklingsspørsmål og Senter for
kvinneforskning, og at man lager en rapport som f.eks. ikke omtaler
kontantstøtten i forhold til et likestillings- og kvinneperspektiv,
noe jeg oppfatter som en vesentlig del av den norske likestillingsdebatten
de siste årene. Det mangler også en del andre
ting, bl.a. informasjon om oppfølging av Beijing-konferansen.
Så vidt jeg har forstått
det, er bakgrunnen for at CEDAW-komiteen gjerne vil ha
rapporten, at man ønsker at den i økende grad
skal sette likestilling i fokus, bidra til å styrke myndighetenes
oppmerksomhet på likestilling innenfor det enkelte land,
og ikke minst styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner.
Etter det svaret jeg nå har fått fra statsråden,
regner jeg med at det i hvert fall i kommende år i større
grad vil bli fokusert på den siste biten av det arbeidet.
Jeg har av og til spekulert på om årsaken
kan være at likestillingsministeren har dårlig
samvittighet for manglende innsats på likestillingsområdet,
men jeg skal avslutte spekulasjonene der foreløpig.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, statsråden har ikkje dårleg
samvit på likestillingsområdet. Og eg kan opplysa
representanten om at då den siste rapporten vart send inn,
i 1994, var han ikkje til høyring i det heile. Vi har trass
i alt sendt han til ein god del organisasjonar. Ein av dei organisasjonane
som har gått ut og kritisert oss offentleg, har ikkje sendt
nokon kommentarar tilbake til departementet endå dei fekk
moglegheit til å vere med på å påverke
innhaldet i rapporten. Det meiner eg faktisk er eit spel for galleriet
i høve til det arbeidet vi har gjort. Men som eg òg
nemnte i svaret mitt, ynskjer vi i neste omgang å syta
for at alle dei ulike organisasjonane som det er naturleg å spørja
om innspel, skal få høve til det på eit
tidlegare tidspunkt.
Når eg ser på dei fire rapportane
som er sende inn før, har dei nokre gonger blitt sende
til alle, andre gonger har dei ikkje blitt sende ut i det heile.
I 1994 – då det ikkje var eg som var minister,
men ein representant frå eit heilt anna parti – var
det ingen som fekk rapporten til høyring, så det
har vore litt ulik praksis på det området. Men
som sagt, eg har ikkje dårleg samvit på dette
området. Og eg trur rapporten blir god til slutt, når
vi no skal senda han over til CEDAW-komiteen.