Inger Lise Husøy (A): Jeg har følgende spørsmål
til utenriksministeren:
«Det er behov for å finne
mer effektive tiltak mot Irak slik at Saddam Hussein oppfyller kravene
fra FN. Boikotten rammer ikke Saddams fryktregime, men sivilbefolkningen
hardt og brutalt.
Mener Regjeringen det er mulig å finne
fram til effektive tiltak som også kan inkludere en endring
eller opphevelse av boikotten som rammer sivilbefolkningen?»
Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg vil minne om at jeg besvarte spørsmål
om Irak i spontanspørretimen den 27. januar i år.
Som jeg flere ganger tidligere har gitt uttrykk
for, deler Regjeringen bekymringen for den humanitære situasjonen
for sivilbefolkningen i Irak, slik den kommer til uttrykk i representanten
Husøys spørsmål. Jeg vil benytte også denne
anledningen til å understreke at det ikke er og ikke har
vært noen boikott når det gjelder mat og medisiner
til sivilbefolkningen i Irak, verken når det gjelder innkjøp
eller bistand. Sikkerhetsrådets relevante resolusjoner
inneholder en ubegrenset adgang for Irak til å importere
matvarer og medisiner til sivilbefolkningen.
Allerede noen måneder etter at de økonomiske
sanksjonene for de andre varegrupper var vedtatt, vedtok FNs sikkerhetsråd
også å la Irak selge en viss mengde olje for å finansiere
innkjøp av nødvendige humanitære leveranser.
Regjeringen i Irak valgte imidlertid ikke å benytte seg
av denne finansieringsmuligheten og støttet seg i stedet
utelukkende på innenlandsk produksjon. Samtidig ble det
iverksatt tiltak som reduserte den innenlandske evnen til å produsere
mat.
Det var kun etter flere år med denne
katastrofale politikken fra Iraks side at landets regjering motstrebende gikk
med på å benytte seg av muligheten for et begrenset salg
av olje og import av mat under Sikkerhetsrådets overoppsyn.
Etter Saddam Husseins angrep på egen
sivilbefolkning i 1991 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som
henstilte til den irakiske regjeringen å gi internasjonale
bistandsorganisasjoner adgang til alle som har behov for humanitær
bistand. Denne resolusjonen har heller ikke vært fulgt
opp på tilfredsstillende måte fra Iraks side.
Vi kan ikke se bort fra at Irak bevisst har latt situasjonen for
sivilbefolkningen forverre seg, for å bruke den som et
pressmiddel for å få opphevet sanksjonene.
Til tross for at ansvaret for denne vanskelige
situasjonen for sivilbefolkningen må tillegges Iraks regjering, ønsker
det internasjonale samfunnet å bidra til at situasjonen
forbedres. Mange land har gitt humanitær bistand. Norge
har økt sin bistand til Irak fra 30 mill. kr
i 1997 til 51,5 mill. kr i 1998. Vi står
i nær kontakt med FN og med norske frivillige organisasjoner
med henblikk på ytterligere innsats.
FNs sikkerhetsråd vedtok den 20. februar
i fjor å øke rammen for den mengden olje Irak
kan selge under det såkalte olje-for-mat-programmet. Norge
støttet dette. Den tillatte salgsmengden ligger nå meget
nær opp til det Irak eksporterte før landet gikk
til invasjonen av Kuwait.
FNs talsmenn sier at økningen av rammen
har ført til en stabilisering av den humanitære
situasjonen i Irak. Dette er positivt. Samtidig er det blitt kjent
at den irakiske regjeringen har unnlatt å bestille varer
av vital betydning for utsatte befolkningsgrupper, til tross for
at midler til dette har vært tilgjengelige, og til tross
for at disse varene er klarert for levering.
FNs sikkerhetsråd har på nyåret
tatt initiativet til en ny gjennomgang av hvordan FN best skal forholde
seg til Irak-problematikken. Det er nå snakk om at tre
ekspertpaneler skal vurdere situasjonen for henholdsvis masseødeleggelsesvåpen,
den humanitære situasjonen og for utestående spørsmål
om krigsfanger og eiendom.
Jeg har tidligere gitt uttrykk for betydningen
av Sikkerhetsrådets sentrale rolle i denne saken. Fra
norsk side har vi gitt vår fulle støtte til det
arbeidet som nå gjøres i Sikkerhetsrådet,
og sagt at vi er villige til å bidra til dette arbeidet
dersom det er ønskelig. Norge har stilt eksperter til
rådighet for UNSCOMs arbeid, og vi har gitt signaler om
at vi er positive til fortsatt norsk innsats på nedrustningssiden.
Når det gjelder panelet som etter
alt å dømme vil bli gitt i oppdrag å drøfte
den humanitære situasjonen, har vi fra norsk side sagt
at det er viktig å komme frem til løsninger som
kan bidra til at sivilbefolkningen får forbedret sin situasjon,
slik representanten Husøy nevner.
I denne sammenhengen er det også viktig
at den irakiske regjeringen ikke gis mulighet til å skyve
sivilbefolkningen foran seg i sine forsøk på å omgå landets
forpliktelser når det gjelder masseødeleggelsesvåpen.
For å finne en tilfredsstillende løsning på den
humanitære situasjonen, samtidig som man sørger
for at Irak ikke får anledning til å utvikle masseødeleggelsesvåpen,
er man imidlertid avhengig av at den irakiske regjeringen viser et
minimum av vilje til samarbeid med FN.
Oddbjørg Ausdal
Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.
Inger Lise Husøy (A): Jeg takker statsråden for svaret.
Jeg er klar over at saken har vært
tatt opp tidligere, og er også klar over svarene. Men jeg
synes det skjer såpass mye at det er på tide å stille
spørsmålet igjen, bl.a. fordi det er en del andre
land som reagerer negativt på boikotten og mener at den
har utspilt sin rolle.
Etter min mening er boikotten inhuman, umoralsk
og et brudd på menneskerettighetene. UNICEF anslår
at 5 000 – 6 000 barn
under fem år dør månedlig som følge av
straffetiltakene. Kampen mot en skruppelløs diktator og
tyrann forsvarer ikke dette.
Når de økonomiske sanksjonene
ikke har fungert, synes jeg man må se etter nye metoder.
Jeg håper at utenriksministeren vil øve påtrykk
slik at FN og Sikkerhetsrådet forsøker andre veier
enn det de har gjort til nå.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Som jeg nevnte i mitt svar til representanten
Husøy, har Sikkerhetsrådet satt ned tre ekspertpaneler
som skal se på situasjonen, og det er etter min mening
nettopp å gjøre noe nytt. For å oppsummere
mitt svar, er det slik at Norge ønsker å se Sikkerhetsrådet
aktivt engasjert i denne saken. Vi støtter at den humanitære
situasjonen skal tas opp i sin fulle bredde i likhet med de andre
spørsmålene, og vi vil gjøre vårt
til at Sikkerhetsrådet kan komme frem til en helhetlig
holdning om hvordan Irak-spørsmålet bør
håndteres.