Per Roar Bredvold (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:
«Snart 4 år etter storflommen
i juni 1995 bor ekteparet Astrid og Rolf Rødås,
Åsnes, i en gammel campingvogn. Dette skyldes blant annet at fylkesmannen
i Hedmark ikke har avgjort om det er trygt eller ikke å bo
i det gamle huset som ble skadet under flommen. Saksbehandler hos fylkesmannen
tilbakeviser at de skal ha brukt lang tid.
Synes statsråden dette høres
rimelig ut, og vil statsråden gjøre noe for å få fortgang
i saken?»
Statsråd Eldbjørg Løwer: Regjeringen legger stor vekt på at
saksbehandlingen i offentlig forvaltning skjer raskt og effektivt.
Borgernes rettigheter skal imidlertid også ivaretas gjennom
den plikten et forvaltningsorgan har til å påse
at en sak er så godt opplyst som mulig før vedtak
fattes.
Den aktuelle saken oppstod i forbindelse med
taksering av skade på huset etter flommen våren
1995, der ekteparet Rødås reiste tvil
om grunnforholdene var trygge. Ekteparet bad derfor kommunen vurdere
grunnforholdene i henhold til plan- og bygningslovens bestemmelser.
Kommunen engasjerte to tekniske firmaer til å utføre grunnundersøkelser
og setningsmålinger. Dersom kommunen hadde funnet ut at
grunnen ikke var sikker, ville kommunen nedlagt forbud mot utbedring
av det skadde huset, slik det i etterkant av flommen har blitt gjort
med andre bygninger i kommunen.
På bakgrunn av resultatet fra målingene
fant imidlertid kommunen at det ikke kunne reises tvil om sikkerheten.
Dette vedtaket ble opprettholdt av kommunens faste utvalg for plansaker,
som behandlet anken fra ekteparet Rødås i etterkant
av det opprinnelige vedtaket.
For halvannet år siden, i september
1997, fikk fylkesmannen saken til behandling. Saken ble gitt prioritet
fra fylkesmannens side. I februar 1998 framkom det imidlertid nye
opplysninger i saken som gjorde det nødvendig for fylkesmannen å innhente
vurderinger fra kommunen. Det har også vært nødvendig å gå ekstrarunder
overfor et av de tekniske firmaene for å fastslå om
det tekniske grunnlaget for kommunens vurderinger har vært
godt nok. Det har også vært kontakt mellom fylkesmannen
og ekteparets advokater underveis.
Jeg vil understreke at dette har vært
en komplisert sak der opplysninger har kommet til underveis, samtidig
som fylkesmannen har vært nødt til å innhente
faglig bistand i saksforberedelsene. På bakgrunn av de
opplysningene jeg sitter inne med, vil jeg derfor ikke karakterisere
fylkesmannens tidsbruk i den aktuelle saken som urimelig.
Av hensyn til ekteparet Rødås
er jeg imidlertid opptatt av at det så raskt som mulig
blir fattet vedtak i saken. Jeg er derfor glad for å kunne
meddele at fylkesmannen i neste uke vil fatte et slikt vedtak.
Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for et godt
og utfyllende svar, med god historikk.
Det gleder meg at en avgjørelse i
denne konkrete saken vil bli tatt i neste uke. Men når
det er sagt, vil jeg si at det i enkelte tilfeller vil bli hevdet
fra søkerens side at det offentlige bruker urimelig lang
tid. Kan statsråden tenke seg en begrensning på f.eks.
ett år som maksimal saksbehandlingstid, og hvis saken ikke
har fått en avgjørelse innen denne tid, skal den
avsluttes i søkerens favør?
Statsråd Eldbjørg Løwer: Når det gjelder balansen mellom det å være
rask og effektiv og det å ha en tilstrekkelig saksbehandling
for å kunne ta et riktig standpunkt, er det selvfølgelig
en avveining i hvert tilfelle.
Det å hoppe på et forslag
nå som begrenser saksbehandlingstiden til ett år,
for så å la saken gå til den saksøktes
fordel, synes jeg er for lettvint. Men i forbindelse med effektivisering
av moderne forvaltning og ny forvaltning, ser vi også på saksbehandlingstiden
i det offentlige. Jeg må derfor få lov til å komme
tilbake til eventuelt å svare bekreftende eller avkreftende
på representantens spørsmål.