Jan Petter Rasmussen (A): Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til den fungerende justisminister:
«Hvilke vurderinger legger Regjeringen
til grunn for å innvilge besøksvisum for nære
slektninger til mennesker som har fått oppholdstillatelse
i Norge»
Statsråd Jon Lilletun: Det er riktig at personer som har fått
oppholdstillatelse i Norge, har mulighet for kontakt med sine nære
slektninger. Slik kontakt kan foregå i Norge, i hjemlandet
eller i et tredjeland.
Visum betyr innreisetillatelse og kan gis for
inntil tre måneder ved ønske om bl.a. familiebesøk,
turistbesøk eller forretningsbesøk til Norge.
Så fremt utlendingen som søker om visum, ikke
er utvist fra Norge, og det ikke er grunn til å tvile på de
opplysningene vedkommende gir i forbindelse med visumsøknaden,
er regelverkets utgangspunkt at visum skal gis med mindre «utenrikspolitiske,
sikkerhetspolitiske eller innvandringspolitiske hensyn taler mot»,
som det står i utlendingsforskriftens § 106 femte
ledd.
Det er kriteriet «innvandringspolitiske
hensyn» som er det sentrale ved behandlingen av visumsøknader.
Et visum skal ikke være et middel til å innvandre
til Norge. «Innvandringspolitiske hensyn» taler
mot visum når man ved behandling av visumsøknaden
ikke finner det sannsynlig at søkeren vil forlate Norge
frivillig når visumperioden er omme. Utgangspunktet
for en slik vurdering er i tillegg til de opplysningene søkeren
selv gir, utlendingsforvaltningens kunnskap om den generelle situasjonen
i søkerens hjemland, samt tidligere erfaring med andre
visumsøkere fra samme land som søkeren. Er den
generelle situasjonen i søkerens hjemland vanskelig, er
dette et moment som tilsier at vedkommende kan ønske å forbli
i Norge. Et slikt utgangspunkt kan imidlertid modifiseres av opplysninger
om søkerens individuelle situasjon. Erfaring tilsier at
jo sterkere tilknytning en søker har til sitt hjemland,
jo større er sjansen for at vedkommende vil returnere frivillig.
Også velferdsbehovet i den enkelte sak er viktig. I denne
vurderingen står slektskapsforholdet sentralt, om det er
spesielle årsaker til besøket e.l.
Foreldre innvilges f.eks. som regel visum uansett
hvilket land de kommer fra.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret, som var som forventet.
Jeg vil nevne et eksempel med barn fra et afrikansk land,
den yngste er sju år, foreldrene sitter fengslet i hjemlandet,
og de har tante og søsken i Norge. I det første
avslaget – da de skulle besøke tanten – ble «innvandringspolitiske
hensyn» brukt som grunn samt at en ikke var i nær
nok familie. Ved den andre søknaden, da de skulle besøke
søsknene, ble avslaget fremdeles begrunnet med «innvandringspolitiske
hensyn», en bemerket bare kort at en hadde merket seg de
familiære forholdene.
Dette må vel bety at Regjeringen i
realiteten vektlegger innvandringspolitiske forhold sterkere enn
de rent familiære, slik at det ville være mer
redelig å si at det er det som er grunnen. Og videre må det,
selv om det dreier seg om barn på sju år, bety
at de innvandringspolitiske hensyn teller mer enn de humanitære
og menneskelige selv når det gjelder besøksvisum.
Statsråd Jon Lilletun: No reknar eg med at representanten Rasmussen
har forståing for at eg ikkje kan behandle enkeltsaker
frå Stortingets talarstol. Generelt vil eg likevel seie
at det eg sa om at f.eks. foreldre som hovudregel alltid får
innvilga opphaldsløyve og visum, viser at ein i mange tilfelle
legg meir vekt på familiære årsaker enn
på innvandringspolitiske årsaker.
Så vil ein alltid ha eit vanskeleg
grenseland, og der vil ein sikkert kunne leggje til grunn ulike
vurderingar. Det er viktig at ein tek på alvor sosiale,
menneskelege og familiære forhold, men samstundes skal
denne forskrifta fylgjast. Vi erkjenner at det er vanskeleg, men
prøver likevel på ein samvitsfull måte å gjennomføre
det best mogleg.