Karita Bekkemellem Orheim (A): Barna er foreldrenes ansvar. Det må ikke herske noen tvil om det. Men samtidig er det samfunnets ansvar å legge forholdene til rette slik at foreldrene kan klare denne oppgaven på en best mulig måte.

Behovet for barnehager i det norske samfunnet kom først og fremst etter at kvinner gjorde sitt inntog i utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet. Men jeg synes det er grunn til å understreke at barnehagen i dag er noe langt mer enn en statlig oppbevaringsboks den tiden foreldrene er på arbeid. Jeg vil hevde at barnehagen i dag er bygd opp rundt barnas behov for utvikling, omsorg, trygghet og sosial læring. En viktig del av sosialiseringen skjer nettopp i barnehagene. Og sosialiseringen er å vokse seg inn i et sosialt system. Som det står i rammeplanen for barnehagene:

«Barnekulturen har en egenverdi som gir barn erfaringsbakgrunn, referanserammer og egen identitet som grunnlag for å møte en større verden. Derfor bør barnehagen også gi plass for barnekulturens ytringsformer som et verdifullt tilskudd til de voksnes kulturformidling.»

Omsorgen for barn har to begrunnelser; en omsorgsbegrunnelse og en utviklingsbegrunnelse. Jeg mener at vi som politikere også må være bevisst de verdiene og faglige kvalitetene som i dag ligger i barnehagene. Jeg mener at det er viktig at barn får stadfestet, utviklet og styrket sin psykologiske og sosiologiske identitet. Det viser seg at barn i barnehage ofte får en positiv identitetsutvikling med de erfaringene de får fra det sosiale feltet i barnehagene.

Vi blir stadig mer bevisst hvor viktig barnas første leveår er for den senere utviklingen i livet. Og vi må få en bevisstgjøring på verdien av utviklingen av sosial handlingsdyktighet og utviklingen av språk og kommunikasjonsevne.

Barnehagen skal være en arena for en myk form for læring, men samtidig er det viktig at barns fritidskultur blir en integrert og viktig del av dagens barnehager.

Utfordringen for barnehagene må være å skape en balanse mellom det som er barns fritidskultur og det som er barnehagens kultur. Barnehagen må være åpen for barns interesser i fritiden og la disse være en naturlig del av hverdagen i barnehagene.

Det er viktig at førskolelærerne kartlegger hvilke forutsetninger barna har, og at planleggingen av innholdet skjer mest mulig i samarbeid med foreldrene. Dette vil være viktig for å få til et samspill mellom barns oppvekstmiljø og innholdet i barnehagen.

Jeg synes det er grunn til å gjøre oppmerksom på den betydningen barnehagen har for barn med spesielle behov. Barnehagene er et viktig hjelpetiltak i barnevernstjenestens arbeid med utsatte barn og deres familier. Barnehagen har mulighet til å avdekke omsorgssvikt og sette inn tiltak. En plass i barnehage er et av de tiltakene som er spesielt omtalt i barnevernsloven.

Vi er nødt til å gjøre barnehagen til noe selvfølgelig, og gjøre den attraktiv også for de familiene der evnen eller viljen til å betale er lav.

Felles organisering av barnetilsyn og tiltak for å styrke fellesansvaret mellom mødre og fedre vil være tiltak som trekker i riktig retning for de utsatte familiene. Det som kjennetegner de alenemødrene som har befatning med barnevernet, er ofte en mangel på innsats fra menn, manglende lønnsinntekt og sosial isolasjon. Vi vet at barnehagene også har en viktig betydning for våre nye landsmenn.

Synet på barnehagen som en ren oppbevaringsplass eller tilsynsordning må opphøre. Og jeg ønsker å utfordre barne- og familieministeren på dette feltet. Hva er Regjeringens syn på barnehagen? Hvilke verdier står barnehagen for etter Regjeringens mening? Er det likegyldig om en benytter en barnehageplass kontra en privat dagmamma?

Arbeiderpartiet mener at det er mange grunner til å satse på fellesskapsløsninger for barnetilsyn. Jeg mener at barnehagen også kan ha en betydning for de voksne – som forsker Agnes Andenæs sier det: som en vannpost i det moderne samfunn – en plass der en kan utveksle erfaring og få gode råd. Barnehagen kan på sett og vis virke tidsdisiplinerende for de foreldrene som ellers kunne stå i fare for å jobbe enda mer utover normalarbeidsdagen. Med praktikant og private løsninger vet vi at vi kan betale oss til ettermiddager med overtid, men alle vet at barnehagen er vi nødt til å rekke før den stenger.

Jeg må si at jeg er alvorlig bekymret. Jeg er bekymret over at tusenvis av barnehageplasser blir nedlagt i 1999. Jeg beklager å måtte si det, statsråd, men vi har fått en reversering i barnehagepolitikken her i landet etter at sentrumsregjeringen tok over. Målet om full barnehagedekning innen år 2000 står for fall. Vi er langt etter tidsskjemaet med Regjeringens opplegg.

Hvis vi ser på situasjonen for landets største kommune, er den også svært alvorlig. 4 200 barn står i kø for en barnehageplass. Samtidig vet vi at 76 mill. kr står ubrukt til investeringer i barnehager. Og byråd Lae sier at det nettopp er kontantstøtten som er begrunnelsen for at Høyre-byrådet ikke ønsker å bygge flere barnehageplasser i Oslo nå.

Derfor vil jeg spørre hva barne- og familieministeren kan gjøre med denne situasjonen. Signalene fra flere av landets kommuner er svært dramatiske. Med Regjeringens politikk – jeg beklager å måtte si det – føler jeg at barna og foreldrene blir taperne.

Vi vet at valgfriheten har vært Regjeringens hovedparole. Vi vet at kontantstøtten nå er blitt lovfestet. Vil Regjeringen nå også lovfeste retten til en barnehageplass? Og hvordan vurderer statsråden en kommunal utbyggingsplikt? Vi vet hva statsråden har sagt i denne salen om det tidligere, og nå ser vi konsekvensen for barnehageutbyggingen her i landet.

Jeg vil understreke at Arbeiderpartiet ikke snakker om en obligatorisk barnehage. Vi snakker om en barnehage for dem som ønsker det – med fleksible løsninger til en overkommelig pris. Og når dette er gjort, må vi se på muligheten for å få til en gratis kjernetid.

Arbeiderpartiets politikk overfor småbarnsfamiliene er at yrkestilknytningen skal oppmuntres også gjennom småbarnsperioden. Men samtidig må vi ta på alvor den tidsklemmen småbarnsfamiliene føler. Gjennom tidskontoordningen har vi åpnet for muligheten til å variere yrkestilknytningen etter familienes behov, uten at foreldrene mister rettigheter i arbeidslivet. Vi ønsker å gjøre det mulig å velge mer tid til barneomsorg for dem som ønsker det, samtidig som de beholder jobben sin.

Det er dette vi ønsker å oppnå ved å gjøre fødselspermisjonen mer fleksibel. En kombinasjon av tidskontoordning og fødselspermisjon vil gi familiene et reelt valg. Valget blir da ikke enten-eller, men både-og. Vi er nødt til å bidra til at familiene i større grad kan velge en kortere arbeidstid i en periode. Det eneste riktige må være at vi fullfører barnehageutbyggingen raskest mulig her i landet.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten Karita Bekkemellem Orheim spør i sin interpellasjon om kva tiltak eg tenkjer setta i verk for å sikra at alle born som har eit behov, eller som ynskjer det, skal få eit tilbod om barnehageplass innan år 2000, og vidare om eg har sett på tiltak for å stimulera kommunane til eit felles løft for å nå målet.

Eg har tidlegare varsla at Regjeringa vil fremma ei stortingsmelding i juni i år om barnehagar der ein vil koma med forslag til tiltak som er nødvendige for å nå målet om full barnehagedekning. I denne meldinga skal vi òg legga fram korleis dei framtidige juridiske, økonomiske og faglege rammevilkåra i sektoren skal vera. Derfor kjem eg ikkje til å svara heilt konkret på dei spørsmåla som interpellanten reiste i sitt innlegg. Det kjem eg tilbake til når meldinga blir lagd fram.

Regjeringa fylgjer òg forholda for barnehagane nøye. Sjølvsagt vil vi òg i forslag til budsjett for år 2000 sjå nærare på korleis vi skal nå målet. Eit fleirtal i Stortinget hadde dei same føresetnadene i si handsaming av budsjettet for 1999.

Det er ikkje mogleg å gi konkrete svar i dag på dei spørsmåla som interpellasjonen reiser, men som eg sa i stad, kjem vi tilbake til det når meldinga er ferdig.

Det kan likevel vera nyttig å få synspunkt på utfordringane i barnehagesektoren. Det vil vera signal eg kan nytta i det vidare arbeidet med stortingsmeldinga, og eg vonar eg får det gjennom innlegg i salen i dag.

La meg kort summera opp situasjonen i barnehagesektoren og skissera nokre av dei aktuelle utfordringane som vi arbeider med.

Det er knapt to månader sidan Stortinget handsama Regjeringa sitt framlegg til budsjett for 1999. Eit fleirtal stadfesta målet om full barnehagedekning i år 2000. Det inneber at det vil vera behov for nye barnehageplassar fram til og med opptaket for hausten 2000.

Regjeringa har valt eit forsiktig overslag for 1999, 2 500 nye plassar, delt med 1 000 plassar for born over tre år og 1 500 for dei under tre år. Eg vil minna om at det var brei semje i Stortinget om dette måltalet. Bakgrunnen er den uvissa kommunane har om behovet for barnehageplassar etter innføringa av kontantstøtta. Samtidig merkar ein på køane i kommunane at eit heilt årskull, 6-åringane, no er borte frå barnehagen. Fleire kommunar melder òg tilbake at dei er i ferd med å nå målet om full behovsdekning. Eit fleirtal var einig i denne vurderinga, men bad om at Regjeringa fylgde forholda i barnehagesektoren nøye. Det vil vi sjølvsagt gjera.

Behovet for barnehageplassar vil variera frå kommune til kommune. Mange kommunar har god dekning, særleg for born over tre år. Andre manglar framleis plassar for alle aldersgrupper. På landsbasis hadde 60 pst. av alle born i alderen 1-5 år plass i 1997. Det er ei stor utfordring for kommunane å finna fram til det verkelege behovet for plassar bygd på eigne undersøkingar. Eg har oppmoda kommunane til å gjennomføra slike behovs- og brukarundersøkingar. Det er lagt til rette for dette ved å utarbeida ein rettleiar for slike undersøkingar.

I landssamanheng treng vi framleis mange plassar, ikkje minst for dei minste borna. Om lag 30 pst. av 1-åringane og 50 pst. av 2-åringane hadde plass i barnehage i 1997. Innføringa av kontantstøtta kan redusera behovet noko for barnehageplassar for desse minste borna.

Gjennom auka løyvingar på årets budsjett er graderinga for delvis kontantstøtte og tilskotet til barnehageplassar tilpassa kvarandre frå 1. august 1999. Eg vonar dette vil føra til auka fleksibilitet for foreldre som ynskjer å kombinera plass i barnehage med delvis kontantstøtte. Auka etterspurnad etter plassar på deltid vil òg påverka det totale behovet for plassar, altså minska køane.

Barnehagebehovet vil variera frå kommune til kommune og kan endra seg over tid i ein og same kommune. Etterspurnad etter plass vil m.a. ha samanheng med yrkesaktiviteten til foreldre med små born, tilhøva på arbeidsmarknaden, innretninga på barnehagetilbodet, prisen på barnehageplass, kvaliteten på tilbodet og alternative omsorgsløysingar. Kommunane må derfor i planlegging og drift av barnehagetilbodet ta omsyn til endra behov.

Lokale variasjonar kan gjera det mindre tenleg å ha klare nasjonale normer for kva som er full barnehagedekning. Vi har så langt nytta ein prosentdel til å uttrykka det samla behovet for plassar i landssamanheng. Det er nødvendig for å rekna ut dei samla kostnadene for staten. For kommunane kan det lett bli feil å bygga på nasjonale normtal. For nokre kommunar vil ei slik norm ikkje gi nok plassar, og for andre vil det gi for mange plassar.

Behovet for nye plassar vil føra til auka kostnader for stat og kommune. Det vil kosta å nå målet om barnehageplass til alle som ynskjer det. Desse spørsmåla arbeider Regjeringa med, og ho vil legga fram forslag i stortingsmeldinga og òg i dei årlege budsjetta.

Eg vil òg nemna at innføringa av kontantstøtta inneber at staten er med på å finansiera omsorgsløysingar for alle 1- og 2-åringane. I budsjettet er løyvingane til driftsutgifter til barnehagar sedd i samanheng med løyvingane til kontantstøtta.

Ei anna sentral utfordring er å sikra større økonomisk likskap mellom kommunale og private barnehagar der desse går inn i det samla barnehagetilbodet i kommunen, og der oppgåver og plikter er dei same. Det er skilnader mellom kommunale og private barnehagar i mange kommunar, men det er òg stor skilnad mellom dei private barnehagane.

Vi må finna fram til ordningar som kan sikra private barnehagar realistiske vilkår for drifta og godt samarbeid med kommunen. Samstundes må vi òg ta omsyn til den trongen kommunane har til å planlegga eit samla tilbod ut frå verkelege behov. Desse spørsmåla vil vera sentrale i stortingsmeldinga om barnehagar.

Det er ikkje grunnlag for å seia at bygginga av barnehageplassar har stoppa opp. Det ligg ikkje føre endelege tal for 1998, men tal førebels syner at det vart oppretta 5 000-6 000 plassar. Eg har òg lyst til å minna om at når det gjeld barnehagesatsinga, la faktisk Bondevik-regjeringa i budsjettet for 1998 til grunn arbeidarpartiregjeringas budsjettforslag – vi la inn dei same forslaga.

Det er likevel klårt – trass i den satsinga – at vi ikkje nådde målet om 13 500 nye plassar. Det kan vera mange grunnar til at det vart bygt færre barnehageplassar i 1998. Eg skal nemne nokre av dei. Mange har allereie nådd målet om full behovsdekning. Det vart bygt fleire plassar i 1997 enn måltalet, og det var eit behov for å sjå om innføringa av kontantstøtta gjorde at behovet for plassar i barnehagen for dei minste borna minka noko. Med 5 000 – 6 000 nye plassar er det likevel gale å seia at utbygginga har stoppa opp.

Vi har ei felles utfordring i å vurdera kva tiltak som er nødvendige for å få fart på utbygginga i kommunar som ikkje har nådd målet, og samstundes syta for at eksisterande plassar blir vidareførte.

Eg nemnde i innleiinga at eg ikkje kan gi meir konkrete svar på dei spørsmåla representanten Bekkemellem Orheim stiller. Det vil eg gjera når meldinga ligg føre. Eg vil likevel lytta til dei signala som kjem her i dag, og ta dei med i det vidare arbeidet med meldinga.

Eg har òg lyst til å legga til at representanten Bekkemellem Orheim i si innleiing sa ein del om verdien av barnehagar for borna, og eg kan fullt ut seia meg samd i dei formuleringane som Bekkemellem Orheim brukte i forhold til den verdien eit godt barnehagetilbod er for borna våre.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil begynne med å si at jeg er glad for at statsråden vektlegger de samme verdiene i innholdet i barnehagene som det Arbeiderpartiet gjør.

Statsråden sier at vi skal få presentert en barnehagemelding i juni måned. Det betyr at Stortingets behandling av denne store saken ikke vil skje før til neste år. Statsråden sier i sitt svarinnlegg til meg at hun ikke kan gi konkrete opplysninger om innholdet i meldingen. Men situasjonen for landets barnehager er jo blitt dramatisk etter at Bondevik-regjeringen tok over makten. Derfor mener jeg at barne- og familieministeren nå er nødt til å ta tak i de problemene som hun ser i Barnehage-Norge, og ikke skyve problemstillingen foran seg til en barnehagemelding vil komme i løpet av sommeren. Ja, jeg vil si det så sterkt at Regjeringen rett og slett ikke gjør jobben sin hvis den nå ikke våkner opp og tar tak i dette problemet.

De siste dagene er vi blitt kjent med den endringen som har skjedd ved at tilskuddsordningen til barnehagene er gjort om. Først vil jeg si at jeg beklager at Arbeiderpartiet ikke var oppmerksom på de endringene da vi behandlet statsbudsjettet i fjor høst. Dette er noe vi vil komme tilbake til i det reviderte budsjettet, for disse endringene betyr at barnehagene får mindre å drive for. Det betyr at alle barn i barnehager får mindre statlige driftstilskudd. Igjen betyr det at foreldre får en enda høyere pris på sin barnehageplass. Jeg vil spørre statsråden om hun ikke synes det går en grense for hvor mye det skal være akseptabelt å ta i betaling for en barnehageplass. Vi har i Norge basert oss på å få full barnehageutbygging innen år 2000, og det med hjelp av de private barnehagene her i landet. De står for 45 pst. av det totale barnehagetilbudet vi kan gi.

Men det kan ikke bli slik at de private barnehagene bare blir et tilbud for de mest ressurssterke foreldrene, som har råd til å betale for svært dyre barnehageløsninger. Da klarer vi ikke å gi den valgfriheten som foreldrene skal ha. Ja, statsråden sier også i sitt innlegg at det er bred støtte om måltallet for 1999, men det er jo hvis hun baserer seg på Fremskrittspartiets syn i barnehagepolitikken. Jeg må igjen stadfeste at det er en defensiv satsing med kun 2 500 plasser i 1999. Med dette kan vi egentlig slå fast at vi ikke tror at Regjeringen ønsker at vi skal ha en full barnehageutbygging her i landet.

Det er ikke grunn til å tro at barnehageutbyggingen stopper opp, sier statsråden. Men det som er situasjonen i Barnehage-Norge nå, er at vi får ukentlige, ja daglige rapporter om at situasjonen i Barnehage-Norge er dramatisk. Barnehager blir nedlagt. Jeg er alvorlig bekymret for hva denne nedbyggingen av Barnehage-Norge vil bety. Hvis fagpersonell begynner å søke seg bort fra barnehagene, vil vi få en massiv nedbygging. Jeg tror det vil ta lang tid før vi får bygd opp et forsvarlig og godt pedagogisk tilbud igjen. Derfor bør nå barne- og familieministeren konkret svare på hva hun har tenkt å gjøre med situasjonen – der landets kommuner sitter stille og ikke foretar utbyggingsplaner som de tidligere har vedtatt, på grunn av innføringen av kontantstøtteordningen.

Valgerd Svarstad Haugland: Eg skal prøva å ta fatt i nokre av dei problemstillingane som Bekkemellem Orheim reiste.

For det fyrste har eg lyst til å seia til det at vi dagleg får rapportar om at situasjonen i barnehagane er vanskeleg: Eg trur vel at dei som sit med best opplysningar om korleis det står til i Barnehage-Noreg, sannsynlegvis er vi i departementet. Vi følgjer dette nøye i forhold til dei signala vi får. Men eg er òg klar over at motkreftene er store. Det er bl.a. mange som jobbar i barnehagar – som òg ynskjer å nå ut med sine standpunkt – som er imot heile kontantstøtta. Dei brukar den som unnskyldning bl.a. for at ikkje barnehagetilbodet er godt nok. Eg opplever at kontantstøtta i fleire kommunar blir brukt som grunngiving for f.eks. nedlegging av barnehagar. Dersom vi går inn på dei konkrete sakene, opplever vi veldig ofte å få som svar at det er ingen av desse borna som eventuelt skulle ha fått kontantstøtte. Det har eigentleg ikkje noko med kontantstøtta å gjera.

Det eg innrømmer, er at det lønnsoppgjeret vi hadde sist vår, er eit stort problem for veldig mange barnehagar. Det er eit stort problem spesielt for dei private barnehagane, fordi kommunane ikkje fylgjer opp det som vi i Stortinget har sagt i forhold til betalinga når det gjeld barnehagesatsinga. Som representanten er klår over, har Stortinget sagt at staten skal betala 40 pst., kommunane 30 pst. og foreldra 30 pst. Når det gjeld staten sine 40 pst., ligg vi iallfall ikkje langt unna. Men når det gjeld kommunane sine 30 pst., er det, spesielt for dei private barnehagane, veldig dårleg. Det er store forskjellar frå kommune til kommune, men det er opplagt at dersom dei private barnehagane hadde fått det kommunale tilskotet som dei skulle i forhold til den 30-prosenten, hadde dei ikkje hatt dei problema som dei har i dag.

Er det då kontantstøtta si skuld at dei må leggast ned? Eg trudde forresten at vi skulle diskutera barnehagar i dag og ikkje kontantstøtte, men det blir jo tatt opp, så eg er nøydd til å nemna det. Men i og med at vi har barnehagekø, kan det ikkje vera kontantstøtta si skuld. Det einaste kontantstøtta kan føra til i forhold til barnehagetilbod, er at køane blir mindre fordi det er fleire som vel alternative løysingar. Det er fleire foreldre som sjølve ynskjer å bruka tida på borna sine, og det er fleire foreldre som vel alternative løysingar for dei minste borna.

Vi i departementet fylgjer situasjonen veldig nøye, og vi vil sjølvsagt gjera og foreslå det som trengst i høve til dei budsjetta som vi har framfor oss. Eg er interessert i eit godt barnehagetilbod for borna. Det er òg Regjeringa si målsetting, og eg håpar at representanten stolar på at vi, når vi legg fram stortingsmeldinga, vil ta opp desse problemstillingane. Men eg håpar ikkje det er rett, som representanten seier, at den ikkje blir handsama før til neste år. Eg håpar inderleg at ein vil handsama den stortingsmeldinga til hausten.

Grethe G. Fossum (A): Jeg har ofte tenkt på om det noen gang har slått statsråden at hun faktisk kan spre negative holdninger om kvinner, barn og barnehage gjennom sitt engasjement for kontantstøtten og en tilsvarende mangel på satsing på barnehagesektoren. Av og til ser jeg faktisk en skjult pekefinger som gir folk en følelse av at barn egentlig lider fordi deres mødre velger å være yrkesaktive. Jeg er redd dette ikke bare handler om Kristelig Folkepartis noe gammelmodige, foreldede holdning til kvinners yrkesdeltakelse, men også om en holdning som reduserer barnehagene til et oppholdssted for barn der de har tilsyn mens foreldrene er på jobb. Etter statsrådens oppfatning, slik jeg har oppfattet det gjennom medier og gjennom bevilgningsforslagene i budsjettet til barnehager, kan dette tilsynet faktisk like gjerne utføres av tilfeldige dagmammaer eller en ung praktikant.

I 1970 gikk 2 pst. av barn i barnehage. Vi var da faktisk ganske mange kvinner som aktiviserte oss i kommunepolitikken for å bygge barnehager. Det som skremmer meg, er at det har tatt utrolig kort tid å bringe barnehageutbyggingen tilbake til nivået den var på på 1980-tallet. Og det ansvaret har faktisk denne regjeringen.

Førsteamanuensis Ivar Frønes ved universitetet påpeker at politikernes syn på barnehager henger sammen med mangel på barnehageplasser i deres egen barndom. Det er jo kjent at barnehageministeren i liten grad har brukt barnehage til sine egne barn. Om hun selv har gått i barnehage, vet jeg ikke. Men jeg tror vi ville få et annet svar på hva barnehager var verdt dersom vi spurte bl.a. svenske ungdommer hva de hadde opplevd i barnehagen – slik det ble gjort i et intervju. De husket gode venner og lek, de husket voksne som hadde tid, og de fikk mye positiv oppmerksomhet.

Vi kjenner til mange av barnehagens fortrinn, og vi får stadig dokumentert det gjennom forskning. Det burde tilsi at barnehageministeren ikke bare anbefaler barnehager på det varmeste, men også gjør noe med det i budsjettene.

Statsråden sa i sitt innlegg at hun fulgte situasjonen nøye, og at det ikke var kontantstøtten som hadde skylda for at vi fikk så få barnehageplasser i 1998, og som vi kanskje også får i 1999. Men det var faktisk de ansattes lønn som hadde skylda – den lønna som Regjeringen selv har forhandlet seg fram til. Jeg tror at barne- og familieministeren snart er nødt til å ta ansvaret for barnehageutbyggingen og ta på egne skuldre det denne regjeringen gjør med barnehagene.

Robert Erikson (Frp): Jeg er enig med interpellanten i at det er viktig med trygge og gode barnepassordninger for barn i den tiden foreldrene deltar i arbeidslivet. Men det må ikke bli slik at barnehageutbygging er et viktig og vesentlig mål i seg selv, og at full dekning betyr barnehageplass for samtlige barn under skolepliktig alder og ikke er et middel for å dekke barneforeldrenes og barnas behov.

Poenget må jo være at man tilrettelegger en familiepolitikk der foreldrenes valgmuligheter blir utvidet til å inneholde et naturlig mangfold som er tilpasset hver enkelt. Dette kan man best gjøre ved at man aksepterer og godtar flere alternative måter for barnepass.

Jeg vil understreke at den norske velferdsstat i stor grad har tiltatt seg familiens tradisjonelle oppgaver, og har dermed svekket familiens betydning i samfunnet. Denne utviklingen vil Fremskrittspartiet på det sterkeste advare mot, og spesielt advare mot at familiens oppdragerfunksjon veltes over på det offentlige.

Slik samfunnet i dag har utviklet seg, har det etter mitt syn fått et stadig større preg av det såkalte institusjonssamfunnet, der barn som hovedregel blir holdt i mamma kommunes og pappa stats klamme hånd fra de er to-tre år og til de er opptil 18-19 år. Å pakke barna inn i et såkalt A4-format vil etter mitt syn være den sikreste vei til å hemme barna i en naturlig og kreativ utvikling.

Man må også huske på at det er foreldrene som kjenner sine barns behov og ønsker best, og ikke det offentlige. Derfor bør det også være foreldrene som skal bestemme hva som er den beste barnepassordningen for deres barn, og ikke staten og politikerne ved å særbehandle enkelte tilbud fremfor andre.

Jeg må ærlig innrømme at jeg blir litt skuffet når enkelte partier fremhever at offentlige barnehager er den eneste rette pedagogiske og utviklingsmessige barnepassordningen.

Fremskrittspartiet mener ut fra et prinsipielt syn at det ikke er en offentlig oppgave å bedrive barnepass, men at det i størst mulig grad bør utøves av det private.

Politikernes rolle bør, som tidligere nevnt, være å legge til rette for at foreldrene kan få en utvidet og reell valgmulighet, uten at politikerne fordømmer den ene løsningen framfor den andre gjennom lover, regler, forskrifter og andre særordninger.

Jeg synes det er litt interessant, når Arbeiderpartiet trekker fram situasjonen i Sverige og henviser til at ungdom der syntes det var positivt at voksne hadde tid og anledning til å ta seg av dem, samtidig som de ikke synes det er viktig å gi de biologiske foreldrene her hjemme de samme muligheter, ved at de går imot kontantstøtten.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF): Når eg høyrer innlegget til representanten Grethe Fossum, lurer eg nesten på om det er noko gale med lyden her i stortingssalen, for representanten Fossum vil tydelegvis ikkje høyre etter kva barne- og familieministeren seier. Gong på gong kjem Arbeidarpartiet og seier at Kristeleg Folkeparti har ei gammalmodig haldning til familiepolitikken – til kvinner, barn og barnehage har vi ei gammalmodig haldning. Eg veit ikkje kor mange gonger vi frå denne talarstolen har sagt at vi ikkje har det, men det passar tydelegvis Arbeidarpartiet best å prøve å framstille oss som om vi har det.

Grethe Fossum sa at bak barne- og familieministeren si fråsegn ser ho ein skjult peikefinger. Har Arbeidarpartiet ein skjult peikefinger når dei ønskjer å fordoble den lønna svangerskapspermisjonen? – Det vil medføre at mange vil vere lenger heime.

Eg synest det er eit ganske utruleg åtak som kjem frå Arbeidarpartiet når det gjeld familiepolitikken. Den har blitt svært positivt mottatt blant mange i forhold til kontantstøtta, og vi har ei offensiv haldning i barnehagepolitikken.

Representanten Karita Bekkemellem Orheim tar opp kor viktig det er at alle som ønskjer det, skal få eit tilbod om barnehageplass i år 2000. Vi har i lang tid vore opptatt av å ha trygge og gode barnehagar. Vi har, saman med m.a. Arbeidarpartiet, vore samde om målet om full behovsdekning i år 2000. Somme kommunar har allereie oppnådd målet om full behovsdekning, mens andre framleis har ein stor jobb å gjere.

Det er stor sjanse for at kontantstøtta reduserer behovet for barnehageplassar noko, for ein del ønskjer å vere heime med barna lenger, og ein del ønskjer deltidsplass. Dette gir ein nettopp moglegheit til både å vere yrkesaktiv og å vere heime, som representanten Karita Bekkemellem Orheim peikte på. Men det er svært viktig at vi held fram med utbygginga av nye barnehageplassar der etterspurnaden er større enn tilgangen.

Arbeidarpartiet prøver stadig å framstille det som om vi ikkje er engasjerte i å nå målet om full barnehagedekning. No håper eg at dei for ein gongs skuld kan høyre etter kva vi seier, slik at dei får det med seg, så vi slepp å høyre dei same påstandane fleire gonger frå talarstolen.

Eg vil nytte høvet til å minne Arbeidarpartiet om at då dei sat i regjering, føreslo faktisk Kristeleg Folkeparti å satse meir på barnehagesektoren enn Arbeidarpartiet. Fleire gonger føreslo Kristeleg Folkeparti meir pengar til barnehagane, men Arbeidarpartiet stemte imot. Ein gong, i 1996, fekk vi faktisk i lag med Senterpartiet, Høgre og SV fleirtal for å løyve meir pengar til barnehagesektoren. Men dette har dei etter alt å døme gløymt, eller i alle fall fortrengt, når dei har kome i opposisjon.

Dei private barnehagane står for mange av dei nye barnehageplassane vi har fått den siste tida, og det er viktig at vi tar på alvor dei utfordringane som dei private barnehagane står overfor. Som barne- og familieministeren nemnde, vil Regjeringa kome med ei stortingsmelding. Vi er glade for at Regjeringa jobbar offensivt når det gjeld barnehagepolitikken, fordi vi meiner det er viktig med eit godt barnehagetilbod.

Trond Helleland (H): Utviklingen når det gjelder barnehagedekningen, er en svært interessant debatt. Stortinget har gjennom flere år fastslått at det skal være full barnehagedekning i år 2000.

Arbeiderpartiet kritiserer at deres plan om barnehageutbygging ikke er fulgt opp. Det Arbeiderpartiet selvsagt ikke hadde lagt inn i sine planer, var effekten av kontantstøtten. Det sier seg selv at behovet for nye barnehageplasser for de aller yngste barna blir mindre når kontantstøtten nå er et faktum. Hva dette betyr for behovet for barnehageplasser, er det ennå for tidlig å si noe eksakt om. Men når det er sagt, så er det viktig for Høyre å understreke at barnehagene i denne litt usikre perioden må ha gode rammevilkår. Vi er urolige for utviklingen i økonomien til de private barnehagene spesielt. Det siste usikkerhetsmomentet som er skapt, har jeg tidligere omtalt og spurt statsråden om i spontanspørretimen. Det var ikke lett å gi noe svar den gangen, og det var kanskje ikke så godt formulert spørsmålet heller, men hovedpoenget er at beregningene med hensyn til hvilke barn som kvalifiserer for høyt og for lavt tilskudd i barnehagene, blir endret den 1. august 1999. Dette er visstnok omtalt som en tabell i statsbudsjettet. Det står ingenting der om de økonomiske konsekvensene for barnehagene av denne omleggingen.

Jeg ønsker å spørre statsråden i dag, i og med at hun ikke kunne svare i spontanspørretimen: Hvilke økonomiske konsekvenser har dette for barnehagene, hva er statsrådens vurdering av konsekvensene, spesielt for de private barnehagene, og hvilke tiltak vil i så fall statsråden sette inn dersom det viser seg at dette har negative konsekvenser?

Regjeringen har varslet at de kommer med barnehagemeldingen i juni. Jeg er veldig innstilt på at vi skal få behandlet den så fort som mulig, nettopp fordi vi nå ser at det er en kraftig negativ forskjellsbehandling av private barnehager. For Høyre er det en forutsetning at vilkårene for private og offentlige barnehager blir tilnærmet like. Det viktigste for oss er at barna får en barnehageplass, ikke om de får det i en privat eller i en offentlig barnehage. Jeg håper at Regjeringen også vil vurdere en form for stykkprisfinansiering, det er jo for så vidt det vi har i dag når det gjelder tilskudd til barnehageplasser. Men til forskjell fra det systemet vi har i dag, ønsker vi et system hvor man ser de totale kostnadene i sammenheng, og jeg håper at en får dette med i den nye meldingen.

Skal vi nå målet om full dekning neste år, må vi ikke risikere at en rekke private barnehager blir lagt ned i år, i 1999. Kan statsråden si noe om hvordan utviklingen har vært i de private barnehagene det siste året, f.eks. hvor mange barnehager som er lagt ned, og hvordan utviklingen har vært når det gjelder antall barnehageplasser?

Unn Aarrestad (Sp): Eg tykkjer det er fint at interpellanten tek opp dette temaet. Senterpartiet er oppteke av at me skal ha nok barnehageplassar til alle som ønskjer det, og likeins av målet om full barnehagedekning innan år 2000. Dermed vil det vera behov for nye barnehageplassar til og med opptaket for hausten år 2000.

Ein del av dette snakka me om i samband med budsjettet, men det skjer mykje nå på denne sektoren, og det er viktig å følgja med. Eg var med og støtta innføring av kontantstøtta, men det har heile tida vore eit vilkår at det skulle vera eit reelt val for foreldra, anten kontantstøtte eller barnehageplass. Då trengst det nok barnehageplassar.

Sjølvsagt vil behovet for nye barnehageplassar variera frå kommune til kommune. Enkelte kommunar har god dekning, særleg for born over tre år. Andre manglar plassar for alle aldersgrupper. Det seier seg sjølv at det er ei stor utfordring for kommunane å finna fram til det verkelege behovet.

Sjølv har eg hatt tanke for distriktsbarnehagane og deira lagnad. Eg er kjend med at nokre av dei har måtta leggja ned, eller ikkje har kome i gang, kanskje som følgje av innføring av kontantstøtta. Det har iallfall hendt i eit par av mine nabokommunar på Jæren. Dette kan jo vera greitt nok for dei som nyttar seg av kontantstøtta, men dei som slett ikkje hadde tenkt seg det og av mange grunnar gjerne ville hatt barnet sitt i barnehage, vil då ikkje ha noko reelt val lenger. Derfor reknar eg med at det i evalueringsarbeidet med kontantstøtta vert lagt mykje vekt på desse sidene, og likeins at det kjem tiltak for å hindra nedlegging.

Eg er einig med statsråden i at lokale variasjonar kan gjera det mindre tenleg å ha nasjonale normer for kva som er full barnehagedekning. Landet vårt er så ulikt samansett når det gjeld alder, spreidd busetjing, type arbeidsplassar og folkekonsentrasjonar, at det for mange kommunar ville vera feil å byggja på nasjonale normer.

Me treng òg dei private barnehagane, som til nå har dekt mykje av tilbodet til dei små under tre år. Bortfall av denne typen vil også kunna medverka til at det ikkje vert noko reelt val for foreldre. Derfor er det så viktig å passa på. Derfor må me alle gjera vårt for å setja inn dei rette tiltaka for å få fart på kommunar som ikkje har nådd målet, og samstundes syta for at eksisterande plassar vert vidareførte.

Ågot Valle (SV): Jeg deler Arbeiderpartiets syn om at situasjonen for barnehagesektoren har utviklet seg til å bli dramatisk – både når det gjelder nedlegging av plasser, at det ikke blir bygd ut nok plasser og ikke minst den økende foreldrebetalinga. Jeg har lest, og jeg tror på det, at i Hedmark har foreldrebetalinga for kommunale plasser økt med 7 pst., og det er ganske dramatisk.

Det er to ting som svekker foreldrenes valgmuligheter når det gjelder barnetilsyn, og det er mangel på barnehageplasser og for dyre barnehageplasser. Med sterk øking i foreldrebetalinga blir ikke valgfriheten særlig stor for småbarnsforeldre. Vi har gjentatte ganger sagt at kontantstøtteordninga gjør barnehageplassene dyrere enn alle andre tilsynsordninger, og det hindrer Regjeringa i å satse helhjertet på full barnehageutbygging. Og utviklinga viser at vi har fått rett.

Men i tillegg er det ett moment som det er viktig å ta fram, og som bare SV har tatt på alvor, og det er betydningen av den svekkede kommuneøkonomien. Både den dårlige kommuneøkonomien og kontantstøtta står i veien for flere og billigere barnehageplasser. Jeg er veldig glad for at interpellanten har tatt opp dette spørsmålet, og det er flott at Arbeiderpartiet engasjerer seg i økt barnehageutbygging. Arbeiderpartiet skal få full støtte fra SV i det, men engasjementet blir først helt troverdig den dagen også Arbeiderpartiet går inn for å bedre kommuneøkonomien. Og neste milepæl for det er revidert nasjonalbudsjett.

For oss er barnehager en viktig forutsetning for kvinners yrkesdeltakelse og for likestilling. Men barnehagen er viktig for barn, og dette barnefellesskapet ønsker vi å styrke. Barn har godt av å være i barnehage, og de som får dette tilbudet, stiller ofte bedre rustet når de begynner på skolen, enn barn som ikke har fått gå i barnehage. Barnehageplasser til alle som ønsker det, er derfor viktig for å hindre forskjeller i samfunnet. Barnefellesskapet i barnehagene skal være tilgjengelig for alle og ikke hindres av foreldrenes dårlige økonomi. Derfor vil SV senere foreslå gratis kjernetid på fire timer og maksimal foreldrebetaling på Finlands nivå, på vei mot gratis barnehage for alle barn.

Og så ønsker vi å lovfeste retten til barnehageplass. Der hørte jeg positive signaler fra Arbeiderpartiet, og det er jeg veldig glad for. Skal retten til barnehage til alle barn som ønsker det, være reell, må vi bedre kommuneøkonomien, og vi må øke statstilskuddet for å få flere og billigere barnehageplasser.

Helene Falch Fladmark (V): Det er betryggende å få bekreftet at barne- og familieministeren tar arbeidet med å nå målet om full barnehagedekning innen år 2000 seriøst. Det må aldri være tvil om at denne regjeringen arbeider med å gi barn og foreldre et bedre barnehagetilbud enn det som tilbys i dag, for noen arbeiderpartirepresentanter har tydeligvis problemer med å forstå at det går an å ha to tanker i hodet på en gang – både barnehager og økt frihet for foreldrene gjennom kontantstøtten.

Som flere har vært inne på, er barnehager viktig for barns utvikling. Det er det ingen uenighet om. Etter at 6-åringsreformen er gjennomført, er nok enda flere foreldre opptatt av å etablere gode vennskap og sosiale relasjoner for barna sine før de slipper av gårde til skolen – de yngste fra de er fem og et halvt år. Foreldre er opptatt av at barna ikke skal falle utenfor i læringsmiljøet i skolen. Det er vår plikt å legge til rette for at foreldre og barn får det tilbudet de etterspør.

Men dette handler om mer enn antall plasser. Jeg er veldig glad for at statsråden vil legge fram en stortingsmelding som vil ta opp de juridiske, økonomiske og faglige rammevilkårene for barnehagene. På den måten får Stortinget en anledning til å gå grundigere inn i problemstillingene enn bare å telle antall barnehageplasser.

Venstre er spesielt opptatt av at barnehagetilbudet må dekke foreldres og barns reelle behov og i sterkere grad enn det som hittil har vært tilfellet med Arbeiderpartiets politikk, ønsker vi at barnehagetilbudet skal bli mer fleksibelt og variert.

Foreldre og barn er forskjellige og har ulike behov. For mange barn vil noe tid i barnehage med pedagogisk opplegg og samvær med andre barn være det riktige. Andre trenger et heltidstilbud. De statlige rammebetingelsene for barnehager må gjenspeile dette varierte landskapet.

Til sist vil jeg peke på en gruppe foreldre som når det gjelder barnehage, blir behandlet spesielt, nemlig studentene. Det kan virke litt pussig at laveste sats for studentforeldre som lever på lån og stipend, er i underkant av 1 116 kr, mens laveste sats i kommunale barnehager i Oslo er 683 kr.

Jeg skulle ønske at en ved en gjennomgang av barnehagepolitikken tar opp disse spørsmålene.

Jon Olav Alstad (A): Det er ca. ett år igjen til år 2000, og det er åpenbart at vi har et problem. Det må statsråden med ansvar for å sikre full barnehagedekning ta innover seg. Vi har lovt småbarnsforeldrene at alle som ønsker det, skal få plass i barnehage fra år 2000, og nå skriver vi 1999.

Arbeiderpartiet har hatt et klart opplegg for dette siden vi begynte den enorme utbyggingen av barnehageplasser, men småbarnsforeldrene opplever nå et kraftig tilbakeslag med sentrumsregjeringens forslag til videre utbygging. Det må nærmest skje mirakler det neste året for at vi skal kunne komme i mål.

I den sammenheng er det også viktig å fokusere på bemanningen i barnehagene. Vi har normer for hvordan det bør skje, og vi er ennå ikke i mål i de barnehagene vi allerede har. Samtidig får vi nå rapporter om at de tradisjonelle mannsarbeidsplassene vil oppleve en nedgang framover, bl.a. som følge av Regjeringens politikk. Det er et problem i seg selv, men samtidig en utfordring for barneministeren til å gripe muligheten til å gjøre noe med et av de større problemene som barnehagene sliter med i dag. Det er nærmest umulig å få menn inn i barnehagene.

For få år siden lanserte Arbeiderpartiet et forslag om å åpne barnehagene for nye yrkesgrupper, først og fremst for å sikre barna et bedre tilbud. Da ble forslaget møtt med latterliggjøring, men jeg tror de fleste i dag innser behovet for nye grep for å få menn inn i barnehagene. Det har barna behov for, og det tror jeg også vil berike arbeidsmiljøet i barnehagene.

Det fokuseres ofte på lønn i denne diskusjonen, men jeg tror problemet er mer sammensatt enn som så. Det hjelper lite å tilby bedre lønn dersom ikke menn får bringe med seg sin erfaringsbakgrunn inn i miljøet. Det gjelder både i forhold til arbeidsmiljøet og det tilbudet som barna gis. Derfor er ikke dette et problem som kan løses bare gjennom politiske vedtak, men noe en hel bransje må kunne fokusere på dersom vi skal komme i mål. Jeg synes barna fortjener så pass at vi gjør den jobben.

Dessuten må jeg påpeke at det er bare kvinner som vil finne på å nedvurdere menn til pengegriske strebere som bare er opptatt av profitt, og ikke noe annet, i et arbeidsforhold. Det er nok et eksempel på hvor viktig det er å få flere menn inn i barnehagene. Jeg har registrert at det er økt fokusering på dette, ikke minst i barnehagemiljøene, men jeg savner fortsatt et sterkere engasjement fra regjeringskontorene her.

Jeg tror også det er viktig å huske at barnehagene aldri var ment å være rene oppbevaringsplasser for barna. Derfor er det viktig i tiden framover å vektlegge diskusjoner om både fleksibilitet og driftsformer. Dette skal være et tilbud som tar barns behov på alvor, også de behovene som ikke dekkes bra nok gjennom måten vi har organisert samfunnet vårt på.

Men det mest sentrale i denne debatten er at Arbeiderpartiet har et opplegg som ville ha sikret oss full barnehagedekning neste år. Statsråden kan bare støtte seg til sin tro på mirakler for å oppnå dette. Planen mangler fortsatt.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Etter debatten i kveld kan det virke som om det er bred enighet og oppslutning om en offensiv satsing på barnehagene, men i virkeligheten er det jo etter forliket mellom Regjeringen og høyrepartiene det motsatte som skjer.

Så vil jeg si til representanten May-Helen Molvær Grimstad at det er enkelt å slå fast at sentrumspartiene ikke klarer å konkurrere med seg selv når de kommer i posisjon. Det er lett å være best i klassen når en har 4 milliarder kr mer å bruke, men vi kjenner alle den virkeligheten som sentrumspartiene ble møtt med da de opplevde hvordan de økonomiske lovene fungerer også for dem.

Vi har hørt statsråden si at konsekvensene for barnehagene ved innføring av kontantstøtten er lik null. Jeg må bare si at det blir veldig spennende å følge denne utviklingen videre, og vi får se om evalueringen gir det samme svaret. Jeg har også merket meg at Senterpartiet og Unn Aarrestad tydeligvis er av en litt annen oppfatning i denne saken. Kontantstøtten betyr jo noe langt mer enn det som kan inngå i partipolitiske seirer og tap. I Norge har de fleste barn det veldig bra selv om vi sammenligner oss med mange andre land. Begrunnelsen for kontantstøtten var jo at det var urettferdig at noen voksne fikk pengetilskudd gjennom barnehagesubsidier, mens andre ikke fikk det – altså kunne de voksne som ikke hadde barn i barnehagen, få kontantstøtte i stedet. Med våre konstante behov for kontanter var det vel ikke noe særlig overraskende at svært mange takket ja til denne gullkantede ordningen.

Jeg vil si at samfunnet påvirker barnas liv og oppvekst. Foreldreansvaret vet vi alle er stort, men det tilbudet samfunnet har av holdninger, aktiviteter og tjenester, vil i stor grad påvirke barn og unge. Jeg vil understreke at Arbeiderpartiet tror på et samfunn der det er små forskjeller mellom folk, og der vi alle er likeverdige. Og kanskje burde vi som politikere kvalitetssikre våre vedtak, slik at vi var sikre på at det var bra for barna våre. Dette ville igjen gi en sikkerhet for at samfunnsutviklingen ville bli bra over tid.

Jeg vil avslutte denne interpellasjonsdebatten med å si at statsminister Kjell Magne Bondevik sa i VG 6. juli i år at kontantstøtten ikke ville gå ut over noe. «Dette er en tøvete problemstilling», sa han – og videre: «Ingen får unngjelde på grunn av kontantstøtten.»

Jeg tror at mange av landets småbarnsforeldre i dag vil være enig med meg når de opplever at det blir færre barnehageplasser, at barnehageplassene blir langt dyrere og at skolefritidsordningen blir dyrere. Jeg beklager å måtte si til slutt at Regjeringen og sentrumspartiene bygger sin støtte i familiepolitikken på støtte fra Fremskrittspartiet som mener at barnehagene kun er et institusjonspreget tiltak.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har lyst til å nytta høvet til å seia at støtte frå Framstegspartiet tek vi imot nokon kvar når sakene melder seg. Eg kan berre nemna den debatten de har hatt her i huset før i dag.

Eg er nøydd til heilt innleiingsvis å få lov til å koma med nokre saksopplysningar. Eg må ærleg innrømma at det nivået Grethe Fossum la seg på i innlegget sitt, sjokkerte meg. Eit slikt angrep på meg som person har eg ikkje vore vitne til nokon gong. For det fyrste vil eg berre opplysa: I forhold til denne debatten trudde eg ikkje det hadde noko med saka å gjera om eg hadde gått i barnehage eller om borna mine hadde gått i barnehage. Men for å roa representanten – eg vil ikkje stilla dei same spørsmåla til henne, for eg er ikkje interessert i å veta det – kan eg seia at borna mine faktisk har gått i barnehage opptil mange år. Ein av dei begynte då han var tre, og den andre begynte litt seinare, dei begynte i park då dei var to år – slik at det er sagt, så eg slepp å møta dei påstandane frå representanten Fossum fleire gonger. Ho har brukt det ganske mange gonger mot meg.

Når det gjeld det med ei gammalmodig foreldrehaldning og at mødrene ikkje skal ut i yrkeslivet, kan eg opplysa at eg har vore ute i yrkeslivet all mi tid, hatt permisjonane mine og gått tilbake igjen til yrkeslivet. Men det trudde eg heller ikkje hadde noko med denne debatten å gjera.

De merker nok på meg no at den måten debatten blei ført på frå representanten Fossum si side, opprører meg.

Så blei altså dette òg på nytt ein kontantstøttedebatt og ikkje ein debatt om morgondagens barnehage. Det er eg skuffa over. Eg hadde håpt at representantane frå Arbeidarpartiet hadde kome med innspel – det kom i nokon av dei andre innlegga her – men Arbeidarpartiet var ikkje opptatt av å vera konstruktiv i forhold til den barnehagemeldinga vi skal legga fram. Det får eg då ta til etterretning.

Så skal eg prøva å svara på nokre av spørsmåla frå representanten Helleland. Representanten spurde fyrst om utviklinga på barnehagesektoren når det gjeld nedlegging av barnehageplassar dei siste åra. For å seia det slik, vil det kvar haust bli lagt ned nokre barnehagar og nokre vil bli oppretta. Spesielt er familiebarnehagane veldig variable, fordi det har veldig personlege relasjonar til dei som driv dei. Men om vi skal sjå på tala – skal vi seia frå 1992 til 1996 – så har dei offentlege barnehagane auka frå 2 850 plassar til 3 057, og dei private barnehagane frå 2 415 til 3 352, slik at den største veksten har kome hos dei private barnehageeigarane, som vi òg er klare over. Det må vi òg ta ad notam i forhold til dei støtteordningane som kommunane ikkje gir til private barnehagane. Vi må finna ei løysing som er så god at vi kan sikra den vidare drifta av dei barnehagane.

Når det gjeld omlegging av satsane, må barnehagane frå i år ha to oppteljingar i forhold til borna som går i barnehage. Eg ser at tida er ute, men eg skal heller forklara representanten det på tomannshand. Det er innfløkt. Men dei aller fleste kommunane vil faktisk vinna på det opplegget som vi har gjort framlegg om.

Presidenten: Da var interpellasjonsdebatten omme, og det var den siste av sakene på dagens kart.