Anneliese Dørum (A): Det teologiske Menighetsfakultet har en besynderlig måte å ansette vitenskapelig personell på. Stillingene lyses nemlig ikke ut, de som skal ansettes, blir kallet. Denne meget spesielle form for ansettelse har så langt bl.a. ført til at ikke en eneste kvinne er blitt kallet til å undervise på Menighetsfakultetets teoretikum. Det er riktignok tre kvinnelige stipendiater der, og når det gjelder Det praktisk-teologiske seminar, er det noen få kvinner ansatt. Der har de den merkelige regelen at mannlige studenter kan be seg fritatt for øvingstjeneste sammen med kvinnelige studenter.

En kan vel trygt si at denne skolen er organisert på en meget spesiell måte, som ikke er i samsvar med praksis i et åpent og demokratisk samfunn.

Ved våre andre universitet og høgskoler ville et system hvor folk kalles eller håndplukkes til stillinger, bli sett på som etisk og juridisk uforsvarlig. Det ville ført til sterke protester fra andre kvalifiserte folk som kunne konkurrere om stillingene.

Det som skjer ellers, er at stillingene blir lyst ut slik at alle som mener seg kvalifisert, kan søke. Så blir det nedsatt en egen komite med de best mulig kvalifiserte fagfolkene, som skal vurdere søkerne. Deres vurdering og konklusjon blir gjort kjent for alle søkerne, som så har anledning til å komme med sine kommentarer eller protester. Slik burde det selvsagt også være ved Menighetsfakultetet.

En kan spørre seg hvorfor de ønsker at ansettelser skal skje ved kallsordning og ikke ved vanlig åpen prosess. Vil man på den måten unngå kvalifiserte kandidater som etter Menighetsfakultetets syn ikke «passer inn»? Et annet spørsmål er om de ved en slik snever prosess klarer å få tilstrekkelig kvalifiserte kandidater til ledige stillinger.

Ifølge opplysninger fra Menighetsfakultetet kommer for tiden ca. 70 pst. av de nyutdannede teologiske kandidatene derfra. Menighetsfakultetets lærerstab er med på å utdanne et flertall av prestene i Den norske statskirke. Det gjør at det er enda større grunn til å være betenkt over ansettelsespraksisen ved denne høgskolen.

Staten betaler mesteparten av skolens utgifter, og etter mitt skjønn er det viktig at også denne skolen følger vanlige ansettelsesprosedyrer med utlysning, og at de tilsetter dem som er best kvalifisert.

Det er lærerrådet ved skolen som avgir innstilling i kallelsessaker etter forslag fra et innstillingsråd.

Det er styret som foretar den endelige ansettelse. Styret velges av forstanderskapet, som består av fem medlemmer.

Forstanderskapet er skolens øverste organ og består av 21 medlemmer. Av forstanderskapets medlemmer, som velges for ni år, går tredjeparten ut hvert tredje år. Men det som er merkelig med forstanderskapet, er at de selv velger de nye medlemmene, så det er et selvsupplerende utvalg. Det forsterker inntrykket av en lukket og udemokratisk institusjon.

Statsråden gav før jul skolen en gavepakke på fem stipendiatstillinger. Det var halvparten av stillingene som ble opprettet til private høgskoler. De andre fem gikk til BI.

I sin søknad om å få tildelt stillingene understreker Menighetsfakultetet at de vil lyse ut stillingene, og at søkere og prosjekter vil bli kvalitetsvurdert. De skriver videre at de antar at utlysningen ytterligere kan stimulere konkurranse blant søkerne. De sier ingenting i søknadsbrevet om at tilsetting vil skje etter kallsordningen.

I utlysningsteksten står det imidlertid at tilsettingen vil skje etter Menighetsfakultetets kallsordning. Dette har ikke fakultetet opplyst departementet om, og jeg mener statsråden bør se nærmere på dette forholdet og eventuelt holde tilbake stillingene dersom de opprettholder sin praksis med at de skal ansettes etter kallsordningen.

Vel lyses stillingene ut i dette spesielle tilfellet, og det skulle bare mangle, men fortsatt skal man altså kalle folk til disse stillingene. Hva betyr det? Er det ikke de fem søkerne som er mest kvalifisert, og som har de beste prosjektene, som skal tilsettes?

Jeg går ut fra som en selvfølge at stillinger betalt av det offentlige må følge de aksepterte prosedyrer for ansettelse. Når Menighetsfakultetet bruker kallsordning, kan det også reises berettiget tvil om det er de mest kvalifiserte søkerne med de beste prosjektene som blir tilsatt.

Det er for øvrig interessant at statsråden har valgt å gi hele fem stipendiatstillinger til Menighetsfakultetet. Hvis intensjonen med disse stillingene var å bygge opp kompetanse utenfor og dermed avlaste de offentlige institusjonene, er det jo påfallende at han velger en institusjon som ligger midt i Oslo, bare 500 m fra statens egen utdanningsinstitusjon Universitetet i Oslo. Denne gavepakken til Menighetsfakultetet kommer også i en tid da det er reelt kutt i universitetets midler, slik at en rekke fakulteter må holde rekruttstillinger helt eller delvis ledige for å få budsjettet i balanse.

Det som er mitt anliggende med denne interpellasjonen, er å få satt søkelyset på hvordan Menighetsfakultetet organiserer sine ansettelsessaker spesielt, og jeg håper at statsråden nå kan gi meg et svar som viser at han også er opptatt av dette, og at man vil foreslå endringer her.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Lilletun: Tilsetjing etter kalling har lange tradisjonar ved universitet og vitskaplege høgskular. Tradisjonelt nyttar ein dette omgrepet når ein tilset ein kvalifisert person i ei vitskapleg stilling utan at stillinga er lyst ut. Grunngjevinga for å kalle ein person til ei stilling er til vanleg at ein er ute etter ein heilt spesiell kompetanse som svært få personar sit inne med. Hovudregelen for universitet og høgskular er at tilsetjing skal skje etter utlysing. Det er likevel gjort eksplisitt unnatak frå lov om statens tenestemenn for å kunne tilsetje i undervisnings- og forskarstillingar utan å lyse ut stillinga når særlege grunnar talar for det.

Når ein nyttar omgrepet tilsetjing etter kalling ved Det teologiske Menighetsfakultet, har det ei litt anna tyding enn den ordninga vi har i statleg sektor. Omgrepet kall har også lange kyrkjelege tradisjonar. Ein person som vert kalla til ei stilling ved Det teologiske Menighetsfakultet, vert kalla til ei teneste ved ein institusjon med eit spesielt føremål. Kallet er tufta på Bibelen og Kyrkja si truslære.

Dei private høgskulane står friare enn dei statlege i tilsetjingssaker. Private høgskular kjem inn under reglane i arbeidsmiljølova. Men i motsetnad til det som er fastsett i lov om statens tenestemenn og lov om universitet og høgskular, stiller arbeidsmiljølova ikkje bestemte krav til prosessen før tilsetjing.

Det er lov om eksamensrett for og statstilskott til private høgskular, privathøgskulelova, av 11. juli 1986 nr. 53 som er departementet sitt grunnlag for å tildele eksamensrett og statstilskott til private høgskular. Lova stiller opp ein del generelle krav til styring og krav om regelverk på ulike område for å oppnå eksamensrett eller statstilskott.

Departementet har ikkje heimelsgrunnlag for å styre private institusjonar utover det som går fram av privathøgskulelova om vilkår for tildeling av statstilskott og eksamensrett. Det er ein av føresetnadene for tildeling av eksamensrett at undervisningspersonalet ved den private institusjonen er på same nivå som undervisningspersonalet ved statlege høgskular og universitet. Lova har ingen eksplisitte reglar om prosedyrar ved tilsetjing av vitskapleg personale.

Når private institusjonar bruker stillingstittelen professor, som etter lov om universitet og høgskular er ein verna tittel, skal vurderinga av kvalifikasjonane i det vesentlege vere den same ved private institusjonar som ved statlege institusjonar.

Det fylgjer av det som er sagt, at det er opp til Det teologiske Menighetsfakultet å velje om ei stilling skal lysast ut, så lenge ein held seg innanfor føresegnene i arbeidsmiljølova og det faglege nivået er på same nivå som undervisningspersonalet ved statlege høgskular og universitet. Departementet har ikkje heimelsgrunnlag for å styre i detalj tilsetjingssaker ved private institusjonar.

Det teologiske Menighetsfakultet har likevel valt å lage interne reglar med ein demokratisk intern prosess, som langt på veg svarar til dei krava som vert stilte i lov om statens tenestemenn. Prosedyren har til vanleg fylgjande element:

• utlysing

• registrering av søknader og utarbeiding av søkjarlister

• fagleg vurdering og tilråding frå fagseksjonen

• Forskingsutvalet ved MF, som er representativt samansett, og som også har med ein studentrepresentant, gjev si vurdering og tilråding til dekanus.

• Lærarrådet gjer si vurdering og gjev tilråding etter framlegg frå dekanus.

• Dekanus/direktør/personalsjef gjennomfører søkjarsamtaler. Studentrepresentanten deltek i samtalene.

• Direktøren utarbeider ei vurdering og tilråding til styret.

• Styret fattar vedtak om kalling på grunnlag av framlagde vurderingar og tilrådingar.

Ledige stillingar skal til vanleg lysast ut. Unnateke er stilling som professor, rektor og direktør. Det er styret som gjer vedtak om kalling utan utlysing skal nyttast for andre stillingar. Når ein lyser ut ei stilling der styret vil tilsetje ved kalling, skal dette gå fram av utlysingsteksten.

Menighetsfakultetet har valt å lyse ut dei fem stipendiatstillingane som dei har fått. Eg har fått opplyst frå Menighetsfakultetet at dei gjennomfører ei grundig vurdering av søkjarane sine vitskaplege kvalifikasjonar. Som eit supplement til den faglege biten må Menighetsfakultetet, på linje med andre institusjonar, ta omsyn til at dei som vert tilsette i stillingane, skal vere personleg kvalifiserte for å fungere som lærarar og rettleiarar for studentar ved institusjonen.

Eg har merka meg at Menighetsfakultetet har etablert eit system ved tilsetjing som legg opp til at søknader vert handsama i faglege organ for vurdering av vitskaplege kvalifikasjonar, før det vert tilsett ved det ein omtalar som kalling. Den ordninga som er etablert, går lenger i å leggje til rette for ein demokratisk prosess enn det institusjonen er pålagd etter arbeidsmiljølova.

Eg kan derfor ikkje vere samd med representanten Dørum i at tilsetjinga i desse fem stipendiatstillingane ikkje har noko element av open konkurranse. Eg meiner at dei tilsetjingsprosedyrane som vert fylgde, i stor grad legg opp til open konkurranse på fagleg grunnlag.

Eg er ikkje kjend med at det er stilt spørsmål ved nivået på dei vitskaplege kvalifikasjonane ved Menighetsfakultetet. Den ordninga som Menighetsfakultetet har fastsett, ser derfor ut til å ta omsyn til at det faglege nivået på det vitskaplege personalet skal vere på linje med institusjonar som går inn under lov om universitet og høgskular.

Anneliese Dørum (A): Slik jeg oppfattet statsrådens svar, sa han at vanlig prosedyre ved ansettelser ved Menighetsfakultetet var utlysing. Meg bekjent forekommer det vanligvis ikke utlysning, men det hadde man nå med disse fem stipendiatstillingene. De stillingene måtte for skams skyld lyses ut, for det er jo stillinger som staten betaler i sin helhet. Det gjorde de også grundig oppmerksom på i søknadsbrevet til departementet. Det er mulig jeg er blitt feilinformert her, men i hvert fall meg bekjent er utlysing ikke praksis, det har kun forekommet når det gjelder disse stipendiatstillingene.

Så sier statsråden at «når særlege grunnar talar for det», må man ikke utlyse – man kan kalle folk til stillinger. Da vil jeg spørre: Hvilke særlige grunner har Menighetsfakultetet som gjør at de kan kalle folk til stillinger, ikke utlyse dem og ha en normal ansettelsesprosedyre? Er det det at man ikke ønsker folk som har vært skilt eller gjengiftet? Er det det at man ikke ønsker kvinner? Er det slike særlige grunner som taler for at Menighetsfakultetet kan ha ansettelsesprosedyrer som er helt annerledes enn det som er vanlig ved våre universiteter og høyskoler?

Jeg går ut fra at Menighetsfakultetet ansetter kvalifiserte folk, men det er altså ingen reell konkurranse når man kaller folk til en stilling. Når en stilling blir ledig, må alle kvalifiserte søkere kunne søke på en stilling, og så må det være åpenhet omkring ansettelsesprosedyren, slik at de som har søkt, får vite hvorfor de ikke har blitt ansatt, og hvorfor nettopp den og den ble foretrukket. Man må kunne klage på et vedtak. Dette er vanlig praksis i det norske samfunnet. Hvordan tror statsråden man ville ha reagert ved andre universiteter og høyskoler dersom man skulle innføre en slik praksis som den man har ved Menighetsfakultetet? Der er det et ansettelsesråd som plukker ut og vurderer de som skal ansettes, og så er det Lærerrådet som gir innstilling videre. Poenget er at de som kommer på denne listen, allerede er plukket ut på forhånd, slik at man ikke har den hele og fulle oversikt over hvem som kunne ha vært interessert i en slik stilling.

Statsråd Jon Lilletun: Eg reknar med at representanten Dørum er einig i at eg skal forvalte Menighetsfakultetet i forhold til den lova det er godkjent etter, nemleg lov om private høgskular. Eg prøvde å gjere greie for kva for krav den lova stilte. Når det gjeld den praksisen ein har ved Menighetsfakultetet, vil eg gjenta det eg sa i det fyrste innlegget mitt. Det er mogleg eg ikkje fekk det tydeleg nok fram.

Eg sa at Det teologiske Menighetsfakultet likevel har valt å lage interne reglar med ein demokratisk intern prosess som langt på veg svarar til dei krav som vert stilte i lov om statens tenestemenn. Prosedyren har til vanleg fylgjande element:

• utlysing

• registrering av søknader og utarbeiding av søkjarlister

• fagleg vurdering og tilråding frå fagseksjonen

• Forskingsutvalet ved MF, som er representativt samansett, og som også har med ein studentrepresentant, gjev si vurdering og tilråding til dekanus.

• Lærarrådet gjer si vurdering og tilråding etter framlegg frå dekanus.

• Dekanus/direktør/personalsjef gjennomfører søkjarsamtalene, men studentrepresentanten deltek i samtalene.

• Direktøren utarbeider ei vurdering og tilråding til styret.

• Styret fattar vedtak om kalling på grunnlag av framlagde vurderingar og tilrådingar, etter den prosedyren som eg har gjort greie for.

Regelen er at ledige stillingar til vanleg skal lysast ut, men unnatekne er stillingar som professor, rektor og direktør. Det er styret som gjer vedtak om kalling utan utlysing skal nyttast for andre stillingar. Når ein lyser ut ei stilling der styret vil tilsetje ved kalling, skal dette gå fram av utlysingsteksten.

Altså: Regelen er at det er ein heilt normal prosedyre, slik det er i statlege institusjonar. Det er altså ein prosedyre som går utover det som norsk lov set som krav, og eg ser ikkje nokon grunn til at ein ved lov skal påleggje ein privat institusjon det ein har som praksis i offentlege institusjonar. Grunnen til at det er BI og MF som har fått moglegheita for stipendiatar, er at det er dei to institusjonane som er godkjende for eiga doktorgradsutdanning, altså vitskapeleg godkjenning heilt til topps. Den vitskapelege kvaliteten har ein aldri tvilt på, og ut frå det meiner eg at det ikkje er påvist noko som er feil i denne saka.

Tomas Norvoll (A): Dette er en debatt som kan angripes fra mange forskjellige vinkler. Jeg synes det er rart at statsråden er halvveis overrasket over at denne saken kommer opp, når man vet at Menighetsfakultetet står for den gamle tenkningen innenfor de religiøse retningene i Norge – de som på en måte ikke er med og bidrar til å få en åpen, inkluderende folkekirke.

Når det gjelder stipendiatstillingene som er tildelt Menighetsfakultetet, vil jeg få lov til å stille en del spørsmål ved den fordelingen. Jeg aksepterer uten videre at det ligger til statsråden å foreta denne fordelingen, men jeg vil minne om at, så vidt jeg husker, er spørsmålet om hvorvidt private skal være en del av denne ordningen, noe som statsråden har lovt å komme tilbake til. Det er en sak som ikke uten videre er avklart. Den holdningen og den tankegangen som gjelder når man snakker om private utdanningsinstitusjoner i Norge, er litt snodig. De skal få lov å ta del i alle goder og i alle økonomiske ordninger på lik linje med de offentlige, men når vi kommer til plikter, til styring og til de tingene som kan oppleves som negative og som begrensninger for aktiviteten, skal ikke de samme reglene gjelde for de private som for de offentlige institusjonene. Da skal de private være frie og franke og få lov til å gjøre stort sett det de måtte ønske. Det er også litt snodig at statsråden er veldig opptatt av å styrke de private institusjonene i den tiden vi er inne i nå. Han har uttalt at han ønsker flere private universiteter og høgskoler, og det skjer i en tid der mange av våre statlige institusjoner sliter både med rekruttering og med å få fagfolk til undervisnings- og forskningsoppdrag.

Jeg tror at det viktigste vi kan gjøre nå, er å styrke de offentlige institusjonene for å sette dem i stand til å møte de utfordringene som kunnskapssamfunnet gir oss framover. Jeg husker veldig godt at vi i denne perioden har hatt mange tautrekkinger med departementet om en så liten sak som om hvorvidt de statlige høgskolene skal få lov til å gi oppdragsundervisning i større omfang enn til ti vekttall. Det var det forferdelig vanskelig å få statsråden med på, men når det er snakk om å tildele stipendiatstillinger, den høyeste utdanning som overhodet er mulig, til private, har han så godt som ingen hemninger.

Jeg synes også at det er litt spesielt at man så sterkt forsvarer Menighetsfakultetets rett til å ansette etter de kriterier som de måtte ønske. Jeg er ikke helt sikker på hvor statsråden står i en sak som man kan sammenlikne det med, men i alle fall vet jeg at mange i regjeringspartiene og i de partiene som han samarbeider med, går sterkt til angrep på at de bedrifter og institusjoner som er eid av fagbevegelsen, skal ha rett til å kreve fagorganisering av sine ansatte. Det gjelder Vår bank og forsikring og det gjelder AUF, der mange av Lilletuns kumpaner i alle fall er veldig opptatt av at det må være helt klare regler, og at det ikke på noen måte kan være en egen ansettelsespraksis for disse organisasjonene. Når en så kommer til de private høgskolene, skal man verne dem helt for all mulig påvirkning.

Ursula Evje (Frp): Her kan man nesten få inntrykk av at private høyskoler er tilnærmet vernede bedrifter, men slik er det ikke. Det som imidlertid er interessant å merke seg etter hvert i debatten, er hvor opptatt Arbeiderpartiet er av å fremheve konkurransemomentet. Og det er viktig! Det er faktisk så viktig at Fremskrittspartiet har hatt det som sitt grunnleggende syn i svært mange år. Det som gjør det litt spesielt når Arbeiderpartiet nå særlig vektlegger konkurransemomentet, er at det later til at prinsippet hovedsakelig, etter deres mening, bør benyttes ved ansettelser av biskoper og nå ved ansettelser ved Menighetsfakultetet. Men det er langt flere områder å benytte dette prinsippet på.

Det som imidlertid er viktig i denne saken, må være kvaliteten på den utdanningen som utføres. Dersom man må tilfredsstille helt spesielle kvalitetsbehov hos de ansatte for å få opplæringen vinklet slik Menighetsfakultet mener den skal vinkles med tanke på sin måte å fortolke teologiske spørsmål på osv., må de selv sette dette kvalitetsstemplet fast i forbindelse med ansettelser. Om kall er riktig eller galt i en slik sammenheng, føler jeg meg ikke kallet til å svare på nå, men det er helt klart at Menighetsfakultetet er en privat høyskole med en noe annen prioritering og vektlegging enn den Universitetet har. Det at vi har to forskjellige utdanningsinstitusjoner, gjør at både studenter og ansatte har et reelt valg i forhold til hvor de ønsker å ta sin utdanning, og det synes Fremskrittspartiet er spesielt positivt. Hvis Menighetsfakultetet, som en privat høyskole, skulle bli identisk med Universitetet, hadde den etter vår mening kanskje vært overflødig.

Når det gjelder dette med søkere og kvalitetsstempel og hvilket prosjekt som er best, ja, da føler vi at det må Menighetsfakultetet selv få lov til å definere. Gode prosjekter som ikke blir definert som ønskelige for Menighetsfakultetet, kan man faktisk gå til Universitetet med, og så vil man få dem undersøkt og forsket på der.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg må innrømme at jeg for så vidt ikke er overrasket over at interpellasjonen kommer, men jeg reagerer noe på representanten Dørums forsøk på å gjøre Menighetsfakultetet til et lukket miljø med utpreget grad av selvrekruttering. Det er riktignok en privat institusjon med egne tradisjoner, men jeg tror nok at søkerne der, og også det som det er redegjort for i statsrådens svar, viser at det er mulighet for å finne meningsfeller der på tvers av det kirkelige spekter.

Jeg tror egentlig representanten Norvoll satte litt ord på engasjementet, for han sa at MF representerer det gamle synet på en åpen folkekirke. Det er antakelig dette som er hovedengasjementet til Arbeiderpartiets representanter. Dette engasjementet synes å være bygd på noe sviktende premisser når det i interpellasjonsteksten trekkes fram at det ikke er en åpen konkurranse. Som det er redegjort for, fins det søknadsprosedyrer for alle stillinger unntatt direktør, rektor og professorater. Styret vedtok i 1998 at andre stillinger enn disse tre som jeg nevnte, skulle lyses ut. Dermed er det slik at stipendiatstillinger og lærerstillinger for øvrig blir utlyst. Så har skolen en egen tradisjon om kallelse ved tilsetting. Vi reagerer kanskje noe på den, for den er ikke så vanlig i formen. Men at det ikke er noen åpen konkurranse, føler jeg er et litt sviktende premiss.

Det andre jeg også tror er viktig å holde fram, er at den faglige kvalitet på dem som tilsettes eller kalles, er gjenstand for god og normal vurdering etter akademisk tradisjon for vitenskapelige stillinger. Her tror jeg nok MF selv er veldig klar over at de gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis de ikke legger avgjørende vekt på kvalitet og kompetanse.

Fra Kristelig Folkeparti vil vi faktisk framheve at det må være en demokratisk rett for private institusjoner å følge sine tradisjoner, iallfall tradisjoner som bygger på at kvalitetskravene holdes, og at denne demokratiske retten til å styre seg selv ikke kommer i konflikt med muligheten for statstilskudd. Vi ønsker heller ikke å anfekte et styres ansvar og rett til å tilsette. Jeg er derimot fornøyd med statsrådens redegjørelse, hvor han sier han vil stå på prinsippene i privathøyskoleloven om tilsetting, og er enig i hans vurderinger rundt det.

Petter Løvik (H): Representanten Norvoll gjorde dette delvis til ein debatt om private høgskular. Den debatten får vi heilt sikkert mulegheit til å komme tilbake til, men berre for å slå det heilt fast: Det er Høgre sitt syn i den saka at vi treng dei private høgskulane av veldig mange grunnar, og først og fremst som eit supplement, som eit alternativ og som ein pådyttar også for det offentlege høgskulesystemet. Der gjer dei, inkludert Menighetsfakultetet, etter vårt syn ein veldig god og samfunnsviktig jobb.

Så til dei generelle problemstillingane som representanten Dørum tek opp i interpellasjonen. Menighetsfakultetet sin kallspraksis har eksistert sidan fakultetet blei etablert. Det forholdet som interpellanten tek opp, er altså ikkje nytt, og det er vanskeleg å sjå at det har skjedd noko i den seinare tida som skulle gjere det aktuelt å stille spørsmål ved om MF fyller dei krava ein med nokon grunn kan stille når det gjeld fagleg kvalitet hos lærarkreftene.

Situasjonen blir derimot litt annleis når det gjeld stipendiatstillingane, oppretta og betalt av det offentlege. Eg vil minne om at dette spørsmålet var oppe under budsjettdebatten i haust, og at representanten Lønning også har teke saka opp i eit skriftleg spørsmål. Svaret på det spørsmålet var at dagens ordning med tildeling av stillingar direkte til den private høgskulen skal vere ei prøveordning inntil Stortinget har behandla forskingsmeldinga.

For Høgre er det eit sjølvsagt utgangspunkt at rekrutteringsstillingar må vere gjenstand for open konkurranse, og at den søkjaren som har dei sterkaste faglege kvalifikasjonane, blir tilsett. Det er nettopp dette overordna omsynet som taler imot å ta stipendiatheimlane ut av den nasjonale potten som blir forvalta av Forskingsrådet, og i staden stille dei til disposisjon for enkelte høgskular. Særleg klart blir dette når det dreier seg om private høgskular med tilsettingsreglar som avvik frå dei offentlege institusjonane. Men på same måten som andre har vore inne på tidlegare, har eg tru på at Menighetsfakultetet også av rein eigeninteresse vil syte for at det kvalitetsstemplet vi krev, blir tilfredstilt i denne prøveperioden.

Når det er sagt, vil eg berre tilføye frå Høgre si side at det at vi legg til grunn desse reglane for tilsettings- og rekrutteringsstillingar, ikkje vil seie at vi har noko behov for eller nokon grunn til å gå til frontalangrep på den praksis ein har følgt ved Menighetsfakultetet heilt sidan etableringa.

Anneliese Dørum (A): Det er jo et absolutt framskritt hvis det er riktig at Menighetsfakultetet i fjor vedtok at stillinger skal lyses ut. Men så er spørsmålet om de skal lyses ut internt, eller om de skal lyses ut slik at alle kan få anledning til å søke. Det som også er klart etter statsrådens svar, er at det er styret som skal vedta om man skal kalle noen til en stilling eller om stillingen skal lyses ut. Så vidt jeg vet, er det bare stipendiatstillinger som til nå er blitt lyst ut. La oss anta at de nå vil være flinkere til å lyse ut stillinger, men uansett er det styret som bestemmer hvorvidt stillinger skal lyses ut eller ikke. Så det lukkede systemet kan fortsette der.

Det er helt utrolig at stortingsflertallet, ut fra debatten i hvert fall, synes at det er all right at man ikke følger vanlige ansettelsesprosedyrer for en institusjon som utdanner flesteparten av de prestene som skal inn i den norske statskirke, og som hovedsakelig finansieres gjennom statsstøtte. Her er det noe som skurrer kraftig etter mitt skjønn. Hvis vi hadde innført dette systemet ved våre andre læreanstalter, ville det ha skapt en storm av protester.

Jeg vil anmode statsråden om å ta opp dette med Menighetsfakultet, og sørge for at det blir ordnede forhold der, slik at det ikke kommer i en særstilling når det gjelder udemokratisk ansettelsespraksis.

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg rette opp ein openberr feil frå representanten Norvoll, som sa det hadde vore vanskeleg å få statsråden med på å godkjenne meir enn ti vekttal i oppdragsundervisning. Sanninga er at medan det under den førre regjeringa ikkje var mogleg å få endra det, foreslo eg for Stortinget fyrste gongen eg hadde anledning til det, at det skulle auke til 30 vekttal, akkurat for å skape fleksibilitet i dei offentlege institusjonane. Det er ikkje rett det som representanten Norvoll sa i forhold til det.

Elles føler eg at det er ein viss overtone heile tida både frå interpellanten og frå representanten Norvoll – ein omkamp om private høgskular og eit forsøk på å gjere dei private høgskulane lik dei offentlege. Eg trur at vi treng dei private som eit supplement, og då må vi òg akseptera at dei har andre styringsordningar. Men sjølvsagt skal dei fylgje norsk lov. Både arbeidsmiljølova og anna lovgjeving skal sjølvsagt praktiserast.

Eg synest det er bra at Menighetsfakultetet har gjennomført eit system som er temmeleg likt det som det offentlege praktiserer. Eg er samd med representanten Evje og andre som har vore inne på at det må vere kvaliteten som heile tida er prøvesteinen i forhold til dette. Det er det som er grunnlaget for eksamensretten, og i dette tilfellet grunnlaget for doktorgradsretten. Det er klart at ein òg må akseptere jamleg prøving i forhold til kvaliteten.

Så har eg merka meg det fleire har sagt i forhold til stipendiatstillingar, at dei sjølvsagt ut frå 100 pst. offentleg finansiering må handsamast på ein spesiell måte i den forsøksperioden vi er i no. Eg har i løpet av debatten forsikra meg om to ting. Det eine er at institusjonen utlyser alle stillingar ikkje bare internt, men òg eksternt, så nær som dei tre eg nemnde i innlegget mitt. Det andre er at ein har den praksisen i forhold til stipendiatstillingane som her er etterlyst. Då vil eg sjølvsagt fylgje med på at det også vert praktisert heilt i mål og ikkje berre no undervegs. Vi vil få høve til å kome attende til dette. Eg meiner at det Stortinget gav si tilslutning til, at det òg skal vere mogleg for private institusjonar å få denne utviklingsmoglegheita, er ei god ordning.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er omme.