Referat

• 1.(212)

  Forslag fra stortingsrepresentantene Øyvind Vaksdal, Øyvind Korsberg og Siv Jensen om delprivatisering og børsnotering av Statoil (Dokument nr. 8:52 (1998-99))

  Enst.: Sendes energi- og miljøkomiteen som forelegger sitt utkast til innstilling for finanskomiteen til uttalelse før innstilling avgis.

• 2.(213)

  Forslag fra stortingsrepresentantene Ursula Evje og Ulf Erik Knudsen om fastpris på skole-, fag- og lærebøker (bokbransjeavtalen) (Dokument nr. 8:56 (1998-99))

  Enst.: Sendes familie-, kultur- og administrasjonskomiteen.

• 3.(214)

  Forslag fra stortingsrepresentantene Ursula Evje og Ulf Erik Knudsen om fleksibel lønnspolitikk i skoleverket (Dokument nr. 8:55 (1998-99))

  Enst.: Sendes kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

Presidenten: Presidenten vil vente med å referere sak nr. 215.

Videre ble referert:

• 5.(216)

  Forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Ågot Valle og Olav Gunnar Ballo om endring i minstegrunnlaget for rett til sykepenger (Dokument nr. 8:54 (1998-99))

  Enst.: Sendes sosialkomiteen.

• 4.(215)

  Forslag frå stortingsrepresentantane Kjell Opseth, Torstein Rudihagen, Terje Knudsen og Øystein Hedstrøm om å leggje opplegget for oppretting av eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu fram for Stortinget (Dokument nr. 8:58 (1998-99))

Presidenten: Presidentskapets innstilling er at forslaget sendes næringskomiteen.

Einar Steensnæs (KrF): Det er ikke første gang Stortinget debatterer behandlingen av et Dokument nr. 8-forslag. Siste gang jeg var med på en slik debatt, var for et halvt års tid siden, da Stortinget debatterte Stavanger kommunes arealplan. Da uttalte stortingspresidenten følgende:

«At Stortinget skal gripe inn og overprøve Regjeringen på dens myndighetsområde når man ikke liker noe som Regjeringen har et ansvar for, er etter min mening en uskikk.»

Dette er også min mening. Det er den samme uskikken som gjør seg gjeldende i denne saken. Forslaget er ikke først og fremst et problem for Regjeringen. Regjeringen kan nok legge fram alle de kontrakter, alle de avtaler, alle de opplysninger og all den informasjon som Stortinget måtte be om. Nei, saken er først og fremst et problem for Stortinget.

Gjennom en slik behandling som forslagsstillerne nå inviterer til, gjør Stortinget sin egen rolle og myndighet uklar. Jeg vil ikke gå inn på realiteten i saken slik den foreligger i dette dokumentet. Jeg kan bare fastslå at Arbeiderpartiet nå gjør felles sak med Fremskrittspartiet for å gjøre myndighetsområdet – og det vil si ansvaret – for arbeidsdelingen mellom storting og regjering uklar. Det er ikke noe nytt at Fremskrittspartiet ønsker seg en slik sammenblanding og utvisking av myndighetsområdet. Men at Arbeiderpartiet stiller opp på slike premisser er skuffende, men kanskje likevel ikke helt overraskende.

Jeg har selvfølgelig merket meg utredningen fra Stortingets kontor og er klar over at forslaget som sådant, formelt og juridisk, kan behandles i tråd med det flertallet i Presidentskapet har foreslått, nemlig å sende det til næringskomiteen for ordinær komitebehandling. Men det dreier seg ikke først og fremst om formaljus. Det dreier seg om hva Stortinget finner hensiktsmessig og velegnet for behandling, og om en ryddig saksbehandling som gjør det klart hvilket ansvar Regjeringen har. Stortinget kan trekke Regjeringen til ansvar dersom en mener at Regjeringen ikke gjør slik som Stortinget har fattet vedtak om.

Det er også god grunn til å stille spørsmål om hvordan dette Dokument nr. 8-forslaget er å forstå i forhold til den svært knappe tidsfristen som stortingsflertallet påla Regjeringen å arbeide etter. Når forslagsstillerne nå ber Regjeringen legge fram for Stortinget til godkjenning alle avtaler, kontrakter og vedtak før iverksetting, går jeg for min del ut fra at det også omfatter de avtaler der Bærum kommune er involvert, som en viktig forutsetning for alle de kontraktene som vil bli knyttet til dette store prosjektet. Jeg vet ikke hvilke tidsmarginer Bærum kommune her vil operere med og har som regel for sin saksbehandling, men dette styres i hvert fall ikke fra Stortinget. Og Stortinget har selv bruk for tid til sin egen saksbehandling, hvis en velger å gå inn i saken, slik forslagsstillerne gjør framlegg om.

Her er det sju anbydere – det er blitt gjort klart i dag – som forventer en seriøs og grundig behandling. Dette kan ikke Stortinget gjøre bare over natten. Meget fort nærmer Stortinget seg den kritiske datoen 18. juni, som er den siste møtedagen i Stortinget. Holder vi ikke den fristen, blir saken først avgjort til høsten. Da har en tapt mye i forhold til det som i hvert fall flertallet la til grunn for en rask saksbehandling og en rask iverksettelse av vedtaket. Jeg har problemer med å forstå sammenhengen mellom på den ene side det stortingsflertallet påla Regjeringen med hensyn til knapp tidsfrist og behandlingstid, og på den annen side det man forlanger med hensyn til at man skal gå detaljert inn i saken, som det legges opp til i forslaget.

Alt i alt viser dette at dette Dokument nr. 8-forslaget ikke er egnet for behandling her i Stortinget. Både praktiske og kanskje framfor alt prinsipielle argumenter tilsier dette. I tråd med synet til mindretallet i Presidentskapet vil jeg derfor foreslå at dette forslaget ikke tas under behandling.

Presidenten: Einar Steensnæs har i tråd med § 28d i forretningsordenen tatt opp det forslag han refererte til.

Presidenten skylder å gjøre Stortinget oppmerksom på når det gjelder det som her kommer til uttrykk som innstilling fra Presidentskapet, at det i Presidentskapet er dissens, og har med det gjort rede for Presidentskapets stillingtagen til behandlingsmåten.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg vil anmode Stortinget om å stemme for flertallsinnstillingen fra Presidentskapet.

Steensnæs redegjorde nå ikke for sakens bakgrunn. Hvis man diskuterer dette Dokument nr. 8-forslaget helt løsrevet fra sakens lange bakgrunn, kommer man på ville veier. Faktum er at Stortinget ved flere anledninger har lagt klare føringer for utviklingen av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Til tross for dette sendte Nærings- og handelsdepartementet 8. april ut krav og retningslinjer til et slikt kunnskapssenter som er klart i strid med det stortingsflertallet vedtok. Det er iallfall stortingsflertallets oppfatning. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet gjorde i et brev til departementet oppmerksom på dette og bad departementet foreta endringer og presiseringer. Næringsministeren svarte da at han ikke så at det var grunnlag for å gjøre slike endringer. Det er på denne bakgrunnen at Dokument nr. 8-forslaget er fremmet, og den eneste måten å sikre at Stortingets vedtak blir fulgt opp på, er nettopp å få saken til Stortinget.

Steensnæs sier at saken først og fremst er et problem for Stortinget. Ja, saken vil bli et stort problem for Stortinget hvis Stortinget gjør vedtak som Regjeringen ikke gjør noe for å følge opp, uten at det fører til noe som helst. Da har Stortinget et stort problem. Så dette er ikke et spørsmål om stortingsregjereri, det er et spørsmål om å sørge for å slå ring om vårt parlamentariske system som går ut på at Regjeringen må følge opp Stortingets vilje. Forslaget går ikke ut på å instruere Regjeringen på et område som ifølge Grunnloven er tillagt Regjeringens eksklusive myndighet. Dette framgår av utredninger fra Stortingets kontor. Det heter i Grunnloven § 19:

«Kongen vaager over, at Statens Eiendomme og Regalier anvendes og bestyres paa den af Storthinget bestemte og for Almenvæsenets nyttigste Maade.»

Det framgår her at det er Stortingets ansvar, og derfor instruerer Stortinget ikke Regjeringen i en sak som tilligger Regjeringen alene.

Saken dreier seg imidlertid ikke om formaljus, på det punktet vil jeg være enig med Steensnæs. Det er en politisk sak. Stortinget har ønsket å komme i gang med et IT- og kunnskapssenter så raskt som mulig, og man har ønsket å utvikle et helhetlig kompetansemiljø med utgangspunkt i tomta og bygningene på Fornebu. Dette har ligget til grunn for Stortingets behandling hele veien, og det er klart at når Regjeringen ikke følger opp det, blir det en politisk sak. Men i tillegg til det har Stortinget muligheten til å gjøre det Stortinget har gjort, og også forfølge saken dersom Regjeringen ikke følger opp det som er blitt vedtatt i Stortinget.

Så jeg finner at det ikke er noen annen måte å gjøre dette på enn å få vedtatt oversendelse til næringskomiteen, og at forslaget kommer under behandling i Stortinget. Det er på den måten man kan sikre at Stortingets vilje blir fulgt opp i denne saken.

Jan Petersen (H): Jeg tar ordet for å gi min tilslutning til det forslaget som Steensnæs fremmet. Jeg må si at jeg synes dette Dokument nr. 8-forslaget er et av de mest bemerkelsesverdige jeg har kommet over i min virksomhet i Stortinget. Sant å si synes jeg det ble enda mer bemerkelsesverdig etter å ha hørt Thorbjørn Jagland, for dette så vidt jeg skjønte ham, dreier seg faktisk om «å slå ring om vårt parlamentariske system», som han sa.

Realiteten er jo at flertallet har fastslått hovedprinsippene i saken om et IT- og kunnskapssenter på Fornebu og har innenfor en meget stram tidsfrist overlatt til statsråden å ta standpunkt i saken, hvoretter det samme flertallet nå ønsker under saksbehandlingen å ta saken ut av statsrådens hender, for deretter selv å overta saksbehandlingen. Det er realiteten i saken.

Hvis man ser på det som sies i forslaget – og det tror jeg man er nødt til å gjøre – står det der med rene ord:

«Krava og retningslinene er på fleire punkt i strid med, eller avvik frå, Stortinget si behandling og vedtak i saka.»

Så sier de videre:

«Næringsministeren vel altså å ikkje følgje opp Stortinget sitt vedtak og stortingsfleirtalet sine presiseringar.»

Dette er jo knallsterke formuleringer og forteller at stortingsflertallet simpelthen ikke har tillit til at næringsministeren gjør den jobben de forventer, og derfor ønsker å ta over saksbehandlingen selv. Det er realiteten. Jeg må si det er første gangen jeg har hørt at man slår ring om det parlamentariske system ved å ta fra Regjeringen en oppgave som etter sikker sedvane tilligger Regjeringen, nemlig å fatte et vedtak innenfor de rammer som Stortinget har trukket opp.

Jeg er også faktisk litt i tvil om hva man egentlig ønsker sendt til Stortinget. Det virker ikke engang som om man er interessert i en proposisjon med Stortingets anbefaling, men etter forslagets ordlyd dreier det seg om å få sendt over en bunke saksdokumenter – en tykk bunke saksdokumenter – hvoretter næringskomiteen selv skal sette seg ned og gjøre selve saksbehandlingsjobben. Dette er ganske forunderlig, og med den meget korte tidsfristen tror jeg nok at næringskomiteen skal få atskillig å gjøre i sin saksbehandling i løpet av de 19 dagene som er til disposisjon. Jeg har en følelse av at dette ikke er spesielt godt gjennomtenkt.

Jeg har den prinsipielle holdning til forslag som dette at de må vurderes etter sitt innhold. Det er ikke slik at Stortinget skal holde seg unna alle Dokument nr. 8-forslag som griper inn i en myndighet som normalt tilligger Regjeringen, men jeg mener at man skal være tilbakeholden og ha en sak for sak-vurdering der hvor det er særlig viktig at Stortinget utøver en kontrollmyndighet og styrer forvaltningen. På dette punkt er det sammenheng i Fremskrittspartiets holdning, for de har hele tiden vært meget liberale når det gjelder å akseptere Dokument nr. 8-forslag. Min kritikk der går på at forslagets innhold ikke er spesielt godt. Men det underlige er jo at Arbeiderpartiet nå har foretatt denne totale snuoperasjonen, for det har vært mange saker hvor Arbeiderpartiet på prinsipielt grunnlag har sagt at Stortinget skal holde seg unna å gå inn i behandlingen av enkeltsaker. Nå har man altså snudd trill rundt, og det er forunderlig å se et tidligere regjeringsparti som opererer på den måten. Det tyder på at det er lenge til de har tenkt å innta regjeringskontorene.

Johan J. Jakobsen (Sp): Stortingets rett til å instruere Regjeringen om hvordan den – altså Regjeringen – skal utøve myndighet på et område som er tillagt Regjeringen, er et omstridt og uklart spørsmål. Stortinget har ved flere anledninger forsøkt å trekke visse grenser for Stortingets instruksjonsiver, uten at det kan sies å ha nedfelt seg noen krystallklar praksis – men Stortinget har i det minste ønsket å sette grenser for Stortingets inngripen i forvaltningssaker som tilligger Regjeringen.

Dersom stortingsflertallet velger å følge Presidentskapets flertallsinnstilling, står en etter min oppfatning i fare for å flytte denne grensen for Stortingets inngripen i slike saker. Dokument nr. 8:58 atskiller seg fra andre dokument nr. 8-forslag, for her sies det i klartekst at Regjeringen skal legge alle avtaler, kontrakter og vedtak vedrørende et IT- og kunnskapssenter på Fornebu fram for Stortinget for endelig godkjenning. Etter forslagsstillernes mening skal altså Regjeringen først inngå foreløpige avtaler og kontrakter og fatte foreløpige forvaltningsvedtak, som så skal sendes Stortinget til endelig godkjenning. Dette er en helt ny praksis.

Spørsmålet som må reises, er om Stortinget virkelig ønsker å etablere en slik behandlingspraksis i saker som er tillagt Regjeringens ansvarsområde. Jeg deler fullt ut Einar Steensnæs" vurdering, at dette er et problem som i dag først og fremst er et problem for Stortinget. For hvis en slik praksis etableres, hvordan vil det da komme til å fungere i framtida innenfor et politisk system og en politisk situasjon som sannsynligvis innebærer at Norge i overskuelig framtid vil ha mindretallsregjeringer?

Det hovedspørsmål Stortinget altså skal ta stilling til, er om Stortinget skal etablere en slik behandlingspraksis, hvor Regjeringen inngår foreløpige avtaler og fatter foreløpige vedtak som så skal sendes Stortinget til såkalt endelig godkjenning.

Jeg ser at Stortingets administrasjon ikke vil gå inn på de forvaltningspolitiske sider ved denne saken. Det kan imidlertid ikke være noen tvil om at det må reises sterke forfatningsmessige innvendinger mot den type vedtak som det aktuelle dokument nr. 8-forslaget innbyr til. Derfor vil jeg anbefale Stortinget å støtte Presidentskapets mindretall, som foreslår at Dokument nr. 8:58 ikke tas under behandling.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har hevdet at Regjeringen ikke følger opp Stortingets anvisninger. Jeg skal ikke gå inn på fortolkningen av de vedtak som Stortinget tidligere har fattet, men hvis Stortinget er misfornøyd med Regjeringens beslutninger, er det som kjent andre måter å uttrykke en slik misnøye – eller skal vi si mistillit – på enn å fremme dokument nr. 8-forslag, slik forslagsstillerne her gjør.

Inge Myrvoll (SV): Sånne formelle runder med de parlamentariske lederne er ofte veldig saklige og formalistiske, og jeg føler meg fristet til å fravike litt her.

Dette er saklig sett en elendig sak, et prosjekt som aldri burde bli realisert – men det er jo dessverre avgjort. Det er en forunderlig og uhellig allianse, med tidligere statsråd Opseth og Øystein Hedstrøm i spissen, som nå har valgt å detaljstyre Regjeringa, detaljstyre en prosess fram mot et visst sluttresultat. De ønsker mest mulig detaljstyring, gjerne med en komite som saksbehandler. Jeg lurer veldig på hvordan tidligere statsråd Opseth ville ha reagert hvis Stortinget hadde prøvd å detaljstyre han i hans virketid – ja jeg ser det for meg.

Jeg har mye usnakket med statsråd Sponheim, men alt til rett tid. Jeg syns en skal ta en liten pustepause i denne daglige detaljstyringa, og ikke drive og kødde med han hver dag. Derfor støtter jeg mindretallet.

Presidenten: Presidenten vil påtale representanten Myrvolls ordbruk.

Inge Myrvoll (SV): Jeg regnet med det, president.

Gunnar Kvassheim (V): Jeg har med stor tilfredshet registrert den vilje til ryddighet Presidentskapet har hatt i den type spørsmål vi i dag diskuterer. Det er vist både vilje og evne til å tenke prinsipielt i saker som vedrører arbeidsdeling mellom storting og regjering. Den Stavanger-saken Steensnæs refererte til, er et godt eksempel på det.

I den sak vi nå diskuterer, er det vanskelig å kjenne igjen denne linjen hos flertallet. Stortinget har gitt beskjed om at det i saken om et IT-senter på Fornebu skal tas en avgjørelse innen 1. juni. Det er lagt føringer, og næringsministeren har dokumentert i sitt svarbrev til næringskomiteen at føringene er fulgt opp. I tillegg har statsråden gjort oppmerksom på at de innspill som er kommet fra det såkalte Spjøtvoll-utvalget, er tillagt vekt, noe Stortinget ble orientert om ville bli gjort da saken ble diskutert her.

Det er mulig at noen i denne sal savner elementer som de har tenkt på eller vet at aktuelle interessenter har vært opptatt av, men Regjeringen må forholde seg til det som er nedfelt skriftlig. Det er galt i denne sak å slå inn på den linjen som flertallet i Presidentskapet legger opp til. Men enda verre er det at det åpner for en ny praksis som bryter med den linjen som jeg forstår at Presidentskapet har forsøkt å arbeide etter, nemlig å tømre fast en praksis som sterkere enn før, og mer prinsipielt begrunnet enn før, trekker opp en arbeidsdeling mellom storting og regjering.

Stortingspresidenten sa det på denne måten til VG, at én ting er hva Stortinget kan gjøre, en annen sak er hva Stortinget bør gjøre. Det er den problemstillingen vi i stor grad drøfter i dag. Jeg har problem med å se logikken bak det forslaget som nå fremmes. Det kan ikke påvirke grunnlaget som interessentene har spilt inn sine tilbud på, for der gikk fristen ut i dag. Avgjørelsen skal tas av Regjeringen, og jeg antar at det er full enighet om at det beste alternativet skal velges, så da skulle den saken også være grei. Det er bare dersom man frykter at en spesiell aktør eller et spesielt opplegg ikke skal tilgodeses, at det er logisk å plassere et ris bak speilet. Det sies i forslaget at alle avtaler, kontrakter og vedtak vedrørende oppretting av et IT-senter skal legges fram for Stortinget. Dersom dette skal følges opp og tas på alvor, og det antar jeg flertallet mener, vil det ta tid. Før de endelige avtaler kan utformes må en bl.a. kjenne resultatet av behandlingen i Bærum kommune, som skal finne sted midt i juni. Det vil være helt umulig på en forsvarlig og skikkelig måte å legge fram alle avtaler, kontrakter og vedtak før Stortinget går fra hverandre 18. juni. Det er derfor ulogisk å legge opp til en slik arbeidsform som forslagsstillerne vil gjøre, når en vet det engasjementet de har hatt, nemlig dette å få en snarlig avgjørelse, få en avgjørelse 1. juni, til tross for at statsråden ønsket litt mer tid på å vurdere de tilbudene som kom inn.

Jeg synes at all logikk tilsier at en følger det forslaget som representanten Steensnæs har fremmet.

Carl I. Hagen (Frp): Når man har hørt innleggene fra regjeringspartiene og Høyre, skulle man tro at Stortinget nå var invitert til å votere over selve forslaget, altså realiteten. Jeg vil gjerne minne Stortinget om at det er ikke det som nå er temaet, men det er om forslaget skal sendes til en komite som skal avgi en innstilling til Stortinget, og det er det som kommer i den innstillingen, som i tilfelle senere blir et realitetsforslag. Det er altså behandlingsmåten. Det er litt forunderlig å høre at flere hevder at det er en fast praksis når det gjelder denne type forslag, som griper inn, kan man si, i hva som kanskje på mange områder normalt håndheves og iverksettes og stelles med av Regjeringen. Men det har vært en debatt gjennom mange årtier. Når det er en opposisjon i Stortinget som er misfornøyd med Regjeringens håndhevelse av lover, med Regjeringens avgjørelser i enkelte forvaltningssaker, har det vært normalt at opposisjonen gjerne vil ha enkelte av denne type saker til Stortinget til behandling, fordi det er en partipolitisk uenighet som man ønsker å få frem. Og det må være klart at når man til de grader har en mindretallsregjering som den vi har nå, vil det være en større interesse for å utøve kontroll med at den mindretallsregjeringen søker å holde seg til Stortingets vilje, altså flertallsviljen.

Det er nevnt at det som her er et forslag, er helt oppsiktsvekkende. La meg nevne to forslag fra tidligere tider hvor det også var diskusjon om hvorvidt de skulle behandles i komite eller avvises. I Dokument nr. 8:12 for 1986-87 foreslo Arne Skauge fra Høyre, tidligere finansminister, følgende:

«Stortinget ber Kommunal- og arbeidsdepartementet opprettholde avgjørelsen i Arbeidsutleieutvalget 20. januar 1987 om at fire vikarbyråer gis dispensasjon fra sysselsettingslovens § 27. Disse selskapene gis derfor anledning til å leie ut det omsøkte antall personer innen helsesektoren for en prøveperiode inntil 1. januar 1989.»

– relativt detaljert med hensyn til hva som normalt ble behandlet av Regjeringen.

Jeg kan nevne et forslag i Dokument nr. 8:24 for 1987-88 fra Ingvard Sverdrup og tidligere Høyre-leder Kaci Kullmann Five og også nevnte Arne Skauge:

«Stortinget ber Kommunal- og arbeidsdepartementet om å gi Manpower A/S fortsatt dispensasjon fra sysselsettingsloven til å drive utleie av ufaglært arbeidskraft.»

Begge forslag ble sendt til komite til behandling, og det er det dette egentlig dreier seg om.

La meg også nevne, fordi mange har gått inn på dette med det formelle, at det ble fremmet forslag både fra undertegnede og noen Høyre-folk, inkludert Per-Kristian Foss, i et Dokument nr. 8-forslag for 1988-89 om å godkjenne en søknad om å gi Oslo Private Gymnasium A/S godkjennelse og tilskudd etter privatskoleloven – altså relativt detaljert i en forvaltningssak, håndhevelse av en lov. Da grep Hanna Kvanmo ordet og sa at dette var saker om ankesaker. Og hun sa:

«Når Regjeringen avslår en søknad …, kommer Fremskrittspartiet løpende – og nå har også Høyre begynt å komme løpende – med sine forslag om å få anket saken inn for Stortinget for at Stortinget skal avgjøre den.»

Hun sa videre:

«Disse sakene hører hjemme hos Stortingets ombudsmann, som i så fall ville se etter om forvaltningen har fulgt de lover og regler som finnes på området.

Jeg vil derfor foreslå at man tar opp disse to sakene nå, behandler dem straks og avviser dem som Stortinget uvedkommende.»

Og hun fikk følgende kraftsalve fra tidligere statsminister Kåre Willoch, som sa til dette innlegget:

«Etter representanten Kvanmos innlegg vil jeg bare gjerne få gjøre oppmerksom på at hennes standpunkt når det gjelder Stortingets kontroll med forvaltningen, er klart i strid med konstitusjonell praksis gjennom overmåte mange årtier, og for så vidt representerer en reaksjonær holdning til forholdet mellom storting og regjering.»

Kanskje noe for Jan Petersen å legge seg på sinne.

I samme debatt, den 19. januar 1989, sa daværende – jeg skal hoppe over daværende stortingspresident Jo Benkow, som sa det samme som Willoch og det motsatte av Jan Petersen i dag, men jeg kan ta et annet interessant sitat fra daværende parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, nåværende statsminister Kjell Magne Bondevik, som sa:

«Men jeg vil framholde det hovedsynspunkt – som jeg også gjorde den gang – at i Stortingets kontroll med regjeringen og dens virksomhet ligger at Stortinget sjølsagt kan be om å få hit hvilken som helst sak det måtte ønske, ut fra et skjønn for hva som er politisk viktig, og hva som er viktig for Stortingets kontroll med regjering og forvaltning.»

Jeg skulle ønske hr. Steensnæs hadde satt seg litt inn i hva statsministeren sa den gang.

Jeg kunne finne en annen debatt om tilsvarende saker, dvs. det har jeg gjort. Dette var et så godt sitat at jeg må få ta det også. Det er stortingspresident Jo Benkow 19. mai 1989, om tilsvarende problemstilling:

«Nå kan det selvfølgelig være en vurderingssak om man vil søke dekke bak det alminnelige synspunkt at siden den kan erklæres som en såkalt forvaltningssak, skal Stortinget avskjære seg selv en mulighet for alle til å delta i en vurdering av disse saker. Flertallet synes ikke at det var riktig. Derfor har vi ment at disse saker meget vel kan gå til komite. Det ligger ingen reell stillingtagen i dette.»

– Meget klok tale av daværende stortingspresident Jo Benkow.

Og så er jeg snart ferdig. Det som er det faktiske forhold, har Johs. Andenæs egentlig uttalt veldig klart i sin bok «Statsforfatningen i Norge», hvor han skrev følgende på side 224 når det gjelder arbeidsdelingen mellom storting og regjering:

«Det er i våre dager en ordinær ting at Stortinget griper inn i forvaltningen ved plenarbeslutning, både med generelle bestemmelser og med avgjørelser av enkelttilfelle. Antakelig må en si at denne rettsutvikling nå er fastslått ved konstitusjonell sedvanerett, slik at det ville være et forfatningsbrudd om regjeringen satte seg utover Stortingets direktiver.»

Og Kåre Kristiansen, daværende odelstingspresident, sa videre, etter at han hadde sitert fra Johs. Andenæs" bok:

«Spørsmålet kan neppe avgjøres ut fra forfatningsmessige lovbestemmelser eller regelverk, men ut fra politiske vurderinger som nok vil ha preg av både politisk syn og den konkrete situasjon man står oppe i.

Det er da også en rekke eksempler – også fra inneværende periode – på at Stortinget har sendt private forslag vedrørende enkeltvedtak i forvaltningssaker til en komite.»

Det er altså ikke noen klare regler, det er ut fra en politisk vurdering man gjør. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Presidenten vil peke på at han tidligere under dagens møte har referert til § 40 i forretningsordenen når det gjelder bruk av sitater, som etter § 40 skal brukes i begrenset utstrekning. Presidenten antar at påtalegrunnlaget tidligere var betydelig svakere enn hva tilfellet er ved denne anledning, og ber representanten Hagen om å innrette seg etter § 40.

Carl I. Hagen (Frp): Representanten Hagen skal avslutte sitt innlegg på følgende måte:

Det står for meg nokså klart at den usminkede politiske realiteten er at regjeringspartiene gjerne vil hindre at Regjeringen kan bli påført et nederlag i Stortinget i denne sak. Det er selvsagt realt og greit å forsøke å hindre det, men det er ikke noe argument for opposisjonen. Det bør heller ikke være det for Stortinget totalt. Jeg anbefaler derfor Presidentskapets flertallsinnstilling.

Dette ble sagt av Kjell Magne Bondevik – jeg bare byttet ut «Arbeiderpartiet» med «regjeringspartiene».

Presidenten: Presidenten finner god grunn til å understreke § 40 også for fremtiden, hr. Hagen.

Jan Petersen (H): I sin begeistring over å ha funnet så mange sitater omtalte også Hagen meg i den sammenhengen og mente – så vidt jeg skjønte – at jeg burde ha nytte av å kjenne til disse sitatene. Jeg går ut fra at det ikke har ledet Hagen til den tro at jeg på prinsipielt grunnlag har argumentert mot at slike saker skal sendes til komite. Jeg vil derfor minne om det jeg sa i mitt innlegg, nemlig at jeg mener at det må være en sak til sak-vurdering.

Hagen vil sikkert bringe i erindring – hvis han hadde kommet så langt i sin sitatrekke, for dette lå sikkert også i hans dokumenter – at jeg alltid har vært uenig i Fremskrittspartiets meget liberale holdning og Arbeiderpartiets meget restriktive holdning. Jeg har nettopp ment at ut fra en kontrollvurdering må en sak til sak-vurdering være det riktige. Det er også det jeg har sagt i denne saken.

Nå regner jeg med at når hr. Hagen nevnte mitt navn etter alle disse sitatene, var det utelukkende for å rose meg for hvordan jeg har greid å følge opp tidligere Høyre-lederes synspunkter i disse sakene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet.

I forbindelse med behandlingen av referatsak 215, foreligger det to forslag. Det er Presidentskapets flertallsforslag om at saken sendes til næringskomiteen, og det er forslag fra Einar Steensnæs om at saken ikke tas under behandling. Presidenten refererer i denne sammenheng til § 28 e) i forretningsordenen.

Da kan vi gå til votering.

Presidenten: Referatsak 215 blir da å sende næringskomiteen.

Dermed er dagens kart ferdigbehandlet.