Presidenten: Stortinget mottok fredag 21. mai
meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer
vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representantene som i tillegg til de forhåndsanmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. – Da er
det avklart.
Vi starter med første hovedspørsmål,
fra representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Til samferdselsministeren. –
Vi husker alle at sentrumspartiene før
valget foreslo betydelige økninger i veiinvesteringene,
mens de i inneværende års budsjett har fått
gjennomført 10 pst. kutt i veiinvesteringene.
Ifølge Sunnmørsposten den 19. april har samferdselsministeren
uttalt at statsministeren overfor ham har gjort klart at han «ikke
skal ha noen forhåpninger om noe løft i samferdselsbevilgningene
i årene framover». Beskjeden fra samferdselsministeren
var at «folk må innstille seg på at vi
blir liggende på det lave nivået som vi er på i
dag». Hvis Regjeringen vil videreføre dagens nivå på veiinvesteringene,
betyr det at den nåværende veiplanen ikke kan
gjennomføres. Hvordan vil Regjeringen i så fall
legge fram for Stortinget omprioriteringene innenfor planen, slik
at Stortinget får anledning til å forholde seg
til det?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Som representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
vet, vil Nasjonal transportplan bli lagt fram i mars neste år,
og allerede et år før den ordinært berammede
tidsfrist vil Stortinget ha dette til behandling her i salen. Det
betyr at prioriteringer vil skje både mellom luftfart,
mellom jernbane, mellom havner og mellom veger. Der vil også Regjeringens
prioriteringer bli omtalt, og ulike spørsmål vil
bli veid mot hverandre.
I mitt råd til dem som planlegger
på vegsektoren i tiden framover, har jeg brukt utgangspunktet
1999-nivå. Det er et greit utgangspunkt i planleggingssammenheng. Det
vil alltid være slik at størrelsen på de
enkelte bevilgninger bestemmes i det enkelte statsbudsjett, og det
vil kunne svinge litt opp og litt ned.
Når det gjelder oppfyllelsen i forhold
til veg- og vegtrafikkplanen, vil denne regjeringen og dette stortinget ligge
godt an i forhold til det den forrige regjering og det forrige storting
gjorde med hensyn til graden av oppfyllelse i forhold til vedtatt
veg- og vegtrafikkplan.
Når det derimot gjelder statsministerens
uttalelser som skal være sitert i Sunnmørsposten,
har jeg en gang før kommentert det i denne salen, og gjentar
det: Når en journalist spør om en statsråd
fra Distrikts-Norge har fått løfter om økte
bevilgninger, og vedkommende svarer at statsministeren har verken
lovt økte bevilgninger eller reduserte bevilgninger, er
det opp til journalisten å vurdere hvilken overskrift han
vil lage.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er interessant at statsråden
her gjør det klart at planleggingen for neste veiplanperiode
bygger på et nivå som er vesentlig lavere enn
det nivå vi har for inneværende periode. Det vesentligste
her er likevel at statsråden rimelig klart har gitt uttrykk
for at man må forvente at man i denne perioden ikke engang
vil foreslå bevilgninger som tilsvarer det som man tidligere
kritiserte så sterkt, som var Arbeiderpartiets veiplan,
og langt mindre følge opp sine egne forslag til veiplan.
Da er mitt poeng at veiutbyggingene i veiplanen er forelagt Stortinget,
og Stortinget har tatt standpunkt til prioriteringene, og Stortinget
forholder seg til den fastsatte veiplanen med mindre Regjeringen
legger fram for Stortinget til vurdering et annet opplegg.
Når nå statsråden
gjør det rimelig klart at han ikke legger opp til å gjennomføre
den veiplanen som ligger til grunn, må det også være
en forutsetning at Stortinget får anledning til å forholde
seg til det. Hvordan vil statsråden sørge for
at så skjer?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Det vil fortløpende skje gjennom
de årlige budsjettframlegg, og Regjeringen forholder seg
til Stortingets prioriteringer inntil Stortinget gjør endringer
i sine prioriteringer. Jeg vil minne om at vi bare er to år
på vei i inneværende periode. Det betyr med andre
ord at de tallene som vi nå diskuterer, ikke trenger å være
de samme i alle de årene vi har foran oss. Men i planleggingssammenheng
har jeg skissert et utgangspunkt som det er riktig å legge
seg på. Jeg kan med andre ord ikke se at debatten om samferdsel
i Norge bare skal dreie seg om veger. Samferdsel er tog, fly etc.,
etc. Samferdselsbevilgningene i Norge må ha et høyt
nivå også i fremtiden, men prioriteringene innenfor
samferdselsbevilgningene kan variere litt fra år til år.
Presidenten: Ola Røtvei – til
oppfølgingsspørsmål.
Ola Røtvei (A): Jeg vil stille følgende tilleggsspørsmål
til statsråden: Hvilket signal er det Regjeringen sender
ut når man midt i veiplanperioden legger opp til at prosjekt
som er prioritert av fylkesting og storting, ikke blir gjennomført?
Jeg tenker i denne forbindelse på statsrådens
svar i spørretimen vedrørende Eiksundsambandet og
Regjeringens opplegg for veiforbindelsen mellom Huftarøy
og Hundvåko i Austevoll i Hordaland. Det samme gjelder
manglende gjennomføring av prosjekt i stamveinettet som
er prioritert av Stortinget. Ser ikke statsråden at dette
undergraver veiplanen som styringsdokument, nettopp i en tid hvor
Regjeringen selv har understreket behovet for langsiktig styring
i samferdselssektoren?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jo, hvis det var tilfellet, ser statsråden
det.
Når det gjelder endringer i forhold
til Eiksundsambandet og andre prosjekt som er nevnt, er ikke dette
en realitet. Det er ikke tatt noe konkret standpunkt om endringer innen
prioriteringer etc. Det jeg har påpekt ganske sterkt, er
at det er nødvendig at vanlig saksgang skal gjennomføres
i Vegdirektoratet og så i departementet, og vi skal ha de
påfølgende prioriteringer klart for oss før
vi går videre.
Fra en fagstatsråds side er det alltid
slik at man gjerne skulle gjort noe mer enn både vegplanen
og andre planer tilsier. Men også en statsråd
har å forholde seg til de budsjettrammer som Stortinget
til enhver tid vedtar, og man har vedtatt en budsjettramme for inneværende år,
og det har denne statsråden å forholde seg til.
Presidenten: Oddvard Nilsen – til oppfølgingsspørsmål.
Oddvard Nilsen (H): Det er ikke noe nytt at sentrumspartiene har
gått fra løftene fra våren 1997 når
det gjelder veiplanen, men la nå det ligge.
Det er åpenbart at det er et problem
knyttet til at Regjeringen reiser land og strand rundt og ber om
dugnad og nye bompengeprosjekter i en situasjon hvor staten ikke
er i nærheten av å kunne oppfylle sine forpliktelser
med hensyn til de bompengeprosjektene som allerede er i gang. Ser ikke
statsråden at man er i ferd med faktisk å øke
gapet mellom de løfter staten gir, og statens mulighet
til å innfri de løftene, idet de ber folk om å bli
med på nye dugnader?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg ville vært helt enig, hvis det
var slik.
Dugnad er viktig i det norske samfunn for å løse
felles oppgaver. Dugnad vil jeg fortsette å invitere til.
Andelen i denne dugnadsprosessen kan alltid diskuteres. Jeg har uttalt
at man ikke skal forutsette den helt store statlige deltakelse i
dugnader og tallfeste eller prosentfeste det. Det kan av og til
gi overraskelser. Men jeg har samtidig sagt at skal vi forsere prosjekter
i Norge som man ønsker forsert i forhold til de ressurser
som er tilgjengelige, må man ta utradisjonelle virkemidler
i bruk. Bompengeprosjekter kan være løsningen.
Da får man løst dette tidligere, man får
større effekt av investeringene tidligere, og man rydder
plass for prosjekter som står lenger bak. Og igjen – husk
på at bompengeprosjekter ofte er de eneste prosjekter hvor øremerkede
midler i hovedsak går direkte til prosjektene som skal
gjennomføres.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg vil få lov å stille
et spørsmål til samferdselsministeren.
Stortinget får snart Oslopakke 2 til
behandling, og Oslopakke 2 er en samlet investering og en plan over
satsing i kollektivtrafikken. Oslopakke 1, som omhandlet en samlet
plan for utbygging av hovedveinettet i Oslo- og Akershus-området,
ble vedtatt av Stortinget for en del år siden. Går
Oslopakke 1 etter planen, og vil Oslopakke 1 bli fullført
i henhold til den vedtatte planen?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg ville nok ikke uttale meg korrekte hvis
jeg ikke tar høyde for forsinkelser når det gjelder
Oslopakke 1. Det jeg har bedt mine folk klargjøre, er:
Hva står igjen av investeringsbehov etter at perioden for
Oslopakke 1 er ute? På det har jeg foreløpig fått
til svar: Behovet er 5 milliarder kr. Det har
betydning for fremdriften av andre prosjekter, det har betydning
for hvordan vi vinkler Oslopakke 2 videre, som i hovedsak er en
kollektivpakke. Men det er slik at når man har en totalramme
til rådighet, over ett år eller flere år,
må de ulike store prosjekter som skal innpasses, ta høyde
for at det kan skje kostnadsøkninger, forskyvninger, og
det må også tas høyde for at de vil utelukke
andre prosjekter.
Det denne statsråden har prøvd å si
både i forhold til Østfoldpakken og Oslopakke 2, er at
jeg nå har behov for, og har holdt på en stund, å pakke
opp pakken for å se på hvilke elementer som raskt
kan komme til Stortinget, og hvilke elementer som eventuelt må vente
til framlegging av Nasjonal transportplan i mars neste år.
Min intensjon både når det gjelder Oslopakke 2
og Østfoldpakken, er at jeg skal være i stand til å presentere
det for Regjeringen og videre for Stortinget på sensommeren/tidlig
på høsten.
Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg takker for svaret.
Jeg vil ha en litt nærmere klargjøring.
Du snakket om forsinkelser og om behovet for 5 milliarder kr.
Er det da slik å forstå at det er 5 milliarder kr
som er igjen av prosjekter som ikke er bygd? Og vil du bekrefte
at det blir forsinkelser, men at planen blir gjennomført,
slik at man ikke begynner å si: ta bort en del av Oslopakke 1
for å få gjennomført Oslopakke 2?
Presidenten: Presidenten gjør representanten
Nistad oppmerksom på at talen skal rettes gjennom presidenten.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Dette som det nå spørres
om, er litt vanskelig å håndtere rett over bordet uten å ha
snakket mer sammen med de involverte parter. Hvis presidenten og
spørreren tillater det, vil jeg gi et rundt svar nå og
si at dette som representanten spør om, nå er
under nøye vurdering, er under oppfølging og er grunnlag
for forhandlinger mellom de parter som er inne både i Oslopakke 1
og Oslopakke 2.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Oddvard Nilsen (H): Jeg har et spørsmål til
samferdselsministeren.
Etter at den nye statsråden tiltrådte,
hersker det stor tvil om Regjeringens holdning til veiprising, eller
rushavgift, som det nå kalles på folkemunne.
I stortingsdebatten i forrige uke om bompengepakken på Nord-Jæren
ble det fra regjeringspartiene gitt ulike signaler om partienes
holdning til veiprising. Og mitt spørsmål er:
Kan statsråden avklare sentrumsregjeringens holdning til
veiprising?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Regjeringen vil komme til Stortinget med sin
holdning innen rimelig kort tid.
Vegprising er ikke noe nytt bompengesystem.
Vegprising er et trafikkreguleringssystem for dem som ønsker å ta
det i bruk. Denne statsrådens formål med å videreføre prinsippet
og diskusjonen om vegprising er basert på Stortingets eget
flertallsvedtak, hvor Stortinget i flere år har bedt om
at departement og regjering utreder dette. Det vil bli gjort. Det
vil videre bli foreslått et hjemmelsgrunnlag for at man
lokalt kan fatte vedtak om vegprising.
I et veiprisingssystem er pengene et biprodukt,
trafikkreguleringen er hovedsaken. Det er ikke meningen at vegprising
og bompenger skal brukes på samme områder. Det
betyr at hvis et slikt opplegg gjennomføres, vil det måtte
skje reforhandlinger eller utsettelse av gjennomføring
av vegprising – reforhandling da med bompengeselskapene,
hvis det skulle bli aktuelt. Med andre ord – her er det
ikke snakk om å innføre nye avgifter for avgiftenes
skyld. De som måtte innføre dette, gjør
det av trafikkreguleringsgrunner. Og så er det et meget
viktig punkt, og det er at det er Stortinget som har styringen med
det. Alle disse sakene vil gå via vegdirektorat til regjering
og storting, og Stortinget fatter enkeltvedtak om hvordan dette
skal praktiseres.
Oddvard Nilsen (H): Jeg takker for svaret, og det bekrefter jo
igjen at Kristelig Folkeparti som hele tiden har vært spydspissen
med hensyn til veiprising, fortsatt er det. Og det er heller ikke
noe nytt, for Kristelig Folkeparti uttalte, sammen med Arbeiderpartiet,
SV og Senterpartiet, følgende i forbindelse med veiplanen
at de
«viser
til at kødannelsen særlig i rushtiden er et problem
i de store byene. … Flertallet har tidligere uttrykt seg
positiv til prinsippet om at slike kostnader kan innkreves i et
system med vegprising. Målet er at vegprising skal fungere
som et trafikkregulerende virkemiddel».
De uttalte også i forbindelse med
veiplanen, at staten kan pålegge dette. Dette uttalte de
seg også positivt til. Men hovedregelen skal være
at det skal være lokalpolitisk enighet. Det står
videre at veiprising ikke bare skal kunne brukes i byene våre.
Betyr dette at vi nå faktisk kan følge
opp det som står i veiplanen, at sentrumsregjeringen har
tenkt å innføre et system også utenfor
byene og trykke det ned på lokalbefolkningen uten at det
er lokalpolitisk enighet, og at Regjeringen vil gjøre det?
Det var det som stod i veiplanen.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Regjeringen og statsråden har ikke
tenkt å tre noe som helst ned over folk flest. Tvert imot
har statsråden den holdning at dette skal det fattes lokale
vedtak om, det skal være lokale vedtak som ligger i bunnen,
og det betyr med andre ord at de som har problemene lokalt, også må finne
løsninger.
Jeg går ut fra at representanten Nilsen
ikke mener at denne statsråden skal la være å følge
opp Stortingets vedtak og Stortingets merknader. Det er det jeg
vil gjøre når jeg skal presentere dette, via Regjeringen,
for Stortinget, og så må Stortinget ta stilling
til dette.
De midler som måtte komme inn ved
vegprising, der pengene er et biprodukt av trafikkreguleringene,
er etter mitt syn riktig å bruke til trafikkformål.
Det betyr med andre ord at vi høster gevinster, samtidig
som vi får en nyttig trafikkregulering.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Gunhild Øyangen (A): Jeg vil stille et spørsmål
til helseministeren.
I 1997, for to år siden, vedtok Stortinget
fastlegeordningen og det var gjennomført vellykkede forsøk
i fire kommuner. Pasientene var svært fornøyd
med ordningen, og det viste seg at særlig eldre mennesker,
barnefamilier og pasienter med kroniske lidelser hadde stor nytte av
ordningen.
Fra Arbeiderpartiets side er vi sterkt opptatt
av at pasientene skal oppleve den trygghet det gir å ha
en fast lege. Hvor står denne saken nå? Greier
departementet å sikre legedekningen?
Statsråd Dagfinn Høybråten: På det første spørsmålet
vil jeg svare at departementet har arbeidd aktivt med gjennomføringen
av Stortingets vedtak i et forpliktende samarbeid med Kommunenes
Sentralforbund og Den norske lægeforening, slik Stortinget
forutsatte. Forslag til lovgrunnlag og forskrifter for ordningen
har vært sendt til høring, og vi er i disse dager
i ferd med å legge siste hånd på en odelstingsproposisjon
til Stortinget som skal gi Stortinget muligheter til en bred drøfting
av lovgrunnlaget og forskriftsgrunnlaget for gjennomføringen
av fastlegeordningen, som vi forutsetter gjennomført fra
1. januar 2001, i tråd med det som skjedde ved siste budsjettbehandling.
Det har vært et konstruktivt samarbeid
mellom partene, og jeg har håp om at vi skal kunne legge
fram et godt grunnlag for å gjennomføre en reform
som jeg, i likhet med representanten Øyangen, tror blir tjenlig
for den norske befolkning.
Gunhild Øyangen (A): I Danmark har man hatt en fastlegeordning
i mange år, og erfaringene derfra er positive. Det viser
seg også at legedekningen i distriktene er blitt bedre
etter en tid, fordi fastlegeordningen også medfører
fornuftig tidsbruk for leger, og pasientene slipper å fortelle
sin livshistorie på nytt og på nytt til stadig
nye leger. Er statsråden enig i denne vurderingen, at det
på sikt også kan bli bedre legedekning ved at
en innfører en fastlegeordning?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig i at en fastlegeordning vil bidra
til en større stabilitet i lege-/pasientkontakten
og en større grad av fortrolighet. Det vil utvilsomt også bidra
til en bedre og mer rasjonell utnyttelse av de samlede legeressursene
vi har, fordi man da unngår det som populært er
kalt legeshopping, altså en bruk av legeressurser som ikke
er rasjonell.
Det som er den største utfordringen
ved gjennomføringen av fastlegeordningen, er at vi i store
deler av landet har en altfor dårlig legedekning, og det
har gjort at vi i 1999 har forsterket stimuleringstiltakene for å styrke både
utdanning, rekruttering og ikke minst gjøre forsøk med
hvordan vi kan gjøre det enklere å være
lege i utkantstrøk, hvor man ofte må være
alene.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil stille et spørsmål
til statsråd Gjønnes.
I forbindelse med jordbruksoppgjøret
for 1999 har staten og bondeorganisasjonene kommet fram til at muligheten
for å etablere samdrifter i melkeproduksjon skal begrenses.
Det skal nå bare aksepteres at maksimalt tre deltakere
går sammen. Det finnes i og for seg gode argumenter for å begrense
størrelsen på samdrifter i melkeproduksjonen,
det handler om å ta vare på et norsk småskalalandbruk.
Men en grense på tre deltakere er merkelig. Da vil tre
bruk, hver med en kvote på 200 000 liter melk,
få lov til å slå seg sammen. Men fire bruk,
hver med en kvote på 60 000 liter melk, vil bli stoppet.
Hva er begrunnelsen for at statsråden har akseptert at
sånne merkelige grenser fastsettes i årets jordbruksoppgjør?
Statsråd Kåre Gjønnes: Fra statsrådens side har det flere
ganger blitt poengtert at jeg tror systemet med samdrifter innenfor
melkeproduksjon vil være tjenlig og kan utvikles videre
både ut fra at dette er en god samarbeidsform og samtidig
også en mer effektiv utnytting av en del av de investeringene
som gjøres i en kostbar produksjon, som en har innenfor
melkeproduksjon.
Når det er sagt, vil jeg si at det
har også vært en klar målsetting at dette
ikke skal utvikle seg til å bli en form for industrialisering
som får altfor stort omfang og dermed kan virke uheldig
i forhold til målsettingene om at vi skal ha en småskala
jordbrukspolitikk også i Norge. Det er derfor dette taket
nå settes. Før har det vært fritt fram
for å ha så mange deltakere som mulig, så dette
er et nytt skritt som tas gjennom den jordbruksavtalen som nå kommer
til Stortinget til behandling.
Grunnen til at en velger å gå på antall
medlemmer, er, sett fra mitt ståsted at disse samdriftene
skal være slik at en deltar som bruker i den type produksjon,
og dette reflekteres da i en samdrift der tre brukere går
sammen, og det synes for meg på dette tidspunktet å være
en høvelig størrelse på disse samdriftene.
Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret.
Statsråden har ved flere anledninger
pekt på samdrift som et viktig moment i debatten om den
framtidige landbrukspolitikken. Nå tas spørsmålet
om størrelsen på en samdrift etter min mening
ut av sin sammenheng og forsøkes avgjort i jordbruksoppgjøret.
Det gjøres altså til et forhandlingsspørsmål.
Øvrige spørsmål om samdrift skal man komme tilbake
til i stortingsmeldingen om landbrukspolitikken.
Etter min mening er spørsmålet
om en begrensning i størrelsen på en samdrift
et svært viktig landbrukspolitisk spørsmål.
Nå forsøkes dette unndratt politisk behandling
ved at man gjør det til en forhandlingssak.
Mitt spørsmål må da
bli: Hvorfor tas spørsmålet om en begrensning
inn i jordbruksoppgjøret, mens alle andre spørsmål
skal tas inn i den kommende stortingsmeldingen?
Statsråd Kåre Gjønnes: Det er ikke så enkelt å tilfredsstille
alles ønsker.
Statsråden har tidligere blitt kritisert
for at han skyver de fleste spørsmål foran seg
og fram til landbruksmeldingen. Her har han altså forsøkt å ta
et standpunkt til et spørsmål.
For meg er det viktig at denne begrensningen
kommer nå, slik at spørsmålet om størrelsen
på en samdrift ikke ligger som et åpent terreng
fram til høsten. Hvis både departementet, statsråden
og Regjeringen vil ha andre vurderinger, er det naturligvis fritt
fram for å ta opp spørsmålet på nytt
i forbindelse med meldingen. Stortinget vil naturligvis også kunne
debattere det som kommer til Stortinget i forbindelse med meldingen.
Men statsråden har funnet det nødvendig å sette
denne begrensningen nå, i og med at vi har sett tendenser
til at dette kunne få en utvikling som ikke er ønskelig.
Presidenten: Oddbjørg Ausdal Starrfelt – til
oppfølgingsspørsmål.
Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Kan me oppfatta det slik at det ikkje er statsråden
si meining å dra spørsmålet om samdrift
unna politisk handsaming, og at me står fritt til å gjera
ei totalvurdering av dette når me vonleg ganske snart skal
handsama landbruksmeldinga?
Det andre spørsmålet går
på realitetane i saka. For oss verkar dette med talet på akørar
underleg, og eg synest ikkje statsråden svara spesielt
godt på det. At bondeorganisasjonane har det som krav,
er greitt. Men kvifor viste ikkje statsråden primært
til landbruksmeldinga, eller sekundært tok opp andre spørsmål
som er meir relevante her, t.d. dette med kor mange liter, altså kor
stor kvote som er taket – det er det som vil seia om det
er industriliknande produksjon eller ikkje – og eventuelt
kriterium for avstand til det nye bruket? Eg vil gjerne ha statsråden sine
refleksjonar på dette.
Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg har i mitt første svar forsøkt å begrunne
hvorfor en bruker antall deltakere: Det er ut fra at disse skal
ha et samarbeidsfellesskap i samdriften, og etter statens vurdering
er tre personer en høvelig samarbeidskonstellasjon når
det gjelder samdrift. Dette at det nå er med i jordbruksoppgjøret,
har sammenheng med at de økonomiske virkemidlene som er
relevante i forhold til samdrift, også ligger i jordbruksoppgjøret;
hvor store tilskuddene skal være, og hvilke avgrensninger
det skal være i forhold til samdrift som sådan.
Slik sett synes ikke statsråden det er irrelevant at også spørsmålet
om hvor mange som skal inn i denne typen fellesskapsløsninger,
vurderes.
Men den politiske arena vil ligge åpen,
ikke minst i forbindelse med det som har med landbruksmeldingen å gjøre,
der samdrift som sådan og samarbeidsløsninger
vil bli et sentralt tema.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Inge Myrvoll (SV): Samferdselsministeren har nå fått
hvilt seg litt, så nå kan det være aktuelt
med et nytt spørsmål.
Det er bred politisk enighet – der
også sentrumspartiene er med – om nødvendigheten
av å styrke kollektivtrafikken i Norge. Nå viser
det seg, ifølge en meget fersk rapport fra Transportøkonomisk
institutt, at kollektivtrafikken i de større byene har
hatt et fall. Noe av årsaken ligger i at det har vært
reduserte tilskudd, som har ført til takstøkninger
og passasjerbortfall. Dette må jo være det motsatte
av sentrumsregjeringas ønske.
Er samferdselsministeren bekymret for denne
utviklinga? Og dersom han er bekymret, hva har sentrumsregjeringa
tenkt å gjøre for å snu trenden og nå målsettinga
om ei øking av kollektivtransporten i de større
byene? Hva vil man gjøre i forhold til økonomien?
Sentrumsregjeringa har jo – i likhet med tidligere
arbeiderpartiregjeringer – kuttet i tilskuddene til kollektivtransporten.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: En reduksjon i kollektivtrafikken bekymrer
denne statsråden. Det bekymrer denne Regjeringen, og jeg
håper det også bekymrer Stortinget.
Jeg erkjenner at denne rapporten viser det
motsatte av det som var en ønskelig utvikling. Men da må jeg
også si at her er det mange aktører på banen.
Jeg forstår representanten Inge Myrvoll slik at han ønsker
at staten skal gå sterkere inn og styre fylkeskommunenes
prioriteringer og bruk av virkemidler overfor kollektivtransporten.
Jeg er betenkt over det, i og med at kollektivansvaret i hovedsak
ligger hos fylkeskommunene og kommunene. Men jeg er fullstendig
klar over at man gjennom noen år har satt inn en betydelig
effektiviseringsgevinst i forbindelse med kommuneøkonomien,
en effektiviseringsgevinst som kanskje har vært
for høy. Det er derfor grunn til å reise spørsmålet
om forutsetningene for effektiviseringsgevinsten bør justeres.
Jeg vil også minne om at samferdsel
er et av de få områder der det er igjen frie inntekter.
Jeg erkjenner at fylkeskommunene står overfor et tøft
valg når man skal matche øremerkede bevilgninger
med frie bevilgninger og dermed lettere tar fra enkelte områder
enn fra andre.
Konklusjonen min er at dette er et tema som
nøye vil bli fulgt videre opp, men jeg ser det ikke riktig
i dag å gripe inn i fylkeskommunenes prioriteringer.
Inge Myrvoll (SV): På mange måter griper jo
Regjeringa inn, bl.a. ved de årlige kuttene som er rettet
inn mot kollektivtransport ut fra en såkalt effektiviseringsgevinst. Istedenfor å bruke
den eventuelle effektiviseringsgevinsten til å øke
kollektivtransporten, blir det et kutt. Og så fins det
jo en annen måte å gjøre det på enn å overstyre, det
fins en måte man kan motivere på.
Jeg har lyst til å sitere fra Voksenåserklæringa,
og da stille spørsmålet om hvordan dette skal
realiseres, for jeg antar at sentrumspartiene hadde en idé om å realisere
det. Der står det følgende:
«En
sentrumsregjering vil prioritere kollektivtransporten fremfor privatbilismen
i byer og tettsteder. Kollektivtrafikktilbudet må få økt
kvalitet med hensyn til reisetid, hyppigere avganger og komfort.
Prisene må brukes aktivt for å fremme bruken av
kollektivtrafikktilbudet.»
Med andre ord klare målsetninger,
og jeg forutsetter at Regjeringa har noen virkemidler for å nå de
målsetningene uten nødvendigvis å overstyre
fylkeskommunen.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Noe av virkemidlene har jeg så vidt
berørt tidligere i dag, og det er innvinklingen på samferdselsbudsjettet.
Jeg har prøvd å si at det ikke bare er veier som
er på samferdselsbudsjettet. Der er fly, der er jernbane,
og der er også til en viss grad kollektivtrafikk. Med andre
ord vil vi innenfor et totalt samferdselsbudsjett måtte
se på fordelingen mellom de ulike aktørene og
hvilke budsjettmidler de skal få til rådighet.
Vi vil dermed også via kroner og øre motivere
til økt kollektivandel.
Når det gjelder de årlige
kuttene som det henvises til i kommuneøkonomiproposisjonen,
vil dette også måtte vurderes fortløpende.
Jeg har ingen problemer med å se at dette kan slå begge
veger. Opprinnelig var det en effektiviseringsgevinst, og man
skulle også få en miljøgevinst ut av
dette. Nå må vi vurdere om dette i virkeligheten
har skjedd.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til landbruksministeren.
Den fremforhandlede jordbruksavtalen vil øke
matvareprisene i Norge med ca. 1 pst. Isolert sett er ikke det mye,
men vi ligger på verdenstoppen fra før, og våre
naboland vil redusere sine priser fremover i henhold til landbruksreformen
i EU. Vi har også utfordringene med lave avgifter i Sverige,
WTO-forhandlinger osv. Kari og Ola Nordmann
valfarter til Sverige. Grensehandelslekkasjen i år vil
sette ny rekord med over 7 milliarder kr.
Hva vil statsråden nå bidra
med for å bedre rammebetingelsene og konkurransedyktigheten
for norske landbruksvarer?
Statsråd Kåre Gjønnes: Det fremforhandlede jordbruksoppgjøret
vil Stortinget få til behandling. Det er riktig, som representanten
Hedstrøm viser til, at det i dette oppgjøret er
lagt inn et prisuttak på 330 mill. kr., som i gjennomsnitt
vil ha en virkning på matvareprisene på ca. 1
pst. og en virkning i konsumprisindeksen på 0,1 pst. Sett
i relasjon til prisøkningen for øvrig i samfunnet,
er denne ikke stor ut fra virkningen i selve jordbruksoppgjøret.
Tar vi f.eks. det siste lønnsoppgjøret og ser
på hvilken betydning det har for dannelsen av prisen fra produsent
til marked, vil vi se at et ordinært lønnsoppgjør har
samme virkning på prisen på varene i korga til
forbrukeren som jordbruksoppgjøret. Det er i hvert fall
viktig å ta med seg at det ikke ene og alene er et jordbruksoppgjør
som avgjør hvilken pris du må betale i butikken.
For øvrig har departementet satt ned
et utvalg som ser på prisdannelsen i markedet. Utvalget
er i ferd med å fullføre sitt arbeid, som vil
foreligge ferdig i departementet først i neste måned,
og det vil gi grunnlag for at vi kan sammenligne dette delvis i
forhold til prisdannelse i Sverige. Jeg tror at dette vil bli et
interessant dokument å få innsyn i også for
Stortinget.
Øystein Hedstrøm (Frp): Norge setter stadig negative rekorder på dette
området. Grensehandelslekkasjen har jeg nevnt, den vil
passere 7 milliarder kr til Sverige i år. Vi har også det
dyreste landbruk, bortsett fra Sveits, sier en fersk OECD-rapport.
Og på grunn av de enorme subsidier som sprøytes
inn i norsk landbruk, har vi stort sett overproduksjon på alle
vanlige tradisjonelle landbruksvarer. Og da vil vi sette rekord
nr. 3 i år: Det vil dumpes kjøtt i utlandet – over
9 000 tonn svine- og storfekjøtt. Det er hundrevis
av trailere som vil frakte dette ut og dumpe det til verdensmarkedspriser
og himmelske priser helt ned til 5 kr. kiloen.
Hva vil statsråden gjøre
for at forbrukerne i Norge skal komme bedre ut og for å rydde
opp i denne organiserte galskapen?
Statsråd Kåre Gjønnes: Det er vel ikke ukjent at det blant politiske
partier er en del ulike synspunkter på jordbrukspolitikken
generelt sett. Nå har vi et politisk flertall som ønsker
en jordbrukspolitikk som er slik at man skal ha et landbruk i hele
landet, og det koster noe. I forhold til de produksjonsmulighetene
og vilkårene man har i andre land, er det klart at vi har
et relativt dyrt landbruk, hvis vi skal opprettholde dette som et
småskalajordbruk, slik som det ble sagt tidligere i dag.
Ellers ser jeg med bekymring på den økning
vi har i grensehandelen og har forstått at finansministeren
har uttalt at han ønsker å se nærmere
på den og på hvilken måte dette fungerer
generelt sett. Denne prisdannelsesundersøkelsen som er
foretatt av vårt departement, i samarbeid med mange andre
aktører som var med og gjennomførte dette prosjektet,
vil kanskje gi svar også på de spørsmålene.
Men ellers deler jeg bekymringen for veksten i grensehandelen.
Presidenten: Ivar Kristiansen – til
oppfølgingsspørsmål.
Ivar Kristiansen (H): Det spørs om ikke statsråden med åpne øyne
nesten kan sies å gå inn for å øke
handelslekkasjen til våre naboland, all den tid vi ser
at skjermingsstøtten i Norge i fjor økte med 5 pst.,
til et nivå som er det dobbelte av det som er gjennomsnittet
i OECD. Da må jo det sentrale spørsmålet
være om man ikke nærmest kapitulerer overfor den
situasjonen vi har, jf. henvendelsene fra HSH, NHO og NNN, der en
kjærber Regjeringen om å gjøre noe med
disse spørsmål på grunn av denne problematikken.
Det videre spørsmålet i denne
forbindelse må jo ganske enkelt være om man ikke
gjør norske bønder en bjørnetjeneste
ved å fjerne seg så dramatisk i avstand når
det gjelder det norske prisnivået og det prisnivået
som nordmenn kan oppnå ved å gå og handle
i eksempelvis svenske butikker.
Statsråd Kåre Gjønnes: Norske bønder har naturligvis også krav
på å ha en inntektsutvikling som er noenlunde
rimelig i forhold til andre grupper i samfunnet. Spørsmålet
er da på hvilken måte vi skal la denne gruppen
få en slik lønnsøkning. Er det gjennom
pris i markedet, er det gjennom bevilgninger over budsjettet, er
det gjennom en kraftig strukturendring i norsk landbruk, eller er
det andre ting som må endres i selve landbrukspolitikken?
Hele dette komplekset vil Stortinget få anledning
til å debattere i forbindelse med landbruksmeldingen. Fra statsrådens
side er det en målsetning å opprettholde en landbrukspolitikk
som gjør at vi skal kunne drive jordbruk i hele landet,
og det vil ha konsekvenser i forhold til kostnader. Dette blir da
en politisk prioritering som Stortinget må ta stilling
til.
Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål
.
Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til
helseministeren, et spørsmål som jeg dessverre
må si er høyaktuelt fordi det dreier seg om situasjonen
for allergikerne – og vi er midt i pollensesongen.
Jeg er kjent med at Norges Astma- og Allergiforbund og
Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke har sendt brev til departementet – ja
sågar to brev – uten å få svar, ikke
engang på at departementet har mottatt brevene. I brevene
etterlyser en departementets behandling av et nytt legemiddel mot
astma, som sies å være et gjennombrudd i behandlingen
av astmaplager.
Jeg har da to spørsmål til
helseministeren – for det første: Er han enig
i at det kanskje ikke er uttrykk for den aller beste forvaltningsskikk
ikke å svare på brev man får, og heller
ikke gi kvittering på at brevene faktisk er mottatt? Og
for det andre: Tatt i betraktning at vi er midt i pollensesongen
og det dessverre er mange som lider av astma, vil helseministeren
sette fortgang i departementets arbeid med denne saken?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Saken gjelder spørsmålet
om opptak på blåreseptlisten av et medikament som
er tilgjengelig i det norske markedet. Som representanten Høegh
er vel kjent med, vil en slik saksbehandling nødvendigvis
måtte ta noe tid, fordi både Legemiddelkontrollen
og Rikstrygdeverket skal gjøre sine vurderinger før
departementet kan ta standpunkt. Og hvis departementet tar en beslutning
om at man vil anbefale opptak på blåreseptlisten,
vil det i de fleste tilfeller være en budsjettsak fordi
det kan dreie seg om store tilleggsutlegg for folketrygden.
I dette tilfellet er saken nå kommet
til departementet. Den er til vurdering, og en avklaring i departementet
er snarlig forestående. Hvis departementet da vil gå inn
for et slikt opptak på blå reseptliste og dermed
en subsidiering av prisen, vil saken komme til Stortinget som budsjettsak.
For øvrig vil jeg uten videre si meg
enig i at brev skal besvares – det er det ikke noen tvil
om. Jeg vil påse at det blir gjort.
Annelise Høegh (H): Det var jo et – forhåpentligvis – svært
hyggelig svar.
Jeg håper at departementet nå kan
gi et positivt svar, fordi Norge, etter hva jeg skjønner,
står i en særstilling når vi ennå ikke
har gitt noen form for refusjon av dette legemiddelet, som, etter
hva jeg har fått opplyst, er såkalt kortisonfritt – det
betyr at det gir langt mindre bieffekter enn astmapasienter i dag
utsettes for. Det er visst også svært effektivt,
idet et stort flertall av dem som plages av astma eller allergi,
kan benytte det. Så jeg håper – og det
tror jeg ikke minst pasientene gjør – at departementet
kan komme med sin positive tilråding før pollensesongen
er helt over.
Astmapasienter har selvfølgelig plager
hele året, så uansett når det kommer,
er det positivt, men vi hadde jo håpet at det kanskje ville
kommet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Når
det ikke er mulig, håper jeg at departementet finner en
løsning som kommer flest mulig pasienter raskest mulig
til gode.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Saken vil bli behandlet med alvor, noe representanten
Høegh nå pålegger helseministeren.
Jeg kan ikke gå inn på sakens
realiteter, men den er av et slikt omfang at den vil måtte
håndteres i forhold til Stortinget i en budsjettsammenheng.
Dermed tror jeg forhåpningene om at et eventuelt generelt
opptak på blå reseptliste skal kunne være
avklart også i forhold til Stortinget i inneværende
pollensesong, er vel optimistisk. Men jeg vil peke på at
enkeltpasienter som har store utgifter, har mulighet til på individuell
basis å søke om refusjon ut fra den bidragsordningen
som gjelder i folketrygdsystemet.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Eirin Faldet (A): Jeg vil gjerne få lov til å rette
mitt spørsmål til samferdselsministeren.
Det treffes nå tiltak for å rette
opp de mangler som var på Gardermoen i vinter. Ifølge
flyselskapene ser det ut til at hovedproblemet på Gardermoen
i tiden framover vil være mangelen på flygeledere.
Jeg er blitt kjent med at grunnet den generelle mangel på flygeledere
i Norge er det forhåndsvarslet ca. 100 udekkede vakter
ved innflygingskontrollen i Røyken i forbindelse med ferieavviklingen
i sommer.
Kan statsråden svare på hva
som er gjort for å unngå denne situasjonen, samt
hvilke følger dette vil få for flypassasjerene
i sommer? Det er det bekymringen dreier seg om.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Statsråden er ikke kjent med de konkrete
tallene som representanten opererer med når det gjelder
sommeravviklingen. Jeg vil derfor måtte gå tilbake
og få dette nærmere undersøkt.
Men: Som utgangspunkt har man for tiden en
klar mangel på flygeledere i Norge. Jeg har derfor behov
for å understreke at dette er et spørsmål
som er tatt meget alvorlig i den senere tid, og for så vidt
også i 1990-årene, og i begynnelsen av 1990-årene
la man til rette for en ny måte å utdanne flygeledere
på, og man inngikk avtaler med flygelederne når
det gjaldt arbeidstid og overtid.
Jeg ser for meg at vi i løpet av år
2000 vil komme rimelig brukbart ut når det gjelder Gardermoen
og Oslo kontrollsentral. Men jeg må nok i denne sal si
at vi på landsbasis heller ikke vil være i mål
med behovsdekningen i år 2000.
Luftfartsverket utdanner vanligvis sine flygeledere ved
kurs i England og ved praksisopplæring i Norge. Begrensningen
i opplæringskapasiteten ligger i antall flyplasser med
tilfredsstillende trafikksammensetning og volum. Gjennom 1990-årene
er eksisterende utdanningskapasitet utnyttet, og 120 av landets
370 flygeledere er utdannet i perioden 1989 – 1998.
Vi har videre kjøpt utdanningskapasitet
i Sverige og i Canada. Vi har 13 aspiranter i Sverige og 15 i Canada. Det
spesielle med disse kontraktene er at aspirantene føres
helt fram til sertifisering i de respektive landene. Når de
da kommer tilbake til Norge, er de ferdig utdannet. Vi vil fortsette
med dette og inngå avtaler med naboland.
Eirin Faldet (A): Dette er jo vel og bra. Dette er vi kjent med.
Men nå snakker ikke jeg om hva som kan gjøres
på sikt. Jeg er veldig bekymret for hva som kan oppstå i
sommer. Det er den akutte situasjonen jeg snakker om. Hva vil denne
statsråden gjøre for å forhindre at det
oppstår kaos på Gardermoen hovedflyplass i sommer
som følge av at det mangler flygeledere? Jeg forventer
faktisk at det settes inn akutte tiltak som kan avhjelpe denne situasjonen,
slik at flypassasjerene ikke igjen opplever å måtte
vente fordi det oppstår kaos på Gardermoen.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Ingen blir født som flygeleder her
til lands. Det betyr med andre ord at de må gjennom en
utdanningsperiode. De må gjennom en kvalifiseringsperiode.
De som skulle ha gjort tjeneste i dag for å dekke behovet,
burde mer eller mindre ha vært klarert for tre-fire år
siden. Det vi når gjør, er å forberede
oss på at den situasjonen som vi er i i dag, ikke skal
oppstå i løpet av de nærmeste årene.
Når det gjelder den konkrete sommersituasjonen,
vil alle krefter bli satt inn, både når det gjelder
omplasseringer og når det gjelder effektivisering, slik
at vi kan se lufttrafikktjenesten som en helhet. Men jeg kan ikke
her og nå fra Stortingets talerstol bekrefte at det ikke
vil oppstå problemer under den økte trafikken
som det vanligvis er i en sommersesong.
Presidenten: Inge Myrvoll – til oppfølgingsspørsmål.
Inge Myrvoll (SV): Som en ser, er det kø også bak talerstolen,
ikke bare på Gardermoen.
Én ting er utdanning av flygeledere, noe annet
er behovet for flygeledere. Det går
an å gjøre noe med behovet. Gjennom åpninga
av hovedflyplassen på Gardermoen har det blitt økt
lufttrafikk, samtidig som økninga av passasjerer ikke har
kommet. Vi har bl.a. fått et miljøproblem av den
grunn. Det flyges med tomme fly i dette landet som aldri før.
Da er en annen vinkling for å løse et umiddelbart
problem ikke utdanning av flygeledere, for det er en mer langsiktig
strategi, men å se på hva som kan gjøres
for å redusere lufttrafikken når det ikke er behov
for den. Det er bare snakk om en konkurranse som har vokst så sterkt
at selskapene går med underskudd, og miljøet lider.
Er det mulig gjennom avgiftspolitikk og andre tiltak å motivere
selskapene til å fly med fulle fly i stedet for tomme fly?
Er det mulig å sette i verk tiltak som gjør at man
motiverer til å redusere flytrafikken og dermed også behovet
for flygeledere? Det vil være god miljøpolitikk, og
det vil løse de akutte problemene vi har i dag.
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Representanten Myrvoll peker på et
meget viktig område i forbindelse med den situasjonen vi
er kommet opp i. På grunn av den sterke veksten i antall
flyginger i 1998 og 1999 har bemanningssituasjonen selvfølgelig
blitt forverret. Den forventede etterspørselen etter både
nyutdannede og utenlandske flygeledere vil gradvis avhjelpe situasjonen
på sikt, men ikke allerede i dag. Vi har altså tenkt
også i de baner.
Når det gjelder reguleringer av den
frie konkurransen i luften, er dette litt langsiktige tanker. Det
er fri anledning til å etablere seg og fly fra Gardermoen.
Det betyr med andre ord at så lenge flyselskapene ser seg
tjent med den ordningen man har i dag, er det fra myndighetenes side
vanskelig å tenke seg andre tiltak enn avgifter på sikt.
I tillegg er det i miljøsammenheng forunderlig at Stortinget
nå går over fra seteavgift til passasjeravgift, noe
som var en regulering i seg selv.
Presidenten: Presidenten vil forsøke å avvikle
køen av representanter som ønsker å lande
på talerstolen.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen – til
oppfølgingsspørsmål.
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Nå viser statsråden til økningen
i antall flybevegelser. Men det er jo Regjeringen som godkjenner økningen
i antall flybevegelser, og i fjor høst godkjente denne
regjeringen en betydelig økning i antall flybevegelser
over Gardermoen uten å ha sikkerhet for at man hadde kapasitet
med hensyn til flygeledere til å møte den økte
trafikken. Var det en rimelig beslutning?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Hvis beslutningen ensidig var tatt i fjor
uten at det var lagt føringer tidligere, kunne noe av denne
kritikken rettes mot denne regjeringen og mot de statsråder
som har hatt ansvaret på dette området. Men det
er slik at da Gardermoen ble planlagt og igangsatt, ble det forutsatt
et økt nivå på flybevegelser og på kapasitet.
Flyselskapene hadde grunn til å tro og regne med at deres
behov ble dekket. Derfor er det i ettertid bare å innrømme
at antall flybevegelser, antall gjennomførte trafikkbevegelser
var større enn vi var i stand til å håndtere
på Gardermoen i oppstartingsfasen. Vi regner med at dette
skal være under kontroll i løpet av sommeren,
og i alle fall til vinteren som kommer, men jeg kan ta selvkritikk
på at vi ikke hadde kapasitet nok til å gjennomføre
det antall flybevegelser det var lagt opp til.
Presidenten: Christopher Stensaker – til
oppfølgingsspørsmål.
Christopher Stensaker (Frp): Når vi vet at det er tusenvis som
søker om opptak på flygelederskole, og at det bare
er noen få som slipper til, må det være
en feil ved opptaket til utdanningen her i Norge. Før man
går til opptaksprøve burde man kanskje gjennomgått
et kurs i hva det hele går ut på. Man kan få inntrykk
av at opptak hindres for å beskytte en yrkesgruppe uten
at det kan begrunnes i sikkerhet, da prøver tas underveis
i utdannelsen.
Erfarne flygeledere fra andre land nektes også arbeid hvis
de ikke kan godt nok norsk, selv om språket i kontrolltårnet
er engelsk.
Vil statsråden se på dette?
Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: For det første skjer det en utvelgelse
allerede ved opptak. Det skjer også en del frafall og utvelgelse
underveis, og den siste runden ved en endelig eksamensavleggelse.
Det er vel som i samfunnet for øvrig en prosess man er
igjennom, og jeg synes det er veldig vanskelig å gå inn
på selve utdanningens innhold her og nå. Jeg har
imidlertid merket meg det som representanten har sagt, og vil ta
dette med videre.
La meg si når det gjelder spørsmålet
om utenlandske flygeledere, at Luftfartsverket har tatt initiativ
til å endre regelverket. Kravet om norsk statsborgerskap
er borte, slik at man får anledning til å ansette
utenlandske flygeledere. I løpet av mars 1999 er det tilsatt
tre svenske flygeledere, ved Oslo kontrollsentral i Røyken – en – og ved
Gardermoen kontrolltårn. Det er videre sendt tilbud om
jobb til flere svenske og danske søkere. Vi er underveis.
Presidenten: Da er vi underveis til neste hovedspørsmål.
John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går
til helseministeren.
Sosial- og helsedepartementet har holdt tilbake
ca. 190 mill. kr til fylkeskommunene som de rettmessig mener å ha
krav på for utført behandling i forhold til DRG-priser
i 1998. Manglende innbetalinger til fylkeskommunene for utført
behandling med innsatsbasert finansiering i 1998 vil i driftsterminen
1999 gi som resultat redusert behandlingskapasitet, noe jeg personlig
ikke tror at Stortingets flertall kan akseptere.
Vil helseministeren medvirke til at det skyldige
beløp til fylkeskommunene for utført pasientbehandling
i 1998 samt det foretatte kutt i de polikliniske takstene kommer på plass
igjen under finanskomiteens behandling av revidert nasjonalbudsjett
for 1999?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Aktiviteten ved norske sykehus har økt
betydelig i 1998. Det er gledelig, for det har ført til
at flere får hjelp, og at antallet brudd på ventetidsgarantien
har gått dramatisk ned. Det fører til et merbehov
når vi skal gjøre opp året 1998, som
skjer etterskuddsvis på grunn av akonto-ordningen. Regjeringen
har foreslått 315 mill. kr mer til sykehusene i revidert
nasjonalbudsjett som følge av dette.
I sykehusenes registrering av aktivitet i 1998
er det gjort en del feil, og dette er det departementets ansvar å kontrollere.
Det dreier seg om at sykehusene har registrert aktivitet som ikke
faller inn under innsatsstyrt finansiering, som f.eks. legevakt-
og poliklinikkvirksomhet. Det kan vi ikke gi oppgjør for.
Det er også gjort en del feil koding, og det er i enkelte
fylkeskommuner foretatt en markert omlegging av registreringspraksis,
som har gitt en utilsiktet høy økonomisk uttelling,
fra to opptil fire ganger hva de faktiske kostnader for denne aktiviteten
utløser. Departementet ville ikke oppfylle sitt kontrollansvar
hvis man ikke gjennomgikk dette og tok affære i de tilfeller
hvor man mener at det er skjedd feil.
Vi har nå en dialog med de berørte
fylkeskommuner som selv mener at de kan dokumentere at de har rett
og departementet har feil på noen av disse punktene. Vi
møter dem enkeltvis i denne og neste uke, og jeg vil si
at fra min side skal det ikke stå på oss å endre
departementets opplegg hvis det kan dokumenteres at vi har tatt
feil på noe punkt.
John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret, og
jeg tør spørre: Mener helseministeren at enkelte
sykehus bevisst har foretatt beregninger for å tjene mer
penger? Helseministeren sa jo selv at departementet hadde et kontrollansvar.
Når man har fått disse restansene med de begrunnelsene
som nå er gitt av helseministeren, må det vel
være kritikkverdig at departementet ikke har fulgt bedre
opp på et tidligere tidspunkt, slik at vi ikke hadde fått
disse problemene midt i en driftstermin for sykehusene, som nødvendigvis
må gå ut over pasientbehandlingen fordi budsjettene
da vil sprekke og fylkeskommunene må korrigere sine budsjetter.
Kan helseministeren forsikre at disse problemene
ikke vil oppstå for inneværende driftsår,
og da under forutsetning av at departementet må foreta
en løpende kontroll med disse registreringene, slik at
man slipper det problemet vi nå er midt oppe i?
Statsråd Dagfinn Høybråten: Systemet er slik, og det turde være
kjent for representanten Alvheim, at det skjer akontoutbetalinger
i driftsåret, og det skjer et etterskuddsvis oppgjør
innen 1. mai året etter, og det er det vi nå er
igjennom.
Det er helt klart at det er rom for forbedringer
i retningslinjer og praksis når det gjelder ISF. Det er
tross alt en ordning som ikke engang er to år gammel. Jeg
vil ikke si at det er kritikkverdig at man først ved avregningen
oppdager disse store registreringsmessige endringene, fordi de faktisk
i stor grad skjedde ved slutten av året og departementet
ikke hadde noen muligheter til å oppdage det tidligere.
Jeg vil ikke beskylde noen for bevisst å ha
gjort feil, men når feil avdekkes, er vi nødt
til å ta det opp og håndtere det, med det ansvar
vi har.
Presidenten: Vi går da til siste hovedspørsmål.
Asmund Kristoffersen (A): Dette spørsmålet går
til helseministeren.
Det er fortsatt slik at for mange pasienter
venter for lenge på behandling. Og etter det som vi hørte
nå i siste runde, er jeg bekymret for at vi får
en tilbakegang i pasientbehandlingen i 1999 i forhold til 1998.
Jeg vil nevne et par forhold.
Det er slik at det ble bevilget ca. 300 mill. kr
mer til pasientbehandling i 1999, men så viste det seg,
som også Arbeiderpartiet pekte på, at disse pengene
i stor grad var brukt i 1998.
Et annet forhold som jeg også vil
peke på, er den reduksjonen i takstene som ligger i statens
betaling til fylkeskommunene for utført behandling ved
poliklinikkene i sykehusene. Dette fratar slunkne fylkeskommunekasser penger,
og etter mitt syn må det føre til mindre pasientbehandling.
Hvordan ser helseministeren på disse
to forhold som jeg har nevnt?
Statsråd Dagfinn Høybråten: I den tilleggsbevilgning som Regjeringen har
foreslått til sykehusene, og som nå er til behandling
i Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, ligger
det at vi på grunn av den aktivitetsøkningen som
vi så i 1998, forventer en større vekst i 1999
enn det som vi la til grunn da vi la fram statsbudsjettet i høst.
Og det er det tatt høyde for i det forslaget til tilleggsbevilgning
på 315 mill. kr som det er fremmet forslag
om fra Regjeringens side. Det er en gledelig utvikling, og jeg tror
at det er grunnlag for det økte vekstanslaget som vi har
lagt fram.
Når det gjelder poliklinikkene, har
det også der vært en god og tilsiktet vekst, men
den var i 1998 større enn det budsjettet gav grunnlag for.
Poliklinikkbudsjettet er en budsjettstyrt ordning, en rammestyrt
ordning, og det vil si at da vi fikk regnskapstallene for 1998 og
så at det var en større vekst enn det som var
lagt til grunn i budsjettet for 1999, var det en del av vårt
budsjettansvar å sørge for at vi kunne gjennomføre
denne ordningen i 1999 innenfor rammen på det budsjettkapitlet.
Det er en del av budsjettstyringen, som ligger i at Stortinget faktisk har
vedtatt at dette er en budsjettstyrt ordning.
Asmund Kristoffersen (A): Når fylkeskommunene som sykehusdrivere
nå får mindre penger enn det de hadde beregnet
for å kunne videreføre nivået, kan jeg
ikke skjønne annet enn at det må få betydning
for pasientbehandlingen.
Så er det også slik at en
del grupper pasienter, f.eks. med kroniske lidelser, gjennom ventelistesystemet
kommer veldig langt bak i køen og får behandling
etter altfor lang ventetid.
Jeg lurer på hvordan helseministeren
vurderer helheten – pasienter som venter og fylkeskommuner
som ikke greier å opprettholde sin kapasitet. Betyr ikke
det redusert pasientbehandling i 1999?
Jeg synes ikke jeg fikk et tilfredsstillende
svar på det grunnlag jeg la for mitt første spørsmål
heller.
Statsråd Dagfinn Høybråten: Etter min oppfatning er det i et budsjett
som – hvis Stortinget gir sin tilslutning til Regjeringens
forslag – blir over 300 mill. kr større
enn det var da det ble vedtatt i fjor høst, grunnlag for
en økning i aktiviteten.
Så peker representanten Kristoffersen
på at en del fylkeskommuner faktisk har forutsatt enda
større inntekter enn dette i sine budsjetter. Og det tilsier
at aktiviteten kanskje ikke blir så stor som disse fylkeskommunene hadde
budsjettert med, men den blir større enn det staten hadde
budsjettert med i statsbudsjettet for 1999, slik som jeg kan se
det i dag.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.