Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra
Statsministerens kontor om at følgende statsråder
vil møte til muntlig spørretime:
– statsråd Jon Lilletun
– statsråd Marit Arnstad
– statsråd Åslaug Marie Haga
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede,
og vi er klare til å starte spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille
hovedspørsmål, bes reise seg. – Takk.
Vi starter med første hovedspørsmål,
fra representanten Olav Akselsen.
Olav Akselsen (A): Eg har eit spørsmål til
statsråd Arnstad.
I debatten om å gje høve
til bygging av gasskraft med den best tilgjengelege teknologien,
slik bl.a. Naturkraft har søkt om, høyrer ein
sjeldan kva motstandarane er for. Både energiutgreiinga
og Regjering si eiga energimelding viser at me brukar meir elektrisitet
enn me produserer i eit normalår. Dette underskotet vil
veksa i åra framover. Eg har ikkje høyrt at nokon
vil slå av straumen. Motstandarane av gasskraft i Noreg
er med andre ord tilhengarar av sterkt forureinande import. I NVE
sin konsesjon til Naturkraft AS heiter det:
«Om
norsk gasskraft introduseres, blir den umiddelbare virkning derfor
at en bortimot like stor produksjon kull- og oljekraft går
ut. Miljøvirkningene av dette blir grovt sett at CO2-utslippene
halveres».
SFT og SINTEF er einige i denne konklusjonen.
Det er altså meir forureinande å seia nei til
bygging av gasskraft enn å seia ja. Eg vil spørja
statsråden om det finst fagorgan i Noreg som hevdar at
dei totale utsleppa av CO2 vil gå opp.
Statsråd Marit Arnstad: La meg først få lov å si
at i spontanspørretimen for en måned siden hadde
vi en meningsutveksling omkring bruk av naturgass i Norge, der vi
konkluderte med at det er egentlig ikke noe parti som er imot bruk
av naturgass i Norge, heller ikke til kraftproduksjon. Det vi nå diskuterer,
er på hvilke miljøvilkår en slik type
produksjon skal skje.
Regjeringen har gitt til kjenne sitt syn på det
gjennom de konsesjoner som er gitt – før vår
tid – gjennom energiloven, og de vedtak som er gjort knyttet
til utslippstillatelse etter forurensningsloven. De vedtakene ble
stadfestet i juni i fjor og går på at en skal
forholde seg til et internasjonalt kvoteregime den dagen det er
etablert. I perioden før det, altså de neste ti årene,
må det reguleres gjennom forurensningsloven og da ved en
utslippsreduksjon på 90 pst. Det er de miljømessige
rammene vi fra Regjeringens side mener bør ligge til grunn
for gasskraft.
Jeg må si at jeg er litt overrasket
over Arbeiderpartiets tilsynelatende steile holdning i denne saken.
Arbeiderpartiet ønsker jo også at forurensningsloven
skal gjelde. Så lenge en ikke har et internasjonalt kvoteregime,
må det vel være et innhold i det når
forurensningsloven faktisk skal gjelde.
Olav Akselsen (A): Ein kan sikkert diskutera i det lengste kven
som er mest steil i denne saka. Det som likevel er det mest interessante
med dette svaret, er at eg ikkje får svar på spørsmålet
mitt. Eg spurde om det finst fagorgan i Noreg som hevdar at dei
totale CO2-utsleppa vil gå opp dersom ein byggjer gasskraftverk
i Noreg i dag. Sjølv siterte eg frå NVEs konsesjon.
SFT og SINTEF har slutta seg til desse konklusjonane, altså at
dersom ein byggjer gasskraftverk i Noreg i dag, vil dei totale utsleppa
i Norden gå ned. På bakgrunn av dette vil eg gjenta spørsmålet
mitt: Finst det fagorgan i Noreg som hevdar at utsleppa av CO2 vil
gå opp dersom ein byggjer gasskraftverk i Noreg i dag?
Statsråd Marit Arnstad: For det første har jeg sett at Arbeiderpartiet
nå stadig gjentar en uttalelse fra NVE som skal dreie seg
om 2 mill. tonn CO2. Det er en uttalelse fra NVE som kom i forbindelse
med konsesjonen etter energiloven i 1997. Den uttalelsen er en smule
foreldet av den enkle grunn at vi etter det har fått en
internasjonal klimaavtale. I dag kan en si at fagorgan, så langt
jeg kan se, både SFT og NVE, mener at gasskraftverk kan
være riktig, men innenfor et internasjonalt klimaregime.
I den grad de uttaler seg om at det kan ha en internasjonal positiv
virkning på miljøutslipp, sier de at det forutsetter
eksplisitt at det blir nedlagt kullkraftproduksjon, og at etterspørselen
ikke øker.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan
Tore Sanner.
Jan Tore Sanner (H): Jeg må i likhet med representanten
Olav Akselsen konstatere at Arnstad ikke svarer på spørsmålet.
Spørsmålet, som nå er stilt to ganger,
er om det finnes noen fagmiljøer i Norge som slår
fast at CO2-utslippene vil gå opp dersom vi bygger gasskraftverk
i Norge. Som Akselsen har vært inne på, dokumenterer
både SFT, NVE og SINTEF gjennom sine beregninger at de
europeiske klimagassutslippene vil gå ned dersom vi bygger
gasskraftverk i Norge. Det er det som må være
målet. Målet må jo være at vi
får de totale klimagassutslippene ned, ikke at vi i Norge
kan stå og veive med vårt edle og rene flagg mens
vi importerer stadig mer forurensende kullkraft fra Danmark, slik
statsråd Arnstads strategi er. Så jeg vil be Arnstad
svare på spørsmålet: Kan hun vise til
et eneste fagmiljø som dokumenterer at de samlede klimagassutslippene
vil gå opp dersom vi bygger gasskraftverk?
Statsråd Marit Arnstad: Som jeg sa i mitt forrige svar: Samtlige fagorgan,
så langt jeg har sett, omtaler utslipp av klimagasser og
gasskraftproduksjon i sammenheng med et etablert kvotesystem. Det
er ingen av dem, så langt jeg kan se, som kan tas til inntekt
for at en skal kunne slippe ut CO2 gratis og fritt fram i ti år
framover, til en har et internasjonalt kvoteregime. Ingen av dem kan,
så langt jeg har sett, tas til inntekt for det, for da
ville de forutsette eksplisitt at en her fjerner kullkraftproduksjon,
og at en ikke får en økning i etterspørselen, hvilket
er nokså usannsynlig i et fritt nordisk kraftmarked. De
setter det i sammenheng med et internasjonalt kvotesystem, og det
er jo nettopp det Regjeringen også har gjort i sitt ankevedtak
på forurensningsloven. Vi har sagt at det skal ses i sammenheng
med et internasjonalt kvotesystem. Spørsmålet
er: Hva skal skje i de ti årene fram til det? Vi har sagt
at da må det reguleres etter forurensningsloven. Det har
også SFT sagt. De har også sagt at hvis en har
et nasjonalt kvotesystem, kan det være et alternativ – når
det er på plass.
Presidenten: Karita Bekkemellem Orheim – til
oppfølgingsspørsmål.
Karita Bekkemellem Orheim (A): Vil statsråden bekrefte at Norge
i dag er importør av sterkt forurensende kullkraft? Jeg
vil også spørre om det ikke nå er på tide
at Regjeringen tar innover seg den virkeligheten som vi faktisk
befinner oss i. Det er jo faktisk slik at de landene som har tatt
i bruk gasskraftverk, har fått nedgang i mer forurensende
energiproduksjon. Det som er situasjonen nasjonalt, er jo at det
ikke er samsvar mellom vår nasjonale produksjon og vårt
forbruk. Norge øker stadig sitt forbruk av forurensende
kullkraft. Regjeringen har ikke kommet med noen tiltak som har snudd
denne utviklingen nasjonalt. Jeg mener at bygging av gasskraftverk
har blitt en symbolsak. Burde ikke Regjeringen nå legge
symbolpolitikken til side og handle på en miljømessig
forsvarlig måte?
Statsråd Marit Arnstad: Jeg bekrefter meget gjerne at vi er en del
av et nordisk kraftmarked. Det var det Arbeiderpartiet og Høyre
sjøl som åpnet for i 1996. Vi utveksler kraft
over grensene. Vi utveksler f.eks. vannkraft mot varmekraft fra
Danmark. Vi utveksler mellom Sverige og Norge. Jeg innrømmer
gjerne at vi har en strammere kraftbalanse enn det vi har hatt tidligere.
Vi hadde en overkapasitet i det norske systemet på 1980-tallet.
Så det innrømmer jeg gjerne. Den faktiske situasjonen
i år er at vi har en krafteksport, men korrigert for temperatur
er jeg enig i at kraftbalansen er strammere. Men det vi nå diskuterer,
er jo ikke om vi skal ta i bruk naturgassen
eller ikke. Vi må gjerne ta i bruk naturgassen til kraftproduksjon
for min del. Men på hvilke miljømessige vilkår
skal det skje? Det er der jeg syns at Arbeiderpartiet nå går
fra skanse til skanse. Arbeiderpartiet var veldig fornøyd
med SFTs utslippstillatelse. Den er nær sagt identisk med
Regjeringens ankevedtak. Hvis det er sånn at Arbeiderpartiet
nå mener at det skal være fritt fram til å slippe
ut hva en vil av CO2 i ti år framover til man får
et internasjonalt regime, syns jeg at Arbeiderpartiet har snudd
på alle punkt i denne saken.
Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.
Karin Andersen (SV): SV og Regjeringa er enige om at å bygge
et gammeldags, forurensende gasskraftverk nå er det som
er miljømessig dårligst. På sikt vil
da CO2-utslippene bli størst. Når en hører
debatten, høres det ut som om situasjonen vår
nå nærmest er skjebnebestemt og ikke avhengig
av politiske beslutninger i det hele tatt. Kan statsråden
bekrefte at om vi skal nå våre mål med
CO2-reduksjon, er det faktisk avhengig av at Norge nå tar
de rette beslutningene, som på sikt vil få ned
CO2-utslippene? Og kan hun igjen bekrefte at det er lite trulig
at dyr, forurensende gasskraft fra Norge vil konkurrere ut mye billigere,
enda mer forurensende kullkraft fra Danmark eller andre land?
Statsråd Marit Arnstad: Ja, det er min klare oppfatning at alle land
som har forpliktet seg i forhold til Kyotoprotokollen,
må ta et ansvar for egne CO2-utslipp. Det gjelder Norge
i forhold til vår energiproduksjon, og det gjelder også Danmark
i forhold til deres kullkraftproduksjon. Det ansvaret må vi
ta hver for oss, men også sammen.
Det er også min oppfatning at det
vi nå ser, ikke er tre gasskraftverk i Norge, som det er
søkt om. Det vi nå ser, er at det er gitt melding
om fem gasskraftverk i Norge. De utgjør i seg selv et utslipp
på godt over 7 mill. tonn. Det er 50 pst.
av de totale utslippene fra fiskeri, skipsfart og transport. Det
er klart at vi er nødt til å vurdere hvilke miljømessige
rammer vi setter rundt en slik produksjon, og det er min oppriktige
holdning at det ansvaret må vi også ta i de ti årene
fram til det foreligger en internasjonal klimaavtale.
Presidenten: Vi går da videre til neste
hovedspørsmål.
Carl I. Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til
statsråd Lilletun, som i spørretimen for en uke
siden opplyste at Regjeringen ikke ville motsette seg bønnerop
fra moskeer i Norge. Han la vel til at det var en slags forutsetning at
det bare skulle skje én gang hver fredag fra hver moské.
Nå viser det seg at bl.a. forstander
Khadim Hussain i et trossamfunn i Drammen ifølge Drammens
Tidende sist fredag sier:
«Vi
ser det som en plikt innen vår religion med bønnerop
fem ganger om dagen.»
Det er altså prinsippet om fem bønnerop
pr. dag fra samtlige moskeer, som det begynner å bli ganske
mange av i Norge, som dette spørsmålet dreier
seg om.
Vil Regjeringen sørge for nødvendig
lovgivning eller på annen måte sørge
for at det ikke blir adgang til bønnerop fra moskeer, bl.a.
for å bevare norsk tradisjon og norsk kultur basert på de
kristne grunnverdier?
Statsråd Jon Lilletun: Så vel i Grunnlova som i lova om
trudomssamfunn er retten til fri utøving av religion slått
fast i tråd med føresegnene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
I artikkel 9 i konvensjonen heiter det:
«Frihet
til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal
bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov
og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til
den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige
orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter
og friheter.»
Sjølv om fridomen er der, går
det fram at den må balanserast mot andre omsyn som er heimla
i lov. Av naturlege årsaker finst det ikkje nasjonale retningsliner
som regulerer spørsmålet om bønnerop.
Slik eg ser det, er det naturleg at det vert gjeve løyve
til bønnerop i tilknyting til hovudsamlingar, t.d. ved
fredagsbønna.
Det dette dreier seg om, er både å respektere
internasjonale konvensjonar om religionsfridom og ytringsfridom
og å tilpasse det norsk kultur, norsk tradisjon. Då meiner
eg at det er fullt mogleg for lokale myndigheiter, som er dei som
skal avgjere dette, å tilpasse det på ein måte
som seier at i tilknyting til hovudsamling ein fredag vil det verte
gjeve løyve, men ikkje løyve utover det. Det må òg
tilpassast om det er i eit bustadområde, om det er i tilknyting
til eit sjukehus, ein sjukeheim osv. Det vil ha noko med lydnivået
osv. å gjere. Eg meiner at her må ein ha to tankar
i hovudet på ein gong: Det eine er religionsfridom og ytringsfridom,
og det andre er at det ikkje må vere til sjenanse i høve
til den lovheimelen som eg siterte.
Carl I. Hagen (Frp): Dersom dette hadde dreid seg om religionsfrihet
og ytringsfrihet, ville det vel være slik at da hadde man
rett til slik utøvelse fem ganger om dagen. Når
begrunnelsen er religionsfrihet, går det selvsagt ikke
an å skille mellom antall ganger hvis dette er religionsutøvelse.
Er det virkelig slik at statsråd Lilletun
ser på dette som et støyproblem som lokale myndigheter
skal avgjøre, basert på et slags lydvolum og beliggenhet?
Ser ikke Regjeringen hvorledes det er umulig å si nei til
fem ganger pr. dag for samtlige moskeer hvis man først
begynner å si ja til noe? Ser ikke denne regjeringen noen
grunn til å bevare Norge med de tradisjoner og den kultur
vi har, og si nei til dette gjennom å sørge for
lovgivning, som statsråden selv sa det er full adgang til?
Er det virkelig slik at denne regjeringen sier ja til denne utviklingen?
Statsråd Jon Lilletun: Eg er noko forundra over denne problemstillinga,
for etter denne regjeringas syn og etter denne statsrådens
syn er det via ytringsfridom og via religionsfridom at ein gjev
god moglegheit for dei institusjonane som har etablert vår
kultur, og som fører vår kultur vidare. Eg har
sånn tillit til den kristne trua og til det som er grunnlaget
for vår kristne kultur, at den toler godt at ein får
høyre eit muslimsk bønnerop ein gong i veka.
Det er også fullt mogleg å ha
ei fornuftig regulering i forhold til omfanget av slike bønnerop.
Dette er absolutt grunngjeve i internasjonale konvensjonar og i
religionsfridom. Sjølvsagt har vi hatt eit forarbeid for å sjå på akkurat
dei problemstillingane. Og eg har tydeleg meir tillit til at den
kristne trua faktisk er i stand til å overleve – og ekspanderer – sjølv
om vi ein gong i veka skulle høyre eit slikt rop.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går
til energistatsråd Marit Arnstad.
Ifølge pressereferater har statsråden
på årsmøte i Nord-Trøndelag
Senterparti uttalt at hun vil love flere hundre millioner i statlige
kroner til utvikling av miljøvennlig gasskraftteknologi.
Jeg har lest grundig i budsjettet for å se
hvor varslingen av dette er, eller hvor denne politiske prioritering
ligger, men kan ikke se det. Snarere ser jeg tvert imot at på kapittel
1830 post 50, Energiforskning, ble det under høstens, fjorårets,
behandling av 2000-budsjettet kuttet i Regjeringens forslag. Og
mitt spørsmål er: Når oppstod behovet
for å øke på dette området med
beløp som, så vidt jeg forstår, vil representere
noe sånt som 100 pst. økning i forhold
til det som nå står på inneværende års
budsjett?
Statsråd Marit Arnstad: Kan jeg få anbefale representanten
Foss at han også leser grundig i avisene, for da vil han
se at det står i Aftenposten at vi tenker oss de midlene
tatt i bruk fra årsskiftet av. Det er fordi vi nå er
i en gjennomgang av en større omorganisering som omhandler
satsing på utvikling av CO2-fri gasskraftteknologi, men
som også omhandler andre deler av energisiden, som nok
vil ta litt lengre tid. Det er da vår holdning at en burde
etablere et utviklingsprogram mer eller mindre parallelt med det
programmet man har for oljeteknologi og utvikling av det, som kalles
DEMO 2000, og som vi så langt har svært positive
erfaringer med.
Per-Kristian Foss (H): Jeg kan forsikre statsråden at jeg
leser også Aftenposten meget grundig. Det samme gjør
jeg faktisk også med Regjeringens energimelding, som har
et perspektiv på 20 år. Jeg kan ikke finne dette prosjektet
eller disse perspektivene omtalt med ett ord i den energimeldingen
som Regjeringen har lagt frem. Jeg registrerer også at
i fjorårets budsjettinnstilling er det en del partier – det
er faktisk et flertall – som sier at innenfor den gitte
bevilgning er det viktig å prioritere forskning
på CO2-rensing. I den merknaden var ikke regjeringspartiene
med. Det understreker for meg at dette er et prosjekt som er påfunnet
i en debatt internt i det midtnorske senterparti eller i Regjeringens
kamp mot stortingsflertallet, og at det ikke springer ut fra Regjeringens
syn på langsiktig behov for energiforskning. Som kjent
gjelder energimeldingen et 20-årsperspektiv.
Statsråd Marit Arnstad: Det er riktig at planene om et utviklingsprogram
for CO2-fri gasskraftteknologi ikke var klar den dagen energimeldingen
ble lagt fram. Det er også riktig at det ikke var tatt
inn i det budsjettet som gjelder i år. Ikke desto mindre
er altså de planene under utvikling. Jeg er litt usikker
på om jeg skal tolke representanten Foss dit hen at han
mener at det ville være en uheldig ting om man satte inn
midler og innsats på den type forskning. Regjeringen anser
det som svært positivt og nyttig. Vi har også sett
at vi fra flere hold har fått klare oppfordringer om å komme
sterkere inn på de spørsmålene.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Olav Akselsen.
Olav Akselsen (A): Eg er glad for at Arnstad har adoptert det
forslaget som blei vedtatt på Arbeidarpartiet sitt gruppemøte
i januar om dette spørsmålet. Arbeidarpartiet
har tidlegare òg gått inn for forsking på dette
området, bl.a. gjennom eit teknologifond, som Bondevik-regjeringa
fekk fjerna etter at den blei danna. Men dette er nye tankar frå Regjeringa
som eg sjølvsagt deler. Det er verken med i energimeldinga
eller i budsjettet for i år.
Grunnen til at eg tar dette oppfølgingsspørsmålet,
var ein fleirtalsmerknad i budsjettinnstillinga for inneverande år
som sa at ein måtte bruka dei løyvingane ein hadde og
auka løyvingane på dette området. Likevel
viser altså tal frå Forskningsrådet at
løyvingane til forsking på CO2-fritt gasskraftverk
i år 2000 faktisk går ned trass i merknadene frå eit
fleirtal i Stortinget.
Statsråd Marit Arnstad: Jeg er glad for at representanten Akselsen
er glad for vårt forslag til økt satsing på dette
området. Når jeg leser hans kommentarer i avisene
i går og i dag, får en nesten inntrykk av at han
er litt lei seg for at Regjeringen har foreslått dette,
men jeg syns det er hyggelig at han i dag bekrefter at han er glad
for det. Det er jo bra at også Arbeiderpartiet har vært
inne på de samme tankene.
Som sagt til representanten Foss, er tanken
at dette vil ligge inne som en satsing fra årsskiftet av.
I dagens bevilgninger knyttet til energiteknologi, er det en begrenset bevilgning
til spørsmålet om naturgass. Vi har fra departementets
side i tildelingsbrevet til Forskningsrådet gitt beskjed
om at den type prosjekt innenfor rammen skal prioriteres, men rammen
i seg selv er knapp. Det er ikke minst fordi det er en lang rekke
andre typer energikilder som fortjener støtte – ikke
minst mange av de nye fornybare.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Kjell Engebretsen (A): Jeg har et spørsmål til
statsråd Arnstad, som nylig har besøkt Saudi-Arabia.
Jeg har forstått at statsrådens hovedhensikt med
besøket var å diskutere oljepolitikk, og det er
jo ikke så merkelig når de to største
produsentene av råolje møtes, og også å fremme
Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet. Jeg er sikker på at
statsråden har gjort dette på en aldeles strålende måte.
Nå er Saudi-Arabia et land hvor ikke
menneskerettighetene står i sentrum. Mitt spørsmål
til statsråden er: På hvilken måte tok
statsråden opp menneskerettighetsspørsmålene
med sitt vertskap der, og hvilken type respons fikk hun på dette
spørsmålet?
Statsråd Marit Arnstad: Som representanten selv understreket, var
dette først og fremst et arbeidsbesøk knyttet
til det faktum at begge land er store oljeprodusenter og har en
del felles interesser i diskusjonen omkring utviklingen på oljemarkedet
og om andre oljerelaterte spørsmål. Men det er
klart at når en reiser til et land som Saudi-Arabia, er
også jeg på det rene med at det er et land hvor
det fins overgrep både mot grupper av mennesker og mot
enkeltpersoner. Derfor er spørsmålet om menneskerettigheter
et åpenbart tema når man reiser til et land som
Saudi-Arabia.
Spørsmålet om menneskerettigheter
ble tatt opp fra min side under besøket i bilaterale samtaler
med den ministeren som jeg var på besøk hos. Det
ble særlig fokusert på spørsmålet
om Saudi-Arabias mulige undertegning av de to FN-konvensjonene de
foreløpig ikke har undertegnet, som de bør undertegne,
og det ble uttrykt et sterkt ønske, en henstilling, om
at når Saudi-Arabia nå er kandidat til FNs menneskerettighetskommisjon,
så må det bety at de setter menneskerettighetsspørsmål
høyere på dagsordenen enn tidligere.
Kjell Engebretsen (A): At det var et arbeidsbesøk, er greit
nok, det er det vel stort sett når statsråden
er ute, går jeg ut fra. Men det er jo satt en standard
for hvordan man opptrer når man møter land med
denne type problemer. Er det slik at Saudi-Arabia, som en økonomisk
stormakt, er skjermet mot kritikk? Etter det jeg kan forstå,
har verken dette besøket eller besøk i Saudi-Arabia
fra andre land ført til at dette problemkomplekset i særlig
grad er satt på dagsordenen. Opplever statsråden
det som et problem at en økonomisk stormakt som Saudi-Arabia
skjermes for kritikk for svært dramatiske overgrep i forhold
til menneskerettighetene?
Statsråd Marit Arnstad: Jeg skal være forsiktig med å si
noe om i hvor stor grad Saudi-Arabia faktisk blir skjermet eller
ikke.
Men når det gjelder å møte
disse spørsmålene fra den norske regjeringens
side, skjermes de ikke. Dette er et spørsmål som
ble tatt opp fra Regjeringens side. Vi hadde kontakt med Amnesty
før vi reiste, og de spørsmålene vi tok
opp, var godt i tråd med det de bad oss om å reise overfor
saudiarabiske myndigheter. Det er også slik at vi i framtidig
dialog med landet vil ta opp spørsmålene på nytt.
Jeg føler at jeg ikke har forutsetninger for å si
at de er godt skjermet i forhold til andre land, eller hva som blir
tatt opp fra andre lands side, men jeg kan i alle fall forvisse
representanten om at fra norsk side vil disse spørsmålene
bli tatt opp i den bilaterale dialogen framover.
Presidenten: Vi går videre til neste
hovedspørsmål.
Hallgeir H. Langeland (SV): Mitt spørsmål går
til statsråd Arnstad.
Eg trur det er viktig at me minner kvarandre
om at det faktisk ikkje er kome nokon nye miljøparti her
på Stortinget, og om kva miljørørsla
meiner i spørsmålet om gasskraftverk. Bellona,
Natur og Ungdom, Naturvernforbundet – ja, faktisk ei samla
miljørørsle – og òg mindretalet
i Arbeidarpartiet meiner at det er gale å bygga sterkt forureinande
gasskraftverk. Og då synest eg det er riktig av oss å få utdjupa
hovudargumentet til m.a. den nye statsministerkandidaten frå Arbeidarpartiet
og hans miljøvener i Høgre og Framstegspartiet,
dette at ein skal slutta å importera sterkt forureinande
gasskraft.
Eg vil gjerne be statsråden klårgjera
denne problematikken, ikkje minst òg i forhold til at danskane
faktisk har fasa ut kolkraft.
Presidenten: Presidenten hadde en følelse
av at dette var et spørsmål til Stoltenberg, men
siden han ikke er i posisjon til å svare, får
statsråd Marit Arnstad gjøre det.
Statsråd Marit Arnstad: Jeg skal ikke ta mål av meg til å svare
på vegne av Stoltenberg i denne saken. Men jeg kan i alle
fall komme med et par betraktninger omkring den debatten vi har,
knyttet til Kyoto-avtalen, for det er jo den som er noe av nøkkelelementet
her.
Kyoto-avtalen vil bety at vi sammen er nødt
til å ta et ansvar for CO2-utslipp, men også at
hvert enkelt land selv må ta et ansvar. For Danmarks del
betyr det at de, uavhengig av hva som skjer med norsk energiproduksjon,
må ta et ansvar i forhold til sin egen kullkraftproduksjon.
Det betyr også at Norge, i tillegg til det vi gjør sammen
med andre land, må ta et ansvar for å tenke igjennom
de langsiktige valgene vi gjør knyttet til egen energiproduksjon.
Jeg utelukker ikke at naturgass blir brukt til kraftproduksjon i
framtiden, men vi må ta alvorlig debatten om på hvilke
miljømessige vilkår det skal skje. Jeg må si
at jeg er oppriktig overrasket over Arbeiderpartiets holdninger
på dette punktet, særlig når jeg ser
at den samme statsministerkandidat Stoltenberg senest i Dagens Næringsliv
lørdag sier at SFTs utslippstillatelse var ok. Men SFT
tillater ingen gratispassasjerer i dette systemet, heller ikke i
sitt vedtak. De sier at det må gjelde et regime fram til
en får et etablert kvotesystem. Det er det som er mitt
og Regjeringens hovedpoeng. Det kan ikke være slik at en
skal ha gratis utslipp i ti år, fram til en internasjonal
kvoteavtale foreligger. Det er ikke holdbart for Norge som miljønasjon.
Hallgeir H. Langeland (SV): Det er eit anna argument som ofte er framme,
og det er at ein må bana vegen for ny teknologi ved å bygga
desse gammaldagse gasskraftverka.
Om ein bygger t.d. Naturkrafts gasskraftverk,
vil ein sannsynlegvis få ein lågare energipris,
og dermed vil ein få større vanskar med å realisera
t.d. forureiningsfrie gasskraftverk. Eg ønskjer å utfordra
statsråden på dette: Har dette vore diskutert
med dei som har dei andre, verkeleg interessante prosjekta på gasskraftverksida?
Statsråd Marit Arnstad: La meg først få lov å si
at jeg har stor tro på teknologiutviklingen på dette
området. Og jeg vil i grunnen ikke si at noen av de teknologiene
vi ser, er bedre eller dårligere enn de andre. Jeg syns
at både det som Statoil arbeider med, det som Aker og som Hydro
arbeider med, og også det arbeidet vi finner hos Kværner
og ABB på dette området, er interessant.
Men jeg tror vi må erkjenne at når
en snakker om at en kan plassere inn teknologi i etterkant i et
gammeldags gasskraftverk, gjelder det bare én av teknologiene.
De to andre må monteres fra første dag av. Det
betyr at hvis en begynner med gammeldagse gasskraftverk og så tenker at
en skal ettermontere, vil en gi en konkurransemessig ulempe til
de to andre teknologiene, som også er under utvikling.
Det er det ingen tvil om. Dessuten tror jeg at kostnaden ved å gjøre
tiltaket om ti år, når en har etablert et gammeldags
kraftverk, vil være større, rett og slett fordi
levetiden til hele kraftverket har blitt kortere.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Ranveig Frøiland.
Ranveig Frøiland (A): Eg vonar ikkje at statsråden prøver å ymta
om at ikkje alle – i alle fall ikkje Arbeidarpartiet – er
for Kyoto-avtalen. Det er klårt at vi byggjer alt som vi
skal gjere, på Kyoto-avtalen – innanfor dei rammene
som vi òg ser at det kan byggjast gasskraftverk, fordi
vi er opptekne av å redusera importen av sterkt forureinande
kolkraft. Statsråden sjølv er samd i at det kjem til å vera
situasjonen i mange år om vi ikkje gjer noko. Vi skal gjera
alt som statsråden legg til rette for når det
gjeld bio og når det gjeld fornybar energi, men likevel
viser energimeldinga at vi vil ha behov for meir kraft i åra
som kjem, og då vert det altså import av kolkraft.
Vi er i den situasjonen når vi importerer
sterkt forureinande kolkraft, at vi har den beste teknologien.
Vi brukar jo den teknologien på gasskraftverka som er bygde
ute på sokkelen – vi har om lag hundre gasskraftverk ute
på sokkelen med denne teknologien. Skulle det vera så vanskeleg å ta
den i bruk på land? Det er mindre forureinande
enn kol.
Statsråd Marit Arnstad: Jeg tror på ingen måte at Arbeiderpartiet
ikke er opptatt av Kyoto-avtalen og et internasjonalt kvoteregime.
Jeg har lagt merke til den lange rekken av uttalelser som ikke minst
representanten Stoltenberg har kommet med når
det gjelder hvor positiv Kyoto-avtalen er for å sette en
pris på forurensningen.
Det som overrasker meg, er Arbeiderpartiets
hardkjør akkurat nå, for vi vet jo alle sammen
at Kyoto-avtalen ikke trer i kraft før om ti år.
Spørsmålet er: Hvilket regime skal en ha fram
til da? SFT har nedfelt en utslippstillatelse etter forurensningsloven,
og forurensningsloven vil jo Arbeiderpartiet skal gjelde. Hvilket
innhold skal en da ha de neste ti årene?
Så har Regjeringen foretatt et ankevedtak
som er mer eller mindre likt SFTs utslippstillatelse. Så sier
Arbeiderpartiet plutselig at det ikke er bra nok, og det er da jeg
lurer på: Mener virkelig Arbeiderpartiet at det i de neste
ti årene skal være fritt fram? Skal vi etablere
gratispassasjerer, som ikke trenger å betale for utslipp
av CO2 i det hele tatt? Det overrasker meg, for det synes å ligge
i Arbeiderpartiets vedtak nå.
Presidenten: Da går vi videre til neste
hovedspørsmål.
Liv Marit Moland (A): Jeg har et spørsmål til
kulturministeren. Stortinget har flere ganger hatt til behandling spørsmålet
om gratisprinsippet i biblioteket. Det har alltid blitt avvist i
Stortinget, sist gang i 1996. Derfor er det ganske underlig og oppsiktsvekkende
at det denne gangen er en regjering av Senterpartiet, Venstre og
Kristelig Folkeparti som fremmer spørsmålet på nytt.
Bibliotekenes grunnleggende prinsipp er at all tilgang til informasjon
skal være gratis. Denne regjeringen har tilsynelatende
vært spesielt opptatt av små og mellomstore bedrifter. Statsråden åpner
for at enkeltpersoner, og nevner her spesielt også bedrifter,
som etterspør spesielle informasjonstjenester, bør
betale for disse tjenestene. Hvordan vil statsråden forsvare
at småbedrifter i distriktene skal betale for bibliotektjenester?
Statsråd Åslaug Marie Haga: Det jeg vil slå fast aller først,
er at de tjenestene vi pr. i dag normalt bruker innenfor biblioteket,
fortsatt skal være gratis. De kjente og kjære
tjenestene skal vi ikke på noen måte tenke i retning
av å ta betalt for. Men det som er situasjonen på bibliotekområdet,
er at teknologien skaper helt nye muligheter for å fremskaffe
materiell, og det foreligger helt nye perspektiver for hvilke tjenester
biblioteket kan utføre. Tradisjonelle tjenester som små bedrifter
etterspør, vil selvsagt fortsatt være gratis.
Men det vil kunne være tilfeller hvor f.eks. en bedrift
etterspør meget spesielle tjenester som teknologien nå åpner
for at biblioteket kan stille opp med. Da vil vi ofte være
i en situasjon hvor f.eks. utenlandske databaser skal brukes og
biblioteket vil måtte betale for å hente ut informasjonen.
Og i slike situasjoner mener vi at det ikke er urimelig at etterspørreren
bidrar til finansieringen.
Liv Marit Moland (A): Jeg takker for svaret. Mange i bibliotekmiljøet
frykter for en uthuling av gratisprinsippet når en nå foreslår å åpne
for at det skal betales for visse tjenester. Basistjenestene skal
fortsatt være gratis, sier statsråden. Men hva
er definisjonen på basistjenester utover utlån
av bøker, og hvem skal definere hva basistjenester er?
Kan kommunene, som eier av bibliotekene, selv definere disse basistjenestene?
Statsråd Åslaug Marie Haga: For det første må jeg få klargjøre
at de forslagene som er nedfelt og drøftet i St.meld. nr.
22 for 1999-2000 om arkiv, bibliotek og museum, er i overensstemmelse
med tilrådingen fra vårt fagorgan, Bibliotektilsynet.
De små justeringene som foreslås, vil også bringe
det norske systemet på linje med systemet i de øvrige
nordiske land. Og som jeg gjorde klart i mitt første svar,
er det spesialtjenester utviklet for én enkelt etterspørrer
som vil kunne danne utgangspunktet for en betalt tjeneste. I den
grad man ønsker utført oppdrag som vil være
tilgjengelig for mange, og som mange etterspør, vil vi
overhodet ikke drøfte betaling.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Ursula Evje (Frp): Jeg har et spørsmål til statsråd Lilletun.
Landets aviser har over tid hatt oppslag om at det selges hasj og
andre narkotiske stoffer i skolens nærområde,
i skolegården, sågar inne i skolebygningene. Det er
en kjensgjerning at ungdom er et yndet marked for omsetning av nettopp
denne typen stoffer. Det ser ikke ut til at noe område
noe sted i landet blir forskånet for det. Men når
salg foregår inne i selve skolebygningen, er det ingen
saklig grunn til ikke å stoppe uvesenet umiddelbart. I
en skole hvor omsetning av narkotiske stoffer foregår tilnærmet åpenlyst,
bygges det også opp under en lang rekke tilleggsproblemer.
Jeg kan nevne tyveri, hærverk, vold, mobbing – listen
er lang. Jeg forutsetter at statsråden er enig med Fremskrittspartiet
i at denne utviklingen ikke kan tolereres. Hva vil statsråden
gjøre for å hindre at utviklingen fortsetter,
og for at det ryddes opp?
Statsråd Jon Lilletun: Sjølvsagt er eg samd med representanten
Ursula Evje og Framstegspartiet i at ein ikkje kan akseptere sal
av hasj, korkje inne på skulen, i skulegarden eller i skulens
nærområde. Det må ein slå ned
på, og ein skal bruke dei verkemidla som ein har tilgjengeleg – og
der er det verkemiddel tilgjengeleg.
Det eg likevel trur er det viktigaste verkemiddelet – og
eg håpar at representanten Evje er einig meg med i det òg – er
at vi klarer å utvikle ein spennande og god skule. All
forsking viser at i den grad ein klarer å engasjere elevane
i deltaking, i medverking, og at ein får ein skule som
er spennande og utfordrande, vil òg dei andre problema – dei
mellommenneskelege problema – minke. Difor trur eg at det
viktigaste eg som utdanningsminister kan gjere, er å halde
fram – engasjere lokalt utviklingsarbeid, engasjere elevane
til meir medverking i det faglege utviklingsarbeidet og miljøarbeidet
og engasjere foreldra sterkare. Ein skule der elev, foreldre og
lærar står saman mot dette uvesenet, trur eg òg
vil kunne ta knekken på det. Då er det òg
viktig slik som det etter kvart har vorte.
På dei fleste ungdomsskulane og vidaregåande
skulane er det oppretta politikontakt. Dei får både
politiet inn – generelt, i miljøretta tiltak i
samband med undervisninga – for å drive førebyggjande
arbeid, og dei får kontakt med nokon som kjenner skulen
når spesielle problem oppstår.
Men mitt hovudsvar er: Det viktigaste eg kan
gjere for å kome uvesenet til livs, er å vere
med og utvikle ein god, spennande og utfordrande skule.
Ursula Evje (Frp): Jeg blir litt bekymret når statsråden
har et slikt syn på dette.
«Spennende skole» bøter
ikke på kriminelle handlinger, i hvert fall ikke når
de foregår på skolens område. Jeg skulle ønske
at statsråden heller tenkte på hva det er som
gjør at skolen selv, i sin form – rektor, ledelse,
lærere etc. – ikke kan klare å forebygge
dette innenfor normale rammer. Og jeg vet at mange skoler ikke bruker
politiet, som Lilletun sier de gjør. Jeg vet at de kun
skyter på foreldrene, og så gjøres det
ikke mer. Og dette har pågått i innpå 30 år!
Jeg vil at noe skal skje, nå!
Statsråd Jon Lilletun: Noko skjer no! Det som skjer, er at vi på ein
mykje sterkare måte enn tidlegare engasjerer foreldra i
skulens drift, på ein mykje sterkare måte engasjerer
elevane i skulens drift. På ein ny måte har vi
utvikla konfliktråd i skulen som skal vere med og ta opp interne
konfliktar, men som sjølvsagt òg vil vere med
og skape eit samhald på skulen.
Så har vi i sterkare grad òg
inngått samarbeid med politiet. Det kan godt hende det
er rett det representanten Evje seier, at det ikkje er alle skular
som har utvikla dette, men det er anbefalt frå oss, og
vi trur det er ein god måte når det skjer etter
ryddige reglar. Difor er eg overtydd om at ein skule som vert ei
eining der ein står saman for å få skulen
til å verte god, etter skulens føremål,
vil kunne takle inntrengjarar som prøver å profittere
på elende innanfor skulens område.
Eg deler representanten Evjes bekymring, men
eg håpar vi kan vere samde om at det er utviklinga av ein
god skule, og foreldre- og elevengasjement, som kan stoppe uvesenet.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Jan
Simonsen.
Jan Simonsen (Frp): De ungdommene som omsetter og bruker narkotika
i skoletiden, ødelegger sitt eget liv og ødelegger
livet for sine medelever. Derfor trengs det sterke virkemidler for å redde
disse ungdommene fra narkotikaproblemet.
Stavanger Fremskrittsparti har i Stavanger
bystyre tatt til orde for et sterkt virkemiddel. De har foreslått
at politiet skal ha anledning til å komme inn på skolens
område i skoletiden og foreta ransaking ved hjelp av narkotikahund
dersom det er berettiget mistanke om at det foregår narkotikasalg
på skolens område. Et slikt tiltak kan eventuelt
følges opp med en temadag, eller tematimer, om narkotikaproblemet.
Har statsråd Lilletun, som undervisningsminister,
noe problem med å akseptere å gi politiet en slik
adgang til skolens område for å foreta undersøkelser?
Statsråd Jon Lilletun: På konkret mistanke vil det vere
høve til å gjere det som representanten Simonsen
no seier, men samstundes er eg redd dersom det på ein måte vert
hovudverkemiddelet.
I årets statsbudsjett har vi for fyrste
gang lagt inn 25 mill. kr til å engasjere
nye yrkesgrupper i skulen. Vi trur at i tillegg til eit godt læringsmiljø er
det viktig med eit godt sosialpedagogisk arbeid. Difor føreslår
vi at det kjem inn nye yrkesgrupper. Enkelte rektorar har føreslått videoovervaking.
Vi trur det er aller viktigast å få inn menneske.
Dersom vi får inn menneske med sosialpedagogisk bakgrunn
i skulegarden i friminuttane, i «langfri», trur
vi faktisk at det er det mest førebyggjande.
Så igjen: Eg trur på skulens
indre arbeid som det viktigaste førebyggjande middelet,
og så skal ein i ekstreme tilfelle kunne nytte seg av politiet.
Presidenten: Neste oppfølgingsspørsmål
er fra Gunhild Øyangen.
Gunhild Øyangen (A): Problemet med bruk og salg av narkotika blant
skoleelever er sterkt økende, og meget bekymringsfullt.
Og jeg syns statsråd Lilletun var kanskje velmenende, men
noe defensiv i forhold til det store problemet som ble reist her.
Jeg kunne tenke meg å spørre
statsråden om han er interessert i å sette i gang
et samarbeid med Sosial- og helsedepartementet for om
mulig å utarbeide en handlingsplan og få en sterkere
fokusering på dette store problemområdet.
Statsråd Jon Lilletun: Eg vil ikkje avvise at det kan vere behov
for ein handlingsplan. Det som er realiteten, er at vi gjennom dei
nye helseplanane har styrkt kraftig skulehelsetenesta med skulehelsesøster.
Eg viser til det eg sa, at vi har styrkt moglegheita for sosialpedagogisk bemanning.
Det å satse på å gjere skulen så god
at det indre miljøet er det som vil stoppe narkotikautviklinga,
trur eg er den beste strategien.
Det er klart at denne utviklinga i samfunnet
generelt, at rusmiddel får meir og meir tak, er bekymringsfull.
Difor vil ikkje eg på dette tidspunktet avvise at vi òg
treng handlingsplanar. Men eg trur det er i det daglege, viktige arbeidet,
i læreplanar og i den ordinære verksemda, vi fyrst
og fremst må skape eit miljø som fungerer.
Samtidig er det heilt rett det som vert sagt,
at problemet er veksande. Difor kan vi sjå på forslaget,
men som sagt, det er gjennom den ordinære verksemda vi
må stoppe dette.
Presidenten: Da går vi videre til neste
hovedspørsmål.
Jan Tore Sanner (H): Mitt spørsmål går
til statsråd Arnstad:
I en tidligere replikkveksling fremkom det
med all tydelighet at statsråd Arnstad ikke kunne
vise til et eneste fagmiljø som gir henne ryggdekning for
påstanden om at de europeiske CO2 -utslippene vil gå opp
dersom vi bygger gasskraftverk i Norge.
Det som er mer alvorlig, er at statsråden
ikke gir dekkende informasjon til Stortinget. Statsråden
hevdet at SFTs beregninger, som med all tydelighet viser at de europeiske
CO2 -utslippene går ned dersom vi bygger gasskraftverk
i Norge, forutsetter at kvotesystemet er på plass. Det
er ikke riktig. Jeg står med beregningene foran meg, og
jeg håper at statsråden har sett disse tidligere.
De viser at de europeiske CO2 -utslippene vil gå ned dersom vi
bygger såkalt tradisjonelt gasskraftverk i Norge nå.
Mitt spørsmål til statsråden
er om hun trekker SFTs beregninger i tvil.
Statsråd Marit Arnstad: Det jeg sa – ut fra det jeg har gått
igjennom av det fagmiljøene har sagt – er at de knytter
nær sagt alt de sier om gasskraft, opp mot et internasjonalt
kvotesystem. Og det er jo det samme som Regjeringen har gjort, også da
vi gjorde vedtaket etter forurensningsloven. Det er også det
samme som SFT gjorde, da de la til grunn et vedtak etter forurensningsloven.
Den eneste forskjellen mellom Regjeringen og SFT er at Regjeringen
ikke fant å kunne dobbeltregulere med forurensningslov
og nasjonalt kvotesystem de første ti årene. Grunnen
til at vi ikke gjorde det, var jo at et flertall i Stortinget i
forbindelse med Kyoto-meldingen hadde sagt at man ikke burde dobbeltregulere.
Jeg bestrider ikke at NVE tidligere, og for
så vidt også SFT, kan ha sagt at det vil ha en
positiv virkning internasjonalt med gasskraft. Men at de da har
forutsatt at det faktisk skal føre til at en erstatter
kullkraftproduksjonen, og at det faktisk skal føre til
at det ikke spises opp i økt forbruk, er jeg meget sikker
på.
Jan Tore Sanner (H): Poenget er jo at veksten i energiforbruket
er sterk også under Bondevik-regjeringen, og på tross
av de tiltakene som er satt i verk. Hvis vi korrigerer for det milde
været i fjor, så steg forbruket med 2,9 pst.
Det betyr at vi blir stadig mer avhengig av å importere
sterkt forurensende kullkraft fra Danmark.
Det er ikke riktig, som statsråden
hevder, at SFTs beregninger forutsetter at kvotesystemet er på plass.
Det SFT har dokumentert overfor komiteen, er at de samlede CO2-utslippene
i europeisk sammenheng vil gå ned dersom vi bygger gasskraftverk
nå. Når kvotesystemet er på plass, når
Kyoto-mekanismene og avtalen trer i kraft, vil det være
satt et tak, og da spiller det ingen rolle om vi fyrer med gasskraft,
med eller uten rensing, fordi de økte CO2-utslippene da
må kompenseres med reduserte utslipp andre steder. Så jeg
synes det er en litt merkelig argumentasjon statsråden
kommer med (presidenten klubber) til Stortinget. Jeg vil igjen spørre
om (presidenten klubber) det er slik at hun trekker SFTs beregninger
i tvil.
Statsråd Marit Arnstad: Som jeg sa i mitt første svar: Jeg
sier ikke at de bruker det som en forutsetning, jeg sier at gasskraft
hele tiden omtales knyttet til et internasjonalt kvotesystem. Det
er ganske naturlig, for vi har jo inngått en internasjonal
klimaavtale. Forskjellen på NVEs uttalelser, som Arbeiderpartiet
nå bruker, i 1997 eller gasskraftmeldingen fra 1995 og
NVEs uttalelser i forhold til Energiutvalget i 1998, er ganske enkelt
at vi har inngått en internasjonal klimaavtale. Dermed
er også NVEs betraktninger i 1998 langt mer relevante enn
dem som kom i 1997 og 1995.
Så sier jeg om SFTs beregninger at
jeg regner med at de tar utgangspunkt i
Nå regner jeg med at representanten
Sanner kanskje ikke er så opptatt av nødvendigheten
av ikke å øke forbruket så sterkt, men
for en del av oss er det ganske viktig.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Per-Kristian
Foss.
Per-Kristian Foss (H): Denne dialog gjennom flere spørsmål
hvor statsråden spør Stortinget, avdekker iallfall én
ting meget klart, og det er at Regjeringen er på kollisjonskurs
med Stortinget i spørsmålet om hva man skal gjøre
inntil et nytt kvotesystem er på plass, særlig når
det gjelder håndtering av klimagassutslipp fra gasskraftverk.
Slike spørsmål lar seg avklare. Det har Regjeringen
valgt ikke å gjøre. Da kan det bli kollisjon av
det.
Mitt spørsmål ligger så på en
annen del av konsekvensen av statsrådens og Regjeringens
stahet i spørsmålet. Kan statsråden bekrefte
at i påvente av et nytt kvotesystem, kan andre land, gjerne
med norsk gass, etablere produksjon av elektrisk kraft absolutt
uten restriksjoner på klimagassutslipp?
Statsråd Marit Arnstad: For det første: Jeg er enig i at
dette langt på vei handler om hva vi skal gjøre
de neste ti årene, fram til et internasjonalt kvoteregime
er på plass. SFTs utslippstillatelse tar utgangspunkt i
det, Regjeringens ankevedtak tar utgangspunkt i det. Både
fra SFTs og fra Regjeringens side sies det at her må det
være et system som også fungerer i de ti årene.
Høyre ønsker ikke at forurensningsloven
skal gjelde. Det er greit. Men Arbeiderpartiet har faktisk sagt
at forurensningsloven skal gjelde. Det er da jeg blir
spørrende overfor Stortinget – og kanskje særlig
overfor Arbeiderpartiet – om hva som da skal være
innholdet i forurensningsloven. Det syns jeg er et vesentlig spørsmål.
Men jeg håper at innstillingen fra energikomiteen i forbindelse
med meldingen vil avklare en del av det.
Så til norsk gasseksport. Det er riktig
at vi ikke vil spørre hvert enkelt land hva de bruker den
gassen til som de importerer fra Norge. Men når det er
sagt, så mener vi jo at hvert enkelt land har et ansvar
i forhold til sine egne klimautslipp, og det er et ansvar som ligger
der helt eksplisitt. Men det er også et ansvar som må ses
i forhold til den samlede energiproduksjon i hvert av landene.
Presidenten: Bent Hegna – til oppfølgingsspørsmål.
Bent Hegna (A): Nå har vi brukt hele spørretimen
på å prøve å få svar
på ett enkelt spørsmål, uten å få svar.
Både SFT og NVE slår fast
at dersom vi ikke bygger gasskraftverk i Norge, stiger CO2-utslippene
fordi vi må fortsette å importere sterkt forurensende
kullkraft. Det dokumenterer altså SFT, NVE og SINTEF. Det
enkle spørsmålet til statsråden er: Hvor
finner statsråden dokumentasjon for at det ikke er slik?
Hvor er dokumentasjonen på at NVE og SFT tar feil?
Statsråd Marit Arnstad: Jeg får bare gjenta det jeg har sagt:
Jeg har lest de nyeste dokumentene, særlig fra NVE, ettersom
det er mitt fagorgan. NVE omtaler gasskraft som positivt knyttet
opp mot en internasjonal klimaavtale. Det de har sagt
tidligere om 2 mill. tonn CO2 og reduksjon internasjonalt av det,
er fra en uttalelse i 1997 og fra gasskraftmeldingen til Brundtland-regjeringen
i 1995, og det var tilfeldigvis før vi fikk en internasjonal klimaavtale.
Jeg sier altså at de omtaler gasskraft
positivt knyttet opp mot et internasjonalt kvoteregime. Og da spør
jeg meg: Hva er problemet? For det ligger jo også i SFTs
tillatelse og i Regjeringens ankevedtak. Så hva er da Arbeiderpartiets
problem?
Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – Karin
Andersen.
Karin Andersen (SV): Det ser ut som miljøarbeidet på energisiden
kanskje er i ferd med å bli satt flere år tilbake
fordi det ser ut til at flertallet i Stortinget ikke skjønner
hva Kyoto-forpliktelsene på sikt vil gi oss. Som Jan Tore
Sanner sa her i stad: Hvis man nå øker utslippene
på ett område, betyr det at man må redusere
dem et annet sted. Det er jo helt riktig. Det forutsetter kjøp
og salg av kvoter på sikt. Da må man spørre
seg hva prisen på disse kvotene blir, og om det faktisk
er noen som har noe å selge. Foreløpig kan man
se for seg at det er svært mange kjøpere på markedet,
ikke så mange selgere. Kan statsråden si litt
om hva slags priser man eventuelt måtte ha i et slikt kvotesystem,
og om hun eventuelt ser for seg noen som kunne tenke seg å selge
oss noe her, slik at et forurensende gasskraftverk kunne bli lønnsomt
og kunne produsere strøm til en pris som det går
an å selge?
Presidenten: For presidenten synes dette å være
et nytt hovedspørsmål, men det er opp til statsråd
Arnstad å svare.
Statsråd Marit Arnstad: Jeg syns det er vanskelig å ha en
formening om hva som blir kvoteprisen i et internasjonalt system.
Så langt har anslagene variert ganske mye fra instans til
instans, basert på ulike grunnlag og ulike forventninger,
slik at jeg har vanskelig for å ha en slags formening om
det. Og det er nettopp en av årsakene til at jeg mener
at det her er nødvendig å vente på et
internasjonalt forpliktende kvoteregime, for det er først
da en vil vite hva som er prisen i systemet.
Når det er sagt, er det klart at vi
også har en jobb – og det vil jeg regne med får økt
oppmerksomhet etter hvert – når det gjelder de
ulike sektorene i det norske samfunnet som eventuelt skal omfattes
av et kvotesystem. Det er jo ikke bare gasskraftverk, eventuelt
med et utslipp på inntil 7 mill. tonn CO2, men det kan
også være skipsfart, transport, fiskeri. Det må jo
være en fordeling som er rimelig rettferdig mellom de ulike
sektorene.
Presidenten: Da går vi til siste hovedspørsmål.
Rune E. Kristiansen (A): Jeg har et spørsmål til statsråd
Lilletun.
Som en av landets første skoler ønsker
Sogn videregående skole å ta i bruk videokameraer
til overvåking av elevene ved skolen. Hva er statsrådens
syn på den overvåkingen som skoleledelsen nå ønsker å ta
i bruk ved Sogn videregående skole?
Statsråd Jon Lilletun: Eg har gjennom media registrert det same som
representanten Kristiansen, og har sett i gang eit arbeid for å klargjere
dei juridiske forholda rundt eit slikt spørsmål.
Det er klårt at ein i alle fall må halde seg innanfor
det som er juridisk haldbart, med overvaking som ein heller ikkje
alltid veit går føre seg. Når det er
sagt, vil eg leggje til at eg ikkje kan svare endeleg når
det gjeld jusen i det, det vil eg kunne kome tilbake til, og det
er sett i gang eit arbeid.
Når det gjeld kva eg meiner om det,
ser eg i grunnen med uro på at ein må gå til
eit slikt steg. Hovudgrunngjevinga for at vi i budsjettet i år
fremma forslag om å få alternative yrkesgrupper
inn i skulen, var at vi skal kome i gang med eit sosialpedagogisk
arbeid, at vi skal kome i gang med andre typar arbeid i skulen som
gjer at ein løyser miljøproblema på ein
meir konstruktiv, medmenneskeleg måte. Så eg håpar
vi skal klare å utvikle ein skule der kameraovervaking
ikkje er den naturlege arbeidsmåten.
Rune E. Kristiansen (A): Kan jeg oppfatte statsråden slik
at han nå ønsker å sette inn tiltak overfor
Sogn videregående skole, slik at det ikke skal gis adgang
til eller åpnes mulighet for å ta videokameraer
i bruk for overvåking av elever?
Statsråd Jon Lilletun: Nei, det var å trekkje statsrådens
svar vel langt. Eg seier at dersom det er slik at jusen tilseier
at det ikkje er høve, vil sjølvsagt det verte
opplyst. Er det med varsling osv. høve til å gjere
det, meiner eg at det skal vere så mykje fridom for den
enkelte kommune og den enkelte skule at eg ikkje skal overprøve
alt dei gjer, sjølv om det ikkje var den pedagogiske metoden eg
og Regjeringa ville brukt. Ein skal sjå forskjell på dei to
tinga. Dersom det ikkje er innanfor lovas rammer, må vi
sjølvsagt stoppe det. Er det det, vil eg kanskje seie kva eg
meiner, men det får vere opp til skulen til slutt korleis dei
vil praktisere det.
Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen
er nå omme, og vi går over til den ordinære
spørretimen.