Stortinget - Møte onsdag den 24. mai 2000 kl. 10

Dato: 24.05.2000

Tilbake til spørjetimen

Spørsmål 1

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Øystein Hedstrøm til statsministeren, vil bli besvart av landbruksministeren.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har følgende spørsmål:

«Reguleringseksporten av landbruksvarer satte rekord i 1999. Hundrevis av trailerlass, 19 000 tonn svine- og storfekjøtt, ble dumpet til gi bort-priser i verdensmarkedet i konkurranse med fattige land. Til Dagens Næringsliv 22. januar 2000 uttalte daværende stortingsrepresentant Jens Stoltenberg: «Den rike verden kan ikke fortsette å ødelegge u-landenes landbruk ved å dumpe sin overproduksjon.»

Hvordan vil statsministeren følge opp uttalelsen?»

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Balansering av matvaremarkedene er en hovedutfordring i landbrukspolitikken både i Norge og i mange andre land.

Den generelle strategien med hensyn til å tilpasse produksjonen av jordbruksvarer til det innenlandske marked og retningslinjene for markedsregulering er trukket opp i St.meld. nr. 19 for 1999-2000, Om norsk landbruk og matproduksjon, som Stortinget nylig har behandlet.

For 2000 må norsk eksportvolum og eksportstøtte ikke overstige den faktiske bindingen for året etter landbruksavtalen i WTO, i motsetning til tidligere år i perioden 1995-1999 hvor det har vært en viss fleksibilitet i eksportadgangen mellom årene. Jeg vil også legge til at i årene før 1999 var omfanget av reguleringseksporten vesentlig lavere enn i 1999. Jeg vil også vise til at Norge gir u-landene eksportmuligheter gjennom vår åpning for import av landbruksvarer fra de minst utviklede landene, de såkalte MUL-landene. Dette er gjort gjennom tollfri import av alle landbruksvarer, med unntak av korn, mel og fôrvarer. For storfekjøtt har den tollfrie MUL-importen en sikkerhetsmekanisme på 2 700 tonn.

Jeg vil understreke at det i samsvar med jordbruksavtalen er jordbrukets ansvar å dekke kostnadene knyttet til overproduksjon av jordbruksvarer. Det er næringen selv som må gjennomføre de nødvendige tiltak innenfor de rammer som er satt av myndighetene. I den forbindelse har næringen bl.a. gjennomført reduksjon av markedspriser for å fremme innenlandsk salg av kjøtt og dempe produksjonen. Det er også gjennomført andre tiltak som reduserer produksjonen, slik som tidligere utslakting av svin og storfe og utslakting av mordyr.

Det er viktig å understreke at alle disse tiltakene i kjøttproduksjonen blir dekket av produsentene, dels gjennom lavere produsentpriser og dels gjennom økt omsetningsavgift som innbetales av produsenter av storfe- og svinekjøtt.

Med de sterke begrensninger WTO-avtalen gir for bruk av reguleringseksport, blir behovet for å tilpasse produksjonen til det innenlandske markedet større enn tidligere. Virkemiddelsystemet må utformes slik at en unngår permanente overproduksjonsproblemer, og målprisene må være fastsatt slik at det er mulig å oppnå disse i markedet. Regjeringen legger derfor i årets jordbruksforhandlinger, som nå pågår, opp til at jordbruksavtalens målpriser tilpasses slik at de gir grunnlag for nasjonal markedsbalanse og bidrar til å opprettholde konkurransevilkårene for næringsmiddelindustrien når EU gjennomfører Agenda 2000. Lavere priser vil bidra til at norske kjøttprodukter blir mer konkurransedyktige når det gjelder grensehandelen.

Jeg mener prinsipielt at de rike land ikke må dumpe sitt overskudd av jordbruksvarer på verdensmarkedet. Jeg mener videre at det ikke er dekning for å si at Norge gjennomfører dumpingeksport. Vi gjennomfører en kontrollert reguleringseksport. Løsningen på de problemer en reguleringseksport kan medføre, ligger imidlertid ikke i at Norge isolert sett avstår fra vår reguleringseksport, men i endringer i det internasjonale handelsregimet. Det er nettopp disse endringene i det internasjonale regimet det skal forhandles om i de WTO-forhandlingene som nå starter opp. Norge ønsker i de pågående forhandlingene å iverksette spesielle tiltak overfor de fattigste u-landene. Dette gjelder teknisk og økonomisk bistand samt å tilgodese u-landene ved særskilte preferanser ved eventuelle tollreduksjoner.

Når dette er sagt, er det likevel viktig at de som har ansvaret for markedsreguleringen, også vurderer muligheten på det norske markedet og ikke bare tenker eksport når det oppstår et overproduksjonsproblem. Ikke minst for den generelle politiske forståelse for våre reguleringssystemer vil det være positivt om en mer bevisst søkte å utnytte mulighetene for avsetningstiltak som kan komme norske forbrukere til gode.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Ingen kan vel med hånden på hjertet si hvis de er seriøse overfor seg selv, at de tiltakene som er satt i verk enten ved hjelp av omsetningsmidler eller ellers, har virket. Beviset fikk vi i fjor, da det ble «dumpet» – jeg bruker det ordet fordi Stoltenberg, som nå er statsminister, bruker det, og da må det vel være korrekt å bruke det – maksimalt for å tømme ut lagrene. Det var ikke av hensyn til norske stimuleringsordninger at man dumpet maksimalt. Men nå skal det altså være internasjonale regler og WTO som skal redde Norge igjen, for å gjøre de riktige tingene.

Så til dette med omsetningsmidlene og at det er bøndene selv som må ta ansvar osv. Det hører vi gang på gang. Men hvorfor gjør bøndene dette? Hvorfor bruker de sine egne innbetalte omsetningsavgiftsmidler? Jo, det er for å holde prisen til norske forbrukere oppe. Og da blir mitt spørsmål til landbruksministeren: Er det ikke forbrukerne som til syvende og sist betaler, og ikke bøndene, for prisene blir jo langt høyere og unormalt mye høyere, enn de ellers ville ha vært?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det er selvfølgelig slik at hvis man hadde gjennomført Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, fjernet importvernet og halvert jordbruksoverføringene på ett år, ville situasjonen vært den at prisen til forbrukerne ville ha gått klart ned, for da ville man ha fått verdensmarkedspriser på jordbruksbaserte matvarer i Norge. Men det ville også da ha fått den konsekvens at store deler av Distrikts-Norge øyeblikkelig ville ha ligget med brukket rygg, og det ville ha hatt den dramatiske konsekvens at det ville ha blitt totalkollaps i enkelte kommuner og fylker i landet. Det er jo dette jeg og representanten Hedstrøm gang på gang har diskutert, vi ønsker å bruke landbrukspolitikken for å nå ulike mål, der Hedstrøm overhodet ikke er opptatt av alle de kollektive oppgavene landbruket skal ivareta.