Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 10 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF) (ordførar for saka): Eg føler vel kanskje at forsamlinga ikkje er så veldig motivert for å gå laus på denne saka no, men det er faktisk ei viktig sak vi skal diskutera i Stortinget i dag.

Det er over eit halvt år sidan Stortinget handsama kredittmeldinga. I tida etter har støynivået knytt til dette emnet til tider vore ganske høgt.

Bondevik-regjeringa sitt utgangspunkt var at vi ynskte to sjølvstendige norske finansinstitusjonar. Vi registrerte raskt at det ikkje var fleirtal for det i Stortinget, og saman med Arbeidarpartiet trakk sentrumspartia opp retningsliner for vidare handsaming av strukturen i norsk finansnæring, og då særleg med tanke på kva som skulle skje med staten sin eigarpost i Kreditkassen. Resultatet av handsaminga av kredittmeldinga var at Statens Bankinvesteringsfond fekk i oppdrag å greia ut grunnlaget for å etablera ei ny, sterk, norsk finansløysing.

Medan Statens Bankinvesteringsfond har arbeidd, har det ikkje minst frå medlemer av Arbeidarpartiet kome sterke utsegner om at no må finansministeren skjera gjennom. Eg skal la vera å sitera finanspolitikarar frå Arbeidarpartiet i dag, men det kunne ha vore freistande. Etter regjeringsskiftet stilna likevel kritikken, og kravet om rask avklaring stilna òg.

Men Regjeringa har funne det rett å avslutta oppdraget til Statens Bankinvesteringsfond utan at fondet har kome opp med noko endeleg forslag. Med bakgrunn i at det var viktig å få ei avklaring i denne saka raskt, er eg nøgd med at Regjeringa likevel la ho fram.

Ein samla komite viser til at Stortinget trekte opp generelle retningsliner for finansmarknadspolitikken ved handsaminga av kredittmeldinga 1999, m.a. at staten sine eigarinteresser må utøvast etter forretningsmessige kriterium ved at Statens Bankinvesteringsfond, som eige rettssubjekt, skal ta vare på staten sine eigarrettar gjennom særskild lovgiving. Ein samla komite understrekar òg at eigarinteressene og rolla som lovgivar og konsesjonsgivar er skilde ved at konkurransemessige tilhøve blir vurderte av Konkurransetilsynet.

Komiteen er òg samla om å visa til det hovudmålet for strukturpolitikken som var slått fast i innstillinga til kredittmeldinga, at strukturpolitikken skal sikra at Noreg har velfungerende og solide finansinstitusjonar, og at det er høg grad av konkurranse mellom institusjonane.

Når det gjeld det som saka konkret dreier seg om, nemleg kva som skal skje med staten sine aksjar i Kreditkassen, deler komiteen seg.

Norske finansinstitusjonar er relativt små i internasjonal samanheng. Ein norsk bank som blir slått saman med ein utanlandsk, har relativt små sjansar for å få hovudkontoret til Noreg. Fleirtalet av sentrum, Arbeidarpartiet og SV, har merka seg at det berre er minst ein tredel statleg eigarskap som gir garanti for at hovudkontoret blir liggande i Noreg. Vi har framleis som mål å sikra ei sterk norsk finansløysing. Difor er det viktig at staten held på minst ein tredel av aksjane i den eininga vi har bygd opp rundt DnB og Postbanken.

Fleirtalet i komiteen har slutta seg til at staten kan selja aksjane sine i Kreditkassen, og at Statens Bankinvesteringsfond kan stå for gjennomføringa av salet.

Salet av aksjane må gjennomførast på ein forretningsmessig best mogleg måte. Eit fleirtal, av sentrum, Høgre og Framstegspartiet, meiner det er grunn til å venta at ein høgast mogleg pris talar for eit samla sal til ein kjøpar, fordi ein kjøpar som kjøper heile aksjeposten, truleg vil vera villig til å inkludera ein strategisk premie i prisen for aksjane. Vi ynskjer difor at det blir arbeidd for å finna ein slik kjøpar.

Eit breitt fleirtal legg til grunn at salet skal skje på eit forretningsmessig grunnlag, men understrekar òg at det er trong for ei rask avklaring. Ikkje minst er dette viktig for dei tilsette, som har levd med uvisse om framtida for arbeidsplassen sin i lang tid. Difor legg eit fleirtal stor vekt på at salet bør skje utan unødvendig opphald.

Departementet har ikkje tatt opp problemstillinga om staten eventuelt skal gå inn som eigar i den finansinstitusjonen som eventuelt kjøper aksjane. Dette kan ein gjera ved at aksjane i Kreditkassen blir bytta i aksjar i kjøparinstitusjonen. Frå sentrumspartia si side meiner vi dette er ei problemstilling som departementet må vurdera.

Stortinget tar i dag stilling til framtida for staten sine aksjar i Kreditkassen. Det er viktig å ha med seg at staten ikkje sit med alle aksjane. Framtida for Kreditkassen vil òg vera knytt opp til kva dei andre eigarane gjer med sine aksjar.

Det er viktig at vi får denne avklaringa no før Stortinget tar sommarferie. Eg trur ikkje minst dei tilsette i Kreditkassen er glade for avklaring. Kanskje er det òg nokon der ute i den berømte marknaden som har lagt eller har tenkt å legga inn eit bod på aksjane. Dei er nok òg glade for at det i dag blir ei slik avklaring. Men det er ikkje berre Kreditkassen som treng ei avklaring knytt til framtida. Hope-utvalet, eller Konkurranseflateutvalet, har lagt fram sin rapport om konkurranseflater i finansnæringa. Regjeringa har omtalt denne rapporten og sagt noko om framdrifta i oppfølginga av denne i revidert nasjonalbudsjett. Eg finn det rett å knyta eit par kommentarar til dette heilt til slutt.

Eg er redd Regjeringa sitt forslag til framdrift i oppfølginga av Konkurranseflateutvalet vil føra til at det går for lang tid før viktige problemstillingar får ei avklaring. Eg er difor glad for at eit fleirtal i budsjettinnstillinga seier at oppfølging må skje så raskt som mogleg, og at dette arbeidet må få høgaste prioritet.

Fleirtalet har òg fremma eit forslag:

«Stortinget ber Regjeringen senest i Nasjonalbudsjettet for 2001 legge frem en redegjørelse over hvilke regelendringer som er gjennomført som følge av Konkurranseflateutvalgets rapport, sammen med en redegjørelse for videre fremdrift for de spørsmål som krever nærmere utredning.»

Eg føreset at Regjeringa vil følgja opp dette. Den raske utviklinga med konsolideringar og restrukturering i finansmarknaden krev at tilhøva blir lagde til rette for ei god utvikling av ein sterk norsk finansinstitusjon der staten har konsentrert eigardelen sin. Ein samla komite har som sagt slått fast at staten sine eigarinteresser må utøvast etter forretningsmessige kriterium. Dette gjeld sjølvsagt ikkje berre for salet av Kreditkassen, men òg for den vidare handsaminga av eigarskap i den sterke nasjonale eininga som dels er bygd og dels skal byggast kring DnB og Postbanken. Av omsyn til den finansinstitusjonen vi framleis skal eiga ein del av, men òg av omsyn til alle dei andre finansinstitusjonane, er det viktig at oppfølginga av Konkurranseflateutvalet kjem raskt.

Grethe G. Fossum (A): Norsk og internasjonal banknæring har vært og vil være preget av store strukturelle endringer. Sterke drivkrefter har gitt både økt internasjonalisering og en hardere konkurranse. Bankene har møtt denne utfordringen på ulike måter. Fusjoner, samarbeidsavtaler, bruk av datatjenester og effektivisering har vært våpen som bankene har brukt for å kapre større markedsandeler og flere kunder.

Bankkrisen på 1990-tallet skapte et statlig eierskap i forretningsbankene, og etter at situasjonen normaliserte seg, har statens eierandeler i bankene blitt redusert eller solgt.

Arbeiderpartiet har vært opptatt av at det statlige eierskapet i forretningsbankene skulle samles i én nasjonal enhet, bygd rundt DnB. På den måten åpnet man for salg av statens eierandeler i Kreditkassen.

Statens Bankinvesteringsfond fikk oppgaven fra departementet i brev av 9. desember 1999, og har fram til 19. mai 2000 arbeidet grundig med saken. Allerede 26. mai la så Finansdepartementet fram St.meld. nr. 38. Jeg understreker disse datoene, fordi det har vært reist kritikk mot at arbeidet har gått for sent, men i forhold til den jobben som finansministeren og Finansdepartementet har hatt, har arbeidet i departementet etter min oppfatning gått rimelig raskt.

Statens eierinteresser skal utøves på en forretningsmessig måte gjennom Statens Bankinvesteringsfond, som har klare retningslinjer for hvordan de skal utføre sin del av arbeidet.

Det statlige eierskap i bankene er viktig for å sikre hovedkontorfunksjoner i Norge. Det er i hovedkontorene strategiske avgjørelser tas og produktutvikling foregår. En annen viktig faktor er at spisskompetansen i bankene oftest blir lagt til hovedkontorene, og siden den teknologiske utviklingen stadig krever nye kunnskaper om IT, risikohåndtering og kapitalforvaltning, vil Norge, hvis man ikke kan ha hovedkontor i finansnæringen i Norge, fort bli stående uten den form for spesialkompetanse.

Arbeiderpartiet ønsker ikke at norske finansinstitusjoner skal stå igjen som rene distributører av finansielle tjenester. Dette er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet har gått inn for at man ønsker å eie mer enn en tredjedel av aksjene i en sterk norsk finansinstitusjon. Bare gjennom det kan staten som eier hjelpe til med å få til en videre utvikling i det norske finansmiljøet.

Siden salg av aksjene i Kreditkassen nå er avgjort, har jeg full forståelse for de problemene de ansatte i Kreditkassen har levd med ved uvissheten om den videre organiseringen av banken. Arbeiderpartiet støtter fullt ut at salget av aksjene i Kreditkassen skal skje uten unødvendig opphold. Arbeiderpartiet ser derfor ikke at man har en langvarig prosess med gjennomføring av dette salget, men forventer at Bankinvesteringsfondet bruker både sin kapasitet og innleide private aktører for å gjennomføre salget så raskt som mulig.

Noen av partiene på Stortinget stiller krav til de framtidige eierne, både at det eventuelt skal være en industriell kjøper, og at kjøperen skal være fra Norden. Arbeiderpartiet legger på sin side til grunn at det velges en løsning som både tar hensyn til statens økonomiske interesser og behovet for en velfungerende struktur i finansmarkedet.

Statens Bankinvesteringsfond har en tøff jobb foran seg når det gjelder nedsalg av statens aksjer i Kreditkassen. Dette krever betydelig kompetanse, og jeg er derfor glad for at fondet har god erfaring på dette området fra tidligere nedsalg. Fondet skal beslutte hvordan aksjene skal selges, og på hvilket tidspunkt det skal skje.

Det har også vært reist en del spørsmål om Bankinvesteringsfondets videre skjebne etter at nedsalget i Kreditkassen er foretatt. Jeg tror at det er for tidlig å spekulere i om eierinteressene i DnB bør forvaltes på en annen måte enn slik dette eierskapet blir ivaretatt av Bankinvesteringsfondet.

Arbeiderpartiet er like opptatt som andre av den rollen som Regjeringen og Finansdepartementet skal spille i forhold til det å være eier, lovgiver, konsesjonsmyndighet og forskriftsgiver. En må derfor unngå systemer som gjør at departement og regjering blir gitt nettopp disse rollene. Det er derfor med forundring jeg ser at Fremskrittspartiet og Høyre ønsker å nedlegge Statens Bankinvesteringsfond. Siden det er et flertall i Stortinget for at det skal være et statlig engasjement i DnB, burde disse partiene se den fordel det er å bruke Statens Bankinvesteringsfond nettopp for å unngå en rolleblanding.

La meg til slutt få lov til å understreke at ved salg av Kreditkassen er pris viktig, men det er også vesentlig hva vi gjør i forhold til den banken staten fortsatt er eier i, nemlig DnB.

Siv Jensen (Frp): Representanten Fossum understreket at hun mente at det hadde vært brukt rimelig tid for å få avklart denne saken. Nei, det eneste rimelige ved denne saken, er at den nå endelig får sin avklaring. Det er høyst urimelig at det har vært nødvendig å bruke så mange måneder på å komme frem til en formell konklusjon på noe som det for så vidt for lengst har vært en reell konklusjon på blant et flertall i Stortinget. Og det er ikke med på å styrke det norske renommé, nei det er heller ikke med på å styrke statens renommé som eier i ulike norske bedrifter, når man ikke evner å avklare verken eierskap eller rolle som konsesjonsmyndighet. Og der er vi i og for seg midt inne i en av de tingene som også Grethe Fossum pekte på, nemlig statens svært mange roller. Den kommer så godt til syne i denne saken at den bør være et skrekkens eksempel for lignende tilfeller for fremtiden. Nettopp derfor er det veldig viktig at den videre fremdriften av denne saken nå får sin avslutning raskt, noe som også et flertall i komiteen understreker, nemlig at det ikke er noen grunn til at dette ikke skal kunne være gjennomført i løpet av sommeren eller høsten.

Så sa representanten Fossum at hun var så forundret over at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å nedlegge Statens Bankinvesteringsfond. Det er ingenting å være forundret over. Statens Bankinvesteringsfond har vist til fulle sin manglende evne til å håndtere eierskapet i norske banker. De har vist til fulle at de ikke evner å mestre den oppgaven de fikk av Regjeringen hva gjaldt å utrede fremtidig norsk finansnæringsstruktur. Og med den bakgrunn er det heller ingen grunn til å opprettholde Statens Bankinvesteringsfond. Hvis det nå er slik at vi blir sittende igjen med en tredjedel av DnB-aksjene til aktiv forvaltning, kan de fullt ut ivaretas på en utmerket måte av et av departementene som allerede er med på å forvalte mye annet eierskap fra statens side. Mest hensiktsmessig vil antakelig være ikke å legge det direkte under Finansdepartementet, men kanskje under Handels- og næringsdepartementet.

Fremskrittspartiet har fire mindretallsforslag i innstillingen, og de tar jeg herved opp. Jeg har lyst til å kommentere i hvert fall ett av dem, og det gjelder forslaget som går på å sørge for at tidligere private aksjonærer som i forbindelse med bankkrisen fikk avskrevet alt sitt eierskap i bankene, nå skal få en kompensasjon. Staten mangler ikke penger og ved å selge seg ut både av Kreditkassen og deler av DnB vil det være fullt mulig å gi en kompensasjon til disse tidligere private aksjonærene, noe som i hvert fall etter vårt skjønn vil være moralsk riktig, basert på den holdning staten inntok i forbindelse med bankkrisen for noen år tilbake.

Jeg må si jeg er litt overrasket over at ikke Høyre har sluttet seg til dette, for det er ikke mer enn et par år siden Per-Kristian Foss og jeg fremmet et forslag nettopp for å ivareta de tidligere aksjonærenes interesser. Jeg er i og for seg klar over at dette har vært et tema i Banklovkommisjonen, men det burde for så vidt ikke forandre situasjonen, nemlig at det var mange private aksjonærer som – etter mitt skjønn – ble grovt undervurdert fra statens side i den sammenhengen.

Men noe av det som er mest forunderlig i hele debatten om fremtidig norsk finansnæring, er denne påståtte sannheten om at det er viktig at staten opprettholder minst en tredjedels eierskap i en av bankene, for da får vi én sterk norsk finansenhet. Når ble det en sannhet at statlig eierskap i seg selv gir sterke enheter? Det har aldri ved noe annet tilfelle vist seg å være sant. Og så skulle et statlig eierskap i seg selv sikre at DnB blir en stor, flott og sterk bank, som kan ekspandere og virkelig bli en aktiv part i norsk finansnæring? Det er jo hvordan eierskapet forvaltes og utøves, og hvordan man driver banken fram som er det avgjørende, ikke hvorvidt staten eier aksjer i denne banken eller ei. Derfor er det – synes jeg – mangelfullt i denne debatten at det flertallet som virkelig er opptatt av at staten fortsatt skal være eier, ikke kan forklare hvorfor, og hvordan staten skal forvalte eierskapet sitt, nettopp for å ivareta DnBs interesser.

Én ting man i hvert fall ikke bør gjøre, er å tilføre ytterligere kapital til banken, for da ville man altså aktivt bidra til konkurransevridning mellom aktørene i det norske finansmarkedet. Og jeg regner med at det ikke er flertallets intensjon. Men hvis det argumentet blir forlatt, står fortsatt det åpent hva det er man mener vil sikre en sterk norsk finansenhet, i og med at eierskapet i seg selv ikke sikrer det.

Endelig får denne saken sin løsning. Endelig får vi en avklaring, og forhåpentligvis avklarer også Regjeringen den fremtidige strukturen på dette i løpet av svært kort tid, slik at Stortinget ikke blir nødt til å fortsette å mase på Regjeringen så vi får solgt disse aksjene innen rimelig tid.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Siv Jensen har teke opp dei forslaga ho gjorde greie for.

Per-Kristian Foss (H): Det meste står å lese i innstillingen, bl.a. det som representanten Siv Jensen nå ble forundret over, hvorfor Høyre ikke igjen reiser forslaget om kompensasjon til de tidligere aksjonærene i de kriserammede bankene. Det står faktisk å lese meget tydelig i innstillingen på side 5, idet vi viser til at dette spørsmålet har vært så grundig vurdert som Stortinget overhodet kan gjøre. Vi opprettet en parlamentarisk granskingskommisjon, Smith-utvalget, som kom med en innstilling, og som ble behandlet i Stortinget. Det anser vi som sluttstrek satt for den debatten. Vi nådde ikke frem. Det beklager jeg, men jeg får holde meg til representanten Carl I. Hagens devise om at det er grenser for hvor mange omkamper man kan ta. Og jeg tror nok at med en parlamentarisk gransking er punktum satt. Da går vi ikke lenger ad parlamentarisk vei. Det er forklaringen.

Arbeiderpartiets talskvinne, Grethe G. Fossum, var forundret over hvorfor man ønsker å nedlegge Bankinvesteringsfondet. Det står også rimelig godt forklart i innstillingen. Jeg vil understreke at det er i tillit til at vi har et regjeringsapparat som er i stand til å forvalte salg av statlige aksjer. Jeg kan polemisere mot representanten Fossum ved å si at dersom Samferdselsdepartementet er i stand til å selge Telenor-aksjer, har jeg den smule tillit til Finansdepartementet at de også er i stand til å håndtere salg av et noe mer begrenset antall aksjer i Kreditkassen.

Hva som så blir igjen av forvaltning, mener jeg bør kunne overføres til det departement som samlet og på en profesjonell måte skal forvalte statens eierinteresser i ulike selskaper. Vi trenger ikke et bankinvesteringfond med tilhørende administrasjon og styre for å løse denne enkle oppgave.

Til selve sakens kjerne, nemlig spørsmålet om hva som skal skje med statens eierinteresser i Kreditkassen, vil jeg si at endelig har vi fått en avklaring. Avklaringen er slik at jeg kan si til flertallet, sentrum og Arbeiderpartiet: Hjertelig velkommen etter! Dette har de altså brukt seks-sju måneder på, og det har ikke tilført saken ett nytt moment! Skulle det ha tilført saken noe, måtte det være å redusere verdien av statens aksjer, for statens opptreden i denne perioden har ikke styrket tilliten til det norske aksjemarkedet – i særdeleshet den delen som staten er involvert i. Ventingen har kostet. Den har kostet usikkerhet i de bankene det gjelder. Det skal man heller ikke undervurdere. Mange tusen ansatte i både DnB og Kreditkassen har levd i flere måneders usikkerhet om sin situasjon på grunn av at staten ikke har kunnet avklare hva den vil med sitt eierskap. Det har vært negativt for bankenes omstrukturering, og det har, som sagt, vært negativt for markedet. Jeg får si det slik: Velkommen etter, men denne tenkepausen, som har vært rent partipolitisk begrunnet, har sannelig kostet!

Nå haster det med å få realisert en fornuftig løsning. En fornuftig løsning kan, som vi antyder i innstillingen, være flere ting. Det viktige er at man følger aksjonærenes interesser – i dette tilfellet i Kreditkassen. Det kan både være salg til høystbydende med kontant innløsning, det kan være valg mellom innløsning i form av kontanter eller aksjer, og det kan være mulige fusjonsløsninger, eksempelvis basert på en nordisk enhet, som man har sett i andre tilfeller. La meg ta et eksempel, relativt tilfeldig valgt: Når Uni Danmark går inn i Merita, er det basert på en fusjon, der eierne blir eier i den nye banken. Det er også en mulig måte å komme ut av det på, så kan staten velge om de vil sitte på disse aksjene eller rett og slett velge en kontantinnløsning. Det viktige er at dette nå får en rask avklaring av de hensyn jeg tidligere har nevnt, og jeg har tillit til at finansministeren, med denne sakens spesielle bakgrunn, vil sørge for å iverksette det.

Odd Roger Enoksen (Sp): Som det framgår av innstillingen, er Senterpartiets primærstandpunkt fortsatt at det burde være grunnlag for å opprettholde minst to sterke nasjonale bankmiljøer, og at det dermed burde være grunnlag for å beholde Kreditkassen som en selvstendig norsk bank. Når vi mener det er viktig, er det med bakgrunn i betydningen av å ha sterke norske finansmiljøer for å ivareta hovedkontorfunksjoner i Norge, med beslutningsmyndighet i Norge og med kompetanse med hensyn til norsk næringslivs behov, i tillegg til at disse bankene fortsatt bør ha en god geografisk representasjon.

Jeg har lyst til å gå litt tilbake til den krisen vi hadde innenfor fiskerinæringen på begynnelsen av 1990-tallet, med lave kvoter og store økonomiske problemer både innenfor fiskeindustrien og fiskeflåten. Jeg er ganske overbevist om at uten den gode geografiske representasjonen som både sparebankene og forretningsbankene hadde på det tidspunktet, og den nærhet bankene hadde til sine kunder innenfor fiskerinæringen, ville vi ha stått i en helt annen situasjon både i forhold til eierskap til flåten og eierskap til ressursene enn det vi gjør i dag. Men nettopp kjennskap til kunder og nær kontakt gjorde at bankene hadde tålmodighet. De kjente sine kunder og stolte på at lånene ville bli betjent når man var over den verste krisen – man hadde tålmodighet til å vente til næringen var i en situasjon hvor det var mulig å komme gjennom dette på en skikkelig måte. Jeg er ikke like overbevist om at en filial med utenlandsk beslutningsmyndighet og kredittmyndighet som ikke befinner seg lokalt – i verste fall kanskje heller ikke nasjonalt – ville komme til å ta de samme hensyn og behandle dette på samme måte som de lokale sparebankene og forretningsbankene gjorde på det tidspunkt.

Men vi har tatt til etterretning at det er et flertall i Stortinget for salg av Kreditkassen, og jeg forutsetter at de hensyn som jeg her har pekt på, også blir vektlagt ved salg av Kreditkassen. Jeg er tilbøyelig til å ville tilføye at ved tilnærmet like bud, så bør dette faktisk tillegges avgjørende vekt.

Sentrum, sammen med Høyre, peker på det faktum at tilbudet fra MeritaNordbanken er knyttet til etablering av en nordisk finansenhet, og jeg vil gjerne si at det konsept som MeritaNordbanken jobber etter, etter min oppfatning er en god løsning, som i hovedsak synes å ivareta de interesser jeg har pekt på.

Jeg vil også peke på den merknaden vi har, som går i samme retning som det Per-Kristian Foss nå sier, at det sterkt bør vurderes en fusjonsløsning – altså at man bytter aksjer mot en eierpost i den nye finansenheten.

Øystein Djupedal (SV): I denne saken har SV et avvikende syn i forhold til flertallet. Det har vi i grunnen hatt helt siden banksaken kom opp, fordi vi hele tiden har vært skeptiske til å selge ut statens bankaksjer. Hvis man tar et lite historisk sveip bakover, vil en se at disse aksjene egentlig ikke var til salgs. Det var bud fra en svensk bank som totalt omkalfatret strukturen i det norske bankmarkedet.

Det er ikke lenger enn tre år siden Stortingets finanskomite og Stortinget mente vi skulle ha tre uavhengige forretningsbankmiljøer i Norge, sågar ett utenfor Oslo, som da var Fokus Bank i Trondheim. Så solgte vi unna Fokus Bank, og så mente finanskomiteen, og senere Stortinget, at det var viktig at vi skulle ha to forretningsbankmiljøer i Norge. Det mente vi helt til i fjor høst, da MeritaNordbanken la inn bud på Kreditkassen, og så plutselig var det en bank til salgs som i utgangspunktet ikke var til salgs. Det er kanskje noe av det mest alvorlige med det som nå har skjedd. Det viser seg at ingen vedtak om struktur som Stortinget gjør, selv i banker som Stortinget eier – eller det norske folk eier gjennom Stortinget – er evigvarende. Det betyr at Stortinget burde diskutere struktur i finansmarkedet, uavhengig av tilfeldige bud. At det kommer en svenske i privatfly over Kjølen, skulle ikke på en måte rettferdiggjøre at Stortinget faktisk hiver totalt rundt på strukturen i det norske bankmarkedet, slik det nå har skjedd.

Det alvorlige med det er at det vedtaket som Stortinget i dag fatter – at man selger unna Kreditkassen – medfører at ingen trenger å ha tillit til at Stortinget mener alvor med at DnB skal få bli på statens hånd. Grunnen til at det i seg selv er et poeng, er følgende – for det er et par gode poeng med at det er fornuftig at staten sitter som eier i forretningsbanker: For staten har det vært en fornuftig pengeplassering, det er én ting. Det har gitt god avkastning. I Norge har vi altså ikke tilsvarende private kapitalister som tillater seg å sitte på eierskap over perioder som svinger opp og ned, slik som i mange andre land hvor det fins tunge, private kapitalister. I Norge har staten i stor grad fylt den funksjonen.

Det andre viktige poenget med det å ha statlig eierskap i banker er at det sikrer at man har hovedkontorfunksjoner og tilliggende herligheter i Norge. Det har vi sett et godt eksempel på i forbindelse med salget av Fokus Bank til Den Danske Bank, som nå har flyttet alle funksjoner til København, noe som gjør at alle lån på – jeg tror det er – ca. 20 mill. kr må godkjennes i København. Det gjør at alle de kundene som Fokus Bank betjener oppover langs kysten av Norge, må godkjennes i København. Og det danske hovedkontoret har ikke nødvendigvis innsikt i hvordan norsk fiskeoppdrett drives eller norsk transportnæring drives. For det lokale næringslivet, der Fokus Bank har nedslagsfelt, vil dette selvfølgelig være et problem. Jeg sier ikke at det nødvendigvis vil skje med Kreditkassen, eller at det trenger å skje hvis DnB blir til salgs, for resultatet av Stortingets politikk er at det er bare å by på DnB, så er den til salgs. Stortingets vedtak har altså ikke lengre varighet enn det.

Jeg tror en liten nasjon som Norge har bruk for sunn konkurranse i bankmarkedet. Det betyr at man må ha flere forretningsbankmiljøer og flere miljøer i Norge. Forretningsbanker genererer en betydelig aktivitet når det gjelder kompetanseutvikling og IT-utvikling, og ikke minst er det et viktig egenkapitalincitamentet for næringslivet å ha en bank i nærmiljøet. Jeg frykter at et utenlandsk kjøp av Kreditkassen over tid vil medføre at Kreditkassen vil bli en del av en større internasjonal bank. Hvis man nå velger å slå den sammen med andre nordiske aktører, begynner den å bli så attraktiv at også de store utenlandske banker vil snuse på den.

Det er nødvendigvis ikke sant at stort er bedre. I så måte var det interessant å høre banksjefen i Den Danske Bank, som kjøpte Fokus Bank, Peter Straarup, som var i Norge forleden dag. Han sier at det er egotripp bak bankfusjoner. Han mener at en av de sterkeste drivkreftene bak oppkjøp og fusjoner er banksjefenes egne egoer, og han sier også at det ikke finnes belegg for at størrelsen på banker nødvendigvis gir bedre resultater. For hvis man ser på Kreditkassen og DnB, vil en se at de har levert svært tilfredsstillende resultat. Det er ikke nødvendigvis slik at de store bankene leverer bedre resultat. Bankene har også en annen funksjon, nemlig å fylle en samfunnsfunksjon, ikke minst er dette tilfellet i Norge, og den funksjonen må Kreditkassen og DnB fylle. Jeg tror derfor det er uklokt at man nå velger å selge seg ut av Kreditkassen, også fordi det har vært en fornuftig pengeplassering.

Når Stortinget allikevel velger å gå inn for en slik løsning, vil SV understreke at det er et poeng at man da prøver å gjøre dette til en nordisk bank i større grad enn en internasjonal bank. Og det betyr at man primært, sett fra SVs ståsted, bør få til en løsning som gjør at statens aksjer kan byttes i en annen nordisk bank, slik at de nordiske land sammen kan ha en viss kontroll med den nye banken. Om det lar seg gjøre, vet ikke jeg. Det er heller ikke et flertall i finanskomiteen som ønsker en slik løsning. Men det ville likevel ha gitt en større grad av garanti for at Kreditkassen blir i Norge med de funksjoner den i dag har.

Jeg frykter at dette bare er starten på en stor strukturendring som gjør at vi i Norge vil få mindre konkurranse i disfavør av næringsliv og forbruker.

Terje Johansen (V): Venstres landsstyre vedtok allerede i september 1999 å gå inn for å selge Kreditkassen, gjerne som en del av et nordisk finanskonsern. Det er akkurat dette det nå åpnes for som et resultat av Stortingets behandling. Mens denne holdningen har vært Venstres standpunkt hele veien, har det tatt svært lang tid, spesielt for Arbeiderpartiet, å komme til samme konklusjon.

Kapital er nærmest blitt en virtuell vare. Den beveger seg jorden rundt med elektronisk hastighet, den kjenner ingen grenser, den flyter dit avkastningen er høyest i forhold til risiko, og den blir urolig av manglende forutsigbarhet. Dette setter rammene for norsk finansnæring.

Norge blir en pengebinge etter som oljen konverteres til kapital. Det nasjonale målet må være å bruke denne råvaren på samme måte som oljen, til å skape ringvirkninger i Norge, til nye arbeidsplasser og til økt verdiskaping til beste for fremtidige generasjoner. Bare gjennom et bredt, kompetent og mangfoldig norsk finansmiljø kan kapitalen være med og støtte opp om norsk nyskaping.

Nyskaperne våre trenger kompetente investorer og rådgivere som kjenner lokale forhold. Nyskapere trenger både faddere og kapital, derfor er det viktig å videreutvikle det finansmiljø vi har i Norge, ikke å bygge det ned.

Vårt bankvesen har riktignok overkapasitet i forhold til det norske markeds størrelse, men det har også Sveits. Derfor bør vi isteden gi vår finansnæring internasjonale rammebetingelser, slik at norske finansinstitusjoner kan vokse og gi ringvirkninger.

Ved å slå sammen og rasjonalisere norske finansinstitusjoner kan vi nok kortsiktig øke avkastningen i finansnæringen, men for nasjonen er det viktigere å se næringen som kjerne i en klynge, på samme måte som norske rederier i Norge har skapt en verdensnæring av den maritime klynge ved at vi har gitt dem internasjonale vilkår.

Nasjonal kontroll behøver ikke bety verken statlig eller nasjonalt eierskap. Det innså allerede venstremennene Gunnar Knudsen og Christian Michelsen, da de industrialiserte Norge ved hjelp av utenlandsk kapital.

Det er viktig å ha profesjonalitet og konkurranse innen Norges grenser. Derfor sa Venstre tidlig fra at Kreditkassen ikke får bli kjøpt og innlemmet i andre norske finansinstitusjoner. Under ingen omstendighet skaper sammenslåing av norske finansinstitusjoner mer konkurransedyktige enheter internasjonalt. De vil alltid være dverger, som lett kan kjøpes av utenlandske eiere, også fordi de er lavere priset, ikke minst på grunn av statlig eierskap.

Derfor er det ikke annet enn misforstått nasjonalisme å tro at en sammenslåing med DnB, eller partering av Kreditkassen, styrker nasjonen Norge. Tvert om ville en slik uttynning av finansmiljøet svekket konkurransen og lokalkompetansen og ført til at store norske bedrifter flyttet hele eller deler av sine kjøp av finanstjenester utenlands.

Nasjonal kontroll av næringen har vi gjennom lovverk og Kredittilsynet, konkurranse skapes ved at profesjonelle eiere får overta Kreditkassen. De mest profesjonelle er de som byr høyest, fordi de ser mulighetene for best avkastning på lang sikt. For øvrig vil en utenlandsk eier kjøpe Kreditkassen nettopp for å utvikle norsk nettverk, kompetanse og markedsandel. De kjøper nærhet til det norske markedet.

Det er for så vidt helt i orden å foretrekke nordisk eierskap, men det er en avsporing fordi vi ikke vet hvor lenge en nordisk enhet forblir i nordisk eie.

Skal vi utvikle en nasjonal finansnæring som klynge, er det en fordel at en stor finansenhet har hovedkontor i Norge. Det gjør vi ved å la staten eie 33 1/3 i DnB for å beholde kontroll over vedtektene. Det har for øvrig mest en symbolsk verdi, en kan sammenlikne det med at DnBs hovedkontor i Bergen ikke ruver særlig i forhold til aktivitetene i banken i Oslo.

Bankinvesteringsfondet ble opprettet for å ivareta statens eierinteresser etter bankkrisen, men når nedsalgene er foretatt, er dets rolle utspilt og fondet kan avvikles. Det statlige eierskapet i DnB skal utøves via generalforsamlingen alene for å vokte over vedtektene, og profesjonelle eiere skal styre driften. Slik vil også DnB-aksjen etter hvert få en mer riktig pris, når markedet erfarer at statens eierrolle innskrenkes.

Stortingets innstilling om statens eierskap i Kreditkassen inneholder noen avklaringer som er viktige for finansnæringens vekst i Norge. Venstre vil bidra til videre utvikling av og vekst for norsk finansnæring etter de linjer som er trukket opp av Hope-utvalget.

Steinar Bastesen (TF): Vi behandler i dag salget av Kreditkassen. Slik som jeg ser det, og slik som det norske folk ser det, er dette verdens største moderne bankrøveri. På 1980-tallet ble det lånt ut penger i bøtter og spann. Man kunne gå inn i bankene og få en plastpose full av tusenlapper, så galt var det. Det var om å gjøre å øke volumet og øke kapitalgjennomstrømningen. Det måtte jo gå galt.

Så ble det lagt opp til at det skulle være stramme kredittvurderinger, og hvis vurderingene var for dårlige, skulle dette realiseres. Resultat: konkurser og tap. Bankene gikk konkurs, staten konfiskerte sammen med Banksikringsfondet, alle småsparerne mistet pengene sine – alle tapte. Staten eide. Nå er staten eier, nå har aksjene steget i verdi, opp igjen fra én krone – kursen stiger og stiger og stiger. Representanten Foss snakket om at vi har tapt så mye den siste tiden at vi skulle solgt for lenge siden. Jeg mener vi har tjent, for aksjene fortsetter å stige i verdi. Ja vel, så skal vi selge. Vi skal selge, vi skal realisere verdiene. Men hvor skal vi gjøre av pengene? Representanten Johansen vil plassere dem i Norge. Men det kan vi ikke gjøre. Her har vi jo altfor mye penger; hundrevis av milliarder skal plasseres i utlandet. Hvor skal vi plassere pengene? Det er mitt spørsmål. Vi kan ikke ha dem i Norge. Ikke kan vi ha bank – banken skal selges til utlandet. Når banken er solgt til Merita Nordbanken og til utlandet, skal pengene sendes etter. Jeg må stille spørsmålet: Hva er det som skjer? Hva er det vi holder på med? Hvorfor kan vi ikke ha en norsk banknæring? Hvorfor kan vi ikke ha pengene investert i Norge? Hvorfor kan vi ikke få plassert dem i Norges Bank f.eks? Nei – ut må de. Vi skal ha en profesjonell banknæring. Jeg synes ikke det minner så veldig mye om profesjonalitet når vi skal selge statens verdier, folkets verdier skal selges, og pengene plasseres i utlandet.

Jeg har i innstillingen gått imot av prinsipp. Hvis man hadde delt ut aksjene, gitt dem tilbake til folket og latt folket selv få bestemme over aksjene sine, kunne jeg vært enig, men å selge en bank til utlandet, for så å sende pengene til utlandet – gevinst – blir for galt. Og det går ikke bare på denne saken, men det går på alle de andre store bedriftene. Vi har en ny stor sak – det er Statoil, som skal selges. Selg og realiser! Men hvor skal vi gjøre av pengene? Jo, de skal sendes til utlandet. Vi kan ikke ha dem i Norge, for da blir det inflasjon. Ikke kan vi investere i infrastruktur, ikke kan vi investere i veger, ikke kan vi investere i havner, ikke kan vi investere i forskning, som er framtiden vår – nei, pengene må bort. Det er for mye penger. Men hvorfor skal vi selge da? Hvorfor i all verden skal vi selge alt mulig? Det får jeg ikke inn i hodet. En selger jo bare én gang, og realverdier stiger jo for hvert eneste år. Såfremt – og vi regner vel med det – verden går framover, såfremt, som vi regner med, økonomien vil vokse både i Norge og rundt om i verden ellers, vil realverdiene stige. Og jeg får ikke inn i hodet hvorfor vi da skal selge, for, som jeg sa, vi kan selge kun én gang. Hvis man solgte på en slik måte at folket fikk overta og selv fikk bestemme når de ville selge, hadde jeg forstått det. Jeg var i mitt hovedinnlegg i debatten om revidert i stad inne på akkurat det poenget at vi ikke har råd til å eie noenting lenger i dette landet. Vi vet knapt om vi har råd til å bo i dette landet. Har vi råd til å ha folk boende i dette landet? Er det det kanskje som holder på å skje at vi skal ut? Skal vi bort, slik at multinasjonale selskaper kan overta alle våre naturressurser? Er det det vi holder på med?

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per-Kristian Foss (H): Jeg skal ikke kommentere de 740 spørsmål som ble stilt i siste innlegg; det er jo en representants privilegium også å svare på de spørsmålene man selv stiller iallfall.

Jeg vil bare begrense meg til å si at Høyres gruppe vil stemme for forslag nr. 1 i Fremskrittspartiets rekke av forslag på side 6 i innstillingen i tråd med det som er varslet i innstillingen, og i tråd med det jeg sa i mitt eget innlegg. Det gjelder altså forslag nr. 1, der de ber Regjeringen nedlegge Statens Bankinvesteringsfond.

Jeg ber presidenten legge til rette voteringen slik at en kan votere separat over forslag nr. 1 og samlet over forslagene nr. 2, 3 og 4.

Presidenten: Det skal presidenten sørge for blir gjort.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.