Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsminister Kjell Magne Bondevik

• statsråd Odd Einar Dørum

• statsråd Magnhild Meltveit Kleppa

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representantene som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Thorbjørn Jagland.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg har et spørsmål til statsministeren.

Norge er en del av en global økonomi. Det er derfor naturlig at norske bedrifter eier mer i utlandet, og at utlendinger eier mer i Norge. Det er likevel viktig å beholde et sterkt norsk eierskap i viktig industri og finansvesen, bl.a. for å sikre at hovedkontorer og viktig forskning og kompetanse blir i landet. Derfor er det betenkelig at så mye er i ferd med å bli solgt ut bit for bit. Arbeiderpartiet vil kritisere Regjeringen for tafatthet og passivitet her. Staten har mye kapital, og staten har viktig eierskap som kan brukes for å sikre at mye av dette blir på norske hender.

Jeg vil spørre statsministeren om Regjeringen har diskutert en mer offensiv strategi, bl.a. i lys av de siste eksemplene på industribedrifter som er kommet på salg.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen er opptatt av å ha et sterkt nasjonalt eierskap. Det er viktig både i finans- og industrikonsern. Når det gjelder finansinstitusjoner, vil Regjeringen drøfte disse spørsmålene i kredittmeldingen som vi tar sikte på å legge fram innen utgangen av denne måneden. Vi har gjeldende retningslinjer for konsesjonsavgjørelser i slike spørsmål som, som kjent, forutsetter et betydelig nasjonalt eierskap. Min oppfatning er at erfaringen viser at det har vært nødvendig også med et betydelig statlig eierskap i disse aktuelle finansinstitusjonene for nå å kunne ha en viss styring med utviklingen på dette området. Stortinget vil bli invitert til å diskutere disse spørsmålene i forbindelse med kredittmeldingen. Det innebærer at Regjeringen ikke bare vil sitte passiv og motta konsesjonssøknader, men vil søke aktivt gjennom regelverk og som eier å ha en offensiv politikk med sikte på et tilstrekkelig norsk eierskap i finansinstitusjoner til at vi kan bevare slike miljø i Norge.

Når det gjelder industri- og næringsvirksomhet for øvrig, har Regjeringen som kjent lagt fram en eierskapsmelding som viser at Regjeringen ikke forholder seg passiv til dette spørsmålet, men aktivt forsøker å legge til rette for nasjonalt eierskap i viktige næringsvirksomheter. Vi har ikke hatt den samme tro som Arbeiderpartiet på å opprette et investeringsselskap med statlige midler, men ønsker å stimulere private investorer, slik at vi beholder et viktig industrielt miljø i Norge.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg er glad for at Regjeringen sier at det statlige eierskapet i bankene har vært viktig for det som nå er i ferd med å skje. Jeg tror staten bør kunne bruke sitt eierskap på en slik måte at man sikrer et nasjonalt eierskap der også staten er med i framtiden. Det er jeg glad for.

Når det gjelder eierskapsmeldingen som statsministeren nevnte, kunne man ha tatt et viktig grep, nemlig å opprette et statlig investeringsfond der også privat kapital er med, som kunne hjelpe norske bedrifter til å gå ut og dermed også sikre sin base hjemme. Mange norske industribedrifter sier nettopp at det er nødvendig å vokse ute for å kunne være sterke hjemme. Man kan på den måten også sikre et stabilt eierskap hjemme. Det som er trist, er å se at man ikke er villig til å ta i bruk slike virkemidler for å hindre at mye av det som nå skjer, skjer.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i representanten Jaglands generelle synspunkt om at det er viktig også å legge til rette for at norske bedrifter kan gå ut i en globalisert økonomi. Det vil også styrke dem på hjemmebane. I så måte er vi enige, men vi er ikke enige om alle virkemidler. Å la staten gå inn som investor i en rekke bedrifter for å bidra til dette, tror jeg for min del en skal være tilbakeholden med. Regjeringen ser det altså som nødvendig at staten er inne som en betydelig eier i en del nøkkelinstitusjoner i finansmarkedet, men å se for seg at staten går inn som investor i en rekke bedrifter og dermed sitter med et omfattende eierskap, tror jeg ikke er en moderne form å sikre nasjonalt eierskap på. Vi fra Regjeringens side mener at vi har lagt til rette for andre virkemidler gjennom eierskapsmeldingen. Vi ser også at en del betydelige norske bedrifter faktisk går ut og investerer i utlandet, så det er etter mitt skjønn ikke et så ensidig negativt bilde som Jagland kunne gi inntrykk av.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Oddbjørg Ausdal Starrfelt.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): I innstillingane til eigarskaps- og næringsmeldingane tidlegare i år, peikar regjeringspartia framfor alt på problem knytte til statleg eigarskap, som for så vidt er fylgt opp frå statsministeren no. Dei har så langt heller late seg selja ut enn investert i nye bedrifter. Nycomed er alt seld ut. Hydro Seafoods og Dyno Industrier står i fare for å verta selde ut. Utsegner i avisene tyder på at dette ikkje uroar Regjeringa, sjølv om det er eit noko forvirrande bilete. Med eit statleg/privat investeringsselskap eller tilsvarande mekanisme kunne staten sikra at desse arbeidsplassane vart verande i Noreg, ved m.a. å bidra til at desse bedriftene kunne kjøpa opp konkurrentar i utlandet. Staten skal ikkje gå inn direkte, men delta med pengar. Næringslivet seier at det ikkje er nok private midlar, det er naudsynt at staten deltek.

Eg spør statsministeren igjen: Vil Regjeringa vurdera dette på nytt og vera med på f.eks. å sikra arbeidsplassar i Dyno Industrier, Hydro Seafoods?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå er som kjent også dette blant de spørsmål som Arbeiderpartiet har reist i forbindelse med de pågående budsjettdrøftingene, og vi skal ikke på forhånd konkludere i alle de spørsmål som der er reist. Vi skal gjerne være med i en løpende debatt om hvordan vi best mulig sikrer mest mulig norsk eierskap, men vi har altså en innebygd skepsis til at staten skal spre seg gjennom en rekke bedrifter ved investeringer og dermed også gjennom eierskap.

Når det gjelder slike aktuelle bedrifter som representanten Starrfelt nevnte eksempler på, har staten også andre virkemidler. Hvis det f.eks. blir snakk om salg av Dyno, vil ervervsloven kunne komme inn i bildet, hvor også Næringsdepartementet kan vurdere eiernes planer, bl.a. når det gjelder kompetanse og industrielt miljø i Norge. Dessuten kan det også tenkes at det vil være andre norske kjøpere som vil være aktuelle i forbindelse med slike bedriftssalg.

Presidenten: Det blir ytterligere et oppfølgingsspørsmål – Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (Frp): Den største næringspolitiske utfordringen landet konfronteres med, er at tradisjonelt norsk næringsliv, de større bedriftene, forvitrer uten at arbeidsplasser og verdiskaping erstattes av ny virksomhet.

Vi har i Stortinget behandlet både en næringsmelding og en eierskapsmelding inneværende år uten at Regjeringen har kommet med konstruktive forslag, noe som virkelig betyr noe, for å snu denne negative trenden. Det skipsindustrielle cluster, vi har Kværner og Dyno, dels nedlegger virksomhet, dels fusjonerer eller flytter virksomheten ut av landet. Dette har Regjeringen ingen resepter på hvordan man skal løse. Et alternativ eller supplement til dette er å ha en næringspolitikk der utenlandske virksomheter innenfor høyteknologiområdene flytter til Norge.

Mitt spørsmål (presidenten klubber) til statsministeren blir: Administrerer Regjeringen en politikk for utflytting av norske bedrifter?

Presidenten: Presidenten vil minne om at man må holde taletiden.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tror representanten Hedstrøm selv ved nærmere ettertanke vil skjønne urimeligheten i den insinuasjon som lå i spørsmålet.

Regjeringens eierskapsmelding og Regjeringens politikk er selvsagt et uttrykk for et ønske om å bevare et omfattende norskeid næringsliv, og det har vi faktisk også. I tillegg til en del større bedrifter, som representanten Hedstrøm nevnte eksempler på, består norsk industri først og fremst av en underskog av små og mellomstore bedrifter, som det overveldende antall bedrifter i Norge er, og Regjeringen fører en aktiv politikk overfor små og mellomstore bedrifter. Det gjør vi også i forhold til større bedrifter.

Når det gjelder Kværner, har den bedriften hatt sine spesielle problemer som ikke først og fremst skyldes staten – det tror jeg representanten Hedstrøm er klar over – og at det der ville komme omorganiseringer, var alle forberedt på. Når det gjelder Dyno, er det altfor tidlig å si hva utfallet blir. Det kan godt hende det kan bli en norsk eier.

Når det gjelder høyteknologi, er vi enige om at det skal vi ha til Norge, selv om vi nok har visse betenkeligheter i forhold til hvordan representanten Hedstrøm har tenkt i så måte på Fornebu.

Presidenten: Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Mitt spørsmål går på hvorledes staten utøver sitt eierskap.

Ifølge Dagens Næringsliv lørdag har Den norske Bank, som er Norges største bank, og som er eid med over 50 pst. av den norske stat, vedtatt å gi et lån til en av aksjonærene, slik at han kan kjøpe hele selskapet. Målet er bl.a. å selge det ut eller eventuelt slakte det.

Mitt spørsmål blir altså: Er dette en god måte å utøve statlig eierskap på, og bør dette eventuelt få konsekvenser for dem som utøver det statlige eierskapet i dette tilfellet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det statlige eierskapet eller medeierskapet i større norske banker utøves jo ikke på den måten at staten sitter og avgjør hvem det gis lån til, og hvor mye. Den daglige forretningsmessige driften må selvsagt bankens ledelse og styre stå for. Det ville være en helt umulig håndtering av et statlig eierskap hvis staten skulle sitte og bestemme aktuelle lånesøknader, slik representanten Reikvam her nevnte eksempel på.

Presidenten: Ansgar Gabrielsen – til oppfølgingsspørsmål.

Ansgar Gabrielsen (H): Vi er i en situasjon der stadig flere bedrifter er i ferd med å bli kjøpt opp, og flere vil kunne bli det. En av årsakene til det er selvfølgelig at vilkårene for norsk eierskap ikke er konkurransedyktige i forhold til det som gjelder for utenlandsk eierskap. Og vi vet at Arbeiderpartiets politikk er egnet til at stadig flere vil komme i en situasjon der de vil kunne bli oppkjøpt. Statsministeren viste til eierskapsmeldingen, hvor Regjeringen staket ut en kurs som jeg tror kan ha mye for seg hvis man følger det opp gjennom de årlige vedtak. For det er jo faktisk slik at hadde vi fulgt Arbeiderpartiets forslag i fjor om 2,1 milliarder kr i økte skatter for norsk eierskap, hadde selvfølgelig situasjonen blitt enda verre, ved økt skatt på eierskap, ved delingsmodellen, ved rederiskatt osv.

Hva tror statsministeren kan bli konsekvensen hvis man eksempelvis ytterligere skulle forverre rammevilkårene for norsk eierskap med eksempelvis en milliard eller to i årets budsjett?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder den delen av de aktuelle forslagene fra Arbeiderpartiet som representanten Gabrielsen nevnte, så har også regjeringspartiene hatt sine klare innvendinger mot dem. Nå er vi i forhandlinger med Arbeiderpartiet om et mulig budsjettopplegg for år 2000 og drøfter i den sammenheng også skatte- og avgiftsspørsmål, og derfor ønsker jeg ikke i detalj å kommentere dem nå. Men regjeringspartiene og Regjeringen har den klare generelle retningslinje at endringer i skatte- og avgiftsopplegget ikke må ha en slik karakter at de kan bli en alvorlig trussel mot bedrifter, og dermed mot arbeidsplasser. Jeg ser ikke bort fra at det er mulig å hente inn noe mer skatteinntekter fra personer som har store kapitalinntekter i Norge, uten at det rammer bedrifter og arbeidsplasser. For det siste hensynet er viktig. Nå har vi høy sysselsetting, og den må vi for all del ta vare på.

Presidenten: Det siste oppfølgingsspørsmål blir fra Steinar Bastesen.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har registrert via pressen at Regjeringen går inn for å inkorporere avtalen Multilateral Agreement on Investment, kalt MAI, i WTO-forhandlingene. Ser statsministeren at man ved å inkorporere denne avtalen i WTO legger landet åpent for enda mer oppkjøp fra utlendinger, og ser statsministeren at dette kan være et problem?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Etter den informasjon jeg har når det gjelder forberedelsene til WTO-runden i Seattle, er det ikke aktuelt å inkludere i WTO-forhandlingene det som var på tale i forbindelse med MAI-avtalen, i den form det hadde i forbindelse med MAI. Når det gjelder en eventuell avtale om investeringer, er det et langt mer begrenset opplegg som det nå er tale om. Utenriksministeren har i Stortinget redegjort for at Regjeringen ser klare motforestillinger mot å trekke investeringene inn i de forestående WTO-forhandlingene. Jeg har forstått at representanter for partier som utgjør et flertall på Stortinget, har hatt et noe annet syn på det. Det har vi tatt til etterretning. Det som er avgjørende, er hvordan dette håndteres i WTO-sammenheng, og at en her kan ta vare på viktige hensyn, f.eks. arbeidsstandarder, utviklingslandenes interesser osv. Dette jobbes det nå med i forbindelse med forberedelsen til WTO-runden i Seattle, og Regjeringen vil selvsagt trekke Stortinget inn igjen på et senere tidspunkt.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg har også et spørsmål til statsministeren, men det dreier seg om noe ganske annet, nemlig finansieringssystemet for norske sykehus.

Statsministeren skrøt i valgkampen av de gode resultater med innsatsbasert finansiering. Vi har i tillegg, gjennom forhandlinger, bl.a. med Fremskrittspartiet, fått gjennom at dette er en bevilgning som skal være en overslagsbevilgning. Nå har imidlertid Regjeringen endret enhetsprisene og satt et tak for hvor mange operasjoner som blir betalt med innsatsbasert finansiering med de faste satser, og har også redusert rammebevilgningene, slik at sykehusene nå kommer i en verre situasjon, og innsatsbasert finansiering endres og settes i miskreditt.

Vil statsministeren sørge for en gjennomgang av dette systemet og også innføre en ordning hvor det forhandles med sykehusene om endringer i finansieringssystemet, slik at vi unngår disse plutselige negative virkningene for norske sykehus og dermed for pasientene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig at en har foretatt visse justeringer i opplegget, men – etter Regjeringens oppfatning – ikke med de negative virkninger som representanten Hagen gir uttrykk for. Tvert om har meningen vært å få til et system som er mer i samsvar med intensjonene med det innsatsbaserte finansieringssystemet overfor sykehusene. Men Helsedepartementet står i en nokså kontinuerlig dialog om dette med sykehuseierne, altså fylkeskommunene, og er selvsagt villig til å drøfte erfaringene og synspunktene fra fylkeskommunene. Vi har ikke noe ønske om å gjøre dette systemet dårligere eller mer uforutsigbart for fylkeskommunen. Tvert om, vi har positive erfaringer med det innsatsbaserte finansieringssystemet og ønsker å videreutvikle det, men må også ha balanse mellom det som utbetales gjennom denne ordningen, og det som utbetales på annen måte. For det er ikke enhver tjeneste innenfor sykehuset som det egner seg å legge inn under dette systemet. Derfor er det i dag – så vidt jeg husker – en prosent på 50 når det gjelder innsatsstyrt finansiering, og vi tror at det er et rimelig balansepunkt.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg må si at jeg er uenig med statsministeren. Signalene og de klare uttalelsene fra sykehusene – jeg snakker ikke om byråkratene på fylkeskommunens kontor, det er sykehusdirektørene som har ansvaret – indikerer at det er en unison oppfatning at man nå har foretatt justeringer eller endringer som er meget negative i forhold til det som var hovedformålet med den innsatsbaserte finansieringen, nemlig at dess flere operasjoner et sykehus foretok, dess mer inntekter fikk det. Man skulle ha den samme betaling for en operasjon, uavhengig av tak og slike ting. Det er der disse justeringene effektivt setter en stopper for å øke aktivteten for nødvendige operasjoner. Det jeg spør om, er å få et system hvor det er en slags forhandling og avtale med sykehusene, og at den ligger til grunn når man fremmer forslag til statsbudsjett for Stortinget, slik at Stortinget automatisk i dokumentene får vite hva sykehusdirektørene hevder at konsekvenser av foreslåtte endringer er, slik at Stortinget får et korrekt grunnlag og ikke bare departementets ensidige oppfatning.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er klart at Regjeringen og departementet må forholde seg til fylkeskommunene som eiere av sykehusene, men innhenter også selvsagt informasjon og synspunkter direkte fra sykehusene gjennom sykehusdirektører, sjefsleger osv. Vi er villige til å drøfte synspunkter på og erfaringer med dette hvis det er enkelte uheldige utslag, men jeg kan ikke se at de justeringer som er foretatt nå, har slike dramatiske konsekvenser som representanten Hagen gir uttrykk for. Det jeg husker fra debatten om dette tidligere i vår, var en dialog mellom departementet og fylkeskommunene om hvorvidt det var skrevet ut regninger i forbindelse med det innsatsbaserte finansieringssystemet som egentlig ikke hørte hjemme der. Det kom en til en ordning med, og jeg regner med at hvis det er uoverensstemmelser også nå, så vil en ha en dialog som gjør at en kan komme fram til en ordning.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Asmund Kristoffersen.

Asmund Kristoffersen (A): Finansieringssystemet kan være en viktig spore til mer pasientbehandling, men etter to år med ordningen ser vi utslag som er veldig bekymringsfulle, bl.a. honorerer systemet at en faktisk gjør det samme fra det ene året til det andre. Et utslag er også at sykehusene ser seg om etter «lettere» pasienter og setter de «tyngre» på venteliste. Det synes å være situasjonen landet over. De justeringer som nå er gjort i statsbudsjettet, ser ikke ut til å virke inn på dette. Det er snarere slik at økonomien for sykehusene ser ut til å bli forverret, etter de rapportene som jeg har fått inn fra en rekke sykehus i landet.

Jeg må derfor spørre statsministeren: Er han villig til ganske raskt å gå inn og se på de systemfeilene som måtte ligge i systemet, som gjør at systemet er uforutsigbart for sykehusene – at en året etter at behandlingen er foretatt, får inndraging i sine forventede inntekter – og dernest at en også må tilpasse systemet til «tyngre» pasienter?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: De eksempler som representanten Kristoffersen nevnte, er for så vidt eksempler på at det innsatsbaserte finansieringssystemet ikke fanger opp alle behov ved et sykehus, og at det derfor er riktig å ha en kombinasjon av et slikt system, som stort sett har virket positivt, og rammeoverføringer. Det er klart, som jeg også sa i mitt svar til Carl I. Hagen, at når det kommer inn rapporter som påviser behov for å drøfte justeringer i systemet, er Regjeringen mer en villig til det, for vi ønsker å ha en finansieringsordning for våre sykehus som først og fremst er til det beste for pasientene, slik at flest mulig pasienter får de helsetjenestene de har krav på.

La meg føye til at nå er statsbudsjettet til behandling i Stortinget, og vi imøteser selvsagt også synspunkter fra sosialkomiteen og Stortinget når det gjelder disse spørsmålene, som det er redegjort for i budsjettet.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål – John I. Alvheim.

John I. Alvheim (Frp): Den innsatsbaserte finansieringen har så langt vært meget effektiv og svart til forventningene med hensyn til reduserte ventelister spesielt. Inneværende statsbudsjett, med kutt i enhetsprisene og et aktivitetskrav som ikke betales, på 480 mill. kr, gir den konsekvens at sykehusene får 480 mill. kr mindre for den behandling de måtte utføre i år 2000. Mitt spørsmål er noe i likhet med Asmund Kristoffersens: Vil Regjeringen være villig til å gå inn i forhandlinger med fylkeskommunene og sykehusene i begynnelsen av år 2000 for å prøve å rette opp disse skjevhetene, slik at man kan få en økt pasientbehandling også i år 2000?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Som jeg allerede har sagt: Det er klart at erfaringene med systemet og justeringer av systemet er Regjeringen innstilt på å ha en dialog med fylkeskommunen og sykehusene om, slik at systemet kan virke best mulig etter hensikten. Flest mulig pasienter skal få best mulig helsetjenester, og effektiviteten skal øke uten at det skal gå ut over kvaliteten. Jeg er enig med representanten Alvheim i at stort sett har dette systemet virket positivt, effektiviteten har økt. Det har vært behov for å gjøre enkelte justeringer, vi skal se på konsekvensene av dem og vurdere dem. Vi ønsker også velkommen synspunkter på dette fra Stortingets sosialkomite og Stortinget under behandlingen av statsbudsjettet nå i høst.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går til statsministeren. Han har i flere artikler i det siste meget fortjenstfullt vært opptatt av den raske endringstakten i det norske samfunn og globaliseringen, og sier bl.a. i Aftenposten i dag meget riktig at vi trenger vilje og evne til nyskaping for å holde tritt. Desto mer forbausende er det at han i sine artikler ikke sier svært meget om hva dette betyr i politiske grep, og det er særlig to områder som forbauser meg. Det ene er at han nok en gang helt utelater å snakke om de klare forbedringer som trengs i det norske skolesystem for at vi skal kunne ha denne evnen til nyskaping, og det andre er at han gjør spørsmålet om verdiskaping nærmest til et spørsmål om å satse mer på SND. Skyldes det siste at han rent faktisk tar høyde for at han i budsjettenighet med Arbeiderpartiet er nødt til å svelge skatteendringer som er til skade for bedriftene og arbeidsplassene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder budsjettforhandlingene, tror jeg Høyres leder er klar over at de ikke kan føres via Stortingets talerstol. Det ble heller ikke gjort de to foregående år, da vi førte forhandlinger med Høyre. Men vi ønsker selvsagt ikke omlegginger i skatte- og avgiftssystemet som blir en alvorlig trussel mot norske bedrifter, og som kan føre til nedleggelse av arbeidsplasser. Tvert om, det er nå viktig å ta vare på den høye sysselsetting. Men vi drøfter mulige grep med Arbeiderpartiet, slik at vi får bedre fordelingsvirkninger av vårt skattesystem, og slik at de som måtte tjene urimelig mye og betale urimelig lite skatt, ikke skal fortsette å gjøre det. De to behov tror jeg for min del det skal være mulig å kombinere, men en skal gå varsomt fram.

Når det gjelder nyskaping, har Regjeringen tatt opp i statsbudsjettet, og også på annen måte, forslag til tiltak innenfor utdanningssektoren som skal bidra til dette. Ett av satsingsområdene innenfor skolebudsjettet for år 2000 er en ganske sterk økning av bevilgningen til undervisning i informasjons- og kommunikasjonsteknologi, noe som kanskje er det aller viktigste med tanke på nyskaping. Videre er det som kjent i statsbudsjettforslaget foreslått økt innsats når det gjelder ungdomsskolen og utvikling av lærerrollen. Endelig må jeg peke på at forslaget til nytt forskningsbudsjett for år 2000 representerer noe av den sterkeste innsatsøkningen innenfor forskning som overhodet har funnet sted. Det har vi bl.a. fått betydelig honnør for fra Næringslivets Hovedorganisasjon. Det er en økning på ca. 650 mill. kr. Forskningsfondet er økt, og budsjettet øker med over 7 pst. Så jeg vil ikke akseptere den fremstilling at Regjeringen ikke treffer tiltak med sikte på økt nyskaping.

Jan Petersen (H): Det statsministeren nå sier om forskning, kan jeg også gjerne si positive og hyggelige ting om, men det var altså ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om forbedringer i det norske skolesystem. Og da er det én utfordring som ligger der tydeligere enn noe annet, og det er at vi er nødt til å gjøre noe alvorlig med den svikten som vi har i lærerrekrutteringen. Da er mitt spørsmål til statsministeren: Hvordan har det seg at Regjeringen utsetter og utsetter å legge frem sine forslag når det gjelder å bedre denne rekrutteringen?

Ellers må jeg til spørsmålet om skatt si at poenget må være også å være klar på hva man ikke vil. Statsministeren husker nok godt at Høyre i fjor uttrykte meget tydelig, også fra Stortinget før forhandlingene, at skatteøkninger ville vi ikke ha. Nå er statsministeren betydelig mer vag med hensyn til om man vil kunne akseptere at vi får skatteendringer som er til ugunst for bedriftene og for arbeidsplassene. Og det er ytterligere ett spørsmål som reiser seg etter det statsministeren sa: Tror statsministeren virkelig at det er mulig å ramme bedriftseierne uten at man også rammer bedriftene?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For å ta det siste først: Det kommer helt an på hvilke skattegrep en foretar. Noen skattegrep vil også kunne ramme bedriftene. De har Regjeringen derfor vært negativ til. Jeg tror det er mulig å finne andre grep som først og fremst har en fordelingsvirkning, og som virker i forhold til dem som har urimelig store kapitalinntekter uten at de kommer næringslivet til gode, og det er slike tiltak vi i så fall leter etter. At Høyre og sentrumspartiene har hatt noe ulikt syn på skattepolitikk og på skattenivå, er jo ikke noe nytt av året. Det har vært tilfellet også tidligere. Vi mener at den private sektor også må bidra til den nødvendige nedkjøling av norsk økonomi, ikke bare den offentlige.

Når jeg tillot meg å nevne forskning, er det fordi at det er svært viktig med tanke på nyskaping.

Når det gjelder rekrutteringsmeldingen, er det bedre at den blir god, og at den kommer etter en dialog med lærerorganisasjonene, enn at den først og fremst kommer raskt. Men den vil om relativt kort tid bli fremmet.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Inge Lønning.

Inge Lønning (H): Statsministeren viste til veksten i forskningsbevilgningene i budsjettet.

Men det er vel slik at hvis man skal få et riktig inntrykk, må man se sammenhengen mellom bevilgninger til universitetene og de forskningsutførende institusjonene og forskningspostene. Da er min vurdering at det i beste fall er et nullbudsjett, dvs. et nullvekstbudsjett. Men det som er enda mer bekymringsfullt, er at det i budsjettforslaget ikke er foreslått en eneste ny rekrutteringsstilling til hele det norske universitetssystem. Jeg vil stille det samme nøkkelspørsmål som representanten Petersen reiste: Er Regjeringen i det hele tatt opptatt av rekrutteringen av folk som skal betjene den norske skole og det norske forskningssystem?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det siste spørsmålet skulle det vel egentlig være litt unødvendig å stille, for jeg tror representanten Lønning er fullstendig klar over at Regjeringen – like mye som hans eget parti – er opptatt av en bedre rekruttering til den norske skole og til læreryrket spesielt.

For det første er det faktisk i statsbudsjettforslaget fra Regjeringen foreslått tiltak som skal være med og utvikle lærerrollen: større adgang til permisjonsordninger, større adgang til hospiteringsordninger i næringslivet for å trekke inn nyttig erfaring derfra, forsøk med en utvikling av lærerrollen, bl.a. hvor annet personell trekkes mer inn i skolen for å avlaste læreren for oppgaver som ikke er av pedagogisk karakter, slik at læreren mer kan bli lærer. Rekrutteringsmeldingen kommer, og den vil også komme som et resultat av en dialog med lærerorganisasjonene.

Når det gjelder universitetene, får vi ta budsjettdebatten der når budsjettdebatten kommer. Når det gjelder bevilgningsforslaget, har det selvsagt noe med søkningen til universitetene å gjøre, som jo på en del områder er for nedadgående på grunn av synkende ungdomskull.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Jeg er litt skremt over statsministerens vente og se-holdning med hensyn til å rekruttere og beholde lærere i skolen. Det er nesten like risikabelt for Norges framtid som å fomle så mye med statens rikdom som man gjør på eiersida.

Spørsmålet mitt til statsministeren blir da: Dersom KS skulle manne seg opp til et lønnsoppgjør nå i år som er godt for andre grupper som skal rekrutteres, og staten også skulle se seg tjent med at lærerlønningene økes, er det da slik at Regjeringa er innstilt på i revidert nasjonalbudsjett å følge opp dette? Varsellampene blinker nå nemlig kraftig på mange lærerværelser rundt omkring, der lærerne blar i avisene og ser etter andre stillinger. Er det slik at Regjeringa er budd på det? Eller vil Regjeringa vente til rekrutteringsmeldinga kommer, og det kanskje går ett år til og lærerværelsene blir enda mer tømt for de folka vi trenger å ha der?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første vil jeg avvise at Regjeringen har en vente og se-holdning. Selv om den påstanden blir gjentatt, er den ikke riktig av den grunn. Regjeringen er i likhet med partiene på Stortinget opptatt av å styrke rekrutteringen til læreryrket. Derfor er vi i en dialog med lærerorganisasjonene, derfor fremmes rekrutteringsmeldingen, og derfor er vi selvsagt opptatt av det forestående lønnsoppgjør, både når det gjelder lærere og andre yrkesgrupper hvor det er behov for en styrket rekruttering. Det finnes jo også en del andre slike grupperinger, bl.a. innenfor helse- og omsorgssektoren. En ansvarlig regjering må også håndtere lønnsforhandlinger på en ansvarlig måte. Det akter denne regjeringen å gjøre. Men det er klart at de økonomiske konsekvensene av vårens lønnsoppgjør vil vi måtte komme tilbake til i Stortinget i den grad statsbudsjettet ikke har tatt tilstrekkelig høyde for det.

Presidenten: Neste hovedspørsmål blir stilt av Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har også et spørsmål til statsministeren. Det er knyttet til at ethvert rettferdig skattesystem er kjennetegnet ved at man betaler skatt etter evne, dvs. at de som har mye, betaler mer skatt enn de som har lite. Dessverre er det mange eksempler på at det norske skattesystemet ikke fungerer slik. De siste eksemplene fikk vi før helgen, der en lang rekke kjendiser med høye inntekter, til dels millioninntekter, ble framhevet, og at de gjennom å organisere seg gjennom aksjeselskaper reduserte skatten til 28 pst. Det betyr at vi har eksempler på at folk i liberale yrker – advokater, konsulenter, artister, tannleger – lett kan organisere seg slik at de får 28 pst. skatt, mens sykepleiere, bussjåfører, lærere og andre betaler opp til 50 pst. skatt. Disse tilpasningsmulighetene skyldes endringer i skattesystemet som er gjennomført de siste årene, noe som har gjort denne type tilpasning enklere.

Mener statsministeren dette er et problem for skattemoralen og samfunnsmoralen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Ja, det mener jeg at det er. Derfor er det grunn til å se på justeringer av skattesystemet. Det er vel bred enighet om at vi skal ha en skatteprosent på kapitalinntekter som ikke er så høy at den driver kapitalen ut av landet. Det var jo noe av bakgrunnen for det skattesystemet vi la om til i 1992. Så det er viktig at en ikke her kaster ut barnet med badevannet. En skal være varsom når en gjør endringer i skattesystemet, slik at en ikke får utilsiktede virkninger overfor bedrifter og arbeidsplasser. Derfor hopper ikke regjeringspartiene uten videre på alle Arbeiderpartiets endringsforslag når det gjelder skattesystemet, men vi er villig til å føre en dialog – som vi også har i disse dager – om hvorvidt det er mulig å finne grep som gjør at systemet blir mer rettferdig uten å ramme bedrifter og arbeidsplasser. Jeg antar at Arbeiderpartiet også vil være interessert i å beholde høy sysselsetting, slik vi nå heldigvis har.

Jens Stoltenberg (A): Jeg er glad for at statsministeren er opptatt av at vi skal opprettholde en høy sysselsetting og unngå å ramme norske bedrifter, men da er det for det første et problem at det ene av de forslagene som er presentert fra Regjeringen, er forslag om økt alminnelig skatt. Det rammer absolutt alle norske bedrifter i milliardklassen. Det andre forslaget fra Regjeringen er å øke toppskatten for helt vanlige norske lønnstakere – titusener av lønnstakere med rundt 270 000 kr i inntekt vil da få 13 pst. skatteøkning ved at de går fra 35 til 50 pst. skatt på overtid eller ekstrainntekter. Det Regjeringen gjør, er det stikk motsatte av det statsministeren sier. Man øker nemlig skatten for bedriftene i de forslagene man har fremmet, og så øker man skatten for helt vanlige lønnstakere. Ser statsministeren at det er et problem?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hvis virkningen av våre forslag hadde vært så negativ som det representanten Stoltenberg nå gir inntrykk av, hadde det vært et problem. Men som vanlig males det med nokså ensidig pensel.

For å ta toppskatten først: Det innslagspunktet for toppskatten som Regjeringen nå foreslår, er faktisk reelt sett litt høyere enn det var da vi innførte skattesystemet i 1992, under Arbeiderpartiets styre. Det er riktig at det har kommet langt flere mennesker ut i arbeidslivet i løpet av disse årene, slik at det nå er flere som betaler toppskatt. Men realverdien av innslagspunktet er faktisk ikke redusert. Det er ca. 2 000 kr høyere enn det var med Arbeiderpartiets forslag i 1992.

Når det gjelder det forslaget vi fremmet i fjor om en økning av kapitalskatten fra 28 til 29 pst., er det fullt mulig å skjerme lønnstakere mot en slik økning av den alminnelige skatteprosenten. Det kan en gjøre ved andre skattegrep, slik at økningen skjer på kapitalinntekter, men det har Arbeiderpartiet så langt ikke vært villig til å diskutere.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Hill-Marta Solberg.

Hill-Marta Solberg (A): Helt uavhengig av konkrete budsjettforslag og helt uavhengig av forhandlinger er det alltid interessant å høre hva statsministeren mener om prinsipielle sider ved skattesystemet. Når det nå er avdekket at det er åpenbare muligheter i vårt skattesystem for store tilpasninger, kan man da forstå statsministerens svar til Stoltenberg i dag slik at det etter hans syn ikke er tilsiktet, at det er sider ved systemet som ikke er ønskelige, og som heller ikke har vært tilsiktet når man politisk har åpnet for slike muligheter?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg tror ikke bare Regjeringen og regjeringspartiene, men også Arbeiderpartiet og andre, bør være villig til å se på sine egne forslag og virkninger av det skattesystemet som det i 1992 var ganske bred enighet om. Det er klart at når vi nå kan lese at artister og andre i realiteten tar ut lønn gjennom et utbytte fra et aksjeselskap og dermed slipper med en langt lavere skatteprosent enn det vanlige lønnsmottakere gjør, er det etter mitt syn helt klart en utilsiktet virkning av et system som vi er villig til å diskutere justeringer av, men altså ikke på en slik måte at det kan ramme næringslivet, bedrifter eller arbeidsplasser og dermed true den høye sysselsettingen. Jeg håper vi har en felles interesse av at det ikke skal skje.

Presidenten: Neste hovedspørsmål blir fra Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Mitt spørsmål er også til statsministeren. I en tidligere replikkveksling her kom det fram at Regjeringen har et ganske passivt forhold til det som går på eierskap. Og et resultat av det ser vi i disse dager med fusjonen mellom Telenor og Telia – en fusjon som Kristelig Folkeparti så sent som i valgkampen i 1997 var imot. Det bekrefter at den frieren som står i gården, og ikke Regjeringens vilje, på en måte bestemmer dagsordenen.

Nå ser jeg at Regjeringen hevder at dette er en balansert avtale. Det gjenstår å se hvordan tingene utvikler seg.

La meg stille et konkret spørsmål. Mange av de viktige forretningsområdene i det fusjonerte selskapet er det uavklart hvor skal ligge, det gjelder både mobil og Internett, som er to av de raskest voksende områdene innenfor det som går på telefoni og telematikk. Mitt spørsmål til statsministeren er: Hvilken mulighet har Regjeringen til å sørge for at de positive ringvirkningene av denne type hovedkontorplasseringer blir i Norge, at de ikke bare går utenlands, og at de positive ringvirkningene dermed også skjer utenlands?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: For det første blir det altså ikke riktigere om også representanten Djupedal gjentar at Regjeringen har et passivt forhold til spørsmålet om norsk eierskap. Det er og forblir feil, også om representanten Djupedal gjentar påstanden. For det andre synes jeg Telenor-Telia var et særdeles dårlig valgt eksempel på en såkalt passivitet. For er det en sak Regjeringen har vært aktiv i helt til siste sekund og faktisk på overtid, så er det i fusjonen mellom Telenor og Telia. Regjeringen stod på for å ivareta norske interesser og for å sikre at det ble en balansert og likeverdig avtale. Og det har jeg forstått at også det politiske miljøet for øvrig har gitt Regjeringen ryggdekning for. Min oppfatning er at avtalen er balansert. Vi får en norsk sjef, man får hovedkontoret i Stockholm, men vi får den internasjonale avdelingen i Norge. Når det gjelder forretningsområdene for øvrig, skal dette løpende drøftes av det nye selskapets ledelse og styre basert på forretningsmessige prinsipper og innenfor rammen av særlige integrasjonsprinsipp. Dette synes jeg det er naturlig at selskapet gjør, og at alt ikke styres i detalj av de to statlige eierne.

Når det gjelder næringsvirksomhet for øvrig og bankvirksomhet, er det etter mitt syn også viktig å ha solide, sterke norske bedrifter med hovedkontor i Norge, fordi det er avgjørende ut fra kjennskapen til norske forhold og til norsk næringsliv, som slike finansinstitusjoner skal betjene. Det kommer også til å være retningsgivende og et viktig kriterium for Regjeringen når vi legger disse spørsmål fram for Stortinget i kredittmeldingen ved utgangen av denne måneden.

Øystein Djupedal (SV): Med respekt å melde snakker statsministeren seg langt ut på vidåtta. Så langt jeg husker, har ikke denne regjering satt ned foten i en eneste fusjon så langt, noe som Regjeringen nesten samlet var imot den gangen den var i opposisjon. Det er bare å ta hele rekken bortover fra Hydro til bankaksjer og til hva man ellers måtte ønske, og Telenor-Telia føyer seg inn i samme mønster. Et av de viktigste poenger med eierskap i en stadig mer liberalisert verden er at man sikrer at det blir ringvirkninger til det samfunnet som har bygd opp selskapet. Telenor er bygd opp i Norge av norske abonnenter og telefonbrukere i mange år. Nå skal ikke jeg gå inn på om fusjonen som sådan er balansert, men mitt poeng er, som statsministeren ikke ønsket å gå nærmere inn på, hvordan vi sikrer at balansen ivaretas ved at viktige funksjoner legges til Norge. Eller er det slik at Regjeringen overhodet ikke har noen styringsmulighet når det gjelder selskapets videre utvikling? Det er av veldig stor betydning for norsk forskermiljø og for å sikre at landet får de positive ringvirkningene av dette, at f.eks. Internett og mobil legges til Norge.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå synes jeg for det første representanten Djupedal skaper en motsetning mellom to ting som ikke nødvendigvis trenger å være en motsetning. Fusjoner i næringslivet er ikke nødvendigvis i strid med et nasjonalt eierskap. I en økonomi som er åpen som vår, vi er en globalisert økonomi, som representanten Jagland var inne på i starten av spontanspørretimen, vil ikke bedriftsmønsteret kunne være statisk. Det vil måtte være i endring, og vi er nødt til å ta stilling til de endringene.

Når det gjelder det norsk-svenske teleselskapet som nå etableres, kjenner jo representanten Djupedal til at den norske stat vil være en av de tunge eierne i det nye selskapet, også representert i styret. Vi har også sikret oss selskapets toppsjef. Dermed ligger det i sakens natur at Norge har en betydelig innflytelse over hvordan dette selskapet skal utvikle seg, også når det gjelder plassering og fordeling av forretningsområder. Hvis ikke, hadde vi ikke gått inn i denne fusjonsavtalen.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Gunhild Øyangen (A): Mitt spørsmål går til sosialministeren. I nasjonalbudsjettet varsler regjeringen Bondevik innstramminger i ordningen med avtalefestet pensjon. Til NTB har sosialministeren sagt at hun mener at adgangen til tidlig pensjon gjennom avtalefestet pensjon er for dyr, og at hun ønsker endringer som gjør det mindre attraktivt å gå av med pensjon tidlig.

Det inntektspolitiske samarbeidet har vært en av bærebjelkene i den positive økonomiske utviklingen vi har hatt her i landet i de senere år. Mitt spørsmål til statsråd Kleppa er: Hvilket syn har Regjeringen på tariffestede forhold og inngåtte tariffavtaler?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er eit dilemma i forhold til avtalefesta pensjon som går på at slik ordninga er i dag, er den ikkje berre eit tilbod til dei eldre som ynskjer å trekkja seg tilbake frå eit yrkesaktivt liv med verdigheit og før ordinær pensjon, det ligg faktisk overstimulans i forhold til det å trekkja seg tilbake, og det er det Regjeringa har drøfta i nasjonalbudsjettet. Det er ikkje føreslått konkrete endringar, men drøfta med bakgrunn i ei utgreiing med overskrifta «Fleksibel pensjonering» frå eit utval sett ned av Jagland-regjeringa, som la fram si innstilling tidlegare i år, og som det er naturleg for oss å fylgja opp.

Det er ei kjensgjerning at her er bruk for ein stor arbeidsstyrke i tida framover. Etter Regjeringa sitt syn er det òg bruk for den erfaringa og kompetansen som mange eldre arbeidstakarar i dag har. Og det gjev stor grunn til ettertanke dersom det er slik, som nok nokon opplever, at ordninga i dag gjer at nokre eldre arbeidstakarar faktisk føler seg pressa ut av arbeidslivet. Dei kan òg rekna gjennom sine økonomiske framtidsmoglegheiter og sjå at det svarar seg å gå av, i alle fall med delvis pensjon, framfor å halda fram i arbeidslivet med si erfaring og sin kompetanse.

Gunhild Øyangen (A): Jeg kan ikke høre at statsråden svarte på spørsmålet mitt – hvilket syn Regjeringen har på tariffestede forhold og inngåtte avtaler og det inntektspolitiske samarbeidet.

Jeg vil minne om at fagbevegelsens moderasjonslinje har vært en veldig viktig årsak til den positive utviklingen vi har hatt i de senere år, som innebærer at vi har fått lav ledighet, lav prisstigning og lavere renter. For å få dette til har store arbeidstakergrupper avstått fra høye lønnstillegg; de har i stedet fått muligheten til tidligere pensjon. Dette var en helhet, og det må også være en helhet i tiden framover. Derfor vil jeg gjenta spørsmålet mitt: Vil regjeringen Bondevik sikre det inntektspolitiske samarbeidet, som er en av hjørnesteinene i vår økonomiske politikk, og sammen med Arbeiderpartiet sikre respekten for tariffestede forhold?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: I slike stunder er eg glad for at det er høve til tilleggsspørsmål. Det var nemleg ei setning på slutten av Gunhild Øyangen sitt førre innlegg som eg ikkje fekk tak i, og det gjev meg no høve til å svara på hennar spørsmål om korleis Regjeringa ser på det inntektspolitiske samarbeidet. Lat det vera heilt klart: Det er avgjerande viktig for Regjeringa at det held fram. Regjeringa legg vekt på eit godt forhold til partane i arbeidslivet både gjennom jamleg kontakt og på annan måte.

Men her ligg det altså føre ei offentleg utgreiing, og eg trur at òg Jagland-regjeringa hadde eit mål med å nedsetja dette utvalet. Utgreiinga ligg føre, den meiner Regjeringa er vel verd å fylgja opp. Vi har peika på nokre område der vi ynskjer å fylgja opp, men ynskjer òg synspunkt frå Stortinget på dei.

Presidenten: Ranveig Frøiland – til oppfølgingsspørsmål.

Ranveig Frøiland (A): Eg er glad for at statsråden strekar under at dei legg vekt på det inntektspolitiske samarbeidet. Sånn må det vera òg i framtida.

Når det gjeld AFP-ordninga, er det berre yrkesaktive som kan gå av med ei slik ordning. Det har vore eit inntektspolitisk samarbeid òg med bakgrunn i at ein skal kunna gå av på ein verdig måte med ei AFP-ordning.

Eg vil berre at statsråden skal slå fast at ein ikkje vil setja på spel det inntektspolitiske samarbeidet, men at ein vil respektera at avtalepartane i arbeidslivet – både arbeidsgjevar og arbeidstakar – har laga ein avtalefesta pensjon som skal gjelda, og som Regjeringa ikkje vil setja ut av spel. Eg trur det er veldig viktig i den situasjonen vi no er i, at vi ikkje skapar utryggleik. Og eg vil spørja om ikkje statsråden ser at ein lagar uro i LO sine rekkjer. LO har jo vore med på å gjera dette samarbeidet mogleg på bakgrunn av at ein har fått til ein avtalefesta pensjon. Eg vonar ein no ikkje skuslar det bort.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Etter mitt syn er det her skapt unødig uro i forhold til ei ordning som eg meiner det er vel verdt å sjå nærare på, ut frå ein situasjon der mange eldre arbeidstakarar skulle hatt høve til å bruka si erfaring og sin kompetanse noko lenger enn i dag. Det er 40 pst. av arbeidstakarane i dette landet som står utanfor denne ordninga med avtalefesta pensjon. Det er grunn til å stilla spørsmål om pensjonane her skal vera like høge for dei som går av ved 62 år, som for dei som går av ved 67 år. Det kan det t.d. liggja til rette for i dag, fordi det er høve til å tena opp pensjonspoeng òg om ein går av etter avtalefesta pensjon, og det er òg svært gunstige skattereglar. Så på den eine sida: Ja, lat oss for all del halda fast ved det inntektspolitiske samarbeidet. Men på den andre: Lat oss vera villige til å drøfta ei ordning som slår skeivt ut.

Presidenten: Neste hovedspørsmål er fra John I. Alvheim og – dersom vi får tid – deretter Børge Brende.

John I. Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til den ærede sosialminister.

Fylkeslegenes tilsynsrapport ved 60 offentlige sykehjem i 1998 avdekket alvorlige lovbrudd og brudd på pleieforskriftene i halvparten av de besøkte sykehjemmene. Ved hele 30 pst. av hjemmene fikk ikke pasientene nødvendig hjelp til å dekke sine basale menneskelige behov, som f.eks. tilstrekkelig inntak av mat og personlig hygiene.

Hva har sosialministeren konkret foretatt seg overfor de kommunene som utøver en slik uverdig eldreomsorg?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: For det fyrste kalla eg umiddelbart Helsetilsynet inn til eit møte for å få ei orientering om innhaldet i denne rapporten og ei nærmare orientering om korleis tilsyn blir utført, og kva oppfylging det er. Når det gjeld dei påpeikingane som blir gjorde, anten dei går i forhold til sakshandsaming, i forhold til internkontroll, eller i forhold til dekking av grunnleggjande behov, får den einskilde kommune eit pålegg frå Helsetilsynet om å fylgja dei opp, og det blir gitt fristar i forhold til kva påpeiking som her blei gjord.

Helsetilsynet fylgjer det opp, og Helsetilsynet har frå før erfaring både med at dei kommunane som har pålegg, syter for ei endring i høve til det som er påpeikt, og at dette verkar skjerpande overfor andre kommunar.

I tillegg arbeider eg no med ei stortingsmelding som har overskrifta «Omsorg 2000», der søkjelyset nettopp skal setjast på kvaliteten, på innhaldet i omsorgstenestene. Den vil bli lagd fram for Stortinget ved årsskiftet. Utover det har vi òg sett i gang ei revidering av den såkalla kvalitetsforskrifta som gjeld for sjukeheimar og kvaliteten på tenestene der, og vi føretek no ei avveging av ei samordning av lovverket som skal sikra det same tilsynet og dei same krava på aldersinstitusjonane elles.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker sosialministeren for svaret, som på ingen måte tilfredsstiller meg. Det har nå gått snart et år, og disse pasientene, disse syke eldre menneskene, lever under de samme forhold som de gjorde da tilsynet ble gjennomført. Det må etter mitt skjønn umiddelbart reageres sterkt, konkret og praktisk i forhold til de kommunene som har en slik form for eldreomsorg. Jeg tror kommunene vil forstå når man reagerer med økonomiske virkemidler overfor dem.

Mitt neste spørsmål til sosialministeren er hvorvidt sosialministeren kan tenke seg å ta i bruk økonomiske virkemidler i form av døgnmulkt eller tilbakeholdelse av overføringer for å presse disse kommunene til å prioritere eldreomsorgen på en annen måte enn tilfellet er i dag. Man kan ikke vente på planer, meldinger og proposisjoner, man må gjøre noe nå!

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg har ikkje det same grunnlaget som representanten Alvheim her for å påstå at dei eldre på desse institusjonane lever på same måten som dei gjorde før det vart utført tilsyn. Det er tvert imot all grunn til å tru at på dei aller fleste område her er fristane som tilsynet har sett, allereie ute, og det har skjedd ei forandring.

Lat meg i tillegg seia at eg er kontinuerleg oppteken av å betra kvaliteten på tenestene ved våre aldersinstitusjonar. Det er no i alle fylke tilsett ein eigen kvalitetsrådgjevar knytt til fylkeslegen som òg gjev sine råd i eldreomsorga. Vi har ute til høyring eit framlegg til lovheimel for å få det same regelverket på plass i anna omsorg som vi i dag har på sjukeheimane. Når det gjeld økonomiske verkemiddel, har vi teke det i bruk i høve til å tilsetja meir personell. Førebels har eg ikkje vurdert det på dette området.

Presidenten: På overtid vil Børge Brende få ordet til hovedspørsmål, men kan man spare litt på sekundene, er det ikke presidenten imot.

Børge Brende (H): Jeg takker for det. Jeg har et spørsmål til sosialministeren.

Sykefraværet i Norge er nå det høyeste i Norden, og det er vanskelig å forstå at sykefraværet i Norge skal være 50 pst. høyere enn i våre naboland. Forskjellen gjelder for alle grupper medarbeidere, arbeidere og funksjonærer, kvinner og menn. Ordningen koster ca. 30 milliarder kr i året. Norsk arbeidsliv trenger de hender som er tilgjengelige.

Sosialministeren har ikke kommet med så veldig mange konkrete forslag utover det å oppholde partene med prat. Tror virkelig sosialministeren at hennes siste tiltak om utvidet egenmelding i forhold til dagens ordning med tolv dager til fire uker vil redusere fraværet, og i så fall hvordan?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det er rett som representanten Børge Brende her hevdar, at sjukefråværet er høgt. Det er bekymringsfullt, både av omsyn til den enkelte arbeidstakar som slitst mellom arbeid og sjukdom, og av omsyn til den enkelte arbeidsgjevar, og òg når det gjeld kostnadene for folketrygda og for arbeidsgjevarane.

Når Børge Brende her samanliknar med andre nordiske land, er det vel verd å minna om at vi har ei særdeles låg arbeidsløyse i Noreg. Det er all grunn til å tru at det er personar inne i arbeidslivet som med høgare ledigheit ikkje ville hatt moglegheit til å vera der om det ikkje hadde vore for sjukefråværet.

Børge Brende seier at sosialministeren så langt berre har hefta bort partane med prat. Sosialministeren har teke initiativet til ein idébank, som er i ferd med å verta realisert i desse dagar, for å få fram at det faktisk er atskillege bedrifter i dette landet der arbeidsgjevarar og arbeidstakarar i fellesskap har fått til ein nedgang i sjukefråværet.

Så har sosialministeren hatt eit sterkt engasjement for å få til auka bruk av ordninga med aktiv sjukmelding, som òg går på eit samarbeid mellom arbeidstakar, arbeidsgjevar og behandlande lege, og det er ei ordning som no er i ferd med å gje resultat, men der det enno er eit stort forbetringspotensial.

Det siste Børge Brende viser til, forslaget om utvida eigenmeldingsperiode, er eit avgrensa forsøk basert på undersøkingar og erfaringar så langt, som nettopp spelar på det same, nemleg eit tett samspel mellom arbeidstakar og arbeidsgjevar, og som i tillegg har den gevinsten at det faktisk frigjer nokre legetimar i samband med sjukmeldingar.

Børge Brende (H): Først vil jeg si at hvis folk benytter fire ukers egenmelding uten å kontakte lege, synes jeg ikke dette er noen konstruktiv oppfordring fra sosialministeren. Jeg mener faktisk at hvis man er syk tre-fire dager, bør man kontakte lege for å se litt nærmere på hva som feiler en.

Sosialministeren var også inne på at arbeidsledigheten i Norge er lav. Det er riktig. Men i Norge er én av fem i arbeidsaktiv alder på forskjellige trygdeordninger. Så mens sosialministeren har fratatt mange deltidsansatte kvinner rettigheter til sykelønn, økt egenandelene og foretatt innstramninger overfor svake grupper og andre enn dem som er i aktivt arbeid, ønsker man nå altså å gjøre verdens beste sykelønnsordning, som vi har i Norge, med full dekning fra første sykedag, enda bedre gjennom å innføre en fire ukers egenmeldingsperiode. Hadde det ikke da vært bedre å gjøre noe med sykehuskøene, som er et alvorlig stengsel for at flere kan komme ut i arbeid?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Representanten Brende skal få høve til ei breiare drøfting av sjukelønsordninga når det utvalet som Regjeringa har sett ned som blir leia av Matz Sandman, og som ser på både tilgangen og årsaker til uføretrygd og sjukefråver, og òg føreslår tiltak, kjem med si innstilling 1. juni 2000.

I Børge Brende sitt eige fylke har det vore fleire forsøk allereie i samarbeid mellom arbeidsgjevar og arbeidstakar som går på lengre eigenmeldingsperiodar. Så vidt eg veit er det prøvt i Trondheim og i fleire Nord-Trøndelag-kommunar.

Det er ikkje meininga med det eg har gjort framlegg om, at det ikkje skal vera nokon som helst kontakt nokon veg. Vi har sagt inntil fire veker, og det blir knytt strenge vilkår til dette. Det vi i fyrste omgang ber om, er ein lovheimel for å arbeida meir med det.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.