Torbjørn Andersen (Frp): Jeg skal få lov å stille
følgende spørsmål til justisministeren:
«Tirsdag 27. juli 1999 flyktet åtte
innsatte fra Arendal kretsfengsel. Dette er en av de største
masseflukter fra et norsk fengsel noen gang. På bakgrunn
av at dette i det hele tatt kunne skje, er det grunn til å reise
tvil om sikkerheten er god nok ved norske fengsler når
det gjelder å forebygge og forhindre rømninger.
Har erfaringene fra denne saken bidratt til
at rutiner og sikkerhetstiltak er blitt innskjerpet, og vil statsråden orientere
om hvorledes departementet har fulgt opp denne saken?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Etter rømningen foretok departementet
en inspeksjon i Arendal kretsfengsel. Rømningen skjedde
under lufting. Den interne instruksen ble fulgt. Rømningen
skjedde som følge av at de innsatte fikk bistand utenfra,
ved at et verktøy ble skjøvet inn under porten.
En tjenestemann ble fysisk hindret fra å komme til porten
og hadde dermed ikke mulighet til å reagere i tide for å hindre
rømningen.
Det er nå foretatt fysiske utbedringer
for å sikre anstalten mot liknende hendelser.
Departementet foretar fortløpende
sikkerhetsinspeksjoner i de lukkede fengslene. Disse inspeksjonene
har bl.a. til hensikt å forebygge rømninger. Statistisk
ligger rømningsnivået for lukkede fengsler på et
svært lavt nivå. Det indikerer klart at sikkerhets-
og kontrollnivået håndteres tilfredsstillende.
Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker for svaret, men jeg var ikke særlig
fornøyd med det. Jeg finner det fortsatt underlig at åtte
fanger kan rømme, og tilsynelatende meget lett, gjennom
en port som var godkjent av fengselsvesenets inspeksjonstjeneste
for bare et år siden. Allikevel påstår
statsråden at sikkerhets- og kontrollnivået er
tilfredsstillende. En årsak til at også kretsfengslene må ha
de beste sikkerhetsrutiner, er bl.a. at varetektsfanger utgjør
en meget usikker gruppe som ofte vil måtte sone i landsfengsel
etter dom kanskje for å ha begått alvorlige forbrytelser.
Så kretsfengslene må ha strenge sikkerhetstiltak.
Det er mange som stiller spørsmål ved at det i
det hele tatt er mulig at åtte fanger kan rømme
samtidig, når det i tillegg blir hevdet at det ikke er
brudd på verken rutiner eller de rent fysiske sikkerhetsforanstaltninger.
Mener altså statsråden at de forutgående
inspeksjonene av denne omtalte porten virkelig var gode nok, og
er det ikke grunn til å stille spørsmål
ved om det virkelig var gode nok rutiner i denne sammenhengen?
Statsråd Odd Einar Dørum: Man må holde fra hverandre de to
sidene av mitt svar. Jeg sa at generelt er rømningsnivået
lavt for lukkede anstalter, og derfor sa jeg at rutinene er gode
nok. I dette tilfellet var det noen som utnyttet noe som gav en
mulighet til å rømme. Så reiser representanten
et annet spørsmål, nemlig: Hvor sitter man? Man
sitter i kretsfengslet etter dommens lengde – kortere dommer.
Spørsmålet han reiser om hvor det vil være
sikkert å plassere varetektsfanger, f.eks. hvis det er alvorlige
forhold, er noe av det jeg vil følge opp i forlengelsen
av denne saken, for når det gjelder noen av dem som satt
der, burde en kanskje tenkt over dette. Det er et forhold som i
hvert fall jeg tar med meg, at man vurderer dem som sitter inne
for kortere dommer og ender i et kretsfengsel, i forhold til dem
som sitter i varetekt ut fra mer alvorlige forhold. Det er en av
erfaringene jeg tar med meg, og som jeg også vet at fengselsmyndighetene administrativt
er opptatt av. Så gyldigheten av det spørsmålet
forstår jeg.
Til slutt må jeg si at det hører
med til historien – siden det er tatt opp i Stortinget – at
ni av 17 fanger unnlot å rømme. Det tyder på at
det også er gode tillitsforhold mellom innsatte og ansatte
ved fengselet i Arendal.
Torbjørn Andersen (Frp): Et annet problem når det gjelder
rømning fra norske fengsler, er at enhver som planlegger
flukt, kan gjøre det i full visshet om at det ikke er straffbart.
Man risikerer ikke noen ekstra soning eller straff for å flykte
fra norske fengsler. Så dersom man planlegger å rømme,
er det svært lite som skremmer andre fanger fra å avstå fra å bli
med på flukten, fordi man som sagt ikke risikerer å få noen
nye strafferettslige reaksjoner eller noen ny dom for å prøve å rømme.
Synes ikke justisministeren at det kan fortone
seg som noe underlig og merkelig, for den menige mann i alle fall,
at det ikke finnes noen lov som straffer en innsatt for å rømme
eller å prøve å rømme fra et
fengsel, mens det f.eks. finnes lover mot de mest banale ting ellers
i samfunnet?
Rømning sprer ofte frykt i lokalmiljøet,
og folk spør seg ikke bare om det er for lett å rømme
fra norske fengsler, men også hvorfor det ikke er innført
ordninger som kan redusere fangenes motivasjon til å rømme.
Har statsråden noen tanker om at det er behov for å vurdere å innføre
strengere straffer for folk som rømmer fra norske fengsler?
Statsråd Odd Einar Dørum: Det å sitte i fengsel er i seg selv å bli
unntatt noe viktig her i livet, nemlig friheten. Det viktigste med
fengselsdrift er at man plasserer de mest rømningsfarlige
fangene, som står for de mest alvorlige forholdene, i de
forskjellige og riktige institusjoner. I dette tilfellet antar jeg
at representanten muligens sikter til en av rømlingene,
og det er spørsmål som jeg allerede har kommentert.
Når det gjelder forhold ved å sitte
i fengsel, har vi allerede tatt opp spørsmålet
om det skal virke skjerpende på soningsforholdene at man
ikke møter til soning. Det er også tatt opp spørsmål
om gjengangere skal kunne bli vurdert strengere ved prøveløslatelse.
Jeg vil nok foretrekke en linje hvor forholdene i fengselet er slik
at, for å si det på den måten, rett fange
plasseres på rett sted. Vi skal se nøyere på nettopp
den typen rutiner og utfordringer.
Jeg må tilføye og gjenta,
at når dette først skjedde i Arendal og på en
spesiell måte som er beklagelig, var det ni av fangene
som ikke fant noen grunn til å rømme selv om porten
var vidåpen. Det må tyde på at det ligger
en viss motivasjon i at det er bedre å sitte inne enn å bli
tatt og bli brakt inn igjen.
Presidenten: Spørsmål 9 er
allerede behandlet.