Erik Solheim (SV): Aldri i menneskets historie har så mange mennesker over så kort tid gjennomgått en så raskt økonomisk utvikling som over store deler av Asia de siste tiårene.

Asias andel av verdensøkonomien er tre ganger så stor i dag som hva den var så kort tilbake som i 1970. Japan er verdens nest største økonomi. Kina er antakelig verdens nest største økonomi når man ser det i forhold til kjøpekraft. Om man bare går tilbake til året 1960, var forventet levealder for en asiat 20 år kortere enn hva den er i dag. Det kan med andre ord ikke være den minste tvil om at vi er på vei inn i en framtid hvor Asia spiller en langt større rolle enn det har gjort de siste tiårene. Det vil langt på vei være å bringe oss tilbake til Jordens normaltid. Kina har i hele menneskehetens historie fram til de siste 200 årene vært det mest avanserte området etter enhver målestokk: kulturelt, økonomisk, militært – hvordan man enn måtte velge å måle det. Så seint som i året 1820 stod Kina og India sammen for halvparten av Jordens økonomiske potensial eller utvikling. Jeg skal ikke bruke mer tid på å begrunne hvorfor Asia blir viktigere, men heller prøve å se på konsekvensene av det, og starte med at Norge sover i timen.

Jeg har de siste årene hatt anledning til å treffe en serie asiatiske statsledere. I egenskap av å være stortingsrepresentant i det lille Norge blir man mottatt av presidenten i Korea, av statsministeren i Kambodsja og av utenriksministeren i Indonesia, for nå bare å nevne noen. Det er mange grunner til dette. Det er at vi er økonomisk rike, det er at vi deler ut Nobels fredspris, og det er kanskje aller mest vårt Midtøsten-diplomati. Men hvis vi snur dette rundt: Når asiatiske politikere kommer til Norge, har vi knapt tid til å ta imot dem. Vår næringsminister hadde ikke tid til å ta imot teknologiministeren i verdens fjerde største land, Indonesia. Næringsministeren uttalte sågar ved en anledning at hvorfor i all verden skulle norsk næringsliv drive å selge til Japan, det lå jo så fryktelig langt borte.

Jeg kunne bruke lang, lang tid på å vise til eksempler på sentrale, asiatiske politikere som har vært på besøk i Norge, uten at knapt noen har hatt tid til å møte dem. – Vi er jo, som vi vet, en virkelig stormakt, mens f.eks. India er et knøttlite land.

Nå sies ikke dette for å henge ut norske politikere, men jeg tror mye av det samme gjør seg gjeldende på andre samfunnsområder, det at vi så å si ikke forstår hvor viktig Asia holder på å bli, og at det er en kjempeviktig oppgave å lære det norske samfunnet dette.

Vi har hatt en Asia-plan i Norge på 1990-tallet. Slik jeg ser det, var det to feil med den, men det var også mye riktig. Den ene feilen var at det var nærmest utelukkende en økonomisk Asia-plan. Den handlet om investeringer og økonomisk samarbeid uten å se dette i sammenheng med kultur, utdanning, menneskerettigheter, kunnskapsoppbygging – altså den helhet som en Asia-strategi måtte være. Den andre var at det var Gro Harlem Brundtlands personlige verk, det var hun som var motoren og engasjementet bak det, og da hun forsvant, var det ingen til å videreføre det engasjementet.

Sverige har nå laget en helhetlig Asia-strategi – det er kjempesvære dokumenter, selvsagt mange ord, men det er også et forsøk på å vri hele det svenske samfunnet, alle områder fra videregående skoler til Utenriksdepartementet, i retning av å forstå Asias videre betydning. Vi trenger noe lignende her.

La meg nevne noen elementer av hva en slik Asia-strategi skulle inneholde. Det første og viktigste er kunnskapsoppbygging. Bare hvis vi kan noe, og da mener jeg alle deler av det norske samfunnet, bare da er vi interessante partnere i en dialog, bare da vil vi kunne ha et fornuftig økonomisk og intellektuelt samarbeid med Asia. Det betyr at språkopplæringen må styrkes. Vi kan ikke lenger bare være et samfunn hvor vi kan norsk og ganske bra engelsk, men hvor vi knapt har mennesker som kan andre språk. Det er svært få i Norge som kan kinesisk, japansk, koreansk eller hindi, for nå bare å nevne noen. Språkopplæringen på alle disse områdene må styrkes, slik at vi har mennesker som kan være denne broen til asiatiske samfunn. Jeg tror innvandrermiljøene i Norge ofte kan være der man kan hente folk som kan foreta slik språkopplæring.

I den svenske Asia-strategien er det avdekket at bare 1 pst. av svenske studenter som studerer i utlandet, studerer i asiatiske land. Det er all grunn til å tro at tallet ikke er noe høyere for Norge. Det må endres. Asiatiske emner må komme inn i forskningen, og de må komme inn i pensum for skoler og universiteter. Det kan ikke lenger være slik det var da jeg studerte historie, nemlig at det som ble kalt verdenshistorie, egentlig bare var historien til fire europeiske stormakter og litt om USA de siste par hundre år. Dessverre er det altfor mye av det fortsatt. Med andre ord må vi ruste hele det norske samfunnet, fra vår utenrikstjeneste via vårt næringsliv til hele befolkningen, til å forstå Asia bedre. Hvis ikke, vil vi aldri kunne gå inn i en framtid hvor Asia spiller en større rolle.

Det andre element i en Asia-strategi er det økonomiske. Det har vist seg de siste tiårene at handel og investeringer er nøkler til å dra mennesker ut av fattigdommen. Vi har – også venstresida – vært altfor redde for handel og investeringer. Uten handel og investeringer blir det ingen økonomisk framtid. Det er med andre ord en viktig oppgave å få norsk næringsliv til å investere i Asia. Ikke slik at enhver investering er god. Man må ha et kritisk blikk, og man trenger institusjoner som NorWatch, som overvåker vårt næringsliv, men vi må ha investeringer. Nå er altså situasjonen slik at de siste to årene er norske investeringer i Kina og India så få at de ikke engang synes på statistikken. Bare hvis det er flere enn tre bedrifter som investerer, kan man ta det opp i statistikken, for at den ikke så å si skal bli for bedriftsorientert og personlig. Nå ser vi altså ikke norske investeringer engang på statistikkene, så få er de, og de er vesentlig færre enn hos våre nordiske naboland. Dette kan ikke fortsette, fordi økonomisk samarbeid også er en drivkraft, selvfølgelig, for levestandardforbedring, men også for alle andre sider ved politisk samarbeid. Dette er jo også dumt for oss selv: En japansk turist i Norge legger igjen 5 000 kr om dagen, en tysk turist i Norge legger igjen ca. 800 kr om dagen. Så det er ikke så dumt å dra noen japanere til Norge, om vi så bare tenker på lommeboka.

Det norske laksesalget til Japan siste år utgjør 3 milliarder kr, og det er bra, men dette er jo den enkle form for samarbeid, ikke den type samarbeid vi trenger mye mer av, nemlig investeringer og direkte økonomisk engasjement. Dette må være et ledd i en Asia-strategi.

Så må en Asia-strategi for det tredje ta utgangspunkt i at noen av de farligste konfliktområdene på Jorden er i Asia. Slik jeg ser det, er de tre stedene hvor det er mest sannsynlig at kjernevåpen kan bli brukt og mest sannsynlig at stormakter kan bli trukket inn i konflikter, alle i Asia. Det er Kashmir, det er Korea, og det er Taiwan. Det betyr at det å ha et våkent øye og å gå inn i politisk dialog for å yte det bitte lille bidraget Norge kan yte – det er lite, men noe er det – for å løse disse konfliktene, er avgjørende. I tillegg er det en serie andre konflikter i Asia som antakelig ikke har potensial for stormaktskonflikt og kjernevåpen, men som er fryktelig for menneskene det gjelder, i Burma, Aceh, Afghanistan, Sri Lanka og Assam, for å nevne noen. Mange av disse konfliktene betyr også et ufattelig stort antall drepte mennesker, uten at det egentlig er oppmerksomhet rundt det. På Sri Lanka ble det de siste par dagene drept antakelig opp mot 1 000 mennesker i konflikter på den nordlige delen av øya, og jeg tror ikke det har vært registrert engang i norske medier, knapt nok i vestlige medier overhodet.

Det viktigste bilaterale forholdet i verdenspolitikken er det mellom Kina og USA. Bare hvis stormaktene står sammen om å løse disse konfliktene, og bare hvis Norge bidrar til det, kan de bli løst. Dette pålegger oss mye. Det pålegger Utenriksdepartementet og utenriksministeren å innta en mer aktiv holdning til politisk dialog med asiatiske land. En del positivt er gjort. For eksempel er det at Thailand er med i Lysøen-samarbeidet, veldig konkret og positivt, og det pålegger også Stortinget en gjennomtenking av dette.

For å være helt ærlig, helt realistisk, har vi i Stortinget nå gjennom 20 år behandlet Den interparlamentariske union som noe som ikke har prestisje og status i det hele tatt, det er noe man egentlig ikke tar alvorlig i Stortinget, mens det tas alvorlig av helt sentrale politikere i nesten alle asiatiske land. Hver gang man besøker parlamentspresidenter eller sentrale politikere nesten overalt i Asia, snakker de om neste gang de skal i Den interparlamentariske union. Det vil være et sted for oss å skape de personkontaktene som også er helt avgjørende for et samarbeid, og Stortinget må nå begynne å ta IPU alvorlig. Dette er selvsagt en selvkritikk like mye som en kritikk av noen andre.

For det fjerde må vi selvsagt se på mulighetene for demokratisk utvikling, det er åpenbart en positiv trend i nesten hele Øst-Asia. Det siste var Indonesias – man må vel kunne si – demokratiske gjennombrudd ved den nye demokratiske regjeringen som ble etablert for 14 dager siden. Norsk bistand må mer brukes til å støtte opp om demokratisk utvikling av asiatiske land. Jeg deler ikke bistandsministerens syn, at vi så å si skal ha som dogme for norsk bistand at 50 pst. til enhver tid skal gå til Afrika. Det må være opp til en mer konkret vurdering fra tid til annen.

Og så er miljø et helt avgjørende punkt. Uten miljømessig forbedring i asiatiske land blir det heller ikke noe bedre miljø på kloden totalt.

Kort sagt: Det jeg er ute etter, er at Norge skal gjøre det samme som Sverige; lage en samlet strategi for hvordan vi i globaliseringens tidsalder ikke møter globalisering med frykt, ikke lukker oss inne i oss selv, men åpner Norge opp for de store mulighetene som befinner seg der, og at vi åpner oss opp for en mye mer direkte dialog med Asia på alle plan i samfunnet.

Utenriksminister Knut Vollebæk: De asiatiske landene spiller en stor og økende rolle i det internasjonale samfunnet. Jeg er enig i representanten Solheims beskrivelse av Asias rolle.

Samtidig er det viktig å understreke at Asia ikke utgjør en homogen enhet – det være seg politisk, økonomisk eller kulturelt. Asias regioner og land er svært forskjellige.

Vi står overfor ulike utfordringer i vårt forhold til land i Sør-Asia, Sørøst-Asia og Øst-Asia. Etter min mening er det derfor ikke hensiktsmessig å lage en enhetlig Asia-strategi. Det som imidlertid er hensiktsmessig og nødvendig, er en stadig analyse av norske interesser og behov. I tillegg må vi fortløpende vurdere hvordan vi best kan støtte en økonomisk, sosial og politisk utvikling i Asia.

Dette omfatter bevisste valg av satsingsområder og virkemidler i forhold til enkeltland. India, Kina og Japan er så viktige i internasjonal sammenheng at vi må utvikle egne landstrategier for vårt forhold til dem. Nepal, Bangladesh og Øst-Timor representerer på sin side utviklingspolitiske utfordringer for Norge.

I 1994 lanserte den daværende regjeringen en Asia-plan, som fikk bred politisk oppslutning. Planen hadde et høyt ambisjonsnivå og var en strategisk satsing fra Regjeringens side på å utvikle et politisk, økonomisk og kulturelt samarbeid med Asia. Gjennom en rekke høyt profilerte besøk i asiatiske land og aktivt engasjement fra en rekke aktører i Norge fikk Asia-planen mye oppmerksomhet.

Jeg deler ikke representanten Solheims oppfatning om at Asia-planen er blitt gjemt bort. Planen ble evaluert i vår, en evaluering som var gjenstand for en omfattende høringsrunde. Gjennomgangen viste bl.a. at aktivitetene våre fikk sin hovedvekt på næringslivssiden. Det ble i mindre grad utviklet konkrete aktiviteter når det gjelder politisk dialog og kulturelt samarbeid. Noe av grunnen til dette er nettopp landenes uensartede situasjon. Samtidig skal vi ikke se bort fra at Asia-krisen også hadde sin virkning.

Asia-planen har likevel hatt positive effekter. Den har klargjort og strukturert vår tenkning på området. Den har bidratt til å øke bevisstheten og kunnskapene om Asia i Norge og skapt positiv oppmerksomhet om Norge i Asia. Planen har også bidratt til å styrke samarbeidet mellom ulike deler av offentlig administrasjon, næringslivet og akademiske institusjoner, selv om jeg er enig med representanten Solheim i at dette ikke er godt nok.

Regjeringen legger vekt på å videreutvikle Norges forhold til de asiatiske landene. Dette gjelder politiske forhold, utviklings- og miljøsamarbeid, samarbeid om demokratiutvikling og menneskerettigheter, kulturelt samarbeid og kontakter mellom det sivile samfunn og forskningsmiljøer, foruten norsk eksport og investeringer. Innenfor denne generelle rammen vil vi måtte konkretisere samarbeidet med enkeltland på prioriterte sektorer, som i stor grad vil variere alt etter hvilket land vi diskuterer.

Japan står i en særstilling og krever et eget engasjement. Den nye regjeringen i Sør-Korea representerer også et positivt tilskudd til de demokratiske kreftene i regionen. Vi vil utvikle samarbeidet også med dette landet.

Norge har etter hvert utviklet et bredt samarbeid med Kina både politisk, økonomisk og kulturelt. Kina er av stor betydning når det gjelder norsk handel og investeringer, selv om vi ikke figurerer på de siste statistikkene. Det er samtidig et av de landene vi har samarbeidet mest med om utviklingen av en dialog om menneskerettigheter. Miljøspørsmål står også høyt på dagsordenen for forholdet mellom Kina og Norge. Det er imidlertid fortsatt rom for større bredde og utdypning av samarbeidet, og det vil Regjeringen følge opp.

I den forbindelse kan jeg opplyse at det nå forberedes et besøk for statsministeren til Japan, Sør-Korea og Kina neste høst.

India er en annen asiatisk stormakt, både sikkerhetspolitisk, økonomisk og befolkningsmessig. India var Norges første bistandsland. Etter hvert har norsk næringsliv fattet større interesse for landet, selv om det også der later mye tilbake å ønske, slik som representanten Solheim er inne på. I den senere tid har samarbeid om teknologi, handel, investeringer og miljø fått en noe mer sentral plass. Regjeringen ønsker en utvikling av forholdet til India, etter mønster av det bredt anlagte samarbeidet som vi har etablert med Kina. India er en regional stormakt som det er viktig å føre en løpende dialog med. Jeg planlegger et besøk til landet tidlig neste år.

Indonesia, verdens største muslimske land, står midt oppe i en omfattende reformprosess, både politisk og økonomisk. Denne prosessen ble innledet da president Soeharto ble tvunget til å trekke seg i mai i fjor. Vi må utnytte mulighetene som nå åpner seg, til å intensivere samarbeidet med dette landet. Det er svært viktig å støtte den nye regjeringen. En positiv utvikling i Indonesia vil ha betydning for hele regionen. Regjeringen vil derfor se på hvordan vi best kan gi vår støtte til de nye myndighetene i Jakarta.

Regjeringen er videre opptatt av det regionale samarbeidet mellom asiatiske land, ikke minst samarbeidet mellom landene i Sørøst-Asia – ASEAN. Organisasjonen spilte en viktig rolle senest i forbindelse med krisen på Øst-Timor.

Vi har bl.a. nær kontakt med Thailand, som for tiden har formannskapet i ASEAN, og som, som representanten Solheim nevnte, samarbeider i Lysøen-gruppen. Dette samarbeidet vil vi følge opp videre.

Regjeringen er nå i ferd med å vurdere hvordan forholdet vårt til de asiatiske landene bør videreføres. Vi legger vekt på å ha en systematisk og planmessig tilnærming, med konsentrasjon om enkeltland. Politiske, økonomiske og kulturelle virkemidler vil bli sett i sammenheng. Kontakter mellom akademiske institusjoner og det sivile samfunn i Norge og i asiatiske land vil også stå sentralt.

Forutsetningene og rammebetingelsene for vårt forhold til Asia er annerledes i dag enn da den opprinnelige Asia-planen ble formulert. Den finansielle og økonomiske krisen i deler av regionen har endret forutsetningene for næringslivets satsing på kort og mellomlang sikt. Et eksempel i så måte er Indonesia, som var et av de viktigste satsingslandene i Asia-planens første fase.

Parallelt med den økonomiske krisen i Asia har det også funnet sted viktige endringer i demokratisk retning i en rekke land. Men utviklingen mot mer demokrati er ikke entydig eller uten tilbakeslag, slik vi så et eksempel på nylig da de militære grep makten i Pakistan.

Utenriksdepartementet har fulgt arbeidet med den svenske Asia-strategien og hatt nær kontakt med det svenske utenriksministeriet. I mars i år ble det arrangert et større seminar i Oslo om erfaringene med den norske Asia-planen og opplegget for den svenske strategien.

Planene for den svenske Asia-strategien ble utformet før Asia-krisen. Dessuten er Sveriges forhold til asiatiske land, ikke minst når det gjelder eksport og investeringer, av betydelig større omfang enn tilfellet er for Norges vedkommende.

Selv om utgangspunktet er forskjellig, er det imidlertid elementer i det svenske opplegget som vi tar sikte på å gjøre bruk av også i vårt arbeid. Det er bl.a. viktig med en omfattende dialog med ulike fagmiljøer og interessegrupper i det norske samfunn som kan bidra til en fornyet satsing på forholdet til asiatiske land.

Regjeringens arbeid vil kombinere en helhetlig analyse av Asia med spesifikke planer for satsingen på sentrale land. Dette er nødvendig både for å gjøre arbeidet konkret og relevant, og fordi forskjellene mellom asiatiske land er så store.

I noen land er det utviklingssamarbeidet som er det primære. Det gjelder ikke bare de prioriterte samarbeidslandene Sri Lanka, Bangladesh og Nepal, men også land som Kambodsja og Laos. I andre sammenhenger er det vårt sterke politiske engasjement for å finne løsninger på konfliktsituasjoner som dominerer – jeg kan her nevne Burma og Øst-Timor. I en del land er det de kommersielle interessene og ønsket om utvidet samhandel og investeringer som vil tillegges stor betydning – Japan, Kina, Sør-Korea og Singapore, for å nevne noen. I Vietnam er vi engasjert i både økonomisk samarbeid, utviklingssamarbeid og demokratiutvikling.

Vi skal ta med oss det beste av erfaringene fra arbeidet med Asia-planen. I tillegg vil Regjeringen følge opp planene om en større satsing på sentrale asiatiske land. Dette vil vi gjøre i nært samråd med næringslivet, forskningsmiljøer og organisasjonslivet.

Ettersom dette arbeidet berører viktige norske interesser, vil det være naturlig å redegjøre mer utførlig om dette for Stortinget når deler av neste års besøksprogram i Asia er gjennomført.

Hans J. Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Erik Solheim (SV): Jeg takker utenriksministeren for svaret, men jeg kan ikke si meg fornøyd.

Jeg oppfattet innlegget i hovedsak som en oppsummering av alle de innvendinger mot virkelig å gjøre noe som det er mulig å komme med, for hvis man ikke skaper et fokus eller en eller annen form for samlet strategi, tror jeg til sjuende og sist ikke det kommer til å skje så mye. Alt kommer til å dure i vei slik det tidligere har vært gjort.

Selvsagt er det riktig det som så å si var hovedinnvendingen mot å følge det svenske mønsteret, nemlig at landene i Asia er veldig forskjellige. Jeg vil da bare i parentes fortelle at det var en filmfestival her i Oslo for 14 dager siden – den het Film fra Sør. De landene som var mest fokusert under begrepet «sør», var Japan og Sør-Korea, som jo ligger i nord i enhver mulig tenkelig forståelse av begrepene «nord» og «sør». Det er klart at vi må komme oss ut av slike samlebegreper som «sør» og «Asia», men hvis man ikke skaper en eller annen form for fokus, tror jeg ikke noe kommer til å skje. Da kommer alle – universitetene, høyskolene, næringslivet og Utenriksdepartementet – bare til å dure i vei som de har gjort, nemlig med fokusering på det som oppfattes som de kortsiktige oppgavene. Og hvis Norge skal kunne dra nytte av, og være med og påvirke i, den nye globale tidsalder, som vi alle snakker om – det var senest et hovedtema i debatten om Nordisk Råd for en halv time siden – må vi på en helt annen måte skaffe oss kunnskap, åpne Norge for impulser andre steder fra, få folk ut og i dialog. For hvis man ikke har en eller annen form for fokusering på dette, tror jeg til sjuende og sist ærlig talt at nesten ikke noe kommer til å skje.

Dette har også med forståelsen av utenrikspolitikk å gjøre. Utenrikspolitikk er jo i veldig liten grad slik det var i Fürst Metternichs dager og i veldig liten grad også slik vi så det under møtet her for to dager siden, da topp-ledere møttes og diskuterte seg imellom. Jeg sier ikke at det ikke er viktig. Å skape god stemning mellom ledere er viktig. Men mesteparten av utenrikspolitikken i dag er summen av det alle Norges frivillige organisasjoner, alle Norges bedrifter, Norges fylkeskommuner gjør – Nordland fylkeskommune har tre ansatte som driver med utenrikspolitikk. Det er altså summen av alle disse institusjonene som egentlig bestemmer hva som er Norges utenrikspolitikk. Slik jeg ser det, er Utenriksdepartementets rolle i veldig stor grad å lage en ramme, en strategi, en helhet for dette. Det er altså alle, fra den minste lille syforening til Landsorganisasjonen og NHO og alle bedrifter, i hvert fall av noen størrelse, som driver utenrikspolitikk.

Da må jeg si at jeg syns det må være fornuftig om Utenriksdepartementet tar ledelsen i en slik strategi og trekker opp rammene for den. Og jeg gjentar at jeg tror at en samlet Asia-plan, eller en samlet strategi, vil være det mest fornuftige for å få alle disse elementene til å trekke i noenlunde samme retning.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Representanten Solheim skal absolutt ha honnør for sine ulike interpellasjoner. Det er ikke første gang han for så vidt vekker oss ved å peke på områder som det er viktig å rette oppmerksomheten mot, og som vi kanskje ikke har hatt den nødvendige oppmerksomhet rettet mot. Jeg skal villig innrømme at han har et poeng når han sier at vi fra norsk side i bred sammenheng, inkludert Utenriksdepartementet, ikke har hatt oppmerksomhet rettet mot Asia på den måten som vi burde ha.

Derfor takker jeg for interpellasjonen. Den gjør selvsagt at vi må berede vårt eget hus noe, og sette i gang en prosess hos oss selv. Likevel tillater jeg meg å være uenig med ham når han legger som en premiss for at vi kan gjøre noe fornuftig i Asia, at vi må ha en samlet Asia-plan eller Asia-strategi. Jeg synes kanskje, med all mulig respekt for våre svenske venner, at den foreliggende Asia-strategien kanskje ikke nødvendigvis er noen garanti for at dette vil bli det løftet overfor Asia som man håper. Representanten Solheim viser selv til at det er mye papir, det er mange ord. Og de av oss som har vært med og laget denne typen strategier og planer, vet hvor enormt ressurskrevende det er.

Et av problemene vi har når vi står overfor denne type arbeid, er at det tar tid. Med den dynamiske utviklingen vi har i Asia i dag, er jeg redd for at våre planer ikke vil greie å være oppdaterte i forhold til utviklingen i Asia. Jeg tillater meg derfor å be om forståelse for, også fra representanten Solheim, at vi nå prøver å utvikle landstrategier i hvert fall for noen land. Det kan vi gjøre raskere, det kan vi gjøre enklere, de kan være mer operative og de kan endres mye raskere, slik at vi kan følge utviklingen i disse landene på en helt annen måte enn hvis vi skal lage en overordnet stor strategi. Men det betyr ikke at vi ikke må ta oss sammen – for å bruke et enkelt begrep – og involvere, som jeg sa i mitt første innlegg, norsk samfunnsliv bredt. For jeg er helt enig med representanten Solheim i at dette går på kunnskap, dette går på forståelse, hvor læreverket må inn – det være seg på skole- eller universitetsnivå. Vi må ha inn organisasjonslivet, vi må ha inn forskningsinstitusjoner og vi må ha inn næringslivet. Men jeg tror at vi vil kunne få mer igjen hvis vi gjør dette mer målrettet overfor de enkelte landene, og hvis ikke stortingsflertallet pålegger meg noe annet, vil jeg starte med det.

Haakon Blankenborg (A): Eg trur ikkje at det endar med noko pålegg. Eg er rett og slett ikkje sikker på kor det endar, for det er ganske svære saker som vi diskuterer her. Og som det høver seg, er eg kanskje litt mindre i opposisjon til statsråden enn det Erik Solheim er. På den andre sida er eg heller ikkje sikker på kva utanriksministeren eigentleg seier her, for han går laus på ei rekkje landstrategiar. I forbifarten vart det, så vidt eg høyrde, tatt med omtrent den største delen av Asia, frå Sentral-Asia til øst og til sør.

Eg trur at det vil vere nyttig om vi også i stortingssamanheng har ein gjennomgang av vårt forhold til Asia, om ikkje så omfattande som det svenskane har gjort, så kanskje på grunnlag av det som utanriksministeren her legg opp til. Det er ulike grunnar til det. Det eine er det som Erik Solheim grip fatt i, at det er viktig å få ei forståing av kva dette enorme kontinentet betyr. Det er viktig for å få fram mangfaldet, men det er først og fremst viktig med ei slik øving for å få fram prioriteringar. Det er derfor tre ledd i dette som det er viktig å få fram: Det er forståing, det er prioritering, og det er handling. Til sjuande og sist er det det som tel.

Asia er som det vart sagt her, eit så omfattande og diffust samleomgrep at det eigentleg er vanskeleg å seie noko presist om ein Asia-strategi, men det kan vere ei ramme for ein diskusjon. Eg forstår på Erik Solheim at det òg er utgangspunktet. På den andre sida synest dei fleste nordmenn, inkludert oss i Stortinget, at til og med Europa er så stort og komplisert at vi har problem med å lage ein Europa-politikk, så kanskje det kunne vere ei øving før vi for alvor går laus på ein Asia-politikk, men kanskje kan vi handtere det samtidig. Eg trur iallfall at det kan setje det heile litt i perspektiv at vi har problem med korleis vi skal omgå dei som bur ein times flyreise unna, og at det er endå verre med dei som bur eit halvt døgn eller meir unna. Men det er viktig å få på plass infrastrukturen for forståinga, beredskapen og dei landspesifikke strategiane som utanriksministeren peikte på.

Som ein konklusjon på dette håper eg at Regjeringa kan arbeide vidare på det grunnlaget som utanriksministeren streka opp, der ein tar utgangspunkt i desse landspesifikke strategiane, men at summen av dette også bør vere ein diskusjon om vårt forhold til Asia. No er det heller ikkje slik at Regjeringa alltid unngår desse store samleomgrepa. Dette omgrepet «sør», som no har husert rundt omkring i den politiske debatten i ganske lang tid, er om mogleg eit endå verre omgrep og har endå mindre å gjere med konkret handling enn det ein Asia-strategi har. Også andre regjeringar har for så vidt brukt dette omgrepet, men no får eg ta fatt i den regjeringa som sit. Eg trur at dette vil vere ein måte å kome rundt den typen litt diffuse og eigentleg veldig upraktiske samleomgrep for politisk handling på.

Dag Danielsen (Frp): Jeg skal prøve meg på en tilnærmet sitering av Kipling: Øst er øst og vest er vest, og disse to skal aldri møtes. Det er vel på mange måter mye sant i det, og det har preget vårt forhold til Asia.

Vi har vel i norsk utenrikspolitisk sammenheng ikke vært flinke nok til å ta innover oss den dynamiske utvikling som tross alt har funnet sted, og den stadig viktigere rolle som Asia har spilt. Vi har vel heller ikke vært flinke nok til å følge opp den globaliseringen som har funnet sted. Et poeng i så måte var den debatten vi hadde tidligere i dag om forholdet til Norden. Jeg synes det er prisverdig at representanten Solheim setter fingeren på at vi trenger en kunnskapsoppbygging når det gjelder forholdet til Asia. Vi trenger en kunnskapsoppbygging på flere områder.

Nå synes jeg utenriksminister Vollebæk har vært imøtekommende overfor interpellanten, og jeg synes at hans konklusjon, og likeledes representanten Blankenborgs konklusjon, dette som han kalte å utvikle en infrastruktur for forståelse når det gjelder forholdet til Asia, har mye for seg. Vi må også innse at mye av vår fremtid og våre fremtidige utenrikspolitiske utfordringer, og nåtidige også for den saks skyld, ligger nettopp i dette området. Men jeg vil ikke gå så langt som representanten Solheim i troen på at vi trenger en såkalt helhetlig Asia-plan, selv om vi kanskje bør skjerpe fokuset noe når det gjelder forholdet til Asia.

Elsa Skarbøvik (KrF): Representanten Solheim etterspør en helhetlig Asia-strategi og peker på viktige områder, bl.a. at kunnskapsformidling er svært viktig. God kunnskap om andre land er grunnleggende for kontakt, og dette må bedres også i forhold til Asia.

Kristelig Folkeparti har alltid lagt vekt på internasjonal solidaritet, men dette har nok mest kommet til uttrykk gjennom vår bistandspolitikk. Der har vi ønsket å være mer målrettede og effektive, og den omfatter også mer enn u-hjelp. Norsk handelspolitikk er også viktig, og ressurser er satt inn for å styrke evalueringsfunksjonen for å integrere lærdommen av dette i framtidig strategiarbeid. En omfattende strategi for hvordan myndigheter og næringsliv i Norge kan bidra mer effektivt til å skape inntekter og arbeidsplasser i sør – det står «sør», jeg får kanskje tilføye «øst» etter dette – ble lagt fram i forbindelse med dette års budsjett, for der er Sri Lanka ett av de tre «pilotland».

I strategien for humanitær bistand fra januar ble det også fremhevet at vi vil gi høy prioritet til forebygging av konflikter og katastrofer og konsolidering av skjør fred gjennom bevisst fattigdomsorientert satsing på utdanning, miljø og demokrati. Når vi reiser fra land til land i Asia, slår de kulturelle/religiøse forskjeller mot en, likeså den politiske situasjonen. Vi kan beundre de flotteste templer både på Sri Lanka og i Kina, for så å oppleve etniske konflikter og brudd på menneskerettigheter i neste øyeblikk. Det er et svært mangfoldig kontinent, som utenriksministeren sa. I vår kontakt og vårt samarbeid med denne verdensdel må vi legge opp en strategi som både tar høyde for ulikhetene og som utnytter mulighetene i mangfoldet.

Vår rammetenkning rundt samarbeidet med Asia innbefatter altså både politiske kontakter, som kan bedres, samarbeid om demokratiutvikling og økonomisk samarbeid. Selv om strategien ikke kan være den samme i forhold til alle land i Asia, kan de ulike tilnærmingene foregå innenfor en felles ramme som også ser på likhetene som finnes for hele Asia. Et slikt overordnet blikk på Asia vil også peke ut noen hovedutfordringer som gjelder store deler av verdensdelen, og der ligger det ikke bare støtte til næringsutvikling, men styrking av og kontakt med det sivile samfunn.

Store utredningsprosesser har en tendens til å bli svært omfattende, noe den svenske Asia-strategien viser. Kristelig Folkeparti har større tro på landspesifikke og regionbaserte virkemidler og strategier i samarbeidet med Asia, hvor også flere frivillige organisasjoner kommer med, sammen med norsk næringsliv, som er viktige aktører.

Siri Frost Sterri (H): Den svenske strategien som Erik Solheim refererer til, er et omfattende dokument med en rekke forslag til handlinger på så vel multilateralt og bilateralt nivå som på EU-nivå. Strategien understreker behovet for en koordinert satsing på alle nivåer og er slik sett ikke en nasjonal strategi i den betydning av ordet som Erik Solheim etterlyser. En av formuleringene i dokumentet går bl.a. på at Sverige skal være en brobygger til Asia, og ordet «Europa» brukes gjennomgående i rapporten om et kontinent der også Sverige hører hjemme. Det interessante spørsmål som reiser seg, er hvor Norges bro i så fall vil peke. Mot Island?

Litt nærlesning viser at Sverige ikke er alene mot Asia. Rapporten vektlegger bl.a. ASEM, et forum for samarbeid mellom EUs medlemsland og ti land i Asia, og understreker EUs betydning for Sverige både hva angår påvirkningskraft og langsiktig handling, særlig i forhold til Kina.

Rapporten legger også opp til å bidra til økonomisk frihandel gjennom å medvirke til å styrke det multilaterale regelverket for handel og investeringer innenfor rammen av WTO og støtte aktivt medlemskap i denne, også gjennom aktiv dialog med de asiatiske landene, f.eks. innen rammen av ASEM. Dette er av de mer interessante momenter, som også vår regjering burde se nærmere på.

Jeg synes denne strategien trekker opp et realistisk rammeverk for handlingsrom. Det er begrenset hva små stater kan begi seg ut på av såkalte globale strategier uten den nødvendige ryggdekning. Så er det da heller intet nytt i EU-sammenheng at enkelte land lanserer «strategier» i EU. Finlands strategi for nordområdene er også et eksempel på dette.

Erik Solheim bruker i interpellasjonsteksten ordene «dramatisk økende andel av verdensøkonomien». Ja, dramatisk vil dette kunne være for stater som står stadig mer alene i det globale fellesskap, og som ser på dette som en dyd av nødvendighet.

Johan J. Jakobsen (Sp): Det er ingen uenighet om den store og økende rolle de asiatiske landene spiller i det internasjonale samfunn. Asias viktige rolle ble jo til overmål illustrert under den såkalte Asia-krisen i fjor, hvor Norge med sin utadvendte økonomi opplevde at den økonomiske turbulensen også slo inn i norsk økonomi.

Interpellanten har utvilsomt et poeng når han ønsker at Norge bør forberede seg og høyne beredskapen når det gjelder «Asias århundre». Utenriksministerens svar viser også at Regjeringen tar denne utfordringen på alvor, selv om en fra norsk side ikke finner det hensiktsmessig å lage en såkalt Asia-strategi etter svensk mønster. Denne noe ulike tilnærming mellom interpellanten og utenriksministeren bør imidlertid ikke overdrives, for jeg går ut fra at også interpellanten er enig i at en norsk strategi mot Asia må være fleksibel i forhold til utfordringene, og at Norge må velge en norsk tilnærming framfor et svensk mønster. Istedenfor en enhetlig Asia-strategi bør videreutviklingen av Norges Asia-satsing innebære at en konkretiserer et variert samarbeid som tar høyde for det faktum at land i Asia er uensartet, og som har som utgangspunkt at Norges interesser og behov skal ivaretas. Ulike merkelapper må ikke tilsløre den enighet om hovedstrategien som har kommet til uttrykk i denne debatten.

Interpellanten nevnte Asia-planen fra 1994 i sitt innlegg, og evalueringen av denne planen bør gi nyttige føringer når det gjelder konkretiseringen av den framtidige Asia-politikken. Det er særlig grunn til å merke seg at gjennomgangen av Asia-planen for 1994 viser at aktiviteter har vært ensidig næringslivsorientert – hvis jeg forstod utenriksministeren rett. Aktiviteter når det gjelder f.eks. politisk dialog og kulturelt samarbeid, har tydeligvis vært prioritert ned. Når utenriksministeren i dag sier at en skal ta med seg det beste av erfaringene med Asia-planen, går jeg ut fra at den nevnte ubalansen som evalueringen har avdekket, vil bli gjenopprettet i den nye satsingen mot landene i Asia. For selv om en målrettet Asia-satsing i sterk grad vil være preget av økonomiske forhold knyttet til handel og investeringer, er det viktig at det fokuseres på politiske forhold og utvikling av miljø, på demokratiutvikling og menneskerettigheter og på kulturelt samarbeid. Det er en slik helhetlig og variert satsing som best kan ivareta våre interesser, og som kan møte de utfordringer som interpellanten trekker opp i sin interpellasjon.

Harald Hove (V): I noen grad har dette kanskje like mye vært en debatt om terminologi som om innhold. Skal man ha en samlet strategi eller plan, eller skal man ha en rekke delstrategier, delplaner? Uenigheten kan like snart synes å være knyttet til slike begreper som til det egentlige innholdet. I alle tilfeller er det enighet om at vår forståelse av asiatiske spørsmål avgjort både kan og må bli bedre, og at det trengs mer handling.

Det er min oppfatning at så stort og mangfoldig som Asia er, må man kunne stille seg spørsmålet om én samlet plan eller strategi vil være det som er det mest hensiktsmessige. Det må være viktigere med fornuftig prioriterte handlinger basert på økt forståelse, som vi må skaffe oss. De tiltak som interpellanten viste til, f.eks. bedre språkopplæring, kan avgjort gjennomføres uten at det trenger å ta utgangspunkt i én samlet plan eller strategi.

På bakgrunn av det forholdsvis lille kjennskap som jeg personlig har til Asia, slås man i alle fall minst like mye av de ulikheter det er mellom ulike deler av Asia og ulike land i Asia, som av det som man måtte kunne kalle likheter. En kan bare ta to naboland som Laos og Vietnam, hvor det gjorde et langt sterkere inntrykk hvilke forskjeller det var i situasjonen i disse to landene, enn hvilke likhetstrekk det var, kanskje rent bortsett fra at begge var levninger av en ettparti/kommunistisk tradisjon som fortsatt var levende.

Interpellanten kom også med noen mindre spark mot næringsministeren. Nå er det ikke uten videre min oppgave å skulle forsvare ham, og det er ikke så lett å ta de helt konkrete tingene, men jeg vil for det første understreke at det sitatet som Erik Solheim kom med fra hans synspunkter på norsk næringsliv og Japan, er en misforståelse som jeg ikke synes bør få lov å leve videre. Næringsministeren har også vært på reise både til Japan, hvor det påståtte sitatet skulle ha falt, og nylig til Sør-Korea for et lengre opphold. Jeg vil også nevne at den politiske ledelsen i Næringsdepartementet har hatt en betydelig reisevirksomhet til Asia. Den aktuelle teknologiminister ble tatt imot av statssekretær Berg da han var på besøk i Norge, og hun møtte ham i Indonesia noe senere. I alle fall innholdsmessig kan det like snart ha vært en fordel.

Inger Lise Husøy (A): Det er bred enighet om at kampen for menneskerettigheter må føres gjennom politiske og diplomatiske kanaler, men den må også ha konsekvenser for internasjonal handel og økonomisk samarbeid. Når jeg nå tar ordet, er det for å fokusere på den næringslivsdelegasjonen som skal besøke Iran senere denne måneden. Det oppleves opprivende for iranske politiske fanger i Norge som frykter at man legitimerer det barbariske regimet i Iran. Derfor er det overmåte viktig at delegasjonen legger igjen noen visittkort om bestialske brudd på menneskerettighetene, og at vi gjør det klinkende klart at vi ikke aksepterer systematiske brudd på grunnleggende demokratiske rettigheter. For situasjonen er virkelig ille i Iran. Tusenvis av mennesker som har demonstrert for demokratiske og politiske rettigheter, er fengslet, mange er drept, noen er dømt til døden, og andre har fått lange fengselsstraffer. Nylig ble tre kvinner henrettet ved steining. Steining er detaljert beskrevet i straffeloven deres. Utenriksdepartementets pressetalsmann kaller dette, ifølge Klassekampen, uheldige hendelser. Det er ikke så rart at eksiliranere reagerer og protesterer.

Jeg er ikke imot at vi oppretter handelsforbindelser og diplomatiske forbindelser med land som bryter menneskerettigheter, men vi må for all del unngå å gi regimene i disse landene politisk og økonomisk legitimitet. Vi må ha offentlighet omkring at vi tar opp brudd på menneskerettighetene, og Regjeringen må lede an i dette.

Jeg har i skriftlig spørsmål spurt statsråd Sponheim om på hvilken måte brudd på menneskerettighetene vil bli tatt opp med Irans myndigheter i forbindelse med næringslivsdelegasjonens besøk der. Sponheim svarer at menneskerettighetsspørsmål vil bli tatt opp på en formålstjenlig måte. Jeg hadde ventet meg en noe mer offensiv holdning og handling fra en regjering som innenlands fronter menneskerettigheter til de grader som denne regjeringen gjør. Det skal være et Iran-seminar i forkant av delegasjonsreisen. Jeg kan ikke se at menneskerettigheter er tema overhodet. Det synes jeg er skremmende, og jeg håper utenriksministeren vil foreta seg noe i denne sammenheng.

Erik Solheim (SV): Det er selvsagt ikke mitt hovedanliggende at vi skal kopiere alt svenskene har gjort, og på langt nær at vi trenger å produsere like mye papir som de har gjort, så jeg må understreke at den svenske strategien ikke er én enhetlig strategi for Asia, men et vell av oppslag om hvordan man på forskjellig vis skal tilnærme seg forskjellige asiatiske land, og en helt sentral del av det er en fortløpende vurdering av utviklingen i hvert enkelt land.

Det som er mitt hovedanliggende, er to forhold. Det ene er at vi er nødt til å se på dette som en helhet, og da tenker jeg først og fremst på en helhet i Norge. Eksempel: Da den kinesiske presidenten Jiang Zemin var i Norge for et par år siden, snakket alle norske medier nesten konsekvent om ham som hr. Zemin. Det samme gjorde også den mest ledende norske frivillige organisasjonen som arbeider innenfor menneskerettigheter. Det demonstrerte for enhver kineser at disse ikke kunne noe som helst om Kina. For den som kan litt om Kina, vet at det er like meningsløst som konsekvent å ha snakket om f.eks. hr. Bill under det amerikanske statsbesøket nå.

Man blir ikke tatt på alvor av kinesere, som ser på seg selv som Midtens rike, hvis man ikke kan noe. Det samme gjelder selvsagt i forhold til økonomi. Hvis norske bedriftsledere reiser til asiatiske land og ikke har tilstrekkelig historisk, kulturell og annen ballast, så er sjansene for at de skal kunne knytte en kontrakt, faktisk mye mindre enn om de har det. Derfor må vi også, hvis vi lager landspesifikke strategier, lage strategier som er helhetlige. De må dreie seg om menneskerettigheter, demokrati, økonomi og kunnskapsoppbygging i Norge, om norske universiteter og om språkopplæring – alle disse tingene i en helhet. Jeg tror at hovedsvakheten i den opprinnelige Asia-planen var at den var rent næringsrettet. Så hvis de strategiene Utenriksdepartementet nå lager, vil ha et slikt helhetlig fokus, synes jeg vi har tatt et riktig og langt skritt.

Det andre forhold er at hvis disse tingene ikke på en eller annen måte settes sammen i en eller annen form for fokus, så kommer vi ingen vei. Grunnen til det er at det krever en offentlig debatt. Det krever et senter som på en måte initierer ting, hvis man skal få til noe. For det er jo tusen enkeltbeslutninger som vil utgjøre helheten her. Altså: Hvis ikke norske universiteter legger til rette for flere studier og mer studentutveksling, mer opplæring i asiatiske språk og mer pensum fra Asia, ja så kommer vi ingen vei. Dette kan ikke bestemmes direkte av Utenriksdepartementet, og det er et eksempel på hvordan man trenger en helhet og et fokus.

Hvis konklusjonen kan bli det Haakon Blankenborg gav uttrykk for, vil jeg være fornøyd. Jeg oppfattet det som egentlig å være tre punkter, nemlig at det er viktig å prioritere, det er viktig å skaffe kunnskap og det er viktig å handle. Dette gjør vi best ved at vi legger til grunn det Utenriksdepartementet foreslår, landspesifikke strategier, men disse må på en eller annen måte framlegges for Stortinget, i en stortingsmelding, i en redegjørelse fra utenriksministeren eller i en annen form som gjør at vi får en nasjonal helhet og et nasjonalt fokus

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg konstaterer at det er et klart ønske fra Stortingets side at Regjeringen skal videreutvikle Norges forhold til de asiatiske land. Jeg konstaterer også at det i stor grad er enighet om at vi skal ha en helhet, en ramme, men at vi innenfor denne rammen bør kunne skape både forståelse, prioritering og handling, for å sitere representanten Blankenborg, i forhold til de enkelte land, og jeg kommer gjerne tilbake til Stortinget innenfor en slik sammenheng.

Jeg har også lyst til å si takk for de andre innleggene i denne debatten, som har gitt meg en del viktige momenter til det videre arbeidet. Representanten Siri Frost Sterri er opptatt av Europa, og det er også denne Regjeringen, selv om representanten Frost Sterri ikke helt tror på utenriksministeren når han sier det. Jeg er ikke så sikker på at vår situasjon i dag gjør at vi ikke også kan se oss selv i en europeisk sammenheng. Jeg synes at nettopp det vi har vært vitne til når det gjelder Midtøsten, for så vidt viser at Norge kan spille en viktig europeisk rolle ikke bare i europeiske nærområder, men at det også kan overføres til andre sammenhenger. Jeg tror det er viktig, som representanten Frost Sterri er inne på, at vi ser oss i denne europeiske sammenhengen, og at vi som et europeisk land identifiserer oss nettopp slik når vi forholder oss til Asia, for det er bare på den måten vi vil bli tatt alvorlig i asiatisk sammenheng, og det ser jeg ikke noe problem med å gjøre.

Representanten Husøy er opptatt av menneskerettigheter, og det er ingen tvil om at det er et viktig spørsmål, ikke minst overfor Iran, men også overfor andre asiatiske land, og at det er noe som vi må følge nært. Jeg synes det er spennende å se på den rollen vi har kunnet spille og fortsatt kan spille vis-à-vis Kina når det gjelder menneskerettighetsdialog. Vi blir tatt på alvor. Vi er en partner som jeg tror kan gjøre nytte for seg der. Andre land synes også dette er interessant og ønsker å samarbeide med oss. Det skal vi utnytte. Jeg er enig i at Iran er et viktig land i denne sammenheng, og det viser også klart det jeg selv var inne på, at vi må utvikle landspesifikke strategier og tilnærminger. Jeg kan forsikre representanten Husøy om at vi har tatt opp menneskerettigheter overfor Iran, bl.a. gjorde vi det da statssekretær Strømmen besøkte Iran nylig, men vi skal selvsagt også gjøre det fremover. Det vil være naturlig å gjøre det også i næringslivssammenhenger.

Jeg vil derfor arbeide videre etter de retningslinjer som departementet og jeg selv har skissert, og med de innspill som jeg har fått her i dag. Så vil jeg få komme tilbake til Stortinget på et senere tidspunkt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.