John I. Alvheim (Frp): Selv om jeg i etterkant, etter at interpellasjonen var innlevert, er gjort kjent med at Sosial- og helsedepartementet har tilskrevet den aktuelle skadelidte kvinnen og meddelt at departementet vil revurdere sin tidligere avgjørelse om kun å yte et symbolsk beløp på 10 000 kr som kompensasjon for medisinske utgifter og utgifter til leiet hjelp hjemme i forbindelse med kvinnens vedvarende smerter, fant jeg ikke å ville trekke interpellasjonen. Interpellasjonen har en prinsipiell side som det er viktig å få en politisk avklaring på. Skal en forvente at norske borgere stiller opp frivillig til offentlige helseundersøkelser, er det viktig at deltagerne sikres for påførte skader uten omfattende prosedyrer.

Som det fremgår av interpellasjonsteksten, fikk en kvinne som frivillig deltok i en større helseundersøkelse i Nord-Trøndelag i 1996, komplikasjoner med sterke smerter i armen etter en blodprøvetaking, smerter som siden har ført til 100 pst. uførhet for kvinnen. Helseundersøkelsen ble ledet og styrt av Statens institutt for folkehelsen, som i utgangspunktet diskuterte spørsmålet om å tegne en spesiell forsikring i forhold til undersøkelsen, men falt ned på det standpunkt at staten i et slikt tilfelle ville være selvassurandør eller at Norsk Pasientskadeerstatning kunne være aktuell erstatningsyter hvis komplikasjoner medførte erstatningsansvar. Da kvinnens advokat anmodet Sosial- og helsedepartementet om skadeserstatning, anførte departementet i skriv til advokaten datert 30. juli 1998 følgende:

«Det foreligger ikke noe objektivt ansvarsgrunnlag som dekker den aktuelle hendelsen. De alminnelige regler om culpaansvar kommer derfor til anvendelse. Ut fra de opplysninger som foreligger i saken, finner departementet intet grunnlag for å hevde at blodprøvetakingen ble uaktsomt utført. Det foreligger med andre ord ikke noe ansvarsgrunnlag for å tilkjenne erstatning.»

Videre anfører departementet:

«Det foreligger på denne bakgrunn ingen erstatningsplikt for departementet i den foreliggende saken. Det dreier seg imidlertid om en person som frivillig har stilt opp til en undersøkelse hvor resultatet har til hensikt å bli til beste for hele befolkningen. Departementet har derfor vurdert hvorvidt enkelte av utgiftene bør dekkes etter en rimelighetsbetraktning. Etter en avveining av motstående hensyn finner departementet å kunne tilby en kompensasjon på kr 10.000,- tilsvarende de medisinske utgifter og utgifter til leiet hjelp i hjemmet som [kvinnen] har hatt i forbindelse med smertene, under forutsetning om at det anses for endelig oppgjør i saken.»

Jeg må si at dette var litt av et raust tilbud til kvinnen som på grunn av sin skade mistet sin ervervsevne 100 pst. Jeg vil karakterisere dette tilbudet som hjelpeløst, selv om det gjelder et departement.

Statens helsetilsyn har i brev til departementet datert 15. desember 1997 anført at de ser det som godtgjort at det er en sannsynlighetsovervekt for at det foreligger en årsakssammenheng mellom blodprøvetakingen og smerteplagene til den aktuelle kvinnen. Helsetilsynet anfører videre i samme brev at det kan bli vanskelig å finne deltagere til slike helseundersøkelser dersom skader som undersøkelsen forvolder, ikke blir erstattet. I henhold til nåværende pasientskadeserstatningslov er jeg enig i at regelverket når det gjelder denne loven ikke uten videre kan benyttes som rette erstatningsorgan i tilfeller som det vi her diskuterer.

Pasientskadeserstatningsloven er imidlertid for tiden under behandling i sosialkomiteen. Det kunne i den anledning være interessant å høre hva helseministeren måtte mene om det ville være korrekt å få en tilføyelse i denne loven, som også dekker utgifter i forbindelse med påførte skader for frivillig deltagelse i offentlige helseundersøkelser. Jeg er personlig enig med Helsetilsynet i at selv om det i tilfeller som dette ikke foreligger et objektivt ansvar som utløser ordinær erstatning, må en på en eller annen måte sørge for at de borgere som deltar i denne type frivillige undersøkelser, holdes skadesløs fra statens side. Jeg finner det helt urimelig og totalt uakseptabelt at mennesker som deltar i slike undersøkelser, skal risikere både liv og helse uten at staten skal gjøres økonomisk ansvarlig for komplikasjonene. Jeg finner det også kritikkverdig og urimelig at ikke staten ved departementet allerede i utgangspunktet gikk inn og tilbød den aktuelle kvinnen i dette tilfellet en rimelig erstatning i forhold til den skade som er påført med 100 pst. uførhet.

Når nå departementet imidlertid har lovet en ny vurdering av saken, tillegger jeg dette at sakens realiteter er kommet helseministeren til kjennskap, og at det nå er den politiske ledelse i departementet som etter hvert tar affære ut fra et rent rimelighetsprinsipp. Og det sier jeg meg glad for.

Det må imidlertid for fremtiden sikres en forsvarlig forsikringsordning for fremtidige helseundersøkelser og screeninger, som det etter hvert blir flere og flere av i vårt samfunn i det forebyggende helsearbeidet.

Fremtidige frivillige helseundersøkelser må ikke bringes i miskreditt ved at staten løper fra sitt ansvar når komplikasjoner ved slike undersøkelser oppstår.

Jeg vil sterkt henstille til helseministeren snarest å ta initiativ til en erstatningsordning som fullt ut dekker skader og komplikasjoner som påføres norske borgere som frivillig deltar i denne typen undersøkelser. I det aktuelle tilfellet med kvinnen fra Nord-Trøndelag forutsetter jeg at en ny vurdering i departementet vil resultere i et forsvarlig og akseptabelt erstatningsoppgjør. I tillegg til det vil jeg henstille til helseministeren at kvinnen gis en uforbeholden unnskyldning og beklagelse fra departementets side for den behandling hun har vært utsatt for fra myndighetenes side i denne saken. Jeg tror det politiske miljø og den offentlige forvaltning på sikt vil stå seg på at man innrømmer feil, beklager de feil som er gjort, og gjør riktig opp for seg. Den aktuelle sak som denne interpellasjonen tar utgangspunkt i, har så langt vært behandlet i departementet med det motsatte av ydmykhet, nemlig etter mitt skjønn med sterk arroganse, noe som jeg finner grunn til å beklage. Det har svekket tilliten til de offentlige helsemyndigheter, men mye av dette kan nå rettes opp, først ved å gi den aktuelle kvinnen et forsvarlig økonomisk oppgjør og for fremtiden finne frem til ordninger som sikrer erstatning uten en kamp fra de skadelidtes side. Dette vil også langt på vei sikre at man også i fremtiden får befolkningen til å stille opp ved ulike typer frivillige helseundersøkelser.

Til slutt vil jeg berømme pasientombudet i Nord-Trøndelag, Kjell Vang, for det initiativ han har tatt i forhold til departementet når det gjelder å løse denne kjedelige saken for denne kvinnen på en god måte. Her har vi fått et eksempel på hvordan et pasientombud skal fungere som brukernes advokat i forhold til de offentlige ansvarlige helsemyndigheter. Jeg spør meg: Er alle våre pasientombud like årvåkne som ombudet i Nord-Trøndelag, og er det mange saker av lignende art som aldri kommer Stortinget for øre? Jeg mener prinsipielt at vi som stortingsrepresentanter også har et ansvar for enkeltmennesker som lider overlast i det offentlige helsevesen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: I forbindelse med helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag er det fremmet et erstatningskrav fra en av deltagerne i prosjektet. Kvinnen fikk smerter i armen dagen etter at hun tok blodprøve, og hun har siden hatt smerter som har ført til funksjonshemning i armen. Hun er i dag 80 pst. uføretrygdet. Det er svært uheldig at kvinnen har havnet i en slik situasjon, og jeg har stor forståelse for at dette har vært en vanskelig tid for henne.

Jeg vil innledningsvis understreke at staten ved Sosial- og helsedepartementet ikke er rettslig erstatningsansvarlig for skaden i denne saken, noe som også erkjennes av kvinnens advokat. Det er en alminnelig erstatningsrettslig regel at den som har handlet uaktsomt, er ansvarlig for det tap som voldes. I denne konkrete saken er det ikke påberopt uaktsomhet ved blodprøvetakingen. Gjennom domstolenes praksis er det utviklet et omfattende ansvar på objektivt grunnlag. Dette innebærer at en blir ansvarlig for skaden uavhengig av skyld. Det er ikke statuert et slikt objektivt ansvar i forbindelse med skader som følge av blodprøvetaking. Rettslig sett kan erstatningskravet avvises av denne grunn.

Som ledd i behandlingen av erstatningskravet innhentet departementet uttalelser fra Statens institutt for folkehelse og Statens helsetilsyn. Disse uttalelsene viste at det er tvil om årsakssammenhengen mellom blodprøvetakingen og skaden. Statens institutt for folkehelse anser det tvilsomt om det foreligger årsakssammenheng mellom blodprøvetakingen og smertene. Statens helsetilsyn anser at det er sannsynlighetsovervekt for at det foreligger årsakssammenheng mellom blodprøvetakingen og smertene, da det ikke ser ut til å foreligge noen annen sannsynlig årsak.

Det er på det rene at eksisterende Norsk Pasientskadeerstatning ikke dekker skaden. Disse reglene for erstatning er nå under endring. Regjeringen har fremmet sitt forslag til ny lov for Stortinget. Grunnlaget for erstatning fra Norsk Pasientskadeerstatning foreslås her utvidet, og anses å kunne dekke liknende tilfeller i framtiden dersom loven blir vedtatt. Det foreslås at uaktsomhetsansvaret suppleres med objektiviserte regler, dvs. regler som ikke krever at pasienten må bevise at noen i helsevesenet kan bebreides for at skaden har inntrådt. Det er spesielt nevnt i lovforslaget at skader som er voldt bl.a. i medisinsk forsøksvirksomhet, er å anse som pasientskade og dermed omfattes av lovens virkeområde. Krav til ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng må uansett foreligge for at erstatning skal kunne gis. Etter min vurdering vil den nye loven ivareta pasientenes krav på erstatning ved pasientskader på en tilfredsstillende måte, slik at det ikke er behov for særskilte regler ved framtidige helseundersøkelser. Dersom det skulle oppstå erstatningssaker før ny lov trer i kraft, bør disse vurderes konkret.

Departementet tok opp igjen denne erstatningssaken til ny vurdering den 4. oktober 1999. Jeg kan opplyse at departementet nå har kommet med et nytt tilbud til kvinnen, hvor det er sett hen til beregning av menerstatning, beregning av medisinske utgifter, utgifter til hjelp i hjemmet og juridisk bistand. Det nye tilbudet innebærer en betydelig økning i forhold til departementets opprinnelige tilbud, og det er mitt håp av vi på dette grunnlag skal få løst denne uheldige saken.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret på min interpellasjon, og sier meg glad for at man nå kan forvente at den nye pasientskadeerstatningsloven vil dekke erstatningsansvar i sammenheng med helseundersøkelser, slik at man i hvert fall har ryddet opp i det forholdet. Jeg er også glad for at når saken kom fram til den politiske ledelse i departementet, ble det i hvert fall en endring i saksgangen som jeg setter pris på. Helseministeren sa ikke noe til min antydning om at man også sterkt burde beklage det inntrufne og be om unnskyldning for den tidligere behandling, men jeg håper og regner med at det blir gjort.

Jeg har fått kjennskap til det nye beløpet som er tilbudt denne kvinnen. Jeg skal ikke ta opp noen debatt her om hvorvidt beløpet er stort nok eller ikke, selv om jeg har personlig mening om det. Men det jeg kunne tenke meg å kommentere, var at man i utgangspunktet tilbød 10 000 kr for å kvitte seg med saken – rimelig arrogant. Nå er man kommet fram til et beløp på 168 000 kr, og da er det naturlig at jeg stiller spørsmål om hva det var som lå til grunn for de 10 000 kr i utgangspunktet og de 168 000 kr som nå er tilbudt, når saken har vært behandlet hos de samme saksbehandlere i departementet.

Når vi tenker på at denne kvinnen er blitt ufør og har mistet ervervsevnen for all fremtid, vil jeg personlig helt til slutt få lov å si at jeg stiller meg uforstående til at man er kommet fram til et beløp på bare 168 000 kr, og jeg regner med at det vil få en videre behandling på et senere tidspunkt.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Alvheim innledet sitt siste innlegg med å si at han ikke ønsket å gå inn i en diskusjon av beløp fra Stortingets talerstol. Det ønsker heller ikke jeg. Jeg synes ikke saken som sådan hører hjemme i en stortingsdebatt. Jeg har forholdt meg til det spørsmål som representanten Alvheim har stilt, og har besvart det. Jeg har også kommentert det prinsipielle og lovgivningsmessige ved saken.

Når det gjelder det spørsmålet representanten Alvheim nå til slutt stiller, vil jeg begrense meg til å si at det er foretatt en ny vurdering i departementet på et bredere grunnlag. Grunnlaget for det tilbudet som er gitt, er at man har sett hen til beregning av menerstatning, beregning av medisinske utgifter, beregning av utgifter til hjelp i hjemmet og til juridisk bistand, og så får denne saken gå sin gang i de kanaler hvor den hører hjemme. Jeg mener å ha redegjort for både status og departementets befatning med den, slik jeg er bedt om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet.

Ønsker interpellanten ordet til slutt? – Det er frafalt, og dermed er interpellasjonen ferdigbehandlet.